John Alvheim (Frp): Jeg skal få lov å stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

I en av Helsedirektoratets utredningsserier, nr. 4 for 1993 om forholdet mellom pasientvolum og behandlingskvalitet, konkluderes det med at økende pasientvolum - under en rekke gitte diagnoser - gir et bedre behandlingsresultat.

Hvilke konsekvenser vil nevnte utredningskonklusjoner få for organiseringen av norske sykehus i fremtiden?

Statsråd Werner Christie: Det rådgivende utvalg for sykehusvirksomhet under Statens helsetilsyn har tatt initiativ til å utrede forholdet mellom pasientvolum og behandlingskvalitet med utgangspunkt i det mandat de var gitt. Rapporten viser at ordtaket « øvelse gjør mester » har gyldighet, selv om betydningen av dette varierer mellom ulike fagområder og behandlingsprosedyrer. En kunne forvente at prinsippet hadde størst gyldighet for behandlingstiltak som er teknisk krevende, som krever evne til å takle uforutsette problemer, og tiltak som forutsetter avansert teamarbeid. Resultatet var også at den tyngste og bredeste dokumentasjon til støtte for sammenhengen mellom volum og kvalitet fant en innenfor det kirurgiske fagfelt.

Utvalget viser at foruten pasientvolum kan også en rekke andre faktorer påvirke behandlingskvaliteten, for eksempel sykehusets størrelse, dets spesialiseringsgrad og teknologiske utrustning, eventuell universitetstilknytning og andre organisatoriske forhold. En mener likevel å ha holdepunkter for at antall pasienter en har behandlet med samme diagnose, er en av de viktigste faktorer som bestemmer behandlingskvaliteten.

Rapporten har nylig vært ute til høring ved landets sykehus, fylkeshelsesjefer og fylkesleger, og 88 pst. av de forespurte har avgitt uttalelse. Høringsuttalelsene viser at et klart flertall støtter opp om rapportens hovedkonklusjoner og mener at rapporten bør føre til tiltak som berører funksjonsfordelingen mellom sykehus innen samme fylkeskommune og innen regionen.

Jeg har derfor gitt de regionale helseutvalg en mer aktiv rolle i planleggingen av helsetjenesten. Vi har anmodet om at fylkene utarbeider regionale helseplaner i fellesskap der disse spørsmålene som er omtalt i rapporten, står i fokus, og har foreslått oppgaver og organisering av de regionale helseutvalgene som nå har vært ute til høring. Innstillingen representanten Alvheim viser til, vil være et viktig underlagsdokument i arbeidet for å styrke samarbeidet innenfor hvert fagområde i de enkelte helseregionene med tanke på bedre kvalitet ved alle sykehus.

Rapporten vil også bli diskutert videre i vårt rådgivende utvalg for statlig styring av sykehusvirksomheten og bli brukt i dette arbeidet som grunnlag for drøfting av spørsmål om sentralisering og desentralisering av ulike tjenester for å sikre god nok kvalitet.

Tilsvarende er rapporten et viktig grunnlagsdokument for arbeidet i Statens helsetilsyns fagråd for høyspesialiserte tjenester. Rapporten blir blant annet brukt som grunnlagsmateriale i alle utvalg som utreder organisering av medisinsk faglige tjenester, som vi kaller landsfunksjoner og regionfunksjoner, for eksempel organiseringen av nyfødtkirurgi.

Statens helsetilsyn har i tillegg nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på og gi råd om hvorledes oppgaven bør fordeles mellom sykehus innen fagfeltet kirurgisk behandling av kreft i fordøyelsesorganene. Dersom dette viser seg å være en hensiktsmessig arbeidsform, vil vi vurdere ytterligere arbeidsgrupper på andre fagområder når vi har høstet erfaring fra denne.

En viktig konsekvens av innstillingen bør være en mer resultatorientert kvalitetskontroll. Innstillingen gir nyttige føringer i arbeidet med å sikre mulighetene for kvalitetskontroll av behandlingsresultatene ved sykehusene og kan også få konsekvenser for blant annet utdanningen av legespesialister.

Jeg har nevnt noen viktige eksempler fra det brede oppfølgingsarbeidet som er i gang. Jeg pleier å formulere føringene for dette arbeidet slik: Det er ikke nok at alle kan litt om alt, men noen må kunne alt om noe.

I de aktuelle sakene må vi finne løsninger som ivaretar hensynet til nærhet og tilgjengelighet, hvor småsykehusene representerer et godt utgangspunkt, samtidig som vi må stille krav til at kompetanse og kvalitet må være god nok også for de tjenester som skal tilbys ved de små sykehusene. Dette kan best skje gjennom den nettverksstrategi som vi nå har under utvikling i hele landet gjennom arbeidet med de regionale helseplanene, og samarbeidet som vil utvikle seg på det grunnlag. Ved å fremme samarbeidet mellom spesialister fra små og store sykehus kan vi komme bort fra en kultur preget av konkurranse om ressurser, faglig prestisje og pasienter. Da vil også småsykehusene få mer hjelp og service fra mer sentrale spesialister og dermed isteden kunne sikre kvaliteten og bli konkurransedyktig også på kvalitet på lengre sikt.

John Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret som var både betryggende og balansert.

Det fremgår av den nevnte rapporten, på side 4, at « mange kompliserte kirurgiske inngrep er spredt på et stort antall sykehus, slik at det enkelte sykehus eller den enkelte kirurg neppe kan få tilstrekkelig ferdighet og erfaring ».

Utvalget uttaler at pasientgrupper med behov for krevende kirurgiske inngrep og avansert behandling bør samles på færre sentra. Utvalget konkluderer videre med at spesielle inngrep i større grad bør « styres til enheter der spesiell kompetanse er bygget opp ».

Ifølge nevnte utredning er dette også aktuelt for en del akuttmedisinske tilstander. Utvalget peker videre på:

Finansieringssystemet i dagens norske helsevesen, og spesielt « gjestepasient-ordningen », vil være til hinder for en optimalisert og kvalitetsrettet arbeidsfordeling mellom sykehusene.

Er helseministeren enig i denne konklusjonen i utvalgets utredning?

Statsråd Werner Christie: Jeg kan bekrefte at jeg er enig i utvalgets konklusjoner om at en del inngrep ut fra prinsippet om at øvelse gjør mester, nødvendigvis bør sentraliseres noe for å sikre at de blir gjort av folk som har tilstrekkelig øvelse, så fremt det ikke fins andre løsninger ved at de samme spesialister reiser ut og møter pasientene ved mer desentraliserte sykehus på en slik måte at man både kan ivareta kvaliteten og nærheten samtidig.

For det andre vil jeg bekrefte at jeg også har sett med bekymring på den virkning gjestepasientordningen kan ha hvis den praktiseres i strid med sine forutsetninger. Forutsetningen for gjestepasientordningen var nettopp å skape den fleksibilitet som skal til for at pasienter kan reise til det senteret hvor de får den beste behandlingen for sin tilstand. I en del fylkeskommuner har dessverre ordningen blitt praktisert mer med tanke på saldering av fylkeskommunens budsjett og bevaring av egne organisasjoner, enn å sikre pasientenes behov. Men denne situasjonen er vi nå på vei ut av, i og med at fylkeskommunene samarbeider om å etablere avtaler om gjestepasientordninger i samsvar med de regionale helseplaner de legger for fordeling av funksjoner.

John Alvheim (Frp): Jeg takker igjen helseministeren for et meget godt og betryggende svar. I fortsettelsen av dette og på bakgrunn av den sterke understreking utvalget har gjort når det gjelder spisskompetanse for spesielle lidelser, er jeg personlig i hvert fall meget bekymret for at det nye rikshospitalet ikke vil få den kapasitet som er nødvendig i henhold til anbefalingen fra utvalget. Vil helseministeren vurdere å øke arealet ved det nye rikshospitalet som ennå ikke er kommet i gang?

Statsråd Werner Christie: Man kan være bekymret for at kapasiteten på større sykehus kan bli for liten hvis det skulle skje store endringer på dette området. Men jeg vil da samtidig understreke at vi parallelt med planleggingen av nytt rikshospital også bygger ut nye tilbud ved regionsykehusene i de øvrige deler av landet - herunder også Ullevål sykehus. Med andre ord vil jeg bekrefte at vi vil vurdere grundig om det nye rikshospitalet har en tilstrekkelig kapasitet for de oppgaver det skal utføre, men jeg vil samtidig understreke at dette ikke kan vurderes ut fra Rikshospitalet alene, men på bakgrunn av den samlede kapasitet vi har på tilstrekkelig høyt nivå i landet. Og vi er allerede enige om at en del landsfunksjoner mest hensiktsmessig også vil kunne bli fordelt ut til enkelte andre regionsykehus på basis av hva fagmiljøet der har best eller god nok kompetanse til å ivareta. Og denne helhetsvurderingen er vi nå midt oppe i.