Eilef A. Meland (SV): Jeg vil stille følgende spørsmål til finansministeren:

I nasjonalbudsjettet foreslås både salg av statlige aksjer i Kreditkassen og nyemisjon av aksjer til private interesser i Den norske Bank og Kreditkassen. Dette vil redusere statens eierandel.

Når vil departementet ta et standpunkt til det langsiktige statlige eierskap i disse forretningsbanker?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Kreditkassen og Den norske Bank bør søke å styrke kapitaldekningen gjennom tilførsel av kjernekapital i form av nyemisjoner i aksjemarkedet, slik at disse bankene etter hvert får en kapitaldekning som ligger over minstekravet med en vesentlig margin. Privat deltakelse i bankene vil derfor nå først og fremst finne sted ved kapitalutvidelser - på toppen av statens aksjer.

Grunnlaget for at bankene kan innhente ny ansvarlig kapital, synes bedre enn tidligere. Resultatutviklingen er nå mer positiv enn lagt til grunn i revidert nasjonalbudsjett, og kursutviklingen for norske bankaksjer og grunnfondsbevis peker i retning av stigende etterspørsel etter slike verdipapirer.

Som jeg gjorde rede for i finanstalen, er det derfor gitt et klarsignal til at Kreditkassen kan forberede en større nytegning av aksjer som kan finne sted enten sent i år eller tidlig neste år. Den endelige beslutning om nytegning, herunder spørsmålet om størrelse, må tas senere av bankens organer. Beslutningen må tas ut fra en konkret vurdering av markedsforholdene og hvilken kurs nytegning kan finne sted til. Etter dette er det ikke lenger sannsynlig at staten først selger ut et mindre beløp av sine aksjer i forkant av en emisjon. Staten vil også vurdere bruk av sine konverteringsrettigheter i forbindelse med kapitalutvidelsen.

Jeg legger til grunn at også DnB snart kan starte planleggingen av nytegning av aksjer.

I revidert nasjonalbudsjett 1992 ble det redegjort for departementets syn på det statlige eierskapet i forretningsbankene gjennom Banksikringsfondet og Bankinvesteringsfondet.

Banksikringsfondet skal ha en tidsavgrenset virksomhet. Fondets ulike engasjementer direkte i bankene og gjennom bankenes egne sikringsfond skal gradvis avvikles når bankkrisen er tilbakelagt og innskytergarantien igjen kan baseres på kapital som er innbetalt fra bankene.

Statens Bankinvesteringsfond investerer i aksjer og andre såkalte egenkapitalinstrumenter i norske banker på et forretningsmessig grunnlag. Fondet vil, sammen med øvrige statlige og private norske investorer, bidra til å sikre et vesentlig nasjonalt eierskap i norske banker. Fondet kan legge et forretningsmessig langsiktig perspektiv til grunn for sine investeringsvalg.

Statens eierandeler i både Den norske Bank og Kreditkassen ventes å bli redusert i årene framover, dels ved nyemisjoner og dels ved salg av aksjer som staten eier. Men jeg legger til grunn at staten i årene framover vil forbli en betydelig eier i norske banker. En viktig side ved dette er også en debatt om hva staten ønsker å oppnå med sitt eierskap, og hvordan et slikt eierskap skal utøves. Gjennom å eie aksjer i våre største banker skal staten være med på å sikre langsiktig nasjonalt eierskap. For å få det til er det avgjørende at bankene er solide, at de oppfyller egenkapitalkravene med god margin, og ikke minst at de drives på et forretningsmessig godt grunnlag. Dette må legges til grunn for så vel et statlig som et privat eierskap. Å fastsette nå hva som nøyaktig skal være statens eierandel, er ikke mulig. Det vil blant annet også avhenge av omfanget av den private kapital som kan hentes inn.

Eilef A. Meland (SV): Jeg takker for svaret.

Det er åpenbart at spørsmålet om statseie av de tre forretningsbankene er et kontroversielt spørsmål i Regjeringen, og at man derfor ikke får avklart standpunktet. Det er nemlig to år siden Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV skrev en fellesmerknad der de uttalte at de mener « at det i den nåværende situasjon er viktig å reise debatten om den eierrolle staten skal ha i et langsiktig perspektiv ».

Jeg mener at det må gå an for Regjeringen å ta et prinsipielt standpunkt til et slikt viktig spørsmål i vår tid. Man åpner for å privatisere gjennom å selge nye aksjer, men er ikke villig til å si hvor langt denne privatiseringen skal gå. Hva er så innholdet i begrepet « vesentlig nasjonalt eierskap » når staten skal bidra til dette? Kan jeg tolke statsråden slik at bruk av uttrykk som « vesentlig nasjonalt eierskap » og « betydelig eier i norske banker » skal tolkes som at staten kan tenke seg en majoritetsposisjon i de omtalte banker?

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Nå bør vel representanten Meland overlate til finansministeren og hans kolleger å vurdere hva som er kontroversielle eller ikke-kontroversielle saker innad i Regjeringen. Det vi diskuterer der, har vi tenkt å holde for oss selv inntil vi legger saker fram for Stortinget.

Det har hele tiden vært vår linje at en etter hvert som bankkrisen går over - og vi ser nå mange lyspunkter i banknæringen - tar sikte på en privatisering, en viss privatisering, av de bankene hvor staten i dag er en betydelig eier. Men det er viktig å understreke her at en må gjøre ting i riktig rekkefølge. Det første som var nødvendig for staten da kapitalen var tapt i de bankene en her snakker om, var å bygge opp et sikkerhetsnett for å gi norsk banknæring nødvendig sikring i tiden framover. Det andre er å sikre soliditeten - gode banker som kan ha en god forretningsmessig drift. Det tredje er å innhente ny kapital. Og det fjerde jeg vil nevne, er at staten nå som eier selvsagt er interessert i å få en best mulig avkastning på sin investering. Men jeg akter ikke her og nå å gi uttrykk for hva som er det endelige mål i antall prosent med et langsiktig eierskap fra statens side. Det er en diskusjon som vi må føre når vi ser blant annet hvilken interesse det er i det private markedet for private aksjer i de bankene vi her snakker om.

Eilef A. Meland (SV): Statsråden sier at det er viktig å bestemme seg i riktig rekkefølge. Da vil jeg spørre statsråden om det ikke først er riktig å bestemme seg for hvilken eierandel staten skal ha langsiktig før en eventuelt vil privatisere disse bankene. Er ikke det den korrekte rekkefølge? For hva er innholdet i avslutningen på det første svaret, nemlig at statens eierandel avhenger av om det kan skaffes privat kapital? Kan det så tenkes at staten er villig til å redusere sin eierandel ned til 5 eller 10 pst. hvis det kan skaffes privat kapital? Det prinsipielle burde kommet før man tok en beslutning om en nyemisjon, og det bør være i samsvar med en stø kurs - og ikke stø aksjekurs.

Statsråd Sigbjørn Johnsen: Når jeg nevnte opp de fire punktene, var det for å understreke at det viktigste - i hvert fall i en fase da det var krise og muligheter for at bankene våre ikke kunne komme skikkelig på fote igjen - var å lage et sikkerhetsnett hvor staten gikk inn for å sørge for at vi fikk solide banker som en kunne ha tillit til, og som samtidig understreket tilliten til norsk økonomi. Det var jobb nr. 1, for å bruke det uttrykket i denne sammenheng.

Vi har aldri lagt skjul på - som jeg sa i mitt tidligere svar - at en hele tiden har tatt sikte på at det skal foregå en privatisering av disse bankene. Men jeg syns altså ikke at tiden er inne til å diskutere på hvilken prosentandel staten skal havne. Men det som vil være viktig for meg i den videre diskusjon, er å legge i bunnen et statlig eierskap som gjør at vi kan bevare et nasjonalt eierskap til de største bankene våre. Det er det viktigste for meg, og jeg håper også i den debatten på innspill selvsagt også fra representanten Meland og det partiet han representerer. Det ligger det jo til rette for blant annet i forbindelse med finansinnstillingen og den debatten vi skal ha i forbindelse med den.