Statsråd Frank Bakke-Jensen: Jeg har tenkt å si lite grann om brexit, litt om økologiregelverket, litt om felles oppfyllelse av klimamålene med EU, og så har jeg tenkt å ta litt om Europaparlamentets resolusjon om Arktis.

Først til brexit. Når Storbritannia forlater EU, vil landet også forlate EØS-samarbeidet, og det vil måtte etableres et nytt avtalegrunnlag for samarbeidet mellom Norge og Storbritannia.

Vi er i nær kontakt med Storbritannia, EU-institusjonene og sentrale EU-land om prosessene forbundet med Storbritannias uttreden av EU – både for å lytte til deres vurderinger og for å understreke Norges spesielle posisjon og behov. Statsministeren og en rekke av regjeringens øvrige medlemmer har allerede hatt viktige møter med sine respektive kolleger, og ytterligere møter er berammet i nær framtid. Et fortsatt velfungerende EØS-samarbeid etter britisk uttreden vurderes som viktig også for EU-sida.

Vi er derfor enige om å ha en tett dialog under forhandlingene, noe som ble understreket av EUs forhandlingsleder Michel Barnier da han på regjeringens invitasjon var i Oslo 25. januar, og som jeg redegjorde for i vårt forrige møte i utvalget. Det vil i løpet av de nærmeste ukene være møter med EU-sida der vi vil kunne diskutere nærmere de kommende utmeldingsforhandlingene.

Vi har foretatt en omfattende kartlegging og identifisert norske interesser på alle sektorer som vil kunne bli berørt. Kartleggingsarbeidet utgjør et viktig grunnlag for utforming av norske posisjoner etter hvert som forhandlingene kommer i gang, og vi ser hvilke mulige løsninger som avtegner seg.

Hovedpunktene er publisert på regjeringens nettsider og er dermed tilgjengelige for alle. Jeg vil her redegjøre for noen sentrale punkter. Denne kartleggingen supplerer den handelspolitiske analysen som vi gjennomførte i høst, og som komiteen ble orientert om av næringsministeren og min forgjenger.

Storbritannia er en av Norges viktigste samarbeidspartnere, herunder i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Landet vil fortsatt være en sentral militær aktør, også etter utmeldingen fra EU. Bærebjelken i britisk sikkerhetspolitikk er NATO og det nasjonale forsvaret. Men Storbritannia har også brukt EU aktivt for sikkerhetspolitiske formål.

Norge er tjent med at Europa samlet tar større ansvar for felles sikkerhet, som også kan styrke det transatlantiske båndet, og det er viktig for Norge at Storbritannia viderefører et tett samarbeid med europeiske partnere for å håndtere de utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringene kontinentet står overfor.

Storbritannia er en av Norges største handelspartnere for både varer, tjenester og investeringer. Eksporten til Storbritannia utgjør litt under en femtedel av Norges samlede eksport av varer og tjenester. Storbritannia er Norges største handelspartner for varer, tredje størst om olje og gass holdes utenom. Totalt var verdien av varehandelen 208 mrd. kr i 2015, der eksport fra Norge utgjorde 168 mrd. kr.

Storbritannia er det viktigste enkeltmarkedet for norsk tjenesteeksport og det viktigste utenlandske enkeltmarkedet for norsk skipsfartsnæring. Tjenestehandelen utgjorde 94 mrd. kr i 2015, der 46 mrd. kr var eksport av norske tjenester.

Gitt at Storbritannia ønsker å gå ut av det indre marked, og dermed også ut av EØS, vil det bli krevende for Norge å opprettholde et like tett forhold og tilgang til det britiske markedet som i dag. På område etter område ser vi at EØS-avtalen gir norske borgere og bedrifter en unik tilgang til EU-markedet, inkludert det britiske markedet.

Men for Norge må målet uansett være å framforhandle en dyptgripende og omfattende form for bilateral handelsavtale med britene, innenfor EØS/EFTA-fellesskapet eller alene, for å sikre et best mulig handelspolitisk samarbeid. Samtidig er det svært viktig at EØS-avtalen og de øvrige avtalene Norge har med EU, ivaretas. Storbritannia er en stor handelspartner, og mange nordmenn har et nært forhold til landet. Men det er også viktig å minne om at EU-27 er et enda større marked for Norge. Norge er tjent med at forholdet til begge parter er best mulig.

For Norge er borgernes rettigheter av særskilt viktighet i den første fasen vi nå går inn i. Det bor 20 000 norske borgere i Storbritannia og om lag 14 500 briter i Norge. Når Storbritannia går ut av EU og EØS, vil EØS-reglene for trygdekoordinering, retten til helsebehandling, retten til å ta utdanning og retten til etablering i EØS-området ikke lenger gjelde for Storbritannia. Det vil være viktig for Norge å sikre at norske arbeidstakere, studenter og andre skal kunne bo, arbeide, studere og oppholde seg i Storbritannia, og omvendt, etter den britiske utmeldingen fra EU og EØS.

Vi er kjent med at det britiske Underhusets internasjonale handelskomité har tatt til orde for at regjeringen vurderer en gjennomgang av et mulig EFTA-medlemskap. Storbritannia var i sin tid blant initiativtakerne til EFTA og var medlem av frihandelsforbundet fra 1960 til 1973, da landet gikk inn i EU. Siden den tid har EFTA-samarbeidet endret seg sterkt. De økonomiske forbindelsene mellom tre av EFTA-statene bygger på EØS-avtalen og de fire friheter.

Skulle Storbritannia komme til at landet er tjent med medlemskap i et EFTA som er vesensforskjellig fra det EFTA de forlot, vil vi fra norsk side ha en åpen innstilling til en søknad om britisk medlemskap.

Storbritannia har store havområder som grenser til Norge, og vil bli en sentral part i Nordøst-Atlanteren på fiskeriforvaltning når landet trer ut av EU, og ikke lenger er bundet av EUs felles fiskeripolitikk. Det gjelder særlig fellesforvaltningen i Nordsjøen og kyststatsforhandlingene om forvaltning av de pelagiske bestandene norsk vårgytende sild, makrell og kolmule.

De mest sentrale utfordringene er å etablere en ny fordeling av fiskekvotene mellom partene EU, Norge og Storbritannia, regulere adgangen til å fiske i hverandres soner for fellesbestander og etablere en ny løsning for avtalen om bytte av torsk i nord, som er hjemlet i fiskeriavtalen med EU.

Det er viktig å få på plass et avtaleverk for fiskeriforvaltningen som inkluderer Storbritannia. Det er behov for at landet inkluderes i rammeavtaler som fastlegger prinsippene for det enkelte samarbeidet, og for årlige avtaler om forvaltning av fellesbestandene i Nordsjøen og for de store pelagiske bestandene.

Framtidig fordeling av kvoter i Nordsjøen vil måtte forhandles fram. Det vil bli krevende forhandlinger framover, men regjeringen vil være rede til å møte disse.

EUs økologiregelverk, som skapte utfordringer for eksport av norsk sjømat fra sommeren 2016, vil nå bli innlemmet i EØS-avtalen. Men det er oppstått en del forsinkelser. På Island gikk ikke ting så fort som man i utgangspunket hadde tenkt, og man er litt avventende til det. Det vi vet, er at det er en ivrig utenriksminister på Island som jobber veldig for det, så vi får forutsette at de får satt seg ordentlig i stolene, og så vil det kunne gi et nødvendig trykk på saken.

Reform av EUs klimakvotesystem, ETS, har vært høyt på dagsordenen de siste ukene. Både Europaparlamentet og Rådet ble i februar enige om sine posisjoner.

Det er dermed klart for såkalte trilogforhandlinger som siste etappe før endelig vedtak om utforming av nytt klimakvotesystem for perioden 2021–2030. Norge har støttet tiltak for en høyere kvotepris, samtidig som vi må unngå utilsiktede virkninger for ren industri som konkurrerer globalt. Jeg er glad for at de beslutninger som til nå er gjort, ser ut til å ivareta dette, de norske interessene.

EU har de siste årene økt sin oppmerksomhet om nordområdene. Fjorårets Arktis-melding fra kommisjonen og høyrerepresentant Mogherini, samt Rådets konklusjoner, danner et godt utgangspunkt for videre samarbeid.

Fra norsk side danner to budskap kjernen i vår arktisdialog med alle EU-institusjonene. Punkt nr. 1: Havretten gjelder i Arktis. Punkt nr. 2: Vi må ha en balanse mellom bruk og vern.

Europaparlamentets Arktis-rapport vil bli behandlet i plenum denne uka. Den resolusjonen som parlamentet vedtar, er ikke et uttrykk for EUs arktispolitikk. Den er heller ikke bindende – verken for EUs medlemsland eller EUs institusjoner. Det er det viktig å understreke. Likevel vil den kunne brukes politisk av aktører som vil påvirke EUs og medlemsstatenes arktispolitikk. Derfor har det vært viktig for oss å følge prosessen tett og få forståelse for det norske synet i saken.

I høst og vinter har vi arbeidet målrettet gjennom politiske og diplomatiske kanaler for at rapporten også skal ivareta norske interesser. Utenriksminister Brende holdt 30. januar et innlegg i Europaparlamentets utenrikskomité hvor han presenterte norsk nordområdepolitikk, herunder at bærekraftig bruk av ressursene er forenlig med klima- og miljøhensyn. I komitéavstemningen dagen etter, 31. januar, ble det vedtatt et knippe tilleggsforslag. Rapporten er, slik den foreligger i dag, vesentlig forbedret på en rekke punkter, sammenlignet med tidligere versjoner.

Samtidig ble det på tampen stemt inn tre artikler, 13, 14 og 41, med problematiske formuleringer om begrensninger på petroleumsaktivitet i Arktis. Det oppfordres her til at EU går inn for forbud mot utvinning av olje og gass i arktiske farvann. Disse punktene er imidlertid, som nevnt, ikke representative for EUs arktispolitikk og dermed heller ikke forenlig med EUs energipolitikk, slik vi ser det.

Regjeringen har siden komitéavstemningen arbeidet for å formidle norsk syn på disse artiklene til sentrale aktører. Statsministeren, utenriksministeren og jeg, samt EU-delegasjonen, har alle formidlet samme budskap til relevante medlemmer av Europaparlamentet og våre samtalepartnere i kommisjonen og EUs utenrikstjeneste. Det er i slike saker også viktig at stortingsrepresentantene engasjerer seg overfor sine europeiske kolleger, og jeg vil berømme Arbeiderpartiets engasjement i denne saken.

På norsk side har vi framhevet at Norge siden 1979 har vist at vi kan drive forsvarlig petroleumsaktivitet i Arktis, uten å skade det marine miljøet. Vi har også understreket kyststatenes suverene rettigheter etter folkeretten.

Budskapet er blitt godt mottatt hos våre samtalepartnere. Det er nå lagt på bordet forslag om å stryke formuleringene i resolusjonen som går inn for forbud mot oljeutvinning i Arktis. Det arbeidet for at disse skal oppnå nødvendig flertall i plenumsmøtet. Vi fortsetter innsatsen for å oppnå gjennomslag for norske interesser i tida framover mot avstemningen.

Jeg vil igjen understreke at det er EUs Arktis-rapport og Rådets tilsvar fra i fjor som utgjør EUs gjeldende arktispolitikk. Dette ivaretar norske interesser på en god måte.

Audun Otterstad (A): Takk til EØS-ministeren for redegjørelsen.

Mitt spørsmål vedrører EUs klimamål og ETS. Det er jo vesentlige endringer fra kommisjonen la fram sitt utkast til det ble behandlet i komiteen i parlamentet og i selve parlamentet. Hvilke innspill har regjeringen og ministeren hatt, og hva har man foretatt seg fra man sendte det skriftlige innspillet i 2015 og til trilogforhandlingene nå starter?

Per Rune Henriksen (A): Først har jeg bare en kommentar som handler om EU-parlamentet. Det er klart at om ikke de uttrykker det som blir den offisielle linjen fra EU, er det i tiltagende grad viktig å følge med på hva som skjer i parlamentet. Når det gjelder ETS, har parlamentet kommet med ett synspunkt inn i trilogforhandlingene som er svært dårlig for norsk industri, og som vi er bekymret for. Det samme gjelder også nå Arktis-rapporten, som vi ser. Det vil skape et politisk press som er uønsket, sett fra vår side.

Det jeg ville spørre om, er under overskriften felles oppnåelse av klimamål, hvor jeg bare vil gi uttrykk for at når vi i utgangspunktet sa at vi mente det var riktig å gå for en felles oppnåelse av våre klimamålsettinger sammen med EU, var det i første omgang ut fra tanken om at dette skulle gjøres gjennom bilateral avtale. Siden har vi også gitt vår tilslutning til at dette kunne jobbes fram som en protokoll 31-sak. Dette ser ut til å gå trått – det kan vi se ut ifra NTB-meldinger osv. Så jeg ville gjerne hatt en litt grundigere redegjørelse av hvordan stoda er når det gjelder disse tingene.

Det som gjør oss svært bekymret nå, er, som jeg nevnte tidligere, dette «governance»-direktivet som følger med som en ikke ubetydelig nisse på lasset, hvis vi går inn på de linjene som EU nå fører, hvor vi kan bli utsatt for en særdeles rigid oppfølging fra EUs side på noe som skal være en norsk klimapolitikk. Jeg vil bare signalisere at vi begynner å bli veldig usikre på om det er riktig å gå sammen med EU på disse klimamålene, ut ifra det som ligger på bordet, og ut ifra det vi kan se av signaler i offentligheten på at kommisjonen insisterer på at dette skal inn som en del av EØS-avtalen.

Liv Signe Navarsete (Sp): Eg vil fortsetje der føregåande talar slapp. Eg meiner – og Senterpartiet meiner – det er uakseptabelt at klimaforpliktingane skal inn som ein del av EØS-avtalen. Me meiner det heller ikkje er i tråd med det som regjeringa har opplyst Stortinget om, for det me fekk opplyst våren 2015, var fyrst at det skulle vere ein bilateral avtale, og så kom vel etter kvart, ut på hausten, den saka om protokoll 31-løysing. Så det er heilt nødvendig å rydde opp i dette, og at Stortinget får den nødvendige informasjonen om kva som eigentleg skjer.

Så til ei anna sak som går føre seg, og det er artikkel 19-forhandlingane. Eg ser i den informasjonen me har fått, at det har vore møte og skal vere møte snart. Men det er veldig vanskeleg å få innsyn i noko som helst, bortsett frå at me les om sterk kritikk av det norske tollvernet i Europaparlamentet. Kan statsråden seie litt om kva EU sine krav er, og ikkje minst kva tid ein forventar at dei avtaleforhandlingane skal vere avslutta, og at ein kjem til Stortinget med noko? Eg vil gjerne seie at eg synest det er uhaldbart at det på viktige område er så lukka, at Stortinget på ingen måte får moglegheit til å få innblikk i noko av det som skjer – men det har vel òg vore hevda før ifrå denne plassen.

Ola Elvestuen (V): Jeg skal være kort. Men siden det kom opp – det gjelder altså klimamålene og reduksjonene – vil jeg gjerne si at vi mener det er veldig viktig at vi klarer å gjøre dette og få til en enighet sammen med EU. Vi har jo uttrykt tidligere at vi mener også at dette gjerne kan ligge innenfor EØS-avtalen. Det er absolutt den raskeste måten å få på plass en avtale på, og også å få framdrift i arbeidet.

Elisabeth Vik Aspaker (H): Jeg har et spørsmål til ministeren om økologiregelverket og Island. Er det problemer når det gjelder substans og tilpasninger, eller er det rett og slett bare slik at ikke møtekalenderen på Island er kjapp nok?

Tina Bru (H): Jeg bare lurer på noe når det gjelder dette med petroleumsvirksomhet i Arktis. Statsråden sa at det jobbes for å få til et nødvendig flertall for at dette ikke skal bli vedtatt. Mitt spørsmål er da: Er det reell fare for at det blir vedtatt? Altså: Hvor hardt må man jobbe for å få dette nødvendige flertallet? Dersom det blir vedtatt – jeg hører jo at man sier at dette ikke er EUs arktispolitikk – hvor stor er sjansen for at det etter hvert vil bli EUs arktispolitikk? Og hva vil det egentlig bety, konsekvensmessig?

Statsråd Frank Bakke-Jensen: Når det gjelder EUs klimamål og ETS og hvilke posisjoner, er det forhandlinger som ligger under klima- og miljøministeren, så vi har ikke sittet så tett på dem. Det enkle budskapet er at vi følger stort sett EU på de posisjonene de har. Og på det som for oss er den utsatte delen, som er kraftkrevende industri, jobber vi for at det skal være et nasjonalt regime på det området.

Til Henriksen og Navarsete, om protokoll 31: Det er vårt uttalte mål at avtalen om felles oppfyllelse inngås innenfor rammen av EØS-avtalens protokoll 31, om samarbeidet utenfor de fire frihetene. Det er det vi nå jobber for. Så registrerer jeg at det kommer signaler fra forskjellige om hva man egentlig vil, men det er det vi har med til bordet.

Til Navarsetes spørsmål om artikkel 19: Vi forhandler. Med forhandlinger er det sånn at vi kan nok ikke ta med mer hit enn å si at vi har vårt mandat. Forhandlingene går bredt. Vi håper at vi skal klare å få en avtale rimelig raskt. Det er vel omtrent det samme som vi har sagt helt siden vi startet med de forhandlingene. Men dette er forhandlinger av en slik art at det ikke kan forhandles verken i media eller offentlig. Så der kommer vi tilbake så snart vi vet noe mer.

Når det gjelder økonomidirektivet, holdt jeg for første gang på å bli tatt i å feilinformere Stortinget. Det var veldig fint at jeg ble spurt en gang til. Det som har vært saken, er at den islandske regjeringen sa at ok, dette kan vi ordne på denne måten. Det var litt for lettvint i forhold til parlamentet, så de ble bedt om å stoppe. Nå er de tingene på plass. Det er i orden, og det vil bli tatt inn på møtet i EØS-komiteen 17. mars – fikk jeg på lappen over skulderen. Der berget de en statsråd, og det er jo hyggelig.

Så kan vi ta det som har vært gjort når det gjelder Arktis og kommisjonen. Dette er en resolusjon som må vedtas. Vi har vært der med en statsråd. Vi har fremmet vårt syn, og vi har jobbet gjennom de to grupperingene i EU-parlamentet. Vi har jobbet gjennom EPP med våre folk og fremmet vårt syn. Arbeiderpartiet har jobbet gjennom Jonas Gahr Støre med sine folk, så vi har informert om det. Hvis det blir vedtatt, vil det etter min vurdering bli brukt på to måter. For det første vil det bli brukt av enkelte som at dette er EUs syn, hvilket det ikke er, men kommunikativt vil det være det. I Norge vil det bli brukt av mange slik at nå har man gjort et vedtak i EU med et forbud, at hele verden, til og med EU, er imot det vi skal holde på med. Det er i utgangspunktet de store problemene. En kompliserer en debatt på en måte som jeg mener går imot norske interesser. Det er det store problemet. Men det er ikke vedtatt politikk, og i alle tilfeller er det budskapet vi alltid må fortelle når vi treffer våre samarbeidspartnere i EU, at vi er en annerledes del av Arktis. Her oppe bor det mennesker. Her er det industri. Her utnytter vi energi. Dette har vi gjort bærekraftig i flere hundre år, både når det gjelder fiskeri, og når det gjelder ressurser. Men problematikken er at vi får en resolusjon, og mange kan reise rundt og si at EU har forbudt olje- og gassutvinning i Arktis, hvilket de ikke har gjort, men det er allikevel et utgangspunkt som kan brukes.

Vi er optimistiske, for vi har klart å påvirke gjennom våre kanaler, sånn at dette blir ryddet opp i når man behandler det til uka. Det skal behandles 15.–16. mars i parlamentet.

Når det gjelder brexit, er det en sak der det kommer ny kunnskap på bordet hver dag for alle parter. I EU ser man til stadighet, hver dag, at man oppdager noe nytt. I Storbritannia registrerer man hver dag at man har oppdaget noe nytt. Man blir klar over at det samarbeidet man har i Europa, er tett, godt og veldig omfattende. Det tror jeg har overrasket ganske mange av de mest høymælte brexit-forkjemperne på De britiske øyer. Det vi har gjort, er at vi har gjort kartlegginger. I Storbritannia skjer det også et aktivt arbeid med kartlegging. Den britiske søsterorganisasjonen til Norsk Industri gjorde en konsekvensutredning av hva dette vil ha å si for britisk industri, av hvilke ordninger de gjerne vil ha. Det de skisserte, var nesten en ren EØS-avtale. Det kan være bra for oss.

Så har den britiske næringskomiteen gjort et vedtak om at man nå kanskje bør utrede mulighetene for et EFTA-medlemskap for Storbritannia. Vel, det er en del av den debatten man har på De britiske øyer. Så registrerer vi at i Nord-Irland gjorde Sinn Fein et veldig godt valg, også fordi brexit-veien ble en del av valgkampen i Nord-Irland. I Skottland har Uavhengighetspartiet ikke så veldig mange saker egentlig, og de gjør det dårlig på meningsmålingene, men vi skal ikke se bort fra at en ny uavhengighetsdebatt i Skottland blir viktig. Forskjellen på den norske debatten og den britiske debatten når det gjelder forholdet til EU, er at i Nord-Irland og Skottland sier man at man vil gjerne ha et EU-medlemskap, slik at man har en motvekt til sentralmakta i London. I Norge sier vi at vi skal ikke ha noe EU-medlemskap fordi sentralmakta blir for stor. Men dette er den levende debatten på De britiske øyene nå når det gjelder brexit: Hvordan sørger vi som er litt utenfor London, for å være sikker på at vi beholder vår råderett, hvordan skal vi organisere oss, hvem skal vi alliere oss med? Det er den debatten som går. Vi har en gjennomgang av hvilke avtaler som gjelder. Den dagen Storbritannia går ut av EØS-avtalen, gjelder de gamle avtalene. Det er ikke alle av dem, i hvert fall ikke trygdeavtalen fra 1957, selv om den ble justert i 1990, som står helt opp til dagens standard. Så det må nok gjøres en jobb der. Det arbeidet er vi i gang med.

Når det gjelder EFTA, har Theresa May i utgangspunktet sagt at det er uaktuelt. Det kan jo hende det vil bli aktuelt etter hvert. Da blir det en vurdering vi må gjøre av hensyn til nasjonale interesser. Er vi tjent med Storbritannia i EFTA, eller er vi ikke tjent med det? I EFTA er det jo slik at det må være enstemmighet for å ta inn nye medlemmer. Så da har vi god mulighet både til å gjøre de vurderingene og til å ivareta norske interesser. Så er jeg nok helt enig i at vi antakelig kommer til denne komiteen med mer kunnskap før det gjøres et avgjørende vedtak her – på vegne av Storbritannia.

Statsråd Frank Bakke-Jensen: Hvis jeg kan være så frittalende, så har jeg et veldig godt forhold til resolusjoner, men jeg mener nok at til og med fra dette parlamentet er det forskjell på et lovvedtak og en resolusjon.