Karin Lian (A): Jeg har stilt følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

Oppfølgingen av St.meld.nr.54 (1989-1990) gjør at Huseby utdanningssenter er inne i en endringsfase. Blant annet trappes det 3-årige videregående skoletilbudet ned. I framtida skal elevene sikres et tilpasset og tilrettelagt opplæringstilbud i sitt nærmiljø. Blinde og svaksynte unge har behov for å komme sammen for å utveksle erfaringer og knytte vennskapsbånd.

På hvilken måte vil dette behovet bli ivaretatt i det nye kompetansesenteret?

Statsråd Gudmund Hernes: Som ledd i oppfølgingen av St.meld.nr.54 (1989-1990), tilleggsmelding St.meld.nr.35 (1990-1991) og Innst.S.nr.160 (1990-1991) er de tidligere statlige spesialskolene inne i en omfattende omstruktureringsfase. På synssektoren dreier dette seg om Tambartun og Huseby/Hovseter, som fra 1. august 1992 er etablert som landsdekkende statlige spesialpedagogiske kompetansesentre, hvilket innebærer en omlegging fra tradisjonell skoledrift til mer utadrettet virksomhet. Intensjonene bak omorganiseringen er, som beskrevet i stortingsmeldingene, å sikre at alle barn, unge og voksne får et godt og meningsfylt tilbud om tilpasset og tilrettelagt opplæring, fortrinnsvis i sitt eget oppvekstmiljø, og at det bygges opp et nettverk av kompetanse om alle typer funksjonsvansker.

Lovverket fastslår at det er et ansvar for kommune og fylkeskommune å tilrettelegge opplæring for barn, unge og voksne med særskilte behov. Staten skal bidra til at elevene får et likeverdig pedagogisk tilbud uansett hvor i landet de bor.

På synssektoren er det som nevnt bare to statlige spesialpedagogiske kompetansesentre, Tambartun i Trøndelag og Huseby i Oslo. Disse to sentrene har til en viss grad fordelt de nasjonale arbeidsoppgavene på dette feltet seg imellom. Det er forholdsvis store brukergrupper som har behov for sentrenes kompetanse. For å nå disse gruppene og deres ulike behov må sentrene omdisponere sine ressurser og dreie sine tjenester mot det lokale nettverket rundt brukeren.

I en overgangsfase er det ved Huseby planlagt en omlegging med en gradvis nedtrapping av det 3-årige videregående skoletilbudet i dets nåværende form. Det er imidlertid viktig å understreke at alle elever som allerede er tatt inn ved det eksisterende tilbudet, vil kunne fortsette til de har fullført videregående skole. For nye elever derimot er det planlagt en omlegging av det videregående tilbudet i form av et mellomår mellom grunnskole og videregående skole. Intensjonen med dette forkurset er å gjøre elevene bedre rustet til å ta imot et ordinært videregående skoletilbud. Dette tilbudet vil bli tilpasset den enkeltes hjemkommune og Reform 94. Ideen om et liknende tilbud etter videregående skole vil også bli vurdert.

Huseby har i dag tilbud innen yrkesfagene møbelstopp, kurv, vev og pianostemming. Huseby deltar nå i et utvalg som vurderer videre tilbud i disse fagene, da dette er fagtilbud en ønsker å beholde i den nye strukturen.

Gjennom en kombinasjon av helårstilbud og ulike korttidstilbud ønsker en å utvide sentrenes tjenester og tiltak til å omfatte flere, og muligheten for blinde og svaksynte til å komme sammen og knytte vennskapsbånd vil være mange.

Huseby vil legge vekt på årskullkurs for alle årskullene når de gjennom omleggingen får større kapasitet enn de har i dag til slike kurs. Dette kan være ukekurs, tredagerskurs, weekendkurs m.v., alt etter hvordan samarbeidet med de lokale skolene blir om dette. Dette er et område senteret vil prioritere.

Sentrene ønsker også å kunne tilby sommerkurs av ulik karakter. Intensjonen er at en vil kunne gi sosiale kurs, fagkurs, identifiseringskurs m.v. tilpasset elevgruppens behov.

Elevene vil ved de ulike møtepunkter og samlinger få bred anledning til å møte og dele erfaringer med andre synshemmede og på den måten knytte varige vennskapsbånd.

Jørgen Holte: hadde her teke over presidentplassen.

Karin Lian (A): Jeg vil takke statsråden for en grundig og detaljert redegjørelse om hva som skjer med kompetansesentrene, og hva de skal gjøre med hensyn til opplegg og samarbeid med lokale skoler og i nærmiljøet.

Intensjonene bak omorganiseringen og integreringen er gode og framtidsrettede totalt sett. Stortinget gav i juni 1991 uttrykk for at det må være valgmuligheter. Og mange mener det er riktig med integrering. Men hva med dem som i dag føler seg usikre på om de vil få en trygg tilværelse i framtida?

Fred Arne, 17 år og blind, sitter nå i diplomatlosjen, og han skal vite at vi mener det er kjempefint av ham å hoppe opp på barrikadene for å fortelle oss om hvordan han opplever sin tilværelse, fra trygge perioder på blant annet Huseby kompetansesenter blant venner til en noe mer isolert og utrygg tilværelse i vanlig ungdomsskole.

Jeg vil spørre statsråden om det er slik at når de blinde og svaksynte føler seg utrygge på sin situasjon for framtida, kan det skyldes overgangsproblemer. Vil det være tilstrekkelige valgmuligheter i framtida, slik Stortinget gav uttrykk for at det måtte være da vi behandlet innstillingen fra komiteen i juni 1991?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg syns også det er svært prisverdig med det engasjement vi ser her i dag. Det er selvsagt et mål for oss at alle de som har en eller annen funksjonshemming, uansett av hva art det er, både skal være trygg på det tilbud de har mens de er i skolealder, og - selvsagt - også senere.

Jeg vil tro at en del av de problemer enkelte kan erfare nå, er overgangsproblemer. Når jeg sier det, er det fordi det er tale om to parter når man skal integrere. Man kan ha lett for å forestille seg at integreringen bare gjelder dem som har en eller annen funksjonshemming, men slik jeg ser det, er det i like stor grad spørsmål om opplæring av dem av oss som har førhet og er uten slike hemminger. Vi må både bli vant til å omgås dem som har ulike typer hemminger, og i vår hverdag etablere et mer inkluderende miljø overfor dem. Den integrasjonslinje som følges, er uttrykk for en politikk som retter seg like mye mot ordinære elever som mot dem som har problemer.

Karin Lian (A): Jeg vil takke statsråden også for dette svaret.

Jeg har registrert at også statsråden mener at en del av de problemer vi i dag får signaler om, er overgangsproblemer.

Det er helt klart at vi andre, som kaller oss « vanlige mennesker », også har behov for kunnskaper om og behov for å tilvenne oss funksjonshemmede av alle slag. De må være i vårt nærmiljø til alle tider. Hvis de blir borte i lengre perioder, vil det skape usikkerhet også hos oss. Jeg vil derfor understreke at vi må ta hensyn til de grupper som nå opplever sin tilværelse som veldig vanskelig, ta med oss deres signaler og i hvert fall gi dem den trygghet at vi sammen med de lokale skoler og nærmiljøene lager et opplegg som er tilpasset deres behov.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg vil bare understreke det som representanten Lian la vekt på her, nemlig at vi er inne i en overgangsfase. På flere steder må man finne sin nye form. Det gjelder for det første ved kompetansesentrene, hvor man skal prøve ut nye modeller og - som jeg sa - forsøke å nå flere i andre former enn tidligere. Men det gjelder selvsagt også at en finner sin form innenfor den integrerte opplæring vi skal ha i det ordinære skoleverket. Jeg håper vi hele tiden her får gode tilbakemeldinger til departementet, slik at vi kan foreta kursjusteringer underveis.

Mitt siste poeng er at man må være varsom slik at man ikke faller i en annen stereotypi hvor man på den ene side har de som er fullt føre, og på den annen side de funksjonshemmede. Det er store variasjoner innen begge grupper, og disse variasjonene må vi være åpne for. Mitt inntrykk er at det er enkelte som på grunn av lokale forhold kan ha problemer med integrering i ordinær skole, mens dette går mye lettere andre steder. Og nettopp fordi vi er inne i en slik forsøks- og famlefase, må vi også være åpne for å se hen til hvor de gode løsninger kan ventes.