Statsråd Bjørnar Skjæran: Regjeringen ønsker å bygge en sterk
og bærekraftig havøkonomi som baserer seg på rene hav og velfungerende
økosystemer. Norge har en lang tradisjon for kunnskapsbasert havforvaltning.
Sterk sektorledelse og sektorforvaltning kombineres med integrerte
forvaltningsplaner for havet, for våre havområder. Norge samarbeider
mye med EU om hav- og fiskeripolitikken. Det handler om å arbeide
i lag på områder der vi har felles interesser, og om å fremme norske
interesser i sentrale spørsmål som markedsadgang, fiskeriforvaltning
og regelverksutforming. Vi skal arbeide for bedre markedsadgang
for sjømat i EU.
Norge er en stor
produsent og eksportør av sjømat. I fjor ble det eksportert 3,1 millioner
tonn sjømat til en verdi av mer enn 120 mrd. kr. Det var ny rekord.
Det desidert største markedet for norsk sjømat er EU. Norge er på
sin side EUs klart største sjømatleverandør, og sjømathandel bidrar
til betydelig verdiskaping for begge parter. Dette gjensidige avhengighetsforholdet
gjenspeiles ikke i de vilkårene vi har for markedsadgang på EU-markedet.
Vi må dessverre slå fast at Norge har dårligere markedsvilkår i
EU enn viktige konkurrentland. Protokoll 9 i EØS-avtalen gir riktignok
nulltoll for de fleste produkter, torsk, hyse og sei, men for sild,
makrell, laks og reker er det toll, og tollsatsene øker jo mer produktet
er bearbeidet.
Gode markedsvilkår
er viktig for at norsk sjømat skal opprettholde og utvikle sin posisjon
i Europa, og de kommende forhandlingene om EØS-finansieringsordningene
er neste anledning til å drøfte dette med EU-siden. Regjeringen
vil arbeide for å sikre sjømatnæringen god adgang til de viktigste
markedene. Norge har fått gjennomslag for bedre markedsadgang i
EU tidligere. Når vi nå på nytt skal sette oss rundt forhandlingsbordet,
vil vi kreve ytterligere forbedringer i markedsadgangen.
Norge og EU arbeider
i lag for sunne og friske hav. Havdimensjonen er viktig for norsk
samarbeid med EU. For det første er internasjonalt havsamarbeid
helt nødvendig for å sikre sunne og friske hav. For det andre vil flere
av våre havområder tilstøte havområder som er under EU-lands jurisdiksjon.
Norge er en av
de største bidragsyterne til FNs tiår for havvitenskap og bærekraftig
utvikling. Norsk deltakelse tar form av nasjonale forskningsprogrammer
og internasjonalt samarbeid, og dette skjer ikke minst gjennom EU.
Norge legger stor vekt på de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene
og andre regionale samarbeidsfora.
Så har Norge opprettet
høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi, som består av 16 stats-
og regjeringssjefer. Det ledes i dag av statsminister Jonas Gahr Støre
og Palaus president. Medlemmene av panelet har forpliktet seg til
et mål om å forvalte 100 pst. av havområder under nasjonal jurisdiksjon
på en bærekraftig måte. Alle andre øy- og kyststater oppfordres
til å følge etter innen 2030. To nasjoner i havpanelet, Frankrike
og Portugal, er medlem i EU.
Norge er også full
deltaker i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont
Europa. Det inneholder bl.a. utlysninger av forskning og sjømatproduksjon,
økosystemkunnskap og teknologiutvikling. En viktig oppgave for mitt
departement er å arbeide for at havet prioriteres i de årlige arbeidsplanene.
Horisont Europa
legger også til rette for samarbeid mellom landene, EU-institusjonene
og industrien, og i denne sammenhengen legger jeg vekt på at Norge
skal medvirke i partnerskapet for bærekraftig blå økonomi og i partnerskapet
for nullutslippstransport til vanns. Norge støtter aktivt det europeiske
mellomstatlige havsamarbeidet, bl.a. via det felleseuropeiske samarbeidsprogrammet
JPI Oceans. Partnerskapene og JPI Oceans er også en viktig ramme
for det norske havforskningssamarbeidet Norge har med Tyskland.
Det skal vi fortsatt prioritere, i likhet med samarbeidet i maritim
sektor.
Samfunnsoppdrag
er et nytt instrument i Horisont Europa. Et av fem samfunnsoppdrag
er sunne hav og vann innen 2030. Forskjellige virkemidler skal beskytte hav
og elver, bekjempe forurensning og gjøre den blå økonomien utslippsfri.
Det skal etableres fyrtårnprosjekter i Nordsjøen, Østersjøen, Atlanterhavet
og Arktis. Tilgang til data er en nøkkel til bærekraftig havforvaltning
i framtiden. Norge deltar i europeiske havobservasjonsinfrastrukturer.
Økt utnyttelse av marine ressurser kan bidra til kutt i klimagassutslippene.
Under EUs Green
Deal-paraply har Europakommisjonen ulike prosesser på gang, deriblant
oppfølgingen av Farm to Fork-strategien, med tiltak for bærekraftig matproduksjon,
sirkulærøkonomistrategien og EUs strategi for biodiversitet. Europakommisjonen
har også varslet et eget algeinitiativ i løpet av 2022. Dette skal være
en helhetlig politikk for tang- og tareproduksjon. Her har Nærings-
og fiskeridepartementet spilt inn tema til disposisjonen.
Sjømat og andre
marine ressurser spiller en viktig rolle for å nå målene om grønn
– eller skal vi si blå – vekst. Det krever at vi legger til rette
for både å utnytte og gjenbruke de marine ressursene bedre enn i
dag, og at vi klarer å ta i bruk enda flere nye marine ressurser.
Sjømat har et lavt klimaavtrykk sammenlignet med mye annen matproduksjon.
Samtidig må vi kutte det vi kan.
I havbruksnæringen
bidrar fôret til over 70 pst. av klimagassutslippene. Over 90 pst.
av råvarene til fôret blir importert. Regjeringen vil stimulere
til økt bærekraft gjennom et eget program for produksjon av bærekraftig
fôr basert på norske ressurser. Målet er at alt fôr til havbruksnæringen
skal være fra bærekraftige kilder innen 2030.
Vi har i dag et
felles mat- og fôrregelverk med EU gjennom EØS-avtalen. Skal vi
utnytte de marine ressursene godt nok, må vi passe på at EU-regelverket
er tilpasset marine ressurser. Det er bl.a. en utfordring at noen regler
har blitt utviklet med landbasert produksjon for øye. Derfor blir
et godt samarbeid med EU viktig framover. Det vil også kreve at
vi kan dokumentere at nye prosesser og produkter er trygge å bruke.
Dette gjelder f.eks. bruk av fiskeslam. I dag er det ikke tillatt
å bruke dette i oppdrett av insekter som skal brukes til fôr. Vi
må derfor gjøre en solid innsats i å bygge opp kunnskap og risikovurderinger.
Dette er vi i gang med nå. Innspill fra sjømatnæringen og forskningen
blir viktig framover.
Siden starten av
2021 har det vært en pågående uenighet mellom EU og Norge om reguleringen
av tredjelands fiske etter torsk i fiskevernsonen ved Svalbard. Bakgrunnen
for det er som følger: Norge og Russland setter i fellesskap totalkvoten
for torsk. Ved kvotefastsettelsen settes det av en kvote for tredjeland.
Resten av totalkvoten blir fordelt mellom Norge og Russland. En del
av denne tredjelandskvoten settes av til tredjelands fiske i fiskevernsonen
knyttet til Svalbard. Denne delen har vært 4 pst. av et definert
beregningsgrunnlag, altså totalkvoten minus fartøyskvoten, og innenfor
dette 3,77 pst. til fartøy fra EU, altså 3,77 pst. av de 4 pst.
Prosentsatsen ble
beregnet på 1980-tallet på grunnlag av tredjelands fiske i en tidsperiode
forut for opprettelsen av fiskevernsonen i et referanseområde som
omtrent tilsvarer det som ble vernesonen, som andel av det totale
torskefisket. Britiske fartøy sto for en betydelig del av fisket
i referanseperioden, og da Storbritannia gikk ut av EU med virkning
fra 1. januar 2021, ble denne andelen besluttet trukket ut av kvoten
for EU-fartøy. Dette var parallelt, men med motsatt fortegn, til
det som ble gjort ved den tyske gjenforeningen og da Polen ble medlem
av EU. Siden britiske fartøy i den interne fordelingen i EU hadde
fått tildelt en betydelig lavere andel, ble dette fra EUs side oppfattet
som en reell reduksjon av kvotene for EU-fartøy.
Bak her ligger
også de ulike oppfatningene av den geografiske rekkevidden av Svalbardtraktatens
artikkel 2, om likebehandling når det gjelder fiskeri. Vårt syn
er at traktatens bestemmelser om likerett til fiske bare gjelder
i territorialfarvannet – i samsvar med traktatens klare ordlyd.
Svalbardtraktaten gir ingen rettigheter til EU-fartøy i fiskevernsonen
ved Svalbard. Uavhengig av vårt syn på Svalbardtraktaten har Norge
enekompetanse til å regulere fisket i vernesonen, og all fiskeriaktivitet
må foregå innenfor norske reguleringer.
Situasjonen ble
tilspisset gjennom utveksling av diplomatiske noter gjennom første
halvår 2021, der EU i realiteten stilte spørsmål ved vår enerett
til å regulere fiskeriene i vernesonen. EU gikk også til et offentlig
angrep på forvaltningsmodellen ved den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen
og bærekraften i kommisjonens kvotefastsettelse.
Det ble gjennomført
en rekke møter om saken både med EU og med Storbritannia der det
fra norsk side ble gitt uttrykk for vilje til å komme fram til en
ny stabil sitasjon både for kvotetildelingen i vernesonen og for
fisket i internasjonalt farvann i Barentshavet og i Norskehavet.
Her har situasjonen vært at særlig EU-fartøy for noen år siden startet
et rekefiske i Smutthullet der de benyttet en såkalt oppsamlingspose
for å ta vare på bifangsten, særlig av blåkveite, torsk og hyse,
som skilles ut ved bruk av en sorteringsrist i reketrålen. Denne
fangsten kommer på toppen av det regulerte fisket og innebærer et
uttak som ikke inngår i kvoteregnskapet. I Norskehavet har uenigheten
stått om hvor stor del av uerkvoten som skal fiskes i internasjonalt
farvann der.
Vi kom fram til
en forståelse med Storbritannia i desember. I denne forståelsen,
som er nedfelt skriftlig, men ikke er en folkerettslig bindende
avtale, gir vi fra norsk side uttrykk for at vi vil tildele britiske
fartøy en torskekvote i vernesonen basert på en viss prosent av beregningsgrunnlaget,
så lenge Storbritannia ikke tillater sine fartøy å fiske i internasjonalt
farvann ut over kvote tildelt av kyststatene, altså Norge og Russland,
eller for øvrig i forståelse med kyststatene. Denne motytelsen fra
Storbritannia er etter mønster av, men ikke parallell med, avtaler
som tidligere er inngått med Grønland, Island og Færøyene. Vi vurderer
forståelsen som et meget godt resultat for Norge og har arbeidet
for det samme resultatet overfor EU.
Overfor EU kom
dialogen ikke særlig langt i løpet av 2021. For å skape rom for
fortsatt dialog i 2022 ble det i desember fastsatt en midlertidig
kvote for EU-fartøy for første kvartal på 4 500 tonn torsk i vernesonen.
Så ble dialogen gjenopptatt i 2022, men den har ennå ikke ført fram.
Fra vår side er det framført at en tilsvarende forståelse som den
Storbritannia har akseptert, vil gi EU den høye og forutsigbare
kvoten som de har bedt om. Det har imidlertid hittil ikke vært mulig
å få aksept for at EU gir uttrykk for anerkjennelse av den norsk-russiske
fellesforvaltningen, og at den har gitt gode og bærekraftige resultater
til gunst for alle parter. Det er viktig for oss, gitt de angrepene
EU har kommet med på denne forvaltningsmodellen og forvaltningen.
Det har hittil
heller ikke vært mulig å få aksept for at de ikke skal fiske i internasjonalt
farvann ut over kvote tildelt av kyststatene, eller i forståelse
med disse. EU har tvert imot krevd at de i forståelsen, i tillegg
til den høye og forutsigbare torskekvoten, skal få løfte om kvoter som
dekker deres øvrige fiske i området, særlig av blåkveite og uer.
Den gevinsten de peker på for Norge, er at dette fisket da kommer
innenfor fastsatte kvoter og bærekraftige rammer. Vår vurdering
har vært at det vil være svært vanskelig å få Russland med på å
dele reduksjonen av kvotegrunnlaget som dette vil innebære, og at
en slik kvotetildeling mest sannsynlig vil måtte dekkes av norske
andeler.
Der står saken
akkurat nå. Vi har overfor EU gitt uttrykk for at vi fortsatt ønsker
en stabil situasjon i disse spørsmålene, og at vi derfor er villig
til å fortsette dialogen. Vi kan imidlertid ikke inngå kompromiss
om spørsmålene omkring våre suverene rettigheter og jurisdiksjon
i vernesonen, da dette er helt grunnleggende for stabiliteten i
disse områdene. I dialogen har EU akseptert norske suverene rettigheter
og jurisdiksjon og at dette inngår i en mulig forståelse, selv om
det altså ikke har kommet til uttrykk offentlig siden vi ikke har
nådd fram til en omforent forståelse.
Statsråd Bjørnar Skjæran: Først til spørsmålet om 30 pst.
vern. Der er det slik at dialogen med EU om konkret vern foregår
innenfor rammen av FN-sammenheng. Når det gjelder praktiske løsninger
for gjenreising av økosystemet mv., drøftes det innenfor rammen
av dialog med Horisont Europa.
Så til spørsmålet
fra Fylkesnes om hvor mye torsk det er snakk om. Dersom vi legger
samme beregning til grunn som i 2021, er det 14 500 tonn. Hvis vi
baserer det på det samme grunnlaget som vi nå har forhandlet fram med
Storbritannia, snakker vi om ca. 19 500 tonn. Men vårt utgangspunkt
er den rammen som har vært, 4 pst. og 3,77 pst. – nå har jeg ikke
tallet helt i hodet. Men i alle fall er vårt utgangspunkt det historiske
grunnlaget som har ligget der, og per i dag ligger fordelingen litt
under det.
Så til spørsmålet
om hvordan vi jobber opp mot EUs initiativ om alger. Vi har regelmessige
møter med DG MARE og EU i veterinærsammenheng, og så jobber vi også
i departementet med spørsmålet om tang og tare og det initiativet
som er tatt knyttet til tang og tare definert som mat.
Til spørsmålet
om jurisdiksjon tror jeg jeg vil ordlegge meg sånn at vi har ingen
diskusjon om jurisdiksjon. Der har ikke Norge noe å gå på. For oss
er det viktig at vi får slått det fast knyttet til andre diskusjoner
som vi har om utnyttelse av ressursene i dette området. Jeg tenker
at jeg redegjorde vel ganske klart for det.
Så til Tybring-Gjedde:
Vi ser det slik at den koblingen vi ønsker å gjøre, er å knytte
markedsadgangen til forhandlinger om det som populært kalles EØS-midler. Det
er det utgangspunktet vi har når vi går inn i de forhandlingene
som forhåpentligvis skal komme i gang i løpet av 2022, hvor vi gjør
den koblingen.