Møtelederen: Da gir jeg ordet til klima- og miljøministeren.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: EU er Norges viktigste samarbeidspartner i klima- og miljøpolitikken. Det utvikles nå nytt regelverk som bygger videre på den grønne given. Det blir viktig også for Norge. Vi følger med på utviklingen i EU samtidig som vi intensiverer innsatsen for å ta ned etterslepet, innlemme og gjennomføre EØS-relevant regelverk som er viktig for Norges grønne omstilling. I dag vil jeg fokusere på innlemmelse og gjennomføring av avløpsdirektivene.

Avløpsvann er en kilde til forurensing, og utslipp fra avløpsvann er en av de største påvirkerne på den alvorlige miljøtilstanden i Oslofjorden. God avløpsrensing er viktig for å ta vare på miljøet og naturen. Dessverre er det flere utfordringer på avløpsfeltet i dag. Revidert avløpsdirektiv er en sak av stor betydning for Norge, og jeg vet at den også engasjerer mange. Revidert avløpsdirektiv er EØS-relevant, og for å overholde våre EØS-rettslige forpliktelser er det viktig å prioritere framdrift i arbeidet med direktivet.

Før jul informerte regjeringen om at vi ønsker å innlemme det reviderte avløpsdirektivet i EØS-avtalen og gjennomføre det i norsk rett, og vi vil også legge fram en samtykkeproposisjon for Stortinget, i tråd med artikkel 103 i EØS-avtalen.

Revidert avløpsdirektiv trådte i kraft i EU 1. januar 2025 og skal beskytte mennesker og natur mot utslipp av dårlig renset avløpsvann. Direktivet skal videre skape et forutsigbart rammeverk med mer åpenhet og bedre styring av avløpssektoren. Direktivet er i tråd med EUs grønne giv, med mål om klimanøytralitet, null forurensing innen 2050, sirkulær økonomi og bevaring av biologisk mangfold. For å oppnå det har direktivet fått et utvidet virkeområde, slik at det vil gjelde flere og mindre tettbebyggelser enn dagens avløpsdirektiv. Det stilles også nye og strengere rensekrav.

Revidert avløpsdirektiv peker ut en tydelig vei for hvordan vi skal redusere utslipp og sikre renere vann i hele landet. Vi må rense bedre langs kysten og gjøre mer for å fjerne mikroforurensing, miljøgifter og legemiddelrester. Det skal også sikre at vi skal kunne utvikle lokalsamfunnene våre, drikke rent vann og bade trygt, og at det er liv i elvene, innsjøene og fjordene våre og i havet vårt.

Miljømyndighetene har fulgt revisjonen av avløpsdirektivet tett og jobber aktivt for å påvirke EUs utforming av direktivet. Blant annet er tidsfristene i det vedtatte direktivet lengre enn det som opprinnelig var foreslått. Regjeringen har også hele veien vært tydelig på at vi jobber for løsninger som er tilpasset norske forhold, og for at hensynet til norske kommuner og innbyggere skal ivaretas på en best mulig måte. Vi jobber med å ivareta norske interesser i forbindelse med hvordan direktivet skal gjennomføres, og vi ser bl.a. på handlingsrommet i direktivet, inkludert tettbebyggelsesdefinisjonen. Vi jobber også opp mot EU for å få en tilpasning, slik at Norge får lengre tidsfrister enn i direktivet.

Tidligere denne uken var jeg i Brussel for å diskutere det reviderte avløpsdirektivet med miljøkommissæren og for å møte andre som kan gi nyttige innspill til avløpsarbeidet. Det var konstruktivt, og for meg var det særlig viktig å få fram hva som gjør Norge til Norge – vi har en lang kyst, spredt befolkning og gode vannforhold. Det reviderte direktivet blir ekstra krevende langs kysten fra Lindesnes og nordover, siden unntaket om mindre strenge rensekrav, som vi har benyttet oss av langs kysten, ikke videreføres.

Vi har også tett dialog med Island, som kjenner på en del av de samme utfordringene som oss. Tidspunktet for innlemmelse i EØS-avtalen avhenger av dialogen med EØS- og EFTA-landene og EU.

Samtidig er vi ikke alene om å oppleve utfordringer på avløpsfeltet. Nye, ambisiøse krav og vedlikeholdsetterslep er også krevende for flere andre europeiske land. En eventuell fristutsettelse for Norge må godkjennes av de andre EU-landene, som ikke nødvendigvis gis samme fristutsettelse.

Det er forskjell på Berlin og Berlevåg, men kravene i direktivet avhenger allerede av byens størrelse, behov og tilstand i vannmiljøet. Derfor vil ikke små bygder med utslipp til kysten behandles på samme måte som store byer med utslipp til følsomme innsjøer.

At nye krav vil være krevende for Norge, legger vi ikke skjul på. Etterlevelse av de nye kravene forutsetter god planlegging og prioritering. Samtidig vil det være bra for både folks helse og miljøet, også i Norge.

Resultatet av det arbeidet vi gjør opp mot EU, og det norske gjennomføringsarbeidet, kan påvirke de totale kostnadene og konsekvensene som følger av revidert direktiv. Det gjør det vanskelig å svare presist på alle spørsmål nå. Jeg ønsker å holde både kommunene og Stortinget oppdatert, så langt det er mulig, og når vi har kommet lenger i dette arbeidet, vil vi som sagt fremme en samtykkeproposisjon for Stortinget.

Det reviderte avløpsdirektivet vil erstatte det gjeldende avløpsdirektivet fra 1991. Media, og særlig Adresseavisen, har bidratt til å sette fokus på direktivet og avløpsområdet generelt. Det mener jeg er bra. Det er viktig å sikre både riktig gjennomføring av våre EØS-forpliktelser og bedre avløpsrensing. Derfor har jeg ønsket å se nærmere på om gjennomføringen av direktivet i norsk regelverk har vært god nok. Konklusjonen er at det finnes noen mangler ved gjennomføringen. De aller fleste av direktivets krav er likevel gjennomført korrekt. Det er også viktig å ha med seg at ikke alle krav i et direktiv må kunne leses ut av det nasjonale regelverket. Det er en sammensatt vurdering, og jeg vil også påpeke at dette er et gammelt direktiv over en av mange rettsakter som ble tatt inn da EØS-avtalen trådte i kraft i 1994.

En av de manglene vi har funnet, er knyttet til krav om fjerning av organisk materiale, dvs. sekundærrensing. Sekundærrensing er direktivets hovedregel. Da avløpsdirektivet skulle gjennomføres i norsk rett på begynnelsen av 2000-tallet, hadde Norge over tid gjort en betydelig innsats på avløpsområdet, med mål om å redusere utslippene fra avløp. Vi stilte allerede krav om fosforfjerning i Norge, som også var strengere enn i direktivet, og mange avløpsanlegg var nylig blitt bygd eller oppgradert. Det ble den gangen vurdert at disse anleggene ville gi mer effektiv rensing og oppfylle direktivets overordnede formål om å redusere utslipp fra avløp.

Ved gjennomføringen av direktivet den gangen ble det derfor lagd en overgangsordning der eksisterende anlegg gradvis skulle oppfylle kravene til sekundærrensing, framfor å rive eller å bygge om nye eller nylig oppgraderte renseanlegg med fosforfjerning. Nye anlegg skulle bygges med sekundærrensing. Det ble vurdert at overgangsordningen ville gi en bedre kost–nytte-gjennomføring av direktivet og samtidig sikre god nok rensing og miljøbeskyttelse. Før vedtaket ble ESA orientert om hvordan den norske forskriften skulle se ut.

Dette var en alternativ måte å gjennomføre direktivet på, og overgangsordningene er ikke i tråd med kravene og tidsfristene i direktivet. Det er ikke slik vi ville gjennomført EØS-rettslige forpliktelser i dag. Overgangsordningen har dessverre ikke blitt fulgt opp som forutsatt, og mange kommuner har ikke oppgradert til sekundærrensing. Jeg vil likevel påpeke at mange av anleggene som har vært omfattet av overgangsordningen, langt på vei har renset godt nok i praksis, og på nivå med sekundærrensekravet, siden disse anleggene fjerner 90 pst. av fosforet.

I tillegg til overgangsordningen har vi funnet noen andre svakheter ved gjennomføringen av enkelte krav i direktivet, hvor direktivforpliktelsene burde ha framgått tydeligere av det norske regelverket. For eksempel burde nitrogenfjerningskravet framgått tydeligere i forskriften. Jeg vil samtidig understreke at mange av direktivenes krav også her oppfylles i praksis, selv om de ikke framgår direkte av regelverket. Konkrete krav stilles i utslippstillatelser for avløpsanleggene og følges opp av forurensingsmyndighetene. Departementet vil innen kort tid publisere våre vurderinger og funn fra gjennomgangen av direktivet. Grunnen til at vi ikke publiserer funnene ennå, er at det fortsatt er noen vurderinger vi er usikre på, men vi jobber med å ferdigstille dette.

Gjennom de siste årene har vi iverksatt flere tiltak for å ta tak i avløpssituasjonen i Norge. Vi har styrket Miljødirektoratet og statsforvalterne på avløpsområdet, slik at de skal være bedre i stand til å følge opp sektoren. Vi har også bedt dem prioritere feltet. For eksempel ble statsforvalterne i 2019 bedt om å skjerpe praksisen knyttet til sekundærrensing. Videre ble det i 2022 varslet strengere rensekrav med nitrogenfjerning til kommunene og renseanleggene i området rundt Oslofjorden. Dette ble gjort etter at en ny rapport viste at det var behov for nitrogenfjerning, og det er i tråd med kravene i avløpsdirektivet. Vi har også etablert en tilskuddsordning for planlegging av nitrogenfjerning rundt Oslofjorden.

De siste årene har investeringene i sektoren økt, noe som har gitt bedre rensing og økt rensekapasitet. Vi ser nå tegn til en positiv trend der flere kommuner oppgraderer renseanleggene sine. Anleggene har bedre rensing enn de hadde i 2018, da vi ble gjort kjent med etterslepet i sektoren. Jeg vil naturligvis sørge for at regelverket endres for å rette opp manglene, og det er naturlig å se dette i sammenheng med gjennomføringen av revidert avløpsdirektiv, som uansett vil kreve en full revisjon av det norske avløpsregelverket.

Riktig gjennomføring i norsk rett av EØS-rettsakter på klima- og miljøområdet er prioritert, herunder også å gjennomgå tidligere regelverk for å sikre at disse er korrekt gjennomført i norsk rett. Regelverket er omfattende, og det er i stadig utvikling gjennom endringsdirektiver og endringsforordninger og avklarende avgjørelser fra EU-domstolen og EFTA-domstolen. Å holde det norske regelverket à jour er derfor en kontinuerlig prosess. Erfaringene fra avløpsdirektivet av 1991 viser at det kan skje feil. Som en del av det løpende EØS-arbeidet vil Klima- og miljødepartementet løpende vurdere gjeldende regelverk for å sikre at det er korrekt gjennomført.

Saken om avløpsdirektivet fra 1991 viser at dette er en viktig del av Klima- og miljødepartementets ansvar, og det er naturlig at departementet prioriterer det også framover. EU forblir Norges viktigste samarbeidspartner også på klima- og miljøområdet. Det er i vår interesse å gjennomføre relevant EU-regelverk som sikrer Norges og Europas grønne omstilling.

Møtelederen: Takk til statsråden. Det åpnes for spørsmål. Foreløpig har Geir Pollestad tegnet seg – og flere andre også, men vi begynner med Pollestad.

Geir Pollestad (Sp): Eg skal ikkje gå inn på iveren etter å gjennomføra og sikra at direktivet frå 1990-talet vert gjennomført. Noko som ikkje vart nemnt i orienteringa, er kostnadene som ligg i dette. Det er eit svært kostbart opplegg, slik direktivet ligg føre no, og det er ei rekning som vil gå rett til norske innbyggjarar. Det vart sagt Berlevåg og Berlin, og det jo kjernen i dette – det er ikkje godt nok differensiert.

Spørsmålet mitt er eigentleg todelt. Kan ein seia noko om kva forventa kostnader ei gjennomføring av direktivet vil ha? Det andre spørsmålet er: Har regjeringa informasjon som dei ikkje har delt med Stortinget og offentlegheita, med tanke på kva kostnader dette vil gje på kommunenivå? Og vil ein i så fall sørgja for at all informasjon ein har, vert offentleggjort?

Møtelederen: Avløp vekker åpenbart interesse, så jeg tror vi tar to spørsmål om gangen. Da er det Sofie Marhaug.

Sofie Marhaug (R): Mitt første spørsmål er: Hvorfor har regjeringen fortsatt ikke oversikt over hvilke kommuner, tettbebyggelser og renseanlegg som faktisk blir rammet, når regjeringen samtidig har varslet at direktivet skal inn i EØS-avtalen, og at samtykkeproposisjonen skal legges fram for Stortinget? Hvordan kan Stortinget gjøre en forsvarlig vurdering når vi ikke har fått vite om de konsekvensene av det konkrete vedtaket?

Jeg lurer også på hvorfor regjeringen ikke allerede har avklart og lagt fram et tydelig norsk handlingsrom for definisjonen av tettbebyggelse, når både Menon-rapporten og regjeringens egne uttalelser peker på at det er nettopp dette som kan være avgjørende for å redusere kostnadene med 25 mrd. kr uten at det blir dårligere for miljøet. Har regjeringen brukt for lang tid, og risikerer vi nå å svekke Norges forhandlingsposisjon overfor EU på grunn av det?

Helt til slutt: Er det noen bestemte tilpasninger som er en forutsetning for å innføre direktivet, eller vil regjeringen foreslå en innføring av direktivet uavhengig av om vi får tilpasninger?

Møtelederen: Da kan statsråden få svare.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: Tusen takk for to gode spørsmål.

For å slå sammen det som handler om kostnader: Det er ingen hemmelighet at det er estimert en kostnad i størrelsesordenen 30–50 mrd. kr for å gjennomføre den delen av de strengere kravene som handler om sekundærrensing. Det er i og for seg en relativt liten andel av de kostnadsutfordringene vi vil ha i vann- og avløpssektoren i Norge i årene framover. Det er klart at det totale etterslepet er estimert til å være i størrelsesordenen 400–500 mrd. kr, så de største kostnadsutfordringene for denne sektoren framover har ikke noe med EU-regelverk å gjøre, men med det vedlikeholdsetterslepet vi har knyttet til denne infrastrukturen i Norge.

Det er litt vanskelig, nettopp av noen av de grunnene som blir nevnt her, å legge fram en full oversikt over hvilke kommuner og hvilke anlegg som vil få disse kravene i dag. Det er nettopp fordi vi nå jobber med handlingsrommet knyttet til tettbebyggelse, som jo vil avgjøre hvor mange anlegg vi faktisk skal oppgradere, og derfor også selvfølgelig nøyaktig hvor dyrt dette kravet vil bli i praksis. Vi søker som best vi kan å utnytte det handlingsrommet på en god måte, slik at vi balanserer hensynet til et godt miljø og at kostnadene ikke skal bli høyere for folk enn det de trenger å bli. Derfor har vi også bedt Miljødirektoratet om å gjøre en tydelig jobb knyttet til hvor stort det handlingsrommet faktisk er.

Det betyr at når vi har fått mer klarhet i det, og også klarhet i om vi får eventuelle tilpasninger knyttet til noe lengre frister, slik at vi kan gjennomføre de oppgraderingene som skal gjøres i norske anlegg, på en god måte, vil vi komme tilbake til Stortinget med en mer presis oversikt over dette.

Helt avslutningsvis til representanten Marhaugs spørsmål om tilpasninger: Jeg vil igjen minne om at dette er EØS-relevant regelverk. Det følger av EØS-avtalen at vi skal gjennomføre EØS-relevant regelverk i Norge, men jeg mener at vi har gode argumenter for at vi trenger noe mer tid til å kunne følge opp disse kravene.

Møtelederen: Det er fire som vil stille spørsmål, så jeg tror vi tar to og to. Først gir jeg ordet til Tage Pettersen.

Tage Pettersen (H): Takk for redegjørelsen.

De spørsmålene som har blitt stilt, og sikkert noen av dem som kommer til å bli stilt også, kan for så vidt oppsummeres med at den dagen statsråden kom hjem fra Brussel, besluttet Stortinget seks anmodningsvedtak som angår akkurat dette.

Mitt spørsmål er egentlig: Hvordan ser statsråden for seg å følge opp disse anmodningsvedtakene med tanke på prosessen og dialogen man har med EU?

Kari Sofie Bjørnsen (H): Mitt spørsmål gjelder lengre tidsfrister. Statsråden sa at det må godkjennes av de andre EØS-landene. Da blir spørsmålet: Hvordan jobber regjeringen med dette for å forankre muligheten for lengre tidsfrister med de andre EØS-landene, og spiller Kommisjonen noen rolle? Jeg er veldig opptatt av å høre hvordan dere griper fatt i dette.

Møtelederen: Da kan statsråden få svare.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: Vi vil selvfølgelig følge opp anmodningsvedtakene fra Stortinget så raskt som mulig og komme tilbake med informasjon knyttet til kostnader så godt vi kan. Jeg er opptatt av at vi skal gjøre den jobben vi er avhengig av å gjøre, særlig knyttet til tett bebyggelse-definisjonen for å sørge for at det også er relevant informasjon som Stortinget får med tanke på hvilke kostnader dette vil ha.

Så til tilpasninger og hvordan vi jobber: Der opplever jeg at vi nå har en god dialog med Kommisjonen, men også at vi har en dialog med land i EU, og kanskje særlig med de landene som står oss nærmest, for å forklare Norges syn. Det vil vi fortsette å ha i årene framover. Det er klart at hovedutfordringen vår er at vi har brukt et helt lovlig unntak i det gjeldende direktivet for en del av de minste anleggene. Det gjør at Norge får særskilt mange anlegg som vi skal oppgradere. Det gjelder litt uavhengig av hvilken tettbebyggelse-definisjon man legger til grunn. Det betyr også at ikke bare på grunn av kostnadene, men også på grunn av hvor mange folk vi har i et lite land som Norge til å kunne drive denne typen arbeid, er det behov for noe bedre tid for å kunne gjennomføre dette skikkelig, grundig og ordentlig. På dette området har jeg også tro på at vi kommer til å bli lyttet til i EU og også blant land som vi samarbeider med i Europa.

Møtelederen: Da har vi kommet til de to siste som skal stille spørsmål – først Marius Arion Nilsen.

Marius Arion Nilsen (FrP): Det meste er egentlig blitt spurt om, slik jeg ser det. Statsråden nevner og det sies at man forventer en kostnad på 40 mrd. kr–50 mrd. kr–60 mrd. kr over en tiårsperiode, som da vil bli 5 mrd. kr–6 mrd. kr hvert år. Hva er nå rent konkret de årstallene man opererer med? Er det en endelig dato for når dette må være gjennomført, og er det å få lengre tid noe man også diskuterer, slik at man kan ta dette over lengre tid med tanke på begrenset antall personell? – Det er et langt land med mange anlegg.

Lars Haltbrekken (SV): Takk for redegjørelsen.

Det er slik at det å få renset utslipp som går til fjord og sjø, er utrolig viktig. Vi ser jo tilstanden i Oslofjorden.

Det er ingen tvil om at dette kan ha veldig høye kostnader for norske kommuner. Mitt spørsmål er om regjeringen da vil vurdere også å bidra i mye større grad til finansiering av den nødvendige rensingen, slik at en kan få gjenopprettet økobalansen i mange av disse fjordene og innsjøene.

Møtelederen: Da kan statsråden få svare.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: Til representanten Haltbrekkens spørsmål først:

Regjeringen har allerede tatt flere grep for å legge til rette for de oppgraderingene som vi vet vi kommer til å trenge på vann- og avløpsfeltet i årene framover. Vi har redusert momsen, og vi har gjort noe med avskriving knyttet til disse anleggene, og det har vært viktige tiltak. For Oslofjorden spesifikt har vi også laget en tilskuddsordning, som skal være med på å bidra til at flere kommuner går sammen, bygger større, mer rasjonelle og derfor også mer kostnadseffektive anlegg enn det man ellers ville gjort. Hva vi eventuelt skal gjøre av den typen tiltak for resten av landet, må vi komme tilbake til. Jeg er først opptatt av å avklare hvilke anlegg og hvilke tettbebyggelser det er som skal oppgradere sine anlegg. Så får vi diskutere om det eventuelt er behov for ordninger for å bidra til å hjelpe til med noe av det infrastrukturløftet man skal ta i årene framover.

Til representanten Nilsen: Det er ikke 40 mrd. kr–50 mrd. kr–60 mrd. kr, men det er 30 mrd. kr–50 mrd. kr som er det anslaget vi har i dag knyttet til hva sekundærrensekravet kommer til å koste. I utgangspunktet er det slik at disse kravene skal starte å gjelde fra 2027 og være gjennomført innen 2037 for de fleste anleggene, hvis jeg ikke husker kravene i direktivet helt feil. Det er klart at det er relativt kort tid for et land som Norge, som kommer til å ha behov for å oppgradere flere hundre anlegg for å klare å være i tråd med disse kravene. Det er også bakgrunnen for at vi i Brussel argumenterer godt, mener jeg – ikke at Norge skal behandles så spesielt eller noe slikt, men at vi trenger noe bedre tid også fordi vi er et av få land som i stor utstrekning har brukt unntakene i de gjeldende direktivene for at vi skal få gjennomført dette på en klok måt. Det vil i så fall, hvis vi får gjennomslag, gi oss noen flere år, slik at vi også kan lage en nasjonal implementeringsplan som står seg på en god måte.

Møtelederen: Takk til klima- og miljøministeren.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Vi går videre på sakslisten.