Jan Tore Sanner (H): Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

Departementets brev av 13. august 1993 til de statlige utdanningskontorer om undervisningstilbud for barn i kirkeasyl gir ingen avklaring av hvorledes den enkelte kommune skal forholde seg.

Vil statsråden sørge for å gi kommunene en klar anbefaling om hvorledes de skal forholde seg til spørsmålet om skoletilbud for barn i kirkeasyl?

Statsråd Gudmund Hernes: Brevet det vises til, ble sendt etter at departementet hadde fått flere spørsmål om barn har rett til skolegang når de og foreldrene har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse og derfor oppholder seg ulovlig i Norge. Brevet er enkelt formulert og lett å forstå.

Etter grunnskoleloven har kommunene i utgangspunktet plikt til å sørge for at barn som oppholder seg i kommunen, får undervisning.

Barn har imidlertid ikke rett til opplæring etter grunnskoleloven når det er på det rene at oppholdsgrunnlaget er ulovlig, dvs. når det foreligger et endelig utvisningsvedtak. Jeg kan ikke se at denne lovtolkning er i strid med internasjonale konvensjoner, for eksempel barnekonvensjonen, som gir barn rett til grunnleggende vern.

Kommunene har dermed heller ikke plikt til å gi slik undervisning. Dette standpunkt ble meddelt de statlige utdanningskontorer i ovennevnte brev.

I brevet informerte vi også om at kommunene ikke kunne regne med statstilskudd til slik undervisning, siden de det her er tale om, ikke har noen rett og kommunene ikke har noen plikt.

Jeg kan ikke se at vi har hjemmel til å instruere kommunene ytterligere når det gjelder spørsmål om undervisning av barn i kirkeasyl.

Jan Tore Sanner (H): Det synes slik at statsrådens oppfatning er at barn i kirkeasyl ikke bør få undervisning fra kommunene. Men realiteten er at kommunene stilles fritt. Det er lett å forstå at mange kommuner i en slik situasjon av menneskelige grunner velger å gi barna undervisning. Dette reiser imidlertid et prinsipielt spørsmål, nemlig at staten og kommunene derved praktiserer ulik asylpolitikk. Mens staten har avgjort at disse menneskene er uønsket i landet, tilbyr kommunene deres barn offentlige tjenester finansiert ved skatter.

Forutsatt at statsråden ser denne prinsipielle siden, er det ikke for enkelt å skyve ansvaret for denne avklaringen over på kommunene? Burde det ikke være statsrådens oppgave å ta konsekvensen av Regjeringens asylpolitikk?

Bjørg Hope Galtung: hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Gudmund Hernes: Hvis det er noen som skyver ansvar og her er på rømmen, er det Sanner og til dels hans partifeller i andre kommuner. Det jeg sier, er:

1. De barna det her er tale om, har ikke rett.

2. Kommunene har ikke plikt.

3. Staten kan derfor ikke gi penger.

4. Jeg har ikke noe lovgrunnlag for å instruere.

Det er da rimelig klart hva situasjonen er i dette tilfellet. I den grad Sanner eller andre er i tvil, skyldes det deres egen evne til ikke å trekke - eller å trekke - konsekvensene av disse prinsipper. Og da er det i dette tilfellet faktisk de som ikke tar dette ansvaret, som skyver det.

Jan Tore Sanner (H): Vi begynner å bli ganske vant med at statsråden besvarer spørsmål med retorikk. Vi er derimot ikke vant til at den samme statsråd utviser den type handlingslammelse som vi nå opplever. Realitetene er jo - som jeg påpekte - at kommunene og staten praktiserer ulik asylpolitikk. Så lenge asylpolitikken er statens ansvar, burde statsråden ta konsekvensen av sin egen asylpolitikk og sørge for at kommunene får en klar anbefaling.

Jeg må da konstatere at statsråden velger den letteste utvei, nemlig å skyve ansvaret over på kommunene, slik at de må foreta en avveining som det helt åpenbart bør være et statlig ansvar å gjøre.

Statsråd Gudmund Hernes: I dette tilfellet er alle de konsekvenser som kan tas, tatt. Vi har sagt at barna har ingen rett, kommunene har ingen plikt, og da har staten tatt konsekvensen av det ved at vi ikke gir noen penger til den gruppen det her er tale om.

Så er det faktisk slik at jeg etter norsk lov ikke har noen myndighet til å instruere kommunene her. Jeg er altså ikke handlingslammet, jeg har rett og slett ikke lovgrunnlag for å gjøre noe annet enn det jeg gjør. Og jeg vil jo tro at en Høyre-representant har såpass stor sans for konstitusjonelle regler at han ikke skal forlange at statsråden skal tilrøve seg en myndighet som han etter loven ikke har.

Hva statens syn er, er kommet til uttrykk ved de punkter jeg har referert: Barna har ikke rett, kommunene har ikke plikt, og derfor får de heller ikke penger.