Paul Chaffey (SV): Jeg vil be nærings- og energiministeren besvare følgende spørsmål:

Er det vanlig at statseid norsk våpenindustri betaler millionbeløp i honorar til privatpersoner som skaffer disse bedriftene eksportkontrakter?

Statsråd Jens Stoltenberg: Den norske våpenindustri dreier seg i hovedsak om to bedrifter, nemlig Raufoss A/S og Norsk Forsvarsteknologi A/S. Staten eier 53pst. av aksjene i Raufoss og inntil videre 100pst. av aksjene i Norsk Forsvarsteknologi. Disse bedriftene eksporterer en stor del - omtrent 65pst. - av sin produksjon. I likhet med andre eksportbedrifter benytter disse bedriftene ofte representanter - enkeltpersoner eller firmaer - i forskjellige land. Norsk Forsvarsteknologi har således opplyst at konsernet i alt har ca. 50 representanter i utlandet. Dette omfatter også salg til det sivile markedet. Avtalenes form og innhold varierer, tilpasset lokale forhold.

Utenlandsrepresentantene yter bistand blant annet i salgsarbeid og ved kontraktsforhandlinger. De mottar vanligvis godtgjørelse på provisjonsbasis for sin innsats, som i mange tilfeller kan gå over flere år.

Paul Chaffey (SV): Jeg takker statsråden for svaret, som kanskje kastet noe mer lys over denne virksomheten. Bakgrunnen for at spørsmålet er stilt, er altså en konkret sak som det har stått om i avisene de siste dagene, om en britisk agent som har arbeidet for Raufoss A/S, og som har fått utbetalt anslagsvis 2-3 millioner kr i honorar.

Det dette handler om, er på en måte en statsbedrifts seriøsitet både når det gjelder lønns- og ansettelsesforhold, når det gjelder kontroll med våpeneksport, og når det gjelder bruk av statens penger. Og hvis det er sånn at det er noe rundt 50 agenter som får utbetalt 2-3 millioner kr i honorarer, forteller det om en bruk av statens penger som i hvert fall jeg ikke har særlig stor sans for.

Mitt oppfølgingsspørsmål er: Hva vil statsråden gjøre for å få slutt på - eller i hvert fall få en form for kontroll med - denne typen privat agentvirksomhet?

Statsråd Jens Stoltenberg: Organiseringen av salgsarbeidet til Raufoss og Norsk Forsvarsteknologi er et forretningsmessig anliggende som departementet ikke ønsker å blande seg direkte inn i. Det er nok slik at timelønningene for meglere i våpenbransjen, eller agenter som selger våpen, kan være høyere enn det en stortingsrepresentant - eller for den saks skyld også en statsråd - er vant til å motta. Men det vi snakker om, er godtgjørelse på provisjonsbasis, som er vanlig for denne type virksomhet.

Jeg ser av dagspressen at den omtalte agenten hadde en provisjon på 2pst., som ifølge dagspressen er lavt, men fordi virksomheten strakk seg over flere år og han lyktes i å få til flere salgskontrakter, ble den samlede provisjonen 2-3 millioner kr. Jeg tror at hvis vi skal ha virksomheter som driver med salg av våpen på forretningsmessig vilkår innenfor de retningslinjer som storting og regjering trekker opp, er vi også nødt til å ha denne typen agentvirksomhet.

Paul Chaffey (SV): Jeg takker statsråden for et meget klart og greit svar.

Jeg har lyst til å sitere fra Dagbladet den 27. oktober om denne agenten og hans livsstil:

I 1986 forlot Foxley Forsvarsdepartementet. Som statstjenestemann hadde han en årslønn på 220000 kroner. Seinere la han seg til en helt annen livsstil. Han eier et herskapshus på 20 værelser i Oxfordshire, en villa i Sveits, en rekke luksusbiler, en båt og utallige sveitsiske bankkonti.

Selv om statsråden åpenbart ikke har tenkt å blande seg inn i hva en statsbedrift foretar seg, vil jeg gjerne vite: Ser statsråden ingen betenkeligheter ved at en regjering som snakker om « solidaritetsalternativet », aksepterer at en statsbedrift har denne type lønnssystemer? Ser han ingen betenkeligheter ved at eksportkontrollen kan være nokså vanskelig når man baserer våpensalg på denne typen private agenter?

Statsråd Jens Stoltenberg: Dette er ikke en del av lønnssystemet i Norsk Forsvarsteknologi eller andre norske statsbedrifter. Dette er betaling for en tjeneste i et konsulentmarked, der betaling på provisjonsbasis er en vanlig måte å gjøre opp for seg.

Jeg tror ikke vi kommer unna at dersom vi ønsker å bruke agenter til å formidle salg, styrke norsk eksport, enten det dreier seg om våpen eller andre produkter, er vi nødt til også å betale i hvert fall om lag de satser som er gjeldende i de markedene der disse agentene opererer.

For øvrig vil det være galt av departementet å blande seg inn i livsførselen til de agentene som vi kjøper tjenester av. Det avgjørende for oss er at de retningslinjer for våpeneksport og våpenhandel som storting og regjering har satt opp, blir fulgt, og vi kan ikke se at de er brutt i denne saken eller i lignende saker.