Anita Apelthun Sæle (KrF):

Kva meiner fiskeriministeren skal kompensera dei milliontap som forhandlingsresultatet med EU har påført norske nordsjøfiskarar?

Statsråd Jan Henry T. Olsen: Innledningsvis vil jeg si at Norge og norsk fiskerinæring har fått en god EU-avtale. Det som er avgjørende for denne vurderingen, er først og fremst at norske fiskere er sikret de samme rettene til fangst som det de har i dag. Disse rettene vil like mye stå til rådighet for norske fiskere i framtida.

Jeg er ikke kjent med at det foreligger noe regnestykke som viser at EU-forhandlingene og resultatet av disse forhandlingene skal ha ført til milliontap for nordsjøfiskerne.

I bladet « Fiskaren » for 30. mars 1994 stiller en innsender seg negativ til resultatene av forhandlingene:

Omsetningssystem, råderett, kvotebyte og tilgang til farvatn - overalt er det baklengsmål. Gevinsten, dei 180 millionane i toll-lette, 1 prosent av eksporten, blir så skammeleg puslete når me ser kva dette har kosta.

Når det gjelder omsetningssystemet, har vi fått den handlefriheten vi trenger. Vi kan velge å føre videre det systemet som vi har innarbeidet i samsvar med råfiskloven, dersom fiskerne ser dette som tjenlig for seg. Her har det etter min oppfatning ingen mening å snakke om vinning og tap, verken for nordsjøfiskerne eller for samfunnet som sådant. Når det gjelder råderetten, vil dette ikke være noe som fører til tap for fiskerne.

Kvoteordningen i Nordsjøen og vest av 4-graden skal bygge på prinsippet om relativ stabilitet. Det er det systemet som går på fordeling mellom landene av de kvotene som gis. Dette prinsippet for fordeling av fiskekvoter på medlemsstatene tar utgangspunkt i det faktiske fisket som har foregått i et område. For makrell blir fisket i 1994 lagt til grunn når Norges kvote skal regnes ut, og for andre arter i Nordsjøen og vest av 4-graden fisket i femårsperioden 1989-93. I kvotesammenheng er 1994 det beste året vi har hatt for det norske fisket etter vestlig makrell. Det er dette nivået som blir ført videre.

Riktignok ble resultatet også at en tredjedel av de tildelte kvotene av den vestlige makrellen kan fiskes i hvilket som helst område i de tre områdene EU-sonen i Nordsjøen, Norges økonomiske sone eller vest av 4-graden, men jeg vil understreke at dette ikke har noe med fordelingen av fiskekvoter på de enkelte land å gjøre.

For tilgang til farvann har vi gått med på å underlegge oss de samme restriksjoner vest av 4-graden som dem vi i Norge legger på EU-fartøy nord for 62-graden. I Nordsjøen gjelder det som vi har kommet fram til i de avtalene vi har gjort med EU tidligere - verken mer eller mindre.

Å regne med en tollette på 180 millioner kr i en vurdering av tap eller vinning er også en statisk vinkling på spørsmålet. Det viktige er at det ikke blir krevd opp toll i det hele tatt fra første dag Norge er medlem. Dette har også en dynamisk side: Tollfriheten gir like konkurransemuligheter for norsk fiskerinæring, og bortfall av toll vil kunne gi mye større vinning enn det de 180 millioner skulle tilsi, ved at det blir mer lønnsomt å produsere fisken videre i Norge for å få høyere pris for den på markedet.

Som en konklusjon vil jeg si at nordsjøfiskerne vil ha de samme rettene som i dag. Makrellfiskerne vil ikke miste kvoter, men vil møte økt konkurranse. Svært viktige fiskeslag for Sør- og Vestlandet som sild, makrell, reker, laks og sjøkreps vil få full tollfrihet fra første dag.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg takkar for svaret.

Fiskerinæringa er nest etter petroleumsverksemda den største nettoeksportøren i Noreg, og derfor er det svært urovekkjande at Noreg har gitt frå seg odelsretten, slik eg ser det, til dei havområda som gjev oss denne verdien. Vi byter ressursar mot tollfridom, rett nok på ein marknad som vi alt har tilgang til, og eksporten av fisk har vore kontinuerleg aukande. Men eg er oppteken av dei spesielle fiskeslaga som fiskarane er opptekne av, og japanarane betaler svært godt, faktisk dobbel pris, for den feite makrellen som går berre i norsk sone. Denne fisken har norske fiskarar til no tatt hand om. Forhandlingsresultatet fører til at dette fisket vert ope for EU, og fallet i eksportverdien vert, forsiktig rekna, 100 millioner kr. Det kan umogleg kallast eit godt forhandlingsresultat. Like eins har Noreg, slik fiskarane ser det, totalt gjeve opp det fleire år gamle kravet om at Noreg skulle ha 50 prosent av makrellbestanden. 20 prosent meir av totalkvoten av makrell vil utgjera heile 500 millioner kr. Synest ikkje statsråden det er leitt at ikkje kystfiskarane skal kunna halda fram med å skaffa seg slike ekstrainntekter?

Statsråd Jan Henry T. Olsen: Først vil jeg ta det vi er enige om. Jeg er enig i at fisk er nest største netto eksportnæring i Norge i dag, og i løpet av 100 eller 150 år - hvis olje- og energiministeren hadde vært her, ville han antakelig vært enig med meg i det - kanskje den største, avhengig av hvor fort petroleumsvirksomheten fases ut.

Men jeg kan ikke være enig i et ordvalg som går på at vi gir fra oss odelsretten, eller at vi har byttet fisk mot markedsadgang. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg skal være nødt til å gjenta dette: Vi fortsetter på samme måten som i dag også for makrellfiskerne. Makrellfiskerne har lenge sagt at makrellen har vandret til norsk sone og oppholder seg store deler av året i norsk sone, og dermed skal man prosentvis ha mer enn man hadde tidligere. Og det har vi forhandlet fram. Vi har faktisk nå fått den høyeste prosentsatsen vi noen gang har fått i forhandlinger, og den ligger til grunn for fordelingen i framtida. Men det andre elementet er: Hva gjør vi om 10 år når den vandrer tilbake igjen, kanskje til hovedopphold i Irskehavet? Da er norske fiskere avhengig av å kunne gå dit og ta sin kvote.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Fiskarane trur at makrellen blir der den har vore. Dette blir ikkje vi einige om på eitt minutt.

Men eg har eit spørsmål til: Polen er i dag ein tollfri og veksande marknad for norsk fisk. Verdien av eksporten til Polen i 1994 vil vera fleire hundre millionar kroner, og det er fast fisk. Denne marknaden vil brått få 10 - 15 prosent toll på importen, og det kan naturlegvis lett øydeleggja ein skjør marknad der betalingsevna framleis er låg. Kan fiskeriministeren garantera at den polske marknaden framleis vil gje Noreg millioninntekter?

Så ser eg at Noregs store konkurrentar på fiskerisektoren, Shetland og Irland, uttalar i siste nummer av « Fishing News » at EU-avtalen med Noreg var ein utmerkt avtale for deira land. Korleis kan fiskeriministeren forklara at ein avtale som våre konkurrentar lovprisar, samtidig kan vera ein god avtale for norske fiskarar? Kanskje det er sant som det stod i « Fiskaren », at over alt er det baklengsmål?

Dessutan er eg naturlegvis opptatt av det ulovlege sildeyngelfisket. Kva pressmiddel har fiskeriministeren etter ein EU-medlemskap for å få EU til å ta til vettet når det gjeld ulovleg sildeyngelfiske?

Statsråd Jan Henry T. Olsen: For å ta den siste problemstillingen opp først - problemet med ulovlig fiske eller feil måte å fiske på. Er det noe vi virkelig har blitt klar over i løpet av det året vi har jobbet med EU-forhandlingene, er det at en del fiskerinasjoner faktisk ønsker oss inn fordi de ønsker å ta over en del av måten vår å kontrollere på, å forvalte ressurser på. De ser at det regimet Norge har lagt opp til, faktisk er veldig godt, og det ligger der som en basisvurdering. Vi har lenge jobbet i bilaterale forhandlinger for å få bukt med det tradisjonelle sildeyngelfisket i Nordsjøen, og det vil vi fortsette med enten vi er utenfor eller med i EU.

Når Shetland og Irland er glad for forhandlingsresultatet, er det fordi deres fiskere har fått anledning til å komme og ta sin kvote også i norske farvann. Det er det som ligger i endringen i makrellarrangementet i forhold til det som var tidligere.

Når det gjelder Polen og et voksende tollfritt marked, må jeg si at der tok representanten opp en problemstilling som jeg ikke skjønner noen ting av. For implisitt i problemstillingen fra Apelthun Sæle må jo ligge at hvis vi var medlem av EU, ville det ikke være mulig å eksportere tollfritt til Polen. Og det tror jeg ingenting på. Det må være en feil.