Stortinget - Møte onsdag den 3. november 1993
Spørsmål 23
John Alvheim (Frp): Jeg skal få lov å stille den ærede helseminister følgende spørsmål:
Hyppige medieoppslag om slett og uverdig behandling av eldre syke mennesker, nå senest et tilfelle i Porsgrunn der en 97-årig hjelpeløs mann ble tvangsutskrevet fra et sykehjem, stiller spørsmål ved de statlige tilsynsfunksjoner.
Mener helseministeren at det statlige tilsyn med eldreomsorgen i kommunene er tilstrekkelig?
Edvard Grimstad: hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Werner Christie: Etter kommunehelsetjenesteloven har en pasient rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han bor eller midlertidig oppholder seg. Opphold i sykehjem kan være slik nødvendig helsehjelp og er et tilbud kommunen etter loven er ansvarlig for.
Ved utskriving fra sykehjem plikter sykehjemmet å forvisse seg om at pasienten ikke lenger har behov for pleie og omsorg, eller at den nødvendige pleie og omsorg blir gitt på annen måte enn ved sykehjemsopphold, for eksempel ved at vedkommende får hjelp i eget hjem.
En rekke kommuner tilbyr tidsavgrenset avlastningsopphold der pasienter og pårørende på forhånd aksepterer at pasienten skal hjem etter endt opphold. Dersom pasientens situasjon eller hjemmesituasjon har endret seg i løpet av oppholdet, må kommunen på ny vurdere hva som er nødvendig helsehjelp for vedkommende pasient.
Det påhviler altså først og fremst den kommunale helsetjeneste et ansvar for å påse at den enkelte pasient som skrives ut fra sykehjem, har et forsvarlig alternativt pleie- og omsorgstilbud. Rutiner for å sikre dette skal inngå i kommunens internkontrollsystem. Statlig tilsynsmyndighet skal påse at slike internkontrollsystemer er etablert, og at de fungerer etter sin hensikt.
Når en pasient mener han ikke får nødvendig helsehjelp, kan han klage til kommunestyret, eventuelt helse- og sosialstyret i sin kommune. Dersom han ikke får medhold her, kan saken bringes inn for fylkeslegen, som avgjør saken.
I den saken det refereres til i spørsmålet, ser det ut til at det først og fremst må settes fokus på kommunens rutiner for å sikre en forsvarlig oppfølging når pasienten skrives ut fra institusjon. Statlig tilsyn er ikke ment å skulle erstatte det ansvar som påhviler utøveren av helsetjenesten - i dette tilfellet kommunen. Fylkeslegen har like fullt et løpende tilsyn basert på tilsynsbesøk, rapporteringssystemer og faglig kompetanseutvikling i forhold til alle kommuner. Helsedirektoratet arbeider dessuten med en vurdering av kvaliteten i de somatiske sykehjemmene. Videre følger på min oppfordring fylkeslegene sammen med fylkesmennene opp nasjonale hovedprioriteringer for de kommunale tjenestene i forbindelse med det såkalte Styrings- og informasjonshjulet, der resultatrapportering for alle kommuners omsorgstjenester foreligger. Ett av disse signalene er at vi skal prioritere tilbudet til de eldste eldre, og særlig de ulike boformer med heldøgns pleie og omsorg skal vies oppmerksomhet.
Jeg vil til slutt minne om at Regjeringen styrker satsingen på eldreomsorgen for nettopp å rette opp den svake utviklingen de siste årene i antallet boformer med heldøgns omsorg og pleie, herunder også sykehjem. I forbindelse med statsbudsjettet for 1994 foreslår Regjeringen derfor en økt satsing på i alt 400 millioner kr til nye tiltak for de eldste eldre. Ved å gi kommuner og fylkeskommuner et bedre økonomisk grunnlag for tjenesteproduksjon, blant annet gjennom de statlige rammeoverføringene, vil kommunene også bli i stand til å yte en bedre eldreomsorg som er tilpasset den enkelte pasients behov og de lokale behov. Fylkeslegene vil som nevnt følge opp at denne utviklingen skjer i tråd med forutsetningene.
John Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg kan bare si med en gang at jeg er veldig glad for den spesielle satsingen som ligger i statsbudsjettet når det gjelder de eldste eldre. Men jeg har ingen tiltro til at det vil føre til noe som helst om en pårørende eller en pasient klager på behandlingen i primærhelsetjenesten. Det er virkelig bukken og havresekken i videste forstand.
Det tilfellet det her refereres til, gjaldt altså en 97 år gammel mann som ble skrevet ut fra et sykehjem til en tom, enslig bolig. Familien fant vedkommende i koma på kjøkkengulvet neste dag. Det er ikke bare dette eksemplet. Nesten daglig kan vi lese om slike tilfeller som skjer i primærhelsetjenesten når det gjelder eldreomsorgen. Det kan vi ikke lenger leve med etter mitt skjønn.
Mitt tilleggsspørsmål til helseministeren er: Er helseministeren fremmed for den tanke å etablere et eldreomsorgsombud i primærhelsetjenesten? Det tilsyn fylkeslegene fører, er etter min mening totalt ubrukelig.
Statsråd Werner Christie: Jeg synes det er en drøy påstand fra representanten Alvheim når han sier at fylkeslegenes tilsyn er totalt ubrukelig, særlig ettersom vi nettopp har hatt en behandling av spørsmålet om det statlige helsetilsyn i denne sal, da man nettopp gikk inn for å styrke dette tilsynet og opprettholde det slik det var.
I tillegg spør representanten om helseministeren vil gå inn for et eldreomsorgsombud. Jeg har, som det vil fremgå av media, sagt at vi arbeider med pasientombudsordningene fordi vi ser dem som et nyttig tillegg til fylkeslegens tilsyn. Det er et lavterskeltilbud som det skal være lett å henvende seg til, og som kan tilbakeføre de henvendelser man får, til behandlingsapparatet, som en kvalitetsforbedring, og samtidig veilede pasientene i rettighetsspørsmål og kanalisere klagene i rette retning.
Et eget eldreomsorgsombud har vi ikke vurdert, men vi regner med at en generell pasientombudsordning, både for kommuner og fylker, er viktig å få opprettet, slik at alle klager kan fanges opp.
John Alvheim (Frp): Jeg takker igjen for svaret og opprettholder min påstand om at den tilsynsordningen som fylkeslegene utfører i forhold til primærhelsetjenesten og i eldreomsorgen, er totalt utilstrekkelig.
Fylkeslegene tar imot klager, men det er på et langt senere tidspunkt enn når saken er aktuell, og i dette tilfelle hadde det ikke hjulpet noe som helst om man hadde ringt til fylkeslegen og klaget.
Vi må få et eller annet organ som kan følge med i hva kommunen bruker sine midler til, og hvordan man prioriterer. Det minste man måtte kunne forlange, var at man fikk godkjente minstestandarder for bemanning i eldreomsorgen, og det gjelder både i åpen omsorg og ved sykehjem.
Statsråd Werner Christie: Jeg registrerer med en viss glede nyanseforskjellen mellom « totalt ubrukelig » og « totalt utilstrekkelig », for det siste gjør det lettere å være delvis enig med representanten Alvheim. Det er det som også ligger i vårt arbeid med pasientombudsordninger, for vi føler det er ønskelig med et lavterskeltilbud som kan fange opp et flertall av henvendelsene og vurdere hvilke som trenger en videre behandling, som ikke kan avklares mellom de berørte parter direkte, hvilket selvfølgelig er det mest hensiktsmessige når det på en tilfredsstillende måte er mulig.
I tillegg stiller representanten Alvheim det gamle spørsmålet om normer. Statens holdning til dette er at man neppe oppnår en hensiktsmessig løsning i landets veldig mange forskjelligartede kommuner ved å innføre nasjonale normer som skal være like overalt. Firkantet likhet basert på normer og regler fører ofte til større ulikhet når det gjelder likeverdighet. Tilbudene vil da ikke være tilpasset de lokale forhold. Vi satser derfor heller på et tilsyn basert på veldig god rapportering av alle forhold og en diskusjon med de angjeldende kommunene om hva som er best på det lokale sted.