Lederen: Jeg
gir ordet til utenriksministeren, vær så god.
Utenriksminister
Ine M. Eriksen Søreide: Takk for det, leder.
Etter at mai i stor grad har vært
preget av EU- og EØS-saker, er det selvfølgelig hyggelig å kunne
runde av måneden med møte i Europautvalget.
Jeg deltok under EØS-rådsmøtet i
Brussel onsdag i forrige uke, og der bekreftet EUs sjefsforhandler
Michel Barnier at det gjenstår til dels svært vanskelige forhandlingstemaer,
knyttet til særlig institusjonelle spørsmål, såkalt «governance»,
og Nord-Irland, før man er i havn med utmeldingsavtalen. Som kjent
er enighet om utmeldingsvilkårene en forutsetning for at overgangsordningen
fra 29. mars 2019 til 31. desember 2020 skal tre i kraft. Norge
støtter løsningen om at Storbritannia fortsetter som om de var EU-medlem
i denne perioden. Etter den politiske enigheten om betingelsene
for en overgangsordning 19. mars har det ikke vært forslag eller
bevegelse når det gjelder spørsmålet om irskegrensen.
Barnier viste også til at EU har
startet drøftinger med Storbritannia om rammene for det framtidige
forholdet på et bredt spekter av samarbeidsområder. Han skisserte
elementene, som bl.a. inneholder handel, sikkerhetssamarbeid og
utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det kan inngå i en politisk erklæring,
som er forutsatt å bli en del av utmeldingsavtalen. Det har ikke
vært framgang i disse forhandlingene siden enigheten om betingelsene
for en overgangsordning i mars.
I EUs 27 retningslinjer til forhandlingene
om rammene for det framtidige forholdet, som ble vedtatt under Det
europeiske råd 22.–23. mars, understrekes det fra EUs side at det
ikke er mulig å gi Storbritannia adgang til det indre marked for
deler av økonomien, så lenge de trer ut av det indre marked og tollunionen
og avviser fri flyt av arbeidskraft.
Under EØS-rådsmøtet på onsdag ble
enigheten mellom EFTA-/EØS-landene og EU om betydningen av at det
indre markedet må fungere som en helhet også etter at Storbritannia
har gått ut av EU, understreket. Barnier var klar på at Storbritannia
med sine nåværende posisjoner ber om mer enn EU kan gi. Likevel
er målsettingen å bli enig i løpet av annet halvår 2018, så det
er tid til å gjennomføre de nødvendige godkjenningsprosedyrer i
både EU og Storbritannia. Dette brukes det betydelige ressurser
på, og Barnier selv er nå inne i sin tredje reiserunde til medlemslandene,
bl.a. for møte nasjonale parlamenter, sentrale organisasjoner og
næringsliv.
Barnier er svært opptatt av å holde
oss, altså EØS- og EFTA-landene, informert på både politisk og teknisk
nivå. Vi var enige om betydningen av å bygge videre på og trappe
opp den gode dialogen mellom EFTA-/EØS-statene og EUs forhandlere
og mellom EFTA-/EØS-landene og Storbritannia. Fra norsk side har
vi hele veien vært klare på at vi ønsker et så nært samarbeid med
Storbritannia som mulig etter brexit.
Representanten Svein Roald Hansen
ønsket å ha det neste temaet på dagsordenen, nemlig status for implementering
av EUs fjerde jernbanepakke. Jeg vil gi en helt overordnet redegjørelse,
men inviterer gjerne med samferdselsministeren på neste Europautvalgsmøte,
dersom det er ønskelig å få mer informasjon og en bredere redegjørelse.
Arbeidet med en eventuell gjennomføring
i Norge av EUs fjerde jernbanepakke fortsetter. Etter planen vil Stortinget
få oversendt lov- og samtykkeproposisjon til behandling i løpet
av 2018. Pakken er i tråd med regjeringas politikk om konkurranseutsetting
av persontogtrafikken og strukturering av jernbanesektoren. Mange
av endringene i pakken gjelder allerede i Norge. Det skal som hovedregel
avholdes konkurranse ved kjøp av offentlige persontransporttjenester.
Overgangsperioden for å innføre dette er lang, og eksisterende direktetildelte
avtaler varer til de løper ut. I visse tilfeller vil det fortsatt
være adgang til direktetildeling av kontrakter om offentlig tjeneste
uten anbud eller konkurranse. Handlefriheten for å spesifisere de
offentlige tjenestene og innrette konkurransen er stor. Her skal
det tas hensyn til nasjonale og regionale forhold og behov.
I en pressemelding varslet ESA 7.
mai at de vil bringe saken om den norske foreldrepengeordningen
inn for EFTA-domstolen. Dette er en prinsipielt viktig sak. Utforming
av foreldrepengeordningen er et viktig virkemiddel i den norske
familie- og likestillingspolitikken. ESA mener at aktivitetskravet
i foreldrepengeordningen strider mot EUs likestillingsdirektiv.
Årsaken til at vi har aktivitetskravet er at vi mener det er positivt
for likestilling at mødre jobber eller studerer mens fedre i en
periode har hovedansvar for barn og hjem. Det bør være opp til nasjonale
myndigheter og ikke ESA å bestemme hvilke vilkår som må være oppfylt
for å få rett til foreldrepenger i Norge. Vi vil nå avvente EFTA-domstolens
behandling av saken, men jeg inviterer også her gjerne med fagstatsråden
for å redegjøre nærmere for dette, hvis det er ønske om det, i Europautvalget.
Handel står nå høyt på dagsordenen
– og dessverre ikke bare med positivt fortegn. USAs kritikk av det
multilaterale handelssystemet slik vi kjenner det, kan ikke avfeies
som tilfeldige uttalelser. Vi må ta dem på alvor. Et stykke på vei
er det enighet internasjonalt med USA i at det er behov for å videreutvikle
WTO. Det er også enighet om at overkapasitet i enkelte sektorer
er reelle utfordringer som må håndteres, og at framvoksende økonomier,
inkludert Kina, må påta seg både økte forpliktelser og bedre etterlevelse
av de forpliktelsene de har.
Vi er derimot dypt uenig i virkemidlene
som tas i bruk. Proteksjonisme er ikke svaret. Det multilaterale handelssystemet
har tjent både USA og Norge godt i over 70 år. At det nå sås tvil
om respekten for dette, er urovekkende.
Så til stål og aluminium. Norge
har som kjent ikke fått et permanent og uforbeholdent unntak fra
USAs stål- og aluminiumstiltak. Siden sist møte i Europautvalget
har EU, Canada og Mexico fått forlenget sine midlertidige unntak
fram til 1. juni, altså fredag denne uka, mens Argentina, Australia,
Brasil og Sør-Korea er gitt såkalt varige unntak.
For å fremme våre syn og interesser
har vi i lengre tid tatt opp saken med USA i alle tilgjengelige
kanaler. Dette inkluderer budskapet om at WTO ikke må settes i spill.
Næringsministeren diskuterte saken senest i forrige uke med USAs
handelsminister Wilbur Ross. Jeg har også hatt samtaler med Ross.
Vi får signaler om at Norge kan forvente å bli behandlet likt med
EU, men det er ingen klarhet i eller garantier for hva dette egentlig
innebærer. Det er viktig å understreke her også at hvilke vilkår
som er lagt til grunn for de landene som har fått unntak, heller
ikke er klart, og der er det motstridende beskjeder fra USA og fra
de aktuelle landene.
Det har tidvis vært både frustrerende
og krevende å få USA i tale og få klare svar på hva som egentlig
er ønsket. Inntrykket er at det er krevende også for det embetsverket
i USA som vi vanligvis forholder oss til, å lese politiske signaler
fra Det hvite hus. Kollegaer som jeg snakker med, enten det er i
Brussel eller i Tokyo, beskriver samme frustrasjon.
Amerikanerne sier at et vilkår for
å oppnå varige unntak er å gå med på avtaler som begrenser handelen. Slike
avtaler er uttrykk for den sterkestes rett i handelspolitikken.
Såkalt frivillige eksportbegrensninger er også direkte i strid med
WTO-regelverket. Det ville være uforsvarlig av Norge å gå med på
en slik avtale. Det standpunktet deles også av EU og Japan, og jeg
forventer at de øvrige WTO-medlemmer også står opp for regelverk
og prinsipper. Det betyr imidlertid ikke at jeg nødvendigvis er
optimist med tanke på hvordan Norges og andre lands posisjon vil
være framover.
Jeg vil også nevne at vi dessverre
ser at tiltakene på stål og aluminium kan bli fulgt opp med tilsvarende
hindre når det gjelder biler. USA varslet i forrige uke undersøkelser
av bilimportens påvirkning på nasjonal sikkerhet. Koblingen til
nasjonal sikkerhet er her om mulig enda vanskeligere å forstå enn
for stål og aluminium, og en sånn sammenblanding av sikkerhetspolitikk
og handel bidrar til å svekke USAs troverdighet i internasjonal handelspolitikk.
Dersom undersøkelsene resulterer
i handelshindre, kan det ikke utelukkes at norsk eksport av bl.a.
bildeler kan bli berørt. Med forbehold om at vi nå bare nokså overfladisk
har fått sjekket tallene, ser det ut til at Norge eksporterte motorkjøretøy
og bildeler til en verdi av 7,4 mrd. kr i 2017. Også her er EU vårt
klart viktigste marked – ca. 3,5 pst. av eksporten gikk til USA.
Så til det europeiske markedet.
26. mars igangsatte EU undersøkelser med sikte på eventuelt å innføre
beskyttelsestiltak mot import av stål – i denne omgang ikke aluminium.
EU må forberede seg på å håndtere nye handelsstrømmer. Store produsentland
kan komme til å omdirigere produktene sine når de ikke har tilgang
til det amerikanske markedet.
Regjeringa jobber aktivt for å sikre
at eventuelle beskyttelsestiltak som måtte komme, ikke omfatter
stål fra Norge. EU er det klart største markedet for norske produsenter
av stål og stålprodukter. Målet er å få usikkerhet om videre handel
ryddet av veien og å få EU med på en prinsippbasert løsning hvor
Norge ikke omfattes av eventuelle beskyttelsestiltak, under henvisning
til EØS-avtalen. Dette er ambisiøst mål, men WTO-avtaleverket åpner
for en slik løsning. Jeg har ved flere anledninger tatt spørsmålet
opp med EUs handelskommissær, Cecilia Malmström, og jeg har vist
til at Norges helt spesielle posisjon som EØS-partner tilsier at
vi blir unntatt.
Som del av EUs handelspolitikk har
kommisjonen stor frihet i bruken av handelstiltak. Vi jobber derfor bredt
for å sikre forståelse for EØS-avtalen som grunnlag for full deltakelse
i det indre markedet, også i kontakt med EUs medlemsland. Vi må
være forberedt på at ting kan skje raskt, og vi har ingen garantier
for at vi vil få unntak, men det er forståelse for norske posisjoner
på EU-sida. Det er positivt at Malmström bekrefter – også gjennom
media – at de har mulighet til å gi unntak til Norge fordi EØS-avtalen
er en spesiell avtale. Vi er også selvsagt i nær kontakt med norsk
næringsliv om utviklingen.
Lederen: Tusen
takk. Da er det Hansen først, deretter Lysbakken. Hansen, vær så
god.
Svein
Roald Hansen (A): Takk for redegjørelsen.
Jeg har to spørsmål knyttet til
brexit. Det ene er: Er det noen som helst tvil om at begge partene,
EU og Storbritannia, er enige om at i den overgangsperioden vil
regelverket eller ordningene man blir enige om, omfatte hele EØS-området
og ikke bare EU-landene, slik at vi dekkes opp av det?
Det andre er: Det kom en rapport
fra brexit-komiteen i parlamentet i går om status i forhandlingene,
og i den er det uttrykt store bekymringer på de fleste områder.
En av dem gjaldt borgernes rettigheter, om man i Storbritannia greier
å bygge opp systemer som gjør at man blir registrert og får rettigheter
osv., men også i enkelte EU-land – om det var på plass. Da er spørsmålet: Har
vi orden i eget hus når det gjelder britene som er her?
Audun
Lysbakken (SV): Jeg har et spørsmål knyttet til det med foreldrepermisjon,
for gjennom mediedekningen var det litt uklart for meg hva ESA egentlig
kritiserer ved den norske ordningen. Det er stor forskjell på om
de mener at alle fedre skal ha lik rett til fedrekvote, eller om
de mener at man skal ha rett til å få foreldrepenger gjennom hele
makstiden, altså opp til mer enn ett år, som i praksis vil bety
at den norske staten også i tilfeller der mor er hjemme, likevel
vil måtte betale for at far også skal være hjemme i et helt år.
Så det er stor forskjell på hvilke av de to tingene det er ESA spør
om. Det er litt uklart for meg, så jeg lurer på om utenriksministeren
kan klare opp i det.
Sverre
Myrli (A): Jeg har et spørsmål om EUs fjerde jernbanepakke.
Det er fem direktiver der som er aktuelle, og som må gjennomføres,
hvor det vel er to av dem som i særdeleshet er politisk kontroversielle.
Jeg regner med at utenriksministeren også har fått med seg den betydelige
interessen det er om de det gjelder. Det gjelder direktiv nr. 1,
som heter Åpning av nasjonale jernbanepassasjermarkeder, som går
ut på at der staten ikke kjøper jernbanetjenester, er markedet nå
åpent for alle og direktiv nr. 2, som heter Åpning av markedet for nasjonal
persontransport med jernbane, som omfatter der staten kjøper jernbanetjenester,
subsidierer jernbanetjenester – eller offentlig kjøp, som vi gjerne
kaller det i Norge – hvor det nå i henhold til direktivet blir slik at
alt offentlig kjøp må ut på anbud, må konkurranseutsettes.
Så er det riktig som utenriksministeren
sier, at Stortinget i Norge med knapt flertall for tre år siden
vedtok at all jernbanetrafikk i Norge skal konkurranseutsettes – i
Norge er det jo nesten bare offentlig kjøp, all jernbanetrafikk
krever det, nesten all jernbanetrafikk, og der har altså Stortinget
vedtatt at alt skal konkurranseutsettes. I bakgrunnsinformasjonen
vi har fått i dag, står det at de to direktivene kan gjennomføres
ved endring av forskrift. Vil det da si at regjeringen ikke planlegger
å legge de spørsmålene fram for Stortinget, ettersom det da, så vidt
jeg skjønner, ikke trengs endring i lovverket?
Lederen: Neste
taler er Nævra. Dere må ikke forvirre oss – det er ikke slik at
man har satt seg på høyresida for å understreke en slags avstand
til Lysbakken, og representere høyresida i SV? Nævra, vær så god.
Arne
Nævra (SV): Hvis det er meg du snakker om, så er jeg fortsatt
med i SV, ja.
Jeg har full forståelse for at utenriksministeren
ikke er fagstatsråd for samferdsel. Men redegjørelsen om fjerde
jernbanepakke var kanskje litt kort og tynn. For som Myrli sier,
er det som skjer i jernbanesektoren nå, omfattet av veldig stor
interesse. Det som mange har vært opptatt av, er forholdet mellom
Statens jernbanetilsyn og ERA, hva slags overføring av myndighet
man har på sikkerhet og ansvaret for at linjer og infrastruktur
er i orden. Og som man sikkert også er kjent med, har forbundene
som er knyttet til jernbanen, vært veldig opptatt av akkurat dette
spørsmålet. Så kunne statsråden si lite grann om det – hvis hun
har kunnskaper på bordet om akkurat det – og eventuelt om detaljer
rundt overføring av myndighet fra SJT til ERA og komme tilbake til
Stortinget? Det var det ene.
Det andre er: Det har vært veldig
mye snakk om lokføreropplæringen, om den er i strid med EUs regelverk. Så
vidt jeg har forstått, har statsråd Solvik-Olsen opplyst at den
opplæringen – på samme nivå – skal fortsette etter jernbanepakken.
Har utenriksministeren noe videre informasjon, ut over det som Solvik-Olsen
har sagt, eller kan hun bekrefte det? For vi har også hørt at en
sånn mulighet ikke er forpliktende, men bare frivillig.
Geir
Pollestad (Sp): Eg har eit spørsmål om auka toll inn til
USA på stål og aluminium. Eg prøvde meg i EU-/EØS-debatten på å
antyda at Noreg og EU har hatt litt ulike haldningar, basert på
informasjon me fekk under eit besøk til EU-delegasjonen. Så spørsmålet
mitt er eigentleg: Er det rett oppfatta at Noreg har ei meir prinsipiell
WTO-tilnærming til tolltiltaka til USA enn det EU har, og at dei
kanskje har ei meir pragmatisk ordning?
Viss eg får lov, vil eg berre signalisera
at det er to saker som det framover er spesiell interesse for at
me vert haldne orienterte om. Det gjeld EUs jordbrukspolitikk i kjølvatnet
av brexit, der me fekk signal i Europaparlamentet om at konsekvensane
særleg for Sverige og Danmark kan verta ganske store, og at det
vil ha direkte konsekvensar for Noreg. Den andre saka er arbeidet
i EU med regulering av makt i matvarekjedene. Dei to siste her forventar
eg ikkje noko utfyllande svar på, men det er berre eit signal om
at det er to saker som det er interessant å verta halde orientert
om.
Sigbjørn
Gjelsvik (Sp): For det første vil jeg understreke at de spørsmålene
som Nævra stilte angående den fjerde jernbanepakken, er vi også
er opptatt av, og om hvordan Stortinget blir involvert.
Så til brexit. Det var et større
tema i EU- og EØS-debatten her om dagen, så jeg skal ikke gjenta
det, men har et spørsmål. Har det vært noe kontakt mellom Storbritannia
og EFTA-landene og eventuelt Norge om mulig deltakelse i EØS eller
EFTA, og hva har i så fall blitt uttrykt fra norsk side?
Et annet spørsmål går på fiskeri.
Når britene nå skal ut av EUs felles fiskeripolitikk, får de ansvar
for forvaltning selv – i områder som er nær Norge. Hva slags framdrift
er det i samtalene med britene om den framtidige reguleringen i
våre felles havområder?
Lederen: Da
er det ikke flere på talerlisten.
Da gir jeg ordet til utenriksministeren,
vær så god.
Utenriksminister
Ine M. Eriksen Søreide: Da skal jeg etter beste evne forsøke
å svare på spørsmålene
Når det gjelder detaljer rundt den
fjerde jernbanepakken, tror jeg det er bedre både for komiteen og
de fleste at samferdselsministeren redegjør litt nærmere for den,
for han sitter med detaljkunnskapen. Jeg tror det er greit å ha
han inne for å diskutere dette.
Som jeg nevnte i innledningen min,
er planen at Stortinget skal få seg forelagt lov- og samtykkeproposisjonen
i løpet av 2018. Der skal det være det som er nødvendig for å gjennomføre
dette i norsk rett. Den skal, så vidt jeg forstår, ut på høring
nå i løpet av ganske kort tid. Men igjen så tror jeg det kan være
fornuftig å ha en samtale med samferdselsministeren om det.
Når det gjelder spørsmålet som Svein
Roald Hansen stilte om brexit, er det, som vi også diskuterte onsdag
på EØS-rådsmøtet, ikke noen tvil om at overgangen, dersom man da
blir enig om utmeldingsvilkårene, omfatter hele EØS-området. Det
betyr at Storbritannia fortsetter som om de er EU-medlem, og da
for så vidt også EØS-medlem, som de jo er i kraft av å være EU-medlem,
i perioden fram til 31. desember 2020. Og så langt har det ikke
vært noen diskusjon rundt det. Men det betyr samtidig at britene
i den perioden også vil måtte ta inn ny lovgivning og nye rettsakter,
men de trer ut av institusjonene der man sitter og foretar beslutningene.
Igjen henger alt på at de får en enighet om utmeldingsvilkårene. Og
det er særlig grensespørsmålene og en del institusjonelle spørsmål
som er vanskelige.
Spørsmålene om borgernes rettigheter
har vært et av de viktigste temaene på norsk side å ha direkte dialog med
britene om, for å sikre forutsigbarhet for norske borgere og opptjente
rettigheter, men også for å sikre forutsigbarhet for norsk næringsliv.
De veldig klare signalene vi får fra britene og fra statsministeren,
er at dette er å anse som løst for Norges del. Og jeg har ikke noen annen
informasjon nå enn at vi også har god oversikt over britiske borgere
i Norge og deres rettigheter, og at vi ikke har noen intensjon om
å gjøre noen endringer i det, heller. Så det er likt på begge sider.
Så til Lysbakkens spørsmål om foreldrepenger.
Det er altså etter ESAs vurdering tre krav de mener er ulovlige.
Det ene er dette aktivitetskravet,
altså at mor må ut i jobb eller studier for at far skal kunne ta
ut foreldrepenger.
Det andre er at hvis mor jobber
deltid etter at hun går tilbake i jobb, blir fars andel redusert
tilsvarende den tida – altså stillingsandelen.
Det tredje de har pekt på, er at
hvis bare far har opptjent rett til foreldrepenger, vil aktivitetskravet
gjelde hele foreldrepengeperioden. Det betyr da at hvis mor ikke
oppfyller aktivitetskravet, får ikke far rett til foreldrepenger
i det hele tatt – heller ikke fedrekvoten.
Det er dette ESA har lagt til grunn.
Og som sagt – det er tidlig i prosessen ennå, men vi følger selvfølgelig
saken veldig nøye, og vi er uenig i ESAs vurderinger. Men det er
i hvert fall dette de har grunngitt det med. – Jeg håper det var
litt oppklarende med tanke på hva de har ment.
Så til spørsmålet om toll, og om
EU og Norge har ulik holdning. Vel, jeg tror vi kan si det sånn
at disse diskusjonene hadde vi for så vidt sist i 2002. Da var det
en nokså tilsvarende situasjon. Da ble det løst ved at man lagde
rammer rundt beskyttelsestiltakene fra EUs side, som gjorde at vi
reelt sett ikke ble rammet av det. Det finnes ulike løsninger som
kan diskuteres, men man satte kvoten så høyt at vi ikke ble rammet.
Det jeg mener er viktig, er å ha
en prinsipiell tilnærming til dette både fordi WTO-regelverket åpner
for det og fordi vi ikke er et vanlig tredjeland. Vi er fullt integrert i
det indre marked med alle fordeler og for så vidt ulemper det måtte
ha. Det betyr også at vi er i en annen situasjon enn f.eks. et land
som eksporterer utenfra og inn på det europeiske markedet. Vi er
en fullintegrert del av det europeiske markedet. Noe av poenget
med det indre marked, er nettopp at det behandles som en enhet.
Man kan ikke splitte opp de fire
frihetene, og man kan heller ikke splitte opp markedet i enkeltland.
Det er også en av de utfordringene Storbritannia nå møter, at de
ikke kan være både innenfor og utenfor det indre marked samtidig,
og de kan ikke være delvis innenfor. Det betyr at skal et land være
med i det indre marked, er det med fullt og helt. Det betyr også
at vi fra norsk side, som er det, også selvfølgelig forbeholder
oss de rettighetene som følger med å være helt integrert.
Jeg kan også nevne noe i sammenheng
med spørsmålet til Gjelsvik om kontakten mellom Storbritannia og
EFTA-landene. Vi har jevnlig og god kontakt gjennom våre tre EFTA-land,
men også selvfølgelig direkte med britene. Og det er fortsatt fra
britenes side uttrykt veldig klart at det ikke er noe ønske om EØS-medlemskap. Men
debatten vil sannsynligvis kunne fortsette i månedene framover.
Det som er viktig å huske på i den sammenhengen, er at den diskusjonen
som kom i Overhuset var interessant fordi den ikke pekte på det
som da vil måtte være en naturlig løsning for Storbritannia hvis
de ikke lenger er EU-medlem og ønsker å bli EØS-medlem, og det er
at de da må gå inn i EFTA. Det har de så langt heller ikke uttrykt
noe ønske om.
Som jeg var inne på både i redegjørelsen
og i debatten vi hadde i Stortinget etter redegjørelsen, er det
tvert imot sånn at britene helt klart har understreket hvorfor EØS-medlemskap
ikke vil være i tråd med britiske interesser, slik de formulerer
det nå. Det kan selvfølgelig endre seg over tid, men vi har altså
ingen signaler fra den britiske regjeringen om at de har endret
sin grunnleggende posisjon, nemlig at de ønsker å ha egen regelverksutforming
og ikke være del av et felles regelverk. De ønsker heller ikke å
være del av det indre marked, men de ønsker å ha tilknytning på
enkelte områder, men altså ikke være en del av det indre marked.
Når det så gjelder spørsmålet om
landbrukspolitikk, kommer jeg gjerne tilbake til både det og spørsmålet
om matvarekjeder. Det kan godt hende at begge deler vil egne seg
godt for landbruks- og matministeren og eventuell andre statsråder.
Man kan si at det som er det første som kommer til å skje, er at
budsjettet for EUs felles landbrukspolitikk blir mindre når britene
går ut. Men utover det får det ikke noen direkte konsekvenser for
politikken som sådan, men det er klart at det er mange diskusjoner
nå knyttet til hvordan den vil se ut i framtida, men ikke primært
fordi britene går ut – det vil ikke automatisk endre ting. Men det
er klart at det at budsjettene blir mindre, vil kunne generere endringer
– det vet man for så vidt ikke.
– Da tror jeg jeg var så noenlunde
igjennom. Og som sagt ber jeg om forståelse for at det kan være,
tror jeg, klokt at samferdselsministeren besvarer de mer detaljerte
spørsmålene rundt jernbanepakka.
Lederen: Da
er det ikke flere som har tegnet seg.