Utenriksminister Espen Barth Eide: Med lederens samtykke vil jeg bruke halvannet minutt på Europavalget, som nettopp ble holdt, bare en liten oppsummering fra Utenriksdepartementets side. Vi har jobbet intenst med det gjennom natten, og jeg vil bare dra noen hovedtrekk.

Det er blitt sterkt slått opp at ytre høyre har gått kraftig fram. Det er 720 mandater i Europaparlamentet. Det er utvidet fra 705 til 720 på grunn av endringer i befolkningen. Så har de to definerte ytre høyre gruppene gått fram, men dog ikke med mer enn 13 mandater av de 720, og det er en del nye udefinerte partier, hvor man nok regner med at flere kommer til å ende på ytre høyre, som kommer i tillegg til det. Så det er en framgang for ytre høyre, og det er en tilbakegang for grønne og liberale i Europaparlamentet. Blant annet er det et helt nytt spansk parti som rett og slett heter Se Acabó La Fiesta, eller Festen er over, som fikk et par mandater, og vi regner med at de ligger godt ut til høyre. Så det skjer litt av hvert.

Hovedbildet er at de tre som på en måte har utgjort hovedtyngden bak von der Leyens kommisjon, altså de borgerlig konservative, EPP, har gått fram med åtte. Sosialdemokratene er på stedet hvil, som en klar nr. 2. Og de liberale har gått noe tilbake, men har fortsatt et klart flertall til sammen. De har gått fra 59 til 56 pst. av parlamentet. Legger man til de grønne, blir det flertallet i sentrum – bredt definert – enda større. Så risikoen for at ytre høyre på en måte overtar makten i EU, er voldsomt overdrevet, etter vår mening, og vi har prøvd å ta det inntrykket litt ned. Mitt relativt trygge stalltips er at von der Leyen etter noen måneder med tilsynelatende mye diskusjon, kommer til å forme en ny kommisjon, som ikke ser helt annerledes ut enn den vi har sett nå.

Og når det gjelder spekulasjonene om hva det betyr for klima- og miljøpolitikken, opplever jeg at klimapolitikken og utslippskuttene er ganske trygt forankret. Der er det meste vedtatt, og det er bred enighet i alle de partiene som utgjør flertall. Spørsmålet er litt større når det gjelder deler av natur- og miljøpolitikken, som har vært utfordret mer. Der blir det ikke minst viktig å se hvor EPP lander. Om de i de sakene ser lenger mot høyre eller mot sentrum. Tradisjonen de siste årene har vært at man har valgt, når man har kunnet, å samarbeid inn mot sentrum.

Samlet sett er ikke EU så forandret, men i enkeltland – og særlig i enkeltland som betyr mye for oss, altså Frankrike, Tyskland og Østerrike spesielt – har det vært en betydelig bevegelse mot ytre høyre, altså partier til høyre for de vanlige konservative partiene. Det er absolutt noe å merke seg i nasjonal politikk, kanskje vel så mye som i europeisk politikk.

Polen og Ungarn, som jo har vært lengst ut å kjøre i populistisk anti-EU-landskap, har beveget seg i motsatt retning. I Polen har Tusks parti, som vant valget i oktober, blitt styrket i Europaparlamentet. Det er ganske bemerkelsesverdig og viktig. Og Orbáns parti i Ungarn har gjort sitt dårligste valg på mange, mange år i Europaparlamentet til fordel for mer moderate utgaver av ungarere. Så det er ikke noe entydig bilde, og som flere har påpekt: I Norden gikk Sannfinnene kraftig tilbake, og det var ingen framgang for f.eks. Danmarksdemokraterne og Sverigedemokraterna. Bildet av at ytre høyre virkelig tar over, må definitivt nyanseres.

Da skal jeg ta de sakene jeg hadde forberedt. Det er egentlig fem ting: Jeg vil først si noen ord om EØS-rådsmøtet som ble holdt i Brussel 28. mai, og samtalene jeg hadde med Europakommisjonens visepresident, Maros Sefcovic. Så vil jeg si litt om hvor vi står med avtalepakken om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for sjømat og veien videre. Et tredje tema er den nye partnerskapsavtalen med EU om forsvars- og sikkerhetspolitikk, som ble undertegnet i Brussel av forsvarsministeren, meg selv og Borrell, EUs sjef for External Action Service. Så vil jeg si litt om hvor regjeringen står i arbeidet med å knytte Norge til EUs helseberedskapssamarbeid. Og for det femte vil jeg gi en orientering om Norges deltakelse i EUs programmer i neste programperiode. Og jeg vil gjerne si litt om avtalen om e-handel, som ventelig vil komme på plass innenfor rammen av WTO i løpet av denne eller neste måned.

Først til EØS-rådsmøtet: EØS-avtalen er som kjent 30 år, og det ble markert med kake og stor jubel i Brussel i forbindelse med rådsmøtet. EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked. Det er et samarbeidsprosjekt som har stått for vekst og utvikling i Europa i 30 år, og vi har fått god uttelling for vår deltakelse der, slik bl.a. Eldring-utvalget veldig klart slår fast. EØS-avtalen handler som kjent ikke bare om økonomisk samarbeid. Det er et også et verdifellesskap med et felles sett av regler. Det var viktig allerede da avtalen ble framforhandlet for 30 år siden.

På 1990-tallet var vi i en periode hvor verden åpnet seg opp for mer handel. Globaliseringen var på frammarsj, det var optimisme, det var tro på ny tid. I dag, i en mye mer geopolitisk krevende tid, hvor det multilaterale handelssystemet er under sterkt press og proteksjonismen vokser fram i mange regioner, er det verdigrunnlaget vi deler med våre europeiske nærmeste samarbeidsland, enda viktigere enn for 30 år siden.

På vårt møte for to uker siden poengterte EU-siden at Europa trenger en ny retning for å styrke sin konkurransekraft og ikke minst legge til rette for det grønne skiftet, og at det da kan forenes med økonomisk vekst i Europa. En utfordring rundt det grønne skiftet, som EU var tydelig på, var at det må være rettferdig og inkluderende. Tiltakene som omstillingen krever, må ikke resultere i nye sosiale skillelinjer i Europa, og det kan godt være at det valget vi nettopp har sett, understreker det enda sterkere.

For vår del understreket jeg at vi må tenke nytt og samarbeide for å nå felles mål. Vi må bruke ressursene på en mer fornuftig måte og få på plass virkemidler som stimulerer til å investere i grønne løsninger. Vi må ha mindre pisk og mer gulrot for å omstille industrien til å investere i grønne løsninger.

I forkant av EØS-rådets møte hadde jeg også møte med Kommisjonens visepresident, Sefcovic. Vi hadde et godt og konstruktivt møte, der det fra begge parter ble understreket at Norge og EU har et godt samarbeid på en rekke felt, også utover EØS. Vi var begge enige om at arbeidet med å redusere etterslepet hadde gitt resultater – de hadde lagt merke til det siste halvårets innsats der – men også enige om at det fremdeles er et godt stykke å gå. Mitt inntrykk er at EU-siden nøye vil følge framdriften i dette arbeidet i tiden framover.

Sefcovic påpekte også at medlemslandene ser etter en bedre balanse hva angår offensive og defensive interesser i forholdet mellom Norge og EU, og det er mitt klare inntrykk, som nevnt tidligere i denne forsamling, at EU i større grad gjør koblinger mellom ulike saksfelt for å få det de oppfatter som bedre balanse.

Jeg har holdt utvalget orientert om avtalepakken om EØS-midler og handel med sjømat etter hvert som prosessen har beveget seg framover. Jeg vil kort oppsummere hvor vi står nå som det nærmer seg siste møtedag i vårsesjonen.

På norsk side har vi lenge vært klar til å undertegne avtalene. På EU-siden har prosessen imidlertid trukket ut. EUs medlemsland må godkjenne avtalene og fatte rådsvedtak som gir grønt lys for undertegning og såkalt midlertidig anvendelse av avtalene mens vi venter på Europaparlamentets formelle ratifisering. Vi er jo kjent med at et medlemsland har stilt detaljerte spørsmål ved noen av bestemmelsene om EØS-midlene. Kommisjonen og det belgiske formannskapet jobber iherdig med å kvittere ut disse spørsmålene og håper å få på plass enighet før 1. juli, når neste formannskap tar over. Så fort rådsvedtaket foreligger på EUs side vil avtalene kunne undertegnes. Deretter vil regjeringen forelegge avtalene for Stortinget i en samtykkeproposisjon.

Vi hadde lenge håpet at vi hadde rukket å fremme en proposisjon i tide til at Stortinget kunne ta stilling til avtalene før sommerferien. Det er nå ikke mulig. Dersom avtalene undertegnes i løpet av sommeren, er planen å fremme proposisjonen for Stortinget i august, slik at stortingsbehandlingen kan skje så raskt som mulig i høstsesjonen. Det er klart uheldig at prosessen har trukket ut – noe altså vi ikke har bidratt til. Norsk fiskerinæring risikerer å tape markedsandeler ved at tollfrie kvoter ikke åpnes før avtalen om markedsadgang er på plass. Det blir i tillegg vanskeligere å utnytte EØS-midlene godt. Gapet mellom gammel og ny periode innebærer fare for tap av kontinuitet og kompetanse for både mottakerland, norske programpartnere og FMO, Financial Mechanism Office, i Brussel. Vi ser nærmere på hvordan vi kan minimere de negative effektene av et eventuelt gap.

For det tredje: I forbindelse med møtene i Brussel den 28. mai undertegnet forsvarsministeren og jeg en partnerskapsavtale med EU om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vi har allerede et nært og mangesidig samarbeid med EU på dette området, som har vokst fram skritt for skritt gjennom mange år og under mange ulike regjeringer. Denne avtalen gir oss for første gang en helhetlig ramme for dette samarbeidet. Den tydeliggjør hvordan Norge og EU arbeider sammen for å møte felles sikkerhetsutfordringer i en mer usikker og farefull tid, og hvordan vi ønsker å videreutvikle samarbeidet oss imellom. La meg kort nevne noen hovedpunkter:

• Vi har et felles ønske om å styrke den sikkerhetspolitiske dialogen. Det inkluderer bl.a. muligheten for at Norge kan inviteres til ministermøter i EU. Og vi formaliserer en årlig dialog om sikkerhet og forsvar på politisk nivå.

• Vi ønsker å styrke det konsulære samarbeidet for å bistå våre borgere i krisesituasjoner. Her pågår det allerede en aktiv diskusjon med EEAS, European External Action Service, om konkrete tiltak.

• Utveksling av gradert informasjon og økt samarbeid om bekjempelse av cyber- og hybridkrigføring er andre områder hvor vi kan styrke samarbeidet.

Avtalen er ikke juridisk bindende og innebærer ikke at Norge får nye og formelle rettigheter eller plikter overfor EU. Framfor alt er det et klart uttrykk for at våre interesser på dette området i det store er sammenfallende og en delt ambisjon om å bygge videre på det gode samarbeidet vi har. Dette gir oss gode muligheter til å styrke Norges sikkerhet gjennom dypere samarbeid, og dette handlingsrommet vil regjeringen bruke aktivt framover.

For det fjerde vil jeg si noen ord om norsk deltakelse i EUs styrkede helseberedskapssamarbeid. Framdriften på dette området går noe saktere enn vi skulle ønske. Samtidig er det vilje fra EU-siden til å inngå en avtale med Norge. Saken, som også tidligere helseminister Kjerkol var svært engasjert i, ble nylig drøftet av helseminister Vestre i møte med helsekommisær Kyriakides i Genève under Verdens helseforsamling den 27. mai, i Brussel med visepresident Sefcovic den 24. mai og med EUs kommisær for humanitær bistand og krisehåndtering, Lervarcic, samme dag. Dette var også, som tidligere nevnt, et tema i min samtale med visepresident Sefcovic i marginen av EØS-rådsmøtet.

EU fremmer Norge som en god partner på helsefeltet og berømmer Norges bidrag til medisinsk evakuering av pasienter fra Ukraina under EUs mekanisme for sivil krisehåndtering. EU verdsetter også framgangen i arbeidet med å få ned etterslepet og at tre viktige helserettsakter trolig vil kunne innlemmes i EØS-avtalen i juni. Det gjelder styrkede mandater for EUs legemiddelbyrå, EMA, EUs smittevernbyrå, ECDC, og EUs forordning om alvorlig grensekryssende helsetrusler.

Status per i dag er at kommisjonen er i gang med å skaffe seg et mandat for konkrete forhandlinger om en avtale om norsk deltakelse. Mandatet vil også måtte omfatte våre finansielle bidrag. Fra norsk side har vi pekt på at det for samtalene framover er viktig med en tydelig tidslinje som sikrer framgang. Vi jobber for å få en så god avtale som mulig. Særlig viktig er det å sikre tilgang til medisinske mottiltak både i og utenfor kriser. Det er en stor sårbarhet for Norge at vi ikke er omfattet av EUs helseberedskapssamarbeid på en måte som sikrer Norge tilgang til medisinske mottiltak i en krise. Vi opplever at EU-siden forstår at dette er viktig for Norge, og at de nylige politiske møtene med helseministeren sendte positive signaler til å gode løsninger. Jeg er trygg på at vi kommer til å fortsette å ha en god dialog om denne saken framover. Vi har også en god dialog med Island og Liechtenstein, og de er godt kjent med den norske regjeringens ambisjoner.

For det femte vil jeg gjerne berøre et annet felt av sentral betydning for Norges forhold til EU, nemlig deltakelsen i EUs programmer. Omfanget av dette samarbeidet har økt i årenes løp. I perioden 2021–2027 deltar Norge i elleve programmer. Utviklingen i EU går mot større og færre programmer. Det legges i økende grad opp til større synergi og samfinansiering av programmene for bedre å kunne håndtere og løse store oppgaver, som det grønne skiftet, gjenoppbygging etter covid-19, innovasjon, digitalisering og andre kjerneoppgaver.

Hovedtyngden i Norges deltakelse i inneværende periode er på EUs program for forskning og innovasjon, som tar 57 pst. av midlene, etterfulgt av Erasmus på 17 pst. og EUs romprogram på 9 pst. Uttellingen som norske bedrifter, forskningsmiljøer og offentlig sektor har fått i form av forsknings- og innovasjonsmidler fra EU, har klart overgått våre forventninger. Jeg vil særlig framheve at de norske miljøene sikret seg støtte for mer enn 16 mrd. kr fra Horisont 2020-programmet, som var fra 2014 til 2020. Det utgjør 2,53 pst. av samtlige midler i programmet og er vesentlig høyere enn det opprinnelige målet om en returandel på 2 pst. Deltakelsen i Horisont 2020 har bidratt til økt kvalitet i norsk forskning, flere innovative miljøer, bedre offentlige tjenester og et mer konkurransedyktig næringsliv i hele Norge. Disse midlene har bidratt til å styrke norsk forskning og innovasjon og sette fart på det grønne og det digitale skiftet. Jeg peker spesielt på dette fordi resultatene for Horisont 2020 lover godt for Norges deltakelse i EUs pågående Horisont Europa-program, som altså løper fra 2021 til 2027.

Det handler samtidig om å kjenne sin besøkelsestid. I 2024 og 2025 begynner arbeidet med å utføre en ny programperiode fra 2028 for nye EU-programmer vi skal delta i. Gode helhetlige og konstruktive norske innspill her vil bidra både til EUs programarbeid og til å sikre norske interesser for deltakelsesvilkår. Dette arbeidet har startet opp i de ansvarlige departementene.

Regjeringen har derfor tatt initiativ til å nedsette en arbeidsgruppe under ledelse av UD, med representanter fra de berørte fagdepartementene. Det skal gi oss en mest mulig overgripende vurdering av muligheter og utfordringer i programmene i EUs nye langtidsbudsjett for perioden 2028–2034, som nå er under forberedelse, for å forberede våre prioriteringer. Arbeidsgruppens formål vil være å forberede beslutninger om norsk programdeltakelse i 2028–2034, synliggjøre i størst mulig grad hvordan de ulike programmene henger sammen med hverandre, og sikre god koordinering av norske posisjoner inn i EØS-prosessen – både nasjonalt og overfor EUs aktører – og bidra til at disse spilles inn i rett tid og til de rette mottakerne. Jeg tar sikte på å orientere Stortingets europautvalg om framdriften i dette arbeidet etter som det skrider fram.

Helt til slutt vil jeg gjerne si noen ord om avtalen om e-handel i WTO. Forhandlingene om e-handel startet våren 2019 på grunnlag av en fellesuttalelse fra 76 WTO-medlemmer, deriblant Norge, andre OECD-land og hele 40 utviklingsland. Bakgrunnen var den digitale utviklingen og behov for å ta tak i utfordringene som følger digitalisering av handelen, på en måte som bidrar til inkluderende handel og tar hensyn til utviklingslandenes behov.

Norge har deltatt i forhandlingene siden starten og lagt vekt på prosessen, både fordi våre handelsinteresser i stor grad er digitalisert, og fordi vi har interesse av å styrke WTO og sørge for at WTO-regelverket er oppdatert. Siste forhandlingsrunde var nå i april. Resultatet er et avtaleutkast som det er nær konsensus om blant 90 deltakende WTO-medlemmer. Det er fortsatt behov for avklaring av noen få utestående spørsmål, men dette rokker neppe ved hovedinnholdet i avtaleutkastet. Vi har grunn til å tro at full enighet i gruppen kan komme på plass i juni.

Det vil åpne for vedtak i WTOs hovedråd om innlemmelse av avtalen i WTO allerede i juli, om ingen medlemmer utenfor gruppen motsetter seg konsensusvedtaket som er nødvendig. E-handelsavtalen har bestemmelser som skal sikre trygghet og tillit i e-handel. Bestemmelsene tilrettelegger og gir forutsigbare vilkår for e-handel, f.eks. forbud mot toll på elektroniske overføringer. De mest utfordrende spørsmålene omkring dataflyt, kildekode og kryptografi blir ikke en del av avtalen nå, men kan tas opp senere. Avtalen er innrettet med tanke på at utviklingsland kan trenge tid for å bygge nødvendig administrativ kapasitet for å etterleve enkelte av bestemmelsene. Utviklingsland som ser behov for kapasitetsbygging, vil gis inntil syv år til det.

Norge er tjent med denne avtalen. Det gir mer åpenhet og forutsigbarhet i den digitaliserte handelen. E-handelsavtalen er positiv for næringslivet og bidrar til en viktig oppdatering av WTO-avtaleverket på et område som har ventet på felles handelsregler. Det innebærer ikke plikter for Norge som krever endringer i norsk regelverk. Og ikke minst: Geopolitiske spenninger gjør det stadig vanskeligere å enes om internasjonalt samarbeid. En ny e-handelsavtale med WTO vil være en velkommen positiv nyhet i et litt mørkt bilde når det gjelder globale handelsregler.

Da sier jeg tusen takk for oppmerksomheten og ser fram til spørsmål.

Møtelederen: Takk for det, og takk for orienteringen. Da har jeg tegnet meg selv, og så er det Hårek Elvenes etterpå.

Til spørsmålet om EØS-midlene og markedsadgang: Der hadde det vært veldig fint om utenriksministeren kunne si litt mer om konsekvensene, særlig når det gjelder markedsadgang for sjømat, av at implementeringen blir forsinket, og kanskje også utdypet litt mer om hvilke ting vi nå gjør i mellomtida, f.eks. om det er diskutert eller vurdert om vi skal prolongere den gjeldende avtalen. Dette er noe som har skjedd før også, dvs. at man på en måte viderefører for å unngå at systemene går i stå, hadde jeg nær sagt. Kunne utenriksministeren i så fall si noe om hvordan det vil se ut?

Mitt neste spørsmål er knyttet til samarbeidsavtalen med EU om forsvar og sikkerhet, som jeg syns er et positivt skritt i riktig retning. Jeg har noen spørsmål knyttet til hvor konkret den er. Jeg ville tenke at for Norge vil tilgang til ministermøter, som utenriksministeren også nevnte, være et veldig viktig poeng. Det er det eneste området der vi ikke har tilgang til ministermøtene. Et annet viktig poeng vil være å få et inngrep med f.eks. utforming av sanksjonspakkene mot Russland, som er et ganske vesentlig spørsmål for Norge. Er det mulig å si noe om hvordan det bildet ser ut? Er det noe vi kan forvente at vi kan komme i større inngrep med?

Til sist vil jeg også nevne for utenriksministeren at den delen av dette som trengs å unntas offentlighet fordi det er en del av den pågående forhandlingen, må utenriksministeren gi beskjed om på slutten av møtet.

Da er det først et spørsmål fra Hårek Elvenes.

Hårek Elvenes (H): Jeg har et spørsmål knyttet til den nye samarbeidsavtalen. Det står i sakspapirene vi fikk, at den nye samarbeidsavtalen innebærer ingen ny deltakelse i programmer, byråer eller initiativer. Spørsmålet mitt er: Er det noen programmer eller liknende fra norsk side som vi har ønske om eller bør være med i, som EU nærmest lukker døren for?

Christian Tybring-Gjedde (FrP): I forlengelsen av det Hårek Elvenes spør om: IRIS² er et slikt program. Det spurte jeg utenriksministeren om i Stortinget for tre uker siden. Da mente han at det var utpressing. Jeg mener det ikke er utpressing hvis man både har sjømat, man har gass, og man har nå den nye langtidsplanen med satsing på satellitt-tjenester, satellitt-virksomheter, som også er en del av dette. Jeg mener at det er diplomati. Akkurat som større land driver med diplomati, er det klart at man får mer gjennomslag hvis man er sterk. Når EU er avhengig av våre leveranser, av våre viktige tjenester og varer, mener jeg det er helt legitimt å kunne komme inn i det programmet, ikke minst fordi det er så utrolig viktig for norsk romvirksomhet at vi kommer inn der. Jeg har vel nevnt det flere ganger nå, også for forsvarsministeren, så jeg håper at man får fortgang i det – istedenfor at vi samler trådene i vårt samarbeid med EU, som Barth Eide en gang sa – forrige gang, tenker jeg. Disse trådene må altså samles. IRIS² er en av dem – en tråd som må inn.

Møtelederen: Her var det mange fine bilder på en gang.

Da er det Ingrid Fiskaa.

Ingrid Fiskaa (SV): Spørsmålet mitt handlar om det siste temaet, altså om avtalen om e-handel i WTO. Det vil seia, det er vel ikkje eigentleg i WTO, for det er berre nokre av landa i WTO som forhandlar. Det har blitt stilt ein del spørsmål, eigentleg om heile prosessen, og om manglande innsyn for både slike som oss, sivilsamfunn og andre. Eg lurar litt på om det avtaleutkastet er offentleg tilgjengeleg. Er det mogleg å få meir konkret informasjon om kva det faktisk står i det avtaleutkastet?

Møtelederen: Vi tar en liten pause der. Da kan utenriksministeren svare, og så kommer det flere spørsmål etterpå.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Når det gjelder dette med koplingen mellom EØS-midler og markedsadgang, tror jeg at vi per akkurat nå har et berettiget håp om at dette løser seg ganske snart, og mens det fortsatt er belgisk formannskap. Da er problemet avgrenset. Det er klart at hvis det ikke gjør det, må vi nok se mer på tiltak på fiskerisiden for å kompensere for det. Da vil det bli en kortere periode det vil gjelde for. De problemstillingene er høyst relevante, men jeg tror vi vil komme tilbake til dem. Det ferskeste inntrykket er at dette kan se ut til å bli løst, og at det kommende formannskapslandet kanskje foretrekker at det blir løst i denne formannskapsperioden, tross alt. Det tror jeg vi noterer oss og kommer tilbake til.

Når det gjelder spørsmålet fra både komitélederen og Elvenes om denne avtalen, er det slik at den nye avtalen i seg selv kopler oss ikke til nye programmer. Dem må man kople seg til hver for seg, per program, altså de nye initiativene på sikkerhetspolitikk. Norge er imidlertid med i de fleste. Jeg tror et grovt anslag, uten at jeg er helt sikker på tallet, er at to tredjedeler er vi allerede med på, og slik sett mer enn mange EU-land. Danmark er f.eks. en nykommer på dette, etter at de opphevet sine forbehold, mens norske regjeringer har vært entusiastiske tilhengere av å bli med på det meste. Veldig mange av enkeltkomponentene er vi med i, men Secure Connectivity og IRIS² er jo ting vi ønsker å komme med på. Der opplever vi nå at det er en god prosess på at vi skal klare det.

Så til Tybring-Gjeddes spørsmål. Vi er EUs nærmeste utenforland, men det mener EU også. EU er veldig klar over at Norge er viktig for EU. Uten at vi trenger å male det med store bokstaver på veggene i Brussel, er det kjent begge veier, og at det er en gjensidig interesse av å lykkes på disse feltene, samtidig som man selvfølgelig forhandler, som alle parter vil gjøre, for å komme best mulig ut av det. Det jeg svarte i Stortinget i salen sist, var at det å si at vi vil holde tilbake gass eller holde tilbake andre avtaler, tror jeg ikke er måten å gjøre det på. Jeg tror heller ikke det er nødvendig for å minne EU om at vi har en gjensidig interesse av hverandre.

Det er ingen tvil om at stemningen rundt arbeidet med den nye avtalen om forsvars- og sikkerhetspolitikk har vært veldig god. Det har vært veldig konstruktiv, rask behandling fra EUs side – et tydelig uttrykk for at de ønsket dette. Der ligger nettopp økt adgang til ministermøter, som likevel må bestemmes. Det er ikke en garantert adgang, men det ser ut til at det skal bli mye mer vanlig enn det har vært på dette feltet, som er viktig fordi det feltets betydning øker. NATO er vår forsvarspolitiske ramme, men veldig mye av det europeiske samarbeidet i NATO skjer jo de facto i EU. Det er det som er grunnen til at regjeringen valgte å gjøre dette, for veldig mye av samarbeidet med utvikling av f.eks. forsvarsindustri har sin praktiske gjennomføring i EU, selv om forsvarspolitikken som sådan ligger i NATO. Derfor er det viktig at vi er tungt inne i dette. Jeg opplever at det bidrar i riktig retning. Selv om det ikke pålegger verken oss eller EU forpliktelser som ikke var der før, skaper det en ramme rundt det vi allerede gjør.

Så til spørsmålet fra Fiskaa, om avtalen om e-handel. Det har vært en gruppe land, økende underveis opp til 90, hvorav mange utviklingsland har vært med, og de vil legge fram til votering et endelig forslag når de er helt i mål. Da blir det offentlig, men det er ikke offentlig nå, og det er slik det er i de forhandlingene. Hva som er inngangsverdiene, er de jeg nettopp refererte til, altså at man ønsker å sørge for at dette feltet blir regulert, man ønsker å unngå toll på digitale transaksjoner, og man ønsker å gi utviklingslandene en tilpasningsperiode – de som ønsker det. Det er hovedtrekkene i det som ligger der nå. Det blir ikke vedtatt før hele WTO gir full tilslutning, men håpet er at de 90 er representative nok til at det vil bli vedtatt til slutt, og det blir i så fall noe vi skal merke oss. For Norge er det viktig at WTO lykkes. WTO er i dyp krise. Jeg tror jeg har referert til tidligere at jeg var på ministermøtet i WTO i februar. Det var en ganske trist opplevelse, for det var svært begrenset framgang. Ikke bare framvoksende utviklingsland, men også store vestlige land, for å si det slik, på den andre siden av Atlanterhavet var meget tilbakeholdne med å ønske WTO lykke til framover. Det blir ikke nødvendigvis noe enklere hvis det går den ene veien i det amerikanske valget, så det er i så fall bra om man får til noe.

Når det gjelder sanksjonene, er det det samme der. Sanksjonspakkene vedtas i EUs formelle fora, men det er klart at vi vil være tettere på nå, med denne avtalen, til å være i dialog om hvordan de utformes, og også til å få fram eventuelle særlige norske synspunkter på dem. Det endrer likevel ikke på hvor de formelle beslutningene i EU tas. Vi er jo fortsatt ikke medlem.

Møtelederen: Det tror jeg ikke det er noen stor tvil om. Spørsmålet var om denne avtalen ga oss et større inntak til den delen av det.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Svaret på det mener jeg er ja.

Møtelederen: Da er det Alfred Jens Bjørlo.

Alfred Jens Bjørlo (V): Eg skal prøve å vere ganske kort. Fyrst vil eg takke for ein god og nøktern analyse av EU-valet, som eg synest høyrest fornuftig ut. Eit anna funn der er at valdeltakinga gjekk opp. Det var den høgaste valdeltakinga på 20 år. Kort oppsummert rullar det europeiske demokratiet vidare, men med oss framleis på utsida. Den debatten får vi vel ikkje ta her.

Eg har eit litt overordna spørsmål. Utanriksministeren seier at utviklinga framover med programma i EU er at det vil gå i retning av større og meir overordna program. Vi har vore vane med å tenkje at vi må prioritere kva program vi deltek i, og sortere det. Litt forenkla sagt: Betyr det at vi no kjem i ein situasjon der vi i praksis må prøve å kome med på mange av desse programma, fordi kvar og eit av dei blir så stort og overordna at det blir viktig? Er det kanskje litt endring i tenkinga der? Er det ein fornuftig måte å sjå det på, ut frå det utanriksministeren beskriv?

Dag-Inge Ulstein (KrF): Jeg har først en kommentar til noe av det som går på EU-program og rammeverket der, som Bjørlo var inne på, og så har jeg et raskt spørsmål etterpå.

Noe av tilbakemeldingen som i hvert fall vi har fått i litt ulike møter, er at det norske rammeverket – la oss kalle det det – for å kunne kvalifisere til å få delta på noe av dette, utelukker en del av de mer modne, etablerte selskapene innen batteriverdikjeder, hydrogen osv., så jeg oppfordrer til at man er litt åpen for å se på det, slik det ble nevnt.

Så et spørsmål til det som nevnes om helseberedskapssamarbeid. Utenriksministeren hadde bare en halv setning om finansiering og behov for økt finansiering. Kan utenriksministeren si noe om hvilken størrelsesorden vi snakker om, og hvor det er tenkt finansiert fra?

Bård Hoksrud (FrP): Utenriksministeren sa at EUs beredskapssamarbeid gikk litt tråere enn det som var tenkt, men at begge parter er veldig enige om at man ønsker å få til et samarbeid. Kan man si litt mer om hva som gjør at det går tråere, og at man bruker lengre tid enn det man kanskje hadde forutsatt? Kan utenriksministeren være litt mer konkret på det?

Erlend Svardal Bøe (H): Mitt spørsmål går på mye av det samme som representanten Hoksrud var inne på. Da vi hadde møte i oktober, var det forrige gang det ble orientert om HERA og tilknytningen til det.

(Unntatt offentlighet.)

Kunne en også sagt litt mer om framdriften i det? Det er veldig bra at en har hatt disse møtene i mai, og at en har hatt en del kontaktpunkter der, men det som er interessant her, er jo hvordan den videre framdriften blir, for å få i gang forhandlingene og få oss knyttet nærmere til dette.

Møtelederen: Da har vi satt strek, så da kan utenriksministeren få svare.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg vil først svare på de to siste spørsmålene om helse. Det er riktig at Kommisjonen og Norge, som sagt, er enige om både EØS-midler og fiskeriadgang. Etter at Kommisjonen ble enig med oss – et par uker etter, var det vel – kom erklæringen om at de ønsket å ha oss med i helsesamarbeidet. Siden det har det arbeidet gått. Det har tatt lengre tid, ikke nødvendigvis på grunn av noen vond vilje, for viljen synes å være helt reell og god, men det er en del legale spørsmål som var vanskeligere på deres side enn kanskje først forutsatt.

(Unntatt offentlighet.)

Jeg kan anekdotisk fortelle om mitt første møte med Radoslaw Sikorski, utenriksministeren i Polen, etter at han ble utenriksminister igjen. Da holdt han en flammende tale for kondisjonalitet, og sa at det hadde virket fint i Polen, som på mottakersiden opplevde at f.eks. det at vi hadde sagt at det ikke blir noen penger til disse såkalt homofrie regionene, gjorde at de fjernet poenget med å være såkalt homofrie regioner. Han var tilhenger av det.

(Unntatt offentlighet.)

Så var det et spørsmål om hvor mye vi skal bidra med. Det vet vi ikke, og det er rett og slett en funksjon av hva vi er med på. Det vil være fellesfinansiering av de delene av arbeidet vi velger å gå inn i, som vi jobber proporsjonalt med. Vi bidrar inn i forhold til hva vi vil ha ut av det, som vanlig.

Vi har en arbeidsgruppe som jobber med spørsmålet om disse store programmene, for nettopp å avklare det som Bjørlo var innom i et av sine spørsmål – altså det at det i antall nå blir færre, men hver for seg større programmer – dvs. hvordan vi sørger for både å delta aktivt og prioritere godt innenfor det. Det jobber vi med, for det blir en litt annen situasjon for oss. Dette er i og for seg en positiv utvikling for Europa som vi støtter og er sympatisk til, men det er alltid slik at man må jobbe litt med hvordan vi EØS-landene kopler oss på disse prosessene, som vi ville vært automatisk involvert i hvis vi var på innsiden. Det får vi komme tilbake til, men hovedtrenden er nok positiv.

Jeg noterer det Ulstein sier. Det er ønske om at de sentrale aktørene på f.eks. batteri og hydrogen er inne i dette. Det mener vi at de har adgang til, men der jobber jo vår delegasjon aktivt med å sørge for å posisjonere dem inn. Det er mye aktivitet med seminarer og annen påvirkningsvirksomhet for å minne om at Norge har ganske interessante bedrifter og kompetansemiljøer inn i disse industriområdene, som nå vokser fordi man skal ut av fossilalderen og inn i fornybaralderen.

Jeg vil også si, som et apropos til det Fiskaa spurte om tidligere, at sivilsamfunnsrepresentanter i WTO-utvalget involveres fortløpende i de tingene som ble tatt opp i forrige runde.

Møtelederen: Takk for det.