Anneliese Dørum (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

Har statsråden en vurdering av hvordan fastsettelsen av utgifter for barn praktiseres i gjeldsordningsloven?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Under en gjeldsordningssak etter gjeldsordningsloven skal det utarbeides en betalingsavtale mellom skyldneren og kreditorene. Det er i utgangspunktet skyldneren selv som skal utarbeide forslaget til en slik avtale, men namsmannen har plikt til å veilede skyldneren i nødvendig grad. Advokat eller annen oppnevnt medhjelper kan om nødvendig benyttes. Et slikt forslag skal blant annet inneholde bestemmelser om hva skyldneren skal beholde av sine inntekter til såkalt livsopphold - herunder hva som eventuelt skal avsettes til dekning av utgifter til å forsørge barn.

Det er gjeldsordningsloven § 4-3 samt uttalelser i lovens forarbeider som danner det rettslige grunnlaget for vurderingen av hvilket nivå slike utgifter kan tillates å ligge på. I loven heter det blant annet:

Skyldneren har rett til å beholde så meget av sin inntekt at det dekker det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og dennes husstand.

For voksne personer skal det i henhold til lovens forarbeider tas utgangspunkt i en sats som tilsvarer 85 pst. av minstepensjonen. For tiden utgjør dette 4241,- kr pr måned for enslige, og 6859,- kr for ektepar.

Dersom skyldneren forsørger barn, må det også avsettes et beløp til dekning av utgifter til barna. Når det gjelder nivået for slike utgifter, vil jeg først vise til departementets brev til Stortinget av 9. juni 1992, hvor det blant annet heter:

Når det gjelder hvor mye av inntekten som skal kunne avsettes til livsopphold, er det videre uttrykt at det skal tas spesielt hensyn til at skyldnerens barn må gis adgang til å delta i normale skole- og fritidsaktiviteter på linje med andre barn. Når det gjelder størrelsen på beløpet som kan avsettes, bør dette avgjøres konkret i det enkelte tilfelle. Det bør foretas en beregning av konkrete utgifter til mat, klær og sko, barnetilsyn og fritidsaktiviteter. Et minimum bør være å beholde et beløp tilsvarende barnetrygden.

Jeg vil også vise til departementets rundskriv av 18. mars 1993 til landets namsmenn hvor det blant annet heter:

Når det gjelder hvor mye som skal kunne avsettes av inntekten til forsørgelse av barn, er det hverken i lov eller forarbeider angitt noe beløp. Utgiftene i tilknytning til et barn vil variere svært mye avhengig blant annet av barnets alder. Her må derfor skjønn være det helt avgjørende. Som en mulig veiledning for namsmyndigheten kan det nevnes at det såkalte « standardbudsjettet » utarbeidet av Statens institutt for forbruksforskning angir hva som er normale kostnader i tilknytning til barn i ulike aldersgrupper.

Det er altså opp til skyldneren selv, eventuelt med bistand fra namsmannen, å bestemme betalingsforslagets innhold, herunder hvilket beløp som skal avsettes til livsopphold, samt hvor stort et eventuelt barnetillegg skal være. Dersom kreditorene ikke godtar skyldnerens forslag, kan denne begjære såkalt tvungen ordning i namsretten. Retten vil da måtte ta stilling til om skyldnerens forslag kan stadfestes eller om det må forkastes, men retten kan ikke på egen hånd bestemme en annen ordning enn den som er foreslått. Det skjer altså ingen fastsettelse av livsoppholdsbeløpet, verken hos namsmannen eller i namsretten. Men namsretten kan nekte å stadfeste et betalingsforslag hvor livsoppholdsbeløpet er satt så høyt at det ville virke støtende dersom forslaget ble stadfestet.

Departementet følger nøye med i rettspraksis på dette området, og jeg har merket meg at det er til dels store variasjoner når det gjelder hvilket livsoppholdsnivå for barn domstolene har vært villig til å akseptere. Disse avgjørelsene er imidlertid basert på rettens skjønn i den enkelte sak, og jeg finner det ikke riktig å komme med vurdering av domstolenes arbeid. Departementet vil på bakgrunn av den evalueringen som nå pågår, vurdere om det er behov for en videre oppfølging.

Anneliese Dørum (A): Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er glad for at departementet er innstilt på å vurdere behovet for en videre oppfølging av dette, for jeg tror nemlig det er behov for det. Statens institutt for forbruksforskning har undersøkt hvordan gjeldsordningsloven har virket så langt. De viser til at erfaringene tyder på at namsretten og lagmannsretten har lagt seg på en meget streng linje når de skal beregne utgifter til livsopphold for barna i familier som har kommet i gjeldskrise.

Det mange barn i mange tilfeller får gjennom gjeldsordningen, tilsvarer mellom halvparten og en tredjedel av det et barn har til livsopphold etter foreldres skilsmisse. De får altså langt mindre til livsopphold enn de burde. Hvordan kan statsråden bidra til at gjeldsordningsloven sikrer at familiene får beholde den nødvendige del av inntekten til livsopphold, slik at barn og ungdom kan delta i normale skole- og fritidsaktiviteter?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen: Barns materielle levestandard, og det gjelder også penger til fritidsaktiviteter, er knyttet til familiens generelle økonomi. Dette er da også nettopp et argument for gjeldsordningsloven. Jeg regner dessuten med at det er mange familier som ikke er berørt av gjeldsordningsloven, som må legge noen begrensninger på utgiftsnivå når det gjelder barns aktiviteter.

Familier som har fått sin økonomi regulert etter gjeldsordningsloven, er klart familier med snau økonomi i en periode. En har likevel forsøkt gjennom loven å beskytte barna til en viss grad i denne situasjonen.

Jeg kan opplyse at departementet løpende vurderer om det er sider ved praktiseringen av loven som overfor namsmennene bør forklares eller presiseres i rundskriv, og det er da også allerede utarbeidet et rundskriv som nettopp tar opp denne problemstillingen.

Som jeg nevnte i mitt svar, er departementet nå i ferd med å foreta en større gjennomgang av gjeldsordningsloven. Foruten en evalueringsrapport fra Statens institutt for forbruksforskning omfatter gjennomgangen også en oppsummering av rettspraksis. En oversikt over den foreliggende praksis vil i løpet av månedsskiftet februar/mars bli utgitt av departementet i samarbeid med Forbrukerrådet. Dette vil muligens bidra til en mer ensartet praksis når det gjelder gjeldsordningsloven, og vi vil få en helhetlig oversikt over hvordan denne loven praktiseres i forhold til barn.