Laila Kaland (A): Eg vil få stille følgjande spørsmål til helseministeren:

Undersøkingar ved Universitetet i Trondheim, omtala i Aftenposten 3. november 1993, fortel oss at heile 180.000 kvinner får anoreksia/bulemi. Og problemet er sterkt aukande, særleg hjå yngre jenter.

Kva for konkrete tiltak vil helseministeren setje i verk for at desse gruppene kan få eit høveleg behandlingstilbod?

Statsråd Werner Christie: Vi har de siste årene sett en betydelig økning i forekomst av spiseforstyrrelser, særlig i de yngste aldersgruppene.

Dersom tallene fra undersøkelsen ved Universitetet i Trondheim generaliseres til hele landet, kan det beregnes at i underkant av 4 pst. av den kvinnelige befolkningen mellom 18 og 60 år til enhver tid har en eller annen form for spiseforstyrrelse, mens bare i underkant av 1 pst. har symptomer på anoreksi eller bulimi og trenger spesialistbehandling. Vi kan videre anslå at ytterligere ca. 1 pst. av norske kvinner mellom 18 og 60 år kan ha en spiseforstyrrelse som trenger faglig oppfølging, veiledning eller råd i en eller annen form på et lavere nivå i helsetjenesten.

All undersøkelse og behandling for disse lidelsene starter i primærhelsetjenesten. Det er derfor viktig at denne delen av tjenesten har kompetanse til å diagnostisere dem og eventuelt starte et behandlingsopplegg.

Statlige helsemyndigheter satser derfor i stor grad på forebyggende tiltak. Vi har sendt ut veiledningsmateriell om spiseforstyrrelser til skolehelsetjenesten, vi har sendt ut brosjyrer om spiseforstyrrelser i idrettsmiljøene, og det er utarbeidet skriftlig veilednings- og undervisningsmateriell til landets lærere, samt videoer. Det ble våren 1993 igangsatt et oppfølgingsprosjekt for å stimulere til bruk av denne undervisningspakken i skolen.

Behandling av alvorlige spiseforstyrrelser er imidlertid også en spesialistoppgave. Hovedtyngden av spesialistbehandlingen foregår i dag i psykiatriske poliklinikker. Antallet poliklinikker og fagstillinger i disse har økt meget betydelig siden trygderefusjon ble gjeninnført i 1988. Men det er fortsatt behov for en utbygging, ikke minst innen barne- og ungdomspsykiatrien. Som en del av handlingsplanen for statlig stimulering av psykisk helsevern og mental helse støtter Helsedirektoratet og fylkeslegene en rekke etterutdanningskurs for kommunalt og fylkeskommunalt personell, hvor spiseforstyrrelser har vært et prioritert tema. I tillegg har vi også et eget prosjekt for « Oppbygging av kompetanse i behandling av spiseforstyrrelser », som er støttet av departementet. Prosjektet har hatt personell innen psykisk helsevern som målgruppe. Deltakerne har rapportert bedre behandlingsresultater og større faglig trygghet enn før. Prosjektets spredningseffekt har vært betydelig. Undervisningen om disse lidelsene må også styrkes i grunnutdanningen.

Anoreksi og bulimi er blant de lidelser som omfattes av ventetidsgarantien når de er så alvorlige at de virker invalidiserende og gir progredierende, altså stadig utviklende, funksjonssvikt.

Spesialistbehandling av de alvorligste former for anoreksi er meget komplisert. Det kan i disse tilfellene være aktuelt med behandling i både psykiatrisk og medisinsk avdeling.

Helsedirektoratet sendte sommeren 1992 ut et veiledningshefte til fylkeskommunene, sykehusene og psykiatriske institusjoner om behandling av spiseforstyrrelser. Heftet inneholder en rekke anbefalinger. Vi vil nå undersøke om disse tilrådingene er blitt fulgt opp og om kompetansen er økt.

Helsedirektoratet har også oppnevnt en arbeidsgruppe for å utrede høyspesialiserte funksjoner innen psykisk helsevern for voksne og behovet for spisskompetanse.

Laila Kaland (A): Eg vil takke statsråden for svaret.

Allereie i 1987 tok eg opp dette spørsmålet i spørjetimen, og eg ser at denne saka er komplisert og vanskeleg.

Ca. 3 pst. av dei 200000 som lir av spisevegring, er i ein akutt krise, dvs at ca. 6000 personar treng profesjonell hjelp. Etter mitt syn må desse pasientane få det same tilbodet som folk med rusproblem har.

Eg er klar over dei tiltaka som er sette i gang frå Regjeringa si side, og dei er bra, men eg trur vi må få ein samla nasjonal tiltaksplan om spiseforstyrring som inneber både generell informasjon om sjukdomane, kompetanseheving innafor helsevesenet, som også statsråden peika på, at første- og andrelinetenesta må styrkjast, og vi må ha auka ressursar til behandling.

Har helsestatsråden tenkt å leggje fram ein slik tiltaksplan og øyremerke midlar til dette føremålet?

Statsråd Werner Christie: Jeg er på ingen måte uenig, som det også fremgår av mitt svar, i de målsettinger som representanten Kaland her tidligere har skissert, og også nå gjentar. Jeg føler at mitt svar og de redegjørelser vi kan gi for det arbeid som er gjort, langt på vei imøtekommer spørsmålet.

Det er laget en samlet pakke med tiltak som inngår i en større helhet i tiltak for psykisk helsevern, og det er fordi det er helt nødvendig at disse pasientene møter sine behandlere i den ordinære helsetjenesten. Det er derfor heller ikke uten videre hensiktsmessig å løsrive tiltakspakken fra en tiltakspakke for den ordinære psykiatriske helsetjenesten. Men innenfor de tiltak som ligger i planen for psykisk helsevern, ligger det en hel rekke prioriterte områder knyttet til denne gruppen. Vi vil derfor følge opp dette omtrent som representanten anmoder om, men innenfor en litt større helhet. Det er neppe aktuelt med øremerkede midler til denne gruppen fordi det neppe gir noe utover det vi allerede kan oppnå med de tiltak jeg har nevnt.

Laila Kaland (A): I St.meld.nr.37 (1992-1993), « Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid », er det peika på gruppa pasientar som har spisevegring. Det eg er så redd for, er at denne gruppa kanskje vil falle utafor dersom vi ikkje får øyremerkte midlar til denne gruppa. Dette er ei gruppe som det ofte er vanskeleg å få tak i også frå primærhelsetenesta si side, og det er vanskeleg å synleggjere dei problema pasientane har. Til liks med at ein som har eit akutt alkohol- eller narkotikaproblem, får behandlingstilbod med ein gong, synest eg kanskje det må vere riktig iallfall å sjå på om ein kan øremerkje litt midlar til denne gruppa. Men eg har full tiltru til at helseministeren vil følgje opp dette i sitt vidare arbeid og ta omsyn også til dei punkta som eg har peika på. Men det er ei komplisert sak, ikkje minst kanskje innafor arbeidet med barn og ungdom, der det er ein vanskeleg situasjon for dei unge, kanskje spesielt innafor idretten og slike ting. Det ser ein.

Statsråd Werner Christie: Jeg gir min tilslutning til representanten Kalands bekymring for denne gruppen, den deles fullt ut av departementet.

Vi har i og for seg øremerkede midler knyttet til problemområdet gjennom det prosjektet og den kompetanseoppbygging som vi har lagt inn i mange av våre handlingsplaner nettopp for denne gruppen.

Det jeg kommenterte i mitt forrige innlegg, var øremerkede midler knyttet til selve gruppen pasienter, hvilket neppe er hensiktsmessig, fordi det nødvendigvis vil utløse en stor og komplisert prinsipiell debatt om øremerking av midler til spesielle grupper pasienter. Det betyr jo ikke at vi ikke har en bevisst satsing på dette området, men det vil primært gå gjennom kompetansebyggende tiltak.

Presidenten: Den reglementsmessige tida for formiddagsmøtet er over. Presidenten vil foreslå at møtet held fram til dagens kart er ferdigbehandla - og ser det som vedteke.