Ole Johs. Brunæs (H): Jeg skal få lov å stille helseministeren følgende spørsmål:

Stortinget vedtok for flere år siden å igangsette videreutdanning i operasjonsteknikk for hjelpepleiere. Til tross for at flere sosialministre har bekreftet at vedtaket skulle iverksettes, er dette ennå ikke gjennomført.

Hva vil statsråden gjøre for å få denne utdanningen i gang?

Statsråd Werner Christie: I januar 1987 la Hauge-utvalget fram et forslag om tilskudd til økning av utdanningskapasiteten av etter- og videreutdanningstilbud for en rekke helsefagutdanninger. Utdanningskapasiteten for en rekke grupper syke- og hjelpepleiere er etter dette de siste årene økt med ca. 25 pst. i gjennomsnitt.

Alle disse forslagene om økning av utdanningskapasiteten er gjennomført med unntak av en ettårig videreutdanning i operasjonsteknikk for hjelpepleiere. Denne utdanningen skulle være et prøveprosjekt som skulle evalueres etter et år. Fagplanen var utarbeidet av Helsedirektoratet.

Formålet med denne var å avlaste sykepleierne på et område med sykepleiermangel og å øke hjelpepleiernes faglige utviklingsmuligheter.

Igangsettingen ved Harstad sykehus ble hindret av aksjoner fra sykepleierne ved sykehuset som motsatte seg å gjennomføre denne type opplæring av hjelpepleierne. Samarbeidsforholdene ved sykehuset ble etter hvert så dårlige at pålegg om iverksetting av forsøket med videreutdanning i operasjonsteknikk for hjelpepleiere ble trukket tilbake av hensyn til arbeidsmiljøet og pasientene.

Hjelpepleierne ved operasjonsavdelingen i Harstad har nå saksøkt sin arbeidsgiver, Troms fylkeskommune, for den urettmessige behandling de mener å ha blitt utsatt for i sitt arbeid de senere årene. Saken er berammet til 29. november 1993 og de påfølgende to uker i Sør-Troms herredsrett. Jeg finner det derfor ikke riktig å kommentere dette ytterligere nå.

I februar 1991 inviterte imidlertid departementet alle fylkeskommuner til å melde sin interesse for deltakelse i et prøveprosjekt med videreutdanning i operasjonsteknikk for hjelpepleiere. Det ble besluttet å gi prosjektet til Buskerud fylkeskommune som i oktober 1991 bekreftet at de ville påta seg å gjennomføre prosjektet. Det ble videre åpnet for et samarbeid mellom Buskerud og Telemark på dette området.

En sentral styringsgruppe for prosjektet ble nedsatt, slik at erfaringene som ble gjort, kunne videreformidles. Styringsgruppen består av representanter fra både Norsk Hjelpepleierforbund og Norsk sykepleierforbund som har støttet tiltaket sentralt, og også Norsk Kommuneforbund, Buskerud fylkeskommune og Helsedirektoratet har vært med.

Det har også i Buskerud vært problemer med å gjennomføre prosjektet tross denne støtte, særlig på grunn av motstand lokalt fra sykepleiere på operasjonsavdelingen.

Status pr i dag er at det foreligger nå et nytt forslag til organisering av utdanningen som går ut på at den teoretiske delen kan gjennomføres ved et samarbeid mellom fylkeskommunen og den videregående skolen. Dette ser ut til å være en mer akseptabel løsning for de som har hatt størst motforestillinger mot prosjektet til nå.

Departementet kan se at det kan ligge muligheter for å realisere prosjektet i Buskerud og vil fortsatt støtte dette prosjektet økonomisk dersom det kommer i gang i dette eller eventuelt andre fylker.

Vi vil også arbeide videre med å få til en enighet om gjennomføring av prosjektet.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt: hadde her overtatt presidentplassen.

Ole Johs. Brunæs (H): Jeg takker statsråden for svaret.

Det er ingen tvil om Stortingets intensjoner om at operasjonsutdanning for hjelpepleiere skal gjennomføres, og det er gjentatt ved flere anledninger i Stortinget. Statsråden legger også vekt på at det kan oppstå problemer med avviklingen av operasjonskøene. Det tolket jeg det som, og det har jo skjedd i Harstad, og jeg forstår også at det har vært antydning til det i Buskerud.

Allerede i 1987 vedtok Stortinget denne utdanningen. Sosialkomiteen har senere beklaget at den ikke er satt i gang. Det foreligger også en bred støtte fra alle fagmiljøer, har jeg forstått, bortsett fra Sykepleierforbundet.

Det statsråden sa, er vel da slik å forstå at statsråden ser det mulig å gjennomføre en tilfredsstillende teoretisk utdanning. Men da vil jeg spørre: Hva med den praktiske siden av saken? Hvorledes vil den bli gjennomført? Vil den bli gjennomført uten vanskeligheter?

Statsråd Werner Christie: Som det fremgår, har departementet fortløpende arbeidet med å iverksette Stortingets vedtak på dette området, som vi har respekt og forståelse for, og vi vil også fortsette å arbeide videre med dette spørsmål.

Det har vært en stor etterspørsel etter både operasjonsteknisk anestesi og intensiv-teknisk sykepleietjeneste, og man har ment at en del av den operasjonstekniske sykepleietjenesten kan suppleres av hjelpepleiere ved utdanning i operasjonsteknikk.

Jeg vil gjerne forsikre representanten Brunæs om at vanskelighetene ikke ligger i departementet eller fra statsrådens side. De ligger i det organisasjonssamfunn vi har, hvor man også er avhengig av en viss medvirkning og forståelse fra de organiserte grupperinger i norsk arbeidsliv. Vi er derfor avhengig av å finne en løsning som er akseptabel for alle parter for å få gjennomført Stortingets vedtak, og det vil vi, som jeg sa i mitt forrige svar, arbeide videre med å få til.

Ole Johs. Brunæs (H): Ja, et hjertesukk og så et spørsmål.

Det man nå faktisk kan konstatere, slik jeg forstår statsrådens svar, er at det er Sykepleierforbundet som bestemmer. Det er ikke Regjeringen som bestemmer, eller Buskerud fylke som bestemmer. Da synes jeg man har kommet temmelig langt ut. Her er det et enig Storting som har fattet vedtak. Det har ikke vært noen diskusjon om det. Vi klarte for over 20 år siden å komme på månen, men vi har ikke klart å få i gang denne utbyggingen i løpet av seks år. Jeg vil spørre statsråden: Er det betimelig å gjøre noe organisasjonsmessig for å komme ut av denne bakevjen, for det lover ikke godt.

Statsråd Werner Christie: Jeg deler fullt ut representanten Brunæs sitt hjertesukk. En forskjell på månen og Buskerud fylke er at på månen var det ingen organiserte profesjoner, og det er mulig at det gjorde det lettere der.

Når det gjelder Sykepleierforbundet derimot, har Sykepleierforbundet sentralt støttet departementet i dette arbeidet og deltatt konstruktivt i styringsgruppen. Men det var det at de lokale medlemmer av Sykepleierforbundet på den operasjonssalen hvor den praktiske opplæring skulle foregå, og som truet med utmeldelse og boikott av den viktige medisinske virksomheten som der foregikk, som gjorde at man måtte velge pasientenes interesser og operasjonskapasiteten foran mulighetene til å få til en dramatisk konflikt omkring dette spørsmålet. Det er dessverre realiteten i det demokratiske organisasjonssamfunn vi har, men vi er, som jeg har forsikret om, fortsatt innstilt på å arbeide for å samordne gode krefter omkring dette. Vi regner med å få Sykepleierforbundets støtte for et fornuftig opplegg her.