Roy N. Wetterstad (Frp): Jeg har stilt følgende spørsmål til sosialministeren:

§ 6.2 i den nye loven om sosiale tjenester åpner for tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere. Det har vist seg vanskelig å legge til rette for oppfølging av loven på dette punkt, og det er grunn til å tro at tvangsbehandling blir direkte motarbeidet i noen fagmiljøer.

Hva vil sosialministeren gjøre for at det skal bli enklere å anvende tvangsbehandling?

Statsråd Grete Knudsen: Den nye loven om sosiale tjenester trådte i kraft 1. januar i år. Denne loven innebærer et løft når det gjelder tiltak for rusmiddelmisbrukere. Den slår fast at rusmiddelmisbrukere og deres familier skal ha hjelp og støtte, og at sosialtjenesten skal sørge for behandlingsopplegg for dem som trenger det. De aller fleste kan og bør hjelpes med frivillige tiltak. Uansett tvang eller frivillighet er misbrukerens egen motivering under enhver omstendighet av avgjørende betydning for rehabilitering. Dette er det bred enighet om både blant fagfolk og andre, og det har preget debatten om den nye lovens tvangsbestemmelse.

Mange er også enige i at det for noen få kan være nødvendig å bruke tvang som middel for å få i gang en prosess og skape nødvendig motivasjon. Dette har det ikke vært tradisjon for i Norge, og vi må være villige til å lære etter hvert som vi høster erfaringer med den muligheten loven nå åpner for.

Det er fylkeskommunene som etter loven skal peke ut de institusjoner som skal ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av tvangsvedtak. La meg understreke at alle fylkeskommunene nå har utpekt slike institusjoner, selv om det i noen fylker har tatt litt tid. Det har ikke vært meningen at det skulle opprettes særskilte institusjoner for dette formålet. Departementet har likevel gjennom hele handlingsplanen mot stoffmisbruk, som gikk fram til loven skulle tre i kraft, lagt vekt på å støtte opprettelse av institusjoner som ville kunne egne seg for de aller tyngste misbrukerne.

Det har vært flere grunner til at det har tatt tid å peke ut tvangsinstitusjonene. Blant annet har det mange steder vært viktig å gjennomføre diskusjoner med fagmiljøene lokalt for å sikre tilslutning, men også oppfølging. Det er ikke nok å tvangsinnlegge. Det er ikke uvanlig at det tar tid å tilpasse en ny lov som i så stor grad griper inn i hele ideologien og tenkemåten, ikke bare for fagmiljøene, men også for oss selv.

Etter det jeg kjenner til, har det bare vært tre saker om tvangsplassering til behandling i våre fylkesnemnder. Vi vet ikke i dag hvor ofte tvangstiltak vil bli brukt overfor rusmiddelmisbrukere. Mitt håp er at tvangsparagrafen ikke blir brukt for ofte. Tvang skal bare brukes når vi tror det er til gagn for personen, ikke fordi en person skaper vanskeligheter for oss selv. Dersom det blir praksis, og vi ser at de som trenger det, får hjelp gjennom denne muligheten, er jeg sikker på at alle fagmiljøene bidrar til å videreutvikle sine behandlingsmetoder ut fra erfaringene som etter hvert gjøres med en lov som er helt ny.

Roy N. Wetterstad (Frp): Jeg vil takke statsråden for svaret, der jeg ikke synes det vises noen imponerende vilje til å gjøre det enklere å anvende tvangsbehandling. Vi har i Norge veldig mange narkotikadødsfall. I Drammen-distriktet, som jeg kommer fra, var det 13 i fjor, mens vi pr. 1. november i år har hatt hele 17 dødsfall. Jeg tror de mange dødsfallene først og fremst skyldes at en stor del av de behandlingstilbudene vi gir her i landet, er for dårlige. Flere dødsfall kunne vært unngått hvis tvangsbehandling var blitt benyttet. For en del langtkomne narkomane kan dette være eneste redning, og flere av de døde kunne vært reddet hvis tvang var blitt benyttet. Men det sier noe om hvor håpløst det er å få anbrakt folk på tvang når det pr. 1. september kun var skjedd i to tilfeller og, som statsråden sier, nå tre, og da dreier det seg stort sett om tilfeller hvor det var alkoholmisbruk og ikke stoffmisbruk.

Hva mener sosialministeren vil være et normalt antall tvangsinnleggelser i henhold til § 6.2 i løpet av et år?

Statsråd Grete Knudsen: For å begynne med svaret først: Heldigvis kan jeg ikke svare representanten på hvor mange tvangsinnleggelser og tvangsbehandlingstiltak som skal skje i løpet av et år. Hvis det var jeg som skulle avgjøre hva brukerne har behov for, ville jeg begynt i en helt gal ende, og det var litt av det jeg også prøvde å si i mitt innlegg. Vi vet at det har vært mange dødsfall, men vi vet også at vi er kommet i den situasjonen også i Norge at mange har gått på stoff veldig lenge, er slitne og ikke klarer mer. Men tvang må bare brukes for å få i gang en prosess, og da må man også ha nærhet og kjennskap til den enkelte. Det kan ikke avgjøres med tall fra Stortingets talerstol.

Roy N. Wetterstad (Frp): Det jeg var ute etter, var å få en antydning om hva som anses for å være et normalt nivå. Jeg ville trodd at departementet og statsråden hadde tenkt gjennom dette.

Et annet problem er at sosialtjenesten i enkelte kommuner har brukt som argument for ikke å reise saker for fylkesnemndene at de ikke ser på de tvangsbehandlingstilbudene som eksisterer, som tilfredsstillende. Det er et poeng jeg finner interessant i et system hvor man stort sett har én tvangsbehandlingsplass ved hver institusjon.

Vil sosialministeren se på dette, og om det er mulig å utvikle ekspertisen og spesialiseringen på tvangsbehandling bedre enn man har gjort hittil?

Statsråd Grete Knudsen: Siden akkurat denne loven og lovparagrafen er ny, er det klart at vi vil trenge tid for å komme inn i nye prosesser med oss selv, folk flest og også fagmiljøene. Men når representanten Wetterstad bruker uttrykket « tvangsbehandling », tror jeg det er veldig misvisende. Jeg tror ikke at noen kan behandles med tvang, men jeg tror at man kan legge inn i tvangssituasjoner der den enkelte må få hjelp til selv å komme i gang. Men når man skal komme i gang med en behandling, er vi helt avhengig av at den enkelte også har motivasjon selv.