Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal få lov å stille helseministeren følgende spørsmål:

Oppfatter statsråden den praksis som i dag utøves når det gjelder innvilgelse og gjennomføring av senaborter ved norske sykehus, å være i overensstemmelse med abortloven § 2 siste ledd?

Statsråd Werner Christie: I henhold til § 2 tredje ledd bokstavene a, b og c i lov om svangerskapsavbrudd kan det gis tillatelse til svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke dersom fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens psykiske eller fysiske helse. Videre kan det foretas svangerskapsavbrudd dersom fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon. For øvrig kan det foretas svangerskapsavbrudd dersom det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom som følge av arvelig anlegg, sykdom eller skadelig påvirkning under svangerskapet.

Avgjørelsen om hvorvidt det skal gis tillatelse til svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke, skal foretas av en nemnd. Loven § 2 fjerde, femte og sjette ledd fastsetter de vurderingstemaer som nemnden skal bygge sin avgjørelse på. Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, skal nemnden ta hensyn til kvinnens samlede livssituasjon, herunder hennes muligheter til å dra tilfredsstillende omsorg for barnet. Nemnden skal videre legge vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon. Kravene som skal legges til grunn for innvilgelse av svangerskapsavbrudd, skal øke i takt med svangerskapets lengde. I henhold til abortloven § 2 siste ledd kan et svangerskap ikke avbrytes etter utgangen av 18. svangerskapsuke med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis.

Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at det i 1992 til sammen ble avbrutt 15164 svangerskap i Norge. 14715 av disse ble avbrutt før 12. svangerskapsuke og 358 etter. 240 av disse hadde en varighet på mellom 13 og 16 uker, og 101 svangerskap hadde en varighet på mellom 17 og 20 uker. 17 svangerskap hadde en varighet på over 20 uker. Av disse igjen hadde 8 svangerskap en varighet på 22 uker og 9 en varighet på 23 uker. Statistisk Sentralbyrå har i 1992 ikke registrert svangerskapsavbrudd etter 23 uker. Tall for 1993 foreligger foreløpig ikke.

Av søknader som ble innvilget av abortnemndene etter 12. uke, ble 55 søknader innvilget på grunnlag av « urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse », altså § 2 tredje ledd a. 165 søknader ble innvilget i henhold til kvinnens vanskelige livssituasjon, § 2 tredje ledd b, og 108 søknader ble innvilget på grunn av fare for alvorlig sykdom hos barnet, § 2 tredje ledd c.

Etter anmodning fra Sosial- og helsedepartementet foretok Statens Helsetilsyn i 1993 en undersøkelse av praksis i abortnemndene vedrørende vurdering av alvorlighetsgrad og eventuelle behandlingsmuligheter ved søknader om svangerskapsavbrudd etter 18. svangerskapsuke. Undersøkelsen viser at de fleste sykehus allerede nytter forholdsvis omstendelige prosedyrer når det er påvist alvorlige fosterskader, eller når det er tvil om levedyktigheten. Men i forbindelse med de opplysninger som fremkom i programmet Dokument 2 i TV2 om senaborter den 7. februar, har Sosial- og helsedepartementet bedt Helsetilsynet om ytterligere en undersøkelse av praksis ved landets sykehus når det gjelder senaborter. Men de opplysninger som nå foreligger fra Statens Helsetilsyn og Statistisk Sentralbyrå, gir ikke grunn til å anta at dagens praksis er i strid med lov og regelverk på dette området.

Ansgar Gabrielsen (H): Med all respekt for statsråden må jeg vel si at han i bare liten grad svarte på det jeg spurte om. Det jeg spurte om, gjaldt abortloven § 2 siste ledd om senaborter.

Mange av dem som jobber på fødeavdelingene, oppfatter de senabortene som utføres, som et problem. I det programmet som statsråden refererte til, var det en del som sågar følte at de kanskje var med på noe som var lovstridig. Det er denne utvanningen av levedyktighetsbegrepet i abortloven § 2 siste ledd som jeg egentlig er litt bekymret over - at det er lagt til grunn en del andre kriterier enn det som ligger i lovens bokstav. Men utviklingen når det gjelder nyfødtmedisin, gjør at stadig flere av de tidligst for tidlig fødte overlever, og grensene for når fosteret er levedyktig, flyttes derved stadig nedover.

Mener statsråden at denne utviklingen med hensyn til nyfødtmedisin skal komme fosteret til gode, i relasjon til abortloven § 2 siste ledd?

Statsråd Werner Christie: Utviklingen av den medisinske omsorg i prenatalperioden og for for tidlig fødte barn er selvfølgelig ment å komme fosteret og det potensielle barnet til gode. Grensen for levedyktighet er, som representanten Gabrielsen riktig påpeker, skjøvet fremover i mange tilfeller. Poenget er imidlertid at dette ikke kan gjelde generelt for alle barn, det har sammenheng med hvilken situasjon som gjelder i hvert enkelt tilfelle. Det vil derfor være umulig på det nåværende tidspunkt uten nærmere undersøkelser å fastslå hvorvidt de rapportene som nå er gitt, er relevante i forhold til levedyktighetsgrensen for det enkelte foster som det er snakk om. Denne vurderingen må alltid være knyttet til det enkelte fosters situasjon, for levedyktigheten vil ut fra forskjellige forutsetninger være forskjellig for hvert enkelt foster.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg takker for svaret. Det jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om til slutt, er: Hvis det skulle vise seg at en del av det som kom fram i blant annet det TV2-programmet det ble referert til, og som det i ettertid har vært skrevet en del om, er riktig og korresponderer med de undersøkelser departementet selv gjør nå, vil Stortinget da kunne forvente at Regjeringen tar et initiativ til å prøve å harmonisere med loven den praksis som eventuelt måtte være nedfelt og ikke i tråd med loven?

Statsråd Werner Christie: Jeg har dessverre ikke hatt anledning til å se det omtalte TV2-programmet ennå og kan derfor ikke ta stilling til de påstander som der er fremkommet.

Men jeg har på basis av de referater som er gitt, iverksatt en ekstra undersøkelse for å sikre at praksis på dette området er i samsvar med den lov som er gitt i denne sal. Det er det min plikt som statsråd å gjøre. Når den undersøkelsen foreligger ferdig, vil jeg ta standpunkt til hvilken oppfølging dette forutsetter, og hva som er rimelig i den sammenheng. Jeg vil da også ta standpunkt til på hvilken måte det er naturlig å orientere Stortinget om resultatet av undersøkelsen, og hvordan vi vil følge den opp.