Møtelederen: Da gir jeg ordet til statsråd Vestre.

Statsråd Jan Christian Vestre: Riktig god morgen – hyggelig å se dere. Takk for at jeg får komme og snakke litt om saker som jeg opplever at vi alle er dypt engasjert i, som er viktige for Europa, og som er viktige for Norge.

Det pågår nå store prosesser i EU som har betydning for norsk industri og næringsliv. Det gjelder bl.a. EUs grønne industriplan fra februar i år, og det er også to nye forordninger knyttet til henholdsvis kritiske råvarer, kalt Critical Raw Materials Act, og forordning om nullutslippsindustri eller grønn industri, som vi sier, Net Zero Industry Act. Begge disse forslagene er nå til behandling i EU-systemet. Prosessen går raskt. EU har kommet lengst med den forordningen som gjelder kritiske råvarer, og her er Kommisjonen, Rådet og Europaparlamentet i triolog-forhandlinger med mål om å oppnå politisk enighet allerede før jul.

Det er verdt å understreke at EU har fått opp tempoet kraftig på politikk- og regelverksutvikling knyttet til det grønne skiftet. Det får selvfølgelig også betydning for Norge, fordi vi må anstrenge oss mer for å forstå denne utviklingen, påvirke denne utviklingen og ta den inn over oss. Vi får tilbakemeldinger fra norsk næringsliv om at det er viktig at vi henger godt med. Disse to forslagene, om kritiske råvarer og grønn industri, er tydelige eksempler på nettopp det.

Vi har over tid jobbet med et industripartnerskap med EU. I veikart for grønt industriløft, som er det norske initiativet – versjon 1.0 ble lansert i juni i fjor, versjon 2.0 ble lansert i september i år – understreker vi betydningen av vår desidert viktigste handelsavtale, nemlig EØS-avtalen. Vi forteller også der hvorfor vi har tatt initiativ overfor EU med å jobbe på andre og smartere måter, skape en ny arkitektur i samarbeidet vårt, med EØS-avtalen i bunn, som skal gi bedriftene våre så like rammebetingelser og konkurransemuligheter i det indre markedet som mulig.

I april signerte vår statsminister og kommisjonspresident von der Leyen Green Alliance, som er et sterkere samarbeid mellom EU og Norge innenfor klima, energi, industriell omstilling. Denne alliansen – jeg tror den er på 13 sider – danner en politisk overbygning. Det er ingen traktat, det er ingen juridiske forpliktelser, men det er en politisk overbygning for et mer detaljert samarbeid innenfor ulike sektorer og temaer. Et av de temaene er industripartnerskapet mellom Norge og EU, som i første omgang fokuserer på råvarer og på batterier. Det har vært mye oppmerksomhet rundt det partnerskapet, når det er klart til å signeres, og jeg håper og tror det er veldig snart. For å være helt ærlig med dere: Det er ingen skjær i sjøen. Vi har kommet veldig langt. Mesteparten av tekstene er ferdige. En del av det som står i det partnerskapet, MOU-en, er allerede i ferd med å bli implementert, så vi venter ikke på det. Men det er også noen avklaringer mot tredjeland, og kanskje noen andre temaer også, som gjør at det har dratt noe ut i tid. Når det er ferdig, vil en se at det ikke er tapt noe tid, vi har jobbet på parallelt.

Kjernen i det partnerskapsarbeidet er å dele kunnskap om norske batteri- og mineralverdikjeder. Det er viktig med tanke på EUs planer om strategisk autonomi å bli mindre avhengig av land en ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med. Det har vært viktig for oss å vise fram hva Norge har å by på, at vi sitter rundt bordet med våre egne aktører, og at vi får fram hele bredden i den norske verdikjeden. Der har det vært behov for å gjøre et kunnskapsarbeid i Europa for å synliggjøre for Europa hvilke verdikjeder det er vi har. Vi har også lagt til rette for en dypere integrasjon ved at vi har lagt fram en norsk batteristrategi og en norsk mineralstrategi som passer inn i de planene Europa har for større integrering av sine egne verdikjeder.

Det har også vært avholdt «matchmaking» mellom norske aktører og europeiske bedrifter. Vi er nå for alle praktiske formål inne i IPCEI, Important Projects of Common European Interest, også når det gjelder batteriverdikjeden. Vi deltar som permanent medlem – som det eneste ikke-medlemslandet i EU – i den europeiske batterialliansen, initiert av visepresident Sefcovic. Vi deltar også i batteriakademiet – jeg tror også der som det eneste ikke-EU-medlemslandet. Så dette er allerede implementert, selv om vi ikke helt har ferdigstilt selve MOU-en og partnerskapet.

Det har vært viktig for oss og for meg at vi skal komme med innspill tidlig i fasene, at EU ser endringsforslagene våre tidlig. Jeg mener at det partnerskapsarbeidet vi har initiert, også gir oss en bedre mulighet til å påvirke tidlig, noe vi bl.a. har gjort med disse to initiativene vi snakker om, CRMA og Net Zero Industry Act.

Formålet med dette er to ting. Det ene er innenfor CRMA å forkorte saksbehandlingstidene for søknader om tillatelser, for det er jo – vi kan kalle det – strategiske råvareprosjekter. Det er å støtte økt resirkulering av kritiske råvarer i omløp og beholde mer av det på vårt kontinent, og det er å fremme strategiske partnerskap med likesinnede internasjonale partnere.

Når det gjelder forordningen om nullutslippsindustri, er formålet der også å bidra til mer effektive søknadsprosesser for viktige industriprosjekter. Da snakker vi om nullutslippskomponenter. Jeg forsto at i forrige møte var det spørsmål om dette ville ha betydning for saksbehandlingstiden knyttet til utbygging av vindkraft. Dette handler altså ikke om utbygging av ny kraft, det handler om utbygging av innsatsfaktorene, bl.a., for ny kraft, altså de industrielle produktene som inngår i f.eks. kraftproduksjon. Der er viktige stikkord kompetanseheving, innovasjon, målrettet bruk av næringspolitiske virkemidler.

Det pågår selvfølgelig også en internasjonal debatt som følge av Inflation Reduction Act. Det har vi jo snakket om i dette forumet tidligere. Der har det vært viktig for Norge at vi posisjonerer oss godt, men at vi gjør det på den norske måten. Vi deltar ikke i et internasjonalt subsidiekappløp, vi legger et bredt spekter av næringspolitiske virkemidler på bordet, og vi har en mer helhetlig tilnærming til dette.

Disse to forordningene vil påvirke Norge og norsk næringsliv, selvfølgelig, gjennom vår tette tilknytning til det europeiske markedet. Vi har et muntlig innspill, vi har et skriftlig innspill, vi har jobbet godt med både næringsliv og partene i arbeidslivet, og vi har også tatt inn miljøbevegelsen. Også der har de vært tydelige på at de ønsker forslagene velkommen. Vi har lagt ned mye innsats i dette. Norske posisjoner er sendt over. Det gjorde vi i sommer. Da var EU fortsatt i en forholdsvis tidlig fase av sin prosess med å vurdere forslagene, og det gjør at vi i større grad enn vanlig har kunnet medvirke til EUs arbeid med å ferdigstille forordningene denne høsten.

Det er noen ting som vi har om ikke stilt spørsmål ved, så i hvert fall utfordret litt på. Vi er overordnet sett helt enig i forslagenes formål om at det skal gå raskere og mer effektivt, og at det haster med å få i gang det grønne og digitale skiftet, men vi har også vært tydelige på at forslag om nye tidsfrister i forbindelse med søknadsbehandling og forslag om strømlinjeforming av nasjonale prosesser ikke må gå på bekostning av eksisterende krav til miljø og sikkerhet. Ikke minst har vi i Norge et spesielt ansvar når det gjelder sosial bærekraft, også med tanke på konsultasjonsprosesser, og vi har fra norsk side også understreket hensynet til urbefolkningen, at det må ivaretas i disse prosessene.

Vi ser nå med glede at både Europaparlamentet – det var også spørsmål om diskusjonene i Europaparlamentet i sist møte – og Rådet deler Norges syn på dette. De foreslår å justere disse punktene i CRMA. Eksempelvis har Rådet foreslått å ta ut miljøkonsekvensvurderinger når tidsfristene for tillatelsesprosessene skal beregnes. Det mener vi kan bidra til at tidsfristene blir mer realistiske. Vi skal gjøre det så fort vi kan, men vi kan ikke gjøre det på bekostning av forsvarlige miljøkonsekvensutredninger.

Regjeringen støtter forslag om å innføre nye miljøkriterier i offentlige innkjøp og kritiske råvarer og nullutslippssamfunnet. Det er i tråd med den politikken vi fører hjemme, og de endringene vi i Norge selv har foreslått i anskaffelsesregelverket, som trer i kraft fra nyttår.

Vi har spilt inn til EU at aluminium bør inkluderes på listen over nøkkelråvarer i CRMA. Det blir ikke noe grønt skifte uten grønne metaller, spesielt grønn aluminium, og vi ser med glede at både Rådet og Europaparlamentet er enig i dette. Hvis det blir det endelige resultatet av forhandlingene, vil altså aluminiumsprosjekter også regnes som strategiske og med det få et fortrinn ved etableringer i EU. Som den desidert største produsenten av aluminium i Europa har dette faktisk betydning for Norge.

Så vil jeg kort si dette om CO₂-lagring i Net Zero Industry Act: Vi er fra norsk side positiv til at CO₂-lagring foreslås som en strategisk nullutslippsteknologi. Det har Norge under skiftende regjeringer jobbet for over lang tid, og vi mener det er viktig at vi fokuserer på hele verdikjeden for CCS. Transportleddet er også en viktig del av dette, og vi mener det må utvikles på lik linje med selve fangst- og lagringsleddet for å få på plass et velfungerende kommersielt marked for CCS i Europa. Det er målsettingen til EU. Derfor har Kommisjonen foreslått en ambisjon om 50 millioner tonn CO₂-injeksjonskapasitet årlig innen 2030. Meningen er at det skal gi økte insentiver til å investere i CO₂-fangstanlegg i Europa.

Det var spørsmål sist om hvilke implikasjoner det har for Norge. En slik EU-ambisjon påfører i utgangspunktet ikke Norge noen forpliktelser. Det er heller ikke foreslått forpliktelser for de enkelte EU-land. Derimot pålegges oljeselskapene i EU å sørge for ny CO₂-lagringskapasitet basert på deres produksjonsnivå de siste tre årene. Regjeringen synes det er et interessant forslag, men et lite obs er at dette da innebærer å pålegge selskapene en økonomisk byrde med retroaktiv effekt, og det kan være utfordrende ut fra både norsk og internasjonalt regelverk.

Det gjenstår å se hva som blir utfallet av Europaparlamentets og Rådets drøftinger på dette området. Vi vet alle at CCS er et krevende tema blant mange i EU-systemet, og det er også ulike syn på dette blant EUs medlemsland. Det er et forholdsvis nytt felt, selv om vi i Norge sier at dette har vi nesten 30 års erfaring med. Vi ser at det har vært store bevegelser i store europeiske land. Tyskland er et godt eksempel, det har vi diskutert tidligere. De har gått fra en veldig skeptisk linje til nå å se at de ikke klarer klimaforpliktelsene sine uten at vi også lykkes med CCS.

Jeg opplever i bunn og grunn at det er stor interesse for Norges erfaringer knyttet til CCS. Europa er mer lydhøre for våre vurderinger på området. Langskip-prosjektet begynner etter hvert å bli godt kjent i Europa, og det kan også være noe av grunnen til at Kommisjonen har omtalt behovet for å justere EUs ambisjon for CO₂-injeksjonskapasitet når forordningen er tatt inn i EØS-avtalen. Men det er ingen automatikk i dette. Det skal også nevnes at norsk sokkel i utgangspunktet er utenfor EØS-avtalens geografiske virkeområde, så det er mange runder igjen å gå før vi har landet akkurat det punktet.

Jeg skal avslutte med å si at når det gjelder spørsmålet om disse to forordningene skal innlemmes i EØS-avtalen eller ei, skal vi vurdere det på vanlig måte ut fra innholdet når de endelige lovtekstene er på plass. Vi ser at Kommisjonen har markert forslagene som EØS-relevante, begrunnet i at forordningene handler om det indre markedets funksjon. Dette er noe som i prinsippet ligger innenfor EØS-avtalens virkeområde. Så skal vi på en ordentlig måte gjennomgå de enkelte bestemmelsene i lovtekstene, eventuelt vurdere nødvendige tilpasningstekster, og det skal vi selvfølgelig komme tilbake til på riktig tidspunkt.

Jeg vil si at vi er innstilt på å følge EU når forslagene er ferdigbehandlet. Det gjelder mineralarbeidet, fordi vi også har lagt fram vår egen mineralstrategi, som i bunn og grunn er veldig komplementær til og fyller ut EUs arbeid på dette området. Vi har allerede etablert «fast track» i Norge. Vi er i ferd med å etablere «One stop Shop» for disse prosjektene i Norge. Vi har tatt sjumilssteg innenfor sirkulære forretningsmodeller, økt forskningsinnsatsen på dette senest i forslaget til statsbudsjett, og vi har nå et mål om at vi skal gjennomføre og fullføre den geofysiske kartleggingen av Norge med sikte på å få vite hvilke mineraler vi har. Vi har også et risikoavlastende apparat, låneordninger, garantiordninger, egenkapital og tilskuddsordninger, som kan være aktuelle for å bygge ut disse prosjektene i Norge.

Så her opplever jeg egentlig at vi går hånd i hånd med EUs forslag CRMA. Det er også viktig at vi har gjort det på den måten, for hvis vi alltid skal vente på EU, alltid skal vente til alt er ferdig, taper vi styringsfart. Det ser jeg ingen grunn til at vi skal gjøre på områder der jeg opplever at det er stor enighet i Europa, og der ikke minst Norge har veldig mye å bidra med.

Møtelederen: Da åpnes det for spørsmål og kommentarer. Først er det Sivert Bjørnstad.

Sivert Bjørnstad (FrP): Takk til næringsministeren for orienteringen.

Spørsmålet mitt går på det med kritiske råvarer. På tross av det statsråden nevnte helt til slutt, at det er etablert en «fast track»-ordning i Norge, er det sånn at det, i hvert fall i snitt, tar nærmere tiår enn år å få konsesjonsbehandlet søknader om mineralutvinning i Norge, og sånn har det vært over lang tid. Så sier næringsministeren at man i Rådet og i Parlamentet har en viss forståelse for den norske innvendingen knyttet til ILO-konvensjon nr. 169. Jeg har lyst til å spørre: Hva betyr det i praksis for søknadsbehandlinger, søknadsprosesser i Norge? Jeg antar at Næringsdepartementet da man sendte inn innspill i sommer, gjorde en vurdering av hva den praktiske konsekvensen for søknadsbehandlingen til disse prosjektene og selskapene i tiden framover er.

Bård Ludvig Thorheim (H): Takk for redegjørelsen.

Med henvisning til den prosessen vi har vært gjennom nå med Carbon Border Adjustment Mechanism, CBAM: Vi ser at de største økonomiene i verden, USA, Kina, er positive til det, det er i ferd med å kunne gi varige endringer i handelssystemet og være et av de virkelig viktigste tiltakene når det gjelder klima. Vi har lenge visst hva dette gikk ut på, og så ser vi at etter at EU har sagt at de innfører det, er regjeringen fortsatt usikker og lurer på hva man skal gjøre.

Da tenker jeg at det er veldig viktig å ikke havne i samme situasjon nå med CRMA. Vi er i en situasjon hvor det er veldig positivt at andre land ser at vi ønsker å gjøre noe når det gjelder mineraler, de vet at vi sitter på veldig store forekomster. Vi vet også, som statsråden har redegjort veldig godt for, hva dette kommer til å inneholde. Kan det da være mulig for statsråden å være litt i forkant og raskt si at Norge går inn for dette, straks etter at det er vedtatt i EU? Jeg tror det vil være et veldig godt signal for mineralnæringen i Norge, internasjonalt og overfor andre land.

Alfred Jens Bjørlo (V): Takk for ei god utgreiing.

Det er iallfall gledeleg å høyre at avtalen om det grøne industripartnarskapet er rett rundt hjørnet. Denne gongen verkar det som om det faktisk er det også. Det er eg glad for å høyre.

Eg har to konkrete spørsmål. Det eine er: Er det rett oppfatta, når næringsministeren snakkar om CO₂-lagring som ein del av den samla strategien, at vi då vil få ei felles sone for EU og Noreg for CO₂-lagring, slik at europeiske selskap kan kjøpe kapasitet for CO₂-lagring på norsk sokkel, og at dette vil henge saman i ei sone? Er det riktig, og kan du utdjupe det lite grann?

Det andre spørsmålet mitt er knytt til USA og IRA. Der er det slik at EU forhandlar om ein avtale knytt til felles rammeverk opp mot IRA. Vil det vere slik at når vi er inne i det grøne industripartnarskapet, vil ein del av det vi då er inne i, vere ein del av dei samla avtalane som blir forhandla fram i USA? Føregår det framleis parallelle prosessar med Noreg vis-à-vis USA? Det var mine konkrete spørsmål.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere i denne runden, og da gir jeg næringsministeren muligheten til å svare.

Statsråd Jan Christian Vestre: Takk for svært gode spørsmål fra alle tre.

La meg få begynne med Bjørlo: Det er riktig oppfattet at industripartnerskapet er rett rundt hjørnet, uten å si noe mer detaljert, men jeg nevner tredjeland. Dere vet at det er en spesiell viktig sak for Norge som angår tredjeland, som flere regjeringer har jobbet med. Muligens er det noe bevegelse der, og da er vi opptatt av at tekstene skal være helt oppdatert. Men en del av den arkitekturen har vært klar i måneder allerede og er for så vidt implementert. Det kommer dere til å se når det endelig dokumentet er ferdigstilt.

Når det gjelder CO₂-lagring: Det er et godt spørsmål. Det som industriakten inneholder, er prosjekter for å bygge ut ny nullutslippsteknologi industrielt som EU trenger, raskere, men det stopper der. Det handler om å bygge europeisk kompetanse. Det handler om teknologiutvikling, forskning og utvikling, raskere konsesjonsbehandling – og ja, sterkere samarbeid på tvers og at man ser prosjekter på tvers. Men det jeg forstår at Bjørlo spør om, er om dette betyr at man nå lager et felles marked for CO₂-fangst og -lagring i Europa, felles reguleringer, felles plattformer. Det kan også tenkes felles rørinfrastruktur. Dette er bl.a. noe vi diskuterer med EU, og i det tyske industripartnerskapet er dette en sentral del. Der utredes det muligheten for storstilt hydrogeneksport fra Norge til Tyskland med dedikert rørinfrastruktur, men det kan også være snakk om rørinfrastruktur fra kontinentet tilbake til Norge for å ta imot CO₂ på en mer lønnsom måte. Det har foreløpig vært bilateralt, men EU-kommisjonen er også godt kjent med hva det er Norge har å tilby. Svaret på spørsmålet er egentlig nei. Det går ikke så langt, men jo mer vi kobler oss på hverandre, jo enklere vil det være å ta det videre. Norge vil være interessert i en tettere integrasjon rett og slett fordi vi har kommet lengst i dette og vil gjerne etter hvert ha kommersielle inntekter på disse prosjektene som er forholdsvis dyre nå i starten.

Når det gjelder USA – det er et veldig godt spørsmål: Jeg har stilt det samme spørsmålet, det er ikke derfor det er godt, men jeg tenkte også som deg. – Det var ikke det jeg mente, men jeg tenkte som deg, altså taktisk. La meg ta det fra starten: Vi må ha litt magemål når vi snakker om hvilke avtaler som er mulig å få til. Det Europa og USA snakker om, er knyttet til Section 30D i IRA. Det er mineraler som inngår i elektriske «vehicles», en del av dem. Det skilles mellom de som skal leases, og de som ikke skal leases. Det er et forholdsvis lite tema. I offentligheten får man av og til inntrykk av at hvis Norge får en sånn avtale, åpner liksom himmelen seg, eller da renner det inn med subsidier finansiert av andre lands skattebetalere, eller at vi plutselig skulle få markedsadganger vi ikke har i dag. Det er et viktig tema. Vi er på, men det er det det er snakk om. – Bare så det er sagt.

Så tenkte jeg som deg, Bjørlo, at hvis EU får til en sånn avtale, kunne vi vært innlemmet på noen som helst måte. Det som sannsynligvis vil skille slike avtaler, er at spesielt fordi IRA er vedtatt sanksjonert, vært gjennom Kongressen og er lov i USA, snakker vi ikke lenger om politiske intensjonsavtaler eller politiske plattformer eller en politisk arkitektur. Da snakker vi om juridisk bindende avtaler, og det er det rettslig ikke mulig å innlemme Norge i så lenge vi ikke er et EU-medlemsland. Det er ikke noe i EØS-avtalen eller et rettslig grunnlag der som skulle gi oss en sånn mulighet.

Derfor må vi jobbe selv for å få til en sånn avtale, og det gjør vi. Flere representanter her har vært i Washington. Det setter jeg pris på, og dette er noe alle partiene kan jobbe sammen om, for her er vi helt enige. Statsministeren reiste til president Biden, og jeg har også vært i møter på Commerce and Trade og White House, og flere statsråder og utenriksministeren nevner dette. Vi opplever også et engasjement fra flere og flere i USA, for de ser at Norge sannsynligvis har Europas største forekomster av sjeldne jordarter og metaller, og det vil også være viktig for dem. EU snakker om strategisk autonomi. USA snakker om «national security», men i bunn og grunn vet vi alle hva dette handler om, og der har Norge noe å bidra med. Så jeg er optimist på at vi skal komme videre på det, men vi må altså gjøre det selv.

Et siste poeng er at ettersom vi har Green Alliance, ettersom vi har det grønne industripartnerskapet, det er signert med tyskerne for mange måneder siden, og tyskerne er den største og kanskje viktigste økonomien i EU – det har litt å si hva de mener – er det med og rundt og ved bordet på en annen måte enn før, rett og slett fordi det blir lagt merke til at dette er verdikjeder som er viktige for Europa. Sånn sett kan man si at disse nye avtalene og partnerskapene bidrar positivt der.

Til Thorheim: Vi kan snakke om CBAM. Du sa om at vi ikke skal havne bakpå om mineralene. Jeg er enig i det du sier, og vi skal som sagt vurdere dette så snart det er på plass. Men igjen – jeg vil understreke, og vi har snakket om det før – jeg tror egentlig vi er enige om at Norge kan gjøre en del ting i påvente av at EU skal ferdigstille, og vi skal gjøre en vurdering av EØS-relevans – igjen «One stop Shop», «fast track». Dette er oppdrag vi allerede har gitt, og når CRMA kommer, kan vi si at dette er utkvittert, vi gjør det allerede. Jeg er veldig opptatt av at det må være den dynamiske tilknytningen vi har når det norske folk to ganger har bestemt at vi ikke skal være EU-medlemmer, og vi har en EØS-avtale med de begrensningene den gir, men også de mulighetene den gir. Vel, da er det det vi har å operere ut fra. Vi må gjøre det beste ut av det. Jeg mener denne tilnærmingen er den beste måten å gjøre det på.

Så Bjørnstad, det tar lang tid. Du sa tiår, men det var generøst, fordi det kan ta flere tiår. Det var kanskje det du sa. Vi jobber også med en minerallov. Den har vært på høring. Jeg tror det var 150 høringsinnspill. Den berører en del krevende spørsmål – urfolk er et spørsmål, men også sondringen mellom kommunalt selvstyre og nasjonale myndigheter og hvordan man håndterer prosjekter som er av nasjonal strategisk betydning når vi fortsatt har og vil ha et lokaldemokrati i Norge, og at det også skal være lokale planprosesser. Det er ganske krevende temaer, men vi kommer til å få det til. Mitt mål er at vi skal gå til Stortinget med forslag til en ny minerallov som kan få bred tilslutning, rett og slett fordi jeg opplever at her er det veldig mye felles tankegods. Den nye mineralloven vil også bidra til at vi kan gjøre raskere saksbehandling i Norge, i tillegg til de oppdragene som allerede er gitt til de direktoratene som jobber med dette.

Vi hadde også et stort antall klagesaker som lå til behandling, som representanten er kjent med, og den restansen er heldigvis stadig på vei nedover og er vesentlig lavere enn den var. Det synes jeg også er viktig, for det handler om forutsigbarhet og at Norge er et land som ønsker bærekraftige mineralprosjekter velkommen. Men det er en stor jobb å gjøre i forbindelse med bærekraft fortsatt.

Det var egentlig det siste Bjørnstad var inne på. Minerallov nevnte jeg. Tidsfrister spurte du om, og jeg skal svare kort på det helt til slutt. Det at Norge er blitt lyttet til – Et av de eksemplene er at Rådet – nå får vi ser hvordan det blir – har foreslått at miljøkonsekvensvurderingene skal tas ut av beregningene av tidsfristene. Man kunne tenke seg at man setter absolutte tidsfrister, og at miljøanalysene inngår der. Da vil en kunne få dårligere miljøkonsekvensvurderinger fordi en må styre dem inn på kortere tid, ved at en sier en skal gjøre det så fort en kan, men grunnlaget må faktisk være riktig. Vi må vite hva som ligger til grunn, og så starter vi klokken. Det vil kunne ha betydning for at resultatene står seg bedre, og at det er folkelig aksept for disse prosjektene.

Vi må huske på at mineralprosjekter og industriprosjekter vi snakker om her, er omdiskutert – jeg tror i alle land, og det er det kanskje en grunn til. Da er det viktig å ha tempo og jobbe raskt og gjøre ting så effektivt en kan, men hvis det ikke har folkelig legitimitet og folkelig oppslutning, får vi heller ikke realisert prosjektene. Vi kjenner denne debatten fra eget land. Derfor har jeg vært opptatt av, når vi har laget en mineralstrategien, at miljøbevegelsen skal være happy med den, og industrien skal være happy med den. Jeg registrerer at vi har kommet veldig langt der, rett og slett fordi hvis det blir industri mot miljø eller storsamfunn mot lokalsamfunn eller sosial bærekraft, urfolksrettigheter, at samiske interesser utfordres på en måte som ikke kan håndteres, vil ikke disse prosjektene bli realisert, og da taper vi muligheter for det grønne og digitale skiftet. Derfor er det så viktig at vi gjør det ordentlig.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere i denne runden og sier takk til næringsministeren.

Vi går over til sak nr. 2.