Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

Det fremkommer stadig opplysninger om en uakseptabel situasjon med hensyn til menneskerettighetene i Iran.

Vil Regjeringen på denne bakgrunn ta opp i internasjonale organer spørsmålet om økonomiske sanksjoner mot Iran, for eksempel stans i kredittgivning fra internasjonale finansinstitusjoner?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Menneskerettighetssituasjonen i Iran har i lengre tid vært utilfredstillende. En lang rekke land, deriblant Norge, har ved flere anledninger fordømt brudd på menneskerettighetene, både generelt og i mer spesielle tilfeller, som dødsdommen mot den britiske forfatteren Salman Rushdie. De mange norske initiativ i denne sammenheng er vel kjent.

Menneskerettighetssituasjonen i Iran gir fortsatt grunn til bekymring. Vi må dessverre slå fast at de internasjonale reaksjonene fra andre land foreløpig ikke har hatt den ønskede virkning.

Når det gjelder spørsmålet om økonomiske virkemidler, er det viktig å være klar over at Iran bare er medlem av noen få internasjonale økonomiske organisasjoner.

Av utviklingsbankene er således landet bare medlem av Verdensbanken. I Irans låneportefølje i Verdensbanken har sektorene helse, utdanning og miljø en fremtredende plass. I dialogen med Iran har Verdensbanken lagt særlig vekt på at landet må redusere militærutgiftene til fordel for utviklingsfremmende tiltak, samt forbedringer i landets styresett.

Forutsetningen for at økonomiske tiltak skal ha en virkning på Iran, er at tiltakene skjer på bred internasjonal basis. Våre kontakter med andre land - og de er hyppige - viser at det ikke er realistisk i dagens situasjon å vente seg internasjonal oppslutning om økonomiske tiltak. Ensidige økonomiske tiltak kan ikke ventes å ha nevneverdig virkning.

I likhet med representanten Bondevik er jeg sterkt bekymret over situasjonen i Iran. Det vil derfor kunne være på sin plass å markere dette i Verdensbankens styre ved å få fremhevet de elementer i bankens strategi som går på forbedringer i landets styresett. Det vil for øvrig være nødvendig med nordisk samordning i denne saken.

Parallelt med dette vil det være naturlig at Norge sammen med andre land viderefører sitt arbeid til beste for menneskerettighetene i Iran i dertil egnede fora, i første rekke i FN.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg takker utenriksministeren for svaret. Jeg syns ikke situasjonen i Iran bare er utilfredsstillende, den avdekkes mer og mer som helt uakseptabel. Det gjelder selvsagt Salman Rushdie-dommen, som også i realiteten er en dødsdom over norske borgere. Siste eksempel er drapet på biskop Hovsepian, som sier noe om den kristne minoritetssituasjonen i Iran.

Jeg er glad for at Norge har vært i fremste rekke når det gjelder diplomatisk og politisk press overfor Iran, men det viser seg at dette ikke er nok. Vi må gå inn for nye tiltak som virker. Etter hva jeg vet, har også den amerikanske utenriksminister antydet stopp i lån og kreditter fra Verdensbanken. Jeg forstod at statsråden mente en skulle fremheve element i bankens strategi som går på forbedringer i landets styresett. For meg virker det uklart hva som ligger i det. Jeg vil be utenriksministeren konkret vurdere - og spørre ham - om Norge vil arbeide aktivt for å få stoppet lån og kreditter fra Verdensbanken, som er tiltak som kan virke og få oppslutning?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Representanten Bondevik viste til drapet på biskop Hovsepian som er sterkt bekymringsfullt sett fra mange hold, og ikke minst fra Regjeringens side, og vi finner det helt naturlig å oppfordre iranske myndigheter om en full og åpen undersøkelse med hensyn til omstendighetene omkring biskopens død. Vi har tatt og vil ta initiativ i oppfølgingen av denne spesielle saken.

Når det gjelder Verdensbanken, la jeg i mitt svar vekt på at Verdensbanken jo er tungt inne på sektorer som har stor betydning for alminnelige, uskyldige mennesker ute på landsbygda og i distriktene i Iran. Verdensbanken har prioritert meget høyt områdene helse, utdanning og miljø i et samfunn som ellers bruker - etter vårt beste skjønn og mange andres meget gode skjønn - altfor mye midler på militære formål. Vi har signalisert gjennom både svaret og på annen måte at vi finner det naturlig at vi bruker Verdensbanken til en kraftig påminnelse om hva som bør være ansvarlig ressursbruk innenfor rammen av Verdensbankens engasjementer. Det betyr ikke et brudd i Verdensbankens forpliktelser; jeg tror ikke det er formålstjenlig i forhold til det vi ønsker av utvikling i området.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg vil selvsagt være glad for ethvert ytterligere tiltak som blir iverksatt for å øke presset mot Iran, men erfaringene så langt viser jo at alt det presset de har vært utsatt for, ikke har virket. Tvert imot har situasjonen på mange måter bare blitt verre. Så jeg vil gjenta min oppfordring om å gå til mer drastiske tiltak enn det utenriksministeren nå har antydet. En full handelsboikott skulle en også gjerne gått inn for, men det tror jeg nok dessverre i denne fasen bare ville bli oppfattet som en seier for Iran, fordi den ville få så liten tilslutning, så det er ikke det jeg spør om, men altså en stopp i kredittene fra Verdensbanken.

Når det så gjelder ensidige norske tiltak, er jeg enig i at det ofte kan slå tilbake på oss mer enn på Iran. Men selv om en ikke på dette stadium går til et forbud når det gjelder norsk handel med og eksport til Iran, kan jeg ikke se at det lenger skal være noen statsoppgave å støtte opp om slik eksport. Det skjer jo indirekte gjennom garantier gitt gjennom Garanti-Instituttet for Eksportkreditt. Derfor vil jeg spørre utenriksministeren hvordan han vil se på et slikt tiltak, at en i hvert fall stopper slike garantier.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Vi vil selvsagt ha det til løpende vurdering. Men jeg må også her få nevne at alle tunge vestlige land har garantiordninger hvor staten gjennom ulike virkemidler fremmer handel og økonomisk samkvem. Det at Norge eventuelt sier prinsipielt sett nei til nye garantier, enn si avbryter gjeldende garantier, har ikke automatisk noen annen effekt enn at andre land gjennom sine garantiordninger blir sterkere engasjert i området. Så også garantispørsmålene bør vurderes i den samme internasjonale sammenheng som representanten Bondevik erkjenner er til stede når det gjelder handel og økonomisk samarbeid helt generelt. Men vi skal ha det spørsmålet under overvåkning, for det er et av de punkter hvor staten direkte kan utøve innflytelse og treffe tiltak, men med de forbehold og de vurderinger jeg nå har vist til.