Møtelederen: Da skal utenriksministeren orientere, vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Først må jeg få takke digitaliserings- og forvaltningsministeren og understreke at dette er et veldig godt eksempel på et felt, som også Hussaini var inne på, som må løses sammen med andre. For alle praktiske formål er det nå utviklet en amerikansk, en kinesisk og en europeisk tilnærming til dette, og det er vel liten tvil i denne sal om at vi står oss på å koble oss til den europeiske. Hvis man ikke rammer inn det som nå skjer, og som kommer til å berøre alle sider av livet vårt framover, i noen prinsipper om rettsvern og personvern, vil det fort være for sent. Så det er bra.

Før jeg går inn på sakene, har jeg lyst til å nevne for dem som ikke har fått det med seg, at det har kommet et meget viktig dokument som jeg går ut fra at alle medlemmer av Europautvalget har lest, men hvis noen har glemt det, er det fortsatt anledning til å lese det. Det er et veldig godt dokument. Det er NOU-en fra Eldring-utvalget som går gjennom utvikling og erfaring med Norge og EØS de siste 30 år, men særlig de siste 12 år, etter den forrige tilsvarende utredningen, og som også har gått inn på spørsmålet om alternative tilknytningsformer. Jeg mener at det ble et veldig godt dokument, mye god kunnskap og mye oppdatert kunnskap, som jeg tror kan bidra til en god debatt om disse spørsmålene i Norge.

Den reflekterer også rundt økt geopolitisk spenning, krigen i Ukraina og hvordan utviklingen i EU krever at vi gjør en kritisk gjennomgang av hvordan vi best sikrer norske interesser tilpasset den tiden vi nå er inne i. Det mener jeg utredningen gir gode svar på og vurderinger av. Den viser at EØS-avtalen har tjent Norge godt i 30 år. Den understreker at regjeringens politikk der avtalen ligger til grunn for vårt forhold til Europa, er helt i tråd med det som er bra med norsk økonomi og nasjonale interesser. Utredningen sier veldig tydelig at Norge ville vært fattigere uten EØS, og ikke minst viser den hvordan brexit, pandemien og krigen i Ukraina har endret Europa. Den viser at EØS-avtalen er nødvendig for å ivareta Norges forhold til Europa, men også at det er områder der avtalen alene ikke er tilstrekkelig i møte med et EU i rask utvikling. Rapporten peker tydelig på at verken en handelsavtale eller andre tilknytningsformer til EU ville gi oss tilnærmet de samme fordelene som EØS-avtalen. Den etterlater rett og slett ingen tvil om at det er langt flere ulemper enn fordeler ved å si opp EØS-avtalen.

Samtidig påpeker den at jo eldre EØS-avtalen blir, jo mer vant blir vi med fordelene, og derfor står vi fort i fare for å ta den for gitt. Derfor er det viktig å huske på det når vi debatterer enkeltelementer og eventuelle ulemper med avtalen. Denne rapporten sendes nå ut på høring, og jeg håper alle tar seg tid til å lese den og delta i debatten om Europa, EU og EØS, også litt inspirert av den oppdaterte kunnskapen som ligger her.

Så vil jeg vende blikket mot de hovedtemaene som jeg gjerne vil informere utvalget om i dag. Det første er et initiativ i EFTA-krets som i likhet med Eldring-utvalget er rettet mot å gi oss bedre kunnskap om våre veivalg, gitt ting som skjer nå. En egen arbeidsgruppe er nedsatt under EFTAs faste komité som skal vurdere EUs arbeid for å opprettholde det indre markeds konkurransekraft i møte med geopolitiske spenninger og nye eksterne utfordringer. Arbeidsgruppen skal gi anbefalinger om hvordan våre interesser best kan ivaretas i lys av denne nye utviklingen.

For det andre vil jeg kort informere om nye viktige beslutninger knyttet til EUs felles militære støtte til Ukraina. For det tredje vil jeg berøre Norges deltakelse i European Chips Act. For det fjerde vil jeg komme inn på oppfølgingen av EUs forslag til revidert avløpsdirektiv. For det femte vil jeg gi utvalget status for avtalene med EU om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for sjømat, og så vil jeg kort informere om industripartnerskapet med EU som ble undertegnet i Brussel 22. mars, som jo er en viktig milepæl i oppfølgingen av grønn allianse mellom Norge og EU.

La meg aller først få legge til et poeng under temaet kunstig intelligens som vi nettopp har diskutert. Ingjerd Schie Schou var innom dette. Europarådets komité for kunstig intelligens avsluttet i mars forhandlingene om en kommisjon om kunstig intelligens. Dette er første globale rettslig bindende instrument om KI og vil derfor legge føringer for regulering av KI globalt dersom den får den ønskede oppslutningen.

Kommisjonen vil gi et overordnet rettslig rammeverk som skal sikre at utvikling og bruk av KI skjer i samsvar med grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske prinsipper og rettsstatsprinsipper. Norge og andre medlemsstater i Europarådet deltok i forhandlingene sammen med en rekke stater som ikke er medlemmer. Det inkluderer USA, Israel, Japan, Mexico og Argentina.

Kommisjonen skal være åpen for tiltredelse fra alle stater. Europarådets ministerkomité skal etter planen vedta den den 17. mai i år – det er jo en uskikk at man legger møter til den datoen, men det forekommer fortsatt, tross iherdige protester. Det er ikke fastsatt når kommisjonen vil åpnes for undertegning. Den legger opp til at statene vil ha stor frihet i hvordan forpliktelsene skal gjennomføres i nasjonal rett. For Norges del vil kommisjonsforpliktelsene etter alt å dømme være ansett oppfylt ved gjennomføring av EUs KI-forordning, som peker veldig i samme retning.

Så til det første av temaene jeg ønsker å informere utvalget om. EFTAs faste komité har altså nedsatt en arbeidsgruppe under norsk ledelse som skal vurdere EUs arbeid for å opprettholde det indre markeds konkurransekraft i møte med geopolitiske spenninger og eksterne utfordringer. Formålet er å forstå helhet og sammenheng i de ulike EU-initiativene, identifisere de interessene EØS-/EFTA-statene har i disse initiativene som del av det indre marked, og se på hvordan disse interessene best mulig kan ivaretas. Bakteppet for dette arbeidet er at EU er i en prosess med endringer og utforming av nytt regelverk for å styrke det indre marked i møte med økt stormaktrivalisering, geopolitiske spenninger og eksterne utfordringer. Konkret har EU fremmet en rekke sammensatte sektorovergripende og komplekse pakker av initiativer som skal bidra til følgende mål:

For det første sikre at det indre marked er konkurransekraftig og robust i en annerledes tid. For det andre redusere sårbarheter knyttet til uønsket avhengighet av tilgang til kritiske råvarer og innsatsfaktorer, ikke minst råvarer som er avgjørende for grønn og digital omstilling. Og for det tredje å minimere andre risikofaktorer og sårbarhet som kan svekke konkurransekraft og omstillingsevne.

EUs initiativer og politikk reflekterer det nye landskapet vi nå beveger oss i. For oss er det avgjørende viktig å forstå hva dette betyr for oss. Det er særlig tre utviklingstrekk som er viktig for å forstå rekkevidden og betydningen av dette, fordi det berører våre interesser, altså EØS-/EFTA-landenes interesser:

For det første blir skillet mellom indre markedspolitikk, handelspolitikk, klimapolitikk og sikkerhetspolitikk mindre skarpt. Vi har en logisk utvikling i EU, men det utfordrer jo – som også utvalget snakker godt om – litt hvordan vi er vant til å tenke rundt dette. For det andre ser EU i dag på det indre markedet i en større global geopolitisk sammenheng. Det handler ikke lenger bare om spilleregler internt mellom dem som er med i markedet, men også om spilleregler overfor aktører utenfor det indre marked – aktører som vil inn i dette markedet via europeiske virksomheter. Om de får konkurrere i det indre marked på andre vilkår, f.eks. med lavere miljø- og klimastandarder, skjulte subsidier, økonomisk makt eller andre konkurransefortrinn, vil det undergrave EØS-samarbeidets formål som er å sikre og opprettholde et dynamisk enhetlig indre marked. For det tredje handler mye av EUs initiativer om å sikre at landene som er med i det indre marked, står sammen om tiltak som styrker det indre marked, både når det gjelder grønn og digital omstilling og når det gjelder økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft.

Arbeidsgruppen under EFTAs faste komité skal vurdere hva de ulike horisontale og sektorovergripende initiativene betyr for oss, og fremme vurderinger og anbefalinger før sommeren. Det er altså en prosess mellom EØS-/EFTA-landene som er veldig lik den vi selv har og satte i gang med Eldring-utvalget. Utfordringen er hvordan vi sammen med Island og Liechtenstein og med våre EU-partnere best kan manøvrere framover for å ivareta vårt felles mål i EØS, nemlig om et fortsatt mest mulig enhetlig og homogent indre marked med like spilleregler for alle de 30 landene – de 27 EU-landene og de 3 EØS-/EFTA-landene. En viktig del av svaret vil ventelig være å arbeide langt mer strategisk samordnet tidlig og raskere for å avklare hvordan våre interesser best kan ivaretas. Dette er helt i samsvar med Eldring-utvalgets anbefaling. Arbeidsgruppen ble nedsatt før, men på mange måter er formålet veldig bekreftet i gjennomgangen til NOU-en.

Så vil jeg gjerne gå videre og omtale nye viktige beslutninger på EUs side for støtte til Ukraina. I mars vedtok EUs Foreign Affairs Council at de vil opprette et Ukraine Assistance Fund, UAF, under European Peace Facility. Fondet skal finansiere videre militær støtte til Ukraina og har i første omgang et omfang på 5 mrd. euro. Dette innebærer både påfyll til og reform av European Peace Facility med et nytt hovedmål om å støtte materiellanskaffelser. Norge og Ukraina er likestilt med EU-land når det gjelder hvor anskaffelser gjennom UAF kan gjøres fra. Det er fleksibilitet til å finansiere anskaffelser også fra andre land under gitte forutsetninger.

Både i Brussel og i andre europeiske hovedsteder erkjennes det at styrkingen av Russlands militære produksjon og usikkerheten rundt videre amerikansk materiellstøtte på lang sikt øker behovet for støtte fra europeiske allierte. Vi fikk en god nyhet fra USA på lørdag, som vi får anledning til å diskutere når vi diskuterer Nansen-programmet. Det er en veldig viktig avklaring fra den amerikanske kongressen, men det er fortsatt uklart hvordan dette vil se ut i det lange løp. Derfor er det sterk enighet i Europa om at dette ikke betyr at Europa nå kan slappe av, men at man heller må stramme til og bidra mer også fra europeisk side. Her blir EU en viktig samordner.

Særlig alvorlig er situasjonen nå når det gjelder ammunisjon. Tsjekkia har tatt et initiativ til innkjøp av ammunisjon fra tredjeland, som regjeringen besluttet å støtte med et norsk bidrag på 1,6 mrd. kr fra Nansen-midlene. Samtidig investeres det i økt europeisk ammunisjonsproduksjon, ikke minst gjennom EUs ASAP-program. Norge deltar i programmet gjennom EØS-avtalen, og norsk våpenindustri er blant Europas viktigste aktører nettopp på ammunisjonsfeltet. Norske bedrifter fikk da også full uttelling på sine søknader til programmet med en samlet EU-støtte på i overkant av 1 mrd. kr.

Til det tredje temaet: Knyttet til arbeidet som nå er i gang for å styrke europeisk beredskap, er European Chips Act – disse tingene henger nå nøye sammen. Dette er en rettsakt som har til formål å styrke Europas konkurranseevne og sikre selvforsyning – ikke minst i halvlederteknologi, som er avgjørende for framstilling av integrerte kretser, noen av de grunnleggende komponentene i de aller fleste typer elektroniske enheter, spesielt datamaskiner. Alt er jo etter hvert datamaskiner – stort og smått – så det betyr altså i alt.

Norsk halvlederindustri er en del av en global verdikjede som påvirkes av at det skjer forstyrrelser i markedet. En satsing på neste generasjons halvledere skaper muligheter for norske aktører i denne verdikjeden. Den overveiende tilbakemeldingen fra aktørene selv, er at det er ønskelig med norsk deltakelse i initiativet. Alle norske bedrifter som benytter mikrochips i sine produkter, vil kunne dra betydelig nytte av at Norge er en del av en europeisk beredskapsmekanisme for tilgang på mikrochips i en eventuell krisesituasjon. Jeg minner om hvor de fleste chips produseres i dag, som er en del av den tredje store problematiske geopolitiske spenningen, i feltet Taiwan og Kina.

Regjeringen har nylig utmeislet norsk posisjon for de forestående drøftelsene mellom EFTA og EU om hvordan rettsakten om European Chips Act skal håndteres i EØS-avtalen. Rettsakten vurderes som delvis EØS-relevant i den forstand at den faller inn under EØS-avtalens forpliktende deler. Det vurderes videre at det vil være behov for tilpasningstekster til rettsakten dersom den skal innlemmes i EØS-avtalen. En endelig beslutning om innlemmelse av rettsakten må forankres i Stortinget i form av en stortingsproposisjon LS, trolig i løpet av høsten.

For det fjerde vil jeg gjerne gå videre og orientere kort om et annet tema, nemlig EUs forslag til revidert avløpsdirektiv. I januar i år kom Europaparlamentet og Rådet til politisk enighet om en tekst som man nå har til juridisk gjennomgang. Vi forventer at det oppdaterte direktivet blir formelt vedtatt i løpet av 2024. Jeg skal ikke gå for langt inn i detaljene, men slik det ligger an, vil den nye teksten stille strengere krav på en rekke felt sammenliknet med det gjeldende avløpsdirektivet fra 1991. Særnorske forhold som en lang kystlinje, variert topografi og et spredt bosettingsmønster gjør at gjennomføring vil kreve langsiktig planlegging og trinnvis gjennomføring.

Utvalget er kanskje kjent med at Norge har en av de laveste rensegradene i Europa, i hvert fall i vår del av Europa, og ligger langt etter. Det er fordi vi har hatt en del ganske blanke unntak. Regjeringen og norske miljømyndigheter har over tid presset på for norske synspunkter i EUs prosesser med revisjon av avløpsdirektivet – dette har jeg selv deltatt i i min forrige jobb – men har altså ikke fått gjennomslag for å beholde dagens generelle unntaksmulighet fra sekundærrensing i mindre følsomme områder. Men EU har vedtatt lengre tidsfrister for å innføre kravene, som var den andre delen av det Norge har ønsket, rett og slett fordi dette er store utfordringer ikke minst for mindre norske kommuner og krever ofte interkommunalt samarbeid for å kunne løses. Regjeringen vil fortsatt jobbe for å ivareta norske interesser, og som en del av dette arbeidet vil vi vurdere behovet for tilpasning til norske forhold i selve implementeringen.

Norge har ikke minst et betydelig vedlikeholdsetterslep i denne sektoren. Omtrent to tredjedeler av norske avløpsanlegg som omfattes av dagens direktiv, oppfyller heller ikke dagens rensekrav – altså ikke bare ikke de nye kravene, men heller ikke dagens rensekrav – så her har vi et stort etterslep. Det totale kostnadsbildet består derved av investeringene både for å ta inn etterslepet etter dagens regelverk og for å gjennomføre nye krav i det reviderte direktivet. Et godt kunnskapsgrunnlag er avgjørende for gjennomføringen. Implementering må vurderes nærmere når direktivet er endelig vedtatt.

Regjeringen er nå i gang med arbeidet for å skape et best mulig bilde av konsekvenser ved gjennomføring av direktivet og vil tilrettelegge for at kommunene gjør gode investeringer, og at bedre avløpsrensing kommer raskt på plass. For kommuner langs Oslofjorden er det etablert en tilskuddsordning for planlegging og prosjektering av nitrogenfjerning. I tillegg jobber Klima- og miljødepartementet med å vurdere virkemidler for raskere oppgradering av avløpsanlegg og ledningsnett nasjonalt. Her er det både hvordan man får avløpet fram til renseanlegget, hvor det er mye lekkasjer på gamle ledningsnett, og så hva som skjer i selve avløpsanlegget slik at rensingen er bedre der. Begge deler er viktig.

Så vil jeg kort oppdatere utvalget om status for avtalepakken om EØS-midler og handel med sjømat. Dette er et tema jeg har holdt dere løpende orientert om, etter hvert som prosessen har beveget seg framover. Vi er dessverre ennå ikke helt i mål. Fra norsk side er vi som kjent klare til å undertegne avtalene når som helst, men på EU-siden blir avtalepakken fortsatt diskutert blant medlemslandene i Rådet. Vi håper medlemslandene raskt kan slutte seg til totalpakken og gi fullmakt til undertegning av avtalene. Vi jobber nå opp mot enkeltland i Europa med å minne dem om fordelene for dem med at dette nå kommer på plass. Planen er at regjeringen vil forelegge en samtykkeproposisjon for Stortinget umiddelbart etter undertegnelsen.

Jeg håper det vil være mulig med en rask stortingsbehandling, slik at vi fra norsk side kan gi grønt lys for såkalt midlertidig anvendelse av avtalene før sommeren. Dette er viktig både for å unngå tap av kontinuitet og kompetanse om EØS-midlene, og for å sikre rammebetingelser for fiskeeksport og arbeidsplasser i fiskerinæringen.

Avslutningsvis vil jeg gjerne ta opp at statsministeren 22. mars deltok på et møte i Det europeiske råd i Brussel for å markere trettiårsjubileet for EØS-avtalen. I den forbindelse undertegnet daværende næringsminister Jan Christian Vestre en avtale om industripartnerskap med EU om verdikjeder for landbaserte råvarer og batterier. Dette er resultat av en god og omfattende politisk dialog med Kommisjonen over tid, først om grønn allianse og så om de gjensidige fordelene ved tettere samarbeid innen grønn industri og næring, sektor for sektor. Signeringen er en viktig milepæl i samarbeidet under grønn allianse, som ble inngått mellom statsministeren og Kommisjonens president Ursula von der Leyen i april i fjor. Vi forventer at dette partnerskapet vil være et viktig bidrag til etablering av og utvikling av bærekraftige batteri-, mineral- og råvareverdikjeder i Europa. Dette innebærer alt fra konkrete samarbeidsprosjekter, finansiering og informasjonsdeling til dialog om barrierer for verdikjedene. Partnerskapet kan også inkludere temaer som sluttbrukermarkedet for mineraler, som solindustrien.

For både Norge og EU er det viktig å tilrettelegge for investeringer i disse grønne verdikjedene. I forbindelse med partnerskapet vil det derfor arrangeres en «business matchmaking» for aktører i de grønne verdikjedene med investorer og banker under den pågående industrimessen i Hannover, som pågår fra i går og ut uken – verdens største industrimesse.

Da sier jeg takk for oppmerksomheten og ser fram til spørsmål.

Møtelederen: Takk for orienteringen. Da begynner vi med Terje Halleland.

Terje Halleland (FrP): Takk for det, og takk for god informasjon. Jeg kunne tenkt meg å stille spørsmål om den utredningen som går på det indre marked. Jeg er veldig glad for at vi får en slik gjennomgang, og verden blir ikke mindre komplisert slik som ting utvikler seg. Det som bekymrer meg oppriktig, er konkurransen mellom det som skjer utenfor det indre marked og konkurransen internt i det indre marked. Vi ser Kina, India og Indonesia, folkerike stater, investere stort i billig – vi kan heller si skitten – regulerbar kraft, mens vi i EU investerer stort i dyr og uregulerbar kraft. Dette kommer til å bli en konkurranseulempe. Og så har vi CBAM og slike ting som er innført for å prøve å veie opp, i alle fall for det som skal inn i det indre marked. Kan du si noe mer om tiltak som EU diskuterer for å opprettholde konkurransedyktigheten? Vi vet at aluminiumen forsvinner ut av Europa, vi har mistet 1 million tonn produksjon. Det har økt med 2 millioner tonn i Kina i samme periode. Så ser vi at Norge får en resolusjon mot seg om utvikling av havbunnsmineraler, samtidig som EU proklamerer at vi trenger tilgang til nye metaller.

Jeg kunne tenke meg å avslutte med avløpsdirektivet: Hvilke muligheter ser statsråden med tanke på om vi kan få tilpasninger for de minste samfunnene våre som blir rammet av de økte kravene?

Møtelederen: Da er det Ola Elvestuen.

Ola Elvestuen (V): Bare kort til støtten til Ukraina: Du nevnte det tsjekkiske initiativet, og da har jeg et spørsmål. Jeg mener det er et estisk tilsvarende initiativ som også går på dette å skaffe ammunisjon internasjonalt – kjenner du til det? Og så lurer jeg på om dette nå er fullfinansiert, det tsjekkiske initiativet.

Du nevnte også ASAP, som høres veldig fint ut, men det går også under navnet «as low as possible». De 500 mill. euro som lå der opprinnelig, er ikke i nærheten av det som er nødvendig for den europeiske mobiliseringen når det gjelder produksjon av våpen og militært utstyr. Jeg lurer på: Kjenner du til noen opptrapping av dette? Vil Norge bidra med mer enn de 1,6 mrd. kr som vi vel er inne med så langt?

Møtelederen: Da er det Aleksander Øren Heen.

Aleksander Øren Heen (Sp): Spørsmålet går i hovudsak på avløpsdirektivet – det er ei sak me kjenner godt. Eg lurer litt på tidshorisonten her. Du seier at ein formelt vedtek det i 2024, medan einigheita ligg føre allereie no. Når ser ein for seg at ein kan koma med eit svar til Stortinget på det?

Møtelederen: Da har jeg tegnet meg selv til en kommentar og et spørsmål. Jeg begynner med kommentaren. Som vi har diskutert her før, vil Stortinget gjøre alt Stortinget kan for å få gjennom avtalepakken med EØS-midler og markedsadgang så sant vi får den til Stortinget på et tidspunkt der det er praktisk mulig å behandle det. Det mener jeg vil være i alles interesse.

Så til spørsmålet om det indre marked. Vi hadde i komiteen et veldig godt møte med den belgiske ambassadøren i forbindelse med det belgiske formannskapet. Han snakket mye om nettopp behovet for å styrke det indre marked, særlig nå som de geopolitiske spenningene er så store. Kan du si noe mer om hvordan vi på norsk side allerede kan merke det poenget som utenriksministeren har brukt noen ganger, forskjellen på innenfor og utenfor? Vi er innenfor det indre marked, det er jeg veldig glad for, men det er klart at vi er et utenforland i EU. Etter hvert som denne integrasjonskarusellen går raskere, vil det få noen konsekvenser for oss som ikke er fullt ut medlemmer, bl.a. når det gjelder implementering og etterslep. Hvis du kan si noe om det, hadde det vært bra.

Da er det Trine Lise Sundnes.

Trine Lise Sundnes (A): Aller først avløpsdirektivet: At vi har så dårlig rensegrad at vi i realiteten drikker naboens dritt, for å si det slik, og forsurer fjordene våre, burde vekke selv den aller minste kommune i dette landet. Du nevnte at Oslofjord-kommunene har en tilskuddsordning. Kunne du sagt noe om ulike ordninger for at kommunene skal kunne komme opp «to speed» knyttet til renseanleggene, slik at vi ikke bare forsurer fjordene våre ytterligere, men at vi også slipper å drikke naboens dritt, for å si det slik. Det var det ene, og du trenger ikke å bruke slik ord.

Det andre var industripartnerskapsavtalen mellom EU og Norge. Kunne du sagt noe om hvilke andre land EU har den typen avtale med?

Møtelederen: Med disse bildene i hodet gir jeg ordet videre til Nikolai Astrup.

Nikolai Astrup (H): Eldring-utvalget er tydelig på at EØS-avtalen ikke er et slags koldtbord der man kan velge de direktivene som passer en best og se bort fra de andre. Med det i bakhodet legger vi merke til at et av regjeringspartiene har en koldtbordtilnærming til EØS-avtalen og sier bl.a. at en god del av de direktivene som ligger i Ren energi-pakken, ikke skal vedtas av denne regjeringen.

Kan utenriksministeren si litt om hva konsekvensene vil være hvis man skulle følge

Senterpartiets linje i denne saken og si nei til en god del av de direktivene som ligger der og er ment å få det eksisterende samarbeidet til å fungere mer sømløst enn det det gjør i dag? Det er den ene spørsmålet.

For et år siden hadde vi møte i Europautvalget. Der var Trygve Slagsvold Vedum. Jeg utfordret ham da på når Norge skulle ta stilling til CBAM. Han svarte da at det skulle regjeringen gjøre straks saken var gått gjennom i EU. Det skjedde to dager senere. Siden er det fortsatt helt uklart hva regjeringen mener om CBAM, og det kunne vært fint om utenriksministeren kunne si litt om status her, men også hva man gjør for å ivareta de bekymringene som er kommet særlig fra aluminiumsindustrien i Norge på at innretningen av CBAM bør endres for å hindre at skrapmetall fra tredjeland utkonkurrerer primæraluminiumsproduksjonen fra Europa.

Dette henger også sammen med Critical Raw Materials Act og den strategiske tilnærmingen til aluminium som råvare i Europa. Og som representanten Halleland var inne på, har man på kontinentet tatt ned aluminiumsproduksjonen med 1 million tonn. Det kommer neppe tilbake. Da er nettopp innretningen på CBAM utrolig viktig.

Et annet gjelder Net-Zero Industry Act. Der ligger det en rekke mål, men også en slags beskyttelse av europeisk industri. Så lenge vi ikke er en del av det, risikerer vi at f.eks. norsk havvindleverandørindustri blir utelukket fra å levere sine tjenester til europeiske prosjekter, for å nevne et eksempel.

Mitt spørsmål er: Når har regjeringen tenkt å ta stilling til innlemmelse av Net-Zero Industry Act? Er det noen utfordringer med denne rettsakten som gjør at man vegrer seg, eller er dette blant de rettene på koldtbordet som regjeringen ser seg tjent med å spise?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Det verkar som om representanten Astrup – om ein skal ta han på ordet – legg til grunn at det ikkje eksisterer ein reservasjonsrett i EØS-avtalen. Det ville vore fint om utanriksministeren kan bekrefte at hans forståing er at det eksisterer ein reservasjonsrett i EØS-avtalen, og at han kan brukast om ein meiner det tener norske interesser i konkrete saker.

Så til Eldring-utvalet og det som bl.a. gjeld erfaringar som andre land har med tilknytinga si til EU. Det har ved ei rekkje anledningar opp gjennom åra vore vist til Sveits i den norske debatten, og både Barth Eide og underteikna har greidd ut litt om erfaringane som Sveits har. Ved mange anledningar har det vorte lagt til grunn nærast at ja, Sveits vil nok etter kvart velje EØS. Dei har ikkje gjort det så langt – etter 30 år. Er det noko som tyder på at EØS vil verte eit alternativ for Sveits, eller ikkje?

Dernest er det etter at Noreg gjekk inn i EØS-avtalen, ingen andre land som har valt å gå inn i EØS, men det er mange land som inngår ulike typar handelssamarbeid med EU, men ikkje innafor ramma av EØS. Er det nokre prosessar som utanriksministeren ser internasjonalt, at det er nokre land som ser EØS som aktuelt, eller er det andre typar handelsforbindelsar som andre land vel framover?

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere spørsmål, så da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Det er gode spørsmål, dette.

Til Halleland først: Det er riktig at her og nå er det slik at en del land med betydelig mer skitten industrimiks prøver å utnytte det som et konkurransefortrinn. Nå skjer det en del ting også i disse landene.

For eksempel har Kina i et gjennomsnittlig år større investeringer i fornybar kraft enn alle andre land til sammen – altså resten av kloden. Det er altså en massiv investering i fornybar energi i Kina. Det er veldig tydelig Kinas hovedretning, men fordi den kinesiske økonomien er så enorm, er det fortsatt mye kull. Man har bygd nye kullkraftverk, men det er veldig mye knyttet til at man kutter ut gamle og mer skitne kullkraftverk. Det betyr at Kinas energimiks foreløpig er mer skitten enn den europeiske energimiksen. Som Halleland selv påpeker, CBAM er nettopp et svar på det når CBAM er fullt ut operativ. Og nå svarer jeg også litt på andre spørsmål om CBAM samtidig. Foreløpig pålegges det ingen avgifter i CBAM nå. Man har en testmodell hvor man skal rapportere uten å betale på noen sektorer, og så må man teste ut erfaringer med det før CBAM for alvor inntrer en gang i 2026, mener jeg å huske. På det tidspunktet er det viktig å ha det avklart.

Jeg mener at alt tyder på – det er nesten hevet over tvil – at det vil lønne seg for Norge å være på innsiden. Det vil være svært problematisk å være på utsiden. Det vil sette Norge i en veldig rar situasjon å være i det indre marked, men utenfor CBAM når vi både er deltaker i industripartnerskapet og deltaker i det europeiske kvotesystemet. Det jobber finansministeren og Finansdepartementet med. Jeg er ikke urolig for det. Jeg tror trendene der er ganske tydelige på det spørsmålet om når, men jeg har altså ikke en dato. Det var en viss bevegelse i oktober i fjor, med en sak fra finansministeren, som vel initierte høringer om dette. Så det vil lande på et tidspunkt.

Det generelle spørsmålet om det indre markedets konkurranseevne er nettopp grunnen til at EU jobber med å styrke konkurranseevnen. Det er et sentralt tema for Kommisjonen, og det er et veldig sentralt tema i de debattene som nå kommer i forbindelse med valg til Europaparlamentet. Dette blir et viktig år i europeisk politikk. Hele formålet med denne arbeidsgruppen som EØS/EFTA-landene har satt ned, er å se på hvordan dette igjen påvirker oss.

En generell observasjon, som jeg har delt før, men gjerne gjentar her – jeg hadde den også i forrige redegjørelse: Da det indre marked var på plass, og vi ble en del av EØS, gikk verden generelt mot mer åpenhet, mer globalisering, mer frihandel. Det var megatrenden på kloden. Sånn sett var EØS og det indre marked i EU en slags ekstra sving på det.

Nå går verden i motsatt retning. Globaliseringen er i kraftig revers. Man er nå mye mer tilbake til «friendshoring», «homeshoring» – man handler først og fremst med dem man er sikkerhetspolitisk enig med. Man ønsker å gripe inn i verdikjeder for å sørge for at kritisk infrastruktur, altså halvledere som vi snakket om, chips, råvarer først og fremst «sourcet» fra dem man er nærmest.

Det er problematisk for verdens BNP, men det kan gi fordeler for høykostland samtidig. Det gir noen åpninger for høykostland som vårt at man er mer opptatt av hvor råvarene kommer fra, hvor teknologien kommer fra. Det er veldig mye arbeid på dette feltet i det indre marked, som Halleland betimelig tar opp, og da mener jeg hele det indre marked, de 30 landene, altså 27 EU-land + 3 EFTA-land. Det går nettopp på hvordan vi både kan sørge for grønn og digital omstilling og personvern, og alt vi snakket om tidligere, i en tøffere verden der ute med skarpere konkurranse. Litt av svaret er CBAM, som kommer uansett. Samme hva vi gjør, vil CBAM være der. Det er noen nisjeproblemer som vil oppstå hvis vi skulle bli et lags dumpeområde for de varene som ikke lenger kommer til Europa. Det tror jeg norsk industri og norsk fagbevegelse ser på nærmest som en katastrofe om vi skulle ende opp med å ikke ha den barrieren som alle likesinnede land i Europa har. – Dette tror jeg vi kommer tilbake til, for det er en viktig tematikk som Halleland tar opp.

Det er for øvrig ikke bare vi som sliter med dette. Også USA jobber veldig med hvordan man skal opprettholde sin konkurranseevne. Temaet USA og Kina er ikke bare geopolitikk, det er også geoøkonomi. Det er vanskelig. Man bør ikke forstå Inflation Reduction Act i USA bare som et klimatiltak, det er også, for å si det på den måten, et Kina-tiltak. De faller ofte sammen.

Til Elvestuen: Ja, det er riktig, det er flere initiativer. Det trengs. Jeg tror jeg prinsipielt kan si at ingen er fullfinansiert. Det er også derfor statsministeren, i går, tror jeg, eller i helgen, inviterte de parlamentariske lederne til samtaler om videreutvikling av Nansen-pakken. Det vil skje allerede neste tirsdag på et tidspunkt som jeg tror er kl. 13.30. Men det er i hvert fall en respons på dette. Vi må se på både omfang, innretning og tid. Mitt nylige besøk i Ukraina, som jeg skal si mer om når vi møtes til Nansen-debatt, bekrefter det.

Det finnes også et tysk initiativ når det gjelder luftvern, det finnes et britisk initiativ, og det finnes noen initiativer som i sin natur er mindre høylytte. Men jeg vil si det sånn: På minussiden – alarmen har gått. På plussiden – alarmen har gått. Det er alvorlig, men det er også en erkjennelse av at det er alvorlig. Det skjer ting nå både i EU og NATO. EU er en viktig koordinator av den europeiske delen av dette. Derfor er vi koblet på det aller meste av det EU gjør på dette feltet med hell, for vi får også god uttelling for norsk industri av dette.

Til Aleksander Øren Heen, tidligere statssekretær i Klima- og miljødepartementet, som jo kjenner den saken bedre enn de fleste: Her tror jeg jeg skal vise til fagstatsråden når det gjelder akkurat avløpsdirektivet. I den grad det er en god nyhet for oss, er det at vi har fått gjennomslag – vi og andre da, for det var noen andre land som representanten Heen vil vite, som ønsket mer tid – og vi får i hvert fall mer tid til tilpasning. Og nå vil dette komme i løpet av 2024 til EØS-komiteen og til oss, og da får vi se på det. Vi har altså ikke fått unntak. Vi får ikke opprettholde det generelle unntaket, men det er noen nedre grenser fortsatt for hvor liten en kommune er.

Jeg vil bare henge på, til Sundnes, bare for ordens skyld: Vi drikker ikke naboens – jeg vet ikke hva det parlamentariske uttrykket er – avløpsvann. Det vannet vi drikker, er heldigvis ganske godt renset, men alle andre drikker av naboens avløpsvann, f.eks. fisken og naturen der ute – og det må vi være helt ærlig på – i en helt annen grad enn i andre europeiske land, som er flinkere til å implementere eksisterende regelverk. Så vi er en synder på dette feltet. Det er noe mange regjeringer, inkludert vår, må ta medansvar for, for dette er 30 år med etterslep som nå må tas igjen. Det gjør det jo tøffere.

En del av spørsmålet er langt inn på kommunalministerens ansvarsområde, men hovedregelen i Norge er selvkost, og at man skal betale for det det koster å gjøre sitt fornødne. Det er en tjeneste. Det er et sivilisatorisk framskritt at man gjør det på en slik måte at problemet fort blir borte. Det vil ha en høyere kostnad når vi skal ta mer hensyn til naturen. Sånn er verden. Så må vi se om vi finner noen ordninger som egner seg for å ivareta det.

Lederen er også innom innenfor- og utenforproblematikken. Det merker vi absolutt. Jeg har bare lyst til å vise til dette utvalget, som har en god og enstemmig analyse av det. Svaret på det, så lenge hovedtilknytningen er EØS, er å passe på at man hele tiden følger opp med disse rundt hundre tilleggsavtalene, for EØS er en god plattform, men ikke tilstrekkelig. Derfor har enhver regjering de siste 30 årene fylt på, og vi er nå omtrent på hundre. Mer blir det sikkert, det er flere i kjømda akkurat nå, f.eks. om helseberedskap, nettopp fordi det er måten å møte det på. Men det er, som jeg sa i stad, forskjellen på å være innenfor og utenfor tollunionen ble først mindre, nå blir den større igjen. Det vil være feil å påstå noe annet enn akkurat det.

Er EØS et koldtbord? Nei. Formålsparagrafen er at man skal ha et indre marked med full integritet. Så er det en mulighet for å reservere seg mot enkeltelementer av det. Det har man som hovedregel ikke gjort, for da kan andre deler bli satt ut av spill. Det står ikke «reservasjonsrett» noe sted i EØS-avtalen, men det er riktig at tolkningen er at hvis en part i en gjensidig folkerettslig forpliktende avtale sier at denne fliken vil jeg ikke være med på, kan det møtes med et mottiltak. Det som først og fremst er problemet i hverdagen, er etterslepet som vi har akkumulert og som, med all respekt, mange regjeringer har bidratt til, for det er et mangeårig etterslep på mange felt. Det minnes vi om når vi prøver å be om ting vi ønsker selv. Problemet er ikke akutt og dramatisk, men det er økende. Det er, nok en gang, et sentralt poeng i Eldring-utvalget, som anbefaler raskere omstilling.

Vi har satt en egen statssekretær til å ha som hovedoppgave å samordne regjeringens arbeid med dette, Maria Varteressian, som nå jobber veldig mot alle departementer. Det er en god del bevegelse der. Men det er riktig at det er noen temaer som krever grundigere gjennomgang fordi det berører viktige deler av Norge. Og vi skal også ivareta norske interesser på en best mulig måte.

Til slutt til Gjelsvik: Nei, Sveits har fortsatt ikke valgt EØS – det er helt riktig. Både sveitsere, EU og alle andre jeg kjenner, alle forskerne og EØS-utredningen sier at Sveits sliter stadig mer med sin tilknytningsform, at de blir hengende stadig mer bak, at det blir stadig vanskeligere, at det er stadig vanskeligere å få nye gjennomslag.

De strever altså med oppdatering og fornyelse. Og Kommisjonen har blitt betydelig mindre tolerant overfor særordninger. Det er faktisk et produkt av brexit. For før brexit var det at det var noen ganske rike, små land som stort sett oppførte seg greit i randsonen, ikke så dramatisk. Nå har man blitt mer opptatt av å skille mellom innenfor og utenfor. Og det som slås fast her, og som jeg er helt enig i, er at det er kardinalt mye bedre å ha en forpliktende juridisk avtale som gir rettigheter, rettssystem, likeverdighet og topilar-system enn at man hele tiden må trygle og be EU på Sveits-måten.

Er det andre land som søker EØS? Ikke i den forstand at mange land ønsker å være med i EØS. Ukraina, Moldova, de fleste land på Balkan, store deler av Europa vil gjerne bli med i EU. Men da blir de med i EØS. De får EØS-medlemskap som bonus når de blir med i EU. Da jeg var i Moldova i forrige uke kunne jeg glede meg over at de var oppmerksom på at når de nå etter hvert jobber seg inn i EU, som fullt medlem, blir de også en del av EØS automatisk, de opptas i EØS. Sånn sett er det mange som søker seg inn i EØS, men det gjør de via EU-medlemskapet, som er den vanligste formen for deltakelse i EØS i Europa.

Møtelederen: Da blir det bare en kjapp oppfølging fra Astrup.

Nikolai Astrup (H): Jeg fikk ikke svar på om Norge er i dialog med EU-kommisjonen om dette «skraphullet» i CBAM.

Og så lurte jeg på status om Net-Zero Industry Act og innlemmelse i norsk rett.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Beklager, det var ikke meningen å ikke svare på det. Det er sonderinger om Net-Zero Industry Act allerede neste uke, ble jeg minnet om. Så det jobber vi med, selvfølgelig. Net-Zero Industry Act er svært viktig for oss.

Når det gjelder dette «skraphullet», som det blir beskrevet som, er det en problemstilling som er viktig fordi vi har mye aluminiumsindustri. Den deles med andre industrier i Europa. Det jobber europeiske industriforeninger sammen med norsk industri om for å se på generelt. Men ja, det er problemstillinger vi er oppmerksom på som relevante fagstatsråder holder i. Men det er en del av problemstillingen for å komme på plass. …

Nikolai Astrup (H) Har dere dialog med EU-kommisjonen om det?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg vet i hvert fall at det har vært dialog med Kommisjonen. Det har jeg vært med på selv tidligere. Men status på det må jeg eventuelt komme tilbake til.

Møtelederen: Da har vi en sak igjen.