Møtelederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk til klima- og miljøministeren og justis- og beredskapsministeren for deres orienteringer.

Jeg vil gjerne denne gangen si litt om status på flere ulike saker.

For det første vil jeg si litt om EUs nye lovforslag om industriutvikling, også kjent som Industrial Accelerator Act, litt om arbeidet med NZIA, altså forordningen for produksjon av nullutslippsteknologier, om Secure Connectivity og om prosedyreforordningen for saker om offentlig støtte. Jeg vil også orientere utvalget om forhandlinger vi har startet med Estland om en avtale om forsyningssamarbeid i kriser og krig.

Videre vil jeg si litt om EUs forslag til regelverk for å bygge et mer integrert europeisk kapitalmarked, den såkalte markedsintegrasjonspakken, som vi følger med på og om status i forhandlingene med land som mottar EØS-midler.

Før vi går inn i detaljene, vil jeg gjerne begynne med å peke på et par viktige overordnede saker, som jeg mener vi ikke bør miste av syne før vi går inn i det jeg skal ta opp spesielt.

Jeg vil først si litt om utviklingen i amerikansk handelspolitikk og noen viktige problemstillinger avledet av det.

Som kjent har amerikansk høyesterett for kort tid siden slått fast at administrasjonens bruk av International Emergency Economic Powers Act som hjemmel for å innføre tollsatser, var ulovlig. Da fratok de Trump-administrasjonen det viktigste virkemiddelet for en konfronterende tollpolitikk.

Men man skal ikke glede seg for tidlig. Det kan være en midlertidig glede for dem som er skeptiske til denne typen tollpolitikk. Administrasjonen fulgte da opp med alternative tollhjemler gjennom presidentordre. Dette vil videreføre mye av den eksisterende tollpolitikken. Det kan dog være at det blir noe mer krevende å innføre helt tilfeldig toll mot enkeltland uten begrunnelse. Da må man i større grad ha prosess, undersøkelser og begrunnelse. Det betyr ikke at problemet på noen måte er løst, men det står i et litt annet lys.

For øyeblikket gjelder 10 pst. tilleggstoll for store deler av norsk eksport til USA. Det er det samme som for alle andre handelspartnere. For Norges del er det altså relativt likt det som gjaldt før høyesterettsdommen. Denne tollen løper ut etter 150 dager, og president Trump annonserte i forrige uke at han igangsetter nye undersøkelser som på visse premisser gir presidenten adgang til å innføre varig høy toll, for toll skal han åpenbart ha. Dette gjelder altså en lang rekke land.

Det er viktig at amerikanske domstoler korrigerer beslutninger hvor administrasjonen har overskredet sin kompetanse etter amerikansk intern rett. Det viktigste for oss er likevel at den amerikanske tilnærmingen til handelspolitikk under Trump-administrasjonen faktisk består. Det er en amerikansk handelspolitikk med en svært høy konfliktvilje og en aktiv tollpolitikk som trumfer hensynet til stabilitet og til en regelbasert handel. Handelspolitikk benyttes i økende grad som et politisk virkemiddel også utenfor de rent handelspolitiske spørsmålene og som et pressmiddel. Her må vi være tydelige – USAs politikk bryter grunnleggende med WTOs, Verdens handelsorganisasjons, spilleregler.

Dette skaper betydelig usikkerhet for næringslivet som er svært uheldig. Selv om USA fortsatt står for knappe 4 pst. av Norges utenrikseksport, rammer både tollen og usikkerheten konkrete bedrifter og verdikjeder som eksporterer direkte og i enda større grad de som påvirkes indirekte gjennom sin deltakelse i europeiske verdikjeder. Sagt på en annen måte: Veldig mye av det vi eksporterer, går til europeisk industri, men hvis den europeiske industrien vi eksporterer halvfabrikata til gjør det dårligere i møte med et annerledes USA, vil det også indirekte påvirke oss. Den effekten er mye sterkere enn den direkte effekten. Derfor er det svært viktig for oss hvordan EU håndterer denne saken.

EU har brukt mye tid og politisk kapital på å forhandle fram et rammeverk som gjør det mulig for europeiske selskaper å operere trygt og forutsigbart i USA. Dette har vært en omstridt avtale, som kjent. Europaparlamentet skal i prinsippet stemme i dag. Det må bekreftes om det faktisk skjer, men det skal stemmes i dag over godkjenning av EUs innrømmelser i denne avtalen, noe som selvsagt er krevende når USA nettopp lanserte nye undersøkelser med sikte på å skaffe seg et oppdatert rettslig grunnlag for å innføre tilleggstoll også mot EU.

Jeg tror det er viktig å ta inn over seg her at en del av de landene som har inngått avtaler, har akseptert det man kan kalle asymmetriske avtaler, altså ikke balanserte, nettopp for å møte trusselen om amerikansk toll. Hvis det skulle være slik at presidentens adgang til å innføre den typen toll blir svekket, vil kanskje en del av disse avtalene komme i et annet lys. Dette er foreløpig ikke avklart. Vi må derfor for sikkerhets skyld være forberedt på fortsatt høy amerikansk toll også framover.

I denne situasjonen opplever jeg at forsvaret for en regelbasert handelsorden blir viktigere enn det det noen gang har vært. Der står vi sammen med svært mange likesinnede. De aller fleste land ønsker en regelstyrt handel, og derfor blir arbeidet i WTO ekstra viktig.

Om en uke begynner den 14. ministerkonferansen i Verdens handelsorganisasjon i Kamerun. Der har Norge fått et viktig oppdrag som fasilitator eller tilrettelegger for forhandlinger om reform. Det er en knippe ministre som skal ta videre det arbeidet som er gjort i Genève, som Norge ved meg skal lede. Vår ambassadør Petter Ølberg har gjort en utmerket jobb med å forberede dette i Genève på ambassadørnivå. Det er altså rett og slett intet mindre enn å prøve å redde Verdens handelsorganisasjon og også få til noe framdrift og dynamikk i den organisasjonen. Og enn så lenge, per nå er altså både USA og Kina, EU, India og sentrale aktører, 166 land, fortsatt med og fortsatt engasjert i arbeidet om reform, men mye kan skje i løpet av dagene som kommer. Derfor er det svært viktig at vi samarbeider med dem som står oss nærmest. Det er viktig å si dette litt tydelig, for det som kunne vært fristende i det bilaterale forholdet til USA, må det hele tiden også opplyses om hva det betyr for det bredere systemet. Vi er med andre ord mye mer avhengig av helheten enn akkurat forholdet til USA. Når vi skal gjøre det vi kan for å hjelpe norske bedrifter som er utfordret i forholdet til USA, er det slik jeg forstår det, enighet også med næringslivet om at det ikke skal skje på en måte som svekker de grunnleggende prinsippene, f.eks. Most-Favoured-Nation-prinsippene i WTO.

Også her står vårt forhold til EU helt på toppen av prioriteringslisten både fordi det er vår viktigste handelspartner uten sammenligning, og også fordi vi er veldig samstemte når det gjelder synet på hva som bør skje i WTO.

Jeg har lyst til å nevne en annen overordnet sak, som vi nok kommer tilbake til mange ganger framover, men som bør nevnes her i det første europautvalgsmøtet siden dette skjedde. Det er altså at den islandske regjeringen 6. mars fremmet forslag til Alltinget om at det skal gjennomføres en folkeavstemming den 29. august om å gjenoppta medlemsskapsforhandlingene med EU. Som mange vil huske, søkte Island medlemskap i EU i 2009 under den daværende sosialdemokratiske regjering, men de ble satt på vent eller suspendert i 2013 under en annen regjering. Så de ble aldri avlyst, men man har suspendert forhandlingene. Det som er planen nå, er at man gjenopptar medlemskapsforhandlingene, altså ikke søker på nytt, men gjenopptar en eksisterende prosess. Den islandske regjeringen har nå bedt Alltinget om å slutte seg til dette.

Alltinget må ferdigbehandle dette forslaget innen 29. mai, fordi en folkeavstemning tidligst kan gjennomføres tre måneder etter en eventuell positiv beslutning i Alltinget. Det vil da være 29. august som er regjeringens plan. Hvis folket sier ja 29. august, vil medlemskapsforhandlingene bli gjenopptatt allerede i inneværende år, er det vi hører fra den islandske regjeringen. Vi skal huske at dette er forhandlinger med et land som i mellomtiden har blitt fullt ut integrert i det indre marked, som da er «acquis communautaire», og det blir altså et helt annet og mye mindre omfattende sett av forhandlinger enn det andre land som er i søknadsprosess nå, har, for mye er allerede gjort fordi man jo er i EØS. Slik sett vil regelverket i det indre marked i all hovedsak være implementert fra før.

Vi vet ikke hvordan dette vil utvikle seg framover. Jeg skal være forsiktig med å spekulere i islandsk debatt, men jeg vil mene at det er viktig fra norsk side at vi tenker igjennom hvilke konsekvenser en eventuell islandsk gjenopptakelse av medlemsforhandlingene vil kunne ha for Norge og EØS både umiddelbart og på lengre sikt. Det er tre land på EØS-/EFTA-siden. Det er Norge, Island og Liechtenstein. Island er da det nest største av de tre landene på vår side, mens det da for tiden er 27 land på den andre siden i EU. Derfor er det viktig også for oss.

En utvikling der Island igjen går inn i medlemskapsforhandlinger, vil reise ganske grunnleggende spørsmål som krever grundige vurderinger både institusjonelt, rettslig og politisk. Jeg synes ikke vi skal vente til etter en eventuell islandsk folkeavstemming om medlemskap med å avklare hvordan dette vil påvirke vårt avtalemessige samarbeid med EU i EØS. Derfor har vi satt i gang arbeidet i Utenriksdepartementet for å forberede dette, som vi må følge og se i lys av utviklingen på Island, og som vi etter hvert vil gå dypere inn i. Jeg kommer til å orientere utvalget også i kommende møter om de vurderingene vi foretar i lys av hvordan situasjonen på Island utvikler seg framover.

Da vil jeg gå litt mer inn i detaljene som jeg nevnte innledningsvis, og jeg vil begynne med EUs lovforslag om industriutvikling, Industrial Accelerator Act, som kom for knapt to uker siden, eller 4. mars. Denne forordningen er den mest tydelige hittil når det gjelder nye krav til «Made in Europe» og andre bestemmelser som favoriserer europeiske produsenter og investorer i utvalgte strategiske sektorer.

Næringsministeren og jeg nevnte begge på utvalgets forrige møte, at det er helt avgjørende for Norge og Island at vi inkluderes i begrepet «europeisk». I så måte er dette nye lovforslaget om industriutvikling en god nyhet. Kommisjonen definerer i forslaget EØS-avtalen på linje med EU-landene og andre land som EU har inngått handelsavtale med. Det betyr at vi har nådd fram med våre argumenter overfor Kommisjonen, men jeg vil understreke at dette fortsatt er et forslag som skal godkjennes av Europaparlamentet og Rådet. Vi kan ikke være trygge på det endelige utfallet av drøftingen i EU. Og som vi har snakket om mange ganger i utvalget, er det ingen tvil om at man både i Kommisjonen og i andre deler av EU ser på helheten i sitt forhold til land som både Norge og Island når de foretar den type vurderinger. Derfor vil vi fortsatt, selv om vi har, skal vi si, vunnet første slag, følge tett opp overfor EU-siden for å sikre at vi fortsatt er definert på innsiden. Konsekvensene av noe annet er ganske alvorlige for norske bedrifter og arbeidsplasser i en tid der handelspolitikken jo ikke er det den en gang var, og hvor det å ha nærmest mulig kontakt med våre viktigste handelspartnere er mye viktigere enn noensinne før.

De strategiske sektorene i Industrial Accelerator Act er først og fremst stål, sement og aluminium, altså viktige områder for oss, en rekke grønne teknologier og bilindustrien. Slike tiltak påvirker både produsentene av disse varene, hvor Norge har noen aktører og offentlig innkjøp generelt.

Som en av Norges største produsenter og eksportører av aluminium er det særlig viktig at produkter fra Norge regnes som europeisk i denne sammenheng. Det ville rammet norsk aluminiumsindustri svært hardt hvis vi hadde havnet på utsiden av det europeiske markedet.

Men for norske aluminiumsprodusenter handler det ikke bare om «Made in Europe» og opprinnelsesland, men også om å kunne innfri kravet om å levere lavkarbonproduserte varer. Her har Norge i prinsippet gode muligheter, men det er fortsatt litt usikkert hva lavkarbonaluminium egentlig er siden Kommisjonen ikke har definert dette produktet tydelig nok. Produsenter vet derfor ikke om deres produkter er laget med tilstrekkelig lave utslipp til å godkjennes som lavkarbon. Dette er noe vi vil følge opp i samtaler med Kommisjonen.

Konsekvensene av Industrial Accelerator Act for norsk næringsliv er noe vi vil vurdere i samråd med industrien og med offentlige innkjøpere. Og la meg også nevne at vi er invitert til et innspillmøte om saken med relevante parter i dag. Vi anser regelverket for å være av stor betydning for norsk næringsliv og offentlige innkjøpere, og regjeringen vil priorotere dette arbeidet høyt.

Så er det slik at forslaget til IAA, altså Industrial Accelerator Act, foreslår flere endringer i Net-Zero Industry Act-forordningen, NZIA, forordningen for produksjon av nullutslippsteknologier. Endringene som foreslås i NZIA på grunn av IAA, gjelder først og fremst kapittelet om statsstøttede innkjøp av grønn teknologi. Det foreslås å stille nye krav om «Made in Europe» i forbindelse med offentlige anskaffelser og havvindauksjoner. Dette kommer i tillegg til kravene som allerede er innført om å utelukke produsenter fra dominerende tredjeland fra det indre markedet.

Siden NZIA ble vedtatt i EU for snart to år siden, har regjeringen gjennomført omfattende rettslige og økonomiske vurderinger av innholdet. Det er en høyt prioritert sak for regjeringen. Vi tar sikte på å få på plass en norsk posisjon til NZIA i løpet av kort tid.

Det er et regelverk som kan legge til rette for utvikling av økt produksjon av nullutslippsteknologi i Europa, og det inneholder også et eget kapittel om CO₂-lagring. Grunnen til at dette arbeidet tar tid, er at NZIA er en svært sektorovergripende og omfattende rettsakt som reiser krevende problemstillinger på flere saksområder, bl.a. ressursforvaltning, lokalt selvstyre og bruk av handelspolitiske virkemidler. En norsk posisjon – når den er klar – må dekke hele denne saksbredden. Vi har hatt dialog med Kommisjonen og våre EFTA-partnere om dette, og vi vil fortsette den i månedene som kommer.

Jeg har også lyst til å understreke at de foreslåtte endringsforslagene til NZIA ennå ikke er vedtatt politikk i EU, og vi ser ikke for oss at dette vil forsinke den pågående EØS-prosessen som vil skje parallelt.

Så vil jeg komme inn på prosedyreforordningen. I 2013 ble det vedtatt en revidert prosedyreforordning for offentlig støtte i EU. Forordningen regulerer saksbehandlingen i støttesaker hos Kommisjonen og ESA. Formålet med revisjonen var å effektivisere saksbehandlingen. Forordningen er EØS-relevant og en del av det eldre etterslepet av rettsakter som skal innlemmes i EØS-avtalen.

I dag må ESA behandle alle klager om påstått ulovlig støtte. Den viktigste konsekvensen av den reviderte prosedyreforordningen er at ESA vil få adgang til å avvise klager, som vil gi mulighet for å effektivisere saksbehandlingen. Klagesakene er veldig ressurskrevende for norske myndigheter og særlig norske kommuner, som må motbevise at de har gitt ulovlig støtte.

Jeg har lyst til å fortelle om et av de mest kuriøse eksemplene vi har sett. Det er Indre Fosen kommune, som klagde på seg selv, fordi et nytt kommunestyre etter kommunesammenslåing er uenig med det forrige om et eiendomssalg.

Behandlingen av klagesakene kan gå over flere år og skape usikkerhet om mottaker må tilbakebetale støttebeløp. Derfor er det viktig å få innlemmet denne forordningen i EØS-avtalen. Hovedgrunnen til at den ikke er innlemmet, er at den har reist konstitusjonelle spørsmål. ESA vil med dette få muligheten til å be om informasjon i en støttesak direkte fra norske foretak og å ilegge sanksjoner dersom informasjonsplikten ikke oppfylles.

Til det kan jeg si at Kommisjonen har hatt tilsvarende myndighet i over ti år og aldri ilagt sanksjoner. ESA vil dessuten bare kunne bruke denne myndigheten dersom norske myndigheter ikke gir ESA den informasjonen de trenger, noe vi jo har for vane å gjøre.

Justisdepartementets lovavdeling vurderte dette i fjor og kom med en konklusjon i høst om at myndighetsoverføringen er lite inngripende. Regjeringen legger dette til grunn og vil fremme samtykkeproposisjon til Stortinget. Innlemmelse innebærer at ESA kan få bedre kapasitet til å behandle notifisering av statsstøtte til politisk viktige saker, som f.eks. havvind. Samtidig kan det føre til et mer målrettet og mer effektivt ESA, som kan prioritere klagesaker der det er et reelt konkurranseproblem. Det bør bety at forvaltningen kan jobbe mer effektivt, til både næringslivets og Kommune-Norges beste.

Så et litt annet område, som også er viktig: Internasjonalt romsamarbeid gjennom EU og European Space Agency, ESA, er en bærebjelke i vår norske rompolitikk. Statsbudsjettet for 2026 innebærer en betydelig satsing på romvirksomhet gjennom norsk deltagelse i EUs Secure Connectivity-program og videreføring av den norske deltagelsen i ESA.

Norge deltar ikke fullt ut i EUs nåværende romprogrammer. Europakommisjonens forslag til konkurranseevnefond, som også har forslag til nye romaktiviteter, åpner for at Norge kan delta i alle romaktiviteter, men det er litt usikkert på hvilke vilkår. Å avklare disse vilkårene er derfor et arbeid vi prioriterer. Avtale om norsk deltagelse i Secure Connectivity vil bli undertegnet av næringsministeren og EUs kommisjonær for forsvar og rom, Andrius Kubilius, i Brussel allerede den 26. mars. Kongelig resolusjon om undertegning av avtalen legges fram den 20. mars.

Det skal også være en EØS-komitébeslutning om norsk deltakelse. Denne skal behandles i EØS-komiteen 30. april.

Utenriksdepartementet vil i løpet av mai legge fram en proposisjon for Stortinget om samtykke til norsk deltakelse i Secure Connectivity, og 22. mai er den datoen vi styrer mot og håper å få til. Det skal være en kort proposisjon, og det er i statsbudsjettet for 2026 bevilget penger til deltakelse, så vi vil gjerne be Stortinget legge til rette for at proposisjonen kan behandles før sommeren.

Så vil jeg si noen ord om at vi fikk en henvendelse fra Estland for et års tid siden. De ønsket å inngå en avtale om forsyningssamarbeid i kriser og krig. Vi har hatt en krisehandelsavtale med Sverige fra 1986, som dessverre i lang tid har vært sovende på grunn av organisatoriske endringer på svensk side. Vi har også en avtale fra 2005 med Finland, først og fremst knyttet til at man ikke skal benytte unntaksbestemmelsene i EØS-avtalens artikkel 123 c slik at det skulle hindre handel mellom våre land i krise. Det er også mulighet for å inngå sektorvise avtaler med sterkere bindinger, og det legges opp til jevnlig informasjonsutveksling om saker som har betydning for forsyningssikkerhet og beredskap. Det har i lang tid vært arbeidet langs flere spor for å få på plass tilsvarende avtaler som den vi har med Finland, med andre og flere allierte land. Det viser hvordan en totalberedskap også har med handelsrelasjoner å gjøre.

Etter innledende uformelle samtaler med Estland har de sendt oss et avtaleutkast og bedt om at vi starter en forhandlingsprosess. Det legges opp til at forhandlingene begynner i slutten av mai. Siden teksten i utkastet fra Estland er svært lik den allerede inngåtte avtalen med Finland, antar jeg at dette vil gå smidig, og at det ikke vil bli behov for altfor mange møter.

Så vil jeg gjerne over til en sak på finansministerens område. EU-kommisjonen la i desember fram en omfattende pakke med regelverksforslag, kjent som Market Integration Package, eller markedsintegrasjonspakken. Formålet med disse forslagene er å bygge et mer integrert europeisk kapitalmarked, fjerne hindringer for grensekryssende virksomhet og fremme innovasjon. EU-kommisjonen mener at mer integrerte kapitalmarkeder er av vesentlig betydning for Europas økonomiske styrke, ikke minst for at Europa skal kunne nå sine strategiske hovedprioriteringer med hensyn til konkurranseevne, digital og grønn omstilling samt styrket forsvar og sikkerhet i bred forstand.

Finansmarkedsregulering er en del av EØS-avtalen, og rettsaktene er markert som EØS-relevante. Lovgivningsforslagene vil, om de vedtas, innebære endringer i en lang rekke regelverk på finansmarkedsområdet. Planen inneholder også forslag om overføringer til tilsynskompetanse innen Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten, ESMA, for tilsyn med kryptoeiendelstjenestetilbydere og bestemte markedsinfrastrukturforetak. Forslag fra Kommisjonen er nå til behandling i Rådet og Europaparlamentet, og regjeringen følger dette arbeidet og vurderer konsekvensen for norsk regelverk og norske markeder fortløpende.

Så vil jeg helt avslutningsvis gi en kort oppdatering om hvordan vi står nå når det gjelder EØS-midlene og forhandlinger med mottakerlandene. Vi har så langt inngått intensjonsavtaler om bruk av EØS-midler i ny periode med 11 av 15 mottakerland. Disse elleve blir om svært kort tid til tolv, fordi vi etter planen vil undertegne en avtale med Hellas fredag 20. mars, og da gjenstår Romania, Slovenia og Ungarn. Der pågår forhandlingene fortsatt. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med informasjon om framdrift i forhandlinger også med disse landene senere.

Arbeidet med å gjennomføre intensjonsavtale med ulike land som mottar EØS-midler, nærmer seg med andre ord slutten. Dette innebærer at vi nå åpner opp et nytt kapittel i de landene hvor avtaler er på plass. De enkelte programmene skal utarbeides i samarbeid med norske partnere, og prosjekter og midler skal da lyses ut. Fondet for støtte til sivilt samfunn er godt i gang. 14 fondsoperatører er nå oppnevnt, Malta gjenstår, og de første utlysningene av støtte er nå lansert i Slovakia og Ungarn.

Vi har også nylig inngått en samarbeidsavtale med OSSE og deres kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter, ODIHR. Formålet er å styrke mottakerlandenes arbeid for å sikre romfolks rettigheter, forebygge hatefulle ytringer og å styrke rettsstaten. Samarbeidet med ODIR komplementerer samarbeidet med internasjonale organisasjoner som Europarådet, OECD og EUs byrå for fundamentale rettigheter for å styrke rettsstat, demokrati og menneskerettigheter. Som utvalget vil være kjent med, er Norge nå en stor aktør på dette feltet – fremme av rettsstat, minoritetsvern og demokrati i mottakerlandene.

Jeg takker da for oppmerksomheten og ser fram til spørsmål.

Møtelederen: Takk til utenriksministeren.

Det er flere som har tegnet seg, så vi prøver å ta to og to.

Jeg kan også nevne at til WTOs parlamentarikerkonferanse i Kamerun er det Erna Solberg, Jonas Andersen Sayed, Tobias Hangaard Linge og Trond Giske som deltar fra Stortingets side.

De to første spørsmålene er fra Erna Solberg og Bård Ludvig Thorheim.

Erna Solberg (H): Det hadde ikke noe med det å gjøre, det hadde med Island å gjøre – bare litt om hvilken strategi dere har for det arbeidet som skal gjøres for å vurdere spørsmål rundt Islands medlemskap. Det mest sårbare vi har, er selvfølgelig fiskeriforhandlinger, som er et område hvor det vil forandre dynamikken totalt hvis Island blir medlem. Gjør dere særlige dybdevurderinger rundt det? Det andre spørsmålet er om dere kommer til å offentliggjøre de vurderingene som gjøres, for den offentlige debatten om hva dette betyr.

Bård Ludvig Thorheim (H): Det er en rekke Omnibus-forslag som ligger klare til å bli vedtatt i EU nå, som vil forenkle rapporterings- og regelbyrden på europeiske bedrifter. Jeg har etterlyst det tidligere: Jeg lurer på om regjeringen har gjort et arbeid på høringer og vurderinger i forkant, sånn at det ikke blir et lengre mellomrom hvor norske bedrifter får en større regelbyrde enn europeiske.

Møtelederen: Da kan utenriksministeren få svare.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Til Solberg først: Det er ingen tvil om at det virkelig store spørsmålet og sannsynligvis «make or break»-spørsmålet når det gjelder Island og EU, blir fisk. Jeg skal som sagt være forsiktig med å spekulere, men jeg kan bare referere at det jeg hører, er at stemningen er relativt positiv på Island, i hvert fall på regjeringshold, for at man kan få noe gjennomslag for islandske ønsker der.

Det er klart at stormaktene i Europa på fisk er Island og Norge, så det er ingen tvil om at det er det området vi kanskje særlig trenger å følge med på, også fordi mye av dette er utenfor EØS-avtalen. Vi vet at i det tilfellet at Island også skulle bli medlem, ikke bare gjenoppta søknaden, vil veldig mye av «acquis» være det samme, men på fisk vil forholdene endre seg ganske betraktelig, som Solberg påpeker. Det kommer vi til å følge nøye med på, både opp mot Island og i Brussel, selvfølgelig, og knyttet til andre interesserte land.

Jeg vil si at hovedsvaret på om vi vil offentliggjøre, nok er ja. Vi vil prøve å ha så offentlig ordskifte om dette som vi bare kan. Vi vil også redegjøre her etter hvert som det skrider fram. Vi kommer tilbake til den saken ved flere anledninger, tror jeg. Det er først og fremst hva som skjer etter 29. august, som er spennende, så det blir særlig i høst. Fram til det vil det være mer diskusjoner internt i Island om hva man skal stemme, og så er det grunn til å tro at det vil gå raskt fra og med september, tenker jeg. Jeg forstår det også slik at EU er innstilt på det. Det er ingen tvil om at EU nå strever med mange medlemskapsprosesser mot Vest-Balkan, Moldova og til og med Ukraina. Island er et av de få landene som er – skal vi si – allerede fullt ut EU-kompetente gjennom EØS, der veldig mye er unnagjort, så det vil være en annen type prosess, vil jeg tro. Igjen: Vi får komme tilbake til det når tiden er inne.

Til Thorheim: På Omnibus gjøres det en løpende vurdering av de ulike forslagene, inkludert endringer av regelverk. Dette er egentlig et system for å forenkle regelbyrden, så det er helt riktig at vi må passe på at vi ikke blir sittende med mer kompliserte regler enn nødvendig, mens de forenkles i EU. På én måte er det enklere å forholde seg til forenkling enn det motsatte. Samtidig er det et helt riktig poeng at vi må passe på å følge med i tiden, og da vil vi vurdere de ulike forslagene og også holde utvalget orientert etter hvert som det skrider fram.

Møtelederen: Takk. Da går vi til de to siste spørsmålene – først Marius Arion Nilsen og deretter Nikolai Astrup.

Marius Arion Nilsen (FrP): Takk for informasjonen. Det er mye som skjer, og det som ble nevnt her med Omnibus, var et av mine spørsmål også. Jeg lurer litt på hvor aktiv rolle den norske regjeringen og Norge spiller her for å spille inn forenklingsforslag. Nå kom det først og fremst orientering om veldig mange nye direktiver og reguleringer, som ofte kommer, men det er stor interesse for å høre hva man gjør og planlegger, og når det effektueres for forenklinger og økning av konkurransekraft.

Så begynte utenriksministeren å nevne noe knyttet til Island, EU, søknadsprosessen og tankeprosessen som starter der. Man er inne på fiskeri, men er det da slik å forstå at utenriksministeren mener at hele EØS/EFTA-formatet står på spill om vi kun blir stående igjen sammen med Liechtenstein – hvis han fortsetter litt videre på den tanken som han begynte på?

Nikolai Astrup (H): I europautvalgsmøtet i juni sa næringsministeren at det hastet å avklare Net-Zero Industry Act. Jeg oppfatter at utenriksministeren sier det samme nå. Da er spørsmålet: Hvordan definerer egentlig utenriksministeren hast? Når kan vi forvente at det kommer en avklaring på de spørsmålene som ligger i Net-Zero Industry Act og en eventuell implementering i Norge?

Det andre spørsmålet går for så vidt på finansministerens område, men jeg har lyst til å spørre utenriksministeren likevel. Det handler om vindkraftforliket som ble inngått i Stortinget i desember 2023, der en sentral komponent av det skulle notifiseres til ESA. Det er ikke gjort, og det er heller ikke startet noen prosess eller noen formell dialog med ESA om dette – nesten to og et halvt år etter at Stortinget fattet et vedtak. Spørsmålet er om utenriksministeren kan belyse hvorfor dette tar så lang tid, og når regjeringen har tenkt å følge opp Stortingets vedtak.

Møtelederen: Da kan utenriksministeren få svare.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Først til Nilsen, om Omnibus: Vi støtter arbeidet – å øke Europas konkurransekraft er også å øke vår konkurransekraft, fordi det på en måte er den samme konkurransekraften, og vi er jo grunnleggende sett en europeisk økonomi. Vi er aktivt tilhenger av at man tar konkrete grep, i tråd med både Draghi- og Letta-rapporten, og det er det som har ført til disse Omnibus-reglene. Dette er en del av den løpende dialogen, også om økonomisk sikkerhet – altså konkurransekraft, økonomisk sikkerhet, strategisk autonomi. En av konsekvensene av diskusjonen vi hadde om ferro, var jo at vi fikk en enighet om at vi skal ha løpende dialog med EU om de tingene. Det vil også berøre dette.

Som jeg også sa til Thorheim, vil vi komme tilbake etter hvert som Omnibus-arbeidet skrider framover, og se hvilke effektiviseringer og forenklinger som måtte komme, og hvordan vi også kan implementere dem. Det er klart at vi skal ha et felles regelverk, og det er både hvis det blir mer detaljert, og naturligvis også hvis det blir mindre detaljert eller mer rom for ulike nasjonale løsninger, f.eks. Vi vil følge med på det så godt vi kan, så det må jeg bare komme tilbake til løpende.

Til Astrup, når det gjelder NZIA: Ja, «haster» er at det bør skje så fort det kan skje på en ansvarlig måte, men problemet er at denne diskusjonen om EØS-avtalens virkeområde som justisministeren var litt inne i, også vil berøre NZIA på grunn av CO₂-lagring. Der er det akkurat nå en prosess i Høyesterett som nok bør avklares før vi kommer helt i mål. Det er et forsinkende element. Det er greit å ha avklart både juridisk og politisk hva vi tenker om det, som justisministeren sa, også med tanke på spørsmål tidligere. Vi mener at dette er viktig, og at vi bør være med på det, men det er veldig sektorovergripende, og det er både EØS-relevans og over i en del områder vi da må velge å være med på. Derfor må vi ha en helhetlig posisjon på det.

Når det gjelder vindkraftnotifisering, må vi komme tilbake til det, rett og slett. Jeg har ikke noe svar på det nå.

Det var en ting til jeg kom på – det var et spørsmål til fra Nilsen. Beklager, det var ikke meningen å hoppe over det.

Spørsmålet var hva som skjer med EØS-avtalen. Formelt sett har vi ikke funnet at det er noe i veien for at EØS-avtalen kan videreføres med på den ene siden Norge og Liechtenstein og på den andre siden 28 medlemsland, inkludert Island. Da er vi allerede der framme at Island eventuelt har både søkt om medlemskap og sagt ja – det vet vi ikke, men under forutsetning av det. Formelt sett er det svaret.

Så er jo spørsmålet hvordan man fra EU-siden vil stille seg ikke bare etter et sånt utfall, men hva samarbeidsforholdene blir i den tiden hvor vi viderefører arbeidet med EØS-avtalen, og Island forhandler om medlemskap. Vil det gjøre EU innstilt på å være mer fleksibel overfor EØS-land eller mindre fleksibel? Det er også noe vi må vurdere politisk. Man kunne jo tenke seg at man gjerne skulle sett at flere land da valgte en annen vei enn EØS, men det vet vi ikke ennå. Det er den typen ting vi må følge med på og se nærmere på. På det konkrete spørsmålet, rent formelt, kan man ha EØS-avtalen med 2 versus 28. Det er sikkert noe mer å si om det når vi kommer framover i utviklingen.

Da er jeg ferdig.

Møtelederen: Tusen takk, utenriksminister. Det siste blir jo veldig spennende å følge med på for oss alle, uavhengig av EU-standpunkt.

Da har vi bare ett punkt igjen, og det er Eventuelt.