Møtelederen: Da vil næringsminister Jan Christian Vestre redegjøre, vær så god.

Statsråd Jan Christian Vestre: Jeg har den glede å orientere om at regjeringen nå er i gang med å strukturere og fylle med innhold initiativet vi har tatt overfor EU om et industrielt strategisk samarbeid, et industripartnerskap. Arbeidet er godt i gang. Da statsministeren møtte Europakommisjonens president Ursula von der Leyen, tok han initiativ til politisk dialog, og i den fellespolitiske erklæringen og pressemeldingen etter møtet slår de fast at Norge og EU skal samarbeide enda tettere om grønn omstilling av industrien gjennom en såkalt Green Alliance. Allerede i mars ble de første samtalene på embetsnivå mellom Norge og Europakommisjonen gjennomført, og i dette møtet ble det lagt særlig vekt på kritiske råmaterialer, batterier og også samarbeid om karbonfangst, -lagring og bruk av karbon, hydrogen, havvind og energiintensiv industri. Dette er områder som er særdeles viktige for regjeringens plan om reindustrialisering av Norge.

EØS-avtalen er, som vi alle vet, hjørnesteinen i vårt samarbeid med EU, og EØS-avtalen er også utgangspunktet for utviklingen av det industripartnerskapet med EU vi nå er i full gang med. I tillegg til EØS-avtalen har vi også hatt en velfungerende årlig energipolitisk dialog med Europakommisjonen siden 2003. Bakgrunnen for initiativet vi har tatt overfor EU om dette partnerskapet, er at selv om EØS-avtalen sikrer norske virksomheter formell markedsadgang, og i all praksis også det samme, har vi sett at det er enkelte utfordringer ved den tilknytningsformen som EØS-avtalen gir. Batteritollsaken, som en del kjenner til, som følge av frihandelsavtalen mellom EU og Storbritannia er et godt eksempel på det. I tillegg skal EU gjennomføre investeringer i hundremilliardersklassen i sin grønne giv de neste årene. Jeg er veldig opptatt av at vi må posisjonere norske virksomheter bedre inn mot de enorme markedsmulighetene som er der. Det vil bidra til å øke norsk eksport, men det vil også bidra til at det europeiske fellesskapet kan nå sine klimamål og sine bærekraftsmål.

Det industrielle partnerskapet med EU har altså som formål å fremme en gjensidig interesse og nytte mellom Norge og våre venner i EU. Dersom norske næringspolitiske satsinger nå rettes inn mot områder hvor våre forutsetninger er best og behovene på europeisk side er størst, vil det som sagt gi økte eksportmuligheter. En forsterket politisk dialog med EU om dette kan også gi bedre rammebetingelser og styrke EUs bevissthet om norske bidrag inn i det grønne skiftet. Jeg opplever en veldig stor interesse fra europeisk side for å fylle dette raskt med innhold. Det er et EU vi møter, som har store ambisjoner på vegne av dette samarbeidet. Partnerskapet skal også avhjelpe risikoen for at Norge faller utenfor samarbeid som vi ønsker å delta i, og bidra til å utvikle det indre marked i en retning som er i tråd med våre interesser.

Fra norsk side er det allerede signalisert at vi ønsker tettere og mer jevnlig kontakt om sektorer i det regjeringen omtaler som grønt industriløft. Det er vår plan for industrireising som lanseres før sommeren. Der peker vi bl.a. på hydrogen, havvind, karbonfangst og -lagring, prosessindustri, batterier, skogbruk og grønn skipsfart i tillegg til mineralnæringen, som er en viktig del av disse verdikjedene.

EU vil i årene framover legge stor vekt på elektrifisering og integrerte energisystemer, og her kan Norge spille en rolle innenfor viktige områder som fornybar energi, flytende havvind, CO₂-håndtering, hydrogen og grønn transport. Dette er ting vi samtaler med EU om.

Norske prosjekter for fangst og lagring av CO₂ inngår allerede i flere store prosjekter som også støttes betydelig økonomisk av EU. Norsk industri og energibransje kan derfor bidra på en rekke områder i Europas grønne giv, og det vil også bidra til økt strategisk autonomi i Europa, som jeg tror vi alle, gitt den geo-sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå er vitne til, mener er særdeles viktig. For eksempel har regjeringen store ambisjoner, som dere vet, for havvind på norsk sokkel. Vi har bare så vidt satt i gang den store utbyggingen, og to områder er nå åpnet for vindkraft til havs. Vi jobber også med nye områder. Videre er Europa en prioritert sak i det internasjonale arbeidet med karbonfangst og -lagring, og vi arbeider tett opp mot prosessene i EU og EUs viktigste og største medlemsland for å ivareta våre interesser knyttet til CCS.

Så er vi i dialog for å vurdere hvordan vi muligens kan levere hydrogen til det europeiske markedet. Her er det fortsatt behov for teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner langs hele verdikjeden. Dette krever internasjonalt samarbeid. Det krever at det er et marked der ute, men dette er et veldig viktig område i vårt samarbeid og i det som etter hvert blir mer og mer et industrielt partnerskap med EU.

På enkelte områder har vi allerede kommet et stykke på vei. Etter siste innspillsmøte med norske batteriaktører og med norsk batteristrategi tidligere i vår – den strategien kommer også før sommerferien – fikk Norge for første gang i verdenshistorien mulighet til å delta på EU-ministermøte i den europeiske batterialliansen i Brussel. Det er et tydelig signal om at EU ser verdien av norske verdikjeder og norske aktører innenfor denne bransjen. Beskjeden fra oss til EU er at vi kan bli best på dette. Vi har verdens beste forutsetninger. Vi har norske batteriaktører plassert langt der framme, og en europeisk batteristrategi må innbefatte Norge for å nå sitt fulle potensial. Her har vi felles interesser.

Inntrykket vårt er bestemt at dette er blitt lagt merke til i Brussel. Døren er mer enn åpen for å delta i arbeidet med den ambisiøse europeiske batterisatsingen. Neste politiske møtepunkt er nå i Brussel 11.–12. mai. Jeg skal da møte kommissær Thierry Breton, som har ansvar for industri og det indre marked, og Kommisjonens visepresident Maroš Šef?ovi?. I begge møter vil videreutvikling av det grønne industripartnerskapet være et tema. Det vil også den såkalte batteritollsaken, der jeg er optimist, kanskje med rette. Jeg har ambisjoner om at vi skal finne en direkte eller indirekte løsning på den tematikken. Budskapet vårt vil i tillegg til det være at det er mange norske virksomheter som er fullt ut integrert i europeiske verdikjeder. Norge er en sikker og stabil partner for EU i forbindelse med det grønne skiftet. Vi leverer viktige innsatsfaktorer til europeisk industri, og vi skal jobbe tett sammen om det grønne skiftet.

– Takk for oppmerksomheten.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren før vi tar spørsmål og svar.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Russlands invasjon av Ukraina har satt søkelys på Europas avhengighet av russiske energileveranser, et Russland som i økende grad bruker energileveranser som et pressmiddel i sin utenrikspolitikk. Avhengigheten gjør Europa sårbar, og det er dypt problematisk. I går stanset Russland sine gassleveranser til Polen og Bulgaria. De fikk en dags varsel. Rundt 60 pst. av gassen Polen importerer, kommer fra russiske Gazprom. 40 pst. av EUs gassleveranser dekkes av import fra Russland, 27 pst. av oljeforbruket og inntil nylig 46 pst. av kullforbruket.

Polen har gassreserver som antakelig vil dekke behovet ut året. Da går avtalen med Gazprom ut, og norsk gass overtar. På sikt vil Norge gjennom gassrørledningen Baltic Pipe levere halvparten av Polens gassbehov. Det sier noe om Norges rolle i den situasjonen vi nå står oppe i. Norske gassleveranser til Europa handler ikke lenger bare om økonomi. Det handler også om europeisk sikkerhetspolitikk fordi russisk gasseksport tilfører den russiske staten store inntekter, og det innskrenker vårt handlingsrom i møte med den økende sikkerhetstrusselen fra Russland.

I EU jobbes det hardt for at denne avhengigheten skal reduseres så mye og så raskt som mulig. Allerede i år skjer det endringer. Omfang og tempo for utfasing er stadig i bevegelse. Presset for fortgang øker i takt med krigens varighet og krigens brutalitet. For å frigjøre seg fra russisk energi vil EU ha behov for økte energileveranser fra andre land, kombinert med en rask utbygging av fornybar energi og omfattende tiltak for energisparing. Både infrastruktur og tilgang begrenser hvor mye gass som kan importeres via rørledninger til EU-land. Derfor blir flytende naturgass, LNG, særlig viktig.

Krigen har også forsterket utviklingen i Europas grønne giv. EU har nå dobbelt hastverk med den grønne given, både for å nå klimamålene og for å sikre tilgang til stabil energiforsyning. Vi er vitne til en akselerasjon i utviklingen. I EUs plan for en overgang til grønn energi, Fit for 55, har EU et bindende mål om klimanøytralitet innen 2050. De skal kutte klimautslippene med minst 55 pst. innen 2030. Elleve EU-land tok nylig til orde for å forsere gjennomføringen av den store klimapakken. De vil gjennomføre den enda raskere, og jeg minner om at 2030 er bare åtte år unna.

Det er i all elendigheten positivt for klimakampen og det grønne skiftet. Det har stor betydning for Norge av minst tre grunner. For det første fordi vi fortsatt skal være en stabil og langsiktig leverandør av olje og gass til Europa. Regjeringa legger stor vekt på at norsk kontinentalsokkel kan levere på maksimalt nivå i en krevende tid. For det andre fordi vi vil ta en aktiv rolle for å nå klimamålene. Som deltaker i EUs klimanettverk vil vi også bli berørt av endringer i Fit for 55-pakken som følge av situasjonen i Europa. For det tredje fordi vi er en strategisk partner til EU i den industrielle omstillingen. Vi må posisjonere oss slik at norsk næringsliv kan ta del i de mulighetene som åpner seg gjennom den grønne given.

Møtelederen: Då åpner vi for spørsmål og kommentarer – først Torgeir Knag Fylkesnes.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Dette er spennande. Når det gjeld informasjonspakken som vi fekk i dag, er det sjeldan det har vore så mykje interessant stoff i han som denne gongen.

Eg tenkte berre eg skulle ta tak i det med at Europa akselererer arbeidet sitt med omstilling. Ein skal auke tempoet sitt veldig med tanke på å bli uavhengig av gass frå Russland. Det set Noreg i ei knipe ved at gassen vår blir veldig lukrativ, og dermed legg det beslag på ein del investeringar, arbeidskraft og infrastruktur som vi helst skulle sett blei vridd over i det grøne skiftet. Så Europa omstiller seg, men på grunn av ein del forhold set det oss i ein vanskeleg situasjon for omstilling sjølv.

Der kjem dette prosjektet inn som også er omtalt i informasjonspakken, og som eg veit næringsministeren er opptatt av, IPCEI, som er ei ordning som gjer at ein kan satse på prosjekt som er til «common good». Blant anna er Noreg med når det gjeld hydrogen, men det finst IPCEI på andre område også, og dei som er ein del av dette rammeverket, kan også ta initiativ til nye. Kan næringsministeren gjere litt greie for korleis vi skal kome oss ut av floka, og korleis ein jobbar med desse tilknytingane sånn at vi ikkje tapar terreng industrielt i det grøne skiftet?

Ola Elvestuen (V): Utenriksministeren nevnte dette med Klar for 55, og vi har en klimaavtale med EU også om det som går på ikke-kvotepliktig sektor. Så vi er med på den innstrammingen som EU nå gjennomfører, at man skal nå 55 pst. utslippskutt. Mange av de rettsaktene de gjennomfører, vil måtte gjennomføres og også vedtas her i Stortinget. Da lurer jeg på: Kan utenriksministeren si noe om når vi vil kunne få dem til vår beslutning? For som utenriksministeren sier: Det er bare åtte år. Så vi trenger det samme regelverket og lovverket så tidlig som mulig, helst samtidig med at det vedtas i EU.

Une Bastholm (MDG): Når det gjelder industripartnerskapet, for å begynne der: Der det knytter seg spenning til regjeringens posisjon, handler ikke om hvorvidt vi vil fortsette å være en stabil leverandør av gass de kommende, korte årene, men om i hvor stor grad og i hvilken takt vi faser inn fornybar energi i energiutvekslingen med Europa, og hvor stabil leverandør av fornybar energi vi ønsker å være. I hvor stor grad ser dere for dere at det skal være en del av samtalene nå i mai? Og er det norsk posisjon at økende utveksling av fornybar energi skal være en del av det partnerskapet?

Møtelederen: Jeg har et par spørsmål selv også.

Det ene dreier seg om batterier. Næringsministeren sa at han var optimistisk, og det er veldig bra. Dette er en ganske vanskelig floke, og det er en floke som ikke handler om Norge, men den handler om avtalen mellom EU og Storbritannia. I hvilken grad opplever dere fra regjeringshold at det nå er en bevegelse som kan gjøre at det eventuelt kan bli en endring i den avtalen? For det er det som sannsynligvis må skje for at det skal være en åpning for norske batterier. Det var det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet er knyttet til industripartnerskap. Som det står i det bakgrunnsmaterialet vi har fått fra Stortinget, er det, som næringsministeren også omtalte i sine pressemeldinger, dynamiske prosesser som stadig fylles med innhold. Jeg skulle ønske at næringsministeren kunne være litt mer konkret på hva som nå er det mest konkrete som diskuteres, hvilke tidslinjer man ser for seg at dette partnerskapet har for en endelig signering, og når vi kan forvente det.

Trine Lise Sundnes (A): Jeg har to ting. Den ene handler om den tilbakemeldingen vi fikk fra den ukrainske utsendingen til EU, Chentsov, da vi hadde EFTA/EØS-møter i Brussel i går. Han var veldig opptatt av at man fikk bistand til å sørge for oppbygging i de delene av Ukraina som ikke er berørt direkte av krig og konflikt akkurat nå. Den andre delen handler om et forslag Kommisjonen kom med på onsdag knyttet til landbrukssektoren, hvor Kommisjonen ber EU-landene diskutere det å løfte alle kvoter og tariffer for import av ukrainske landbruksvarer for en periode på ett år, noe som er interessant å ha fått på radaren.

I tillegg hadde vi runder med Christophe Grudler i ITRE-komiteen i går knyttet til det grønne skiftet. Han kommer til Oslo i forbindelse med det felles EØS-parlamentarikermøtet 23., 24. og 25. mai. Det var veldig interessante diskusjoner som jeg tenker også kan videreføres med tanke på det programmet vi har for det. For de nye er det sånn at EØS-avtalen inneholder en regulering med tanke på at det må være felles diskusjoner på parlamentarikernivå mellom oss og Europaparlamentets medlemmer. Så det blir et interessant møte hvor det grønne skiftet står på dagsordenen. Jeg vet at flere er involvert, så det gleder vi oss til.

Møtelederen: Da er det Thorheim. Jeg setter strek under hans spørsmål – for eventuelt nye som vil tegne seg.

Bård Ludvig Thorheim (H): Knag Fylkesnes var inne på dette med IPCEI-ordning. Det kunne vært interessert å høre helt konkret i hvor stor grad Norge er omfattet av IPCEI-ordningen på batterier nå, og også i hvor stor grad regjeringen har vært involvert i utviklingen av en IPCEI-ordning for mineraler. Dette har vært foreslått av Hildegard Bentele i Europaparlamentet, og det legges til grunn at Norge som et mineralrikt land er veldig interessert i det.

Ove Trellevik (H): Det vart nemnt her at EU vil forsera arbeidet med det grøne skiftet. I 2030-måla er norsk gass ein del av løysinga. I netto null i 2050 er òg norsk gass ein del av løysinga, men då med CCS-løysingar og null- og lågutsleppsløysingar på norsk gass. Er det nokon signal om endringar i energimiksen på grunn av at ein ønskjer å forsera det grøne skiftet?

Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg har et spørsmål til statsråd Vestre angående batteristrategien. Vi opplever, og vil oppleve, ekstremt høye strømpriser i både NO1, NO2 og NO5, prisområder på strøm, og det er planlagt batterifabrikker i de områdene. Det kunne vært interessant å få litt orientering om hvilke fortrinn Norge har for å plassere batterifabrikker i de områdene. Hva snakker vi om av energiforbruk, av effekt som trengs, og av priser som er forutsatt i de planene som der foreligger? Det er noe som for meg er meget krevende å få til å gå i hop.

Møtelederen: Da skal både næringsministeren og utenriksministeren få svare, vær så god.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Når det gjelder spørsmålet fra Elvestuen, kan jeg ikke svare helt konkret på når Stortinget går inn på disse områdene, for det avhenger av at det blir enighet i EU først om revidert klimaregelverk. Straks det er ferdig, starter vi vår dialog med Kommisjonen om Norges deltakelse i EUs regelverk og hvilke mål og betingelser som gjelder for oss. Men de må bli enige først, og da kan det være lettere for meg å sette en tidsplan for det.

Når det gjelder klima og energi, om det er en viktig del av dialogen med EU: Ja, absolutt, i økende grad er det det.

Når det gjelder budsjettstøtte til Ukraina: Det er satt opp et program gjennom Verdensbanken der Norge bidrar, og det går til utbetaling av helt vanlige lønninger til folk, enten det er lærere eller det er folk som jobber på sykehusene. Så det er forhold som vi og andre land også bidrar aktivt inn i.

Når det gjelder landbruk, har vi notert oss at EU gjør dette. Det vil være behov for ukrainske landbruksprodukter på det europeiske markedet, men vi har ikke tatt stilling til hva vi gjør i den sammenhengen.

Så var det et spørsmål til, og det gjaldt diskusjonen om energimiks. Det er ikke besluttet. Det blir trolig innfasing av fornybar energi, og det vil fortsatt være et stort behov for norsk gass.

Statsråd Jan Christian Vestre: Takk for gode spørsmål. Til Fylkesnes først: Det er nok litt ulike teorier om hvorvidt den situasjonen vi nå opplever i Europa og krigen i Ukraina, bremser eller gasser det grønne skiftet. Også her velger jeg å være optimistisk. Jeg mener de signalene vi får så langt, er at det gasser det. For eksempel har visekansler Habeck vært helt tydelig på at nå trenger vi så mye norsk naturgass vi bare kan, men vi kommer til å stramme til både klimaambisjonene og framdriftsplanen, sier han. De har lagt fram svært ambisiøse investeringsplaner. Her er det veldig viktig at vi posisjonerer norsk næringsliv. Vi har verdens beste leverandørindustri, verdens beste fagarbeidere, verdens beste ingeniører. Vi kan være med i dette samarbeidet. Det er veldig viktig, og det er derfor vi har tatt dette initiativet veldig tidlig i denne perioden, for å inngå industrielt partnerskap med EU og også med Tyskland – som ikke er tema i dag, men som vi også kan snakke om på et egnet tidspunkt, hvis det er interesse for det.

Når det gjelder IPCEI – Important Projects of Common European Interest – er det flere initiativer, et rammeverk i EU, som gjør at medlemsland og andre kan fravike statsstøtteregelverket for spesielle prosjekter, og da er det gjerne i grønne verdikjeder der EU mener det er særskilt behov for et ekstra løft. Per i dag er Norge med på IPCEI på hydrogen. Vi er ikke med på batterier. Det var noe av det første jeg tok tak i, i oktober – å se om vi kan få oss inn der. Det første IPCEI-initiativet på batterier var et fransk initiativ, hvis jeg ikke husker feil. Der har det vist seg vanskelig å komme inn, men det er også et tysk initiativ på gang, og der er det en betydelig bevegelse. Målet vårt – uten at jeg kan love det, men nå snakker jeg selvfølgelig helt åpent med dere – er at vi håper at vi i løpet av året får en endelig, positiv avklaring på at vi kan komme inn der. Derfor er det heller ikke tilfeldig at vi ønsker et industrielt partnerskap med Tyskland, for her er det gi og ta. De kan hjelpe oss inn på IPCEI-batteriinitiativet, og vi kan bistå på andre måter, også med hydrogeneksport, som vi nå utreder konkret.

Så til spørsmålet fra Bastholm. Norge som leverandør av fornybar energi er jo et svært tema, men det vi gjør nå med Tyskland, å se på rørinfrastruktur, er et konkret uttrykk for det. Det at vi har som ambisjon at vi skal bygge opp en lønnsom og etterspørselsdrevet, helhetlig verdikjede for produksjon, transport og bruk av hydrogen, både grønt hydrogen og blått hydrogen, er også et uttrykk for det samme engasjementet. At vi på ulike måter kan se på hvordan Norge kan bistå og bidra, også på en kommersiell, lønnsom måte inn i dette – det gjør vi absolutt, i høyeste grad. Målet vårt er jo at Norge skal forbli en industriell energistormakt i Europa, også i en tid der verden ikke lenger kommer til å brenne fossil energi. Når det skjer, er det ingen av oss som vet. For klimaets del får vi håpe at den overgangen skjer relativt raskt. Da er det viktig at Norge er godt posisjonert, og at vi har bygget opp tilstrekkelig med nye grønne næringer på skuldrene av den verdensledende kompetansen vi har.

Jeg regner også med at Bastholm sikter til havvind, og der er det jo ulike synspunkter på hvor kraften fra de første havvindprosjektene skal. Der har vi sagt at for å unngå å få et kraftunderskudd for norsk industri, som det er en reell mulighet for, trenger vi den kraften til land, men så har vi sagt at vi for framtidige utbygginger også vil se på nordsjøkabler, et nordsjønett, men da må vi gjøre det på en måte som først og fremst sikrer norsk industri og norske husholdninger ren og rimelig fornybar energi. Jeg er ganske sikker på at det er mulig å forene disse hensynene, men nå handler det først og fremst om å komme raskt i gang med utbyggingen.

Så til spørsmålet fra komitélederen om batteritollsaken – om det er bevegelse i avtalen. Det som er bevegelsen, er at vi har fått veldig klare – ikke bare signaler, men den britiske handelsministeren, som jeg møtte rett før påske, sa i klartekst at hvis vi overbeviser EU, vil ikke britene stille seg i veien. Hva har vi da å komme til bordet med til EU for å overbevise dem? Jo, de er særdeles opptatt av vår mineralnæring og våre mineralforekomster, for EU er nå mer enn alt opptatt av strategisk autonomi. De vil gjøre seg mindre avhengig av Kina og andre land, så hvis vi kommer til torgs og sier at vi har både mineraler, vi kan være med i batterisamarbeidet, vi kan bidra inn i disse initiativene, men da kan ikke våre produsenter risikere en straffetoll på batterier produsert til europeisk bilindustri som skal eksporteres til Storbritannia – da har vi et håp om at Norge kan få unntak fra å bli behandlet som et tredjeland, og da vil det løse den floken. Hvis ikke vi klarer å løse den floken på den måten, kan det være at det finnes måter vi kan komme rundt dette på, sånn at vi i hvert fall indirekte kan løse den. Målet mitt er helt klart: Innen ikke altfor lang tid skal ikke dette være en konkurranseulempe for norsk industri.

Så er det helt riktig som komitélederen sa, at industripartnerskap ikke er en traktat eller en juridisk avtale som inngås. Dersom det skulle være deler av disse avtalene som krever behandling i Stortinget, skal jeg selvfølgelig komme til Stortinget på egnet måte og på egnet tid med det, men vi ser først og fremst for oss dette som mer overordnede politiske avtaler som kontinuerlig fylles med innhold og utvikles. Så spurte komitélederen om hva som nå er mest konkret. Batterier og mineraler er vel der vi har kommet lengst – bl.a. dette ministermøtet i februar på batterier og ikke minst de prosessene som nå er satt i gang med ulike embetsverk og inn mot det europeiske samarbeidet.

Det er ikke sikkert det blir en endelig signering av en slik avtale. Det kan godt hende at formatet på denne avtalen nettopp skal være at det er et kontinuerlig prosjekt som pågår. Det får vi komme tilbake til, og her tar vi selvsagt gjerne imot signaler fra Stortinget. Jeg vil også gjerne understreke at dette er i nasjonens felles interesse, så her legger vi gjerne partipolitikk litt til side og tar imot gode råd og innspill og gode ideer og forslag til hvordan vi bør utvikle dette samarbeidet til det beste for hele Norge.

Trellevik hadde et spørsmål om energimiks. Det svarte utenriksministeren på. Så hadde Lundteigen et spørsmål til sist – hvis jeg ikke har glemt noen. Unnskyld, det var et spørsmål fra Thorheim, om mineraler?

Bård Ludvig Thorheim (H): Det var nå egentlig delvis, men det gjaldt IPCEI-ordningen på mineraler.

Statsråd Jan Christian Vestre: Nettopp! Takk skal du ha. Beklager at jeg glemte det. Utgangspunktet vårt er at vi må være veldig tidlig ute med å identifisere når det er noe på trappene. Vi kan på en måte selv ta initiativ inn mot andre medlemsland, men vi er først og fremst opptatt av at vi må ikke la muligheter gå fra oss. Dette er dyre prosesser. Det er ikke sikkert vi skal være med på alle IPCEI-initiativer, men vi må ikke la IPCEI-initiativer forsvinne mellom fingrene våre fordi vi glemte å få dem med oss. Derfor har Nærings- og fiskeridepartementet nå et ansvar i regjeringen for å koordinere og samordne dette. Innovasjon Norge har et særskilt ansvar på vegne av virkemiddelaktørene for å identifisere inn mot Brussel, men også hele tiden kartlegge behovene i norsk næringsliv og hvor norske bedrifter er spesielt godt posisjonert. Jeg mener vi på ingen måte skal utelukke å være med i et IPCEI-initiativ på mineraler dersom det skjer, for vi har store ambisjoner på vegne av den næringen i Norge.

Helt til sist – og da skal jeg gi meg – var det spørsmålet fra Lundteigen. Det er et stort spørsmål. Nå har vi tre giga-etableringer på vei inn i Norge. Det er FREYR i Rana. De bygger allerede. Der er kraftprisen lav. Vi har Morrow i Arendal, som har store ambisjoner. De skal investere milliarder på milliarder. Der er kraftprisen nå relativt høy. Det spørs hva man sammenligner med, men relativt sett er den det. Rett før påske sa Beyonder at de planlegger å bygge sin gigafabrikk – det er også milliarder av kroner i investeringer – i Tysvær på Haugalandet. Det er også et område med høy kraftpris. Aktørene ser ut til å være mindre bekymret for dette, og det virker som de har tillit til at med utbygging av mer fornybar energi både på land og til havs – som vi nå er i gang med, og som det er stor tverrpolitisk enighet i Stortinget om at vi skal gjøre – vil kraftprisene dempes. Det er nå satt i gang en lang rekke initiativer for å få mer oversikt, kunnskap og kontroll på kraftmarkedet. Vi har sagt at det inntil videre ikke er aktuelt med flere utenlandskabler før vi kjenner mer til omfanget av dette og vet hvordan vi kan posisjonere oss på en god måte, men jeg tror ikke det står i veien for disse etableringene.

Helt til sist spurte Lundteigen om hvilke fortrinn vi har. Kraft er nok et av dem, men jeg tror ikke vi skal redusere dette til bare kraft, for det aktørene forteller oss, er at vi har verdens beste prosessindustri, og batteriproduksjon er kjemi. Her er vi helt i toppklasse, og det er lov å snakke med store ord om dette, for det er sant. Vi har veldig dyktige fagarbeidere på dette. Vi har arealer. Vi har andre sider ved den norske samfunnsmodellen som er ettertraktet. Vi har tilgang på kapital. Vi har et godt virkemiddelapparat som vi skal gjøre enda bedre, og målet vårt er at vi nå, når vi legger fram batteristrategien før sommeren, også skal komme med nye virkemidler som gjør at Norge totalt sett har så gode rammevilkår og forutsetninger for denne industrien at vi vil tiltrekke oss de nye store giga-etableringene som kommer. Ifølge NHO er verdiskapingspotensialet for batteriindustrien i Norge 80 mrd. kr i 2030 – det dobbelte i 2050. Dette kan bli en av flere grønne industrielle næringer som blir viktigere i en verden som utvilsomt kommer til å etterspørre mindre olje og gass i årene framover.

Møtelederen: Da er det et kort oppfølgingsspørsmål fra Fylkesnes.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Takk for orienteringar. Eg er heilt einig i at takta har auka i Europa. La det ikkje vere tvil om det. Spørsmålet er Noreg. Da vil eg tilbake til IPCEI, for det er jo mogleg at Noreg kan ta eigne initiativ. Spesielt for havnæringa kan det vere aktuelt – havvind osv. Kan statsråden seie litt om kva vurderingar regjeringa gjer når ein ønskjer å inngå i eller eventuelt ta initiativ til nye IPCEI på nye område? Kva føresetnader er det ein legg til grunn at må til? Vi ser f.eks. at ein satsar på havvind i andre land, utan IPCEI, men det kan jo vere aktuelt å ta initiativ til det frå norsk side.

Statsråd Jan Christian Vestre: Hvis spørsmålet er om hvilke kriterier vi legger til grunn, vil jeg igjen understreke at dette er veldig kostbare prosjekter, for det handler egentlig om å fravike statsstøtteregelverket – at vi kan gi mer subsidier i en eller annen form til industriaktører som Europa mener er viktig. Sånn som norsk økonomi er nå, er det ikke ubegrenset hvor mange slike initiativer vi kan være med på. For å si det slik: Det er ikke noe mål i seg selv med flest mulig IPCEI-initiativer. Målet vårt i næringsomstillingspolitikken er å bidra til å mobilisere mest mulig privat kapital til det grønne skiftet. Da trenger vi noe risikoavlastning og andre rammevilkår for å komme i gang, spesielt der hvor det er usikkerhet om lønnsomheten de første årene, men vi vil jo gjøre det med minst mulig skattepenger. Det kan godt hende at vi kan få betydelig fortgang i havvindutbyggingen uten at vi er med i eller tar initiativ til noe IPCEI-initiativ.

Når det gjelder batterier, stiller det seg litt annerledes, og derfor er hovedprioriteten vår nå å posisjonere oss på en sånn måte at vi kan komme inn der. Vi er i regelmessig dialog med Brussel og tar opp dette med jevne mellomrom. Ser vi at det er spesielle verdikjeder eller næringer og industrier i Norge hvor dette er et særskilt behov, vil vi selvfølgelig, også gjennom de kanalene og påvirkningsmulighetene med den tilknytningsformen vi har til EU, gjerne kunne ta initiativer til det, men vi vil ikke ha kapasitet til å delta i like mange IPCEI-initiativer som de største medlemslandene i EU.

Møtelederen: Da går vi videre på dagsordenen. Hvis næringskomiteen og energi- og miljøkomiteen ønsker å permitteres, kan de gjøre det, men de får også gjerne bli sittende hvis de ønsker det.