Lederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren, vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Takk for det, leder.

Etter at mai i stor grad har vært preget av EU- og EØS-saker, er det selvfølgelig hyggelig å kunne runde av måneden med møte i Europautvalget.

Jeg deltok under EØS-rådsmøtet i Brussel onsdag i forrige uke, og der bekreftet EUs sjefsforhandler Michel Barnier at det gjenstår til dels svært vanskelige forhandlingstemaer, knyttet til særlig institusjonelle spørsmål, såkalt «governance», og Nord-Irland, før man er i havn med utmeldingsavtalen. Som kjent er enighet om utmeldingsvilkårene en forutsetning for at overgangsordningen fra 29. mars 2019 til 31. desember 2020 skal tre i kraft. Norge støtter løsningen om at Storbritannia fortsetter som om de var EU-medlem i denne perioden. Etter den politiske enigheten om betingelsene for en overgangsordning 19. mars har det ikke vært forslag eller bevegelse når det gjelder spørsmålet om irskegrensen.

Barnier viste også til at EU har startet drøftinger med Storbritannia om rammene for det framtidige forholdet på et bredt spekter av samarbeidsområder. Han skisserte elementene, som bl.a. inneholder handel, sikkerhetssamarbeid og utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det kan inngå i en politisk erklæring, som er forutsatt å bli en del av utmeldingsavtalen. Det har ikke vært framgang i disse forhandlingene siden enigheten om betingelsene for en overgangsordning i mars.

I EUs 27 retningslinjer til forhandlingene om rammene for det framtidige forholdet, som ble vedtatt under Det europeiske råd 22.–23. mars, understrekes det fra EUs side at det ikke er mulig å gi Storbritannia adgang til det indre marked for deler av økonomien, så lenge de trer ut av det indre marked og tollunionen og avviser fri flyt av arbeidskraft.

Under EØS-rådsmøtet på onsdag ble enigheten mellom EFTA-/EØS-landene og EU om betydningen av at det indre markedet må fungere som en helhet også etter at Storbritannia har gått ut av EU, understreket. Barnier var klar på at Storbritannia med sine nåværende posisjoner ber om mer enn EU kan gi. Likevel er målsettingen å bli enig i løpet av annet halvår 2018, så det er tid til å gjennomføre de nødvendige godkjenningsprosedyrer i både EU og Storbritannia. Dette brukes det betydelige ressurser på, og Barnier selv er nå inne i sin tredje reiserunde til medlemslandene, bl.a. for møte nasjonale parlamenter, sentrale organisasjoner og næringsliv.

Barnier er svært opptatt av å holde oss, altså EØS- og EFTA-landene, informert på både politisk og teknisk nivå. Vi var enige om betydningen av å bygge videre på og trappe opp den gode dialogen mellom EFTA-/EØS-statene og EUs forhandlere og mellom EFTA-/EØS-landene og Storbritannia. Fra norsk side har vi hele veien vært klare på at vi ønsker et så nært samarbeid med Storbritannia som mulig etter brexit.

Representanten Svein Roald Hansen ønsket å ha det neste temaet på dagsordenen, nemlig status for implementering av EUs fjerde jernbanepakke. Jeg vil gi en helt overordnet redegjørelse, men inviterer gjerne med samferdselsministeren på neste Europautvalgsmøte, dersom det er ønskelig å få mer informasjon og en bredere redegjørelse.

Arbeidet med en eventuell gjennomføring i Norge av EUs fjerde jernbanepakke fortsetter. Etter planen vil Stortinget få oversendt lov- og samtykkeproposisjon til behandling i løpet av 2018. Pakken er i tråd med regjeringas politikk om konkurranseutsetting av persontogtrafikken og strukturering av jernbanesektoren. Mange av endringene i pakken gjelder allerede i Norge. Det skal som hovedregel avholdes konkurranse ved kjøp av offentlige persontransporttjenester. Overgangsperioden for å innføre dette er lang, og eksisterende direktetildelte avtaler varer til de løper ut. I visse tilfeller vil det fortsatt være adgang til direktetildeling av kontrakter om offentlig tjeneste uten anbud eller konkurranse. Handlefriheten for å spesifisere de offentlige tjenestene og innrette konkurransen er stor. Her skal det tas hensyn til nasjonale og regionale forhold og behov.

I en pressemelding varslet ESA 7. mai at de vil bringe saken om den norske foreldrepengeordningen inn for EFTA-domstolen. Dette er en prinsipielt viktig sak. Utforming av foreldrepengeordningen er et viktig virkemiddel i den norske familie- og likestillingspolitikken. ESA mener at aktivitetskravet i foreldrepengeordningen strider mot EUs likestillingsdirektiv. Årsaken til at vi har aktivitetskravet er at vi mener det er positivt for likestilling at mødre jobber eller studerer mens fedre i en periode har hovedansvar for barn og hjem. Det bør være opp til nasjonale myndigheter og ikke ESA å bestemme hvilke vilkår som må være oppfylt for å få rett til foreldrepenger i Norge. Vi vil nå avvente EFTA-domstolens behandling av saken, men jeg inviterer også her gjerne med fagstatsråden for å redegjøre nærmere for dette, hvis det er ønske om det, i Europautvalget.

Handel står nå høyt på dagsordenen – og dessverre ikke bare med positivt fortegn. USAs kritikk av det multilaterale handelssystemet slik vi kjenner det, kan ikke avfeies som tilfeldige uttalelser. Vi må ta dem på alvor. Et stykke på vei er det enighet internasjonalt med USA i at det er behov for å videreutvikle WTO. Det er også enighet om at overkapasitet i enkelte sektorer er reelle utfordringer som må håndteres, og at framvoksende økonomier, inkludert Kina, må påta seg både økte forpliktelser og bedre etterlevelse av de forpliktelsene de har.

Vi er derimot dypt uenig i virkemidlene som tas i bruk. Proteksjonisme er ikke svaret. Det multilaterale handelssystemet har tjent både USA og Norge godt i over 70 år. At det nå sås tvil om respekten for dette, er urovekkende.

Så til stål og aluminium. Norge har som kjent ikke fått et permanent og uforbeholdent unntak fra USAs stål- og aluminiumstiltak. Siden sist møte i Europautvalget har EU, Canada og Mexico fått forlenget sine midlertidige unntak fram til 1. juni, altså fredag denne uka, mens Argentina, Australia, Brasil og Sør-Korea er gitt såkalt varige unntak.

For å fremme våre syn og interesser har vi i lengre tid tatt opp saken med USA i alle tilgjengelige kanaler. Dette inkluderer budskapet om at WTO ikke må settes i spill. Næringsministeren diskuterte saken senest i forrige uke med USAs handelsminister Wilbur Ross. Jeg har også hatt samtaler med Ross. Vi får signaler om at Norge kan forvente å bli behandlet likt med EU, men det er ingen klarhet i eller garantier for hva dette egentlig innebærer. Det er viktig å understreke her også at hvilke vilkår som er lagt til grunn for de landene som har fått unntak, heller ikke er klart, og der er det motstridende beskjeder fra USA og fra de aktuelle landene.

Det har tidvis vært både frustrerende og krevende å få USA i tale og få klare svar på hva som egentlig er ønsket. Inntrykket er at det er krevende også for det embetsverket i USA som vi vanligvis forholder oss til, å lese politiske signaler fra Det hvite hus. Kollegaer som jeg snakker med, enten det er i Brussel eller i Tokyo, beskriver samme frustrasjon.

Amerikanerne sier at et vilkår for å oppnå varige unntak er å gå med på avtaler som begrenser handelen. Slike avtaler er uttrykk for den sterkestes rett i handelspolitikken. Såkalt frivillige eksportbegrensninger er også direkte i strid med WTO-regelverket. Det ville være uforsvarlig av Norge å gå med på en slik avtale. Det standpunktet deles også av EU og Japan, og jeg forventer at de øvrige WTO-medlemmer også står opp for regelverk og prinsipper. Det betyr imidlertid ikke at jeg nødvendigvis er optimist med tanke på hvordan Norges og andre lands posisjon vil være framover.

Jeg vil også nevne at vi dessverre ser at tiltakene på stål og aluminium kan bli fulgt opp med tilsvarende hindre når det gjelder biler. USA varslet i forrige uke undersøkelser av bilimportens påvirkning på nasjonal sikkerhet. Koblingen til nasjonal sikkerhet er her om mulig enda vanskeligere å forstå enn for stål og aluminium, og en sånn sammenblanding av sikkerhetspolitikk og handel bidrar til å svekke USAs troverdighet i internasjonal handelspolitikk.

Dersom undersøkelsene resulterer i handelshindre, kan det ikke utelukkes at norsk eksport av bl.a. bildeler kan bli berørt. Med forbehold om at vi nå bare nokså overfladisk har fått sjekket tallene, ser det ut til at Norge eksporterte motorkjøretøy og bildeler til en verdi av 7,4 mrd. kr i 2017. Også her er EU vårt klart viktigste marked – ca. 3,5 pst. av eksporten gikk til USA.

Så til det europeiske markedet. 26. mars igangsatte EU undersøkelser med sikte på eventuelt å innføre beskyttelsestiltak mot import av stål – i denne omgang ikke aluminium. EU må forberede seg på å håndtere nye handelsstrømmer. Store produsentland kan komme til å omdirigere produktene sine når de ikke har tilgang til det amerikanske markedet.

Regjeringa jobber aktivt for å sikre at eventuelle beskyttelsestiltak som måtte komme, ikke omfatter stål fra Norge. EU er det klart største markedet for norske produsenter av stål og stålprodukter. Målet er å få usikkerhet om videre handel ryddet av veien og å få EU med på en prinsippbasert løsning hvor Norge ikke omfattes av eventuelle beskyttelsestiltak, under henvisning til EØS-avtalen. Dette er ambisiøst mål, men WTO-avtaleverket åpner for en slik løsning. Jeg har ved flere anledninger tatt spørsmålet opp med EUs handelskommissær, Cecilia Malmström, og jeg har vist til at Norges helt spesielle posisjon som EØS-partner tilsier at vi blir unntatt.

Som del av EUs handelspolitikk har kommisjonen stor frihet i bruken av handelstiltak. Vi jobber derfor bredt for å sikre forståelse for EØS-avtalen som grunnlag for full deltakelse i det indre markedet, også i kontakt med EUs medlemsland. Vi må være forberedt på at ting kan skje raskt, og vi har ingen garantier for at vi vil få unntak, men det er forståelse for norske posisjoner på EU-sida. Det er positivt at Malmström bekrefter – også gjennom media – at de har mulighet til å gi unntak til Norge fordi EØS-avtalen er en spesiell avtale. Vi er også selvsagt i nær kontakt med norsk næringsliv om utviklingen.

Lederen: Tusen takk. Da er det Hansen først, deretter Lysbakken. Hansen, vær så god.

Svein Roald Hansen (A): Takk for redegjørelsen.

Jeg har to spørsmål knyttet til brexit. Det ene er: Er det noen som helst tvil om at begge partene, EU og Storbritannia, er enige om at i den overgangsperioden vil regelverket eller ordningene man blir enige om, omfatte hele EØS-området og ikke bare EU-landene, slik at vi dekkes opp av det?

Det andre er: Det kom en rapport fra brexit-komiteen i parlamentet i går om status i forhandlingene, og i den er det uttrykt store bekymringer på de fleste områder. En av dem gjaldt borgernes rettigheter, om man i Storbritannia greier å bygge opp systemer som gjør at man blir registrert og får rettigheter osv., men også i enkelte EU-land – om det var på plass. Da er spørsmålet: Har vi orden i eget hus når det gjelder britene som er her?

Audun Lysbakken (SV): Jeg har et spørsmål knyttet til det med foreldrepermisjon, for gjennom mediedekningen var det litt uklart for meg hva ESA egentlig kritiserer ved den norske ordningen. Det er stor forskjell på om de mener at alle fedre skal ha lik rett til fedrekvote, eller om de mener at man skal ha rett til å få foreldrepenger gjennom hele makstiden, altså opp til mer enn ett år, som i praksis vil bety at den norske staten også i tilfeller der mor er hjemme, likevel vil måtte betale for at far også skal være hjemme i et helt år. Så det er stor forskjell på hvilke av de to tingene det er ESA spør om. Det er litt uklart for meg, så jeg lurer på om utenriksministeren kan klare opp i det.

Sverre Myrli (A): Jeg har et spørsmål om EUs fjerde jernbanepakke. Det er fem direktiver der som er aktuelle, og som må gjennomføres, hvor det vel er to av dem som i særdeleshet er politisk kontroversielle. Jeg regner med at utenriksministeren også har fått med seg den betydelige interessen det er om de det gjelder. Det gjelder direktiv nr. 1, som heter Åpning av nasjonale jernbanepassasjermarkeder, som går ut på at der staten ikke kjøper jernbanetjenester, er markedet nå åpent for alle og direktiv nr. 2, som heter Åpning av markedet for nasjonal persontransport med jernbane, som omfatter der staten kjøper jernbanetjenester, subsidierer jernbanetjenester – eller offentlig kjøp, som vi gjerne kaller det i Norge – hvor det nå i henhold til direktivet blir slik at alt offentlig kjøp må ut på anbud, må konkurranseutsettes.

Så er det riktig som utenriksministeren sier, at Stortinget i Norge med knapt flertall for tre år siden vedtok at all jernbanetrafikk i Norge skal konkurranseutsettes – i Norge er det jo nesten bare offentlig kjøp, all jernbanetrafikk krever det, nesten all jernbanetrafikk, og der har altså Stortinget vedtatt at alt skal konkurranseutsettes. I bakgrunnsinformasjonen vi har fått i dag, står det at de to direktivene kan gjennomføres ved endring av forskrift. Vil det da si at regjeringen ikke planlegger å legge de spørsmålene fram for Stortinget, ettersom det da, så vidt jeg skjønner, ikke trengs endring i lovverket?

Lederen: Neste taler er Nævra. Dere må ikke forvirre oss – det er ikke slik at man har satt seg på høyresida for å understreke en slags avstand til Lysbakken, og representere høyresida i SV? Nævra, vær så god.

Arne Nævra (SV): Hvis det er meg du snakker om, så er jeg fortsatt med i SV, ja.

Jeg har full forståelse for at utenriksministeren ikke er fagstatsråd for samferdsel. Men redegjørelsen om fjerde jernbanepakke var kanskje litt kort og tynn. For som Myrli sier, er det som skjer i jernbanesektoren nå, omfattet av veldig stor interesse. Det som mange har vært opptatt av, er forholdet mellom Statens jernbanetilsyn og ERA, hva slags overføring av myndighet man har på sikkerhet og ansvaret for at linjer og infrastruktur er i orden. Og som man sikkert også er kjent med, har forbundene som er knyttet til jernbanen, vært veldig opptatt av akkurat dette spørsmålet. Så kunne statsråden si lite grann om det – hvis hun har kunnskaper på bordet om akkurat det – og eventuelt om detaljer rundt overføring av myndighet fra SJT til ERA og komme tilbake til Stortinget? Det var det ene.

Det andre er: Det har vært veldig mye snakk om lokføreropplæringen, om den er i strid med EUs regelverk. Så vidt jeg har forstått, har statsråd Solvik-Olsen opplyst at den opplæringen – på samme nivå – skal fortsette etter jernbanepakken. Har utenriksministeren noe videre informasjon, ut over det som Solvik-Olsen har sagt, eller kan hun bekrefte det? For vi har også hørt at en sånn mulighet ikke er forpliktende, men bare frivillig.

Geir Pollestad (Sp): Eg har eit spørsmål om auka toll inn til USA på stål og aluminium. Eg prøvde meg i EU-/EØS-debatten på å antyda at Noreg og EU har hatt litt ulike haldningar, basert på informasjon me fekk under eit besøk til EU-delegasjonen. Så spørsmålet mitt er eigentleg: Er det rett oppfatta at Noreg har ei meir prinsipiell WTO-tilnærming til tolltiltaka til USA enn det EU har, og at dei kanskje har ei meir pragmatisk ordning?

Viss eg får lov, vil eg berre signalisera at det er to saker som det framover er spesiell interesse for at me vert haldne orienterte om. Det gjeld EUs jordbrukspolitikk i kjølvatnet av brexit, der me fekk signal i Europaparlamentet om at konsekvensane særleg for Sverige og Danmark kan verta ganske store, og at det vil ha direkte konsekvensar for Noreg. Den andre saka er arbeidet i EU med regulering av makt i matvarekjedene. Dei to siste her forventar eg ikkje noko utfyllande svar på, men det er berre eit signal om at det er to saker som det er interessant å verta halde orientert om.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): For det første vil jeg understreke at de spørsmålene som Nævra stilte angående den fjerde jernbanepakken, er vi også er opptatt av, og om hvordan Stortinget blir involvert.

Så til brexit. Det var et større tema i EU- og EØS-debatten her om dagen, så jeg skal ikke gjenta det, men har et spørsmål. Har det vært noe kontakt mellom Storbritannia og EFTA-landene og eventuelt Norge om mulig deltakelse i EØS eller EFTA, og hva har i så fall blitt uttrykt fra norsk side?

Et annet spørsmål går på fiskeri. Når britene nå skal ut av EUs felles fiskeripolitikk, får de ansvar for forvaltning selv – i områder som er nær Norge. Hva slags framdrift er det i samtalene med britene om den framtidige reguleringen i våre felles havområder?

Lederen: Da er det ikke flere på talerlisten.

Da gir jeg ordet til utenriksministeren, vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Da skal jeg etter beste evne forsøke å svare på spørsmålene

Når det gjelder detaljer rundt den fjerde jernbanepakken, tror jeg det er bedre både for komiteen og de fleste at samferdselsministeren redegjør litt nærmere for den, for han sitter med detaljkunnskapen. Jeg tror det er greit å ha han inne for å diskutere dette.

Som jeg nevnte i innledningen min, er planen at Stortinget skal få seg forelagt lov- og samtykkeproposisjonen i løpet av 2018. Der skal det være det som er nødvendig for å gjennomføre dette i norsk rett. Den skal, så vidt jeg forstår, ut på høring nå i løpet av ganske kort tid. Men igjen så tror jeg det kan være fornuftig å ha en samtale med samferdselsministeren om det.

Når det gjelder spørsmålet som Svein Roald Hansen stilte om brexit, er det, som vi også diskuterte onsdag på EØS-rådsmøtet, ikke noen tvil om at overgangen, dersom man da blir enig om utmeldingsvilkårene, omfatter hele EØS-området. Det betyr at Storbritannia fortsetter som om de er EU-medlem, og da for så vidt også EØS-medlem, som de jo er i kraft av å være EU-medlem, i perioden fram til 31. desember 2020. Og så langt har det ikke vært noen diskusjon rundt det. Men det betyr samtidig at britene i den perioden også vil måtte ta inn ny lovgivning og nye rettsakter, men de trer ut av institusjonene der man sitter og foretar beslutningene. Igjen henger alt på at de får en enighet om utmeldingsvilkårene. Og det er særlig grensespørsmålene og en del institusjonelle spørsmål som er vanskelige.

Spørsmålene om borgernes rettigheter har vært et av de viktigste temaene på norsk side å ha direkte dialog med britene om, for å sikre forutsigbarhet for norske borgere og opptjente rettigheter, men også for å sikre forutsigbarhet for norsk næringsliv. De veldig klare signalene vi får fra britene og fra statsministeren, er at dette er å anse som løst for Norges del. Og jeg har ikke noen annen informasjon nå enn at vi også har god oversikt over britiske borgere i Norge og deres rettigheter, og at vi ikke har noen intensjon om å gjøre noen endringer i det, heller. Så det er likt på begge sider.

Så til Lysbakkens spørsmål om foreldrepenger. Det er altså etter ESAs vurdering tre krav de mener er ulovlige.

Det ene er dette aktivitetskravet, altså at mor må ut i jobb eller studier for at far skal kunne ta ut foreldrepenger.

Det andre er at hvis mor jobber deltid etter at hun går tilbake i jobb, blir fars andel redusert tilsvarende den tida – altså stillingsandelen.

Det tredje de har pekt på, er at hvis bare far har opptjent rett til foreldrepenger, vil aktivitetskravet gjelde hele foreldrepengeperioden. Det betyr da at hvis mor ikke oppfyller aktivitetskravet, får ikke far rett til foreldrepenger i det hele tatt – heller ikke fedrekvoten.

Det er dette ESA har lagt til grunn. Og som sagt – det er tidlig i prosessen ennå, men vi følger selvfølgelig saken veldig nøye, og vi er uenig i ESAs vurderinger. Men det er i hvert fall dette de har grunngitt det med. – Jeg håper det var litt oppklarende med tanke på hva de har ment.

Så til spørsmålet om toll, og om EU og Norge har ulik holdning. Vel, jeg tror vi kan si det sånn at disse diskusjonene hadde vi for så vidt sist i 2002. Da var det en nokså tilsvarende situasjon. Da ble det løst ved at man lagde rammer rundt beskyttelsestiltakene fra EUs side, som gjorde at vi reelt sett ikke ble rammet av det. Det finnes ulike løsninger som kan diskuteres, men man satte kvoten så høyt at vi ikke ble rammet.

Det jeg mener er viktig, er å ha en prinsipiell tilnærming til dette både fordi WTO-regelverket åpner for det og fordi vi ikke er et vanlig tredjeland. Vi er fullt integrert i det indre marked med alle fordeler og for så vidt ulemper det måtte ha. Det betyr også at vi er i en annen situasjon enn f.eks. et land som eksporterer utenfra og inn på det europeiske markedet. Vi er en fullintegrert del av det europeiske markedet. Noe av poenget med det indre marked, er nettopp at det behandles som en enhet.

Man kan ikke splitte opp de fire frihetene, og man kan heller ikke splitte opp markedet i enkeltland. Det er også en av de utfordringene Storbritannia nå møter, at de ikke kan være både innenfor og utenfor det indre marked samtidig, og de kan ikke være delvis innenfor. Det betyr at skal et land være med i det indre marked, er det med fullt og helt. Det betyr også at vi fra norsk side, som er det, også selvfølgelig forbeholder oss de rettighetene som følger med å være helt integrert.

Jeg kan også nevne noe i sammenheng med spørsmålet til Gjelsvik om kontakten mellom Storbritannia og EFTA-landene. Vi har jevnlig og god kontakt gjennom våre tre EFTA-land, men også selvfølgelig direkte med britene. Og det er fortsatt fra britenes side uttrykt veldig klart at det ikke er noe ønske om EØS-medlemskap. Men debatten vil sannsynligvis kunne fortsette i månedene framover. Det som er viktig å huske på i den sammenhengen, er at den diskusjonen som kom i Overhuset var interessant fordi den ikke pekte på det som da vil måtte være en naturlig løsning for Storbritannia hvis de ikke lenger er EU-medlem og ønsker å bli EØS-medlem, og det er at de da må gå inn i EFTA. Det har de så langt heller ikke uttrykt noe ønske om.

Som jeg var inne på både i redegjørelsen og i debatten vi hadde i Stortinget etter redegjørelsen, er det tvert imot sånn at britene helt klart har understreket hvorfor EØS-medlemskap ikke vil være i tråd med britiske interesser, slik de formulerer det nå. Det kan selvfølgelig endre seg over tid, men vi har altså ingen signaler fra den britiske regjeringen om at de har endret sin grunnleggende posisjon, nemlig at de ønsker å ha egen regelverksutforming og ikke være del av et felles regelverk. De ønsker heller ikke å være del av det indre marked, men de ønsker å ha tilknytning på enkelte områder, men altså ikke være en del av det indre marked.

Når det så gjelder spørsmålet om landbrukspolitikk, kommer jeg gjerne tilbake til både det og spørsmålet om matvarekjeder. Det kan godt hende at begge deler vil egne seg godt for landbruks- og matministeren og eventuell andre statsråder. Man kan si at det som er det første som kommer til å skje, er at budsjettet for EUs felles landbrukspolitikk blir mindre når britene går ut. Men utover det får det ikke noen direkte konsekvenser for politikken som sådan, men det er klart at det er mange diskusjoner nå knyttet til hvordan den vil se ut i framtida, men ikke primært fordi britene går ut – det vil ikke automatisk endre ting. Men det er klart at det at budsjettene blir mindre, vil kunne generere endringer – det vet man for så vidt ikke.

– Da tror jeg jeg var så noenlunde igjennom. Og som sagt ber jeg om forståelse for at det kan være, tror jeg, klokt at samferdselsministeren besvarer de mer detaljerte spørsmålene rundt jernbanepakka.

Lederen: Da er det ikke flere som har tegnet seg.