Møtelederen: Utenriksministeren ønsker å redegjøre for de områdene som står omtalt i sak nr. 3 på dagsordenen – vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Som det framgår av dagsordenen, vil jeg i dag få komme litt inn på status i regjeringens arbeid med å knytte Norge til EUs styrkede helseberedskap. Videre vil jeg orientere om hvor vi står i arbeidet med EUs forordning om digitale tjenester og forordningen om kunstig intelligens. Et tredje tema jeg ønsker å berøre, er status for arbeidet med EUs aktsomhetsdirektiv. Til slutt vil jeg komme tilbake til et tema jeg ga utvalget en første orientering om i juni, nemlig arbeidet med å forberede Norges deltakelse i EUs programmer i neste programperiode.

Først vil jeg si noen ord om et tema som har vært oppe i utvalget i flere møter tidligere, hvor det nå har kommet en avklaring. Det er spørsmålet om EUs grensejusteringsmekanisme for karbonprising, også kjent som CBAM-forordningen, eller Carbon Border Adjustment Mechanism, som det heter i EU.

Etter grundige vurderinger av norske interesser går regjeringen inn for at forordningen innføres i Norge. Dette er i tråd med veldig klare råd fra både næringsliv og arbeidstakerorganisasjoner om at det ville være svært krevende å stå utenfor, så lenge man er medlem i EUs karbonprisingsordning, ETS. Regjeringen legger til grunn at forordningen innføres i Norge som et frivillig samarbeid.

Ved å signalisere det til EU får vi også anledning til å engasjere oss i videreutviklingen av CBAM, foreslå eventuelle mulige forbedringer i tråd med både norske og andre europeiske interesser, for det er en del spørsmål som både norsk og andre lands industri fortsatt ønsker å få klarhet i. Dette spørsmålet drøfter vi nå med våre EØS/EFTA-partnere og med EU.

Jeg har lyst til å understreke at dette på mange måter er nybrottsarbeid, for vi er det første landet som ikke er EU-medlem som slutter seg til CBAM. Det gjør vi fordi vi er medlem i ETS, og fordi vi er nært knyttet til EUs klimasamarbeid, men også fordi det som fullintegrert i det indre markedet vil skape en del utfordringer å stå utenfor dette. Det vil altså kunne gi særlige ulemper for norsk næringsliv og særlige fordeler for ikke-europeisk industri inn i norske markeder. Det hadde vært en veldig problematisk situasjon. Samtidig har Norge et litt annet forhold til tredjeland, siden vi ikke er med i EUs tollunion. Det er jo avklart at dette ikke er en toll, men det er likevel en avgift som påføres ved import. Det har derfor tatt litt tid å avklare Norges posisjon i dette, i tråd med det jeg har sagt tidligere, men nå er altså den beslutningen i prinsippet tatt, og så begynner vi samtalene om hvordan dette kan skje.

Det skal også sies at CBAM er et stort og krevende regelverk med enkelte administrative kostnader både for staten og for næringslivet. Vi kan ikke her og nå si konkret akkurat når og akkurat hvordan forordningen vil tre i kraft i Norge, men vi er kommet et godt stykke videre. For at arbeidet med innlemmelse skal komme raskt i gang, har vi foreslått en egen bevilgning på 50 mill. kr over neste års budsjett til forberedelser av tilpasning til CBAM.

Jeg vil minne om at CBAM foreløpig er i en prøveperiode i EU, og det vil tre reelt i kraft først i 2026.

Så vil jeg vende blikket mot de temaene jeg annonserte innledningsvis.

Først til samarbeidet om helseberedskap: Helseberedskapsmeldingen er tydelig på viktigheten av europeisk samarbeid innen helseberedskap. Derfor jobber regjeringen med å knytte Norge til EUs styrkede helseberedskap på en måte som ivaretar våre interesser og bidrar til økt sikkerhet for våre borgere.

Forordningene om det utvidede mandatet til Det europeiske smittevernbyrået og det europeiske legemiddelverket og forordningen om grensekryssende helsetrusler er nå innlemmet i EØS-avtalen. For tilknytning til de delene av EUs styrkede helseberedskapssamarbeid som går utover EØS-avtalen, trenger Norge en egen bilateral avtale. EU kjenner Norges ambisjoner godt, men har hele tiden antydet at Norges ambisjoner må være moderate. Om denne avtalen sier de nå offentlig at det må være forskjell på å være EU-medlem og ikke å være det.

Den 18. september offentliggjorde Kommisjonen at de har anbefalt Rådet at det åpnes forhandlinger med Norge, Island og Liechtenstein, og foreslått et mandat for forhandlingene. Dette er svært positivt, og det gir bevegelse i saken. Det skal samtidig sies at mandatet er snevrere enn hva Norge ideelt sett hadde ønsket seg. Mandatforslagets virkeområde er avgrenset til medisinske mottiltak i helsekriser. Det er en del av kjerneinteressen for Norge og vil være viktig for å styrke norsk helseberedskap. Dette er basert på erfaringene fra covid, hvor vi var så heldig å ha greie venner i Sverige, men vi hadde i utgangspunktet ikke institusjonelle koblinger som hadde sikret oss f.eks. tilstrekkelig adgang til vaksiner.

Samtidig vil en slik avtale ikke nødvendigvis sikre Norge en plass i EUs arbeid med helsekriser i scenarioer som krever helt andre former for mottiltak. Vi vil jobbe for å skape mekanismer som kan gi Norge bredere deltakelse. Vi ser det som klart i Norges interesse og i Norges innbyggeres umiddelbare interesse.

I den nye EU-kommisjonen ser vi at ansvaret for helseberedskap er delt på flere kommissærer. Vår oppfatning er at dette understreker behovet for en bred avtale på helseberedskap, og at Norge bør søke beredskapssamarbeid med EU i et bredere samfunnsperspektiv.

Så vil jeg gjerne gå videre til mitt neste punkt. I april orienterte digitaliserings- og forvaltningsministeren utvalget om arbeidet med innlemmelse i EØS-avtalen og nasjonal gjennomføring av forordningen om digitale tjenester, DSA, Digital Services Act, og tilsvarende KI-forordningen eller AI Act. I dag vil jeg gi en kort oppdatering av status for dette arbeidet.

DSA, altså forordningen om digitale tjenester, skal sikre tryggere internett for brukerne og beskytte grunnleggende rettigheter. Formålet er å forebygge ulovlige og skadelige aktiviteter på internett og spredning av desinformasjon.

DSA trådte i kraft i EU tidligere i år, og Kommisjonen er i full gang med å håndheve regelverket overfor store globale selskap som Meta, TikTok, X og Temu. Formålet er bl.a. å beskytte barn og unge mot skadelig innhold og avhengighetsskapende tjenester. Jeg vil legge til at det er egentlig EU, og bare EU, som nå driver noen meningsfylt regulering av disse store, globale selskapene. USA er i svært liten grad villig til det. I Kina vet vi ganske mye om koblingen mellom staten og tjenesteytere. Så her er det veldig naturlig å være tettest mulig koblet på EU når det gjelder grunnleggende personvernhensyn bl.a.

DSA er i dag vårt viktigste virkemiddel for å beskytte barn og unge på nett. Det er derfor viktig for regjeringen å få forordningen om digitale tjenester på plass i norsk rett så raskt som mulig, slik at vi kan sikre brukere og næringslivet samme beskyttelse og samme rettigheter på digitale plattformer som brukere og næringsliv i EU. Vi jobber både nasjonalt og sammen med våre EØS/EFTA-partnere med å ferdigstille utkast til EØS-komiteens beslutning som skal løse topilarutfordringene knyttet til Europakommisjonens nye kompetanse for å håndheve regelverket overfor de største plattformene. Deretter må løsningen forhandles med EU-siden, slik at forordningene kan tas inn i EØS-avtalen. Vi håper å kunne innlemme DSA i EØS-avtalen før sommeren 2025, men er, som dere forstår, avhengig av andre parters vilje til rask framgang.

Samtidig pågår det også arbeid med å forberede gjennomføringen av DSA i nasjonal rett. Det skal bl.a. pekes ut ansvarlige myndigheter til å håndheve regelverket nasjonalt, og det skal pekes ut en nasjonal DSA-koordinator. Regjeringen tar sikte på å sende et lovforslag om nasjonal gjennomføring av forordningen på høring våren 2025 og fremme en lovproposisjon for Stortinget så raskt det er mulig.

Så til EUs forordning om kunstig intelligens. Den ble altså vedtatt 13. juni 2024, så den er ganske fersk. Den skal sikre pålitelig utvikling og bruk av KI, kunstig intelligens, og sørge for at grunnleggende rettigheter blir ivaretatt og skaper et harmonisert indre marked for kunstig intelligens i EU.

Forordningen skal muliggjøre investeringer og teknologisk innovasjon og bidra til å øke utbredelsen av KI-teknologi. KI-forordningen har en risikobasert tilnærming, og produktsikkerhet er sentralt. KI-forordningen inneholder krav til nasjonale ansvarlige myndigheter og krav om etablering av en såkalt regulatorisk sandkasse for KI. Det kan jo høres ut som en byråkrats våte drøm å ha en «regulatorisk sandkasse» – jeg stusset litt selv på det begrepet. Men jeg har funnet ut at en regulatorisk sandkasse er et kontrollert miljø der KI-løsninger kan utvikles og testes for å sikre at de etterlever regelverkets krav uten skade på samfunnet rundt – hvis det er «trollmannens læregutt» som har programmert.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, DFØ, har i samarbeid med Digitaliseringsdirektoratet utredet en mulig nasjonal forvaltningsstruktur for KI-forordningen. DFØ leverte en rapport til Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet den 15. august med anbefalinger om mulig forvaltningsstruktur på nasjonalt nivå for å håndheve forordningen. Anbefalingene vurderes nå nærmere i departementet.

Departementet jobber for tiden også med et høringsnotat om nasjonal gjennomføring av KI-forordningen med sikte på å sende et forslag om gjennomføring av forordningen på høring tidlig i 2025. Planen er deretter å utarbeide en proposisjon om implementering av forordningen i norsk rett med mål om å legge dette fram for Stortinget til behandling våren 2025. Ideelt sett vil den tre i kraft sensommeren 2026 samtidig som hoveddelen av forordningen trer i kraft i EUs medlemsstater. Parallelt med det nasjonale arbeidet foregår det arbeid i EFTAs arbeidsgrupper med å identifisere et mulig behov for EØS-tilpasninger med utkast til EØS-komitébeslutning.

Så til neste punkt, som er EUs aktsomhetsdirektiv. Dette direktivet, som ble vedtatt i mai i år, har svært mye til felles med den norske åpenhetsloven fra 2022. Målet med regelverkene er å sikre at store virksomheter ivaretar hensynene til grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i sine leverandørkjeder. Dette skal de gjøre ved å gjennomføre aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter.

Aktsomhetsvurderingene skal være risikobaserte. Dette krever at virksomhetene kartlegger og prioriterer de områdene hvor risikoen for menneskerettighetsbrudd er størst. Virksomheter som bryter pliktene i direktivet, kan få erstatningsansvar. I tillegg kan de risikere bøter på inntil 5 pst. av sin globale netto omsetning.

Selv om aktsomhetsdirektivet har mange likheter med den norske åpenhetsloven, er det likevel noen sentrale forskjeller.

Aktsomhetsdirektivet omfatter langt færre virksomheter enn den norske åpenhetsloven. Åpenhetsloven vil derfor fremdeles være viktig. Direktivet skiller seg også fra åpenhetsloven ved at direktivet pålegger virksomhetene å gjennomføre aktsomhetsvurderinger knyttet til miljø i tillegg til grunnleggende menneskerettigheter. Virksomhetene skal dessuten utarbeide en klimaplan, som skal sørge for at deres forretningsmodell er i tråd med målet i Parisavtalen om å begrense den globale temperaturøkningen med 1,5 grader. Dette er temaer vi nå skal vurdere og ta inn også i den norske loven.

Barne- og familieministeren har denne høsten satt i gang et arbeid med å evaluere åpenhetsloven og vil samtidig se på hvordan aktsomhetsdirektivet kan gjennomføres i norsk rett. Dette håndteres av en arbeidsgruppe nedsatt av Barne- og familiedepartementet med deltakelse fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, UD og Forbrukertilsynet for å gjennomføre dette arbeidet. Implementeringsfristen for aktsomhetsdirektivet er satt til sommeren 2026.

Så til mitt siste tema i dag – Norges deltakelse i EUs programmer i neste programperiode. Dette er et tema jeg orienterte utvalget om i juni og som jeg gjerne vil komme tilbake til, for vi har kommet lenger i arbeidet.

EUs neste programmer starter opp først i 2028. Men Europakommisjonen er godt i gang med arbeidet med å forberede programforslagene. Det ventes å bli lagt fram på forsommeren eller høsten 2025. Norge har nå gode muligheter til å medvirke i utviklingen av programmene, ikke minst gjennom å fremme tidlige og tydelige norske posisjoner. Dette er et av hovedfunnene i Eldring-utvalget og i europameldinger som både lederen i komiteen og undertegnede har lagt fram gjennom flere runder om at skal man påvirke, må man være tidlig på. Dette er et veldig godt eksempel på at påvirkningen er størst når posisjonene formes. Aktiv medvirkning bidrar til at programmene ivaretar norske prioriteringer og dermed blir interessante og relevante for norske aktører. Dette legger igjen et godt grunnlag for god norsk deltakelse.

Regjeringen oversendte i juni de første norske posisjonene til den neste programperioden for de to største EU-programmene Norge deltar i per i dag. Det er EUs neste program for utdanning, opplæring, ungdom og idrett, Erasmus+, og EUs neste rammeprogram for forskning og innovasjon, det 10. rammeprogrammet. Norge kom tidlig på banen i disse diskusjonene. Faktisk var vi land nummer to som leverte innspill til det neste Erasmus+-programmet.

I posisjonene presenterer vi Norges syn på den overordnede innretningen av programmene, og viktige prinsipper som bør ligge til grunn for programmene. Vi vil følge opp med innspill om tematiske prioriteringer i forsknings- og innovasjonsprogrammet tidlig i 2025 og deretter fortløpende vurdere behovet for posisjoner både i tidlig fase og i forhandlingsfasen.

I tillegg til å bidra til at de neste programmene er faglig interessante, arbeider vi med å følge opp vår deltakelse i dagens programmer. Ansvarlige departementer har stor oppmerksomhet på å sikre at EØS/EFTA-landene får delta i tråd med bestemmelsene i EØS-avtalen. Dette innebærer bl.a. at vi får full tilgang til alle deler av programmene vi velger å delta i, og at vi får like rettigheter til tilgang til prosjekter og finansiering som deltakere fra EUs medlemsland. I medvirkningsarbeidet til neste programperiode vil vi ha med oss ivaretakelse av EØS/EFTA-landenes deltakerrettigheter.

Norge gjør det svært godt i flere EU-programmer. I forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont Europa ligger den norske returandelen på 3,29 pst. Det er langt over ambisjonen vi har satt oss, på 2,8 pst. – altså 3,29 pst. over ambisjonen på 2,8 pst.

I Erasmus+ overoppfyller norske aktører allerede målene for deltakelse i prestisjetiltak, som europeiske universitetsallianser. Med andre ord, vi får mer igjen enn vi putter inn.

Enda viktigere enn gode tall for tilslag og økonomisk retur er betydningen programsamarbeidet har for det norske samfunnet. Programsamarbeidet bidrar til høyere kvalitet i utdanning og forskning, det gir tilgang til ny kunnskap, nettverk og infrastruktur, skaper økt konkurranseevne, kunnskap og beredskap for å håndtere store samfunnsutfordringer som klimaendringer, sosial inkludering og mangfold, for å nevne noe. Disse effektene er det avgjørende å ta med seg inn i vurderingene av norsk deltakelse i programmene i neste programperiode.

Kunnskapsdepartementet er i gang med å utarbeide kunnskapsgrunnlag om betydningen av deltakelsen i programmene for utdanning og forskning, som vil inngå som en del av beslutningsgrunnlaget for vår deltakelse i neste periode.

– Da takker jeg for oppmerksomheten og ser fram til spørsmål.

Møtelederen: Da kan vi tegne oss til spørsmål. Jeg har et par spørsmål selv innledningsvis.

Det ene spørsmålet dreier seg om helsesamarbeid. Slik jeg tolker utenriksministeren nå, har EU lagd et begrenset mandat som dreier seg om medisinske mottiltak i kriser, mens Norge opprinnelig ønsker et videre mandat for å kunne bredde ut helsesamarbeidet. Det er ikke veldig overraskende at EU gjør dette. Det føyer seg for så vidt inn i et mønster nå, hvor de også tydelig sier at det er forskjell på å være utenfor og innenfor. Det får noen konsekvenser for oss som er utenfor. Utenriksministeren nevnte også at ansvaret nå var delt på flere kommissærer. Da er mitt spørsmål hvordan vi konkret jobber, om ikke for å kunne bredde ut mandatet til EU, så i hvert fall for å sørge for en bredere forankring i helsesamarbeidet. Det er selvfølgelig en utfordring for oss som utenforland å nå fram når dette spres på flere ansvarsområder.

Det andre spørsmålet dreier seg om valget og avstemningen i Moldova. Utenriksministeren har nettopp vært der. Det som ser ut til å ha skjedd, er akkurat det president Maia Sandu advarte om da hun var på statsbesøk i Norge i mai, at russiske interesser og statlige penger kjøper opp eller forsøker å kjøpe opp stemmer og selvfølgelig påvirker valget negativt. Hva er vurderingen utenriksministeren har av avstemningsresultatet om EU, eller at de grunnlovsfestet ambisjonen om EU-medlemskap som de vel gjorde, og også vurderingen av å legge dette ut til avstemning på dette tidspunktet, akkurat nå? Hvilke risikofaktorer og vurderinger gjør utenriksministeren av det?

Ingjerd Schie Schou (H): Takk til utenriksministeren for gjennomgangen av flere interessante emner.

Jeg skal forfølge også det som lederen var inne på når det gjelder helseberedskap, siden mandatet er avgrenset til helsekriser. Helseområdet må jeg nok si er det området jeg tenker at her hadde det vært en fordel og vært medlem av EU, men der er vi ikke.

Jeg vil gjerne få utdypet litt når dette er avgrenset til helsekriser – hva er konsekvensene for særlig det som gjelder tilgang til nye medisiner og vaksiner i mer rolig «läge», for å si det slik? Jeg lurer på om det betyr at vi ikke nødvendigvis på noen måte er verken først i køen eller med sikkerhet kan være sikret at vi får tilgang til dette like raskt som EU-medlemslandene vil få. – Det var bare en oppfølging av det.

Sivert Bjørnstad (FrP): Jeg har et spørsmål knyttet CBAM. Først og fremst er det veldig bra at regjeringen har tatt den avgjørelsen den har tatt. Så sier utenriksministeren at denne prinsippavgjørelsen åpner opp for at vi kan komme med innspill i prosessen, og at norsk industri har kommet med en del bekymringer. Kan utenriksministeren gi et kjapt overblikk over hvilke bekymringer det er, og hvordan regjeringen stiller seg til dem?

Christian Tybring-Gjedde (uavh.): Takk for redegjørelsen. Jeg har to spørsmål.

Det første gjelder kunstig intelligens, og at vi er en del av EUs programmer der. Vi hadde akkurat en EØS-debatt med utviklingsministeren. Hun nikket da vi snakket om å ha et norsk lederskap for utvikling og kontroll av KI. Foreligger det noen tanker rundt det – er det slik at vi skal være med i en del av det, eller skal vi ta noe initiativ for å lede? Jeg vet at det er krefter i Norge som ønsker og har muligheten til det. Med tanke på hvor vi er plassert, og i et sikkerhetspolitisk perspektiv er det viktig at vi i nordområdene har kontroll på KI med tanke på Russland og andre.

Så gjelder det punktet om EUs romprogram. Det har vært mye snakk om at Norge ikke får tilgang til de programmene som er nødvendig for norsk romindustri. Det har stått fast lenge. Vi kommer inn i det europeiske forsvarsfondet, som er veldig positivt. Er det slik at vi nå får full tilgang til romprogrammene, eller er det fremdeles romprogrammer som vi er utelatt fra?

Hårek Elvenes (H): Jeg forstod det slik at EU nå ønsker å være tydeligere på hva det vil si å være medlem eller ikke være medlem, og så viste man til helsefeltet. Er det andre områder man merker det på nå, fra Norges side?

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere som har bedt om ordet, så da kan utenriksministeren ta denne runden.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk til alle for gode spørsmål. Møtelederens første spørsmål og spørsmålene til Hårek Elvenes og Ingjerd Schie Schou henger litt sammen. Som sagt, vi er glad for å komme videre i arbeidet med helseberedskap, men vi erkjenner at mandatet slik det nå foreligger, er begrenset til helsekriser. Det er ikke optimalt.

Ja, det er riktig at forskjellen på medlemskap og ikke medlemskap vil bli tydeligere. Det er en konsekvens av brexit, og det er hovedforklaringen på det. Fram til brexit hadde EU stadig flere medlemmer. Så var det et knippe små, rike land i randsonen som ble opplevd som – hvis jeg kan si det – rimelig greie og konstruktive, men som ikke var med, og man var fleksibel på den typen ordninger. Så har vi det uendelig mye bedre enn Sveits har, for Sveits har fått dette veldig sterkt fordi deres tilknytningsform med de bilaterale avtalene egentlig ikke helt har holdt tritt med post brexit EU. Takke meg til at vi har EØS-avtalen, for den gir oss en god del rettigheter inn i EU-systemet, og vi har bikket 100 avtaler med EU som supplerer den. De avtalene gjelder og respekteres. Vi oppleves uttalt som EUs nærmeste utenforland også i EU, så vi har et godt forhold til EU og Kommisjonen. Men vi ser flere og flere tegn på at det ikke skal være slik at man kan få full adgang til alt uten også å være med. Det har blitt tydeligere. Vi ser en veldig tydelig trend, som jeg også har sagt i de EØS-redegjørelsene jeg har holdt – det er vel heller ikke et helt nytt tema – i at EU ser horisontalt på forholdet til andre land. Jo flinkere vi er til å holde orden i eget hus med å implementere i hvert fall det som er uproblematisk av utestående direktiver og slikt, jo bedre blir vi ansett. Jo mer vi tar det som de vil oppleve som unødvendige småkamper, jo vanskeligere får vi adgang til andre ting. Summen av vår oppførsel overfor EU betyr litt her.

Når det er sagt, vil jeg si at denne diskusjonen ikke er over når det gjelder helseberedskap. Nå er vi i gang, og så vil vår ambisjon være å koble oss til det vi kan nå, og så prøve å bygge videre på det framover. Det har litt sammenheng med EUs horisontale syn.

Jeg vil gjenta et annet tema som jeg har snakket om før, men som det er viktig å ta inn over seg. Da det indre marked var fullendt og EØS-avtalen kom på plass, gikk vi inn i en lang rekke år hvor forskjellen på EØS-medlemskap og EU gikk ned fordi hele verden ble globalisert og åpnet seg – tollbarrierer falt og det var en helt annen verden. Nå ser vi en verden hvor en del av de tingene som EU-land har, men som vi ikke har i EØS, blir viktigere igjen. Det betyr at den avstanden har økt litt. Det er ikke rettet mot Norge, men det er en funksjon med tanke på hvordan økonomien og verdens handelssystemer har utviklet seg. Dette er eksempler på det som vi ser, og som akkurat nå gjør at vi får adgang til helseberedskap, men da særlig i kriser. Per nå risikerer vi å ikke få tilgang til avgjørende utstyr og legemidler i en mer normalsituasjon. Det kommer vi til å jobbe videre med, og det er viktig at vi også har oppmerksomhet på det her i Europautvalget.

Så til Moldova. Jeg var der, som lederen sier. Det var et besøk som jeg gjennomførte sammen med hele den nordisk-baltiske kretsen – altså åtte land og utenriksministre. Det var veldig interessant. Det var like før både valget og presidentvalget. Der var det en kombinasjon av optimisme og nervøsitet – optimisme fordi ledelsen der og de fleste vi snakket med, mente det ville være et ganske komfortabelt flertall på meningsmålingen, men nervøsitet fordi det var veldig tydelige tegn på russisk innblanding. Det var så tydelige tegn at man nesten må konstatere at det skulle syntes – det var ikke fordekt i det hele tatt. En rekke mennesker som aldri hadde reist noe sted før, kom plutselig hjem fra Russland med 9 500 euro i pengesedler i bagasjen, noe som er under den formelle grensen på 10 000 euro – politiet avdekket veldig mange og så et mønster. Dette skulle brukes til å kjøpe stemmer. Moldova er et delt land, for det var en sovjetrepublikk – det kom en del folk fra andre deler av Sovjetunionen og særlig Russland for å jobbe i industrien og slikt. Det er regioner i Moldova som er russisktalende og derfor et enkelt bytte for russisk påvirkning. Likevel ble det flertall for, men ganske knapt – 50,46 pst. i den siste opptellingen. Det er et flertall, men det er ikke et veldig stort flertall. Jeg tror president Maia Sandu gjerne skulle sett et mer robust mandat enn det. Men jeg vil si det er bra at det falt ned på den siden, og slik sett var ikke den russiske påvirkningen så vellykket som de hadde håpet.

Nå blir det spennende i neste runde av presidentvalget, for Maia Sandu kom klart best ut i første runde – 42 pst. mot 26 pst. for den fremste av de andre. Det var mange andre kandidater, mange av dem er russiskvennlige, og risikoen er at de samler seg om én. Det er mest sannsynlig at hun vinner, men jeg tror ikke vi skal ta det for gitt.

Dette bør vi bry oss om, for Moldova ligger inneklemt mellom Romania og Ukraina. De har et godt forhold til Ukraina, og det hjelper Moldova en god del at Ukraina er vennligsinnet overfor dem, bl.a. har de stengt grensen til Transnistria, slik at de som bor i Transnistria – som er en russiskvennlig utbryterrepublikk – må reise via Moldova hvis de skal østover. Det har hjulpet ganske mye på å isolere dem mer, men det varer så lenge det går bra i Ukraina. Det er en reell eksistensiell frykt for at hvis det skulle gå galt i Ukraina, er Moldova kanskje første land på listen over hva Putin tar etterpå. Så dette er veldig alvorlig, og det er geopolitikk på skikkelig høyt nivå.

Så er spørsmålet: Var det klokt med folkeavstemning? Vel, jeg har mitt syn på folkeavstemninger i det hele tatt – de kommer ikke alltid ut som man, ja ... Det er noen tendenser til at befolkningene blir mer delt gjennom det å stille spørsmål digitalt – ja eller nei, for eller mot – og det ser ut til å ha skjedd litt her, i tillegg til påvirkningen. Dette vil historien dømme om, men presidenten opplevde i hvert fall at hun nå måtte få forankret dette bredere. Det var ikke konstitusjonelt nødvendig, for parlamentet har gitt regjeringen klart mandat for forhandlinger, og forhandlingene er i gang. Men hun ville forsikre seg om at hun hadde folkets backing siden det var så fryktelig mye russiskdrevet propaganda om at hun ikke hadde det. For å si det slik: Det gikk så vidt, men det kunne gått begge veier. Det er – for å være helt ærlig – landsbygda som er overveiende skeptisk, byene er for, diasporaen er for, de russiske minoriteter er mot, eldre folk er mot og unge folk er for. Det er mange akser inn i moldovsk politikk som man må følge nøye med på.

Så til CBAM og Sivert Bjørnstad. Fordi vi er store på noen bestemte områder i norsk industri, f.eks. metall, resirkulert aluminium og resirkulert metall, er det særlig det å forsvare disse nye produksjonslinjene med tanke på resirkulering. Så er det produksjon i Europa – herunder Norge – men innenfor CBAM, og som skal ut av Europa. Når vi eksporterer ut, er det noen uavklarte spørsmål, men de er ikke unike for norsk industri. Det er problemstillinger de deler med annen liknende industri i Europa. Poenget er egentlig mest å si at ved å melde oss på får vi en anledning til å kanalisere en del av de spørsmålene. Norsk industri er gjennomgående for, de ønsker virkelig sterkt at vi er med, men de vil også gjerne at vi jobber med noen spørsmål. Det er disse spørsmålene – resirkulering av metall, avgiftsnivå og hvordan det fungerer i Norge, som har en litt annen tilknytning til tredjeland – og så er det opp mot WTO-spørsmål og slikt, men det kommer vi nå til å jobbe videre med.

Så var det KI. Hvis Christian Tybring-Gjedde mente redegjørelsen til den nordiske samarbeidsministeren, tror jeg det var snakk om å ta styringen i globale prosesser. Det har vi lyst til, vi vil være en sentral spiller når det gjelder å utvikle de globale regelverkene. Så vil EU, som har et mye sterkere regulatorisk system enn verden som helhet, også jobbe med dette. Jeg mener det er fullt ut kompatibelt å slutte seg til det som skjer i Europa og likevel jobbe med globale initiativer, for mye av dette med KI skjer andre steder, særlig i Kina og i Kinas vern, og i USA og i USAs vern. Så Europa er ikke nødvendigvis hovedspilleren i dette, men har kanskje det mest effektive regulatoriske systemet for å gjøre noe som kan være enten en gave til menneskeheten eller en veldig mørk framtid – å få det inn i litt ordnede former. Jeg tror vi skal følge begge sporene samtidig. Jeg håper det var svar på spørsmålet. Hårek Elvenes var vel også innom det.

Når det gjelder Secure Connectivity, har de endelig fått forhandlingsmandat, så der har vi kommet et skritt videre når det gjelder å gå inn i forhandlinger om det – hvis det var spørsmålet. Jeg skal komme tilbake til det på neste møte og noterer meg det til neste gang.

Møtelederen: Er det andre spørsmål eller kommentarer eller ting vi trenger svar på? Det ser det ikke ut til å være.