Møtelederen: Jeg gir ordet til justis- og beredskapsministeren.

Statsråd Astri Aas-Hansen: Takk for denne muligheten til å komme hit og orientere om viktige saker om Norges samarbeid med EU på innenriks-, justis- og Schengen-feltet. Jeg var nylig i Brussel og deltok i rådsmøtet for justis- og innenrikssaker der flere av de temaene jeg vil orientere om nå, ble diskutert. Jeg ønsker å legge det opp slik: Jeg vil først gi en kort statusoppdatering om gjennomføring av pakten om migrasjon og asyl og nye løsninger for asyl- og migrasjonshåndtering, i tillegg til status for innføringen av inn- og utreisesystemet EES. Så vil jeg bruke noe mer tid på de pågående forhandlingene om det nye grense- og visumfondet, BMV, og om ønsket om bedre samarbeidsmuligheter for norsk politi med Europol. Deretter vil jeg orientere dere om pågående prosesser knyttet til sikkerhet, beredskapsunionsstrategien og nytt forordningsforslag for EUs ordning for sivil beredskap, UCPM.

Først til pakten om migrasjon og asyl: Regelverkene i EUs pakt om migrasjon og asyl gir en helt nødvendig reform av det europeiske asyl- og migrasjonssystemet. Vi er bundet av deler av regelverket. Å implementere pakten er et omfattende arbeid for de europeiske landene og EUs byråer. Norge er i rute med å gjennomføre regelverkene og proposisjon vil bli lagt fram for Stortinget om de relevante regelverkene.

For å øke antallet returer av utreisepliktige utlendinger fra Schengen-området og forhindre sekundærmigrasjon i Europa har EU-kommisjonen lagt fram forslag til ny returforordning. Denne ligger nå til vurdering i EU-parlamentet. Asyl- og migrasjonspolitikken i både Norge og EU forutsetter at vi har en effektiv returpolitikk. Norge har derfor aktivt støttet Kommisjonens forslag og deltatt i forhandlingene om å gjøre regelverket enda mer effektivt.

Regjeringen er opptatt av at Norge spiller en aktiv rolle i utviklingen av nye og innovative løsninger på migrasjonsfeltet. Vi har derfor tatt en lederrolle i en nordisk gruppe for å utforske muligheten for en nordisk modell for sentre, eller andre ordninger i land utenfor Schengen. Dette arbeidet er i oppstartsfasen, men jeg er opptatt av god framdrift, slik at vi raskt kan komme fram til konkrete mulige initiativer. Hva slags ordning vi kommer fram til, vil trolig avhenge av avtalen vi kan få på plass med tredjeland.

EU arbeider nå med å fjerne hindre i sitt regelverk for å åpne for at medlemsstatene i større grad kan utforske flere muligheter for løsninger med tredjeland. Som medlem av Schengen-samarbeidet deltar Norge, som nevnt, aktivt i forhandlingene om et nytt returregelverk som bl.a. vil regulere retursentre utenfor Schengen.

Kommisjonen lanserte sin første visumstrategi i januar i år, og hovedfokuset er å bruke visuminstituttet for å ivareta indre sikkerhet i Schengen-området. Strategien er viktig for Norge fordi den er Schengen-relevant, men også fordi flere av tiltakene som nevnes, har vært etterspurt av Norge i ulike sammenhenger. Vi utarbeider nå en nasjonal visumstrategi og er i sluttfasen av dette arbeidet.

Kommisjonen har også nylig presentert sin første femårige asyl- og migrasjonsstrategi som gir helhetlig retning på migrasjons- og asylarbeidet. Strategien synes å samsvare godt med regjeringens veivalg, spesielt i lys av arbeidet med en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk som er identifisert i regjeringens plan for Norge.

Så Entry/Exit System: Det felleseuropeiske grensekontrollsystemet EES skal etter en periode få gradvis innføring og anvendes i Schengen-området fullt ut fra 10. april i år. Norge er godt i rute til fristen og anvender allerede systemet for de aller fleste reisende. EES er en sentral komponent i arbeidet for å styrke den indre sikkerheten i Schengen-området, og det er viktig at innføringen skjer som planlagt. Som eksempel: I perioden for gradvis innføring av systemet har det i Schengen-landene samlet blitt avdekket over 4 000 personer som ikke forlot Schengen-området som forutsatt.

Så til finansieringsinstrumentet BMV: EU jobber nå med sitt flerårige budsjett for perioden 2028–2034. Som en del av dette er det fremmet forslag til, og det forhandles om, en finansieringsordning for Schengen-området for europeisk helhetlig grenseforvaltning og den felles visumpolitikken. Som Schengen-land har Norge over tid deltatt i flere finansieringsordninger under EUs langtidsbudsjett og benyttet midler mottatt under ordningene til bl.a. å innføre nye digitale systemer for grensekontroll og tiltak på grensen mot Russland. Vi deltar i forhandlingene om den Schengen-relevante rettsakten.

Kommisjonen har foreslått at den nye finansieringsordningen skal ha et budsjett på 15,4 mrd. euro, mot 6,4 mrd. euro for inneværende periode, perioden 2021–2027. Økningen reflekterer bl.a. viktigheten av å ha kontroll på hvem som oppholder seg i Schengen-området i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Størrelsen på det norske bidraget må fastlegges gjennom en tilleggsavtale. Et svært foreløpig anslag vil være et samlet norsk bidrag på om lag 4,7 mrd. kr i perioden 2028–2034. Det er ennå ikke klart om Norge også vil omfattes av andre finansieringsmekanismer for Schengen-området. Dette kan medføre at det norske bidraget vil øke. Det er ennå ikke mulig å anslå andelen Norge vil motta i støtte under den nye finansieringsordningen. Det er imidlertid klart at Norge også i neste ordning vil være netto bidragsyter. Vi vil betale mer inn i ordningen, enn det vi kan få tilbake. At andre medlemsstater gjennom bistand fra finansieringsordningen styrker sin ivaretakelse av den felles yttergrensen, innebærer samtidig en klar fordel for Norge, bl.a. ved redusert ulovlig migrasjon, redusert sekundærmigrasjon og reduksjon i alvorlig grensekryssende kriminalitet.

Så er det Europol, den viktigste internasjonale samarbeidspartneren for norsk politi. Norge har en samarbeidsavtale med Europol fra 2001. Norsk politi har ikke direkte søketilgang til Europols databaser, slik som medlemslandene har. Kripos må derfor anmode om utlevering av informasjon hver gang det er behov for det. Ifølge Kripos er dette et forsinkende element i norsk politis arbeid med bekjempelse av alvorlig kriminalitet. Vi kan heller ikke bearbeide data direkte i registrene sammen med eksperter fra medlemslandene. Begge deler bidrar til å svekke politiets evne til raskt å identifisere trusler, til effektivt å bekjempe kriminalitet og til å bidra med relevant informasjon til pågående internasjonale etterforskninger. Dette er særlig kritisk i saker som omhandler terrorisme, organisert kriminalitet og cyberkriminalitet, hvor tid kan være en avgjørende faktor. Europol-forordningen i EU tillater ikke slik direkte søketilgang for tredjeland.

Kommisjonen skal imidlertid legge fram forslag om endring i forordningen i år, og regjeringen prøver derfor å påvirke Kommisjonen til å foreslå endringer i forordningen som kan åpne for at Norge og de andre Schengen-tilknyttede landenes personell i Europol kan søke direkte. Vi forsøker også å kunne sekundere personell til Europol, noe som ikke er mulig i dag. Vi har konsentrert arbeidet om Kommisjonen fordi det er de som skal utforme og legge fram forslaget. Så langt har vi fått positive tilbakemeldinger for våre ønsker, og jeg har et godt håp om at de vil nå fram. Når forslaget foreligger, vil vi rette innsatsen mot medlemslandene og Europaparlamentet for å få deres støtte i forhandlingene i Rådet og Europaparlamentet. Norge deltar ikke i forhandlingene, da Europol-forordningen faller utenfor de avtaler vi har med EU. Lykkes vi med å få endret Europol-forordningen som vi ønsker, vil vi antakelig måtte reforhandle vår avtale med Europol.

Som dere skjønner nå som den prosessen går over fra Kommisjonen til medlemslandene og Europaparlamentet, og fordi dette er noe jeg anser at det er tverrpolitisk enighet om fordi det gjelder alvorlig grenseoverskridende kriminalitet som kan ramme Norge, håper og tror jeg – uavhengig av hvilken partitilknytning en har – en vil bruke sine kontakter, sine møter og sine partier ellers i Europa og i Europaparlamentet til at vi sammen jobber for at Norge får denne muligheten i Europol. Norsk politiet sier at dette er noe av det aller viktigste de kan få på plass, for å bli enda mer effektive i sin kriminalitetsbekjempelse.

Så til de to EU-direktivene om fysisk og digital motstandsdyktighet, CER-direktivet og NIS2-direktivet: De er sentrale i regjeringens arbeid med å sikre samfunnets motstandsdyktighet på sivil side. Direktivene stiller krav til offentlige og private virksomheter om å utarbeide risikovurderinger, etablere grunnleggende sikkerhetstiltak og varsle ved hendelser. Gjennomføringen av direktivene er omtalt i totalberedskapsmeldingen, hvor det uttales at samfunnssikkerhetsinstruksen skal gjennomgås som del av arbeidet, og at grensesnittet til sikkerhetsloven skal vurderes. Direktivene utfyller hverandre og forutsetter en koordinert nasjonal gjennomføring. Vi jobber nå med å utarbeide forslag til en ny lov som vil gjennomføre CER-direktivet og legger opp til at NIS2-direktivet vil gjennomføres ved endringer i digitalsikkerhetsloven.

Den nye lovens foreløpige arbeidstittel er lov om samfunnssikkerhet, samfunnssikkerhetsloven – når det gjelder CER-direktivet og gjennomføringen av det. Loven vil kunne utgjøre en ramme for regulering av samfunnssikkerhet i bredt, både det som følger av direktivforpliktelsen og det vi nasjonalt ønsker å regulere særskilt. De to direktivene er ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen og er dermed del av regjeringens etterslepsliste. Det å ta direktivene inn i EØS-avtalen er en prioritert oppgave som vi samarbeider med Utenriksdepartementet og andre berørte departementer om.

I EUs forslag til langtidsbudsjett framgår det at EU-kommisjonen foreslår tre strategiske hovedprioriteringer som skal prege samtlige programmer – konkuranseevne, sikkerhet og motstandskraft. Beredskap skal være integrert i alle tiltak, programmer og initiativer i EU. I mars 2025 fremmet EU beredskapsunionsstrategien. Den favner bredt og inkluderer bl.a. risikovurdering og varsling, beskyttelse av kritisk infrastruktur, sivilt-militært samarbeid og forsyningssikkerhet. Implementering og oppfølging av strategien vil skje gjennom finansiering av EUs programmer og gjennom vedtak av nye rettsakter. I oppfølgingen av beredskapsunionsstrategien har Kommisjonen så langt fremmet forslag til forordning om EUs ordning for sivil beredskap, UCPM, strategi for lagerbeholdning av kritiske varer, strategi for medisinske mottiltak og EUs demokratiskjold.

Medlemslandene forhandler om forslagene parallelt med forhandlinger om langtidsbudsjettet. Beredskapsunionsstrategien samsvarer med sentrale målsettinger i regjeringens plan for Norge, nasjonal sikkerhetsstrategi og totalberedskapsmeldingen. Samtidig utvikler EUs sikkerhets- og beredskapsarbeid seg fort. Norsk oppfølging må derfor sikre at vi kan bidra, påvirke og unngå at vi blir koblet av viktige områder som har betydning for norsk sikkerhet og beredskap. Norske myndigheter er invitert til å delta på en beredskapskonferanse i regi av Kommisjonen i løpet av mars. Det forventes at vi der får vite nærmere om status for beredskapsunionsstrategien i EU.

Som nevnt fremmet Kommisjonen forslag til ny forordning for UCPM. Dette skjedde i juli 2025. Den gir nye rettslige rammer, og ifølge Kommisjonen er bakgrunnen for endringene at dagens kriser er langt mer komplekse og langvarige enn tidligere. I tillegg bygger forslaget på erfaringer fra bruk av UCPM i Ukraina. Forordningsforslaget innebærer bl.a. en styrking av krisehåndteringskoordineringen på unionsnivå uten å utfordre at beredskap og krisehåndtering er nasjonal kompetanse. Virkeområdet foreslås utvidet til også å omfatte helseberedskapstiltak. Forordningen er merket som EØS-relevant. Dagens UCPM er tatt inn i EØS-avtalen gjennom protokoll 31.

Parallelt med forhandlinger i EU gjøres det også vurderinger av forordningsforslaget for Norges del, og jeg kommer gjerne tilbake for en nærmere orientering når forhandlingene i EU er avsluttet.

Helt avslutningsvis: I den såkalte Saga Subsea-saken konkluderte EFTA-domstolen i sin rådgivende uttalelse 19. februar med at vikarbyrådirektivet gjelder for sjøfolk, og at EØS-avtalen gjelder på norsk kontinentalsokkel. Saken går nå tilbake til Høyesterett, og Høyesterett vil ta endelig stilling til spørsmålene. I Justisdepartementet og i regjeringen ser vi nå på konsekvensene av EFTA-domstolens uttalelse, og jeg kommer om kort tid tilbake til Stortinget med en nærmere redegjørelse om saken og om statens syn i saken for Høyesterett.

Det var det jeg ønsket å orientere om – takk for oppmerksomheten.

Møtelederen: Statsrådens oppfordring om å bruke våre parlamentariske kanaler når det gjelder sikkerhet og Europol, er notert. Jeg kan også nevne at under utenriks- og forsvarskomiteens besøk i Brussel i januar møtte vi Ursula von der Leyen. Hun understreket at beredskap er gjennomsyret i alt Kommisjonen nå gjør.

Da åpner vi for spørsmål, og jeg kan begynne med et spørsmål: Statsråden nevnte retursentre utenfor Schengen. Kunne statsråden presisert hva man mener med retursentre – er det folk som sendes ut, eller er det behandling av asylsøknader eller annet?

Statsråd Astri Aas-Hansen: Det vi fra regjeringens side er åpne for, er å diskutere flere ordninger i tredjeland. Det kan være enklere transittordninger i forbindelse med retur til hjemland eller mer omfattende retursentre eller asylsentre i tredjeland. Dette med såkalt trygge tredjelandskonsepter finnes allerede i norsk rett. Internasjonale konvensjoner som Den europeiske menneskerettskonvensjon hindrer ikke at utlendinger kan bli returnert til et annet tredjeland enn hjemlandet, så lenge det kan skje på en måte som ikke innebærer brudd på menneskerettighetene.

Det som sies både hos oss og i EU og i andre europeiske land, er at det er naturlig å se på land utenfor Schengen-området for eventuelle ordninger. Det er for tidlig å si hvilke, men nå har EU gjennom vedtak før jul lagt det rettslige grunnlaget for at en kan se på ordninger i tredjeland. En kaller dette for innovative løsninger på migrasjonsfeltet. Dette er noe som det jobbes med både i EU og i enkeltland som Norge, og vi samarbeider med de andre nordiske landene.

Møtelederen: Takk til statsråden. Det er spørsmål fra både Geir Pollestad og Erna Solberg. Vi tar gjerne begge spørsmålene sammen.

Geir Pollestad (Sp): Sjølv om det var eit haleheng på slutten, har eg lyst til å kommentera denne Saga Subsea-saka litt. Det er jo ei dramatisk utviding av verkeområdet for EØS-avtalen at det òg gjeld norsk sokkel.

Statsråden gjorde litt greie for det rettslege sporet, den rettslege prosessen. Er det noko statsråden eller regjeringa kan seia om eit politisk spor, og korleis ein jobbar med denne saka? Eg antek at regjeringa meiner at dette ikkje er noko me ønskjer.

Erna Solberg (H): Jeg har to spørsmål. Det ene er om dette store, nye femårige programmet for Schengen. Innebærer det mer felles tiltak ved grensene, eller er det bare reallokering av penger mellom landene der de nasjonale myndighetene kommer til å ha kontroll?

Det andre spørsmålet dreier seg i og for seg også om disse returspørsmålene. Betyr det at vi nå legger alt vårt returarbeid inn i det felles returarbeidet som EU gjør, eller gjør vi fortsatt egne ting? Norge har jo før hatt bedre returavtaler enn EU.

Møtelederen: Da kan statsråden få svare.

Statsråd Astri Aas-Hansen: Jeg starter med det siste spørsmålet fra Solberg. Det er begge deler. Nå lager EU for sin del det rettslige grunnlaget for at en kan åpne for det. Som sagt, og som Solberg vet veldig godt, har vi allerede muligheter til dette i norsk rett. Her er en ikke kommet så langt at en kan si noe konkret om avtaler.

Fra norsk side er det viktig at vi både opprettholder de gode avtalene og det gode samarbeidet vi allerede har med andre land, og at vi også ser på muligheten til å forsterke det. Vi har disse diskusjonene også i nordisk sammenheng, for å se på om det vil være i vår felles interesse – særlig i norsk interesse, men også i felles interesse – at vi går sammen om dette. Det er den prosessen vi har tatt initiativ til, og som Norge er i «lead» på. Vi må hele tiden balansere hva det er som tjener oss best når det gjelder dette.

Så til Schengen: Hvordan disse Schengen-midlene skal allokeres, er ikke avgjort ennå. Det er noe en må komme tilbake til. I dag er det både nasjonale tiltak, og det er tiltak i regi av Kommisjonen. Med tanke på hvordan dette blir framover, er det naturlig å se at det vil bli en kombinasjon av begge deler, også i den nye langtidsperioden.

Så til Pollestad og Saga Subsea: Der er vi nå i den fasen at vi får en oversikt over både situasjonen knyttet til vikardirektivet spesifikt og også spørsmålet som går på kontinentalsokkelen, og har en vurdering av dette både internrettslig og også i lys av Norges posisjoner og Norges syn gjennom lang tid. Dette må jeg få komme tilbake til så snart vi har fått mer klarhet i det, også sammen med Regjeringsadvokaten.

Møtelederen: Vi takker justis- og beredskapsministeren så mye for orienteringen. Da går vi videre på dagsordenen.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til klima- og miljøministeren.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: EU er Norges viktigste samarbeidspartner i klima- og miljøpolitikken. Det utvikles nå nytt regelverk som bygger videre på den grønne given. Det blir viktig også for Norge. Vi følger med på utviklingen i EU samtidig som vi intensiverer innsatsen for å ta ned etterslepet, innlemme og gjennomføre EØS-relevant regelverk som er viktig for Norges grønne omstilling. I dag vil jeg fokusere på innlemmelse og gjennomføring av avløpsdirektivene.

Avløpsvann er en kilde til forurensing, og utslipp fra avløpsvann er en av de største påvirkerne på den alvorlige miljøtilstanden i Oslofjorden. God avløpsrensing er viktig for å ta vare på miljøet og naturen. Dessverre er det flere utfordringer på avløpsfeltet i dag. Revidert avløpsdirektiv er en sak av stor betydning for Norge, og jeg vet at den også engasjerer mange. Revidert avløpsdirektiv er EØS-relevant, og for å overholde våre EØS-rettslige forpliktelser er det viktig å prioritere framdrift i arbeidet med direktivet.

Før jul informerte regjeringen om at vi ønsker å innlemme det reviderte avløpsdirektivet i EØS-avtalen og gjennomføre det i norsk rett, og vi vil også legge fram en samtykkeproposisjon for Stortinget, i tråd med artikkel 103 i EØS-avtalen.

Revidert avløpsdirektiv trådte i kraft i EU 1. januar 2025 og skal beskytte mennesker og natur mot utslipp av dårlig renset avløpsvann. Direktivet skal videre skape et forutsigbart rammeverk med mer åpenhet og bedre styring av avløpssektoren. Direktivet er i tråd med EUs grønne giv, med mål om klimanøytralitet, null forurensing innen 2050, sirkulær økonomi og bevaring av biologisk mangfold. For å oppnå det har direktivet fått et utvidet virkeområde, slik at det vil gjelde flere og mindre tettbebyggelser enn dagens avløpsdirektiv. Det stilles også nye og strengere rensekrav.

Revidert avløpsdirektiv peker ut en tydelig vei for hvordan vi skal redusere utslipp og sikre renere vann i hele landet. Vi må rense bedre langs kysten og gjøre mer for å fjerne mikroforurensing, miljøgifter og legemiddelrester. Det skal også sikre at vi skal kunne utvikle lokalsamfunnene våre, drikke rent vann og bade trygt, og at det er liv i elvene, innsjøene og fjordene våre og i havet vårt.

Miljømyndighetene har fulgt revisjonen av avløpsdirektivet tett og jobber aktivt for å påvirke EUs utforming av direktivet. Blant annet er tidsfristene i det vedtatte direktivet lengre enn det som opprinnelig var foreslått. Regjeringen har også hele veien vært tydelig på at vi jobber for løsninger som er tilpasset norske forhold, og for at hensynet til norske kommuner og innbyggere skal ivaretas på en best mulig måte. Vi jobber med å ivareta norske interesser i forbindelse med hvordan direktivet skal gjennomføres, og vi ser bl.a. på handlingsrommet i direktivet, inkludert tettbebyggelsesdefinisjonen. Vi jobber også opp mot EU for å få en tilpasning, slik at Norge får lengre tidsfrister enn i direktivet.

Tidligere denne uken var jeg i Brussel for å diskutere det reviderte avløpsdirektivet med miljøkommissæren og for å møte andre som kan gi nyttige innspill til avløpsarbeidet. Det var konstruktivt, og for meg var det særlig viktig å få fram hva som gjør Norge til Norge – vi har en lang kyst, spredt befolkning og gode vannforhold. Det reviderte direktivet blir ekstra krevende langs kysten fra Lindesnes og nordover, siden unntaket om mindre strenge rensekrav, som vi har benyttet oss av langs kysten, ikke videreføres.

Vi har også tett dialog med Island, som kjenner på en del av de samme utfordringene som oss. Tidspunktet for innlemmelse i EØS-avtalen avhenger av dialogen med EØS- og EFTA-landene og EU.

Samtidig er vi ikke alene om å oppleve utfordringer på avløpsfeltet. Nye, ambisiøse krav og vedlikeholdsetterslep er også krevende for flere andre europeiske land. En eventuell fristutsettelse for Norge må godkjennes av de andre EU-landene, som ikke nødvendigvis gis samme fristutsettelse.

Det er forskjell på Berlin og Berlevåg, men kravene i direktivet avhenger allerede av byens størrelse, behov og tilstand i vannmiljøet. Derfor vil ikke små bygder med utslipp til kysten behandles på samme måte som store byer med utslipp til følsomme innsjøer.

At nye krav vil være krevende for Norge, legger vi ikke skjul på. Etterlevelse av de nye kravene forutsetter god planlegging og prioritering. Samtidig vil det være bra for både folks helse og miljøet, også i Norge.

Resultatet av det arbeidet vi gjør opp mot EU, og det norske gjennomføringsarbeidet, kan påvirke de totale kostnadene og konsekvensene som følger av revidert direktiv. Det gjør det vanskelig å svare presist på alle spørsmål nå. Jeg ønsker å holde både kommunene og Stortinget oppdatert, så langt det er mulig, og når vi har kommet lenger i dette arbeidet, vil vi som sagt fremme en samtykkeproposisjon for Stortinget.

Det reviderte avløpsdirektivet vil erstatte det gjeldende avløpsdirektivet fra 1991. Media, og særlig Adresseavisen, har bidratt til å sette fokus på direktivet og avløpsområdet generelt. Det mener jeg er bra. Det er viktig å sikre både riktig gjennomføring av våre EØS-forpliktelser og bedre avløpsrensing. Derfor har jeg ønsket å se nærmere på om gjennomføringen av direktivet i norsk regelverk har vært god nok. Konklusjonen er at det finnes noen mangler ved gjennomføringen. De aller fleste av direktivets krav er likevel gjennomført korrekt. Det er også viktig å ha med seg at ikke alle krav i et direktiv må kunne leses ut av det nasjonale regelverket. Det er en sammensatt vurdering, og jeg vil også påpeke at dette er et gammelt direktiv over en av mange rettsakter som ble tatt inn da EØS-avtalen trådte i kraft i 1994.

En av de manglene vi har funnet, er knyttet til krav om fjerning av organisk materiale, dvs. sekundærrensing. Sekundærrensing er direktivets hovedregel. Da avløpsdirektivet skulle gjennomføres i norsk rett på begynnelsen av 2000-tallet, hadde Norge over tid gjort en betydelig innsats på avløpsområdet, med mål om å redusere utslippene fra avløp. Vi stilte allerede krav om fosforfjerning i Norge, som også var strengere enn i direktivet, og mange avløpsanlegg var nylig blitt bygd eller oppgradert. Det ble den gangen vurdert at disse anleggene ville gi mer effektiv rensing og oppfylle direktivets overordnede formål om å redusere utslipp fra avløp.

Ved gjennomføringen av direktivet den gangen ble det derfor lagd en overgangsordning der eksisterende anlegg gradvis skulle oppfylle kravene til sekundærrensing, framfor å rive eller å bygge om nye eller nylig oppgraderte renseanlegg med fosforfjerning. Nye anlegg skulle bygges med sekundærrensing. Det ble vurdert at overgangsordningen ville gi en bedre kost–nytte-gjennomføring av direktivet og samtidig sikre god nok rensing og miljøbeskyttelse. Før vedtaket ble ESA orientert om hvordan den norske forskriften skulle se ut.

Dette var en alternativ måte å gjennomføre direktivet på, og overgangsordningene er ikke i tråd med kravene og tidsfristene i direktivet. Det er ikke slik vi ville gjennomført EØS-rettslige forpliktelser i dag. Overgangsordningen har dessverre ikke blitt fulgt opp som forutsatt, og mange kommuner har ikke oppgradert til sekundærrensing. Jeg vil likevel påpeke at mange av anleggene som har vært omfattet av overgangsordningen, langt på vei har renset godt nok i praksis, og på nivå med sekundærrensekravet, siden disse anleggene fjerner 90 pst. av fosforet.

I tillegg til overgangsordningen har vi funnet noen andre svakheter ved gjennomføringen av enkelte krav i direktivet, hvor direktivforpliktelsene burde ha framgått tydeligere av det norske regelverket. For eksempel burde nitrogenfjerningskravet framgått tydeligere i forskriften. Jeg vil samtidig understreke at mange av direktivenes krav også her oppfylles i praksis, selv om de ikke framgår direkte av regelverket. Konkrete krav stilles i utslippstillatelser for avløpsanleggene og følges opp av forurensingsmyndighetene. Departementet vil innen kort tid publisere våre vurderinger og funn fra gjennomgangen av direktivet. Grunnen til at vi ikke publiserer funnene ennå, er at det fortsatt er noen vurderinger vi er usikre på, men vi jobber med å ferdigstille dette.

Gjennom de siste årene har vi iverksatt flere tiltak for å ta tak i avløpssituasjonen i Norge. Vi har styrket Miljødirektoratet og statsforvalterne på avløpsområdet, slik at de skal være bedre i stand til å følge opp sektoren. Vi har også bedt dem prioritere feltet. For eksempel ble statsforvalterne i 2019 bedt om å skjerpe praksisen knyttet til sekundærrensing. Videre ble det i 2022 varslet strengere rensekrav med nitrogenfjerning til kommunene og renseanleggene i området rundt Oslofjorden. Dette ble gjort etter at en ny rapport viste at det var behov for nitrogenfjerning, og det er i tråd med kravene i avløpsdirektivet. Vi har også etablert en tilskuddsordning for planlegging av nitrogenfjerning rundt Oslofjorden.

De siste årene har investeringene i sektoren økt, noe som har gitt bedre rensing og økt rensekapasitet. Vi ser nå tegn til en positiv trend der flere kommuner oppgraderer renseanleggene sine. Anleggene har bedre rensing enn de hadde i 2018, da vi ble gjort kjent med etterslepet i sektoren. Jeg vil naturligvis sørge for at regelverket endres for å rette opp manglene, og det er naturlig å se dette i sammenheng med gjennomføringen av revidert avløpsdirektiv, som uansett vil kreve en full revisjon av det norske avløpsregelverket.

Riktig gjennomføring i norsk rett av EØS-rettsakter på klima- og miljøområdet er prioritert, herunder også å gjennomgå tidligere regelverk for å sikre at disse er korrekt gjennomført i norsk rett. Regelverket er omfattende, og det er i stadig utvikling gjennom endringsdirektiver og endringsforordninger og avklarende avgjørelser fra EU-domstolen og EFTA-domstolen. Å holde det norske regelverket à jour er derfor en kontinuerlig prosess. Erfaringene fra avløpsdirektivet av 1991 viser at det kan skje feil. Som en del av det løpende EØS-arbeidet vil Klima- og miljødepartementet løpende vurdere gjeldende regelverk for å sikre at det er korrekt gjennomført.

Saken om avløpsdirektivet fra 1991 viser at dette er en viktig del av Klima- og miljødepartementets ansvar, og det er naturlig at departementet prioriterer det også framover. EU forblir Norges viktigste samarbeidspartner også på klima- og miljøområdet. Det er i vår interesse å gjennomføre relevant EU-regelverk som sikrer Norges og Europas grønne omstilling.

Møtelederen: Takk til statsråden. Det åpnes for spørsmål. Foreløpig har Geir Pollestad tegnet seg – og flere andre også, men vi begynner med Pollestad.

Geir Pollestad (Sp): Eg skal ikkje gå inn på iveren etter å gjennomføra og sikra at direktivet frå 1990-talet vert gjennomført. Noko som ikkje vart nemnt i orienteringa, er kostnadene som ligg i dette. Det er eit svært kostbart opplegg, slik direktivet ligg føre no, og det er ei rekning som vil gå rett til norske innbyggjarar. Det vart sagt Berlevåg og Berlin, og det jo kjernen i dette – det er ikkje godt nok differensiert.

Spørsmålet mitt er eigentleg todelt. Kan ein seia noko om kva forventa kostnader ei gjennomføring av direktivet vil ha? Det andre spørsmålet er: Har regjeringa informasjon som dei ikkje har delt med Stortinget og offentlegheita, med tanke på kva kostnader dette vil gje på kommunenivå? Og vil ein i så fall sørgja for at all informasjon ein har, vert offentleggjort?

Møtelederen: Avløp vekker åpenbart interesse, så jeg tror vi tar to spørsmål om gangen. Da er det Sofie Marhaug.

Sofie Marhaug (R): Mitt første spørsmål er: Hvorfor har regjeringen fortsatt ikke oversikt over hvilke kommuner, tettbebyggelser og renseanlegg som faktisk blir rammet, når regjeringen samtidig har varslet at direktivet skal inn i EØS-avtalen, og at samtykkeproposisjonen skal legges fram for Stortinget? Hvordan kan Stortinget gjøre en forsvarlig vurdering når vi ikke har fått vite om de konsekvensene av det konkrete vedtaket?

Jeg lurer også på hvorfor regjeringen ikke allerede har avklart og lagt fram et tydelig norsk handlingsrom for definisjonen av tettbebyggelse, når både Menon-rapporten og regjeringens egne uttalelser peker på at det er nettopp dette som kan være avgjørende for å redusere kostnadene med 25 mrd. kr uten at det blir dårligere for miljøet. Har regjeringen brukt for lang tid, og risikerer vi nå å svekke Norges forhandlingsposisjon overfor EU på grunn av det?

Helt til slutt: Er det noen bestemte tilpasninger som er en forutsetning for å innføre direktivet, eller vil regjeringen foreslå en innføring av direktivet uavhengig av om vi får tilpasninger?

Møtelederen: Da kan statsråden få svare.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: Tusen takk for to gode spørsmål.

For å slå sammen det som handler om kostnader: Det er ingen hemmelighet at det er estimert en kostnad i størrelsesordenen 30–50 mrd. kr for å gjennomføre den delen av de strengere kravene som handler om sekundærrensing. Det er i og for seg en relativt liten andel av de kostnadsutfordringene vi vil ha i vann- og avløpssektoren i Norge i årene framover. Det er klart at det totale etterslepet er estimert til å være i størrelsesordenen 400–500 mrd. kr, så de største kostnadsutfordringene for denne sektoren framover har ikke noe med EU-regelverk å gjøre, men med det vedlikeholdsetterslepet vi har knyttet til denne infrastrukturen i Norge.

Det er litt vanskelig, nettopp av noen av de grunnene som blir nevnt her, å legge fram en full oversikt over hvilke kommuner og hvilke anlegg som vil få disse kravene i dag. Det er nettopp fordi vi nå jobber med handlingsrommet knyttet til tettbebyggelse, som jo vil avgjøre hvor mange anlegg vi faktisk skal oppgradere, og derfor også selvfølgelig nøyaktig hvor dyrt dette kravet vil bli i praksis. Vi søker som best vi kan å utnytte det handlingsrommet på en god måte, slik at vi balanserer hensynet til et godt miljø og at kostnadene ikke skal bli høyere for folk enn det de trenger å bli. Derfor har vi også bedt Miljødirektoratet om å gjøre en tydelig jobb knyttet til hvor stort det handlingsrommet faktisk er.

Det betyr at når vi har fått mer klarhet i det, og også klarhet i om vi får eventuelle tilpasninger knyttet til noe lengre frister, slik at vi kan gjennomføre de oppgraderingene som skal gjøres i norske anlegg, på en god måte, vil vi komme tilbake til Stortinget med en mer presis oversikt over dette.

Helt avslutningsvis til representanten Marhaugs spørsmål om tilpasninger: Jeg vil igjen minne om at dette er EØS-relevant regelverk. Det følger av EØS-avtalen at vi skal gjennomføre EØS-relevant regelverk i Norge, men jeg mener at vi har gode argumenter for at vi trenger noe mer tid til å kunne følge opp disse kravene.

Møtelederen: Det er fire som vil stille spørsmål, så jeg tror vi tar to og to. Først gir jeg ordet til Tage Pettersen.

Tage Pettersen (H): Takk for redegjørelsen.

De spørsmålene som har blitt stilt, og sikkert noen av dem som kommer til å bli stilt også, kan for så vidt oppsummeres med at den dagen statsråden kom hjem fra Brussel, besluttet Stortinget seks anmodningsvedtak som angår akkurat dette.

Mitt spørsmål er egentlig: Hvordan ser statsråden for seg å følge opp disse anmodningsvedtakene med tanke på prosessen og dialogen man har med EU?

Kari Sofie Bjørnsen (H): Mitt spørsmål gjelder lengre tidsfrister. Statsråden sa at det må godkjennes av de andre EØS-landene. Da blir spørsmålet: Hvordan jobber regjeringen med dette for å forankre muligheten for lengre tidsfrister med de andre EØS-landene, og spiller Kommisjonen noen rolle? Jeg er veldig opptatt av å høre hvordan dere griper fatt i dette.

Møtelederen: Da kan statsråden få svare.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: Vi vil selvfølgelig følge opp anmodningsvedtakene fra Stortinget så raskt som mulig og komme tilbake med informasjon knyttet til kostnader så godt vi kan. Jeg er opptatt av at vi skal gjøre den jobben vi er avhengig av å gjøre, særlig knyttet til tett bebyggelse-definisjonen for å sørge for at det også er relevant informasjon som Stortinget får med tanke på hvilke kostnader dette vil ha.

Så til tilpasninger og hvordan vi jobber: Der opplever jeg at vi nå har en god dialog med Kommisjonen, men også at vi har en dialog med land i EU, og kanskje særlig med de landene som står oss nærmest, for å forklare Norges syn. Det vil vi fortsette å ha i årene framover. Det er klart at hovedutfordringen vår er at vi har brukt et helt lovlig unntak i det gjeldende direktivet for en del av de minste anleggene. Det gjør at Norge får særskilt mange anlegg som vi skal oppgradere. Det gjelder litt uavhengig av hvilken tettbebyggelse-definisjon man legger til grunn. Det betyr også at ikke bare på grunn av kostnadene, men også på grunn av hvor mange folk vi har i et lite land som Norge til å kunne drive denne typen arbeid, er det behov for noe bedre tid for å kunne gjennomføre dette skikkelig, grundig og ordentlig. På dette området har jeg også tro på at vi kommer til å bli lyttet til i EU og også blant land som vi samarbeider med i Europa.

Møtelederen: Da har vi kommet til de to siste som skal stille spørsmål – først Marius Arion Nilsen.

Marius Arion Nilsen (FrP): Det meste er egentlig blitt spurt om, slik jeg ser det. Statsråden nevner og det sies at man forventer en kostnad på 40 mrd. kr–50 mrd. kr–60 mrd. kr over en tiårsperiode, som da vil bli 5 mrd. kr–6 mrd. kr hvert år. Hva er nå rent konkret de årstallene man opererer med? Er det en endelig dato for når dette må være gjennomført, og er det å få lengre tid noe man også diskuterer, slik at man kan ta dette over lengre tid med tanke på begrenset antall personell? – Det er et langt land med mange anlegg.

Lars Haltbrekken (SV): Takk for redegjørelsen.

Det er slik at det å få renset utslipp som går til fjord og sjø, er utrolig viktig. Vi ser jo tilstanden i Oslofjorden.

Det er ingen tvil om at dette kan ha veldig høye kostnader for norske kommuner. Mitt spørsmål er om regjeringen da vil vurdere også å bidra i mye større grad til finansiering av den nødvendige rensingen, slik at en kan få gjenopprettet økobalansen i mange av disse fjordene og innsjøene.

Møtelederen: Da kan statsråden få svare.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: Til representanten Haltbrekkens spørsmål først:

Regjeringen har allerede tatt flere grep for å legge til rette for de oppgraderingene som vi vet vi kommer til å trenge på vann- og avløpsfeltet i årene framover. Vi har redusert momsen, og vi har gjort noe med avskriving knyttet til disse anleggene, og det har vært viktige tiltak. For Oslofjorden spesifikt har vi også laget en tilskuddsordning, som skal være med på å bidra til at flere kommuner går sammen, bygger større, mer rasjonelle og derfor også mer kostnadseffektive anlegg enn det man ellers ville gjort. Hva vi eventuelt skal gjøre av den typen tiltak for resten av landet, må vi komme tilbake til. Jeg er først opptatt av å avklare hvilke anlegg og hvilke tettbebyggelser det er som skal oppgradere sine anlegg. Så får vi diskutere om det eventuelt er behov for ordninger for å bidra til å hjelpe til med noe av det infrastrukturløftet man skal ta i årene framover.

Til representanten Nilsen: Det er ikke 40 mrd. kr–50 mrd. kr–60 mrd. kr, men det er 30 mrd. kr–50 mrd. kr som er det anslaget vi har i dag knyttet til hva sekundærrensekravet kommer til å koste. I utgangspunktet er det slik at disse kravene skal starte å gjelde fra 2027 og være gjennomført innen 2037 for de fleste anleggene, hvis jeg ikke husker kravene i direktivet helt feil. Det er klart at det er relativt kort tid for et land som Norge, som kommer til å ha behov for å oppgradere flere hundre anlegg for å klare å være i tråd med disse kravene. Det er også bakgrunnen for at vi i Brussel argumenterer godt, mener jeg – ikke at Norge skal behandles så spesielt eller noe slikt, men at vi trenger noe bedre tid også fordi vi er et av få land som i stor utstrekning har brukt unntakene i de gjeldende direktivene for at vi skal få gjennomført dette på en klok måt. Det vil i så fall, hvis vi får gjennomslag, gi oss noen flere år, slik at vi også kan lage en nasjonal implementeringsplan som står seg på en god måte.

Møtelederen: Takk til klima- og miljøministeren.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Vi går videre på sakslisten.

Møtelederen: Ber noen om ordet? – Så synes ikke, og vi går videre på sakslisten.

Møtelederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk til klima- og miljøministeren og justis- og beredskapsministeren for deres orienteringer.

Jeg vil gjerne denne gangen si litt om status på flere ulike saker.

For det første vil jeg si litt om EUs nye lovforslag om industriutvikling, også kjent som Industrial Accelerator Act, litt om arbeidet med NZIA, altså forordningen for produksjon av nullutslippsteknologier, om Secure Connectivity og om prosedyreforordningen for saker om offentlig støtte. Jeg vil også orientere utvalget om forhandlinger vi har startet med Estland om en avtale om forsyningssamarbeid i kriser og krig.

Videre vil jeg si litt om EUs forslag til regelverk for å bygge et mer integrert europeisk kapitalmarked, den såkalte markedsintegrasjonspakken, som vi følger med på og om status i forhandlingene med land som mottar EØS-midler.

Før vi går inn i detaljene, vil jeg gjerne begynne med å peke på et par viktige overordnede saker, som jeg mener vi ikke bør miste av syne før vi går inn i det jeg skal ta opp spesielt.

Jeg vil først si litt om utviklingen i amerikansk handelspolitikk og noen viktige problemstillinger avledet av det.

Som kjent har amerikansk høyesterett for kort tid siden slått fast at administrasjonens bruk av International Emergency Economic Powers Act som hjemmel for å innføre tollsatser, var ulovlig. Da fratok de Trump-administrasjonen det viktigste virkemiddelet for en konfronterende tollpolitikk.

Men man skal ikke glede seg for tidlig. Det kan være en midlertidig glede for dem som er skeptiske til denne typen tollpolitikk. Administrasjonen fulgte da opp med alternative tollhjemler gjennom presidentordre. Dette vil videreføre mye av den eksisterende tollpolitikken. Det kan dog være at det blir noe mer krevende å innføre helt tilfeldig toll mot enkeltland uten begrunnelse. Da må man i større grad ha prosess, undersøkelser og begrunnelse. Det betyr ikke at problemet på noen måte er løst, men det står i et litt annet lys.

For øyeblikket gjelder 10 pst. tilleggstoll for store deler av norsk eksport til USA. Det er det samme som for alle andre handelspartnere. For Norges del er det altså relativt likt det som gjaldt før høyesterettsdommen. Denne tollen løper ut etter 150 dager, og president Trump annonserte i forrige uke at han igangsetter nye undersøkelser som på visse premisser gir presidenten adgang til å innføre varig høy toll, for toll skal han åpenbart ha. Dette gjelder altså en lang rekke land.

Det er viktig at amerikanske domstoler korrigerer beslutninger hvor administrasjonen har overskredet sin kompetanse etter amerikansk intern rett. Det viktigste for oss er likevel at den amerikanske tilnærmingen til handelspolitikk under Trump-administrasjonen faktisk består. Det er en amerikansk handelspolitikk med en svært høy konfliktvilje og en aktiv tollpolitikk som trumfer hensynet til stabilitet og til en regelbasert handel. Handelspolitikk benyttes i økende grad som et politisk virkemiddel også utenfor de rent handelspolitiske spørsmålene og som et pressmiddel. Her må vi være tydelige – USAs politikk bryter grunnleggende med WTOs, Verdens handelsorganisasjons, spilleregler.

Dette skaper betydelig usikkerhet for næringslivet som er svært uheldig. Selv om USA fortsatt står for knappe 4 pst. av Norges utenrikseksport, rammer både tollen og usikkerheten konkrete bedrifter og verdikjeder som eksporterer direkte og i enda større grad de som påvirkes indirekte gjennom sin deltakelse i europeiske verdikjeder. Sagt på en annen måte: Veldig mye av det vi eksporterer, går til europeisk industri, men hvis den europeiske industrien vi eksporterer halvfabrikata til gjør det dårligere i møte med et annerledes USA, vil det også indirekte påvirke oss. Den effekten er mye sterkere enn den direkte effekten. Derfor er det svært viktig for oss hvordan EU håndterer denne saken.

EU har brukt mye tid og politisk kapital på å forhandle fram et rammeverk som gjør det mulig for europeiske selskaper å operere trygt og forutsigbart i USA. Dette har vært en omstridt avtale, som kjent. Europaparlamentet skal i prinsippet stemme i dag. Det må bekreftes om det faktisk skjer, men det skal stemmes i dag over godkjenning av EUs innrømmelser i denne avtalen, noe som selvsagt er krevende når USA nettopp lanserte nye undersøkelser med sikte på å skaffe seg et oppdatert rettslig grunnlag for å innføre tilleggstoll også mot EU.

Jeg tror det er viktig å ta inn over seg her at en del av de landene som har inngått avtaler, har akseptert det man kan kalle asymmetriske avtaler, altså ikke balanserte, nettopp for å møte trusselen om amerikansk toll. Hvis det skulle være slik at presidentens adgang til å innføre den typen toll blir svekket, vil kanskje en del av disse avtalene komme i et annet lys. Dette er foreløpig ikke avklart. Vi må derfor for sikkerhets skyld være forberedt på fortsatt høy amerikansk toll også framover.

I denne situasjonen opplever jeg at forsvaret for en regelbasert handelsorden blir viktigere enn det det noen gang har vært. Der står vi sammen med svært mange likesinnede. De aller fleste land ønsker en regelstyrt handel, og derfor blir arbeidet i WTO ekstra viktig.

Om en uke begynner den 14. ministerkonferansen i Verdens handelsorganisasjon i Kamerun. Der har Norge fått et viktig oppdrag som fasilitator eller tilrettelegger for forhandlinger om reform. Det er en knippe ministre som skal ta videre det arbeidet som er gjort i Genève, som Norge ved meg skal lede. Vår ambassadør Petter Ølberg har gjort en utmerket jobb med å forberede dette i Genève på ambassadørnivå. Det er altså rett og slett intet mindre enn å prøve å redde Verdens handelsorganisasjon og også få til noe framdrift og dynamikk i den organisasjonen. Og enn så lenge, per nå er altså både USA og Kina, EU, India og sentrale aktører, 166 land, fortsatt med og fortsatt engasjert i arbeidet om reform, men mye kan skje i løpet av dagene som kommer. Derfor er det svært viktig at vi samarbeider med dem som står oss nærmest. Det er viktig å si dette litt tydelig, for det som kunne vært fristende i det bilaterale forholdet til USA, må det hele tiden også opplyses om hva det betyr for det bredere systemet. Vi er med andre ord mye mer avhengig av helheten enn akkurat forholdet til USA. Når vi skal gjøre det vi kan for å hjelpe norske bedrifter som er utfordret i forholdet til USA, er det slik jeg forstår det, enighet også med næringslivet om at det ikke skal skje på en måte som svekker de grunnleggende prinsippene, f.eks. Most-Favoured-Nation-prinsippene i WTO.

Også her står vårt forhold til EU helt på toppen av prioriteringslisten både fordi det er vår viktigste handelspartner uten sammenligning, og også fordi vi er veldig samstemte når det gjelder synet på hva som bør skje i WTO.

Jeg har lyst til å nevne en annen overordnet sak, som vi nok kommer tilbake til mange ganger framover, men som bør nevnes her i det første europautvalgsmøtet siden dette skjedde. Det er altså at den islandske regjeringen 6. mars fremmet forslag til Alltinget om at det skal gjennomføres en folkeavstemming den 29. august om å gjenoppta medlemsskapsforhandlingene med EU. Som mange vil huske, søkte Island medlemskap i EU i 2009 under den daværende sosialdemokratiske regjering, men de ble satt på vent eller suspendert i 2013 under en annen regjering. Så de ble aldri avlyst, men man har suspendert forhandlingene. Det som er planen nå, er at man gjenopptar medlemskapsforhandlingene, altså ikke søker på nytt, men gjenopptar en eksisterende prosess. Den islandske regjeringen har nå bedt Alltinget om å slutte seg til dette.

Alltinget må ferdigbehandle dette forslaget innen 29. mai, fordi en folkeavstemning tidligst kan gjennomføres tre måneder etter en eventuell positiv beslutning i Alltinget. Det vil da være 29. august som er regjeringens plan. Hvis folket sier ja 29. august, vil medlemskapsforhandlingene bli gjenopptatt allerede i inneværende år, er det vi hører fra den islandske regjeringen. Vi skal huske at dette er forhandlinger med et land som i mellomtiden har blitt fullt ut integrert i det indre marked, som da er «acquis communautaire», og det blir altså et helt annet og mye mindre omfattende sett av forhandlinger enn det andre land som er i søknadsprosess nå, har, for mye er allerede gjort fordi man jo er i EØS. Slik sett vil regelverket i det indre marked i all hovedsak være implementert fra før.

Vi vet ikke hvordan dette vil utvikle seg framover. Jeg skal være forsiktig med å spekulere i islandsk debatt, men jeg vil mene at det er viktig fra norsk side at vi tenker igjennom hvilke konsekvenser en eventuell islandsk gjenopptakelse av medlemsforhandlingene vil kunne ha for Norge og EØS både umiddelbart og på lengre sikt. Det er tre land på EØS-/EFTA-siden. Det er Norge, Island og Liechtenstein. Island er da det nest største av de tre landene på vår side, mens det da for tiden er 27 land på den andre siden i EU. Derfor er det viktig også for oss.

En utvikling der Island igjen går inn i medlemskapsforhandlinger, vil reise ganske grunnleggende spørsmål som krever grundige vurderinger både institusjonelt, rettslig og politisk. Jeg synes ikke vi skal vente til etter en eventuell islandsk folkeavstemming om medlemskap med å avklare hvordan dette vil påvirke vårt avtalemessige samarbeid med EU i EØS. Derfor har vi satt i gang arbeidet i Utenriksdepartementet for å forberede dette, som vi må følge og se i lys av utviklingen på Island, og som vi etter hvert vil gå dypere inn i. Jeg kommer til å orientere utvalget også i kommende møter om de vurderingene vi foretar i lys av hvordan situasjonen på Island utvikler seg framover.

Da vil jeg gå litt mer inn i detaljene som jeg nevnte innledningsvis, og jeg vil begynne med EUs lovforslag om industriutvikling, Industrial Accelerator Act, som kom for knapt to uker siden, eller 4. mars. Denne forordningen er den mest tydelige hittil når det gjelder nye krav til «Made in Europe» og andre bestemmelser som favoriserer europeiske produsenter og investorer i utvalgte strategiske sektorer.

Næringsministeren og jeg nevnte begge på utvalgets forrige møte, at det er helt avgjørende for Norge og Island at vi inkluderes i begrepet «europeisk». I så måte er dette nye lovforslaget om industriutvikling en god nyhet. Kommisjonen definerer i forslaget EØS-avtalen på linje med EU-landene og andre land som EU har inngått handelsavtale med. Det betyr at vi har nådd fram med våre argumenter overfor Kommisjonen, men jeg vil understreke at dette fortsatt er et forslag som skal godkjennes av Europaparlamentet og Rådet. Vi kan ikke være trygge på det endelige utfallet av drøftingen i EU. Og som vi har snakket om mange ganger i utvalget, er det ingen tvil om at man både i Kommisjonen og i andre deler av EU ser på helheten i sitt forhold til land som både Norge og Island når de foretar den type vurderinger. Derfor vil vi fortsatt, selv om vi har, skal vi si, vunnet første slag, følge tett opp overfor EU-siden for å sikre at vi fortsatt er definert på innsiden. Konsekvensene av noe annet er ganske alvorlige for norske bedrifter og arbeidsplasser i en tid der handelspolitikken jo ikke er det den en gang var, og hvor det å ha nærmest mulig kontakt med våre viktigste handelspartnere er mye viktigere enn noensinne før.

De strategiske sektorene i Industrial Accelerator Act er først og fremst stål, sement og aluminium, altså viktige områder for oss, en rekke grønne teknologier og bilindustrien. Slike tiltak påvirker både produsentene av disse varene, hvor Norge har noen aktører og offentlig innkjøp generelt.

Som en av Norges største produsenter og eksportører av aluminium er det særlig viktig at produkter fra Norge regnes som europeisk i denne sammenheng. Det ville rammet norsk aluminiumsindustri svært hardt hvis vi hadde havnet på utsiden av det europeiske markedet.

Men for norske aluminiumsprodusenter handler det ikke bare om «Made in Europe» og opprinnelsesland, men også om å kunne innfri kravet om å levere lavkarbonproduserte varer. Her har Norge i prinsippet gode muligheter, men det er fortsatt litt usikkert hva lavkarbonaluminium egentlig er siden Kommisjonen ikke har definert dette produktet tydelig nok. Produsenter vet derfor ikke om deres produkter er laget med tilstrekkelig lave utslipp til å godkjennes som lavkarbon. Dette er noe vi vil følge opp i samtaler med Kommisjonen.

Konsekvensene av Industrial Accelerator Act for norsk næringsliv er noe vi vil vurdere i samråd med industrien og med offentlige innkjøpere. Og la meg også nevne at vi er invitert til et innspillmøte om saken med relevante parter i dag. Vi anser regelverket for å være av stor betydning for norsk næringsliv og offentlige innkjøpere, og regjeringen vil priorotere dette arbeidet høyt.

Så er det slik at forslaget til IAA, altså Industrial Accelerator Act, foreslår flere endringer i Net-Zero Industry Act-forordningen, NZIA, forordningen for produksjon av nullutslippsteknologier. Endringene som foreslås i NZIA på grunn av IAA, gjelder først og fremst kapittelet om statsstøttede innkjøp av grønn teknologi. Det foreslås å stille nye krav om «Made in Europe» i forbindelse med offentlige anskaffelser og havvindauksjoner. Dette kommer i tillegg til kravene som allerede er innført om å utelukke produsenter fra dominerende tredjeland fra det indre markedet.

Siden NZIA ble vedtatt i EU for snart to år siden, har regjeringen gjennomført omfattende rettslige og økonomiske vurderinger av innholdet. Det er en høyt prioritert sak for regjeringen. Vi tar sikte på å få på plass en norsk posisjon til NZIA i løpet av kort tid.

Det er et regelverk som kan legge til rette for utvikling av økt produksjon av nullutslippsteknologi i Europa, og det inneholder også et eget kapittel om CO₂-lagring. Grunnen til at dette arbeidet tar tid, er at NZIA er en svært sektorovergripende og omfattende rettsakt som reiser krevende problemstillinger på flere saksområder, bl.a. ressursforvaltning, lokalt selvstyre og bruk av handelspolitiske virkemidler. En norsk posisjon – når den er klar – må dekke hele denne saksbredden. Vi har hatt dialog med Kommisjonen og våre EFTA-partnere om dette, og vi vil fortsette den i månedene som kommer.

Jeg har også lyst til å understreke at de foreslåtte endringsforslagene til NZIA ennå ikke er vedtatt politikk i EU, og vi ser ikke for oss at dette vil forsinke den pågående EØS-prosessen som vil skje parallelt.

Så vil jeg komme inn på prosedyreforordningen. I 2013 ble det vedtatt en revidert prosedyreforordning for offentlig støtte i EU. Forordningen regulerer saksbehandlingen i støttesaker hos Kommisjonen og ESA. Formålet med revisjonen var å effektivisere saksbehandlingen. Forordningen er EØS-relevant og en del av det eldre etterslepet av rettsakter som skal innlemmes i EØS-avtalen.

I dag må ESA behandle alle klager om påstått ulovlig støtte. Den viktigste konsekvensen av den reviderte prosedyreforordningen er at ESA vil få adgang til å avvise klager, som vil gi mulighet for å effektivisere saksbehandlingen. Klagesakene er veldig ressurskrevende for norske myndigheter og særlig norske kommuner, som må motbevise at de har gitt ulovlig støtte.

Jeg har lyst til å fortelle om et av de mest kuriøse eksemplene vi har sett. Det er Indre Fosen kommune, som klagde på seg selv, fordi et nytt kommunestyre etter kommunesammenslåing er uenig med det forrige om et eiendomssalg.

Behandlingen av klagesakene kan gå over flere år og skape usikkerhet om mottaker må tilbakebetale støttebeløp. Derfor er det viktig å få innlemmet denne forordningen i EØS-avtalen. Hovedgrunnen til at den ikke er innlemmet, er at den har reist konstitusjonelle spørsmål. ESA vil med dette få muligheten til å be om informasjon i en støttesak direkte fra norske foretak og å ilegge sanksjoner dersom informasjonsplikten ikke oppfylles.

Til det kan jeg si at Kommisjonen har hatt tilsvarende myndighet i over ti år og aldri ilagt sanksjoner. ESA vil dessuten bare kunne bruke denne myndigheten dersom norske myndigheter ikke gir ESA den informasjonen de trenger, noe vi jo har for vane å gjøre.

Justisdepartementets lovavdeling vurderte dette i fjor og kom med en konklusjon i høst om at myndighetsoverføringen er lite inngripende. Regjeringen legger dette til grunn og vil fremme samtykkeproposisjon til Stortinget. Innlemmelse innebærer at ESA kan få bedre kapasitet til å behandle notifisering av statsstøtte til politisk viktige saker, som f.eks. havvind. Samtidig kan det føre til et mer målrettet og mer effektivt ESA, som kan prioritere klagesaker der det er et reelt konkurranseproblem. Det bør bety at forvaltningen kan jobbe mer effektivt, til både næringslivets og Kommune-Norges beste.

Så et litt annet område, som også er viktig: Internasjonalt romsamarbeid gjennom EU og European Space Agency, ESA, er en bærebjelke i vår norske rompolitikk. Statsbudsjettet for 2026 innebærer en betydelig satsing på romvirksomhet gjennom norsk deltagelse i EUs Secure Connectivity-program og videreføring av den norske deltagelsen i ESA.

Norge deltar ikke fullt ut i EUs nåværende romprogrammer. Europakommisjonens forslag til konkurranseevnefond, som også har forslag til nye romaktiviteter, åpner for at Norge kan delta i alle romaktiviteter, men det er litt usikkert på hvilke vilkår. Å avklare disse vilkårene er derfor et arbeid vi prioriterer. Avtale om norsk deltagelse i Secure Connectivity vil bli undertegnet av næringsministeren og EUs kommisjonær for forsvar og rom, Andrius Kubilius, i Brussel allerede den 26. mars. Kongelig resolusjon om undertegning av avtalen legges fram den 20. mars.

Det skal også være en EØS-komitébeslutning om norsk deltakelse. Denne skal behandles i EØS-komiteen 30. april.

Utenriksdepartementet vil i løpet av mai legge fram en proposisjon for Stortinget om samtykke til norsk deltakelse i Secure Connectivity, og 22. mai er den datoen vi styrer mot og håper å få til. Det skal være en kort proposisjon, og det er i statsbudsjettet for 2026 bevilget penger til deltakelse, så vi vil gjerne be Stortinget legge til rette for at proposisjonen kan behandles før sommeren.

Så vil jeg si noen ord om at vi fikk en henvendelse fra Estland for et års tid siden. De ønsket å inngå en avtale om forsyningssamarbeid i kriser og krig. Vi har hatt en krisehandelsavtale med Sverige fra 1986, som dessverre i lang tid har vært sovende på grunn av organisatoriske endringer på svensk side. Vi har også en avtale fra 2005 med Finland, først og fremst knyttet til at man ikke skal benytte unntaksbestemmelsene i EØS-avtalens artikkel 123 c slik at det skulle hindre handel mellom våre land i krise. Det er også mulighet for å inngå sektorvise avtaler med sterkere bindinger, og det legges opp til jevnlig informasjonsutveksling om saker som har betydning for forsyningssikkerhet og beredskap. Det har i lang tid vært arbeidet langs flere spor for å få på plass tilsvarende avtaler som den vi har med Finland, med andre og flere allierte land. Det viser hvordan en totalberedskap også har med handelsrelasjoner å gjøre.

Etter innledende uformelle samtaler med Estland har de sendt oss et avtaleutkast og bedt om at vi starter en forhandlingsprosess. Det legges opp til at forhandlingene begynner i slutten av mai. Siden teksten i utkastet fra Estland er svært lik den allerede inngåtte avtalen med Finland, antar jeg at dette vil gå smidig, og at det ikke vil bli behov for altfor mange møter.

Så vil jeg gjerne over til en sak på finansministerens område. EU-kommisjonen la i desember fram en omfattende pakke med regelverksforslag, kjent som Market Integration Package, eller markedsintegrasjonspakken. Formålet med disse forslagene er å bygge et mer integrert europeisk kapitalmarked, fjerne hindringer for grensekryssende virksomhet og fremme innovasjon. EU-kommisjonen mener at mer integrerte kapitalmarkeder er av vesentlig betydning for Europas økonomiske styrke, ikke minst for at Europa skal kunne nå sine strategiske hovedprioriteringer med hensyn til konkurranseevne, digital og grønn omstilling samt styrket forsvar og sikkerhet i bred forstand.

Finansmarkedsregulering er en del av EØS-avtalen, og rettsaktene er markert som EØS-relevante. Lovgivningsforslagene vil, om de vedtas, innebære endringer i en lang rekke regelverk på finansmarkedsområdet. Planen inneholder også forslag om overføringer til tilsynskompetanse innen Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten, ESMA, for tilsyn med kryptoeiendelstjenestetilbydere og bestemte markedsinfrastrukturforetak. Forslag fra Kommisjonen er nå til behandling i Rådet og Europaparlamentet, og regjeringen følger dette arbeidet og vurderer konsekvensen for norsk regelverk og norske markeder fortløpende.

Så vil jeg helt avslutningsvis gi en kort oppdatering om hvordan vi står nå når det gjelder EØS-midlene og forhandlinger med mottakerlandene. Vi har så langt inngått intensjonsavtaler om bruk av EØS-midler i ny periode med 11 av 15 mottakerland. Disse elleve blir om svært kort tid til tolv, fordi vi etter planen vil undertegne en avtale med Hellas fredag 20. mars, og da gjenstår Romania, Slovenia og Ungarn. Der pågår forhandlingene fortsatt. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med informasjon om framdrift i forhandlinger også med disse landene senere.

Arbeidet med å gjennomføre intensjonsavtale med ulike land som mottar EØS-midler, nærmer seg med andre ord slutten. Dette innebærer at vi nå åpner opp et nytt kapittel i de landene hvor avtaler er på plass. De enkelte programmene skal utarbeides i samarbeid med norske partnere, og prosjekter og midler skal da lyses ut. Fondet for støtte til sivilt samfunn er godt i gang. 14 fondsoperatører er nå oppnevnt, Malta gjenstår, og de første utlysningene av støtte er nå lansert i Slovakia og Ungarn.

Vi har også nylig inngått en samarbeidsavtale med OSSE og deres kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter, ODIHR. Formålet er å styrke mottakerlandenes arbeid for å sikre romfolks rettigheter, forebygge hatefulle ytringer og å styrke rettsstaten. Samarbeidet med ODIR komplementerer samarbeidet med internasjonale organisasjoner som Europarådet, OECD og EUs byrå for fundamentale rettigheter for å styrke rettsstat, demokrati og menneskerettigheter. Som utvalget vil være kjent med, er Norge nå en stor aktør på dette feltet – fremme av rettsstat, minoritetsvern og demokrati i mottakerlandene.

Jeg takker da for oppmerksomheten og ser fram til spørsmål.

Møtelederen: Takk til utenriksministeren.

Det er flere som har tegnet seg, så vi prøver å ta to og to.

Jeg kan også nevne at til WTOs parlamentarikerkonferanse i Kamerun er det Erna Solberg, Jonas Andersen Sayed, Tobias Hangaard Linge og Trond Giske som deltar fra Stortingets side.

De to første spørsmålene er fra Erna Solberg og Bård Ludvig Thorheim.

Erna Solberg (H): Det hadde ikke noe med det å gjøre, det hadde med Island å gjøre – bare litt om hvilken strategi dere har for det arbeidet som skal gjøres for å vurdere spørsmål rundt Islands medlemskap. Det mest sårbare vi har, er selvfølgelig fiskeriforhandlinger, som er et område hvor det vil forandre dynamikken totalt hvis Island blir medlem. Gjør dere særlige dybdevurderinger rundt det? Det andre spørsmålet er om dere kommer til å offentliggjøre de vurderingene som gjøres, for den offentlige debatten om hva dette betyr.

Bård Ludvig Thorheim (H): Det er en rekke Omnibus-forslag som ligger klare til å bli vedtatt i EU nå, som vil forenkle rapporterings- og regelbyrden på europeiske bedrifter. Jeg har etterlyst det tidligere: Jeg lurer på om regjeringen har gjort et arbeid på høringer og vurderinger i forkant, sånn at det ikke blir et lengre mellomrom hvor norske bedrifter får en større regelbyrde enn europeiske.

Møtelederen: Da kan utenriksministeren få svare.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Til Solberg først: Det er ingen tvil om at det virkelig store spørsmålet og sannsynligvis «make or break»-spørsmålet når det gjelder Island og EU, blir fisk. Jeg skal som sagt være forsiktig med å spekulere, men jeg kan bare referere at det jeg hører, er at stemningen er relativt positiv på Island, i hvert fall på regjeringshold, for at man kan få noe gjennomslag for islandske ønsker der.

Det er klart at stormaktene i Europa på fisk er Island og Norge, så det er ingen tvil om at det er det området vi kanskje særlig trenger å følge med på, også fordi mye av dette er utenfor EØS-avtalen. Vi vet at i det tilfellet at Island også skulle bli medlem, ikke bare gjenoppta søknaden, vil veldig mye av «acquis» være det samme, men på fisk vil forholdene endre seg ganske betraktelig, som Solberg påpeker. Det kommer vi til å følge nøye med på, både opp mot Island og i Brussel, selvfølgelig, og knyttet til andre interesserte land.

Jeg vil si at hovedsvaret på om vi vil offentliggjøre, nok er ja. Vi vil prøve å ha så offentlig ordskifte om dette som vi bare kan. Vi vil også redegjøre her etter hvert som det skrider fram. Vi kommer tilbake til den saken ved flere anledninger, tror jeg. Det er først og fremst hva som skjer etter 29. august, som er spennende, så det blir særlig i høst. Fram til det vil det være mer diskusjoner internt i Island om hva man skal stemme, og så er det grunn til å tro at det vil gå raskt fra og med september, tenker jeg. Jeg forstår det også slik at EU er innstilt på det. Det er ingen tvil om at EU nå strever med mange medlemskapsprosesser mot Vest-Balkan, Moldova og til og med Ukraina. Island er et av de få landene som er – skal vi si – allerede fullt ut EU-kompetente gjennom EØS, der veldig mye er unnagjort, så det vil være en annen type prosess, vil jeg tro. Igjen: Vi får komme tilbake til det når tiden er inne.

Til Thorheim: På Omnibus gjøres det en løpende vurdering av de ulike forslagene, inkludert endringer av regelverk. Dette er egentlig et system for å forenkle regelbyrden, så det er helt riktig at vi må passe på at vi ikke blir sittende med mer kompliserte regler enn nødvendig, mens de forenkles i EU. På én måte er det enklere å forholde seg til forenkling enn det motsatte. Samtidig er det et helt riktig poeng at vi må passe på å følge med i tiden, og da vil vi vurdere de ulike forslagene og også holde utvalget orientert etter hvert som det skrider fram.

Møtelederen: Takk. Da går vi til de to siste spørsmålene – først Marius Arion Nilsen og deretter Nikolai Astrup.

Marius Arion Nilsen (FrP): Takk for informasjonen. Det er mye som skjer, og det som ble nevnt her med Omnibus, var et av mine spørsmål også. Jeg lurer litt på hvor aktiv rolle den norske regjeringen og Norge spiller her for å spille inn forenklingsforslag. Nå kom det først og fremst orientering om veldig mange nye direktiver og reguleringer, som ofte kommer, men det er stor interesse for å høre hva man gjør og planlegger, og når det effektueres for forenklinger og økning av konkurransekraft.

Så begynte utenriksministeren å nevne noe knyttet til Island, EU, søknadsprosessen og tankeprosessen som starter der. Man er inne på fiskeri, men er det da slik å forstå at utenriksministeren mener at hele EØS/EFTA-formatet står på spill om vi kun blir stående igjen sammen med Liechtenstein – hvis han fortsetter litt videre på den tanken som han begynte på?

Nikolai Astrup (H): I europautvalgsmøtet i juni sa næringsministeren at det hastet å avklare Net-Zero Industry Act. Jeg oppfatter at utenriksministeren sier det samme nå. Da er spørsmålet: Hvordan definerer egentlig utenriksministeren hast? Når kan vi forvente at det kommer en avklaring på de spørsmålene som ligger i Net-Zero Industry Act og en eventuell implementering i Norge?

Det andre spørsmålet går for så vidt på finansministerens område, men jeg har lyst til å spørre utenriksministeren likevel. Det handler om vindkraftforliket som ble inngått i Stortinget i desember 2023, der en sentral komponent av det skulle notifiseres til ESA. Det er ikke gjort, og det er heller ikke startet noen prosess eller noen formell dialog med ESA om dette – nesten to og et halvt år etter at Stortinget fattet et vedtak. Spørsmålet er om utenriksministeren kan belyse hvorfor dette tar så lang tid, og når regjeringen har tenkt å følge opp Stortingets vedtak.

Møtelederen: Da kan utenriksministeren få svare.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Først til Nilsen, om Omnibus: Vi støtter arbeidet – å øke Europas konkurransekraft er også å øke vår konkurransekraft, fordi det på en måte er den samme konkurransekraften, og vi er jo grunnleggende sett en europeisk økonomi. Vi er aktivt tilhenger av at man tar konkrete grep, i tråd med både Draghi- og Letta-rapporten, og det er det som har ført til disse Omnibus-reglene. Dette er en del av den løpende dialogen, også om økonomisk sikkerhet – altså konkurransekraft, økonomisk sikkerhet, strategisk autonomi. En av konsekvensene av diskusjonen vi hadde om ferro, var jo at vi fikk en enighet om at vi skal ha løpende dialog med EU om de tingene. Det vil også berøre dette.

Som jeg også sa til Thorheim, vil vi komme tilbake etter hvert som Omnibus-arbeidet skrider framover, og se hvilke effektiviseringer og forenklinger som måtte komme, og hvordan vi også kan implementere dem. Det er klart at vi skal ha et felles regelverk, og det er både hvis det blir mer detaljert, og naturligvis også hvis det blir mindre detaljert eller mer rom for ulike nasjonale løsninger, f.eks. Vi vil følge med på det så godt vi kan, så det må jeg bare komme tilbake til løpende.

Til Astrup, når det gjelder NZIA: Ja, «haster» er at det bør skje så fort det kan skje på en ansvarlig måte, men problemet er at denne diskusjonen om EØS-avtalens virkeområde som justisministeren var litt inne i, også vil berøre NZIA på grunn av CO₂-lagring. Der er det akkurat nå en prosess i Høyesterett som nok bør avklares før vi kommer helt i mål. Det er et forsinkende element. Det er greit å ha avklart både juridisk og politisk hva vi tenker om det, som justisministeren sa, også med tanke på spørsmål tidligere. Vi mener at dette er viktig, og at vi bør være med på det, men det er veldig sektorovergripende, og det er både EØS-relevans og over i en del områder vi da må velge å være med på. Derfor må vi ha en helhetlig posisjon på det.

Når det gjelder vindkraftnotifisering, må vi komme tilbake til det, rett og slett. Jeg har ikke noe svar på det nå.

Det var en ting til jeg kom på – det var et spørsmål til fra Nilsen. Beklager, det var ikke meningen å hoppe over det.

Spørsmålet var hva som skjer med EØS-avtalen. Formelt sett har vi ikke funnet at det er noe i veien for at EØS-avtalen kan videreføres med på den ene siden Norge og Liechtenstein og på den andre siden 28 medlemsland, inkludert Island. Da er vi allerede der framme at Island eventuelt har både søkt om medlemskap og sagt ja – det vet vi ikke, men under forutsetning av det. Formelt sett er det svaret.

Så er jo spørsmålet hvordan man fra EU-siden vil stille seg ikke bare etter et sånt utfall, men hva samarbeidsforholdene blir i den tiden hvor vi viderefører arbeidet med EØS-avtalen, og Island forhandler om medlemskap. Vil det gjøre EU innstilt på å være mer fleksibel overfor EØS-land eller mindre fleksibel? Det er også noe vi må vurdere politisk. Man kunne jo tenke seg at man gjerne skulle sett at flere land da valgte en annen vei enn EØS, men det vet vi ikke ennå. Det er den typen ting vi må følge med på og se nærmere på. På det konkrete spørsmålet, rent formelt, kan man ha EØS-avtalen med 2 versus 28. Det er sikkert noe mer å si om det når vi kommer framover i utviklingen.

Da er jeg ferdig.

Møtelederen: Tusen takk, utenriksminister. Det siste blir jo veldig spennende å følge med på for oss alle, uavhengig av EU-standpunkt.

Da har vi bare ett punkt igjen, og det er Eventuelt.

Møtelederen: Er det noen som har noe under Eventuelt? Så synes ikke, og da takker jeg så mye for møtet og hever møtet.