Se også behandling sak nr. 2 på formiddagsmøtet.

Inge Ryan (SV) [18:00:34]: Stadig vekk fra denne talerstolen er det flere av oss som har pekt på at Norge er verdens beste land å bo i. Da tenker vi vel hovedsakelig på at det er verdens beste land å bo i for folk. I dag behandler vi dyrenes ve og vel, og jeg tror det er viktig å ha en ambisjon om at Norge skal være verdens beste land å bo i også for dyrene. Derfor er det bra at vi har understreket dette med dyrs egenverdi.

Dyr er absolutt til nytte for oss, enten det er førerhunder, hester eller husdyr som brukes til matproduksjon. Men det er opplagt at også dyr har en egenverdi, derfor er vi glade for at man igjen har påpekt det så tydelig fra Stortinget. Vi må hele tida ha en ambisjon om at dyrene skal ha det optimalt fra de blir født, til de er avlivet. Det må vi streve etter hele tida. Jeg mener den loven som vi behandler i dag, absolutt er et steg i rett retning.

Vi er ikke helt i mål, det er fortsatt områder der vi må jobbe med forbedring, og der det også er politisk uenighet om hvordan vi skal forbedre ting – apropos dette med pelsdyrnæringa. Men dette er absolutt et steg i rett retning for at vi skal få forhold for dyrene som er så bra som mulig.

Mange har stilt spørsmål om det er en motsetning mellom det å ha optimal dyrevelferd og det å ha en effektiv matproduksjon. Jeg tror at i konkurransen om kundene framover er en av de tingene som blir lagt merke til, om man kan dokumentere at man har god dyrevelferd. Kundene er naturligvis opptatt av at man skal ha trygg mat, være sikker på at man ikke blir sjuk av det man putter i munnen. Men jeg tror kundene også er opptatt av at dyrene som man kjøper produkter fra, har hatt det så bra som mulig i den tida de var husdyr, og at man kan føle at det ikke har skjedd noe urimelig.

Et annet område som ble diskutert en del i komiteen, var dette med dyrs sosiale behov. Jeg tror at dyr absolutt har sosiale behov. Den som har hatt dyr sjøl – og det er vel de fleste av oss, for egen del har jeg hatt hund i hvert fall, og en del andre, mindre, kjæledyr – vet at dyrene har sosiale behov. Jeg mener at vi ikke skal undervurdere det. Det er viktig at det også legges til rette for at dyr kan omgås andre dyr, og at dyr kan omgås mennesker, slik at de har et liv som er så bra som mulig. For eksempel har vi i komiteen diskutert dette med hest en del: Skal en hest kunne stå alene på båsen dag etter dag etter dag? Nei, det er ikke naturlig for en hest å stå på båsen dag etter dag. Hesten skal være sammen med andre hester eller sammen med andre, tilsvarende, dyr, slik at den opplever at f.eks. et sosialt behov blir tilfredsstilt. For hunder ser vi at det er likeens. Det er helt unaturlig for en hund at den ikke er sammen med hunder, andre dyr eller mennesker. Derfor er jeg veldig glad for at dette med sosiale behov er understreket. Dyr skal ha det godt, i likhet med oss mennesker. Norge skal være verdens beste land å bo i både for dyr og for folk.

Per Rune Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [18:04:33]: Noreg er eit land som er verdsleiande når det gjeld dyrevelferd. Kristeleg Folkeparti er tilfreds med at den nye loven vil medverka til å sikra dette òg i framtida. Samtidig må det vera avgjerande å balansera kravet til ei streng dyrevernlovgjeving og omsynet til dei som skal eiga dyra, spesielt i landbruket.

Det framlagde lovforslaget er i stor grad ein rammelov. Regjeringa må ikkje gjera vesentlege innstrammingar eller liberaliseringar i dyrevelferda gjennom forskrifter utan at Stortinget vert høyrt. Det må ikkje koma pålegg om større kostnader utan at dyreeigarane får tid til å omstilla seg, og det må setjast høyringsfristar som gjev god tid til å uttala seg og til å omstilla seg. Det er viktig med eit godt og strengt dyrevern, men det må ikkje vera så strengt at det umogleggjer vanleg dyrehald.

Kristeleg Folkeparti har etter å ha tenkt grundig igjennom saka konkludert med at me er positive til at ei merkjeordning for kattar og hundar skal greiast ut, men eg føreset at her vert det brukt vit – eller skal me seia sunt bondevit – slik at ein tek atterhald for at problemet med lauskattar ikkje er like stort over heile landet.

Mange i det norske samfunnet har god kompetanse når det gjeld dyrehald. Godkjend agronomutdaning må f.eks. vera tilstrekkeleg kompetanse for dyrehald i landbruket. Det må òg takast omsyn til realkompetanse når den nærmare utforminga av kompetansekrava skal fastleggjast.

Stortinget har vedteke at det skal vera plass til både husdyr og rovdyr innanfor dei områda der det er vedteke at Noreg skal tillata rovdyr. Kristeleg Folkeparti er sterkt ueinig i at dyreeigaren sin rett til kompensasjon skal vera løyvestyrd. Det kan innebera at det ikkje vert gjeve full erstatning til dei dyreeigarane som er ramma av pålegg om beitenekt. Dette er eit uakseptabelt inngrep mot bonden sin eigedomsrett. Kristeleg Folkeparti er òg sterkt uroleg for den effekten dette vil ha på norsk rovdyrpolitikk framover. Difor er Kristeleg Folkeparti med på forslaget om at ved vedtak om beiterestriksjonar grunna rovvilt etter § 30 har dyreeigar rett til full økonomisk kompensasjon.

Pålegg om beitenekt vil skapa store utfordringar for bønder som driv med husdyrdrift, spesielt sau. Rovdyrpolitikken skaper allereie stor frustrasjon i mange bygdesamfunn som er heilt avhengige av landbruksdrift. Viss husdyr må beita på innmark på grunn av rovdyr store delar av sommarhalvåret, vil dette ikkje vera berekraftig for den enkelte bonde, både på grunn av garden si ressursutnytting og på grunn av at ein ikkje skal beita på same området heile tida. Ikkje minst dette med innvollssnyltarar kan vera problematisk i den samanhengen. Rovdyr må ikkje få forrang framfor husdyr og opparbeidde eigedomsrettar. I dei tilfella der det er skadegjerande rovdyr, må desse rovdyra takast ut, og forvaltinga av rovdyrstammane i desse områda må skje ved lokal forvalting. Då kan skade verta avverja raskt, og lokalbefolkninga vil få større forståing for rovdyrpolitikken.

Primært meiner Kristeleg Folkeparti veldig sterkt at Mattilsynet ikkje må nytta si heimelsfullmakt til å gje pålegg om beitenekt i rovdyrutsette område. Men sekundært, skulle likevel, eg hadde nesten sagt, så gale skje at det skulle verta gjeve ei slik fullmakt, må konsekvensen vera at ein får full økonomisk kompensasjon ved beitenekt.

Til slutt vil eg opplysa om at Kristeleg Folkeparti kjem til å stemma for forslaga nr. 2 og 3.

Erling Sande (Sp) [18:08:46]: Setninga «du skal fare fint åt med dyra» er noko som sit prenta frå oppveksten til enkelte av oss, formidla av besteforeldre og foreldre. Respekten for alt levande og eigenverdien til dyr er ikkje noko nytt, men det er riktig å seie at det er noko som har kome meir i fokus gjennom lover og reglar i seinare tid. Filosofien er enkel, og han er òg tema for dagens debatt.

God dyrevelferd er grunnleggjande i både husdyrproduksjon og for kjæledyr. Det er viktig at krava til dyrehald er oppdaterte etter kvart som både ny forsking og kunnskap og utviklinga av nye tekniske løysingar kjem til. Dei etiske måla for korleis ein skal behandle dyr, har hatt ei betydeleg utvikling, og vi set høge krav til standardane for god dyrevelferd. Det var derfor viktig og rett med ein gjennomgang og ei fornying av dyrevernlovgjevinga.

Noreg skal vere i fremste rekkje på dyrevelferd, og det set krav til både lovgjeving og handheving av lova. Lovframlegget tek inn over seg dyr sin status og deira rettar og byggjer på omgrepet at dyr har ein eigenverdi. Lova legg òg viktige premissar for at vi i framtida skal tolke reglane i forhold til dei gjeldande etiske normene for dyrehald. Dyrevelferdslova er òg i internasjonal samanheng eit godt eksempel for vern av dyr sine interesser.

Kontakt med dyr er viktig for mange menneske. Dyra kallar ofte fram det beste i oss, vi viser omsorg, vi tek ansvar og får mangedobbelt igjen. Folk i alle aldrar har glede av å vere i lag med dyr – vi ser det i oppvekst, i vaksenliv og som positiv stimulans i grøn omsorg for eldre og for demente.

Husdyrproduksjonen representerer viktig verdiskaping i Noreg, ikkje minst for distrikta. God dyrevelferd er ein avgjerande premiss for tilliten til norsk matproduksjon. Dyr som trivst, gjev òg betre resultat og god kvalitet på råvarene.

Ny lov om dyrevelferd har skapt stort engasjement og gjennom dette gjeve positiv merksemd kring dyra sine levevilkår. Dei enkelte innspela har bidrege til at lovframlegget og komiteen si handsaming av dette har gjeve eit endå betre resultat enn kva som elles ville ha vore tilfellet.

For Senterpartiet er det viktig å understreke at den nye lova om dyrevelferd ikkje endrar gjeldande rettstilstand i forhold til dyreeigar sitt ansvar ved rovviltangrep. For å understreke denne intensjonen har komiteen i si handsaming av lovframlegget fjerna ordet «rovdyr» frå § 24. Dette medfører likevel ikkje at dyreeigar er friteken for ansvar for sine dyr i forhold til rovdyr. Ved akutt fare for rovdyrangrep skal framleis dyreeigar gjere det som er naudsynt for å hindre tap.

Etter lova kan no Mattilsynet gjere vedtak om mellombelse beiterestriksjonar. Senterpartiet ser på beitenekt som eit svært inngripande tiltak og legg til grunn at det berre skal nyttast når andre tiltak ikkje er tilstrekkelege. Det må leggjast til grunn god samhandling mellom dyrevelferdsforvaltinga og rovviltforvaltinga, og at andre tiltak for å redusere rovviltfaren må bli vurderte.

Lovframlegget gjev dyreeigar rett til kompensasjon ved vedtak om beiterestriksjonar. Senterpartiet ser på dette som ei vesentleg styrking av dyreeigar sine rettar og forventar at det blir stilt nok midlar til rådvelde. Føresetnadene for å utløyse kompensasjon må ikkje endrast i forhold til storleiken på den totale løyvinga og må framleis byggje på prinsippa i Høgsterett si utsegn i Rendalsdommen om at den enkelte «ikke skal påføres omkostninger ved påført skade eller ved tiltak for å forebygge skade».

Senterpartiet legg til grunn at rovviltpolitikken som han er formulert i St.meld. nr. 15 for 2003–2004, rovviltforliket, ikkje skal endrast på bakgrunn av dyrevelferdslova sine formuleringar. Bestemmingane som omhandlar rovvilt, er derfor presiserte i komiteen si handsaming, slik at det ikkje skal vere nokon tvil om at verken rovviltpolitikken eller gjeldande rettstilstand er endra.

Til slutt: Lova slår fast at agronomutdanning er og skal vere eit godt og tilstrekkeleg kompetansegrunnlag for å drive husdyrproduksjon. Samtidig blir husdyrprodusentane oppfordra til framleis å oppdatere fagkunnskapen sin òg på dyrevelferdsområdet på frivillig basis, slik dei fleste bønder allereie gjer. Senterpartiet meiner at auka fokus på kompetanse er einsidig positivt for næringa, både for den enkelte bonde og for landbruket sin legitimitet. Likevel, godkjend fagutdanning må vere tilstrekkeleg for å tilfredsstille styresmaktene sine krav.

For husdyrprodusentar fødde før 1980 vil det ikkje kunne bli pålagt nokon krav til formell kompetanse. Dei som er fødde etter 1980, skal ha dokumentert kompetanse, i form av anten agronomutdanning eller kurs i dyrehald.

Senterpartiet vil sjølvsagt gje støtte til lovframlegget slik det her ligg føre.

May Britt Vihovde (V) [18:13:56]: God dyrevelferd er ein målestokk på vår kulturelle utvikling. Venstre meiner at dyr har ein eigenverdi og skal bli behandla med respekt. Derfor er Venstre glad for at lovforslaget presiserer at dyr har eigenverdi, uavhengig av dyret sin nytteverdi.

Den proposisjonen vi i dag behandlar, byggjer vidare på utpeika mål i St.meld. nr. 12 for 2002–2003, Om dyrehald og dyrevelferd. Venstre er stort sett godt nøgd med ny lov om dyrevelferd, men på nokre område er vi ueinige.

Venstre er skuffa over at Regjeringa i jordbruksoppgjeret for 2008 utsette kravet om lausdrift i ti år, då det i St.meld. nr. 12 framgår krav om lausdrift for alle mjølkekyr frå 1. januar 2024. Venstre er klar over at det følgjer kostnader med å innføra lausdrift, men skal Noreg vera i tet med å produsera unike produkt av god kvalitet, ha ei god dyrevelferd og hevda seg i den utanlandske marknaden, er det denne medlemen si oppfatning at jo tidlegare ein får lausdrift, jo betre. Venstre vil peika på at det sjølvsagt må takast omsyn til praktiske løysingar i innfasingsprosessen. Eg vil visa til forslag som Venstre fremja i innstillinga til jordbruksoppgjeret i 2008, der Venstre bad Regjeringa om å innføra lausdrift for alle mjølkekyr frå 1. januar 2024.

Eit anna område Venstre er oppteke av, er dei mange frivillige som legg ned ein betydeleg arbeidsinnsats og økonomiske ressursar i å ta vare på forvilla og hjelpelause dyr. Venstre fremjar derfor saman med Høgre og Framstegspartiet forslag om at ein bør utgreia moglegheitene for å innføra ei kompensasjonsordning for personar eller organisasjonar som frivillig tek hand om forvilla og hjelpelause dyr.

Når det er snakk om hjelpelause dyr, er kattar og hundar overrepresenterte. Venstre er positiv til at ei merkeordning av kattar og hundar skal utgreiast. I utgreiingsprosessen bør ein ta høgd for at problemet med lauskattar ikkje er like stort over heile landet. Venstre meiner derfor at ei løysing kan vera at kommunar som er plaga av lauskattar og identitetslause hundar, skal kunna få ein heimel til å utarbeida ei kommunal forskrift som medfører at katte- og hundeeigarar kan bli pålagde merking av kattar og hundar.

Regjeringa fastslo i § 24 første ledd bokstav b at dyrehaldar skal sikra at dyr blir verna mot rovdyr og andre farar. Då det oppstod usikkerheit om i kva grad denne bestemminga pålegg dyreeigaren eit større ansvar enn etter dagens lov for å verna sine husdyr mot rovdyr, har ein valt å vidareføra gjeldande rettstilstand. Regjeringa valte, trass i denne endringa, å tydeleggjera ein heimel for Mattilsynet til å gjera vedtak om beiterestriksjonar for å verna husdyr mot rovvilt i § 24. Dette støttar Venstre og meiner at det vil styrkja dyra si velferd.

Venstre meiner at Mattilsynet sin heimel til å gjera vedtak om beiterestriksjonar for å verna husdyr mot rovvilt må brukast med skjønn, og særleg i forhold til reindriftsnæringa, då det å samla saman rein og finna ein eigen stad for mellombels beite i mange tilfelle kan vera problematisk. Med Mattilsynet sin utvida heimel til å stengja beiteområde på grunn av rovdyrfare skal dyreeigar ha rett til kompensasjon. Problemet med denne kompensasjonen er at han skal vera løyvestyrt. Venstre fremjar derfor, saman med resten av opposisjonen, eit forslag om at ved vedtak om beiterestriksjonar grunna rovvilt etter § 30 har dyreeigar rett til full økonomisk kompensasjon, då det er av avgjerande betydning at rovdyrpolitikken blir meir løysingsorientert. Eit rettsbasert krav på full kompensasjon står i den samanhengen sentralt. For i den graden rovdyr og dyrehald, sau og rein, ikkje lèt seg foreina, må Noregs forpliktingar til å halda oppe levedyktige rovviltstammer gå føre, kombinert med økonomisk kompensasjon til næringsdrivande som får redusert sine moglegheiter til å driva med dyrehald på eigne område.

Til slutt: Andre har fremja dei forslaga som Venstre er med på – og det er jo òg dei forslaga Venstre kjem til å røysta for.

Statsråd Lars Peder Brekk [18:19:09]: Måten vi behandler dyrene våre på, sier noe om den etiske standarden i samfunnet. I den nye loven om dyrevelferd har Regjeringen konkretisert de rettslige rammene for dette viktige feltet.

Jeg vil berømme komiteen for den innsats og det engasjement de har lagt ned i arbeidet med loven. Dyrevelferd betyr mye for mange – det viser ikke minst de mange innspillene som har kommet underveis i arbeidet med loven. Jeg er glad for den brede politiske enigheten om viktigheten av å behandle dyr godt og med respekt, og for at det er enighet om behovet for en ny lov.

Gjennom behandlingen av dyrevelferdsmeldingen, St.meld. nr. 12 for 2002–2003, Om dyrehold og dyrevelferd, gav Stortinget mål og rammer for arbeidet med en ny dyrevelferdslov. Med dette lovforslaget følger Regjeringen opp og viser at vi ønsker å styrke dyrevelferden i Norge. Vi får nå en lov som i større grad gir generelle, overordnede prinsipper for god dyrevelferd og folks omgang med dyr. Den nærmere detaljreguleringen for hold og behandling av de ulike dyreartene vil fortsatt skje i forskrifter. Forskriftene skal følge lovens prinsipper. Dette mener jeg er en hensiktsmessig framgangsmåte. Siden dyrevelferdsmeldingen kom for fem år siden, er mye av forskriftsverket allerede oppdatert og forbedret. I samarbeid med Mattilsynet arbeider vi kontinuerlig for å ha forskrifter som gir god dyrevelferd.

Jeg merker meg at komiteen mener det er riktig å regulere de dyrevelferdsmessige sidene ved aktiviteter knyttet til jakt, fangst og fiske i de respektive særlovene som omhandles her. Dyrevelferdslovens prinsipper omfatter også viltlevende dyr og vil være førende for nærmere regulering i sektorregelverket. For å sikre et forutsigbart og enhetlig regelverk for brukerne er det derfor viktig at de ulike sektormyndighetene samhandler om forskriftsverket.

At «dyr har egenverdi» uavhengig av den nytteverdien de har for mennesker, er et sentralt utgangspunkt og en grunnleggende premiss for loven. Av lovtekniske grunner var dette ikke foreslått tatt inn i selve lovteksten. Jeg forstår at det har vært et stort engasjement rundt denne formuleringen under komitébehandlingen. At den nå tas inn i lovteksten, anser jeg for uproblematisk. Det vil ikke utgjøre noen realitetsforskjell fordi det er en grunnleggende premiss for hele loven at dyr har egenverdi, og jeg oppfatter at komiteens flertall er enig i det.

Et sentralt mål i lovarbeidet har vært å legge til rette for å hindre at dyr lider. Svikt i tilsyn og stell forårsaker altfor ofte lidelser for dyr, og tilsynsmyndigheten vil ofte ikke ha mulighet til å oppdage utviklingen av slike saker på et tidlig tidspunkt. Jeg er derfor veldig glad for at en samlet komité støtter innføringen av en allmenn plikt til å varsle om tilfeller der det er mistanke om at dyr lider. På denne måten kan man på et tidlig tidspunkt hjelpe eier og hindre at dyr utsettes for lidelser. Varslingsplikten er en viktig nyvinning i loven, og jeg ser for meg at den vil være et viktig bidrag i arbeidet for å forebygge dyretragedier.

Jeg er også glad for at en samlet komité støtter hjemmelen for å stille krav til produkter som stammer fra dyr.

Det er videre nytt at loven eksplisitt krever at dyreholder skal være kompetent. Kompetanse er en viktig forutsetning for å kunne gi dyr best mulig levekår. Det har vært en frisk diskusjon rundt kompetansekrav i forbindelse med ikrafttredelse av forskrifter med krav om godkjent utdanning for hold av bl.a. storfe. Disse forskriftene vil nå bli gjennomgått på nytt. I denne forbindelse merker jeg meg, og er enig i, kommentarene fra flertallet, både i forhold til hvem som skal ha formell kompetanse, og hvilken utdanning som må anses tilstrekkelig.

Lovteksten presiserer dyreeiers plikt til å beskytte dyr mot farer. Dette omfatter også en plikt til å beskytte dyr mot rovviltangrep og er en videreføring av dagens rettstilstand. Nytt er det at det samtidig innføres en lovbestemt rett til økonomisk kompensasjon fra staten når det fattes vedtak om beiteforbud på grunn av rovviltfare.

Jeg merker meg at komiteen har valgt å ta begrepet «rovdyr» ut av lovteksten i § 24 Tilsyn og stell. Komiteens begrunnelse er at dette tydeliggjør at dyreeiers ansvar for beitedyra i forhold til rovdyr ikke utvides, og at gjeldende rettstilstand, slik den kommer til uttrykk i Høyesteretts avgjørelse i Rendalsdommen, opprettholdes.

Det har ikke vært Regjeringens hensikt at dyreeiers ansvar skulle utvides ved å ta ordet «rovdyr» inn i teksten. Jeg er derfor enig med komiteens flertall når de fastslår at dyreeier, som i dag, har ansvar for å verne sine dyr i forhold til rovdyr, og at dette ansvaret ligger i begrepet «andre farer».

Gjeldende rett tilsier også at nedsanking fra beite på grunn av rovdyrfare ligger innenfor dyreeiers plikter. Dette innebærer også at dyreeier kan gis tidsbegrenset pålegg om nedsanking fra beite på grunn av rovdyrfare.

Når alle andre tiltak ikke gir godt nok vern mot rovdyr, kan det oppstå tilfeller der Mattilsynet eller myndighetene kan gi pålegg om nedsanking fra utmarksbeite. Dette er svært inngripende tiltak, og det er viktig at det nå lovfestes en rett til kompensasjon i slike tilfeller.

Mitt hovedmål for arbeidet med dyrevelferd er at alle dyr skal ha det godt. Stortingets tilslutning til den nye dyrevelferdsloven er et viktig skritt i arbeidet for ytterligere å forbedre dyrevelferden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:25:00]: Statsråden var inne på dette med kompensasjon til de bønder som blir pålagt beitenekt. I loven forutsettes det at dette skal være en bevilgningsstyrt ordning. Kan statsråden her og nå bekrefte at de bønder som blir pålagt beitenekt, får full erstatning – ja eller nei?

Statsråd Lars Peder Brekk [18:25:28]: Jeg er enig i at avsatte midler til kompensasjon ikke skal være begrensende for hvorvidt dyreeier får den kompensasjonen han eller hun har krav på ifølge forskrifter som regulerer det. Dette løses da enkelt ved å avsette tilstrekkelige midler i budsjettet. Dersom avsatte midler ikke strekker til, vil det likevel være statens ansvar å oppfylle sine forpliktelser i henhold til forskriften som regulerer dette. Regjeringen satser på bortimot en tredobling av Miljøverndepartementets budsjett til forebyggende og konfliktdempende tiltak, så det er etter min mening lagt et godt grunnlag for at det svært sjelden blir bruk for denne paragrafen.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [18:26:32]: I Trønder-Avisa 25. mars foreslår Senterpartiet «kraftig rovdyr-reduksjon». I samme artikkel svarer Arbeiderpartiet og SV at de avviser økt uttak.

I Nationen 2. april sier også statsråd Solheim at det ikke er snakk om «kvotefylling etter jervejakta». Vi vet at flere fra Senterpartiet, både her i Stortinget og også statssekretæren, har vært ute og sagt at det er ønskelig med kvotefylling når det gjelder nedfelling av jerv. Er statsråden bekvem med at bøndene nå mest sannsynlig ikke vil få full rovdyrserstatning, og at dette skal være bevilgningsstyrt – noe som er heller usikkert? Og syns statsråden det er riktig at det skal gå på bekostning av bøndene at man ikke har klart å ta ut nok rovdyr?

Statsråd Lars Peder Brekk [18:27:26]: Til representanten Røbekk Nørve vil jeg bare understreke det samme som jeg sa i mitt tidligere svar til representanten Kielland Asmyhr: Det er nødvendig å sette av tilstrekkelige bevilgninger, slik at en får en reell erstatning.

Når det gjelder spørsmålet om rovdyrpress i år og de diskusjonene som har foregått i de angjeldende avisene, Trønder-Avisa og Nationen, vil jeg bare vise til at dette er Miljøverndepartementets ansvar. Jeg har gitt klare signaler til miljøvernministeren om hvordan vi skal videreføre arbeidet for å redusere rovdyrpresset på beitebestander både når det gjelder rein og sau. Det går bl.a. på at en bør ta ut inntil bestandsmålet som jakta har gitt. Det jobber en nå med i Miljøverndepartementet.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [18:28:25]: Ja, dei to førre replikkane har gått på dette med beitenekt og erstatning. Eg vil vera på det same området, men med ei litt anna tilnærming. Eg trur på både Stortinget og Regjeringa sin intensjon om full kompensasjon for beitenekt, men med andre erstatningsordningar viser det seg at det på vegen ut til dei det gjeld, skjer nokre endringar, og så vert i grunnen ikkje denne kompensasjonen slik som han eigentleg skulle ha vore. Så eg vil vinkla det litt annleis – for dette er jo ei fullmaktslov med vide fullmakter til Mattilsynet.

Kristeleg Folkeparti er veldig bekymra for at den fullmakta som er gjeve i § 30 første ledd, òg skal brukast altfor lettvint til beitenekt. Me skulle eigentleg ønskja at beitenekt ikkje var teken med i denne fullmaktslovgjevinga, at det hang så høgt at det var andre måtar å vinkla dette på.

Ser statsråden desse problemstillingane, og vil han gripa fatt i dette for på ein måte å redusera moglegheita som Mattilsynet har til å innføra beitenekt?

Statsråd Lars Peder Brekk [18:29:31]: Ja, jeg ser at dette er vanskelige avveininger. Jeg ser at det er utfordringer for både Mattilsynet og dyreeier i situasjoner som oppstår hvis det blir et alvorlig sterkt rovdyrpress på beitebestander. Men for det første har jeg lyst til å understreke at det er ingen endring i lovverket når vi nå fastslår på nytt at dyreholder har ansvar for dyrevelferden også i rovdyrutsatte områder. Så vi følger opp rettstilstanden i henhold til Høyesterett i Rendalsdommen.

Når det gjelder Mattilsynets inngripen – i de tilfeller det eventuelt kommer til en slik situasjon at det blir nødvendig – ligger det klare, tunge krav til Mattilsynet om dokumentasjon av utfordringene før de foretar en slik inngripen og fatter vedtak. Da er det erstatning som følges opp av det.

May Britt Vihovde (V) [18:30:33]: Eg har lyst til å vinkla dette over på ei anna problemstilling.

Som eg sa i innlegget, er vi i Venstre skuffa over at Regjeringa no i jordbruksoppgjeret utsette kravet om lausdrift. Under behandlinga av St.meld. nr. 12 for 2002–2003 blei det klart at Framstegspartiet og Senterpartiet hadde merknader om at dei ønskte å utsetja denne omlegginga – ikkje til 2024, men ti år seinare, nemleg til 2034.

Det eg har lyst til å spørja statsråden om, gjeld denne tida. For i ein marknad der ein snakkar om dyrevelferd og skal marknadsføra produkta sine, synest ikkje statsråden det er vel lenge å venta til 2024 – det er berre 15 år til? Kor lenge har Regjeringa tenkt å venta?

Statsråd Lars Peder Brekk [18:31:36]: Jeg vil understreke at jeg tror ikke det er noen forskjell mellom dyrevelferden i et vanlig løsdriftsfjøs kontra dyrevelferden i et vanlig båsfjøs, for å ta det utgangspunktet. Jeg tror at bøndene og gårdbrukerne som driver i disse fjøsene, i det hele tatt er veldig opptatt av dyrevelferden. Så det går an å ha god dyrevelferd i båsfjøsene.

Når det gjelder vedtaket om å endre på den siste fristen for innføring av løsdrift, mener jeg den er fornuftig, sett i forhold til en balansegang mellom økonomi og dyrevelferd og ikke minst til de mulighetene norske bønder har til å foreta de investeringene som er nødvendige. Det settes av betydelige midler til investeringer i landbruket, men vi ser at det hele tiden har vært for lite i forhold til behovet. Her mener jeg vi har funnet en god tilpasning til balansegangen mellom dyrenes behov og økonomien i landbruket.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:32:40]: Under komiteens høring ble det skapt et inntrykk av at Regjeringen har arbeidet med forslag om å innføre et såkalt kompetansekrav til sportsfiskere. Det har mange stilt spørsmål ved, om det er hensiktsmessig i et land som Norge. Statsråden har på spørsmål fra komiteen svart følgende:

«Regjeringen har ingen konkrete planer om å innføre et krav om formell kompetanse for sportsfiskere tilsvarende jegerprøve for jegere.»

Kan statsråden bekrefte at det er helt uaktuelt i hans statsrådstid å komme med et slikt forslag?

Statsråd Lars Peder Brekk [18:33:20]: Jeg må bare understreke at jeg er en veldig ivrig sportsfisker selv, og jeg er opptatt av at det tilrettelegges for at ungdom og eldre skal ha mulighet til å drive sportsfiske. Det er en viktig rekreasjon. Jeg kjenner ikke til noe arbeid med å stille slike krav til sportsfiskere, og jeg har heller ikke til hensikt å innføre slike krav.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Tord Lien (FrP) [18:34:03]: La meg begynne med å si at jeg er glad for at en enstemmig komité i dag sier at denne loven ikke inviterer til et forbud mot fang og slipp – «catch and release» er det vel mer kjent som. Dette har store deler av næringsutøverne i denne næringen, bl.a. i mitt hjemfylke, Sør-Trøndelag, og også i statsrådens hjemfylke, Nord-Trøndelag, fryktet. Jeg er glad for at næringskomiteen kommer med denne avklaringen. Det er veldig viktig for næringslivet i store deler av elvedalene bl.a. i Trøndelag.

Men jeg deltar ikke i næringskomiteens debatt for å si at jeg er enig med flertallet i næringskomiteen. Jeg noterer meg at hver gang jeg og andre fra Fremskrittspartiet – for så vidt i samfunnsdebatten generelt – inviterer til en diskusjon om norsk rovdyrpolitikk, viser Senterpartiet, og for så vidt Arbeiderpartiet, med en gang til at rovdyrforliket ligger fast, Soria Moria-erklæringen, osv. Men slik jeg ser det, er det i dag ett parti som i hvert fall forsøker å forholde seg til rovdyrforliket. Fremskrittspartiet har aldri gjort det og har aldri tenkt å gjøre det – i alle fall ikke så lenge jeg kan påvirke saken. Men det eneste partiet i dag, slik jeg kan skjønne det, som står på rovdyrforliket, er Kristelig Folkeparti.

Slik jeg kan se det, bryter man i dagens lov rovdyrforliket på tre punkter. Beitenekt er for så vidt ikke nevnt i rovdyrforliket, men slik det utformes, og med slike fullmakter man tildeler Mattilsynet i denne saken, mener jeg at dette sterkt undergraver – i store deler av landet – den tosidige målsettingen om en sameksistens mellom rovdyr og beitedyr. Vi vet at i store deler av landet, særlig langs svenskegrensen, er det vekst i bestandene. Enkelte vil si at bestandene i andre deler av landet er ute av kontroll, men det kommer til å bli betydelig mer rovdyr langs svenskegrensen, særlig i Nord-Trøndelag, i Sør-Trøndelag og i Hedmark. Da kommer denne tosidige målsettingen til å bli umuliggjort, så lenge man tildeler en svært vid forskriftsrett, slik man gjør i denne saken.

Så snakker begge talerne fra Senterpartiet om de tiltakene man har gjort. Men størsteparten av pengene til Miljøverndepartementet går til gjerding. Da gjerder man jo inn sauen fra områder som den ifølge rovdyrforliket skulle ha tilgang til, basert på den tosidige målsettingen om sameksistens mellom rovdyr og beitedyr. Så tiltakene i seg selv er et brudd på rovdyrforliket.

Så er det slik at man overfører ansvar for norsk rovdyrpolitikk fra den instansen som har ansvaret, nemlig Miljøverndepartementet, til det departementet som ikke burde ha ansvar for norsk rovdyrpolitikk, nemlig Landbruks- og matdepartementet.

Så mener jeg at man også undergraver prinsippet om skadesløshet for utøvere av beitedyrnæringen. Men til det svarer Senterpartiet at rettstilstanden er uendret. For det første er det betydelig uenighet om hvorvidt rettstilstanden er uendret, ute i de juridiske fagmiljøene som jobber med dette.

Men at det er uendret, betyr ikke at det nødvendigvis er bra. Man skulle tro at når man har en senterpartistatsråd og man skal lage en ny dyrevelferdslov – som er det jeg har skjønt at man holder på med – burde det ikke være tilfredsstillende i seg selv at loven er uendret, når den i utgangspunktet ikke var bra nok. Jeg har tiltro til at statsråd Lars Peder Brekk kommer til å gjøre hva han kan for å sørge for at så lenge han er statsråd, kan det hende at det finnes nok penger til å holde disse utøverne skadesløse. Men det man i dag sier nei til, er å sikre disse utøverne denne rettigheten gjennom en lovfesting av retten. Det velger Senterpartiet altså med åpne øyne å gå inn for.

Så tenker jeg at med disse tre forholdene, hvis man holder det sammen med Osdalsflokken som yngler og koser seg langt utenfor forvaltningsområdet, og at Regjeringen har lagt inn en ny nødvergeparagraf uten å gjøre de endringene som man lovte i Soria Moria-erklæringen, burde det være muligheter for å snakke med Senterpartiet og Regjeringen om andre ting og andre endringer i rovdyrpolitikken, f.eks. reduserte bestandsmål.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olav Gunnar Ballo (SV) [18:39:41]: Jeg skal ikke uttrykke noen uenighet i forhold til den innstillingen som foreligger. Det virker som om komiteen har gjort et godt og grundig arbeid. Flere har belyst nødvendigheten av å ivareta dyrevelferden, at dyr har en egen verdi i seg selv. Det er godt å høre.

Jeg tror at mange med meg reagerer veldig sterkt når vi ser bilder i avisene eller på fjernsyn der dyr lider, f.eks. ved at en buskap går tapt på båsen fordi bonden har vært syk eller på andre måter har vanskjøttet dyrene sine. Jeg ser også at det er knyttet strafferammer til det, der man kan påvise svikt eller skyld.

Det som jeg samtidig reagerer på, er at mens man betrakter en gårdbruker rimeligvis som en som må ta ansvar for det antallet dyr han har på båsen – man kan ikke ha flere dyr enn det man er i stand til å skjøtte – ser vi at i Finnmark i forbindelse med reindriften har man fra statlig hold i alle år akseptert at det er langt flere dyr enn det er beitegrunnlag for. Finnmarks befolkning ser gang på gang omfattende dyretragedier knyttet til reindriften, uten at det får noen som helst rettslige konsekvenser. Det paradoksale er jo at staten er inne med tilskuddsordninger knyttet til kalving, og man er inne med erstatning ved tap. Hvis man tar tapstallene fra næringen på alvor, oppgir man bare i Finnmark et tap på 50 000 dyr i året. Det man får erstattet, er et langt lavere tall. Men det er helt akseptert i den næringen at man oppgir at mellom halvparten og en tredjedel av alle de dyrene man er satt til å forvalte og ha et ansvar for, forsvinner i løpet av ett eneste år, og staten reagerer ikke på andre måter på det enn at man erstatter deler av tapet. Man bruker altså ikke noen former for strafferettslige metoder eller reduserer tilskudd eller på andre måter setter søkelys på at dette er et dyrehold som over tid ikke kan forsvares. Jeg må nok si at det framstår som et stort paradoks.

Jeg har selv hatt to interpellasjoner om reindriften og fått nokså likelydende svar fra næringsministeren, med års mellomrom. Jeg kommer i denne vårsesjonen til å ha en tredje interpellasjon om det samme temaet, rett og slett fordi det ikke har endret seg nevneverdig i det hele tatt i løpet av de tolv årene som jeg har sittet på Stortinget. Jeg vil gjerne stille næringsministeren følgende spørsmål: Hva er grunnen til at man betrakter reindriften på en så forskjellig måte fra annet husdyrhold, at man ikke i de enkelte tilfellene, eller i alle fall i helt marginal grad, ansvarliggjør den enkelte som har altfor mange dyr i forhold til det det er beitegrunnlag for? Hva kan grunnen være til at staten også er inne med tilskudd for å understøtte den typen mislighold over tid, i stedet for at man tar i bruk virkemidler som gjør at man får reintallet ned på det nivået som er bærekraftig?

Berit Brørby hadde her overtatt presidentplassen.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:42:49]: La meg først si at Fremskrittspartiet støtter fullt opp om de synspunkter som representanten Ballo nettopp holdt frem om situasjonen i reindriftsnæringen. Det er en helt uakseptabel situasjon. Dette er noe som Fremskrittspartiet også påpeker hvert år i merknader i forbindelse med reindriftsoppgjøret.

Regjeringen skiller jo mellom dyrevelferd for ville dyr og dyrevelferd for tamme dyr. Man skal pålegge en bonde som har buskapen sin ute i rovdyrutsatte områder, å ta dyrene sine ned fra beite når det er stor rovdyrfare. Men man har ikke skrevet noe om dyrevelferden for ville dyr – rådyr, elg, reinsdyr – som også blir utsatt for de samme skadene. Det er et paradoks.

Det andre vi kan utlede av denne debatten er at Senterpartiet nå har kapitulert helt i rovdyrpolitikken. Det har kommet veldig tydelig frem under denne debatten. Det at Senterpartiet i det hele tatt går inn for at man kan pålegge beitenekt, viser at man har akseptert at man skal ha den rovdyrbestanden som vi nå har, og antakeligvis større. Man har blitt med på å ta ut ordet «rovdyr» av § 24. Men hvilken betydning får det når man sier at det ikke skal ha noen betydning? Det er det man sier, som representanten Tord Lien riktig påpekte.

Statsråden kan heller ikke svare konkret på om man vil gi full erstatning eller ikke. Han overlater det spørsmålet til Miljøverndepartementet. Og da vet vi hva som blir prioriteringene. Det blir jo ikke næringsutøvernes interesser som blir satt i høysetet i et næringsfiendtlig departement som Miljøverndepartementet.

Spørsmålet om lovfesting av dyrevernnemndene er et viktig spørsmål. Jeg tror det er en riktig vei å gå. Men vi får et betydelig antall henvendelser om at dyrevernnemndene trenger høyere kompetanse, og et mindretall, bestående av opposisjonspartiene, har gått inn for at dyrevernnemndene skal være representert både med lekmannskompetanse og med veterinærkompetanse. Jeg tror det er viktig at vi får inn veterinærkompetanse i dyrevernnemndene, slik at faglige interesser blir ivaretatt ved inspeksjoner bl.a.

Erling Sande (Sp) [18:46:12]: Representanten Tord Lien minner oss på rovviltforliket. Det er korrekt at Framstegspartiet i lag med Senterpartiet var motstandar av rovviltforliket, men i motsetjing til Framstegspartiet har vi i Senterpartiet teke inn over oss at det er eit solid fleirtal for forliket, både i Stortinget og i Regjeringa. Og gjennom vårt regjeringssamarbeid har vi fått gjennomslag for viktige grep som etter vårt syn bringar rovviltpolitikken i rett retning.

Så til Høgre, for representanten Røbekk Nørve går òg i sitt innlegg til angrep på Senterpartiet og viser til eit Dokument nr. 8-forslag frå Høgre som blei behandla her i denne sal. Det einaste som stod igjen frå den debatten, og som var heilt tydeleg og klart etter at fleire av Høgre sine representantar hadde hatt ordet, var at Høgre ikkje var villig til å endre bestandstala i rovviltpolitikken. Ein vil ha ei evaluering, men ein er ikkje villig til å gjere endringar i bestandstala dersom evalueringa viser at belastninga som følgje av rovvilt er for stor i enkelte område. Det blir å kaste blår i auga på folk som lever i rovviltutsette område. Det er òg verdt å minne representanten Røbekk Nørve på at den gongen rovviltforliket blei framforhandla, ville Høgre ha betydeleg fleire rovdyr enn det som blei resultatet etter behandlinga her i Stortinget. Så hadde det vore opp til partiet Høgre, hadde vi hatt fleire rovdyr, kanskje opp mot 50 fleire bjørnar, og det hadde vore ei endå større belastning for dei som både lever og driv næring i rovviltutsette område.

Statsråd Lars Peder Brekk [18:48:19]: Det har kommet noen innspill som jeg har lyst til å svare på i den avsluttende delen av debatten.

Når det gjelder representanten Tord Liens innlegg, er jeg helt uenig i at de fullmakter Mattilsynet har nå, undergraver de todelte målsettingene som en har når det gjelder forholdet mellom rovdyr og beitedyr. Den utvidede forskriftsretten som det har vært snakket om, er heller ikke noe problem. Det som er utgangspunktet, er at Mattilsynet har en rett og en plikt til å vurdere beitenekt hvis det skjer alvorlige brudd på dyrevelferden. Det er en alvorlig sak, som de er nødt til å ta tak i og har rett til å gjøre nå og framover, slik de også har hatt tidligere. Så her er det ingen endring i regelverket. På sett og vis er det Rendalsdommen som legger premissene for hvorledes det skal tolkes. En har også fått den erstatningsordningen som noen her kritiserer. Det er en ny erstatningsordning, som ingen tidligere har lagt inn. Det har denne regjeringen lagt inn.

Når det gjelder representanten Ballos innlegg om forholdet mellom dyrevelferd for – kall det – tamme dyr i landbruket kontra dyrevelferden i Finnmark, vil jeg understreke at jeg synes Ballos innlegg er noe unyansert, i den forstand at det faktisk har skjedd en del framskritt når det gjelder denne situasjonen i den siste tiden, etter at vi fikk en ny reindriftslov. Det er slik at en nå gjennom virkemiddelbruken i reindriftsavtalen og gjennom det rammeverket som reindrifta i Finnmark har å forholde seg til, har et ansvar for å bygge ned til en bærekraftig bestand i de ulike områdene. Og det har faktisk skjedd i noen områder, men ikke i alle. Så vi prøver gjennom de virkemidlene vi har nå gjennom reindriftsavtalen, å få til en utvikling som er positiv og i den retning som representanten Ballo påpeker.

Så til slutt til representanten Hans Frode Kielland Asmyhr. Når det gjelder spørsmålet om erstatning, som Asmyhr sier at jeg har rømt unna eller ikke tar ansvar for, vil jeg bare understreke at kompensasjonsregelverket fastsettes ikke i Miljøverndepartementet. Det skal fastsettes i Landbruks- og matdepartementet. Så det skal jeg ta fullt ansvar for når vi utvikler det. Det som jeg snakket om i mitt innlegg, var selvsagt det som er faktasituasjonen, at det er Miljøverndepartementet som har ansvar for å bestemme om rovdyr skal tas ut eller ikke. Det kan ikke jeg gå inn på.

For øvrig mener jeg den dyrevelferdsloven som nå vedtas, gir en god ramme for videre arbeid på dette området for å sikre dyrevelferd både for ville og tamme dyr.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [18:51:43]: Det var ikke til å unngå: Det var fristende å svare Sande på utfordringen når det gjelder Høyres vilje til å redusere antall rovdyr.

Vi ønsker en gjennomgang av loven slik den er i dag, og å evaluere den. Vi har heller ikke gått ut i media land og strand rundt og sagt at vi vil redusere, slik som Senterpartiet har gjort. Og vi sitter heller ikke i regjering i dag og har anledning til å gjøre viktige grep, slik som Senterpartiet har anledning til å gjøre, men som bare sier det i media framfor å gjøre det. Det er noe helt annet.

Det er en fortvilet situasjon for bøndene i dag, når de skal gå framtiden i møte uten å vite om de får refundert tap på grunn av rovdyr, nettopp fordi Senterpartiet ikke gjør den jobben de skal i regjering.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, se side 467)