Møtelederen: Da
er det en glede å introdusere utenriksministeren igjen – vær så
god.
Espen Barth Eide (A) [10:00:34 ] : Jeg vil bare få lov til
å takke for hyggelige ord ved oppstart av møtet. Det er noe trygt
og familiært med denne konstellasjonen, som minner meg om gode gamle
dager.
Mens næringsministeren
er på vei ut, vil jeg takke for en god redegjørelse fra hans side
også, og så jeg vil snakke om, som det framgår av programmet – tre
ting:
For det første
vil jeg si noe om regjeringens arbeid for å knytte Norge nærmere
EUs helsesamarbeid.
For det andre
vil jeg si litt om status i forhandlingene om EØS-midlene sett i
lys også av diskusjoner om markedsadgang for fisk og sjømat.
For det tredje
vil jeg si litt mer om arbeidet med å innlemme klimadelene av Klar
for 55-pakken i EØS-avtalen og for nasjonal gjennomføring av klimakvoteregelverket.
Jeg begynner med
helsesamarbeidet. Etter regjeringens syn finnes det ikke noe godt
alternativ for Norge til å knytte seg til EUs styrkede helseberedskap.
Dette er det viktigste grepet regjeringen gjør for å sikre en robust
og forutsigbar norsk kriserespons og for å trygge den norske befolkningen.
Jeg opplever at
EU-siden forstår at dette er en prioritet for den norske regjeringen.
Saken ble nylig løftet av helseminister Kjerkol i møte med helsekommissær
Kyriakides i Brussel for fire uker siden, og det ble også tatt opp
av statsminister Støre med kommisjonspresident von der Leyen på
toppmøtet i det europeiske politiske fellesskapet, EPC, i Granada
5. oktober. Von der Leyen responderte også positivt på statsministerens
budskap.
EU vurderer Norge
som en god partner på helsefeltet. Samtidig har EU vært tydelig
på at Norge ikke er omfattet av EUs helseberedskap i form av vaksiner,
legemidler eller andre medisinske mottiltak ved en ny krise. Dette
er et samarbeid som går ut over EØS-avtalen. Til det trenger Norge
derfor en egen bilateral avtale om tilknytning til EUs helseunion.
Vi er ikke i formelle forhandlinger ennå, men det pågår forberedende
samtaler. Vi har opplevd en viss stillstand i 2023 på EUs side,
men er glad for de nye politiske signalene fra de to nevnte møtene,
altså med helsekommissær Kyriakides og med Kommisjonens president,
von der Leyen.
Vi jobber med
å få til en god avtale og er opptatt av å ha framdrift i prosessen.
Vårt mål er en avtale som gir Norge så like vilkår som EUs medlemsland
som mulig. Samtidig har vi også en god dialog med de andre EØS/EFTA-landene,
Island og Liechtenstein, og de er godt kjent med den norske regjeringens
ambisjoner.
Tre av rettsaktene
vurderes som EØS-relevante og er i prosess for å innlemmes i EØS-avtalen.
Det er EUs forordning om alvorlige grensekryssende helsetrusler,
forsterket mandat til EUs smittevernbyrå, ECDC, og til EMA, som
er EUs legemiddelbyrå.
Så noen ord om
status i forhandlingene om EØS-midler og markedsadgang for fisk
og sjømat.
Forhandlinger
med EU om en ny periode med EØS-midler startet opp i juni 2022.
Gjennom forhandlingsprosessen skal partene bl.a. bli enige om bidragets
størrelse, innretning og prioriteringer. Parallelt forhandler Norge
og Island om forbedringer i handelsregimet for fisk og sjømat. Forbedret
markedsadgang til EU er en forutsetning for en ny avtale om EØS-midler.
Fra norsk side
legges det vekt på at EØS-midlene skal rettes inn mot utjevning
av langsiktige strukturelle økonomiske og sosiale ulikheter. Samtidig
er det viktig for oss at midlene fremmer og beskytter felles kjerneverdier,
som rettsstat og demokrati.
Beløpets størrelse
er et hovedtema i forhandlingene. Totalt bidrar vi i perioden 2014–2021
med 2,8 mrd. euro. EU ønsker en betydelig økning. EUs argumenter knytter
seg bl.a. til den økonomiske krisen etter pandemien, Ukraina-krigen
og at EØS/EFTA-statene har fordeler av å delta i EUs indre marked.
Norges utgangspunkt
er at bidragets størrelse skal være rimelig sett i forhold til for
det første behovet for utjevning, for det andre EUs egen samhørighetsinnsats og
for det tredje den utjevningen som allerede har funnet sted – altså
oppnådd utjevning. Det er også viktig for Norge å sikre gode kontrollmekanismer
for bruk av midlene. Når det gjelder valg av sektorer og innsatsområder,
legger Norge vekt på felleseuropeiske mål, utvikling av bilaterale
forbindelser og nasjonale målsettinger i mottakerlandene. EUs grønne
giv og styrking av demokrati, grunnleggende rettigheter og sivilt
samfunn står sentralt. Mottakerlandene er de samme 15 landene som også
i dag får EØS-midler.
Parallelt forhandler
vi om markedsadgang for sjømat. Norge er EUs største leverandør
av sjømat, og norsk sjømatproduksjon gir både forsyningssikkerhet
og mer autonomi og robusthet i Europa. EUs forbrukere ønsker også
trygg og sunn norsk fisk. Norsk fisk bidrar til betydelig økonomisk
aktivitet og sysselsetting i EU. Vi arbeider derfor for å fjerne
noen av tollbarrierene som møter norsk fisk, men forhandlingene
er krevende.
Så er det noen
avsnitt jeg gjerne vil unnta offentlighet.
(Unntatt
offentlighet)
– Da
er det offentlig referat igjen.
Så om arbeidet
med Klar for 55: Det gjelder altså arbeidet med å innlemme klimadelen
av Klar for 55-pakken i EØS-avtalen og nasjonal gjennomføring av
klimakvoteregelverket. Her står vi foran viktige oppgaver. Jeg har
lyst til å knytte sammen det som ble sagt av næringsministeren i
det jeg nå skal si i en observasjon som jeg gjerne vil at Europautvalget
skal kjenne til, og det er at i det globale arbeidet med en forsert
klimaomstilling, er det ingen tvil om at EUs grønne giv er den absolutte gullstandarden.
Det finnes ikke noe annet prosjekt som er så konkret på hvordan
man omsetter de globale målene i praktisk handling i en hel region.
Derfor er dette en grunnleggende forutsetning for at Norge skal
oppnå sine egne mål, men også utrolig viktig for å delta i de verdikjedene
som oppstår når gamle etter hvert går ned, og som er avgjørende
viktig for sysselsetting, verdiskaping og næringsliv generelt.
Fra nyttår inkluderes
utslipp fra skipsfart i EUs klimakvotesystem, ETS. Det har vært
viktig å arbeide for at dette også vil gjelde for vår ganske store
skipssektor, maritim sektor. Vi står midt i en dugnad for å sikre
at EUs forsterkede klimakvoteregelverk vil gjelde i Norge og i hele
EØS-området fra dag én. Det handler om å sikre like konkurransevilkår
og om å spare oss for kostbare overgangsordninger. Vi ønsker også
å unngå at det blir anløp til Norge av skip som søker å unngå kostnadene
forbundet med kvoteplikten. Og vi handler her helt og fullt i tråd
med næringens eget ønske.
Norsk klimakvotelov
må endres for å gjennomføre endringene i EUs klimakvoteregelverk
i norsk rett. Derfor er det positivt at Stortinget nå skal behandle
lov- og samtykkeproposisjonen som tidligere klima- og miljøminister
Barth Eide la fram (Munterhet i rommet), Prop. 3 LS for 2023–2024
nå i høstsesjonen. Vi har samtidig bedt Stortinget om å samtykke
i en EØS-komitébeslutning, som innlemmer det forsterkede klimakvoteregelverket
i EØS-avtalen. EØS-komiteen møtes for å fatte sin beslutning den
8. desember.
Ideelt sett skulle
vi hatt bedre tid, men den omfattende Klar for 55-pakken behandles,
vedtas og gjennomføres usedvanlig raskt i EU, og med god grunn,
nemlig at det er nødvendig dersom målet om 55 pst. kutt i klimagassutslipp
i 2030 sammenlignet med 1990 faktisk skal nås. Forsinkelser på EFTA-siden
vil svekke norsk klimapolitikk og påvirke integriteten i det indre
marked negativt, noe som vil være uheldig ikke bare fra et klimapolitisk
ståsted, men også fra et næringspolitisk ståsted, da dette er våre
viktigste verdikjeder. Men la meg understreke at, selv om vi er
i et forsert løp, kutter vi ingen trinn i prosessen rundt eventuell
beslutning om EØS-innlemmelse.
En betydelig fordel
ved å innlemme det forsterkede kvoteregelverket er at det vil gi
norske industriaktører mulighet for å delta i første runde av auksjoner
under det som heter EUs hydrogenbank. Hydrogenbankens finansiering
gjennom EUs innovasjonsfond er tett knyttet til det forsterkede
kvoteregelverket og kvoteinntekter. Norske aktører er godt posisjonert,
jeg vil nesten si svært godt posisjonert for å kunne få uttelling
i auksjonsrunden, men det forutsetter altså at vi slutter oss til i
tide. Med andre ord, dette handler om omstilling, framtidig verdiskaping
og arbeidsplasser i Norge.
Så har jeg lyst
til å informere om, som det også framgår av proposisjonen, at EFTA-statene
har akseptert å bidra til finansieringen av EUs sosiale klimafond.
For Norges del er det snakk om i størrelsesorden 5,5 mrd. kr over
åtte år, det vil si i perioden 2025–2033. Behovet for et slikt fond
springer ut av klimakvoteregelverket, og Kommisjonen er helt klar
på at EFTA-statene må bidra økonomisk til dette fondet. Grunnleggende
handler det også om solidaritet og å sørge for en sosialt rettferdig grønn
omstilling, og dette er i sin tur en forutsetning for å nå våre
klimamål sammen med EU og demme opp for forsøk fra eksterne aktører
på å bruke energi som våpen mot Europa.
Men så vil jeg
også si at det kan høres mye ut, men det er altså ikke snakk om
penger som vi har i dag. Dette bidraget blir til gjennom å avstå
en liten del av de økte inntektene vi får ved å utvide kvotesystemet
til nye sektorer. Så det er altså ikke i konkurranse med annen bruk. Det
finnes ingen alternativ bruk av disse pengene. Det er viktig å understreke.
Dette er altså en økt inntekt til Norge fra et utvidet kvotesystem,
og så vil en del av det avsettes til dette fondet. Det er en viktig
logikk, som også var sentralt å tydeliggjøre i proposisjonen, som
tidligere nevnt.
Så tilbys vi også
å delta i dette fondet, altså å kunne hente penger ut av det. Regjeringen
vil komme tilbake til spørsmålet om Norge også skal delta i dette
fondet litt senere.
Samarbeidet med
EU om å redusere utslippet av klimagasser består av tre pilarer:
Det er klimakvotesystemet, det er innsatsfordelingen for ikke-kvotepliktig utslipp,
og det er som kjent regelverket om skog- og arealbruk.
Når det gjelder
de to siste, fortsetter vi, sammen med Island, dialogen med EU-kommisjonen
om vilkårene for innlemmelse i EØS-avtalens protokoll 31. Innlemmelse
av disse rettsaktene i EØS-avtalen forutsetter naturligvis også
samtykke fra Stortinget, så dette kommer vi tilbake til.
Møtelederen: Da
er det åpent for spørsmål og kommentarer. Da begynner vi med Olve
Grotle, vær så god.
Olve Grotle (H): Eg har eit spørsmål knytt til marknadstilgang
for sjømat.
Dette er ein gjengangar
i næringa, både i fiskeria og i fiskeindustrien. Ikkje minst er
det eit tema i spørsmålet om tilverking av norsk fisk. Og seinast
i dette Tveterås-utvalet som kom i fjor vinter, blei det peika på
at tollbarrierane er eit hinder for auka tilverking av norske fiskeprodukt.
(Unntatt
offentlighet)
Ola Elvestuen (V): Nå kom jeg akkurat inn til den delen jeg
ville høre på, om Klar for 55-pakken.
Takk for en god
orientering. Og det er veldig bra det med kvotesystem, skipsfart,
og at vi går inn i Det sosiale klimafondet også – ikke noe problem.
Men jeg synes utenriksministeren ble veldig kort når det gjaldt
det jeg er mest interessert i, og det er forsterket innsatsfordelingsforordning.
Vi har en forventning om at vi også må opp på 55 pst. og ikke minst
bruk av arealbruksendring og skog. Spørsmålet mitt er at vi trenger
å få dette på plass. Når kan vi forvente at disse forslagene kommer
til Stortinget, og kan jeg legge til grunn at vi går inn både i innsatsfordelingsforordningen
og bruk av arealbruksendring?
Jeg vil også mene
at vi har skrevet under på avtalen og kan ikke da velge å ikke være
med på en tredel av et system som består av tre deler.
Alfred Jens Bjørlo (V): Eg vil òg takke for ei veldig god
utgreiing og særleg for at utanriksministeren er så tydeleg på at
det er ein heilskap i det EU gjer rundt EUs grøne giv og Klar for
55-pakka. EU har ein strategisk heilskap i det ein gjer, kor vi
må vere med på tempoet. Då er det tre saker innanfor den heilskapen
som eg gjerne vil at utanriksministeren seier litt meir om.
Det eine er skog-
og arealbruk som utanriksministeren greidde noko ut om prosessen
for. Eg oppfatta det som at det her er eit tydeleg mål om at vi
skal ta opp LULUCF-forordninga – ho skal på plass. Det er meir eit
spørsmål om prosessen for å få ho på plass enn eit spørsmål om ho
skal inn i norsk regelverk eller ikkje. Slik eg oppfattar det, er
ho ein integrert del av Klar for 55-pakka. Kan eg få bekrefta at
ein jobbar med eit mål om å få ho inn i norsk lov?
Det andre gjeld
CBAM, som det ikkje er lov å kalle for karbontoll – det skal heite
karbongrensemekanisme. Det skal eg prøve å vere tydelege på. Der
er EU no i gang med ein testperiode. Vi er ikkje med foreløpig.
Det er eit sterkt press frå norsk næringsliv, som utanriksministeren
sjølvsagt er klar over, om at vi må klare å kome oss om bord raskast
mogleg. Kunne utanriksministeren seie litt meir om tempo, framdrift
og prosess når det gjeld å kople oss på CBAM?
Det tredje spørsmålet
gjeld det som har med energi å gjere. Det er klart at den minneverdige
fjerde energipakka er ei pakke, men det er mange enkeltdirektiv
og ein god del av dei direktiva er òg ekstremt viktige inn i heilskapen
her – direktivet om fornybar energi, energieffektivisering, energiytinga
for bygningar osv. Er utanriksministeren einig i at heilskapen i
EUs fjerde energipakke – at vi koplar oss på ho – er det no faktisk
viktig at vi greier å løyse og lande, slik at vi ikkje kjem ytterlegare bakpå
når EU no er i full gang med ei femte energipakke og det kanskje
til og med er snakk om ei sjette pakke?
Møtelederen: Da skal vi la utenriksministeren få svare litt,
og så er det et par spørsmål til etter det.
Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk for det, og takk
for veldig gode og viktige spørsmål.
(Unntatt
offentlighet)
Først
vil jeg si til Ola Elvestuen at det var veldig bra at den forrige
regjeringen foreslo en omfattende klimaavtale med EU. Den hadde
jeg gleden av å være saksordfører for på Stortinget, og den ble
vedtatt med et massivt flertall. Det er en bindende avtale som er
bindende for EU og bindende for oss til 2030. Alle disse delene
inngår i denne folkerettslige forpliktende avtalen som gir Norge
en lang rekke fordeler. Det er altså ikke en meny man kan plukke
fra.
Når det er sagt,
er det klart at når ambisjonsnivået er kraftig økt og lagt om, og
det er et nytt regelverk som kommer, er det rett og rimelig at Norge
skal diskutere modalitetene rundt tilslutning til det som har endret seg.
Til sammen griper dette inn i så store deler av norsk økonomi at
det må gjøres ordentlig. Det vi har gjort så langt, er at vi har
tatt det som hastet mest. Det er forskjell på hva som er viktigst,
og hva som haster mest. Det var et veldig konkret behov for å komme
i mål med ETS-utvidelsen før 1. januar, fordi det går direkte på
norsk næringslivs interesser her og nå.
Det er også viktig
å avklare de store og viktige spørsmålene rundt skog- og arealbruk,
men det er ikke avgjørende viktig om dette blir avklart nå eller
litt lenger framme, fordi de avtalene som løper, løper nå. Dette
er jo neste forpliktelsesperiode. Bare for å si en generell ting
om det: I den nåværende forpliktelsesperioden som går mot slutten,
har Norge hatt et stort underskudd – vi har manko, det betyr at
vi mangler mange tonn av det vi skulle ha spart inn. I den neste
forpliktelsesperioden, som for EU som helhet er mye strengere, får
vi et overskudd. Det er en litt paradoksal situasjon, men EU har gått
over til en annen referansebane hvor Norge kommer mye gunstigere
ut. Noe av diskusjonen på det området er om det går an å se en bedre
sammenheng mellom den inneværende og den kommende gunstigere referansebanen.
Dette er uavklart, og det må vi komme tilbake til i nye møter, men
det er litt av arbeidet der.
Når det gjelder
den andre innsatsfordelingsordningen, ble det for kort tid siden
lagt fram en klimastatus og -plan som viser hvordan vi faktisk nå
legger 50 pst. i ikke-kvotepliktig sektor. Innsatsfordelingen legges
til grunn for norsk planlegging. Slik sett forbereder Norge seg
på det som vil bli det forventede utfallet av tilknytning til innsatsfordelingsforordningen,
men også der jobbes det videre. Jeg mener at det var riktig å prioritere kvotesystemutvidelsen
først, og så jobber regjeringen med resten og – igjen – kommer tilbake
til det. Det var egentlig også svar på Bjørlos spørsmål – jeg svarte
egentlig på både Bjørlos og Elvestuens spørsmål. Det er riktig at
det er en strategisk helhet, og at dette henger sammen.
Når det gjelder
CBAM: For det første er det helt riktig at dette ikke er en karbontoll,
som det uheldigvis blir omtalt som, for dette tilhører ikke tollfeltet.
Det er for øvrig også Tolletatens klare syn at dette ikke kan ses
på som en toll. Det hadde da hatt helt andre WTO-konsekvenser. Dette
er altså en innkommende avgift for varer og tjenester som kommer
fra et land uten egen karbonprising. Hvis man f.eks. er en asiatisk
eksportør basert i et land som ikke betaler for utslipp, må man
betale for de utslippene i tråd med hva man ville betalt hvis varen var
produsert i Europa. Det er en enorm fordel for europeiske produsenter,
for det reduserer «ulempen» med å ha en høy karbonpris i Europa.
Dette er en del av en megatrend i retning av hvordan man erstatter
de gamle grepene for å hindre karbonlekkasje, som er frikvoter og CO2 -kompensasjon, og som gradvis
skal erstattes med at vi skal la klimapolitikken i Europa virke
fullt ut, men pålegge byrden på dem som ikke selv har en klimapolitikk.
Tidligere visepresident i Kommisjonen, Frans Timmermans, sa veldig
tydelig da dette ble lansert, at et hovedpoeng er å inspirere andre
land og regioner til å innføre et karbonprissystem, og det kan –
som nevnt tidligere – faktisk se ut til å skje fordi veien rundt
dette er å sørge for at man tar inn avgiften hjemme i Kina, eller
der man kommer fra. Der ser vi at flere land nå ser på innføring
av et karbonprisingssystem.
Norge er for øvrig
også deltaker i et kanadisk initiativ for global karbonprising.
Det er, for å si det mildt, ikke rett rundt hjørnet, men det er
et viktig prinsipp å støtte opp om, og dette er altså et slags aktivt
bidrag til at alle utslipp skal prises. Som følge av det har norsk
fagbevegelse og norsk industri vært ekstremt tydelig på at det er
viktig at vi ikke blir hengende etter her, for det ville fort kunne
føre til at Norge ble et slags dumpeområde for varer med høy karbonutslippshistorikk,
og som da ikke lenger kommer inn i Europa – at de vil bli falbydd på
det norske markedet i direkte konkurranse med norske produsenter,
som vil være både næringspolitisk og klimapolitisk problematisk.
Derfor kunngjorde Finansdepartementet for noen uker siden at vi
nå går i samtaler med EU om eventuell tilknytning og eventuelle
modaliteter for det. Det kunngjorde finansministeren, jeg tror det
var noen dager etter at statsbudsjettet ble lagt fram, for et par
uker siden. Det er status der. Vi har konkludert med at det ikke
har direkte EØS-relevans, men det er ikke nødvendigvis det eneste
spørsmålet, for man må også se på hva som er eventuelle ulemper
ved å stå utenfor.
Så skal det også
sies – for å gi det fulle bildet – at siden vi ikke er en del av
en tollunion, vil CBAM i Norge ha noen implikasjoner for handelen
med tredjeland. Det er faktisk noen grunner til at vi går litt grundig
gjennom handelspolitiske konsekvenser ellers, og at det er utrolig viktig
for oss at alt som skjer her, er fullt ut WTO-kompatibelt. For den
interessen det måtte ha, har altså WTOs generaldirektør Ngozi Okonjo-Iweala
sagt at riktig rangert kan CBAM anses om WTO-kompatibelt, men det forutsetter
at det ikke er dobbel virkemiddelbruk og en del slike ting. Dette
må det jobbes grundig med, og det jobbes det med. Dette er Finansdepartementet
og finansministerens hovedansvar, men vi følger dette med interesse
fra UD.
Ren energi-pakken
aner det meg at vi vil komme tilbake til senere. Det heter altså
ren energi-pakken. I Norge heter det fjerde energimarkedspakke.
Det heter det ingen andre steder i verden. Jeg tror for enkelthets
skyld at vi bruker det begrepet som EU selv bruker. Ganske mye av
den pakken er forbrukerrettigheter og ting som for lengst er innført
i Norden, kanskje tilbake til 1990-tallet, for EUs energipolitikk
er veldig mye en kopi av den nordiske energiintegrasjonen som begynte
på 1990-tallet i Norden. Men det er noen sider ved den som er til
diskusjon, og det vil overraske meg om ikke det blir tema i framtidige
møter i Europautvalget.
Møtelederen: Da er det Erlend Svardal Bøe, og så har jeg
tegnet meg selv. Jeg ber om at de som eventuelt ber om ordet, gjør
det nå under Erlend Svardal Bøes innlegg.
Erlend Svardal Bøe (H): Jeg har et spørsmål om helseberedskapssamarbeidet.
Utenriksministeren var inne på at en ikke har kommet til formelle
samtaler, men at en er i en forberedende fase. Så sa han også litt
om framdriften i arbeidet. Jeg lurer på om utenriksministeren kan
utdype litt mer om når han ser for seg å komme til formelle forhandlinger,
og hvilke signaler han har fått tilbake med tanke på det.
Det andre spørsmålet
mitt er: Vi er tett integrert i EUs helseberedskap i dag. Utenriksministeren
nevner EMA, ECDC og RescEU, som bl.a. gir oss tilgang på den sivile
beredskapen, bl.a. ambulanseflyet vi har i Norge i dag, som bidrar
til å flytte smittsomme pasienter til ulike steder i Europa. Så
vet vi også at når det gjelder vaksine og det som går på medisinsk
utstyr, møtte vi på flere utfordringer under pandemien, ikke minst
med tanke på vaksinetilgangen, der vi takket være Sverige, som hadde
en koordinerende rolle, fikk tilgang på vaksine i desember 2020,
men også der vi hadde store utfordringer med å få tilgang på smittevernutstyr
fordi EU-landene har satt egne eksportregler på det. Det er, som
utenriksministeren er inne på, noe som i dag ikke er omfattet av
det samarbeidet vi har.
Hvordan løfter
en inn det som går på mer vaksinesamarbeid, tilgang på vaksiner,
og hvordan løfter en inn det som handler om tilgang på medisinsk
utstyr? Dette er to av de hovedutfordringene som koronakommisjonen
løftet opp, og de pekte på viktigheten av at vi har et tettere og
mer integrert samarbeid med EU om dette.
Møtelederen: Da har jeg tegnet meg selv til noen spørsmål.
Det ene er knyttet
til det som Erlend Svardal Bøe tar opp, om helsesamarbeid. Utenriksministeren
sa at for Norge er det ikke noe godt alternativ til å delta, og
helseministeren har vel gått enda lenger og sagt at det ikke er noe
troverdig alternativ til deltakelse for Norge. Det hadde vært interessant
å høre litt om hva utenriksministeren vurderer er de største hindrene
for å komme i gang med formelle forhandlinger, og også hva han forventer
blir de vanskeligste punktene i forhandlingene med EU. Om nødvendig
kan det svaret også selvfølgelig unntas offentlighet, hvis det er
behov for det.
Det andre spørsmålet
knytter seg til forhandlingene om EØS-midlene.
(Unntatt
offentlighet)
Da vi
begynte prosessen med å skulle påbegynne nye forhandlingsrunder,
var et aspekt vi var opptatt av, å få lagt inn kondisjonalitetsmekansimer
også i vår neste avtale – at det ikke bare blir opp til Norge å
vurdere, slik vi måtte gjøre med Ungarn og delvis også med Polen,
men at EU hadde et ønske om at dette skulle inkorporeres tydeligere
i den avtalen. Hvis utenriksministeren kan si litt om hvor det står,
ville det vært av betydelig interesse.
Svaret på det
tredje spørsmålet kan gjerne også unntas offentlighet. Jeg er litt
nysgjerrig på i hvilken grad regjeringa nå opplever at EU kobler
ulike saker sammen. Da tenker jeg på saker som etterslepet, EØS-midlene,
på der vi ønsker å være med, som helsesamarbeidet, ren energi-pakke,
og for så vidt andre temaer. Oppleves det nå at det er en mer gi
og ta-følelse overfor EU og det de jobber med, også fordi deres
kapasitet er ganske strukket fordi de holder på med mange ting samtidig?
– Det var egentlig det jeg hadde på min liste.
Jeg har ikke registrert
flere, og da skal utenriksministeren få svare.
Utenriksminister Espen Barth Eide: Igjen gode og sentrale
spørsmål. Jeg har lyst til å begynne med det siste spørsmålet fra
lederen, og jeg må be om at det blir unntatt offentlighet, som lederen
også antydet. Det er av en slik art at det er greit å ta det sånn.
(Unntatt
offentlighet)
Så var
det til helse, og da har jeg fått litt hjelp. Takk for helsespørsmålene.
– EU har sagt at vi må innlemme regler. Det er vi i gang med, og
det er en kobling til det generelle samarbeidet, som jeg var inne
på i innledningen.
(Unntatt
offentlighet)
Når
det gjelder kondisjonalitet, er det viktig for oss. Jo mer vi kan
forankre vår etter mitt syn kloke politikk i noen prinsipper, slik
at det ikke blir så – jeg må bare si meg helt enig i spørsmålet.
Det er riktig å sette noen krav, men hvis de kravene kan vise til
noe som står i avtalen, blir det enklere å være oss enn hvis vi
bare har funnet på det på kammerset. Det er et viktig poeng for
oss å få med i det arbeidet. Det er det jeg kan si om det nå.
Jeg er for så
vidt også enig i helseministerens påpekning av «ikke noe annet troverdig
samarbeid». Man kunne også se hen til Sinovac og Sputnik i korona-tiden, men
jeg tror at alt annet likt var det lurt at vi valgte å se mot nærstående
nordiske og europeiske land. Vi var heldige med et godt forhold
til Sverige, men vi bør gjøre dette strukturelt, slik at vi slipper
å være avhengig bare av svensk kjærlighet, men også ha en mer strukturell
sikkerhet ved neste pandemi, som helt sikkert kommer. Jeg tror det
er hevet over tvil at før eller siden kommer det en ny global pandemi,
og det vil være ganske kritikkverdig om man ikke har tenkt gjennom
hvordan man møter dette ved neste korsvei. Jeg tror verken helseministeren
eller jeg ser noe særlig naturlig troverdig eller logisk alternativ
til at vi gjør det med de landene som ligner mest på oss.
Møtelederen: Da
har jeg ikke registrert flere til sak nr. 3.