Tove Kari Viken (Sp): Jeg vil få stille følgende spørsmål til sosialministeren:

Ved behandling av rusmiddelmeldingen pekte flertallet på at det er et særskilt behov for å verne fosteret mot skader som påføres ved morens rusmiddelmisbruk.

Når vil statsråden fremme forslag om å endre sosialtjenesteloven § 6-2 slik at den utvides til også å gjelde fosterets helse?

Statsråd Grete Knudsen: Bruk av rusmidler under et svangerskap er åpenbart skadelig for det fosteret den gravide kvinnen bærer. Medisinsk forskning viser at bruk av både alkohol, avhengighetsskapende legemidler og andre narkotiske stoffer skader fosteret, og at skadene er alvorlige. Jeg har på bakgrunn av dette forståelse for ønsket om å vurdere om vårt lovverk er godt nok for å forebygge skader som følge av rusmiddelbruk i svangerskapet.

Sosialtjenesteloven § 6-2 gir hjemmel for å holde en rusmiddelmisbruker tilbake i institusjon i tre måneder uten vedkommendes samtykke. Bestemmelsen kan anvendes overfor gravide kvinner når disse fyller de alminnelige vilkår for bruk av tvang.

Det er et vilkår for bruk av tvang at rusmiddelmisbrukeren ved sitt rusmiddelmisbruk også utsetter seg selv for psykisk eller fysisk fare. Fare for fosterets helse gir ikke i seg selv noe selvstendig grunnlag for bruk av tvang. Men det er klart at i de langt fleste tilfeller der tvangstiltak vil være aktuelt overfor en gravid rusmiddelmisbruker, vil denne kvinnen ikke bare utsette fosterets, men også sin egen helse for fare.

Etter min mening er det tungtveiende grunner som taler mot å innføre en særskilt hjemmel for bruk av tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere.

I arbeidet med gravide rusmiddelmisbrukere er det av avgjørende betydning at kvinnen får tillit til hjelpeapparatet, og at hun oppfatter dette som et reelt tilbud om hjelp og støtte. En særskilt tvangshjemmel for gravide kan lett ødelegge tilliten - det vet vi en del om nå - og være med på å holde flere gravide rusmiddelmisbrukere borte fra helsevesenet og det øvrige hjelpeapparatet. Kvinnen vil vite at det at hun er blitt gravid, er grunnlag for å tvangsplassere henne i institusjon. Hun vil også av den grunn kunne forsøke å unngå at hennes graviditet blir kjent og registrert. Trusselen om tvangsplassering kan med andre ord føre til at hun ikke får hjelp og støtte overhodet for sitt kommende barn.

Etter min oppfatning er det derfor først og fremst behov for å styrke innsatsen overfor gravide rusmiddelmisbrukere i form av frivillige behandlingstilbud og nærhet til dem det gjelder. Dette var også standpunktet til sosialkomiteens flertall da komiteen behandlet stortingsmeldingen om tiltak for rusmiddelmisbrukere i april i år.

Kunnskapene vi har om farene ved bruk av rusmidler under svangerskapet, reiser et klart behov for et utbygd observasjons- og tiltaksapparat for gravide misbrukere. Det må utredes tiltak for å få kontakt med flest mulig av de kvinnene det gjelder, og tiltak som kan hjelpe kvinnene til å gjennomføre et rusmiddelfritt svangerskap.

Utgangspunktet er at det som er best for mor, også er best for barnet. Får mor hjelp og støtte til å gjennomføre sitt svangerskap uten bruk av rusmidler, vil dette være det beste vern barnet kan få.

Utviklingen av tiltak for gravide rusmiddelmisbrukere er et satsingsområde for Sosial- og helsedepartementet neste år, og det er for neste år satt av 4 millioner kr til dette.

Tove Kari Viken (Sp): Jeg takker statsråden for svaret. Men jeg er noe skuffet over den passive holdningen som statsråden har til dette problemet. Det er vel dokumentert hvor alvorlige skader fosteret blir påført gjennom rusmisbruk fra mødrenes side. Det er skader som barnet må leve med hele livet. I fjor ble det registrert 60 nyfødte med alvorlige alkoholskader og 120-180 barn med mindre alvorlige skader. Trolig er tallet mange ganger høyere. Vi får stadig høre at hjelpeapparatet står uten mulighet til å gripe inn, fordi mødrene selv avviser hjelpen, eller at en mangler plasser hvor en kan få oppfølging og hjelp for de gravide rusmisbrukerne.

Da sosialkomiteen behandlet rusmiddelmeldingen, ble vi til fulle oppmerksom på dette, og et flertall ønsket at en skulle gripe inn også for å ta hensyn til fosteret og verne det mot skader. En regnet med at en kunne gjøre det innenfor sosialtjenesteloven § 6-2. Når vi nå ser at ikke det virker, hva vil da statsråden gjøre for å følge opp slik at en kan hjelpe dem?

Statsråd Grete Knudsen: La meg si med en gang at jeg overhodet ikke nærmer meg dette spørsmålet på noen som helst passiv måte. Men jeg blir litt trist når jeg opplever at en representant mener alvorlig at en ved å gå inn med en tvangshjemmel vil kunne få en gravid misbruker til å stå frem - og det med en tvangshjemmel som jo også har det i seg at hun kan risikere å bli fratatt sitt barn. Ikke minst ut fra det at en selv er mor, vil en da også vite at det aller beste vi kan gjøre for å komme i tale med dem det dreier seg om, er å få til en dialog som gjør at de opplever at vi vil støtte dem og deres barn. Det er absolutt ingenting som viser at ikke det er den beste veien å gå.

Tove Kari Viken (Sp): Statsråden sier her at en skal ikke bruke tvang, for da kan disse mødrene det gjelder, miste tilliten til hjelpeapparatet, og da får en ikke hjulpet dem. De kan bli redd for å bli fratatt sine barn.

Men dette er den ene siden av saken, å være redd for å bli fratatt sitt barn; den andre er å risikere å få et barn som er varig skadet for hele livet. Er det ikke alles ansvar å passe på så det ikke skjer? Og når vi nå ser at det ikke virker å bruke sosialtjenesteloven § 6-2, og hjelpeapparatet er fortvilet fordi de ser at disse kvinnene går til grunne og de ikke får hjulpet dem, og en vet om de store skadene som skjer på fosteret, er en ikke da overhodet villig til å prøve å se på hvordan en kan gjøre dette - også på en måte der en bruker tvang, som det gis hjemmel til etter sosialtjenesteloven § 6-2, ved at en kan bruke den tvangshjemmelen også for å verne fosteret?

Statsråd Grete Knudsen: Det er tydelig ut fra at vi har ulik erfaring og bakgrunn, at vi også har ulikt ståsted når det dreier seg om å få til en dialog med en gruppe som selv har det veldig vanskelig, og der vi virkelig ønsker å hjelpe barna. Da tror jeg at den eneste muligheten vi har, er å komme i dialog med den det gjelder. Vi vet også at de institusjonene som nå har prøvd seg med tvangshjemmelen, faktisk ikke har den søkningen til sine plasser som Tove Kari Viken og jeg så gjerne ønsker.

Vi vil nå ta kontakt med de øvrige fylkeskommunene, fordi vi ønsker at enda flere skal gå inn i dette meget krevende, men meget vanskelige området. Men dialogen, tilliten og nærheten til de mest vanskeligstilte er en forutsetning for å kunne hjelpe deres barn.