Carl I. Hagen (Frp): Jeg beklager at det er nødvendig å stille dette spørsmål til justisministeren:

I en domsavsigelse fra Oslo Byrett omtaler retten fire identifiserbare personer som seksuelle overgripere mot mindreårige uten at disse er siktet eller tiltalt for slike handlinger.

Vil statsråden overveie innskjerping av regelverket med sikte på å forhindre at personer av en domstol stemples som overgripere uten at de har hatt mulighet til å forsvare seg?

Statsråd Grete Faremo: Som justisminister kan jeg ikke kommentere den konkrete dommen representanten Hagen viser til. Jeg kan bare kort nevne at dommen gjaldt en barnevernssak, og at det dessuten er opplyst at saken er anket til Høyesterett.

En domstol som tar standpunkt til et vedtak der barnevernet har besluttet omsorgsovertakelse, har en viktig og vanskelig oppgave. I slike saker skal retten prøve alle sider av saken, og hensynet til barnets beste gjør at alle relevante faktiske opplysninger må tas i betraktning. I noen tilfeller vil man da komme opp i den situasjon at det etter rettens oppfatning er grunn til å tro at barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep i familiesituasjonen.

I en slik sak er det ikke rettens oppgave å vurdere om konkrete personer skal straffes, men om hensynet til barnet tilsier at omsorgen fortsatt skal være hos barnevernet eller ikke. Det ville være en vanskelig situasjon dersom retten ikke skulle ha anledning til å legge vekt på slike forhold. Retten kunne da være tvunget til å avsi en dom om tilbakeføring av omsorgsansvaret som retten selv mener vil medføre stor fare for at et uskyldig barn kan bli utsatt for seksuelle overgrep i fremtiden. En slik rettsstilling er det etter mitt syn ikke noen grunn til å ønske seg.

Det er for øvrig ikke bare i barnevernssaker dette prinsippet gjelder. Også i andre typer sivile saker skal retten legge til grunn det saksforholdet den anser som mest sannsynlig - retten er i en slik situasjon ikke engang bundet av en eventuell frifinnende dom i en straffesak om det samme forholdet.

Når retten først har lagt til grunn at det er sannsynlig at enkeltpersoner har begått klanderverdige handlinger, er det nødvendig at dette oppgis i domsgrunnene, slik at partene vet hva retten har lagt vekt på.

Dersom noen mener seg urettmessig uthengt i en dom, kan det reises sak med krav om straff og erstatning. Det er da viktig å være oppmerksom på at straffeloven § 249 nr. 3 sier at straff for ærekrenkelser ikke kommer til anvendelse på den som har vært pliktig til å uttale seg, og dette har skjedd med tilbørlig aktsomhet. Dommere vil anses å være forpliktet til å uttale seg, slik at de vil kunne omfattes av denne regelen.

Kirsti Kolle Grøndahl: hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, som viser at det på dette området er meget vanskelig å se hvordan rettssikkerheten egentlig kan ivaretas. Svaret skulle jo tyde på at det i en barnefordelingssak omtrent er om å gjøre å være først ute med å påstå at den annen part eller annen parts familie eller venner har begått seksuelle overgrep ved å prøve å få dem til å bli trodd av barnevernet, som man vet tror sånt veldig lett. Det betyr at de som blir påstått å være overgripere, i realiteten i lokalmiljøet og i familiemiljøet kan bli dømt uten at de har hatt noen sjanse, kanskje ikke engang i avhør, til å usannsynliggjøre påstandene, eller fått anledning til å forsvare seg for en domstol.

Anser justisministeren det for å være en tilfredsstillende rettssituasjon at den eneste måte påståtte overgripere kan sikre seg en offentlig frifinnelse på, er å begjære seg selv straffeforfulgt etter straffeloven?

Statsråd Grete Faremo: Jeg mener man her på en god måte har balansert ut hensynet til rettssikkerheten og hensynet til folks rettsfølelse.

For å få det fulle bilde nytter det ikke bare å snakke om retten til å begjære seg siktet. Det er også nødvendig å ta med muligheten til å kreve en sak ført for lukkede dører. Det er behov for å ta med at for å kunne dømme så riktig og helhetlig som mulig, må man ha alle opplysninger på bordet. Man har også et hensyn å ta både overfor partene i saken og overfor en gjerningsmann og et offer, om det skulle gjelde en straffesak.

Carl I. Hagen (Frp): I slike rettsavgjørelser hadde det selvsagt vært fullt mulig for domstolene å snakke om « påståtte overgripere » og mildne denne fastslåingen.

Synes statsråden det hadde vært mer heldig om domstolene i sin språkbruk unnlot å slå fast et forhold som ikke har vært prøvd for retten? Og anser statsråden det for å være fornuftig om det i slike saker også var foretatt grundige avhør og etterforskning og undersøkelser i rettssystemet før en domstol på en bastant måte slår fast et forhold som altså ikke har vært prøvd i noen rettssal?

Statsråd Grete Faremo: Jeg mener jeg gjennom mitt første svar gav opplysninger om hvordan denne type saker behandles. Jeg oppfatter den tilleggsmerknaden representanten Hagen nå kom med, som også et forsøk på en viss prosedyre i den konkrete saken. Det vil justisministeren avstå fra å delta i.

Jeg synes også det er grunn til å legge merke til at det i dag stilles to spørsmål om en sak som fortsatt verserer for domstolene, ved at også barne- og familieministeren har fått spørsmål om denne saken.