Tove Kari Viken (Sp): Jeg vil stille følgende spørsmål til helseministeren:

Det er kommet opplysninger om at det ikke finnes oppfølgingsrutiner i forhold til resultatene av den medisinske forskningen.

Hva vil statsråden gjøre for å få bedre kontroll av den medisinske forskningen med hensyn til ressursbruk og etiske krav?

Statsråd Werner Christie: Forskning er en meget viktig del av den kvalitetskontroll av virksomheten som skjer innenfor helsetjenesten. En forutsetning er selvfølgelig at denne forskningen også holder mål. Kvalitetskontroll av forskning blir derfor også svært viktig. Jeg ser Norges forskningsråds støtte til det prosjekt som er omtalt i Dagbladet 10. januar 1994, nemlig publikasjoner i klinisk forskning - en analyse av 892 medisinske forskningsprosjekter innsendt til de regionale etiske komiteer, som det heter, nettopp som et bidrag til kvalitetskontroll av forskningen.

I 1990 ble det opprettet tre forskningsetiske komiteer innen henholdsvis medisin, naturvitenskap og teknologi og samfunnsvitenskap og humaniora. Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin er en fortsettelse av NAVF/Rådet for Medisinsk Forsknings tidligere etikkutvalg. Komiteen har en tverrfaglig sammensetning og har laget en rekke utredninger om etiske spørsmål innen helsetjenesten i de senere år, herunder også knyttet til forskningen.

På det medisinske området har det i tillegg lenge eksistert regionale forskningsetiske komiteer knyttet til de fem helseregionene. Også disse komiteene er tverrfaglig sammensatt og har i tillegg til helsefaglig kompetanse juridisk og etisk kompetanse. De vurderer alle medisinske forskningsprosjekter i relasjon til mennesker og baserer sin virksomhet på Helsinki-deklarasjonen. Alle forskningsprosjekter i relasjon til mennesker og menneskefostre må har godkjenning fra helsekomiteene før de settes i gang.

Hvert år søkes det om midler til langt flere forskningsprosjekter enn de som får tildelt midler. Forskningsrådet har ansvaret for faglig bedømmelse og utvelgelse av hvilke prosjekter som skal få støtte, og det skjer også en nøye vurdering av økonomien i prosjektene og en oppfølging av prosjektene underveis. Endelig er det en fast regel innen norsk forskning at den skal være åpen og tilgjengelig. Med andre ord: Resultatene skal publiseres.

Det er generelt en høy terskel for å få antatt forskningsartikler i medisinske tidsskrifter. Redaksjonene bedriver også slik en bevisst og grundig kvalitetskontroll av det som foregår før publikasjon.

Tove Kari Viken (Sp): Jeg takker statsråden for svaret. Det er vel og bra at en skal undersøke resultater av tidligere forskningsprosjekt, og at Forskningsrådet har ansvaret for utvelgelsen av nye prosjekt. Men hva med oppfølging og kontroll av de nåværende og framtidige forskningsprosjekt?

Vi bruker milliarder av kroner til forskning uten at det er etablert et system for oppfølging. For meg høres det veldig rart ut når jeg vet hvor sterke krav det er til resultatstyring overalt både innenfor det offentlige og ellers. Jeg er forbauset over at det ikke stilles krav til forskerne om å rapportere inn resultatene fra de oppgavene de har fått, sånn at allmennheten får innsyn både i de positive og negative resultatene. Kan det være aktuelt at en ikke betaler ut hele forskningssummen før det er levert en sluttrapport, både en vitenskapelig og en populærutgave, sånn at folk flest kan få følge med i hva som skjer innenfor forskningen?

Statsråd Werner Christie: Representanten Viken er forbauset over at det ikke finnes oppfølging og kontroll av den pågående og fremtidige forskning. Det hadde jeg også vært hvis det var tilfellet. Men nettopp opprettelsen av Norges forskningsråd var en formalisering av det arbeid som alltid har pågått med å kvalitetskontrollere oppleggene for forskningsprosjekter før de igangsettes, vurdere holdbarheten i den omsøkte bevilgning både i forhold til kvaliteten på forskningen og størrelsen på beløpet, og det at man nå har fått samlet all forskning under felles paraplyer på satsingsområder innenfor Norges forskningsråd, sikrer at man både når det gjelder styring av forskningen og løpende oppfølging, som skjer hele veien, har den kontroll som representanten her etterlyser. Det er også et helt allment krav om å publisere resultater av forskningen. Et forskningsprosjekt som ikke kan publisere resultater, regnes som grunnleggende mislykket og vil være meget diskrediterende for forskeren, og det må selvfølgelig også i forhold til oppdragsgiveren redegjøres og gis meget gode grunner for at det skal kunne aksepteres.

Tove Kari Viken (Sp): Jeg håper faktisk at det blir sånn at en ikke får utbetalt hele forskningssummen før det er publisert et resultat, enten det er positivt eller negativt, og at det er gjengitt på en folkelig måte slik at en kan følge med i hva som skjer. For å komme med et eksempel: Det er jo kommet fram at det for ultralydprosjektet til Sturla Eik-Nes ikke foreligger skikkelige resultater. Når vi vet at ultralyd gis som et tilbud til alle gravide uten at vi har noe dokumentert materiell som bakgrunn for det, blir jeg egentlig ganske skremt. Dette er riktignok en del år siden, men jeg håper inderlig at en har fått langt bedre kontroll i dag, og jeg håper også at de regionale medisinsk-etiske komiteene får større myndighet enn de har i dag.

Statsråd Werner Christie: Jeg er hjertens enig med representanten Viken i at det er viktig at forskning blir publisert, og at den også blir publisert på en folkelig måte som gjør at resultater kan bli tilgjengelig for det brede publikum. Også negative resultater er helt klart av interesse både for forskningsmiljøet og for publikum, og de blir svært ofte - i de aller fleste tilfeller, meg bekjent - publisert.

Men jeg kjenner også til det konkrete tilfellet som representanten her viste til, og det har på samme måte bekymret meg. Allerede i desember tok jeg opp denne saken med dem som steller med dette i Trondheim, og jeg har også bedt den regionale etiske komiteen gå inn i spørsmålet. Det vet jeg imidlertid at de også tidligere har gjort, og vi regner dermed med at dette vil bli nærmere avklart. Men jeg anser dette som et unntak og et avvik fra de generelle reglene vi har på dette området.

Det skjer imidlertid også internasjonalt en rekke interessante samarbeidsprosjekter om publisering og formidling av forskning som vi er interessert i å være med på, og som vil bedre forholdene her.