Møtelederen: Da
har jeg gleden av å ønske velkommen til finanskomiteens høring,
finansmarkedsmeldingen for 2018, og da begynner jeg med å gi ordet
til sentralbanksjef Øystein Olsen for hans redegjørelse – vær så
god.
Høring med sentralbanksjef Øystein
Olsen
(Sentralbanksjefens redegjørelse ble fulgt av en
powerpoint-presentasjon)
Øystein
Olsen:Takk
for det leder, og takk for denne anledningen til å gjøre rede for
gjennomføringen av pengepolitikken. Min innledning her i dag bygger
som vanlig på Norges Banks årsmelding for foregående år og våre
pengepolitiske vurderinger frem til rentemøtet i begynnelsen av
mai i år.
De ulike delene
av den økonomiske politikken må virke sammen for å oppnå en god
og stabil utvikling i økonomien over tid – med høy sysselsetting
og lav arbeidsledighet. Pengepolitikkens viktigste oppgave er å opprettholde
en stabil pengeverdi.
Siden 2001 har
det operative målet for pengepolitikken vært lav og stabil inflasjon.
Det videreføres i den nye forskriften for pengepolitikken som regjeringen fastsatte
2. mars i år. Forskriften klargjør mandatet og vil ikke føre til
vesentlige endringer i utøvelsen av pengepolitikken. Dette kommer
jeg tilbake til, men jeg vil starte med å gå litt over ett år tilbake
i tid.
I begynnelsen av
fjoråret, 2017, var det fortsatt en god del ledige ressurser i norsk
økonomi, og det var utsikter til at inflasjonen kunne bli liggende
lavere enn inflasjonsmålet i årene fremover. Internasjonale renter var
svært lave. Norges Bank hadde holdt styringsrenten på 0,5 pst. i
ett år, og det var mer sannsynlig at styringsrenten ville bli satt
videre ned enn at den ville bli satt opp den nærmeste tiden. Det
var tegn til lysning både internasjonalt og i Norge, norsk økonomi,
men usikkerheten var betydelig.
(Figur: Global BNP-vekst)
Utsiktene endret
seg gjennom fjoråret. Veksten internasjonalt fikk etter hvert feste,
og anslagene for global vekst ble oppjustert. Hos flere av våre
handelspartnere var ledigheten mot slutten av 2017 lavere enn før
finanskrisen. Til tross for at veksten ute tok seg opp og ledigheten
falt, holdt lønnsveksten seg moderat. Hos de fleste av Norges handelspartnere
var kjerneprisveksten også i fjor fortsatt lavere enn inflasjonsmålene.
(Figur: Internasjonale renter)
Styringsrentene
i USA, Storbritannia og Canada ble satt opp i løpet av 2017. I tillegg
begynte Den amerikanske sentralbanken forsiktig å bygge ned sin
balanse, mens Den europeiske sentralbanken annonserte at den ville
redusere sine obligasjonskjøp fra 2018. Rentenivået internasjonalt
er likevel fortsatt lavt, og både signaler fra sentralbanker og
forventninger i markedet indikerer en svært gradvis renteoppgang.
(Figur: Oljepris og kronekurs)
Oljeprisen har
steget gjennom de siste to årene. Oppgangen kan ses i sammenheng
med at veksten i globalt oljeforbruk har holdt seg godt oppe. Den
siste tiden har også geopolitiske spenninger trukket oljeprisen
videre opp. Den norske kronen har styrket seg noe i denne perioden,
og da snakker vi altså om en lengre periode, på et par år.
(Figur: BNP for Fastlands-Norge)
Her hjemme tok
veksten i fastlandsøkonomien seg opp gjennom fjoråret, og utsiktene
bedret seg. Lave renter, bedret konkurranseevne og ekspansiv finanspolitikk
bidro til oppgangen. Samtidig avtok fallet i oljeinvesteringene
etter flere år med kraftig nedgang. Til tross for at aktiviteten
i norsk økonomi fortsatt var noe under et normalt nivå, var økonomien
på vei ut av lavkonjunkturen som fulgte i kjølvannet av oljeprisfallet
i 2014. Sysselsettingen økte, og arbeidsledigheten falt.
Bedringen i arbeidsmarkedet
ble gjenspeilet i en moderat oppgang i lønnsveksten, som i årene
før var blitt dempet av nedgangen i oljeprisen, lavere kapasitetsutnytting
og lavere underliggende produktivitetsvekst.
(Figur: Konsumpriser)
Svekkelsen av kronen
etter det kraftige fallet i oljeprisen i 2014 og i 2015 slo etter
hvert gjennom i prisene og ga økt prisvekst. Etter hvert som denne
effekten ebbet ut og kronen styrket seg, falt prisveksten tilbake.
Både lav importert prisvekst og svak kostnadsvekst i norsk økonomi
bidro til den lave prisveksten i fjor. Den underliggende prisveksten
er fortsatt lavere enn inflasjonsmålet, men utsikter til høyere
aktivitet og litt høyere lønnsvekst tilsier at den vil øke fremover.
(Figur: Gjelds- og rentebelastning)
Høy vekst i boligpriser
og gjeld har økt sårbarheten i husholdningssektoren. Etter å ha
økt mer enn husholdningenes inntekter i flere år, begynte boligprisene
å falle fra april 2017. Omslaget må ses på bakgrunn av at boligbyggingen
har økt til et høyt nivå, samtidig som befolkningsveksten har falt
markert. I tillegg ble kravene i boliglånsforskriften strammet til
fra 1. januar i fjor. Men korreksjonen i boligprisene ser foreløpig
ut til å bli begrenset, og de siste månedene har prisene steget
litt igjen.
(Figur: Styringsrenten)
Styringsrenten
har nå ligget på 0,5 pst. i drøyt to år. Det svært lave rentenivået
internasjonalt har bidratt til det lave rentenivået i Norge. Samtidig
har hovedstyrets vurdering gjennom fjoråret og inn i inneværende
år vært at norsk økonomi fortsatt har hatt behov for en ekspansiv
pengepolitikk.
Prognosene for
styringsrenten har gradvis blitt oppjustert i takt med bedrede utsikter
for norsk økonomi. Aktiviteten i norsk økonomi nærmer seg nå et
normalt nivå, og inflasjonen ventes å ta seg opp fremover. Våre
siste analyser fra mars i år tilsier at styringsrenten mest sannsynlig
vil bli satt opp etter sommeren i år. Samtidig har hovedstyret lagt
vekt på at usikkerheten om virkningene av en høyere rente taler
for å gå varsomt frem i rentesettingen.
(Figur: Konsumpriser)
Løfter vi blikket,
kan vi 17 år etter at inflasjonsstyring formelt ble innført i Norge,
slå fast at systemet har fungert godt. Vi kan nå se tilbake på et
kvart århundre med lav og stabil inflasjon.
(Figur: Utslag i produksjon og sysselsetting)
En pengepolitikk
innrettet mot lav og stabil inflasjon har ikke gått på bekostning
av stabiliteten i realøkonomien – snarere tvert imot. Sysselsettingen
har variert mindre etter 2001 enn i tidligere perioder, til tross
for at norsk økonomi i denne tiden har vært utsatt for store forstyrrelser.
Men det har vært
læring underveis. I starten av inflasjonsstyringssystemene, håndteringen
av disse, la de fleste sentralbanker stor vekt på å styre inflasjonen
mot målet innenfor en klart avgrenset tidshorisont. Erfaringer med
regimet ga nyttig kunnskap, og ambisjonene ble etter hvert justert.
Små, åpne økonomier kan påvirkes kraftig av internasjonale hendelser,
som fall i råvarepriser og andre store endringer i eksport- og importpriser.
Det kan føre til store endringer i prisveksten som ikke kan motvirkes
uten betydelige utslag i realøkonomien. For Norges Bank har svaret
vært å legge større vekt på produksjon og sysselsetting. Horisonten
for å nå inflasjonsmålet er forlenget. Pengepolitikken har gradvis blitt
mer fleksibel.
(Figur: Mandatet for pengepolitikken)
Fordelene med en
fleksibel praktisering av inflasjonsstyringen ble understreket da
regjeringen i mars i år la frem en ny forskrift for pengepolitikken.
Den nye forskriften presiserer at inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende
og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon
og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.
For å oppnå en
stabil økonomisk utvikling over tid må finanspolitikken, pengepolitikken
og systemet for lønnsdannelse spille sammen. En felles forståelse
av hvordan disse gjensidig virker inn på hverandre er av stor betydning.
Pengepolitikkens viktigste bidrag til økonomisk stabilitet er å
opprettholde pengenes verdi gjennom lav og stabil inflasjon. Både
for høy og for lav inflasjon kan påføre samfunnet kostnader. Formue
omfordeles vilkårlig. Investeringer kan utebli, knappe ressurser
kan anvendes feil eller bli værende ubrukt. Vi sier gjerne at inflasjonsmålet
gir økonomien et nominelt ankerfeste. Når husholdninger og foretak
kan basere sine økonomiske beslutninger på at inflasjonen er lav
og stabil, er det lagt et viktig fundament for høy aktivitet og høy
velferd over tid.
Så lenge det er
tillit til at inflasjonen vil holde seg lav og stabil, kan pengepolitikken
bidra til å jevne ut svingninger i produksjon og sysselsetting.
Norges Bank kan i rentesettingen reagere raskt når økonomien utsettes
for forstyrrelser, som en finanskrise eller et oljeprisfall. En tilstrekkelig
fleksibel inflasjonsstyring vil kunne bidra til at sysselsettingen
ikke blir langvarig redusert etter et økonomisk tilbakeslag. Det
kan redusere faren for at arbeidsledigheten fester seg på et høyt
nivå.
Erfaringsmessig
øker sannsynligheten for kraftige tilbakeslag i økonomien etter
perioder med rask vekst i formuespriser og gjeld. Pengepolitikken
kan også i noen grad bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting ved
å legge vekt på å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.
Samtidig må ikke
pengepolitikken overbelastes. Hvis Norges Bank forfølger mål vi
ikke har virkemidler til å oppfylle, kan tilliten til pengepolitikken
svekkes. Regulering og tilsyn av finansinstitusjoner må være de viktigste
tiltakene mot forstyrrelser i det finansielle systemet. Nivået på
sysselsettingen over tid blir bestemt av strukturelle forhold, som
arbeidsmarkedets virkemåte, skatte- og trygdesystemet og lønnsdannelsen.
I Norge har ikke minst en velfungerende lønnsdannelse bidratt til
at ledigheten gjennomgående har kunnet være lav samtidig som lønnsveksten
har holdt seg moderat.
Den nye forskriften
understøtter den fleksible praktiseringen av inflasjonsstyringen.
I gjennomføringen av pengepolitikken vil Norges Bank fortsatt legge
vesentlig vekt på realøkonomien. I den sammenhengen er et inflasjonsmål
på 2,5 pst. eller 2 pst. mindre viktig. Et måltall på 2 pst. bringer
inflasjonsmålet ned til samme nivå som hos de fleste av våre handelspartnere.
Nedjusteringen av måltallet har i seg selv liten betydning for renteutsiktene
den nærmeste tiden.
Verdensøkonomien
har aldri før gått gjennom en så lang periode med så lave renter.
Nå har veksten ute tatt seg opp, og det er utsikter til en gradvis
renteoppgang hos våre handelspartnere. Også her hjemme ser det lysere
ut. To år etter at konjunkturbunnen ble nådd, har veksten fått godt
feste og ledigheten har falt. Utsiktene tilsier at det snart vil
være riktig å heve styringsrenten. Det er et godt tegn.
Takk for oppmerksomheten.
Møtelederen: Tusen
hjertelig takk for det.
Da åpner vi for
spørsmål fra komiteen. Jeg kan begynne med to spørsmål.
Det første er:
Det påstås at et lavere inflasjonsmål betyr at handlefriheten i
pengepolitikken blir mindre. Hva er din kommentar, som sentralbanksjef,
til det?
Det andre er at
sysselsettingen vil bli høyere med et høyere inflasjonsmål enn 2 pst.
Kan du utdype hva du mener om det også?
Er det andre spørsmål
fra komiteens medlemmer? – Sigbjørn Gjelsvik, fra Senterpartiet.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Takk for det, komitéleder, og takk
for gjennomgangen.
Jeg har også et
spørsmål om den nye forskriften. Slik jeg oppfatter sentralbanksjefen,
argumenteres det med at dette ikke vil bety den store endringen
med tanke på den fleksible praktiseringen som en har hatt av det
eksisterende inflasjonsmålet. Likevel har en fått et nytt mål å
styre etter, ikke sant? Ikke minst blir målet for inflasjonen over
tid endret fra 2,5 pst. til 2 pst. Mitt konkrete spørsmål er: Hva
vil den endringen bety for sentralbankens del, hva slags endringer
vurderer en at det vil bidra til?
Når det gjelder
det å senke inflasjonsmålet, har jeg registrert at det går en debatt
i Norge, men også for så vidt internasjonalt, rundt det som handler
om inflasjonsmål, og at det er sentrale aktører, bl.a. en tidligere amerikansk
sentralbanksjef, som har satt spørsmålstegn ved det å skulle senke
inflasjonsmålet, og som ser for seg at en internasjonalt kanskje
burde gå motsatt vei. Har du noen kommentarer til den debatten som
går internasjonalt om dette?
Møtelederen: Da
er det Rigmor Aasrud, fra Arbeiderpartiet.
Rigmor Aasrud (A): Takk for gjennomgangen.
Mitt spørsmål er
for så vidt allerede tatt opp av Gjelsvik, men jeg har lyst til
å be sentralbanksjefen utdype litt mer om hvilken rolle han mener
lønnsdannelsen har i fastsettingen av inflasjonsmålet, og hva forskjellen mellom
2 pst. og 2,5 pst. vil være i en situasjon der man har en ansvarlig
fagbevegelse og arbeidsgivere som bidrar til en forholdsvis moderat
lønnsvekst.
Møtelederen: Kari
Elisabeth Kaski, fra SV.
Kari Elisabeth Kaski (SV): Takk for det og takk for en interessant
innledning.
Spørsmålet mitt
går på gjeldsbelastning, som du var litt inne på. Du sa også at
korreksjonen i boligprisene ser ut til å bli begrenset. Jeg lurer
på om du kan utdype litt hvilken betydning det har, også sett i
lys av det tillagte ansvaret som sentralbanken nå har for finansiell
stabilitet i pengepolitikken, i den nye forskriften for pengepolitikken?
I forlengelsen
av det: Du sa også, da du snakket om rentesetting, at usikkerheten
om virkningen av høyere rente taler for varsomhet i rentesettingen.
Kan du utdype litt hva du legger i «virkningen av høyere rente»?
Møtelederen: Da
er det Vetle Wang Soleim, fra Høyre.
Vetle Wang Soleim (H): I meldingen er det viet en del plass
til temaet digital sårbarhet. Finanssektoren er jo sterkt utsatt
for cyberangrep. Hvordan ser sentralbanksjefen nå på framtidsutsiktene
for den digitale sårbarheten, i hvert fall når vi vet at en del
tjenester som leveres, leveres av få leverandører, og at cyberangrep øker
i omfang og kompleksitet?
Det andre spørsmålet
er: Hvilken umiddelbar effekt vil en kommende renteøkning ha for
de husholdningene som allerede nå lever ganske tett på når det gjelder
å kunne håndtere den gjeldsbelastningen de har?
Møtelederen: Da
er det Åsunn Lyngedal, fra Arbeiderpartiet.
Åsunn Lyngedal (A): Tusen takk, og takk for redegjørelsen.
Du nevnte arbeidsledighet
som et viktig parameter som dere følger med på, men jeg lurer på
om dere også har et blikk på sysselsettingsgraden? Vi vet at andelen
av voksne som er i arbeid i Norge, går ned i forhold til f.eks. Sverige.
Vi har ganske lik demografisk utvikling og innvandring. Ser dere
hen til det også?
Jeg lurer også
litt på om du har noen innspill, råd eller tanker rundt forbrukslånsutviklingen
som du vil dele med oss.
Møtelederen: Jeg
har ikke sett noen flere som vil stille spørsmål, så da foreslår
jeg at vi tar en svarrunde. Hvis det er flere spørsmål, er det tid
til å tegne seg igjen.
Vær så god, sentralbanksjef.
Øystein
Olsen: Tusen takk for det.
Det har vært flere
varianter av det samme spørsmålet knyttet til innrettingen av pengepolitikken
i forbindelse med det nye inflasjonsmålet – ikke helt overraskende
– så jeg vil prøve å svare litt allment. Så er jeg veldig åpen for
flere runder med presiseringer og spørsmål knyttet til det.
Jeg vil starte
med komitélederens spørsmål om handlefriheten i pengepolitikken.
Det synes jeg på mange måter det er greit å svare på, for på den
ene siden er det en diskusjon internasjonalt i sentralbankmiljøer
generelt og i akademia rundt størrelsen på inflasjonsmålet og nivået
på et nominelt anker, og om på hvilke måter det påvirker handlefriheten.
Bakgrunnen for dette er et klassisk syn, som ikke er helt urimelig,
om at null var en nedre grense for hva nominell rente kan bli. Dermed
er det naturlig å tenke at jo lenger ned mot null man kommer, jo
mindre blir handlingsrommet i det intervallet. Det er et gyldig
argument i utgangspunktet, isolert sett. Forskjellen mellom 2 pst.
og 2,5 pst. er ikke all verden. Når man diskuterer dette, mener
man typisk sett større endringer av inflasjonsmålet enn det vi har
fått. Men det er i og for seg et gyldig argument.
Samtidig er det
slik at selv om vi i Norge ikke har gått under null, har man i kjølvannet
av finanskrisen observert at null ikke er en absolutt grense for
rentesettingen. Flere sentralbanker har gått på nedsiden av null,
i tillegg har de utvidet verktøykassen med det man kan kalle ukonvensjonelle
virkemidler, eller nye virkemidler i pengepolitikken, som har supplert
behovet for enda lavere rente. I det perspektivet er det Norges
Banks vurdering at handlingsrommet er tilstrekkelig også med det nye
inflasjonsmålet på 2 pst. Jeg vil legge til og gjenta at forskjellen
på 2 pst. og 2,5 pst. ikke er all verden i så måte.
Så til et spørsmål
som det har vært ulike varianter av: Hva er pengepolitikkens rolle
med tanke på realøkonomi, produksjon og sysselsetting, og hva betyr
det nye inflasjonsmålet i så måte?
Det viktigste
sa jeg i innlegget, nemlig at på den ene siden er en sentralbanks
hovedoppgave å sørge for lav og stabil inflasjon. Det er viktig
at det opprettholdes over tid, og det er det viktigste bidraget
en sentralbank kan gi for å oppnå et høyt aktivitetsnivå/høy sysselsetting
og høy velferd over tid. Men på ethvert tidspunkt avveier man avvik
fra et nominelt anker i forhold til realøkonomien. For Norges Banks
del har utviklingen og praktiseringen av inflasjonsstyringen gått
klart i retning av at vi har lagt stadig større vekt på realøkonomien, produksjon
og sysselsetting, så lenge det er utsikter til at inflasjonen holder
seg nær målet eller vil bevege seg mot et mål på 2 pst. eller 2,5 pst.,
som vi har hatt som mål. Dette vil ikke endre seg. Norges Bank har
sagt – veldig tydelig, vi har til og med kvantifisert det – at det
nye inflasjonsmålet vil ha liten betydning for renteutsiktene den nærmeste
tiden. Det betyr at vi fortsatt vil legge stor vekt på utviklingen
i aktivitetsnivået, produksjonen og sysselsettingen.
Det er mitt hovedsvar
i så måte. Jeg har lyst til å legge til at når det er utsikter til
at renten kan gå opp, etter snart ti år med unormalt lave renter
– jeg sa at det er et godt tegn, og jeg vil gjenta at det er et
godt tegn – skjer det som en konsekvens av at utsiktene for aktiviteten
og sysselsettingen er mye lysere enn før, og at sysselsettingen
faktisk øker. Hvis vi ser fremover og det går slik som vi har analysert,
at kapasitetsutnyttingen normaliseres og ledigheten kommer ned mot
det som økonomer kaller et normalt nivå, er det ikke og kan det
ikke være en sentralbanks oppgave til enhver tid å fortsette å gi
gass. Da er litt høyere renter et godt tegn – det er den veien årsakssammenhengen
går – og fra å ha en situasjon hvor det er viktig og riktig å gi
gass og fortsette å gi gass i pengepolitikken, vil det på et tidspunkt
være riktig å gi litt mindre gass, for å si det på den måten.
Jeg vil advare
litt mot å fokusere isolert sett på betydningen av litt høyere rente
for sysselsettingen, for ut fra det jeg nå har sagt, vil det være
pengepolitikkens oppgave i en fremtidig situasjon å gi litt mindre
gass og kanskje, hvis det går enda litt bedre, å bremse, slik at
veksten og inflasjonen ikke blir for sterk.
Som sagt kommer
jeg gjerne tilbake til ulike varianter av spørsmålet rundt dette.
Jeg håper at jeg dermed også har svart på spørsmålet fra representanten
Gjelsvik.
Representanten
Aasruds spørsmål om lønnsdannelse er veldig beslektet med det jeg
nå har sagt. Jeg sa i min innledning at alle delene av den økonomiske
politikken betyr noe for de gode resultatene som vi har hatt i Norge
i hvert fall de siste 20–25 årene. Vi hadde noen andre erfaringer
på 1970- og 1980-tallet. La meg bruke denne anledningen til å gå
så langt tilbake. Da var systemene annerledes, arbeidsdelingen og
den økonomiske politikken var annerledes, og reaksjonen på et oljeprisfall
i 1986, f.eks., var helt annerledes enn i 2014. Da, i 1986, devaluerte
Norges Bank den norske kronen formelt sett for siste gang. Konsekvensen
av det var langt på vei at partene i arbeidslivet og prissettere,
bedrifter, etter hvert søkte om kompensasjon for det, altså for
høyere priser, med den konsekvens at inflasjonen skjøt fart. Konsekvensen
av det igjen var behovet for en strammere pengepolitikk. I 2014
var det motsatt. Siden den gangen har partene i arbeidslivet vist
moderasjon og ansvarlighet. De har ikke søkt om den samme kompensasjonen
for høyere priser, og de har svart med en moderat lønnsvekst. Og
som en konsekvens av at det ikke har vært noen fare for for høy
inflasjon i Norge, har Norges Bank kunnet reagere motsatt i rentesettingen,
og vi senket renten ganske markant fra desember 2014 – da var styringsrenten
1,5 pst. Vi senket renten for å understøtte en passe svak krone,
slik at vi kunne bedre konkurranseevnen. Man kom da inn i en positiv
spiral på den måten at vi fikk bedret konkurranseevnen gjennom både
en svakere krone og en moderat lønns- og kostnadsvekst.
Så dette har vært
partenes viktigste bidrag til en god realøkonomisk utvikling siden
2014. Indirekte har jeg nå også gitt et eksempel på hvordan pengepolitikken
i vesentlig grad har vært realøkonomisk basert og har lagt vesentlig
vekt på produksjon og sysselsetting i den senere tid, så lenge det
ikke har vært utsikter til at inflasjonen tar av.
Jeg beveger meg
da til representanten Kaskis første spørsmål, om boligpriser og
sentralbankens ansvar. Jeg var så vidt innom det i innlegget mitt
også. Som en del av det å føre en fleksibel pengepolitikk som legger
vekt på realøkonomi i en verden med usikkerhet, har vi, som sentralbank,
også vært tydelige på at vi, i den grad situasjonen tilsier det
og tillater det, vil legge vekt på risikobildet knyttet til sysselsetting
og aktivitet litt lenger frem i tid, som kan oppstå i kjølvannet
av en for sterk ekspansjon i boligpriser og gjeld. For å være helt
konkret kan jeg gå ett eller to år tilbake i tid. Da var det argumenter for
ikke å gå enda lavere enn 0,5 pst., fordi vi vet at vedvarende lave
renter er en driver for gjeldsopptak. Det var argumenter da for
å lene seg litt mot den vinden, som man uttrykker det, og ikke gå
lavere ned. Så i den forstand mener vi at den nye forskriften har
dette med seg, kombinert med at det er et hierarki for hva som er
sentralbankens aller viktigste oppgave, og hva vi skal søke å hensynta
så lenge utsiktene for inflasjonen er på plass rundt målet.
Det er slik vi
tenker, og det ansvaret tar vi, men vi kan ikke ta et formelt ansvar.
Det er ingenting som tyder på at vi behøver å gjøre det heller når
det gjelder boligpriser og gjeld. Vi har ett virkemiddel, i hovedsak,
og vi kan ikke overbelaste pengepolitikken med et utvidet ansvar.
Ditt andre spørsmål,
om varsomhet og usikkerhet knyttet til kanskje særlig en situasjon
med veldig lave renter, er litt beslektet med det jeg nå har vært
inne på. Det er vanskelig å presisere hva som ligger i varsomhet, mer
enn det jeg har gjort. Man kan sette spørsmålstegn ved hvordan pengepolitikken
virker, særlig hvis man går enda lenger ned på rentesiden enn vi
har gjort, og eventuelt ha negative renter. Sentralbanker begynner
å få noen erfaringer med dette. Det er et risikobilde og en usikkerhet
her som har gjort at vi har brukt det som et argument mot å gå lenger
ned. Når vi nå har varslet at renten kan gå opp, gjelder det samme
den veien – fordi det er usikkerhet om hvordan litt høyere renter
virker f.eks. når gjeldssituasjonen i husholdningssektoren er blitt
så høy som den har, tilsier det å gå varsomt frem. Men å være mer
presis enn det om hva usikkerheten består i, det kan jeg rett og
slett ikke.
Så var det et
spørsmål som var litt utenom det jeg var forberedt på, om digital
sårbarhet. Jeg tror jeg vil, ikke skygge unna spørsmålet, men vise
til at vi ganske snart kommer med en rapport om finansiell infrastruktur
hvor vi drøfter dette nærmere. Vi er veldig oppmerksomme på problemer
knyttet til mulige cyberangrep og utfordringene knyttet til sårbarhet
som den digitale, avanserte verdenen stiller oss i. Konsentrasjonsrisiko knyttet
til noen helt få, tunge IT-leverandører er en del av dette bildet.
Jeg tror jeg har lyst til å vise til den kommende rapporten uten
å utbrodere det ytterligere nå.
Så var det et
spørsmål til – kan du gjenta det for meg?
Vetle Wang Soleim (H): Det var om hvilke konsekvenser du
så at en renteoppgang ville få for enkelte husholdninger som er
ganske sårbare for en økning.
Øystein
Olsen: Ja, nettopp. Den problemstillingen er vi selvfølgelig
oppmerksomme på. Som jeg sa i mitt svar til representanten Kaski
om dette risikobildet, varsomheten og renteutsiktene, er det slik
at norske husholdninger har en veldig høy gjeldsgrad. I tillegg
er ikke gjelden helt jevnt fordelt. Hele dette bildet er noe vi
søker å hensynta når vi vurderer hvordan en endret rente virker
fremover. Vårt bilde er alt i alt at norsk økonomi samlet sett tåler
en renteoppgang, slik vi har varslet, gitt det bildet vi har sett,
men det er selvfølgelig enkelte husholdninger og grupper av husholdninger
som vil få litt dårligere råd enn tidligere. Igjen er dette et bilde som
vi går ganske grundig inn i i en tredje rapport som vi har – en
rapport om finansiell stabilitet som vanligvis kommer på høsten
– hvor vi går nøyere inn på ulike grupper av husholdninger og studerer
deres situasjon nærmere, også med tanke på renteutsiktene.
Så var det et
spørsmål om sysselsettingsgrad, hva slags data vi har for den og
på hvilken måte Norges Bank legger vekt på dette. Svaret er ja på
begge delspørsmålene. Vi har god statistikk i Norge generelt og
spesielt fordi det er ulike typer arbeidsledighetsmål, og det å
vurdere ledige ressurser i økonomien er et stort og komplekst felt.
Som en del av det bildet studerer vi definitivt utviklingen i sysselsettingsratene
i Norge og legger vekt på det når vi studerer utsiktene i norsk
økonomi fremover.
Hvis man tar bildet
for en sentral gruppe mennesker, la oss si mellom 20 år og 60 år
– nå runder jeg litt av – er kortversjonen at sysselsettingsgraden
har gått litt ned. Det er et resultat av en langsiktig trend, men
den siste nedgangen er også et utslag av den konjunkturnedgangen
som norsk økonomi har hatt, nå i siste omgang siden 2014. Det er
grunn til å håpe og tro at den siste nedgangen vil reverseres nå
når økonomien tar seg opp igjen og sysselsettingen faktisk vokser
ganske godt.
Det er de spørsmålene
jeg har notert. Det kan være delspørsmål som jeg ikke har kommet
nok inn på.
Møtelederen: Åsunn
Lyngedal – vær så god!
Åsunn Lyngedal (A): Jeg spurte om sentralbanksjefen kunne
si noe om forbrukslånsutviklingen, noen innspill til oss der som
vi burde ha med oss.
Øystein
Olsen: Ja, det er også et felt som vi følger med på. Vi er
ikke tilsynsmyndighet i så måte, men som en del av våre vurderinger
knyttet til finansiell stabilitet følger vi godt med på utviklingen
i forbrukslån.
Hvis vi ser på
andelen av samlet gjeld, står forbrukslån tross alt for en begrenset
del. Men fordi rentene er skyhøye, i hvert fall høye for ikke å
bruke for sterke ord, er ikke andelen av rentebelastningen ubetydelig.
Det betyr at ja, vi følger med på dette også, men jeg har ikke så
veldig mye mer å legge til i så måte. Enn så lenge har ikke dette
et omfang som egentlig påvirker det generelle bildet med tanke på
finansiell stabilitet etter vår vurdering.
Møtelederen: Da
har vi to nye spørsmål – først Rigmor Aasrud fra Arbeiderpartiet.
Rigmor Aasrud (A): Ja, takk. Jeg fortsetter litt på sysselsettingsandelen
og kapasiteten i økonomien. Når dere gjør deres vurderinger av sysselsettingsbildet,
og med tanke på den jobben dere skal gjøre, hvordan vektlegger dere
hvor sysselsettingen kommer i forhold til konkurranseutsatt industri,
eller er det innenlands etterspørsel som driver sysselsettingen?
Det siste jeg
har lyst til å be deg reflektere over, for jeg synes det er vanskelig
å få helt tak i hvordan alle ting henger sammen, er: For noen dager
siden så vi at det lå an til å bli forholdsvis lav inflasjon i Norge,
veldig lav i noen av de siste tallene vi så, samtidig så vi at kronen styrket
seg veldig. Hvilken analyse gjøres av det?
Møtelederen: Så
er det Sigbjørn Gjelsvik fra Senterpartiet.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Takk, jeg har et spørsmål om et annet
tema, hvis lederen tillater det når sentralbanksjefen først er her
og det er omtalt i finansmarkedsmeldingen. Det går på kontanter.
Tidligere var kontanter en hovedoppgave for bankene å håndtere. Etter
hvert er det blitt stadig vanskeligere å gjøre både innskudd og
uttak med kontanter. Det er en omtale av det i finansmarkedsmeldingen
der Finanstilsynet viser til at de mener at tilbudet er tilstrekkelig
i dag gjennom ulike tjenester, men at det kan bli svekket framover.
De mener også det er behov for nærmere regler for grunnleggende
banktjenester, og kanskje en NOU. Så står det at Norges Bank og
Finanstilsynet i hovedsak har sammenfallende syn på dagens tilbud
av kontanttjenester, men Norges Bank har også pekt på et behov for
tydeligere krav til geografisk tilgjengelighet. Da lurer jeg på om
du kan utdype litt hva som er Norges Banks syn på det.
Møtelederen: Da
var det Kjell Ingolf Ropstad fra Kristelig Folkeparti.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Takk for både innledning og svar.
Jeg la merke til at du i innledningen din vektla hvor viktig reguleringer
og tilsyn av finans var. I meldingen er det omtalt mange forhold,
vi har vært inne på digital sikkerhet, klimarisiko, boligpriser, gjeldsgrad
osv. Er det noe spesielt du ønsker å formidle til komiteen når det
gjelder regulering og tilsyn som du mener en eventuelt bør se mer
på, eller noe som du synes fungerer veldig bra? Kunne du utbrodert
litt av det du sa i innledningen din?
Øystein
Olsen: Ja, men jeg tar spørsmålene slik de kom.
På representanten
Aasruds første spørsmål om hvor sysselsettingen kommer: Vi følger
med på det, men når det gjelder de generelle vurderingene av stramhet,
eventuelt slakk i økonomien og følgelig konsekvensene for de pengepolitiske
vurderingene, skiller vi ikke og vekter vi ikke egentlig sysselsetting
ulikt etter næringer. Det gjelder også for skillet mellom skjermet
og konkurranseutsatt sektor. Det som kan bety noe, er om sysselsettingen
er av midlertidig eller mer permanent karakter. Men med tanke på
sektor følger vi godt med på hvor den kommer. Vi er opptatt av at
norsk økonomi har mange ben å stå på i et lengre perspektiv, men
når det gjelder de løpende pengepolitiske vurderingene, vil jeg
likevel si at vi ikke vekter sysselsettingen avhengig av i hvilken
sektor sysselsettingen kommer.
Så til observasjonene
rundt den siste prisutviklingen og kronekursbevegelser. Alt henger
sammen med alt. Over tid er det helt klart et faglig grunnlag for
å si at det er en sammenheng mellom hvilken inflasjon man sikter
mot og mulig retning på kronekursen. Men kronekursen svinger hele
tiden, daglig, og påvirkes av en rekke forhold. Jeg vil si at jeg
ikke selv har koblet dette, og banken har egentlig ikke hatt noen
spesiell oppmerksomhet rundt den koblingen mellom de siste pristallene
og kronekursen, hvis jeg forsto deg rett, bortsett fra at det er
helt åpenbart at når pristallene kommer inn lavere, vil aktører,
kommentatorer og markedet kunne oversette det til hva det kan bety
for rentesettingen fremover, som i sin tur kan påvirke kronekursen. Der
er det en slik sammenheng som nok også gjør seg gjeldende løpende.
Men oljeprisen har endret seg ganske betydelig, og økt en god del
helt frem til det siste – helt tilbake til 2014 har det vært en
ganske klar samvariasjon mellom utviklingen i oljeprisen og kronekursen
– og vært en hoveddriver for kronekursen de siste par årene i hvert
fall.
Så kom representanten
Gjelsvik med et spørsmål om kontanter. Det er på en måte en slags
lissepasning. Norges Bank har rimeligvis, fordi vi er en monopolenhet,
både rett og plikt til å sørge for kontanter til samfunnet og passe
på at utbredelsen og tilgjengeligheten – ikke minst – av kontanter
er tilstrekkelig. Selv om kontantbruken går ned som antall av samlede
transaksjoner – det tror jeg er noe vi alle er med på og sånn sett
erfarer – mener Norges Bank det er viktig at kontanter er tilgjengelig
i beredskap. Men ikke bare i beredskap, også i en normalsituasjon,
for det er mange grupper og enheter rundt omkring i landet som fortsatt
er avhengig av og i hvert fall ønsker å bruke kontanter. Derfor
er vi opptatt av at kontanter skal være tilgjengelig og har, som
du antyder, riktignok signalisert at vi vil kunne komme med klare
ønsker til myndighetene om å foreta endringer i lovverk og forskrifter
som sikrer det enda bedre enn det som er tilfellet i dag.
Så kom representanten
Ropstad med en anmodning om å presisere, eventuelt si litt mer om,
mitt syn på reguleringer for finansinstitusjoner med tanke på å
sikre finansiell stabilitet. Der vil jeg si at i kjølvannet av finanskrisen
var det en helt gjennomgående erfaring internasjonalt at reguleringene
var altfor svake. Det var kanskje den aller viktigste erfaringen
etter finanskrisen, at banker og finansinstitusjoner må reguleres,
og de bør og må reguleres mye strengere enn det som var tilfellet frem
til finanskrisen. Så har det kommet nye reguleringer på plass. Norge
har vært tidlig ute, bl.a. gjennom vår kobling til EU-systemet gjennom
EØS-avtalen, med å ta i bruk og iverksette disse reguleringene.
Bankene har fulgt etter og bedret sin kapitaldekning vesentlig,
slik at vi oppfyller de nye kravene. Sånn sett er veldig mye på plass,
vil jeg si, spesielt i forhold til situasjonen før 2008.
Så er bildet mer
komplisert enn som så. Da tenker jeg bl.a. på den sterke veksten
i boligpriser og gjeld i husholdningssektoren som vi har hatt. Og
jeg tenker på at myndighetene iverksatte en boliglånsforskrift med skjerpede
krav til utlån, særlig mot boligsektoren, mot boligformål, som det
etter vår vurdering var behov for, som vi følgelig har støttet,
og nå er den forskriften til vurdering. Vi har vurdert forskriften
slik den har fungert, og resultatene av dette og vår vurdering har
vært at forskriften i all hovedsak bør videreføres i den formen
den har hatt, med noen unntak med tanke på ikke å videreføre særkrav
for Oslo.
Så har vi lagt
til et syn som har vært ganske tydelig: Vi mener at det er viktig
at denne typen reguleringer så langt det er mulig, blir gjort permanente,
er av strukturell karakter, slik at man bestemmer seg for nivå for
reguleringer, også med tanke på det sistnevnte feltet, som bør fungere
og være på plass, og at man ikke har for høye ambisjoner om å styre
og finstyre reguleringer i forhold til konjunktursykluser, rett
og slett fordi det er veldig krevende. Det er et syn som Norges
Bank har vært ganske tydelig på.
Jeg skal ikke
være mer konkret enn som så, tror jeg.
Møtelederen: Er
det noen spørsmål jeg ikke har sett? Det er det ikke. Da vil jeg
si tusen takk til sentralbanksjefen for å ta seg tid og for å gi
meget gode og utfyllende svar.
Da foreslår jeg
at komiteen tar 10 minutters pause, og så begynner vi igjen kl.
13.10.