Ellen Chr. Christiansen (Frp): Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

Staten bevilger hvert år flere ti-talls millioner kroner til norskkurs for flyktninger og innvandrere. Disse kursene har imidlertid ingen avsluttende prøve, slik at det ikke foretas noen tester på om deltagerne har lært noe eller ei.

Vil statsråden sørge for at denne praksisen endres?

Statsråd Gudmund Hernes: I regi av Folkeuniversitetet og i samarbeid med Universitetet i Bergen, som har det faglige ansvaret, er det utarbeidet tester på tre nivå som er beregnet på fremmedspråklige.

Den mest krevende testen er for gruppen som har forholdsvis gode norskkunnskaper, og som blant annet trenger dokumentasjon på kunnskapene for opptak til høyere utdanning eller for å utøve bestemte yrker - test i norsk på høyere nivå.

Det er videre utviklet en test for gruppen som har utviklet språkkompetanse som ligger over elementærnivået, enten gjennom norskkurs i regi av voksenopplæringen eller på annen måte, og som ønsker å få dokumentert sine kunnskaper - test i norsk på mellomnivå.

Det er også utarbeidet en test for gruppen med noe norskkunnskaper. Testen kan lærere/kursarrangører nytte som en diagnostiseringsprøve for blant annet lettere å plassere deltakerne i grupper som passer med deres språkkunnskaper, eller som en motivasjon for deltakerne. Det utstedes ikke testbevis for denne testen - test i norsk på grunnivå.

Testene er ikke obligatorisk, men et tilbud til kursdeltakere og fremmedspråklige som har lært seg norsk på annen måte og gir informasjon om kandidatenes norskkunnskaper. Det må presiseres at testene ikke er ment som inntaksgrunnlag for opplæringstilbud - også andre fagkunnskaper må i denne sammenheng vurderes - og heller ikke som en inngangsbillett til arbeidsmarkedet, da behovet for norsk og andre fagkunnskaper vil variere fra yrke til yrke.

Det er testen på mellomnivå som er den mest aktuelle. Testen ble tatt i bruk i alle fylker fra 1992. Vi kan i ettertid se at testtilbudet kanskje burde ha foreligget den gang undervisningen for fremmedspråklige startet her i landet på begynnelsen av 1970-tallet.

Utviklingen av test i norsk på mellomnivå startet i 1989. Da vi satte i gang arbeidet, var vårt mål at testen skulle bli best mulig både med hensyn til hva den faktisk måler, og at resultatene blir så sikre at også utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere finner dem troverdige. Før testen ble tatt i offentlig bruk, ble den derfor i flere runder prøvd ut og endret på grunnlag av de feilkilder en så.

En kvalitetsvurdering av testene foregår kontinuerlig. Test er ikke obligatorisk for deltakerne, men testingen nyttes slik at

• deltakere som ønsker det, skal kunne få en vurdering av og en dokumentasjon på sine norskkunnskaper,
• de som gir undervisning, skal få en tilbakemelding om hva deltakerne har lært, noe som kan gi grunnlag for eventuelle justeringer av undervisningen.

Videre evaluerer Universitetet i Bergen testresultatene for de kandidater som har gjennomført testen, og dette vil blant annet sammen med en vurdering av test i norsk på mellomnivå i forhold til avgangsprøven i norsk som andrespråk i grunnskolen, gi departementet verdifull bakgrunn for å vurdere eventuelle endringer i regelverk og veiledning om undervisningen. Dette er viktig ikke minst av hensyn til brukerne selv.

Det settes nå i gang et utredningsarbeid om praktiske og økonomiske konsekvenser av undervisning opp til et nærmere fastsatt nivå. Jeg regner med at bruk av tester - og antakelig primært bruk av test i norsk på mellomnivå - vil bli vurdert i denne sammenheng, men arbeidet er kommet for kort til at jeg kan si noe konkret om vurderinger og resultater. Utredningen skal foreligge i midten av oktober dette år.

Jeg vil også minne om at jeg i forbindelse med budsjettbehandlingen i høst informerte Stortinget om at jeg ville ta initiativ til en vurdering av tilskuddsordningene for norsk- og morsmålsopplæring, sett i forhold til det faglige utbyttet av undervisningen.

Manglende norskkunnskaper er selve hindringen for å få brukt sine yrkeskvalifikasjoner. Å kunne norsk skriftlig og muntlig er den viktigste forutsetningen for deltakelse i det norske samfunn, noe som ikke kan sies for ofte til de ulike innvandrergruppene.

Ellen Chr. Christiansen (Frp): Jeg får nesten følelsen av at statsråden prøver å drukne meg i ord med svaret sitt. Det jeg gjerne ville hatt svar på, er ikke om det finnes tester som innvandrere eller flyktninger selv kan be om å få for å dokumentere at de har et visst kunnskapsnivå. Det jeg rett og slett spurte om, er om man har til hensikt å innføre en test som alle som tar et norskkurs, må igjennom.

Det er slik at vi de siste årene har brukt over 1 milliard kr på norskopplæring til innvandrere og flyktninger. Det er også i høst kommet fram at arbeidskontor har foretatt undersøkelser som viser at kun en av ti av de som har gjennomført 750 timers norskkurs som staten betaler for, er i stand til å fylle ut et enkelt skjema. Da er det noe som sier meg at vi er nødt til i større grad å være sikker på at de pengene som brukes, også gir resultater.

Da er mitt spørsmål: Hvordan vil statsråden sørge for at de millionene Stortinget bevilger til norskundervisning, også gir dokumenterte resultater?

Statsråd Gudmund Hernes: Det ville være en van(n)skjebne, bokstavelig talt, for representanten om jeg forsøkte å drukne representanten i ord. Det har ikke vært min hensikt.

Jeg har sagt to ting om disse testene: for det første at de skal kunne brukes til å dokumentere et visst kunnskapsnivå, og for det andre at man skal diagnostisere for å se om den undervisning som gis, fører fram til de mål det siktes mot.

Jeg er helt enig med representanten når hun gjør gjeldende at en må sikre at pengene brukes på en slik måte at de ønskede resultater oppnås. Det er også derfor jeg nevnte i mitt kanskje ordrike svar, at det iverksettes et utredningsarbeid om praktiske og økonomiske konsekvenser av undervisning opp til et fastsatt nivå. Hvis man skal fastsette om et nivå er nådd, må man selvsagt også ha en prøve på om dette nivået nås.

Jeg er også selv opptatt av det som er kommet fram i pressen den senere tid, at det kan være grunnlag for særlig årvåkenhet når man ser at det man har lagt opp til i norskopplæringen av innvandrere, ikke har gitt de resultater som man har siktet mot. Det er klart at det heller ikke er tilfredsstillende for departementet.

Ellen Chr. Christiansen (Frp): Jeg er fremdeles veldig opptatt av, når vi bruker mange millioner kroner hvert år på denne undervisningen, at vi får noe ut av den. Det må være en forutsetning.

Når det gjelder testing, er det klart at de som får disse kursene, også får en gratis investering i sin egen fremtid ved at de gis et tilbud om å lære norsk. Det er på en måte et meget bra tilbud, som vi bør være sikre på utnyttes på en skikkelig måte.

Jeg har skjønt på statsråden at de testene som er utarbeidet, skal kunne dokumentere, og de skal kunne diagnostisere. Jeg vil gjerne også ha et helt konkret svar på om departementet har tenkt seg muligheten av å innføre en obligatorisk test. Dersom departementet ikke har det, er mitt spørsmål om kommunene, som er statens gjennomføringsorgan på dette området i og med at over 90 pst. av undervisningen skjer gjennom de kommunale apparater, kan vedta at disse kursene skal avsluttes med en obligatorisk test.

Statsråd Gudmund Hernes: Først vil jeg si at det er klart at jeg også er veldig opptatt av at det skal være et samsvar mellom den innsats som ytes fra det offentliges side, og den motytelse som en må kreve av dem som deltar på slike kurs.

Når det gjelder spørsmålet om en obligatorisk test, vil det, som jeg sa, kunne ha to formål. Det ene er at de som har gjennomgått et kurs, får en dokumentasjon på kunnskapsnivået som andre kan bruke. Særlig for dem som skal ut på arbeidsmarkedet, vil det være av interesse å ha en test som gir et pålitelig mål på de norskkunnskaper de faktisk har. Dette har vi forsøkt å utvikle på ulike trinn, som jeg nevnte. Det andre er at vi må bruke disse testene til å se om undervisningen som gis, er god nok. Det er det jeg mener med det diagnostiske.

Men så er det spørsmål om det er hensiktsmessig å gjøre den testen til obligatorisk for alle. Det kan man være noe mer i tvil om. Det er et gammelt ordtak som sier at man kan lede en hest til vannet, men ikke tvinge hesten til å drikke. Vi står nok overfor det samme problemet også for enkelte av dem som tar slik opplæring. Vi kan gi dem norskkurs, men vi kan ikke tvinge noen til å lære. Derfor blir de to hovedformålene en må sikte mot, det jeg sa, nemlig dokumentasjon og diagnostisering.