Statsråd Per-Willy Amundsen: La meg først på vegne av innvandrings- og integreringsministeren og meg selv takke for invitasjonen til å komme hit til Stortingets europautvalg for å snakke om regjeringens arbeid med de utfordringene Europa og EU fortsatt står overfor. Utfordringene er i stor grad de samme som ble gjort rede for for nesten et år siden, selv om det er forbedringer på enkelte punkter.

Dernest vil jeg på vegne av innvandringsministeren beklage at hun av helsemessige årsaker og på kort varsel ble forhindret fra å være her i dag. På hennes vegne kommer jeg likevel til å orientere dere om de ulike migrasjonsrelaterte sakene som hun skulle tatt opp.

Innvandringsministeren deltok på det uformelle rådsmøtet for EUs innenriksministre i forrige uke, og migrasjonsutfordringene er fortsatt hovedsaken sammen med indre sikkerhet. At Europa har utfordringer som må løses når det gjelder irregulær migrasjon, er det ingen tvil om. Derfor var det viktig for oss og regjeringen å delta i de uformelle diskusjonene som også vil legge føringer fremover for hvordan EU vil ønske å innrette seg. På enkelte områder kan vi si at det er forsiktig optimisme, mens det på andre områder er mer tydelig at ulike land har ulike synspunkter på veien videre.

Det er nesten et år siden innvandringsministeren og daværende justisminister Anundsen var her og redegjorde for den største flyktningkrisen verden har sett siden andre verdenskrig. Vi har heldigvis ikke i nærheten de samme ankomsttallene til Norge nå som vi hadde da.

Særlig har antallet som krysser Schengens yttergrense irregulært til Hellas, sunket betydelig, men antallet som ankom Italia og Spania, økte i 2016 sammenlignet med 2015. En av hovedgrunnene til reduksjonen i ankomster over Egeerhavet er EU–Tyrkia-erklæringen. Det er visse utfordringer knyttet til gjennomføringen av denne erklæringen samtidig som vi ser utviklingstrekk i både opprinnelses- og transittland, som vil kunne medføre at antallet migranter som søker å komme til Europa, raskt kan øke.

Situasjonen i Hellas er svært krevende. Det er krevende å få oversikt, og man skal være varsom med å referere til tall, men basert på tall fra bl.a. greske myndigheter er det sannsynlig at om lag 50 000 migranter nå befinner seg på gresk territorium. Den humanitære situasjonen på de greske øyene skal være svært alvorlig, og Norges bidrag er således viktigere enn noen gang.

Etter at den irregulære migrasjonen over Egeerhavet ble kraftig redusert som følge av EU–Tyrkia-erklæringen, er det nå overfarten over det sentrale Middelhavet som dominerer migrasjonsbildet. Svært mange migranter kom til Italia i 2016, ca. 180 000, og nærmere 5 000 druknet i forsøket på å nå Italia. Det er ikke en bærekraftig situasjon for verken Italia eller Europa, og som dere vel er kjent med, har flere europeiske politikere den siste tiden tatt til orde for nye måter å håndtere de store ankomstene på. På Malta var det enighet om at det viktigste for Europa nå er å få kontroll på og redusere migrasjonspresset mot Europa. Det kan også bane vei for løsninger på de interne diskusjonene om solidaritet og byrdedeling.

Det er for tidlig å si noe konkret om eventuelle løsninger her, og vi må erkjenne at det fortsatt er svært utfordrende problemstillinger.

Norge er generelt positiv til å se på muligheten for en diskusjon om hvordan ordningen med beskyttelse bør organiseres for fremtiden. Det er et uttalt politisk ønske om i større grad å hjelpe tredjelandsborgere med beskyttelsesbehov i nærområdene i deres opprinnelsesland, fremfor at disse menneskene tar seg til Europa på irregulært og risikofylt vis. Før det kan bli aktuelt for Norge å stille seg bak et slikt initiativ, er det nødvendig med grundigere vurdering av og en prosess på ulike elementer av hva et slikt initiativ faktisk innebærer, også i lys av våre internasjonale forpliktelser, selvfølgelig.

Én ting er håndteringen av migranter på Middelhavet og betydningen av å arbeide for mer kontroll der. Parallelt pågår det et arbeid i EU for å forbedre og reformere eksisterende systemer. Siden innvandringsministeren var her sist, har bl.a. EU-ministeren informert om Europakommisjonens forslag til revidert Dublin-forordning. Regjeringen er enig med Europakommisjonen i dens beskrivelse av det nåværende europeiske asylsystemet og de svakhetene som påpekes. Vi deler de målene Kommisjonen har satt for et revidert regelverk.

På en slik bakgrunn var det regjeringen støttet, i all hovedsak, forslaget til en fordelingsmekanisme. Det er selvfølgelig uholdbart at et lite utvalg europeiske land blir sittende med ansvar for de fleste asylsøkerne som kommer til Europa. Arbeidet med dette forslaget stanset dessverre opp i fjor høst, fordi motstanden mot forslaget til en fordelingsmekanisme ble for stor.

Vi er svært opptatt av at vi jobber videre med ulike forslag som i større grad innebærer en ansvarliggjøring av alle medlemslandene, og forebyggelse av irregulær sekundærbevegelse.

Norge er tjent med et effektivt og forutsigbart europeisk asylsystem, og regjeringen deltar derfor aktivt i diskusjonene om det fremtidige europeiske systemet. Et fremtidig asylsystem bør omfatte full registrering ved ankomst, rask ansvarsfastsettelse og eventuell fordeling etter avtalte kriterier.

Regjeringen ønsker videre deltakelse i et fremtidig europeisk asylsamarbeid, men bare dersom alle andre land bidrar. Alle land som i dag deltar i Dublin-samarbeidet, er underlagt de samme rettslige forpliktelsene, og så lenge man ønsker et felles europeisk asylsystem, ser jeg ingen grunn til at enkelte land skal kunne fritas fra å ta ansvar for asylsøkere og flyktninger. Dagens system, som fører til at noen få land i realiteten tar ansvaret for et stort flertall av søkerne, er ikke bærekraftig over tid.

I desember 2015 ble det vedtatt at Norge skulle delta i EUs relokaliseringsmekanisme. I lys av det høye norske bidraget til mottak av kvoteflyktninger mente regjeringen at et bidrag på 1 500 plasser over to år var et passende nivå for Norge. Stortinget sluttet seg til regjeringens forslag, og regjeringen følger nå opp Stortingets vedtak.

Norge stilte til sammen 750 plasser tilgjengelig for relokalisering i 2016, og ifølge UDI ankom 257 asylsøkere før årsskiftet. Etter årsskiftet har det vært gjennomført flere ankomster til Norge, fra både Italia og Hellas. Planen er å stille ytterligere 750 plasser tilgjengelig i år – 250 plasser hver måned i januar, februar og mars. Sannsynligvis vil da de fleste asylsøkerne Norge skal ta imot på denne ordningen, ankomme Norge innen sommeren 2017. Regjeringen ligger med andre ord godt an i oppfølgingen av vedtaket fra Stortinget.

Samtidig mener vi og mange europeiske kollegaer at vi på sikt må arbeide for at flere personer med behov for internasjonal beskyttelse skal få det nærmere hjemlandet. Det vil både redusere drukningsulykkene og bidra til at vi med vår ressursinnsats kan hjelpe flere. EU arbeider med å etablere bedre samarbeid med transittland i øst og sør, og Norge følger de ulike prosessene tett. Her vil ulike ordninger for overføring av utsatte flyktninger kunne inngå som aktuelle tiltak. Det er viktig at alle EU-land bidrar til dette. Norge er i dag blant de landene som tar imot flest kvoteflyktninger i Europa, og det vil være positivt dersom flere land i Europa øker sine bidrag på dette feltet.

For å få til et samarbeid med land i Europas naboskap i sør og øst med sikte på å redusere presset mot våre yttergrenser, kan vi forvente krav om at europeiske land åpner mer opp for legal migrasjon. Tyrkia har som kjent krevd visumfrihet for sine borgere. Land i Nord-Afrika kan tenkes å kreve det samme dersom de bidrar til å stoppe den irregulære migrasjonen over Middelhavet. Her må vi være på vakt. Vi må ikke sette oss i en situasjon der reduksjoner i én migrasjonsstrøm bare erstattes med en annen.

EU har en suspensjonsmekanisme på visumfeltet. Dersom visumliberalisering fører til sterk økning i tallet på asylsøkere eller på personer med ulovlig opphold fra land som har fått visumfrihet til Schengen-området, kan visumfriheten bli suspendert. Denne mekanismen må imidlertid styrkes. Det er bred enighet i EU om at en styrket suspensjonsmekanisme må på plass før det er aktuelt å gi land visumfrihet, og i EU legges det nå opp til å vedta en revidert rettsakt i løpet av februar, og ikrafttredelse i april 2017.

Regjeringen har prioritert arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold, og det er gledelig å se at flere viktige land i Europa, bl.a. Tyskland, tar denne oppgaven på alvor og prioriterer dette viktige arbeidet.

Det er komplekse problemstillinger vi omtaler, og vi må erkjenne at siste ord ennå ikke er sagt. Det kommer til å være flere statusoppdateringer i tiden fremover, ikke bare på migrasjonssiden, men også knyttet til vår felles indre sikkerhet.

Heidi Greni (Sp): Takk for redegjørelsen.

Når det gjelder kvoteflyktningene og de 1 500 vi skal ta imot i løpet av to år, er det veldig bra at regjeringen legger opp til at vi skal få de første 750 innen mars. Men når legges det opp til at vi skal ta imot den resterende kvoten, altså 400–500, som vi ikke fikk i fjor?

Jeg har et annet spørsmål i lys av den redegjørelsen vi fikk utsendt på forhånd, hvor det står:

«Kommisjonen la 8. desember 2016 også fram en plan for at man igjen kan sende asylsøkere tilbake til Hellas (Dublin-overføringer) fra 15. mars 2017.»

I lys av det presset som nå er på Hellas, og den humanitære situasjonen der, mener jeg det ville være uheldig om vi setter i gang den praksisen. Kan statsråden redegjøre lite grann for hvordan vi tenker rundt det?

Svein Roald Hansen (A): Takk for orienteringen. Det ble sagt at vi er tjent med å være med i europeisk asylsamarbeid – det er det bred enighet om – men så la statsråden til at det forutsetter at alle land deltar, at det er ingen grunn til at noen land skal fritas. Ligger det her en åpning for at vi skal unnskylde oss? For det kan jo hende at det er et par av de østeuropeiske landene som man ikke greier å få med. Eller er man innstilt på å gi et bidrag uansett?

Christian Tybring-Gjedde (FrP): I motsetning til Hansen er jeg opptatt av at alle bidrar, og at ikke Norge bidrar noe mer enn andre – det synes jeg er svært urimelig som et relativt lite land med en liten befolkning – og også av at vi sender flyktninger tilbake til Hellas som ikke har noe grunnlag for opphold, slik at vi oppfyller Schengen-avtalen slik intensjonene var. Noe annet ville vært både mot våre egne inngåtte avtaler og selvsagt mot å skape signaler overfor andre land om at man ikke trenger å oppfylle Schengen-avtalen. Forholdene i Hellas er slik sett irrelevant i denne sammenheng.

Jeg registrerer også at justisministeren – eller kanskje ikke justisministeren i denne sammenheng – sier at Norge tar imot flest kvoteflyktninger av alle i Europa. Jeg vet at jeg er i et parti som er en del av regjeringen, men jeg vil gjerne vite hvorfor det skjer, og på hvilket grunnlag det er vurdert. Jeg vil også gjerne vite om man samtidig vurderer de langsiktige konsekvensene, eller om man bare viser solidaritet i øyeblikket uten å vurdere de langsiktige konsekvensene som vi får i etterkant, både når det gjelder integrering og andre forhold.

Trine Skei Grande (V): Jeg mener ikke at situasjonen i Hellas er irrelevant. Vi får ganske fæle rapporter om hvordan situasjonen er nå. Kan statsråden si noe om hvordan de norske bidragene virker der?

Det er klart at vi må løse dette sammen, og Norge er helt i front på å ta imot kvoteflyktninger under denne regjering. Det syns jeg at vi fortsatt skal være, og det er vel bare Storbritannia som tar imot flere i Europa enn det vi gjør. Nå når asyltallene har gått ned, er vel det også helt riktig å gjøre, men utfordringen her er jo at vi ikke kan la ett land blokkere en god løsning med en byrdefordeling i Europa. Det er mitt hovedpoeng, at dette må vi løse sammen, men vi kan heller ikke la én ødelegge for en god fordelingsmekanisme. Jeg vil gjerne ha en kommentar på det.

Statsråd Per-Willy Amundsen: Regjeringens utgangspunkt er at vi må søke å finne sammen, og det betyr også alle. Dette er en solidarisk ordning. Da må alle som er med i ordningen, bidra, men vi må selvfølgelig også vurdere situasjonen på det tidspunktet vi eventuelt ikke har en enighet, så jeg kan ikke nå på vegne av regjeringen konkludere på hvordan vi vil tenke i en slik situasjon. Men vårt utgangspunkt er åpenbart at alle må bidra. Det tror jeg vi alle sammen er enige om.

Når det gjelder dem som ikke kom i fjor, er målsettingen – og det ser ut til at det vil bli gjennomført – at vi har alle tatt imot innen sommeren. De som ikke kom i fjor, pluss de som skulle komme i år, skal alle være tatt imot før sommeren.

Så til Hellas. Jeg har forståelse for spørsmålet. Samtidig kan vi ikke unndra ansvaret ethvert land har, under de avtalene man er forpliktet av. Derfor tar vi sikte på en svært forsiktig oppstart. Vi vil ikke sette Hellas – det er ingen tjent med – i en vanskelig situasjon, men vi ønsker heller ikke å unndra Hellas det som er deres forpliktelser. Men som sagt, jeg understreker en forsiktig oppstart.

Når det gjelder det faktum at Norge er blant de landene som tar imot flest kvoteflyktninger, som flere har vært inne på, er det korrekt. Det er også en følge av anmodningsvedtak fra Stortinget. Regjeringen følger opp det Stortinget har bedt regjeringen om å gjøre, noe vi selvsagt alltid gjør.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Det er til spørsmålet om det som skjer når man har reformer – og det gjelder på alle felter i samfunnet – at det er konsekvenser av de reformene man faktisk innfører, og at man ser på det, om det er helse eller samferdsel, osv. Når man tar imot flest flyktninger i Europa i forhold til folketallet, burde man også se på konsekvensene av det man gjør, for samfunnet for øvrig. Gjøres det en makroanalyse på dette, eller tar man det som det kommer, hipp som happ, at man løser det i etterkant? For det er jo umulig å reversere når man først har innført denne ordningen.

Statsråd Per-Willy Amundsen: Jeg forstår det slik at det spørsmålet går mer i retning av integreringsproblematikk, integreringsutfordringer. I den forbindelsen vil jeg bare vise til, hvis det tema interesserer representanten, at Brochmann II-utvalget legger fram sin innstilling i dag. Det kan kanskje være en nyttig inngangsport for å analysere og se mer på de spørsmålene du stiller.