Inge Myrvoll (SV): Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

Ekspressgodstilbudet i NSB skal nå omstruktureres, ved at det fjernes som tilbud på de fleste stasjoner. Dette skjer samtidig som det hevdes at jernbanen er et satsingsområde. Denne endring medfører at NSBs tilbud reduseres samt at mer gods føres over på veg.

Er dette i tråd med Regjeringas målsettinger?

Statsråd Kjell Opseth: Fram til no har det vore gjeve eit ekspressgodstilbod på persontoga frå nesten alle stasjonane til NSB. For å betre regulariteten og redusere reisetida for persontoga blir det no lagt opp til kortare stopptider på stasjonane. Ekspressgodset er ofte årsak til forseinka avgang for persontoga, og vil difor ikkje få høve til å nytte dei mest tidskritiske persontoga.

Ekspressgods møter i dag sterk konkurranse og press på prisane frå m.a. Posten, Linjegods og ei rad private transportørar. I 1992 og 1993 har NSB tapt marknadsdelar på ekspressgodsmarknaden og har eit større underskot. Ekspressgods er ein del av NSBs godstransporttilbod der det er fastsett eit krav om økonomisk balanse frå og med 1994.

Marknaden stiller i dag store krav til kvalitet i godstrafikkleveransane med m.a. krav om dør-til-dør-tenester. Samstundes som ein no får ekspressgodstilbod ved færre stasjonar, vil NSB gi tilbod om å hente og køyre pakker til kundane.

Det er Regjeringa si målsetjing å følgje opp Stortinget sitt krav om å få økonomisk balanse i NSBs godstrafikk i 1994. Det er difor naudsynt å gripe tak i dei einingane i godstrafikken som går med underskot, slik at NSB kan tilpasse seg marknaden og stå fram som ei konkurransekraftig verksemd.

Sjølv om ekspressgods har tapt marknadsdelar i 1992 og 1993, har den totale godstransportmengda med jernbanen auka i 1993. Det er i samsvar med Regjeringa si målsetjing.

Inge Myrvoll (SV): Jeg takker for svaret.

Det er en ganske dramatisk endring som planlegges, fra å gi tilbud på ca. 200 stasjoner ned til 37. Jeg er klar over Stortingets krav om lønnsomhet i 1994 på godssida. Men det kan jo også underminere andre viktige målsettinger, blant annet målsettinga om å overføre gods fra veg til bane. For å nå denne lønnsomheten fjernes det såkalte ulønnsomme biter, ut fra regnestykker som må være tvilsomme. Mange av de kostnadene som legges inn i dette, er ikke bare bundet til det tilbudet som nå skrelles bort, men NSB vil bære det videre med seg, og da må det deles på færre kunder. Resultatet kan bli at det oppstår nye ulønnsomme biter. Bedriften kommer inn i en nedadgående spiral og bygges ned i stedet for å utvikle seg. Resultat: mer gods på vegene og færre aktiviteter i NSB. Det står vel i motstrid til den overordnede målsetting som statsråden og jeg har om å styrke jernbanen.

Mitt spørsmål til statsråden er: Frykter han en slik ond sirkel?

Statsråd Kjell Opseth: Ein skal ikkje stikke under stol at den endringa som no skjer, er relativt omfattande i forhold til det som ein er van til. Men det er NSB sjølv som er nærast marknaden og difor er den næraste til å vurdere kva som er best for NSB. Eg har den tilliten til NSBs leiing at det er nettopp det dei gjer. Det vil undre meg om leiinga i NSB gjennomfører tiltak som vil føre til at ein kjem inn i ein nedgåande spiral, og som vil føre til at ein får mindre gods på jernbanen enn det ein har i dag, når målsetjinga er den stikk motsette. Så vi får ha den tilliten til NSB at det dei gjer, er til beste for NSB - då også i samsvar med den målsetjinga som regjering og storting har felles.

Inge Myrvoll (SV): Det kan jo også tenkes at NSB er inne i en meget vanskelig situasjon fordi man har dette kravet om lønnsomhet i 1994. Det kravet kan stå i konflikt med de langsiktige målsettinger om å utvikle bedriften og erobre nye markedsandeler. Hvis NSB hadde stått fritt til å tenke langsiktig og ikke måtte tenke på resultatet i 1994, kunne konklusjonen kanskje blitt en annen.

Hvis man nå er i en situasjon der målsettinger står i konflikt med hverandre - målsettinger som også Stortinget har om at mer gods skal over på bane, istedenfor å gi fra seg gods som allerede er på bane, til veg - spørs det om man ikke burde tenke gjennom hvilken målsetting som er den overordnede.

Ville det være mulig å reversere denne omleggingen, eventuelt sette en tidsfrist - la oss si sommeren 1994 - som gjorde at man hadde muligheten til å ta dette opp til ei grundig vurdering og se på det politisk, og da kanskje komme til en annen konklusjon enn den som nå foreligger?

Statsråd Kjell Opseth: Det kan nok finnast døme på at kortsiktige målsettingar kolliderer med dei langsiktige, men eg er nokså sikker på at dersom det var tilfellet i denne saka, ville eg ha blitt informert om det. Alt det vi gjer med NSB, har eit langsiktig perspektiv, fordi utgangspunktet i begynninga på dette tiåret var særdeles dårleg.

Vi greier ikkje å snu NSB til ei moderne og effektiv bedrift gjennom kortsiktige tiltak. Det er i realiteten ei langsiktig målsetting som må vere løysinga på dei oppgåvene vi har, og difor er eg nokså viss på at NSB hadde varsla dersom det var målkonfliktar.