Utenriksminister Espen Barth Eide: Med lederens samtykke
vil jeg bruke halvannet minutt på Europavalget, som nettopp ble
holdt, bare en liten oppsummering fra Utenriksdepartementets side.
Vi har jobbet intenst med det gjennom natten, og jeg vil bare dra
noen hovedtrekk.
Det er blitt sterkt slått opp at ytre høyre
har gått kraftig fram. Det er 720 mandater i Europaparlamentet. Det
er utvidet fra 705 til 720 på grunn av endringer i befolkningen.
Så har de to definerte ytre høyre gruppene gått fram, men dog ikke
med mer enn 13 mandater av de 720, og det er en del nye udefinerte
partier, hvor man nok regner med at flere kommer til å ende på ytre
høyre, som kommer i tillegg til det. Så det er en framgang for ytre
høyre, og det er en tilbakegang for grønne og liberale i Europaparlamentet.
Blant annet er det et helt nytt spansk parti som rett og slett heter
Se Acabó La Fiesta, eller Festen er over, som fikk et par mandater,
og vi regner med at de ligger godt ut til høyre. Så det skjer litt
av hvert.
Hovedbildet er at de tre som på en måte har
utgjort hovedtyngden bak von der Leyens kommisjon, altså de borgerlig
konservative, EPP, har gått fram med åtte. Sosialdemokratene er
på stedet hvil, som en klar nr. 2. Og de liberale har gått noe tilbake,
men har fortsatt et klart flertall til sammen. De har gått fra 59
til 56 pst. av parlamentet. Legger man til de grønne, blir det flertallet
i sentrum – bredt definert – enda større. Så risikoen for at ytre høyre
på en måte overtar makten i EU, er voldsomt overdrevet, etter vår
mening, og vi har prøvd å ta det inntrykket litt ned. Mitt relativt
trygge stalltips er at von der Leyen etter noen måneder med tilsynelatende
mye diskusjon, kommer til å forme en ny kommisjon, som ikke ser helt
annerledes ut enn den vi har sett nå.
Og når det gjelder spekulasjonene om hva det
betyr for klima- og miljøpolitikken, opplever jeg at klimapolitikken
og utslippskuttene er ganske trygt forankret. Der er det meste vedtatt,
og det er bred enighet i alle de partiene som utgjør flertall. Spørsmålet
er litt større når det gjelder deler av natur- og miljøpolitikken,
som har vært utfordret mer. Der blir det ikke minst viktig å se
hvor EPP lander. Om de i de sakene ser lenger mot høyre eller mot
sentrum. Tradisjonen de siste årene har vært at man har valgt, når
man har kunnet, å samarbeid inn mot sentrum.
Samlet sett er ikke EU så forandret, men i
enkeltland – og særlig i enkeltland som betyr mye for oss, altså Frankrike,
Tyskland og Østerrike spesielt – har det vært en betydelig bevegelse
mot ytre høyre, altså partier til høyre for de vanlige konservative
partiene. Det er absolutt noe å merke seg i nasjonal politikk, kanskje
vel så mye som i europeisk politikk.
Polen og Ungarn, som jo har vært lengst ut
å kjøre i populistisk anti-EU-landskap, har beveget seg i motsatt retning.
I Polen har Tusks parti, som vant valget i oktober, blitt styrket
i Europaparlamentet. Det er ganske bemerkelsesverdig og viktig.
Og Orbáns parti i Ungarn har gjort sitt dårligste valg på mange,
mange år i Europaparlamentet til fordel for mer moderate utgaver
av ungarere. Så det er ikke noe entydig bilde, og som flere har
påpekt: I Norden gikk Sannfinnene kraftig tilbake, og det var ingen
framgang for f.eks. Danmarksdemokraterne og Sverigedemokraterna.
Bildet av at ytre høyre virkelig tar over, må definitivt nyanseres.
Da skal jeg ta de sakene jeg hadde forberedt.
Det er egentlig fem ting: Jeg vil først si noen ord om EØS-rådsmøtet
som ble holdt i Brussel 28. mai, og samtalene jeg hadde med Europakommisjonens
visepresident, Maros Sefcovic. Så vil jeg si litt om hvor vi står
med avtalepakken om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for
sjømat og veien videre. Et tredje tema er den nye partnerskapsavtalen
med EU om forsvars- og sikkerhetspolitikk, som ble undertegnet i
Brussel av forsvarsministeren, meg selv og Borrell, EUs sjef for
External Action Service. Så vil jeg si litt om hvor regjeringen
står i arbeidet med å knytte Norge til EUs helseberedskapssamarbeid.
Og for det femte vil jeg gi en orientering om Norges deltakelse
i EUs programmer i neste programperiode. Og jeg vil gjerne si litt
om avtalen om e-handel, som ventelig vil komme på plass innenfor
rammen av WTO i løpet av denne eller neste måned.
Først til EØS-rådsmøtet: EØS-avtalen er som
kjent 30 år, og det ble markert med kake og stor jubel i Brussel i
forbindelse med rådsmøtet. EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre
marked. Det er et samarbeidsprosjekt som har stått for vekst og
utvikling i Europa i 30 år, og vi har fått god uttelling for vår
deltakelse der, slik bl.a. Eldring-utvalget veldig klart slår fast.
EØS-avtalen handler som kjent ikke bare om økonomisk samarbeid.
Det er et også et verdifellesskap med et felles sett av regler.
Det var viktig allerede da avtalen ble framforhandlet for 30 år
siden.
På 1990-tallet var vi i en periode hvor verden
åpnet seg opp for mer handel. Globaliseringen var på frammarsj,
det var optimisme, det var tro på ny tid. I dag, i en mye mer geopolitisk
krevende tid, hvor det multilaterale handelssystemet er under sterkt
press og proteksjonismen vokser fram i mange regioner, er det verdigrunnlaget
vi deler med våre europeiske nærmeste samarbeidsland, enda viktigere
enn for 30 år siden.
På vårt møte for to uker siden poengterte EU-siden at
Europa trenger en ny retning for å styrke sin konkurransekraft og
ikke minst legge til rette for det grønne skiftet, og at det da
kan forenes med økonomisk vekst i Europa. En utfordring rundt det
grønne skiftet, som EU var tydelig på, var at det må være rettferdig
og inkluderende. Tiltakene som omstillingen krever, må ikke resultere
i nye sosiale skillelinjer i Europa, og det kan godt være at det
valget vi nettopp har sett, understreker det enda sterkere.
For vår del understreket jeg at vi må tenke
nytt og samarbeide for å nå felles mål. Vi må bruke ressursene på
en mer fornuftig måte og få på plass virkemidler som stimulerer
til å investere i grønne løsninger. Vi må ha mindre pisk og mer
gulrot for å omstille industrien til å investere i grønne løsninger.
I forkant av EØS-rådets møte hadde jeg også
møte med Kommisjonens visepresident, Sefcovic. Vi hadde et godt
og konstruktivt møte, der det fra begge parter ble understreket
at Norge og EU har et godt samarbeid på en rekke felt, også utover
EØS. Vi var begge enige om at arbeidet med å redusere etterslepet
hadde gitt resultater – de hadde lagt merke til det siste halvårets
innsats der – men også enige om at det fremdeles er et godt stykke
å gå. Mitt inntrykk er at EU-siden nøye vil følge framdriften i
dette arbeidet i tiden framover.
Sefcovic påpekte også at medlemslandene ser
etter en bedre balanse hva angår offensive og defensive interesser
i forholdet mellom Norge og EU, og det er mitt klare inntrykk, som
nevnt tidligere i denne forsamling, at EU i større grad gjør koblinger
mellom ulike saksfelt for å få det de oppfatter som bedre balanse.
Jeg har holdt utvalget orientert om avtalepakken om
EØS-midler og handel med sjømat etter hvert som prosessen har beveget
seg framover. Jeg vil kort oppsummere hvor vi står nå som det nærmer
seg siste møtedag i vårsesjonen.
På norsk side har vi lenge vært klar til å
undertegne avtalene. På EU-siden har prosessen imidlertid trukket ut.
EUs medlemsland må godkjenne avtalene og fatte rådsvedtak som gir
grønt lys for undertegning og såkalt midlertidig anvendelse av avtalene
mens vi venter på Europaparlamentets formelle ratifisering. Vi er
jo kjent med at et medlemsland har stilt detaljerte spørsmål ved noen
av bestemmelsene om EØS-midlene. Kommisjonen og det belgiske formannskapet
jobber iherdig med å kvittere ut disse spørsmålene og håper å få
på plass enighet før 1. juli, når neste formannskap tar over. Så fort
rådsvedtaket foreligger på EUs side vil avtalene kunne undertegnes.
Deretter vil regjeringen forelegge avtalene for Stortinget i en
samtykkeproposisjon.
Vi hadde lenge håpet at vi hadde rukket å fremme en
proposisjon i tide til at Stortinget kunne ta stilling til avtalene
før sommerferien. Det er nå ikke mulig. Dersom avtalene undertegnes
i løpet av sommeren, er planen å fremme proposisjonen for Stortinget
i august, slik at stortingsbehandlingen kan skje så raskt som mulig
i høstsesjonen. Det er klart uheldig at prosessen har trukket ut
– noe altså vi ikke har bidratt til. Norsk fiskerinæring risikerer
å tape markedsandeler ved at tollfrie kvoter ikke åpnes før avtalen
om markedsadgang er på plass. Det blir i tillegg vanskeligere å
utnytte EØS-midlene godt. Gapet mellom gammel og ny periode innebærer
fare for tap av kontinuitet og kompetanse for både mottakerland,
norske programpartnere og FMO, Financial Mechanism Office, i Brussel.
Vi ser nærmere på hvordan vi kan minimere de negative effektene
av et eventuelt gap.
For det tredje: I forbindelse med møtene i
Brussel den 28. mai undertegnet forsvarsministeren og jeg en partnerskapsavtale
med EU om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vi har allerede et nært
og mangesidig samarbeid med EU på dette området, som har vokst fram
skritt for skritt gjennom mange år og under mange ulike regjeringer.
Denne avtalen gir oss for første gang en helhetlig ramme for dette
samarbeidet. Den tydeliggjør hvordan Norge og EU arbeider sammen
for å møte felles sikkerhetsutfordringer i en mer usikker og farefull
tid, og hvordan vi ønsker å videreutvikle samarbeidet oss imellom. La
meg kort nevne noen hovedpunkter:
-
Vi har et felles ønske om å styrke
den sikkerhetspolitiske dialogen. Det inkluderer bl.a. muligheten
for at Norge kan inviteres til ministermøter i EU. Og vi formaliserer
en årlig dialog om sikkerhet og forsvar på politisk nivå.
-
Vi ønsker å styrke det konsulære samarbeidet for å bistå
våre borgere i krisesituasjoner. Her pågår det allerede en aktiv
diskusjon med EEAS, European External Action Service, om konkrete
tiltak.
-
Utveksling av gradert informasjon og økt samarbeid om bekjempelse
av cyber- og hybridkrigføring er andre områder hvor vi kan styrke
samarbeidet.
Avtalen er ikke juridisk bindende og innebærer
ikke at Norge får nye og formelle rettigheter eller plikter overfor
EU. Framfor alt er det et klart uttrykk for at våre interesser på
dette området i det store er sammenfallende og en delt ambisjon
om å bygge videre på det gode samarbeidet vi har. Dette gir oss
gode muligheter til å styrke Norges sikkerhet gjennom dypere samarbeid,
og dette handlingsrommet vil regjeringen bruke aktivt framover.
For det fjerde vil jeg si noen ord om norsk
deltakelse i EUs styrkede helseberedskapssamarbeid. Framdriften på
dette området går noe saktere enn vi skulle ønske. Samtidig er det
vilje fra EU-siden til å inngå en avtale med Norge. Saken, som også
tidligere helseminister Kjerkol var svært engasjert i, ble nylig
drøftet av helseminister Vestre i møte med helsekommisær Kyriakides
i Genève under Verdens helseforsamling den 27. mai, i Brussel med
visepresident Sefcovic den 24. mai og med EUs kommisær for humanitær
bistand og krisehåndtering, Lervarcic, samme dag. Dette var også,
som tidligere nevnt, et tema i min samtale med visepresident Sefcovic i
marginen av EØS-rådsmøtet.
EU fremmer Norge som en god partner på helsefeltet
og berømmer Norges bidrag til medisinsk evakuering av pasienter
fra Ukraina under EUs mekanisme for sivil krisehåndtering. EU verdsetter
også framgangen i arbeidet med å få ned etterslepet og at tre viktige
helserettsakter trolig vil kunne innlemmes i EØS-avtalen i juni.
Det gjelder styrkede mandater for EUs legemiddelbyrå, EMA, EUs smittevernbyrå,
ECDC, og EUs forordning om alvorlig grensekryssende helsetrusler.
Status per i dag er at kommisjonen er i gang
med å skaffe seg et mandat for konkrete forhandlinger om en avtale
om norsk deltakelse. Mandatet vil også måtte omfatte våre finansielle
bidrag. Fra norsk side har vi pekt på at det for samtalene framover
er viktig med en tydelig tidslinje som sikrer framgang. Vi jobber
for å få en så god avtale som mulig. Særlig viktig er det å sikre
tilgang til medisinske mottiltak både i og utenfor kriser. Det er
en stor sårbarhet for Norge at vi ikke er omfattet av EUs helseberedskapssamarbeid
på en måte som sikrer Norge tilgang til medisinske mottiltak i en
krise. Vi opplever at EU-siden forstår at dette er viktig for Norge,
og at de nylige politiske møtene med helseministeren sendte positive
signaler til å gode løsninger. Jeg er trygg på at vi kommer til
å fortsette å ha en god dialog om denne saken framover. Vi har også
en god dialog med Island og Liechtenstein, og de er godt kjent med
den norske regjeringens ambisjoner.
For det femte vil jeg gjerne berøre et annet
felt av sentral betydning for Norges forhold til EU, nemlig deltakelsen
i EUs programmer. Omfanget av dette samarbeidet har økt i årenes
løp. I perioden 2021–2027 deltar Norge i elleve programmer. Utviklingen
i EU går mot større og færre programmer. Det legges i økende grad opp
til større synergi og samfinansiering av programmene for bedre å
kunne håndtere og løse store oppgaver, som det grønne skiftet, gjenoppbygging
etter covid-19, innovasjon, digitalisering og andre kjerneoppgaver.
Hovedtyngden i Norges deltakelse i inneværende periode
er på EUs program for forskning og innovasjon, som tar 57 pst. av
midlene, etterfulgt av Erasmus på 17 pst. og EUs romprogram på 9 pst.
Uttellingen som norske bedrifter, forskningsmiljøer og offentlig
sektor har fått i form av forsknings- og innovasjonsmidler fra EU,
har klart overgått våre forventninger. Jeg vil særlig framheve at
de norske miljøene sikret seg støtte for mer enn 16 mrd. kr fra
Horisont 2020-programmet, som var fra 2014 til 2020. Det utgjør
2,53 pst. av samtlige midler i programmet og er vesentlig høyere
enn det opprinnelige målet om en returandel på 2 pst. Deltakelsen
i Horisont 2020 har bidratt til økt kvalitet i norsk forskning, flere
innovative miljøer, bedre offentlige tjenester og et mer konkurransedyktig
næringsliv i hele Norge. Disse midlene har bidratt til å styrke
norsk forskning og innovasjon og sette fart på det grønne og det
digitale skiftet. Jeg peker spesielt på dette fordi resultatene
for Horisont 2020 lover godt for Norges deltakelse i EUs pågående Horisont
Europa-program, som altså løper fra 2021 til 2027.
Det handler samtidig om å kjenne sin besøkelsestid. I
2024 og 2025 begynner arbeidet med å utføre en ny programperiode
fra 2028 for nye EU-programmer vi skal delta i. Gode helhetlige
og konstruktive norske innspill her vil bidra både til EUs programarbeid
og til å sikre norske interesser for deltakelsesvilkår. Dette arbeidet har
startet opp i de ansvarlige departementene.
Regjeringen har derfor tatt initiativ til å
nedsette en arbeidsgruppe under ledelse av UD, med representanter fra
de berørte fagdepartementene. Det skal gi oss en mest mulig overgripende
vurdering av muligheter og utfordringer i programmene i EUs nye
langtidsbudsjett for perioden 2028–2034, som nå er under forberedelse,
for å forberede våre prioriteringer. Arbeidsgruppens formål vil
være å forberede beslutninger om norsk programdeltakelse i 2028–2034,
synliggjøre i størst mulig grad hvordan de ulike programmene henger
sammen med hverandre, og sikre god koordinering av norske posisjoner inn
i EØS-prosessen – både nasjonalt og overfor EUs aktører – og bidra
til at disse spilles inn i rett tid og til de rette mottakerne.
Jeg tar sikte på å orientere Stortingets europautvalg om framdriften
i dette arbeidet etter som det skrider fram.
Helt til slutt vil jeg gjerne si noen ord om
avtalen om e-handel i WTO. Forhandlingene om e-handel startet våren
2019 på grunnlag av en fellesuttalelse fra 76 WTO-medlemmer, deriblant
Norge, andre OECD-land og hele 40 utviklingsland. Bakgrunnen var
den digitale utviklingen og behov for å ta tak i utfordringene som
følger digitalisering av handelen, på en måte som bidrar til inkluderende
handel og tar hensyn til utviklingslandenes behov.
Norge har deltatt i forhandlingene siden starten
og lagt vekt på prosessen, både fordi våre handelsinteresser i stor
grad er digitalisert, og fordi vi har interesse av å styrke WTO
og sørge for at WTO-regelverket er oppdatert. Siste forhandlingsrunde
var nå i april. Resultatet er et avtaleutkast som det er nær konsensus
om blant 90 deltakende WTO-medlemmer. Det er fortsatt behov for avklaring
av noen få utestående spørsmål, men dette rokker neppe ved hovedinnholdet
i avtaleutkastet. Vi har grunn til å tro at full enighet i gruppen
kan komme på plass i juni.
Det vil åpne for vedtak i WTOs hovedråd om
innlemmelse av avtalen i WTO allerede i juli, om ingen medlemmer
utenfor gruppen motsetter seg konsensusvedtaket som er nødvendig.
E-handelsavtalen har bestemmelser som skal sikre trygghet og tillit
i e-handel. Bestemmelsene tilrettelegger og gir forutsigbare vilkår for
e-handel, f.eks. forbud mot toll på elektroniske overføringer. De
mest utfordrende spørsmålene omkring dataflyt, kildekode og kryptografi
blir ikke en del av avtalen nå, men kan tas opp senere. Avtalen
er innrettet med tanke på at utviklingsland kan trenge tid for å
bygge nødvendig administrativ kapasitet for å etterleve enkelte
av bestemmelsene. Utviklingsland som ser behov for kapasitetsbygging,
vil gis inntil syv år til det.
Norge er tjent med denne avtalen. Det gir mer
åpenhet og forutsigbarhet i den digitaliserte handelen. E-handelsavtalen
er positiv for næringslivet og bidrar til en viktig oppdatering
av WTO-avtaleverket på et område som har ventet på felles handelsregler.
Det innebærer ikke plikter for Norge som krever endringer i norsk
regelverk. Og ikke minst: Geopolitiske spenninger gjør det stadig
vanskeligere å enes om internasjonalt samarbeid. En ny e-handelsavtale
med WTO vil være en velkommen positiv nyhet i et litt mørkt bilde
når det gjelder globale handelsregler.
Da sier jeg tusen takk for oppmerksomheten
og ser fram til spørsmål.
Møtelederen: Takk for det, og takk
for orienteringen. Da har jeg tegnet meg selv, og så er det Hårek Elvenes
etterpå.
Til spørsmålet om EØS-midlene og markedsadgang: Der
hadde det vært veldig fint om utenriksministeren kunne si litt mer
om konsekvensene, særlig når det gjelder markedsadgang for sjømat,
av at implementeringen blir forsinket, og kanskje også utdypet litt
mer om hvilke ting vi nå gjør i mellomtida, f.eks. om det er diskutert
eller vurdert om vi skal prolongere den gjeldende avtalen. Dette
er noe som har skjedd før også, dvs. at man på en måte viderefører
for å unngå at systemene går i stå, hadde jeg nær sagt. Kunne utenriksministeren
i så fall si noe om hvordan det vil se ut?
Mitt neste spørsmål er knyttet til samarbeidsavtalen
med EU om forsvar og sikkerhet, som jeg syns er et positivt skritt
i riktig retning. Jeg har noen spørsmål knyttet til hvor konkret
den er. Jeg ville tenke at for Norge vil tilgang til ministermøter,
som utenriksministeren også nevnte, være et veldig viktig poeng.
Det er det eneste området der vi ikke har tilgang til ministermøtene.
Et annet viktig poeng vil være å få et inngrep med f.eks. utforming
av sanksjonspakkene mot Russland, som er et ganske vesentlig spørsmål
for Norge. Er det mulig å si noe om hvordan det bildet ser ut? Er
det noe vi kan forvente at vi kan komme i større inngrep med?
Til sist vil jeg også nevne for utenriksministeren
at den delen av dette som trengs å unntas offentlighet fordi det
er en del av den pågående forhandlingen, må utenriksministeren gi
beskjed om på slutten av møtet.
Da er det først et spørsmål fra Hårek Elvenes.
Hårek Elvenes (H): Jeg har et spørsmål knyttet til den nye
samarbeidsavtalen. Det står i sakspapirene vi fikk, at den nye samarbeidsavtalen
innebærer ingen ny deltakelse i programmer, byråer eller initiativer.
Spørsmålet mitt er: Er det noen programmer eller liknende fra norsk
side som vi har ønske om eller bør være med i, som EU nærmest lukker
døren for?
Christian Tybring-Gjedde (FrP): I forlengelsen av det Hårek
Elvenes spør om: IRIS2 er et slikt program. Det spurte
jeg utenriksministeren om i Stortinget for tre uker siden. Da mente
han at det var utpressing. Jeg mener det ikke er utpressing hvis
man både har sjømat, man har gass, og man har nå den nye langtidsplanen med
satsing på satellitt-tjenester, satellitt-virksomheter, som også
er en del av dette. Jeg mener at det er diplomati. Akkurat som større
land driver med diplomati, er det klart at man får mer gjennomslag
hvis man er sterk. Når EU er avhengig av våre leveranser, av våre viktige
tjenester og varer, mener jeg det er helt legitimt å kunne komme
inn i det programmet, ikke minst fordi det er så utrolig viktig
for norsk romvirksomhet at vi kommer inn der. Jeg har vel nevnt
det flere ganger nå, også for forsvarsministeren, så jeg håper at
man får fortgang i det – istedenfor at vi samler trådene i vårt
samarbeid med EU, som Barth Eide en gang sa – forrige gang, tenker
jeg. Disse trådene må altså samles. IRIS2 er en av dem
– en tråd som må inn.
Møtelederen: Her var det mange fine
bilder på en gang.
Da er det Ingrid Fiskaa.
Ingrid Fiskaa (SV): Spørsmålet mitt handlar om det siste
temaet, altså om avtalen om e-handel i WTO. Det vil seia, det er
vel ikkje eigentleg i WTO, for det er berre nokre av landa i WTO
som forhandlar. Det har blitt stilt ein del spørsmål, eigentleg
om heile prosessen, og om manglande innsyn for både slike som oss,
sivilsamfunn og andre. Eg lurar litt på om det avtaleutkastet er
offentleg tilgjengeleg. Er det mogleg å få meir konkret informasjon
om kva det faktisk står i det avtaleutkastet?
Møtelederen: Vi tar en liten pause
der. Da kan utenriksministeren svare, og så kommer det flere spørsmål
etterpå.
Utenriksminister Espen Barth Eide: Når det gjelder dette
med koplingen mellom EØS-midler og markedsadgang, tror jeg at vi
per akkurat nå har et berettiget håp om at dette løser seg ganske
snart, og mens det fortsatt er belgisk formannskap. Da er problemet
avgrenset. Det er klart at hvis det ikke gjør det, må vi nok se mer
på tiltak på fiskerisiden for å kompensere for det. Da vil det bli
en kortere periode det vil gjelde for. De problemstillingene er
høyst relevante, men jeg tror vi vil komme tilbake til dem. Det
ferskeste inntrykket er at dette kan se ut til å bli løst, og at
det kommende formannskapslandet kanskje foretrekker at det blir
løst i denne formannskapsperioden, tross alt. Det tror jeg vi noterer
oss og kommer tilbake til.
Når det gjelder spørsmålet fra både komitélederen og
Elvenes om denne avtalen, er det slik at den nye avtalen i seg selv
kopler oss ikke til nye programmer. Dem må man kople seg til hver
for seg, per program, altså de nye initiativene på sikkerhetspolitikk.
Norge er imidlertid med i de fleste. Jeg tror et grovt anslag, uten
at jeg er helt sikker på tallet, er at to tredjedeler er vi allerede med
på, og slik sett mer enn mange EU-land. Danmark er f.eks. en nykommer
på dette, etter at de opphevet sine forbehold, mens norske regjeringer
har vært entusiastiske tilhengere av å bli med på det meste. Veldig
mange av enkeltkomponentene er vi med i, men Secure Connectivity
og IRIS2 er jo ting vi ønsker å komme med på. Der opplever
vi nå at det er en god prosess på at vi skal klare det.
Så til Tybring-Gjeddes spørsmål. Vi er EUs
nærmeste utenforland, men det mener EU også. EU er veldig klar over
at Norge er viktig for EU. Uten at vi trenger å male det med store
bokstaver på veggene i Brussel, er det kjent begge veier, og at
det er en gjensidig interesse av å lykkes på disse feltene, samtidig
som man selvfølgelig forhandler, som alle parter vil gjøre, for
å komme best mulig ut av det. Det jeg svarte i Stortinget i salen
sist, var at det å si at vi vil holde tilbake gass eller holde tilbake andre
avtaler, tror jeg ikke er måten å gjøre det på. Jeg tror heller
ikke det er nødvendig for å minne EU om at vi har en gjensidig interesse
av hverandre.
Det er ingen tvil om at stemningen rundt arbeidet med
den nye avtalen om forsvars- og sikkerhetspolitikk har vært veldig
god. Det har vært veldig konstruktiv, rask behandling fra EUs side
– et tydelig uttrykk for at de ønsket dette. Der ligger nettopp
økt adgang til ministermøter, som likevel må bestemmes. Det er ikke
en garantert adgang, men det ser ut til at det skal bli mye mer
vanlig enn det har vært på dette feltet, som er viktig fordi det feltets
betydning øker. NATO er vår forsvarspolitiske ramme, men veldig
mye av det europeiske samarbeidet i NATO skjer jo de facto i EU.
Det er det som er grunnen til at regjeringen valgte å gjøre dette,
for veldig mye av samarbeidet med utvikling av f.eks. forsvarsindustri
har sin praktiske gjennomføring i EU, selv om forsvarspolitikken
som sådan ligger i NATO. Derfor er det viktig at vi er tungt inne
i dette. Jeg opplever at det bidrar i riktig retning. Selv om det
ikke pålegger verken oss eller EU forpliktelser som ikke var der
før, skaper det en ramme rundt det vi allerede gjør.
Så til spørsmålet fra Fiskaa, om avtalen om
e-handel. Det har vært en gruppe land, økende underveis opp til
90, hvorav mange utviklingsland har vært med, og de vil legge fram
til votering et endelig forslag når de er helt i mål. Da blir det
offentlig, men det er ikke offentlig nå, og det er slik det er i
de forhandlingene. Hva som er inngangsverdiene, er de jeg nettopp
refererte til, altså at man ønsker å sørge for at dette feltet blir
regulert, man ønsker å unngå toll på digitale transaksjoner, og
man ønsker å gi utviklingslandene en tilpasningsperiode – de som
ønsker det. Det er hovedtrekkene i det som ligger der nå. Det blir
ikke vedtatt før hele WTO gir full tilslutning, men håpet er at
de 90 er representative nok til at det vil bli vedtatt til slutt,
og det blir i så fall noe vi skal merke oss. For Norge er det viktig
at WTO lykkes. WTO er i dyp krise. Jeg tror jeg har referert til
tidligere at jeg var på ministermøtet i WTO i februar. Det var en
ganske trist opplevelse, for det var svært begrenset framgang. Ikke
bare framvoksende utviklingsland, men også store vestlige land,
for å si det slik, på den andre siden av Atlanterhavet var meget
tilbakeholdne med å ønske WTO lykke til framover. Det blir ikke
nødvendigvis noe enklere hvis det går den ene veien i det amerikanske
valget, så det er i så fall bra om man får til noe.
Når det gjelder sanksjonene, er det det samme
der. Sanksjonspakkene vedtas i EUs formelle fora, men det er klart
at vi vil være tettere på nå, med denne avtalen, til å være i dialog
om hvordan de utformes, og også til å få fram eventuelle særlige
norske synspunkter på dem. Det endrer likevel ikke på hvor de formelle
beslutningene i EU tas. Vi er jo fortsatt ikke medlem.
Møtelederen: Det tror jeg ikke det
er noen stor tvil om. Spørsmålet var om denne avtalen ga oss et
større inntak til den delen av det.
Utenriksminister Espen Barth Eide: Svaret på det mener jeg
er ja.
Møtelederen: Da er det Alfred Jens
Bjørlo.
Alfred Jens Bjørlo (V): Eg skal prøve å vere ganske kort.
Fyrst vil eg takke for ein god og nøktern analyse av EU-valet, som
eg synest høyrest fornuftig ut. Eit anna funn der er at valdeltakinga
gjekk opp. Det var den høgaste valdeltakinga på 20 år. Kort oppsummert
rullar det europeiske demokratiet vidare, men med oss framleis på
utsida. Den debatten får vi vel ikkje ta her.
Eg har eit litt overordna spørsmål. Utanriksministeren
seier at utviklinga framover med programma i EU er at det vil gå
i retning av større og meir overordna program. Vi har vore vane
med å tenkje at vi må prioritere kva program vi deltek i, og sortere
det. Litt forenkla sagt: Betyr det at vi no kjem i ein situasjon
der vi i praksis må prøve å kome med på mange av desse programma,
fordi kvar og eit av dei blir så stort og overordna at det blir
viktig? Er det kanskje litt endring i tenkinga der? Er det ein fornuftig
måte å sjå det på, ut frå det utanriksministeren beskriv?
Dag-Inge Ulstein (KrF): Jeg har først en kommentar til noe
av det som går på EU-program og rammeverket der, som Bjørlo var
inne på, og så har jeg et raskt spørsmål etterpå.
Noe av tilbakemeldingen som i hvert fall vi
har fått i litt ulike møter, er at det norske rammeverket – la oss kalle
det det – for å kunne kvalifisere til å få delta på noe av dette,
utelukker en del av de mer modne, etablerte selskapene innen batteriverdikjeder,
hydrogen osv., så jeg oppfordrer til at man er litt åpen for å se
på det, slik det ble nevnt.
Så et spørsmål til det som nevnes om helseberedskapssamarbeid.
Utenriksministeren hadde bare en halv setning om finansiering og
behov for økt finansiering. Kan utenriksministeren si noe om hvilken
størrelsesorden vi snakker om, og hvor det er tenkt finansiert fra?
Bård Hoksrud (FrP): Utenriksministeren sa at EUs beredskapssamarbeid
gikk litt tråere enn det som var tenkt, men at begge parter er veldig
enige om at man ønsker å få til et samarbeid. Kan man si litt mer
om hva som gjør at det går tråere, og at man bruker lengre tid enn
det man kanskje hadde forutsatt? Kan utenriksministeren være litt
mer konkret på det?
Erlend Svardal Bøe (H): Mitt spørsmål går på mye av det samme
som representanten Hoksrud var inne på. Da vi hadde møte i oktober,
var det forrige gang det ble orientert om HERA og tilknytningen
til det.
(Unntatt offentlighet.)
Kunne en også sagt litt mer om framdriften
i det? Det er veldig bra at en har hatt disse møtene i mai, og at en
har hatt en del kontaktpunkter der, men det som er interessant her,
er jo hvordan den videre framdriften blir, for å få i gang forhandlingene
og få oss knyttet nærmere til dette.
Møtelederen: Da har vi satt strek,
så da kan utenriksministeren få svare.
Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg vil først svare på
de to siste spørsmålene om helse. Det er riktig at Kommisjonen og
Norge, som sagt, er enige om både EØS-midler og fiskeriadgang. Etter
at Kommisjonen ble enig med oss – et par uker etter, var det vel
– kom erklæringen om at de ønsket å ha oss med i helsesamarbeidet.
Siden det har det arbeidet gått. Det har tatt lengre tid, ikke nødvendigvis
på grunn av noen vond vilje, for viljen synes å være helt reell
og god, men det er en del legale spørsmål som var vanskeligere på
deres side enn kanskje først forutsatt.
(Unntatt offentlighet.)
Jeg kan anekdotisk fortelle om mitt første
møte med Radoslaw Sikorski, utenriksministeren i Polen, etter at han
ble utenriksminister igjen. Da holdt han en flammende tale for kondisjonalitet,
og sa at det hadde virket fint i Polen, som på mottakersiden opplevde
at f.eks. det at vi hadde sagt at det ikke blir noen penger til
disse såkalt homofrie regionene, gjorde at de fjernet poenget med
å være såkalt homofrie regioner. Han var tilhenger av det.
(Unntatt offentlighet.)
Så var det et spørsmål om hvor mye vi skal
bidra med. Det vet vi ikke, og det er rett og slett en funksjon
av hva vi er med på. Det vil være fellesfinansiering av de delene
av arbeidet vi velger å gå inn i, som vi jobber proporsjonalt med.
Vi bidrar inn i forhold til hva vi vil ha ut av det, som vanlig.
Vi har en arbeidsgruppe som jobber med spørsmålet
om disse store programmene, for nettopp å avklare det som Bjørlo
var innom i et av sine spørsmål – altså det at det i antall nå blir
færre, men hver for seg større programmer – dvs. hvordan vi sørger
for både å delta aktivt og prioritere godt innenfor det. Det jobber
vi med, for det blir en litt annen situasjon for oss. Dette er i
og for seg en positiv utvikling for Europa som vi støtter og er sympatisk
til, men det er alltid slik at man må jobbe litt med hvordan vi
EØS-landene kopler oss på disse prosessene, som vi ville vært automatisk
involvert i hvis vi var på innsiden. Det får vi komme tilbake til,
men hovedtrenden er nok positiv.
Jeg noterer det Ulstein sier. Det er ønske
om at de sentrale aktørene på f.eks. batteri og hydrogen er inne
i dette. Det mener vi at de har adgang til, men der jobber jo vår
delegasjon aktivt med å sørge for å posisjonere dem inn. Det er
mye aktivitet med seminarer og annen påvirkningsvirksomhet for å
minne om at Norge har ganske interessante bedrifter og kompetansemiljøer inn
i disse industriområdene, som nå vokser fordi man skal ut av fossilalderen
og inn i fornybaralderen.
Jeg vil også si, som et apropos til det Fiskaa
spurte om tidligere, at sivilsamfunnsrepresentanter i WTO-utvalget
involveres fortløpende i de tingene som ble tatt opp i forrige runde.
Møtelederen: Takk for det.