Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: Det
er veldig hyggelig å få min første mulighet til å være her. Det
er viktige dager for å diskutere europeisk klima- og miljøpolitikk,
ikke minst gitt resultatet av det valget man akkurat har lagt bak
seg. Vi ser på mange måter at vi nå legger det politiske grunnlaget
for de neste fem årene med klima- og miljøpolitikk i EU.
Vi er der at det ligger et omfattende og ambisiøst
klimaregelverk til vurdering for innlemmelse i EØS og gjennomføring
i Norge. Min forgjenger, som passende nok nå sitter ved min høyre
side, var her i februar i fjor. Da redegjorde han litt for innholdet
i Klar for 55-pakken. I dag har jeg tenkt å si litt mer om konsekvenser
for Norge og videre prosess knyttet til innlemmelse av disse spørsmålene
i tillegg.
Klar for 55-pakken skal sikre at EU oppfyller
sitt klimamål i 2030. Det er å kutte utslippene med 55 pst. sammenliknet
med i 1990. Den består av nærmere 20 separate regelverk, så det
er ikke bare jeg som er involvert i dette. Det er mange departement
som er grundig involvert i dette. Men KLD, Klima- og miljødepartementet
er involvert i det som er kjernen i pakken – de tre pilarene knyttet
til klimakvotesystemet, innsatsfordelingsforordningen og skog- og
arealbruksregelverket.
Klimakvotesystemet ble etablert i 2005. Norge
har deltatt siden 2008 gjennom EØS. De siste endringene ble vedtatt
i mai 2023. Hovedgrepet som EU har lansert der, er økt ambisjonsnivå,
raskere årlig nedtrapping av utslippene, en utvidelse av systemet
til å omfatte skipsfart og ikke minst nytt separat klimakvotesystem,
ETS2, for utslipp fra veitrafikk, bygninger og de delene av industrien
som ikke er med i det vanlige kvotesystemet. På dette området er
vi i mål. Endringene ble innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført
i norsk rett i desember 2023, som var mulig på grunn av rask framdrift,
og at vi dermed også fikk innført kvoteplikt for skipsfarten fra
2024 samtidig som våre naboland i EU.
Den andre pilaren er innsatsfordelingsforordningen.
Den setter et felleseuropeisk tak på utslipp fra transport, jordbruk,
avfall, bygninger, deler av industrien og petroleumssektoren. Hovedgrepet
innenfor innsatsfordelingsforordningen er også økt ambisjonsnivå med
strammere utslippsbudsjetter for de ulike landene og i tillegg at
utslippene i sum skal kuttes med 40 pst. fra 2005–2030. Det er i
og for seg et økt ambisjonsnivå som regjeringen har tatt høyde for
i måten vi har lagt fram Grønn bok på, hvor vi viser en retning
for hvordan vi skal kutte vår andel innenfor innsatsfordelingsforordningen.
Den tredje pilaren er skog- og arealbruksregelverket,
som handler om hvordan en skal regne inn opptak og utslipp av klimagasser
i skog og annen arealbruk, og også innenfor det området øker EU
sitt ambisjonsnivå.
Både innsatsfordelingsforordningen og skog-
og arealbruksregelverket har en annen rettslig status enn det kvotesystemet
har. De er rettet mot statene, mens kvotesystemet henvender seg
til bedriftene direkte. Da er det sånn at statene selv bestemmer
hvordan de skal nå sine mål. Og regelverket har i og for seg derfor
mindre direkte påvirkning på det indre markedet enn kvotesystemet.
De er ikke ansett som EØS-relevante, men Island og Norge har likevel
valgt å delta i disse to regelverkene fram til 2030, mens Liechtenstein
står utenfor.
Manglende EØS-relevans gjør at de opprinnelige klimaregelverkene
for innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruk har vært
innlemmet i EØS-avtalens protokoll 31, om frivillig samarbeid utenfor
de fire friheter. Det reiser spørsmålet når vi jobber med dette oppdaterte
regelverket om og eventuelt på hvilke vilkår endringene skal gjøres
gjeldende for Norge. Vi er i dialog, sammen med Island, med Kommisjonen
om innlemmelse av de to regelverkene i EØS-avtalens protokoll 31,
og viktige koblinger mellom de to regelverkene gjør at de også behandles
i en og samme prosess.
Vi mener det er behov for tilpasninger og unntak
før endringene i de to regelverkene gjøres gjeldende for oss. For
å si litt om det, kan jeg starte med skog- og arealbruksregelverket.
Der ligger Norge an til å få et bokført underskudd på skogkreditter
på om lag 34 millioner tonn for perioden 2021–2025. Det er et stort
underskudd, som riktignok reduseres en god del hvis vi får tilgang
på en kompensasjonsmekanisme dersom EU når sine mål samlet. Det
er viktig at det er for første halvdel av perioden, altså fram til
2025. Det er ikke mulig på noe fornuftig vis å gjøre opp dette underskuddet
innenlands. Målet kan dermed oppfylles bl.a. ved å kjøpe overskudd
fra andre land, men den muligheten er i praksis begrenset, og vi
ser at det er mange andre land som også sliter med å nå sine mål
og dermed ikke har noe overskudd å selge. Dermed er det en reell
risiko for at Norge ikke vil klare å oppfylle sine forpliktelser
i henhold til regelverket. Vi arbeider med å undersøke mulighetene
for tilpasninger fra unntak fra skogregelverkets første periode.
Der pågår det arbeidet langs to ulike spor.
For det første har vi dialog med Kommisjonen,
der vi fremmer mulige løsninger for å håndtere Norges gap, og der
er det bare å si tydelig at signalene fra Kommisjonen har vært at
det vil være svært vanskelig å gi Norge tilpasninger som går lenger
enn det EU-statene fikk da regelverket ble utformet.
For det andre har vi nær dialog med EU-land
som også er i underskudd, og vi utforsker muligheten for å gå samlet
til Kommisjonen og foreslå systemendringer som kan gjelde alle.
Hvis Norge blir stående med et underskudd i
skog- og arealbrukssektoren, vil hele underskuddet bli overført
til innsatsfordelingsforordningen, og uten tilpasninger kan vi ende
opp med en i praksis uhåndterlig situasjon der vi ikke klarer å
oppfylle forpliktelsene våre.
I det oppdaterte skogregelverket er det samtidig
viktig å understreke at EU har endret regnemetode. Det tyder på
at det blir lettere for oss å oppnå forpliktelsene våre i andre
periode, fra 2026–2030, og som også gjør det viktig for oss å se
de to periodene i sammenheng.
Vi har også enkelte innvendinger mot innsatsfordelingsforordningen,
slik som den foreligger. Det stammer bl.a. fra at deler av utslippene
fra skipsfart skal være med i innsatsfordelingsforordningen og kvotesystemet
samtidig. Det kan gjøre det dyrere for Norge å oppfylle Parisavtalen,
fordi en kan måtte gjøre ekstra kutt i innsatsfordelingsforordningen
for å gjøre opp for utslippsøkninger som allerede er håndtert gjennom
kvotesystemet. I så fall må vi betale to ganger for samme utslippsreduksjon.
Derfor ønsker vi å ta kvotepliktig skipsfart ut av vår forpliktelse
under innsatsfordelingsforordningen.
Endringene i både innsatsfordelingsforordningen og
skog- og arealbruksregelverket har store konsekvenser for Norge.
Vi mener det er nødvendig med en grundig prosess for å ivareta norske
interesser. Kommisjonen har så langt ikke vist imøtekommenhet når
det gjelder de bekymringene som Norge har hatt. De peker på at situasjonen
ikke er unik for Norge, og at EFTA-statene ikke kan delta i regelverket
på bedre vilkår enn det som gjelder for EU-landene.
Det opprinnelige klimaregelverket for perioden 2021–2030
er, som nevnt, innlemmet i protokoll 31. Det betyr at vi ikke er
rettslig forpliktet til å ta inn endringene for Klar for 55-pakken,
men vi vil fremdeles være folkerettslig forpliktet til å følge det
opprinnelige regelverket som allerede er innlemmet i protokoll 31.
Så vil regjeringen ta stilling til om vi skal delta i EUs oppdaterte
regelverk når vi har kommet noe lenger i arbeidet med å utforske
mulighetene for tilpasninger. Om vi ikke aksepterer endringene i
regelverket, er det ikke sikkert at Kommisjonen vil insistere på
at Norge fremdeles skal følge det opprinnelige regelverket. På den
annen side kan vi ikke ta for gitt at Kommisjonen vil akseptere
at vi ikke deltar på samme måte.
Oppsummert: Det er usikkert hva som vil skje
hvis vi ikke finner noen gode løsninger på de bekymringene jeg nå
har gått gjennom, og at Norge ikke aksepterer å innlemme de siste
regelverksendringene i protokoll 31.
Jeg får understreke at målet vårt selvfølgelig
er at vi skal finne gode tilpasninger og løsninger, og at regjeringen,
som vi har uttalt tidligere, også ønsker å fortsette klimasamarbeidet
med EU også etter 2030.
Den andre siden av klimapolitikken handler
om sirkulær økonomi. På den ene siden skal vi kutte utslipp, på den
andre siden skal vi legge til rette for produksjon og forbruk med
varig lavt klimafotavtrykk. Å omstille til sirkulær økonomi er helt
avgjørende for at vi skal klare å få til det på en fornuftig måte
i praksis, og det er også en forutsetning for å redusere annen forurensing
og tap av natur. Der har EU en handlingsplan for sirkulær økonomi
fra 2020. Den slår tydelig fast at ressursforbruket i EUs økonomi
må holdes innenfor globale tålegrenser, noe det ikke gjør i dag.
EU lager dermed omfattende regelverk på mange områder for at man
skal klare å komme dit. De trykker på alle knappene samtidig, fra
tilbuds- og etterspørselssiden i økonomien til å koble den digitale revolusjonen
på den grønne, til at forbrukerrettigheter skal styrkes og ikke
minst at det stilles nye krav til grønne offentlige anskaffelser.
Etter fire år med handlingsplan begynner vi
å se et byggverk som tar form innenfor sirkulær økonomi. EU utformer
et betydelig styrket harmonisert felles europeisk regelverk for
sirkularitet, hvor de skjerper bærekraftskravene. De sikrer at de
gjennomsyrer hele økonomien, og de sikrer at de operasjonaliseres
i praksis. Med det er målsettingen på mange måter at det indre marked
skal bli en mer effektivt fungerende motor for omstilling til sirkulær
økonomi.
Det største nye grepet i EUs handlingsplan
for sirkulær økonomi for 2020 er et forsterket produktrammeverk.
Det er i tråd med norsk politikk – senest redegjort for i regjeringens
handlingsplan for sirkulær økonomi. Vi er i full gang med å forberede
denne omstillingen, men vi har ikke noe motstykke i norsk lovgivning
til produktregelverket som nå utvikles i EU. Derfor har vi foreslått
en ny lov om bærekraftige produkter, som nå ligger til behandling
i Stortinget. Den skal sette Norge i stand til å kunne innføre minst
like høye bærekraftstandarder som resten av Europa på en effektiv
måte. Den nye loven er nødvendig for gjennomføring av bl.a. batteriforordningen,
som er viktig i Norges batteristrategi, en omfattende forordning
om emballasje og en ny forordning for kjøretøy som skal sikre at
de blir mer sirkulære.
Vi forventer også nye krav til elektriske og
elektroniske produkter og for tekstiler, og dette er brede og omfattende
reguleringer som vi mener er av stor betydning for det grønne skiftet.
EU har også vedtatt viktige forbud mot å tilsette mikroplast
i produkter og stoffblandinger som kosmetikk, plantevernmidler og
kunstgressbaner. Kommisjonen har også foreslått regler for å forebygge
tap av plastpellets til miljøet. Alt dette er viktige grep som er
i tråd med regjeringens plastpolitikk.
Den største enkeltstående reformen er økodesignforordningen.
Økodesign betyr at produkter skal utformes for et lavest mulig klima-
og miljøfotavtrykk i hele sitt livsløp. Økodesignforordningen vil
gjelde alle produkter unntatt mat og medisiner i et overordnet regelverk
som skal utfylles med spesifikke forordninger for utpekte produktgrupper.
Man har gjort noen prioriteringer. Denne lista
er lang, så man kan jo diskutere hvor mye man egentlig har prioritert.
I første omgang prioriteres jern, stål, aluminium, tekstiler – bl.a.
klær og fottøy, møbler inkludert madrasser, dekk, vaskemidler, maling,
smøremidler, kjemikalier, energirelaterte produkter, IKT-produkter
og andre elektroniske produkter – med andre ord det er mange områder
som får nye regelverk. Det viser noe av kompleksiteten i sirkulær
økonomi, hvor man målrettet må gå inn i ulike produktkategorier.
Det kommer krav til disse produktene etter
en 16-punktsliste over produktegenskaper som kvalitet og varighet,
reparerbarhet, ressurseffektivitet, klimafotavtrykk og avfallsgenerering.
Økodesignforordningen er nylig vedtatt i EU. Vi vil så snart som
mulig fremme forslag om å gjennomføre økodesignforordningen i den nye
loven om bærekraftige produkter og verdikjeder. Og jeg vet at energi-
og miljøkomiteen er opptatt av at man skal ha rask framdrift på
det området.
Dagens produktregelverk på miljøområdet handler i
stor grad om å unngå helse- og miljøskader fra kjemikalier i produkter.
Og økodesignforordningen tar omvendt utgangspunkt. Alle produkter
som selges i det indre markedet, skal oppfylle minimumskrav til
bærekraft. Produkter som ikke tilfredsstiller økodesignkravene,
kan ikke selges i det indre markedet. Skal det fungere, må kontrollen
med produkter inn i EU styrkes. EU er derfor også i gang med å bygge
opp et nytt system for grensekontroll med produkter.
Parallelt med at EU skjerper kravene til produktenes egenskaper,
skjerper de også løpende kravene til forurensing og avfall. Revidert
avløpsdirektiv får f.eks. et større virkeområde, strengere rensekrav
og krav om energinøytralitet. Revidert industriutslippsdirektiv
setter bl.a. krav til ressursutnyttelse og energieffektivitet. Virksomhetene
må nå framover lage planer for hvordan de skal bidra til en bærekraftig,
sirkulær og klimanøytral økonomi innen 2050.
Rammedirektivet om avfall har gjennomgått flere revisjoner.
Senest i juli 2023 ble det foreslått bindende mål for reduksjon
av matavfall og obligatorisk innføring av utvidet produsentansvar
for tekstiler. Samtidig innfører økodesignforordningen et nytt forbud
mot å destruere usolgte klær og sko til forbrukere – i første omgang rettet
mot de største markedsaktørene. Tekstil er også en prioritert produktgruppe
for framtidige økodesignkrav under økodesignforordningen som man
jobber konkret med.
Så noen ord om miljøgifter. Giftfrie verdikjeder
er en forutsetning for at man skal oppnå en sirkulær økonomi for
produkter. Bruken av mange miljøgifter og andre helse- og miljøfaglige
kjemikalier er regulert i EU og EØS gjennom det generelle kjemikalieregelverket
REACH og i produktspesifikke regelverk for leketøy, elektroniske
og elektriske produkter, batterier, kjøretøy og emballasje. Samtidig
gjenstår det arbeid med å fase ut stoffer og stoffgrupper som ennå
ikke er regulert, bl.a. gjennom ytterligere styrking av felleseuropeisk
regelverk. Her har Norge gjentatte ganger understreket viktigheten
av å revidere REACH for å få på plass nye forbud og få mer kunnskap
om plastpolymerer, altså byggestoffene i plast, på markedet i Europa.
Dette ser vi har vært krevende å få gjennomslag for, men blir en
viktig sak også framover for Norge å løfte når ny kommisjon er på plass.
Avslutningsvis er det i og for seg en del som
ikke er helt sikkert, gitt hvordan EU-parlamentet blir sammensatt
og hvilken politikk den nye Kommisjonen vil føre, men jeg tror vi
kan legge til grunn at hovedretningen på den omstillingen som Europa
skal igjennom, kommer til å ligge fast. Veldig mye av det rammeverket
som man trenger for å få til denne omstillingen, enten det er å
kutte utslipp eller bidra til mer sirkulær økonomi, ligger nå på
plass. Og så handler de neste årene om implementering, å følge dette
opp innenfor ulike sektorer innenfor ulike produkttyper. For Norge
blir det avgjørende å klare å følge det arbeidet på en god måte
og sørge for at vi også har de samme konkurransebetingelsene som
våre naboland.
Møtelederen: Da er det åpent for spørsmål
og kommentarer.
– Vi begynner med Ola Elvestuen.
Ola Elvestuen (V): Jeg vil tilbake
til klimaavtalen med EU. Jeg må bare si at forventningene herfra
er at vi får denne saken raskt til Stortinget, hvor vi også går
inn for 55 pst. utslippskutt sammen med EU.
Spørsmålet mitt er, for det var litt uklart:
Kan vi være trygge på at vi slutter oss til 55 pst. reduksjon etter protokoll 31?
Jeg mener det også er nødvendig, ellers bryter vi Parisavtalen,
for den er også folkerettslig bindende. Vi har meldt inn til FN
at vi skal kutte 55 pst. sammen med EU. Og har vi ikke den oppdateringen, gjør
vi jo ikke det. Det vil også være brudd med den avtalen. Hvis vi
ser på Norges anseelse og posisjon også internasjonalt innenfor
dette feltet, ville det være veldig ødeleggende.
Alfred Jens Bjørlo (V): Takk for ei
grundig og til dels detaljert utgreiing.
Eg har lyst til å løfte spørsmålet på eit litt
meir overordna nivå berre for å sjå samanhengen i alle dei detaljane
som er dregne fram. Det eine er oppfølging av Elvestuens spørsmål.
Det er varsla ei klimamelding med oppfølging av korleis Noreg skal
nå sine forpliktingar. Når kjem ho til Stortinget? Tidlegare er
det vel sagt at ho kjem i løpet av 2024. Eg trur Stortinget har
vedteke våren 2024. Kan du svare på når ho kjem?
Det andre er om statsråden kan seie litt meir
om samanhengen mellom det han no har gjort greie for og denne grøne
alliansen med eit utvida klimasamarbeid som regjeringa har inngått
med EU, og som ikkje er innom Stortinget for så vidt, men det blir
i alle fall sagt. Det har vore nyheitsartiklar i media dei siste
månadene om at regjeringa no forhandlar om ein ny arkitektur for
eit breiare klimasamarbeid med EU, som ein ikkje vil gje offentleg
innsyn i kva er fordi det kan skade Noregs strategiske interesser.
Det gjeld artiklar i Energi og Klima i mai. Då er det Catch-22 –då
kan ikkje de seie offentleg det som de forhandlar om, men kan de
seie litt om kva tema er det ein forhandlar om i den nye arkitekturen
for klimasamarbeid, som det ikkje blir orientert om her i dag, og
som ein ikkje kan gå i detalj om? Bakgrunnen er at bl.a. Energi
og Klima ikkje får innsyn i dei posisjonsnotata som regjeringa sende
til EU om denne nye arkitekturen for eit breiare klimasamarbeid
i EU.
Det tredje spørsmålet gjeld CBAM. Det er også
ein del av heile denne pakka vi her snakkar om. CBAM er uavklart
enno. No får vi eksempel på at norske bedrifter står i heilt konkrete
problem overfor EU, i og med at ein må betale toll fordi ein er
frå utsida og ikkje er innanfor CBAM. Det er veldig stort trykk
frå næringslivet no for å få ei avklaring og kome seg inn, kome
på innsida – om ikkje, blir dette ei kraftig konkurranseulempe.
NHO har fått brev frå regjeringa om at dette må bedriftene finne ut
sjølve ved å gå rett til Europakommisjonen. Det kan ikkje vere ei
haldbar løysing på sikt. Kva kan vi vente oss av prosess vidare
for avklaringar knytt til CBAM?
Nikolai Astrup (H): Takk for innledningen. Jeg har også et
spørsmål om CBAM. Vi kunne lese i Dagens Næringsliv i går om litt
av det som Bjørlo var inne på, nemlig at norske bedrifter nå sliter
med å forholde seg til dette regelverket og får heller ikke veiledning
fra norske myndigheter. Mens i Sverige er myndighetene mye mer proaktive
og gir bedriftene råd og veiledning om hvordan de skal forholde
seg til CBAM når de eksporterer produkter fra Sverige. Det norske
Finansdepartementet svarer NHO at de ikke gir råd og veiledning
– slik er det med den saken. Er det en tilfredsstillende tilnærming
til en konkret utfordring som norske bedrifter står overfor, eller
er det mulig å gjøre det på en bedre måte? Det var et ledende spørsmål.
Så opplever jeg at klima- og miljøministeren
sier at vi sliter med å oppfylle våre forpliktelser, både på LULUCF
og på innsatsfordelingsforordningen. Er det mulig å si noe om hvor
stort det gapet er, og innebærer det i praksis at regjeringens omstillingsmål
på 55 pst. fra Hurdalsplattformen også er i spill? Hvis man ikke
når LULUCF og innsatsfordelingsforordningen, vil jeg anta at det er
vanskelig å kutte utslippene med 55 pst. i hele økonomien her hjemme.
Hvis statsråden kunne sagt litt mer om det, hadde det vært nyttig.
Mitt tredje spørsmål går på hele tsunamien
på økodesign og produktregelverk. Har vi kapasitet til å følge opp
dette regelverket fullt ut? På hvilken måte vil regjeringen støtte
norske virksomheter som må forholde seg til et helt nytt sett med
regelverk som er til dels ganske omfattende?
Christian Tybring-Gjedde (FrP): Jeg vil spole litt tilbake,
for jeg synes dette ble veldig detaljert, og jeg tror det egentlig
bare er spesielt interesserte som får med seg dette. Jeg er for
så vidt ikke en av dem, men jeg vet at folk i hverdagen opplever
at ting blir dyrere, og at det er veldig irriterende med f.eks.
plastkorkene på melkekartongene. Det tror jeg folk blir veldig irritert over.
Det som er viktig da, er at man selger inn noe som folk flest forstår.
Når folk flest ikke forstår, blir de apatiske i forholdet til politikk.
Det som da er viktig å regne ut, er hva dette faktisk utgjør totalt
sett med tanke på de globale utslippene av drivhusgasser. Derfor
vil jeg gjerne vite det, for jeg regner med at ministeren eller
embetsverket har regnet på det: Hvor mye utgjør EUs kutt, og hvor
mye utgjør Norges kutt av de globale drivhusgassutslippene? Før
man starter en prosess, er det helt avgjørende at man faktisk vet
hva man holder på med.
Og så vil jeg gjerne vite om det finnes noen
avtaler innad i EU som Norge ikke har ambisjoner om å slutte seg
til, hvor vi rett og slett står utenfor og er uenig med EU – at
vi skal stå utenfor og ikke prøve å tilpasse oss det som EU holder
på med.
Møtelederen: Da er det en god bunke spørsmål til klima- og
miljøministeren – vær så god.
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: Til
det første spørsmålet fra Ola Elvestuen om vi skal slutte oss til 55 pst.
med EU, er det veldig tydelig fra regjeringen at vårt utgangspunkt
er at vi skal det. Det er også grunnen til at vi allerede før vi
har fått en forsterket forpliktelse under innsatsfordelingsforordningen,
har lagt opp et løp i Grønn bok for hvordan vi skal følge opp den
forsterkede forpliktelsen. Det er vårt klare utgangspunkt.
Så er det en del tekniske detaljer som må landes
til slutt – bokføringsdetaljer og slikt som EU ikke trenger å håndtere
internt, men som Norge i sitt forhold til EU er nødt til å håndtere.
Det er også bakgrunnen for at det finnes fleksibilitet til å kunne
håndtere utslippsreduksjonene på andre måter hvis man skulle måtte
det, men det er det ikke vårt utgangspunkt at vi skal.
Så til representanten Bjørlo: Det er egentlig
to meldinger han snakker om i samme spørsmål. Den ene er anmodningsvedtaket
fra Stortinget – det har vi sagt at vi skal komme tilbake til, som
vi sier er i vårsesjonen – og så er det klimameldingen med et lengre
perspektiv. Det er klart at når vi har fått Grønn bok, kan klimameldinger også
ha et litt mer langsiktig perspektiv, som et supplerende verktøy
til den grønne boken. Der har vi sagt at vi i løpet av året skal
komme tilbake til Stortinget med en klimamelding som har et utsyn
mot 2035, og fram mot 2050 som en oppfølging av Klimautvalget 2050,
slik at vi også har de langsiktige perspektivene med tanke på hvordan
vi skal bli et lavutslippssamfunn i 2050.
Og så må jeg innrømme at jeg ikke er 100 pst.
sikker på denne nye arkitekturen for samarbeid som det vises til.
Når det gjelder CBAM – og der har det vært noen diskusjoner om hva
man har fått innsyn i og ikke av norske posisjoner – er vårt utgangspunkt
at vi utforsker et fellessamarbeid med EU og på hvilke vilkår det
eventuelt kan skje, med utgangspunkt i protokoll 31, frivillig samarbeid.
Men det er ikke riktig som det blir sagt i spørsmålet, at norske
virksomheter må betale toll fordi Norge ikke er en del av CBAM.
Det er feil. CBAMs virkeområde er for varer produsert utenfor EU
og EØS. Det har vært viktig for oss å understreke i vår kommunikasjon. Hvordan
det oppleves at Finansdepartementet kommuniserer, får jeg ta til
etterretning og gi tilbakemelding til Finansdepartementet om. Vi
fra Klima- og miljødepartementets side, og det tror jeg også er
fra Utenriksdepartementets side, er opptatt av å være tydelige på
hva som er virkeområdet for CBAM og ikke. Den slik sett direkte
norske konsekvensen for norske virksomheter at Norge ikke er en
del av CBAM, er ikke nødvendigvis så veldig stor, for vi er en del
av dette omfattende klima- og miljøsamarbeidet allerede i dag.
Så til Astrup: Jeg er ikke enig i utgangspunktet
om at vi sliter med å nå våre forpliktelser innenfor innsatsfordelingsforordningen,
eller innenfor LULUCF. For innsatsfordelingsforordningen har vi
som sagt allerede en plan for hvordan vi skal kutte 50 pst. fram
mot 2030. Det står i Grønn bok helt åpent og ærlig hvordan vi har
tenkt å håndtere det. For LULUCF var mitt poeng å si at vi har et
stort underskudd, og det er nødt til å håndteres på en eller annen
måte. Der er det mange land i EU som har tilsvarende utfordringer.
Vi har allerede en fullmakt i statsbudsjettet som sier at vi kan
inngå avtaler med andre land om å kjøpe eventuelle overoppfyllelser
som de har klart å få tak i, og det undersøker vi aktivt muligheten
for parallelt med at vi snakker med Kommisjonen om regelverket og
med andre likesinnede land. Og så gjør vi grep for å sørge for at
vi har kapasitet til å følge opp dette regelverket. Vi har allerede
gjort grep i RNB knyttet til Miljødirektoratet, og der er vi opptatt
av å sørge for at de skal ha den kapasiteten som trengs. Nesten
uansett hvor mange byråkrater man hadde ansatt i årene framover,
er det ingen tvil om at det er en stor mengde regelverk som kommer
og må håndteres, og som nødvendigvis krever at man kanskje må prioritere
noen andre oppgaver ned i en periode.
Så til spørsmålet fra Tybring-Gjedde om at
folk er irriterte på plastkorkene på melkekartongene. Det er jeg ikke
så sikker på. Jeg tror det er ting man finner i EUs regelverk, og
som folk irriterer seg mer over. Bakgrunnen for det konkret er at
en av de to tingene man finner mest av på europeiske strender, er
plastmelkekorker. Et veldig enkelt grep for å sørge for at de ikke
skal dukke opp på europeiske strender, er å la dem henge fast på
melkekartongen i stedet. Akkurat det tror jeg er ganske enkle løsninger
som folk kan leve godt med.
Noe jeg har diskutert med mange, og som mange
irriterer seg mye mer over, er disse korte yoghurtskjeene som er
helt forferdelig grusomme, hvor man må dyppe halve fingeren ned
i yoghurtbegeret før man får den opp. Der har markedet vist sin
innovasjonsevne ved å klare å finne opp skjeer som man kan sette
sammen, som blir litt lenger, slik at man unngår å få yoghurt på fingrene.
Markedet håndterer veldig mange av disse irritasjonsmomentene ved
å finne bedre løsninger for oss som forbrukere. Det er jeg ganske
overbevist om at de også kommer til å gjøre på dette området.
Så må jeg si at inngangen til spørsmålet om
at Europa står for en relativt liten del av verdens totale utslipp, eller
at Norge for den saks skyld står for en liten del av verdens totale
utslipp, er i og for seg riktig. Norske utslipp er 50 millioner
tonn CO2 per år, og de globale utslippene er 50 milliarder
tonn CO2 per år. Så norske utslipp som en andel av det
er liten. Men det er summen av alle utslipp totalt sett som har
noe å si for om vi klarer den omstillingen som vi skal gjennom i
årene framover, eller ikke. Det er klart at Kina må kutte sine utslipp,
USA må kutte sine utslipp og India må kutte sine utslipp – det er
summen av alt som trekker i riktig retning. Da må vi samarbeide
og være med og finne konkrete løsninger for at vi skal klare å få
til det.
Jeg opplever at noe av det EU nå er mer obs
på og mer var på, er at deler av klimapolitikken fører til redusert
industriell aktivitet i Europa. Det mener jeg er bra at Europa er
mer obs på, og at de er mer aktive i sin industripolitikk med tanke
på å finne gode løsninger som ikke bare bidrar til at klimapolitikken
flytter industriarbeidsplasser ut av Europa, for det bør vi være
opptatt av. Europa i sin inngang er ikke opptatt av å finne løsninger som
svekker den grønne omstillingen, men som integrerer den grønne omstillingen
med industripolitikken. Det synes jeg er positivt.
Møtelederen: Da er det en ny runde med spørsmål, og jeg har
tegnet meg selv først.
Jeg er helt enig i at det sikkert er mange
ting man kan irritere seg over, både plastkorker og andre ting, men
jeg syns regjeringa tar ganske lett på spørsmålet om CBAM. Dette
oppleves åpenbart som et problem av norsk næringsliv, og jeg syns
det er ganske uholdbart at den eneste beskjeden Finansdepartementet
har tilbake, er at denne typen råd gir de ikke. Situasjonen er uavklart,
og det er det regjeringa selv som har bidratt til, ved at dette
skulle avklares for over et år siden. Regjeringa har fortsatt ikke
tatt stilling til hvordan det skal håndteres, og usikkerheten for
norske bedrifter inn i et ganske krevende marked bare øker.
Jeg syns også det var litt oppsiktsvekkende
at klima- og miljøministeren sier at dette ikke har så store konsekvenser
for norske bedrifter. Utenriksministeren sa for litt siden at det
å ikke skulle være med her, vil være katastrofalt for norske bedrifter.
Jeg forstår ikke helt: Hva er regjeringas linje? Og punkt to: Hva
er det som er så problematisk med å få gitt en avklaring på Norges
tilslutning eller ikke?
Alfred Jens Bjørlo (V): Eg skal ikkje
gå inn på alle irritasjonsmomenta. Eg merka meg at finansministeren var
veldig, veldig irritert på desse pappsugerøyra og brukte tid på
det. Det er mykje ein kan bruke tid på her i verda.
Eg ville berre ta det igjen, viss det var uklart
kva eg sikta til då eg snakka om ein ny arkitektur for eit breiare klimasamarbeid.
Det eg snakka om, er det posisjonsnotatet som blei sendt frå den
norske EU-delegasjonen til EU-kommisjonen i mars, trur eg – bygd
på innspel frå ein del større norske industribedrifter og rundar
i regjeringa – for å konkretisere innhaldet i den grøne alliansen
og gå i forhandlingar med EU-kommisjonen om det. Eg treng ikkje
noko detaljert svar på det, men poenget mitt er berre at her er
det nokre prinsipielle poeng knytte til kva vi debatterer i offentlegheit
i Noreg, kva vi har offentlege prosessar om, og kva som skjer på
ganske tunge viktige område i litt lukka prosessar mellom Kommisjonen
og regjeringa. Eg synest det er litt rart når vi først får ei orientering,
at vi ikkje får ei orientering om tunge overordna strategidokument
som den norske EU-delegasjonen sende over til EU-kommisjonen for
å forhandle om innhaldet i ein grøn industriavtale. Det er ei forventning
om at vi blir orienterte om denne typen prosessar, men det kan vere
i neste møte.
Ola Elvestuen (V): Takk for svar. Da tar jeg med meg at regjeringen
i utgangspunktet er for 55 pst., og at vi også skal slutte oss til
det med EU. Jeg mener vi må gjøre det.
Dette er egentlig et spørsmål til det svaret
statsråden ga, for det ble sagt at man er i kontakt med EU og bl.a. også
for å se på muligheten for å kjøpe kvoter. Så nevnte statsråden
at det også var åpning for dette i statsbudsjettet. Det det vel
er åpning for i statsbudsjettet, er artikkel 6 under Parisavtalen.
Jeg håper ikke det er det man går inn i, for det vil bryte helt
med hele EUs tenkning, for å si det slik.
Nikolai Astrup (H): Jeg vil også følge opp med tanke på CBAM.
Er det mulig å si noe mer om når vi får en avklaring på om vi skal
slutte oss til eller ikke – litt mer presist? Dette stilte jeg også
spørsmål om i Europautvalget i april i fjor. Da var det nært forestående
med en avklaring. Man kunne tenke seg at «nært forestående» kanskje
er innenfor et år eller halvannet år. Det hadde det vært interessant
å høre mer om
Så stilte jeg spørsmål om man kunne si noe
mer om dette gapet. Jeg oppfattet klima- og miljøministerens første
innlegg som nettopp en redegjørelse om at det kom til å bli veldig
krevende å innfri forpliktelsene under LULUCF og innsatsfordelingsforordningen,
at man ønsket å få til tilpasninger – det hadde vært vanskelig – og
at overskuddskvoter var vanskelig tilgjengelig, for det er ikke
så mange andre som har kuttet noe særlig mer enn det de skal, og
derfor er det ikke så mye tilgjengelig. Men så oppfattet jeg svaret
på mitt spørsmål når det gjelder om det går an å kvantifisere hvor
stort det gapet er, og om det betyr at Hurdalsplattformens omstillingsmål
er i fare, som at nei, dette var ikke noe problem, for det ligger
i Grønn bok og her er det bare å kjøpe kvoter. Jeg oppfatter at
det første innlegget som var en redegjørelse om hvor vondt og vanskelig
det er, og svaret på mitt spørsmål om at dette går fint, ikke henger
helt sammen. Kan klima- og miljøministeren utbrodere det litt? Det
er mulig jeg har misforstått siden det er mandag morgen, i så fall
beklager jeg.
Møtelederen: Det skal nok gå fint. Da er det klima- og miljøministerens
tur igjen – vær så god.
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: Til
spørsmålene om CBAM: Her tror jeg vi må skille mellom to forskjellige
ting. Det er CBAM som regelverk og dets virkeområde for virksomheter
og for verden utenfor EØS og EU, og for CBAMs virkeområde for Norge
direkte. Jeg mener at CBAM er et steg i riktig retning fordi EU
har en svært ambisiøs klimapolitikk, men som har noen nedsider ved
seg fordi det skaper noen utfordringer knyttet til å drive med industriell
produksjon i Europa. Derfor mener jeg det er bra at EU har kommet
med CBAM, og jeg mener også det er bra at Norge utforsker muligheten
for å ha frivillig samarbeid om CBAM. Men konsekvensen for Norge
som et EØS-land i relasjon med EU når CBAM innføres, er ikke så
veldig stor, fordi i selve CBAM-regelverket er varer produsert i
EØS-området allerede unntatt. Derfor er det ikke nødvendigvis så
krevende for norske virksomheter i deres relasjon med det europeiske
markedet og med det indre markedet at CBAM kommer uten at Norge
har avklart om Norge spesifikt skal delta eller ikke. For verdens
del er det viktig at man sørger for at CBAM-regelverket henger sammen
på en god måte, og at det får et størst mulig virkeområde. Det er
også bakgrunnen for at vi jobber konkret med å sørge for at vi avklarer
det så raskt som mulig. Når det kommer, får Finansdepartementet
og finansministeren som konstitusjonelt ansvarlig for prosessen
knyttet til CBAM, komme tilbake og svare konkret på det.
Så merker jeg meg det som sies fra Bjørlo om
en forventning om å ha gode diskusjoner her. Det er jeg i og for seg
helt enig i, og det er også bakgrunnen for at vi er her i utgangspunktet
og forsøker å svare godt på spørsmål, og det skal vi i tillegg fortsette
å gjøre på våre områder i fortsettelsen.
Så får jeg legge til at jeg synes det er veldig
bra at vi har fått et utvidet rammeverk, en grønn allianse, med Europa.
Veldig mange av de mulighetene som finnes i det grønne skiftet og
i den grønne omstillingen framover, og som denne regjeringen ønsker
å gripe med tanke på at vi skal skape jobber og kutte utslipp, ligger innenfor
vår videreutvikling som energinasjon og i å videreutvikle vår rolle
i det europeiske energimarkedet på områder som gjelder f.eks. karbonfangst
og -lagring, hydrogen og havvind – at vi har rammeverk og diskusjoner for
å diskutere det godt med Kommisjonen, synes jeg er veldig bra. Jeg
tror også oppriktig at det at norske myndigheter har vært på i de
spørsmålene, har bidratt til at det har skjedd veldig mye de siste
par årene, f.eks. på karbonfangst og -lagring, eller i og for seg
på hydrogen, hvor man ser at Kommisjonen har en helt annen rolle
og holdning nå til de spørsmålene enn de hadde for relativt kort
tid siden.
Og så kan jeg bare avkrefte at det var artikkel
6-kvotene jeg snakket om i stad. Vi har en fullmakt på 3 mrd. kr
knyttet til kjøp av utslippsenheter og skogkreditter fra andre EU-land.
Det er den vi i så fall bruker. Det er i tillegg egentlig litt til
oppfølging av svaret på spørsmålet fra Astrup. Jeg hadde egentlig
et litt todelt svar – jeg prøvde meg i hvert fall på det, og så
kan det være at det var uklart fra min side. Innenfor innsatsfordelingsforordningen
har vi en tydelig plan for hvordan vi skal klare å kutte 50 pst.
fram mot 2030, mens innenfor LULUCF, eller skog- og havbruk, er
det en større utfordring. Det er fordi 34 millioner tonn i underskudd,
som vi egentlig ble kjent med veldig kort tid før underskuddet skal
gjøres opp, er krevende å håndtere. Det vil være krevende selv om
kompensasjonsmekanismen trår inn og det reduseres til rundt 16 millioner
tonn, for det er mye utslipp det er snakk om. Det er også bakgrunnen
for at vi jobber langs begge sporene – se hvilke land som eventuelt
kan ha et overskudd, men også hvilke land som har de samme utfordringene
som oss, og som vi ser flere land har, Frankrike og Finland bl.a.:
Kan vi ha felles posisjoner knyttet til det, og hvilke tilpasninger
kan man eventuelt være med og diskutere i det regelverket framover?
Møtelederen: Da er det en veldig kort replikk fra Bjørlo,
og så avslutter vi denne runden.
Alfred Jens Bjørlo (V): Veldig kort, for å prøve å oppklare
om CBAM har konsekvensar eller ikkje. Det som kjem fram i DN-reportasjen
som Astrup òg sikta til, var at industribedrifter opplever at når
Noreg kjem med i CBAM, får ikkje norske selskap tilgang til EU-databasen
der ein skal registrere utslepp og opphavsland. Dermed får ein ikkje
på plass nødvendig dokumentasjon på at varene er kompatible med
CBAM. Då seier eksempelvis Spilka i Ålesund at det er berre ein
måte å handtere det på. Det er å betale avgifter til tollmyndigheitene
i EU for å få varene inn, elles slepp dei ikkje inn. Det er mogeleg
det formelt ikkje er toll, men det er i alle fall pengar som bedrifter
betaler til tollmyndigheitene i EU. Det viser at det er nokre problem
det må ryddast i.
Utenriksminister Espen Barth Eide: Bare en kort kommentar
fra min side også på det siste. Som klima- og miljøministeren helt
riktig sier, betaler man ETS-kvoter for varer produsert i Norge,
så CBAM vil alltid være null. Det som er riktig er at for innsatsfaktorer
som kommer utenfra, må det registreres. Man er i en prøveperiode
– ingen betaler noe i dag. Det er ingen CBAM som pålegges noen noe
sted i Europa. Man er i en prøveperiode, og så skal dette systemet
settes i drift i 2026. Som jeg bl.a. har sagt før, er det viktig
at vi har dette avklart i tide til det.
Jeg skjønner for så vidt at bedriftene vil
begynne å øve seg på hvordan dette skal rapporteres, men det er altså
ingen avgift som pålegges verken i 2024 eller 2025. Ingen i Ålesund
taper en eneste krone nå, men jeg skjønner at bedriftene gjerne
vil være med i prøveperioden.
Og bare for å oppklare det: Alle som er innenfor
ETS, altså alle EØS-landene, er unntatt fra CBAM, men det store
spørsmålet er hva som skjer i Norge hvis Norge ikke er med i CBAM,
og Europa er det. Da vil vi fort bli overlesset med billige asiatiske
varer med høy utslippsprofil, som altså vil utkonkurrere norsk industri.
Derfor er NHO og LO knalltydelige på at de ønsker at vi skal bli med,
og det er et synspunkt som mange i regjeringen deler. Og for å si
det sånn, tror jeg at dette avklarer vi etter hvert, men jeg skal
være forsiktig med å si når etter hvert er.
Videre har jeg lyst til bare å understreke
at det er også noen sider ved dette som må utredes ordentlig, for vi
er altså ikke med i EUs tollunion. Dette er ikke en toll, men likevel
har det toll-liknende effekter på land vi har frihandelsavtale med.
Så jeg vil ikke bagatellisere at det også er en del utfordringer
siden vi har inngått frihandelsavtaler, dvs. avtaler om varer man
da må pålegge en avgift som man ikke visste om da man inngikk frihandelsavtale.
Det er WTO-spørsmål og sånt, som er en konsekvens av at Norge har
valgt å være nesten, men ikke helt med i EU og ikke med i tollunionen.
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen: La
meg bare legge til, til det siste som utenriksministeren sa: EU
har lagt et rammeverk som de mener skal være i tråd med WTO-forpliktelsene,
og det er bra. Men noe av det detaljerte regelverket som skal sikre
at det er i tråd med WTO, er ikke lagt fram ennå. Så det er ikke
alt vi heller vet knyttet til hvordan det endelige regelverket blir
utformet til slutt.
Møtelederen: Da avslutter vi den bolken,
og klima- og miljøministeren kan få lov til å forlate åstedet hvis han
vil det – men han må så gjerne bli. Det samme gjelder for energi-
og miljøkomiteen. Hvis dere har lyst til å bli, så gjør gjerne det.
Hvis ikke, kan dere også forlate rommet stille, og så går vi videre
til neste punkt på dagsordenen.