Møtet ble ledet av utenriks- og forsvarskomiteens første nestleder, Øyvind Halleraker
Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, energi- og miljøkomiteen, finanskomiteen, kommunal- og forvaltningskomiteen og næringskomiteen var innkalt for å delta.
Til stede var: Øyvind Halleraker, Kristian Norheim, Elin Rodum Agdestein, Regina Alexandrova, Sylvi Graham, Trine Skei Grande, Svein Roald Hansen, Knut Arild Hareide, Trond Helleland, Kåre Simensen, Bård Vegar Solhjell, Gunnar Gundersen, Nikolai Astrup, Geir S. Toskedal, Harald T. Nesvik, Trygve Slagsvold Vedum.
Fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen: Trond Giske, Ivar Odnes, Bente Thorsen og Kristin Vinje.
Fra energi- og miljøkomiteen: Ola Elvestuen, Åsmund Grøver Aukrust, Eva Kristin Hansen, Eirik Milde og Geir Pollestad.
Fra finanskomiteen: Svein Flåtten og Gjermund Hagesæter.
Fra kommunal- og forvaltningskomiteen: Helga Pedersen, Karin Andersen, Stine Renate Håheim, Frank J. Jenssen, Stein Erik Lauvås, Ingjerd Schou, Eirik Sivertsen og André N. Skjelstad.
Fra næringskomiteen: Marit Arnstad, Ingunn Foss, Line Henriette Hjemdal og Odd Omland.
Fra regjeringen møtte statsråd ved Statsministerens kontor med ansvar for samordning av EØS-saker og forholdet til EU, Vidar Helgesen, og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.
Følgende embetsmenn fikk adgang til møtet: avdelingsdirektør Anders Erdal, Utenriksdepartementet, avdelingsdirektør Per Strand Sjaastad, Utenriksdepartementet, seniorrådgiver Else Underdal, Utenriksdepartementet, ekspedisjonssjef Kari Balke Øiseth, Kunnskapsdepartementet, seniorrådgiver Kari Vaalund, Kunnskapsdepartementet, og seniorrådgiver Ida Grobakken, Kunnskapsdepartementet.
Videre var komiteens sekretær, Bengt Holmen, til stede.
Som observatører deltok Per S. Nestande, Margrethe Saxegaard og Jeanette Berseth.
Dagsorden:
- Kunnskapsministeren vil etter planen redegjøre for følgende:
Norsk deltakelse i og utnyttelse av Erasmus+ og Horisont 2020 som del av det europeiske forskningsområdet
Orientering om status for norsk deltakelse og planer for syvårsperioden. - EØS- og EU-ministeren vil etter planen redegjøre for følgende:
- Regjeringens Europa-strategi
Det utarbeides en strategi for regjeringens samarbeid med EU i perioden 2014-2017. Det tas sikte på at strategien skal kunne legges fram i mai/juni. - Forhandlinger om nye EØS-midler og markedsadgang for fisk etter 1. mai 2014
Det vil bli gitt en oppdatering om status i forhandlingene. - EUs klima- og energirammeverk fram mot 2030
Det vil bli gitt en kort redegjørelse for regjeringens videre oppfølging av arbeidet i EU med å utforme et nytt rammeverk for klima- og energipolitikken mot 2030. Europakommisjonens melding ble diskutert på møtet i Det europeiske råd 20.-21. mars, men ingen beslutninger vedrørende de konkrete forslag til mål og virkemidler er foreløpig fattet. Statsministeren sendte i forkant av dette møtet et brev med norske synspunkter og kommentarer til EUs rådspresident. - Tredje energimarkedspakke
Tredje energimarkedspakke vil ferdigstille et indre marked for energi i EØS i 2014. Målsettingen er å innlemme energimarkedspakken i EØS-avtalen inneværende år. Det vil bli redegjort for status i dette arbeidet. - Differensiert arbeidsgiveravgift
Europakommisjonen har vedtatt nye retningslinjer for regionalstøtte for EUs medlemsland for perioden 1. juli 2014 – 31. desember 2020. Tilsvarende retningslinjer gjeldende for Norge ble vedtatt av EFTAs overvåkingsorgan 23. oktober 2013. Norge har nylig sendt forslag vedrørende differensiert arbeidsgiveravgift til ESA for godkjenning. - Statsstøtte (miljø og energi)
Som et ledd i moderniseringsprosessen av regelverket for offentlig støtte har Europakommisjonen lagt frem utkast til nye retningslinjer for offentlig støtte til energi- og miljøtiltak. - Kyststatsforhandlinger om forvaltningen av makrell
Etter flere måneder med forhandlinger er det inngått en trepartsavtale mellom Norge, Færøyene og EU om forvaltningen av makrellbestanden i Nordøst-Atlanteren. - Håndhevingsdirektivet
Det er oppnådd enighet i trilog-forhandlingene i EU om bedre plattform for håndheving av direktivet om utsendte arbeidstakere. - Deltakelse i EASO
Norge har signert avtalen med EU om norsk deltakelse i støttekontoret på asylfeltet (EASO). - EØS-notatbasen
Utviklingen av EØS- og Schengen-notatbasen startet høsten 2011. Den er nå ferdig og lanseres 7. april.
- Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 4. april 2014
Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 26. mars d.å., samt liste med omtale av de enkelte rettsakter. - Eventuelt.
Fung. leder: Velkommen til alle, også andre inviterte komiteer. Velkommen også til statsrådene, Torbjørn Røe Isaksen og Vidar Helgesen.
Vi har en lang dagsorden i dag. Vi starter likevel med redegjørelsen fra kunnskapsministeren. Da tenker vi at den komiteen som dette er relevant for, kan gå etterpå – det kan for så vidt også statsråden – men de må gjerne sitte hvis de ønsker å høre på resten av redegjørelsen.
Sak nr. 1
Kunnskapsministeren vil etter planen redegjøre for følgende:
Norsk deltakelse i og utnyttelse av Erasmus+ og Horisont 2020 som del av det europeiske forskningsområdet
Orientering om status for norsk deltakelse og planer for syvårsperioden.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: I en veldig utfordrende økonomisk tid for Europa er det interessant å merke seg at EU-landene ser kunnskap og investeringen i den som veien ut av krisen og investerer tungt, bl.a. i de to programmene som jeg skal snakke om i dag. Utenfor Europa hevder stadig nye land seg både på verdensmarkedet og på kunnskapsfeltet. Konkurransen som både Europa og Norge skal hevde seg i, blir stadig tøffere. Jeg mener europeisk kunnskapssamarbeid er den beste måten vi kan sikre norsk konkurransekraft for fremtiden.
1. januar gikk startskuddet for Erasmus+ og Horisont 2020. Det er EUs nye programmer for henholdsvis utdanning, ungdom og idrett, og for forskning og innovasjon. Begge varer ut 2020. Horisont 2020 er det største av alle EUs programmer, mens Erasmus+ er nest størst. Til sammen utgjør de to kunnskapsprogrammene om lag 80 pst. av norske innbetalinger til programsamarbeidet med EU, og er med andre ord en veldig viktig del av norsk europapolitikk.
De to programmene spiller en viktig rolle i iverksettelsen av EUs politikk. Horisont 2020 og Erasmus+ skal bidra til å styrke Europas konkurranseevne, bidra til bærekraftig økonomisk vekst og økt sysselsetting. Norsk deltakelse i disse programmene er derfor viktig for vårt økonomiske samarbeid med Europa, og for konkurransekraften til norsk næringsliv.
Samtidig er det selvfølgelig også slik at de to programmene er svært viktige både for forskningsinnsatsen vår og som et utdanningspolitisk virkemiddel. Deltakelse i disse programmene bidrar til å styrke kvaliteten og relevansen i norsk høyere utdanning og forskning.
Vi har deltatt i EUs forsknings- og utdanningsprogrammer siden henholdsvis 1980- og 1990-tallet. Og siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, har vi deltatt på linje med EU-landene. Regjeringen ønsker at Norge skal delta fullt ut også i Horisont 2020 og Erasmus+. Det legges opp til at EØS-komiteen fatter beslutning om innlemmelse av begge programmene i EØS-avtalen på sitt møte 16. mai, eller kanskje enda tidligere gjennom såkalt skriftlig prosedyre. Ettersom programdeltakelsen har store – det er nesten fristende å si svært store – budsjettmessige konsekvenser over flere år, er det selvsagt nødvendig å innhente Stortingets samtykke til innlemmelse i EØS-avtalen, som er gjort. Som mange av dere vet, behandlet og godkjente Stortinget samtykkeproposisjonene i går. Det er veldig gledelig, og det var bred tverrpolitisk enighet, og til og med en del entusiasme, å spore. Det er veldig viktig. Nå kan norske deltakere motta midler allerede når de første kontraktene inngås i juni. Det var en viktig grunn til at vi hadde dårlig tid.
Jeg har lyst til å si litt om Erasmus+ og Horisont 2020 og primært konsentrere meg om veien videre og hva vi nå må gjøre.
Det totale budsjettet for Erasmus+ er 14,7 mrd. euro for perioden 2014–2020. Det er en økning på 40 pst. sammenliknet med forrige programperiode. Den norske kontingenten kommer til å bli ca. 3,3 mrd. kr i perioden. Vi må utnytte de midlene på en best mulig måte – både ved å sikre gode søkere til de rundt 80 pst. av midlene som deles ut nasjonalt, og ved å sikre en god retur på de resterende midlene som lyses ut sentralt. Erasmus+ åpner for store muligheter, slik som utveksling for elever, lærlinger, studenter og lærere, og internasjonale nettverk og samarbeidsavtaler for skoler, universiteter og høyskoler. Her er det også muligheter for ungdom, ansatte og tillitsvalgte i frivillige organisasjoner og fritidsklubber, og for breddeidretten. Gjennom partnerskap og kunnskapsallianser åpnes også dørene for samarbeid med næringslivet. Det er en viktig del av programmet.
Senter for internasjonalisering av utdanning, SIU, som er et nasjonalt kontor for de delene av Erasmus+ som omhandler utdanning og idrett, er allerede godt i gang med informasjonsarbeid, rådgivning og seminarer rundt omkring i landet for å bidra til økt søking og at søknadene holder en god kvalitet.
SIU skal også analysere den norske deltakelsen og effekten av denne, slik at vi har et godt kunnskapsgrunnlag for å videreutvikle politikken på området. Regjeringen har styrket SIUs budsjett fra 2014, slik at det er godt i stand til å oppfylle de økte forventningene vi har til norsk deltakelse i programmet. Men SIU har ikke hele ansvaret. Det er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som er nasjonalt kontor for den delen av programmet som retter seg mot ungdomssektoren. Regjeringen er opptatt av at de to kontorene samarbeider godt for at Norges samlede utbytte og bruk av programmet skal bli størst mulig og best mulig.
Så til Horisont 2020: Siden 2000 har EU arbeidet med å utvikle Det europeiske forskningsområdet, ERA. ERA har en visjon om at Europa skal være et sammenhengende forskningsområde, der forskere, kunnskap og teknologi beveger seg fritt over landegrensene. Vi deler denne visjonen. Styrket samarbeid mellom landene og bedre koordinering gjør at vi får til mer for ressursene vi investerer. Horisont 2020 er det aller viktigste virkemiddelet for å realisere denne visjonen.
Horisont 2020 er altså verdens aller største forskningsprogram. Det er med andre ord nesten unødvendig å understreke de store mulighetene programmet gir for norske aktører. Deltakelse kan tjene ulike formål: Det kan bygge opp vitenskapelig kvalitet, styrke innovasjon og konkurranseevne i markedet og utvikle løsninger på store samfunnsbehov som helsetjenester og bærekraftig energiforsyning. Men like viktig er det at man får ta del i et stort nettverk som gir tilgang på kunnskap, muligheter for mobilitet og for karriereutvikling. Det å ta del i Horisont 2020 bidrar til synlighet ikke bare i Europa, men også i resten av verden.
Vi kan altså ikke måle verdien av å delta i dette forskningssamarbeidet kun i hvor mye ressurser vi henter tilbake. Likevel er det vi får tilbake av hva vi har puttet inn, uttellingen, en viktig indikator på den norske deltakelsen. I det 7. rammeprogrammet hentet vi bare hjem omtrent 60 pst. av midlene vi betalte inn i kontingent. Kontingenten i forskningssamarbeidet er en betydelig del av de ressursene vi investerer i kunnskap, og det er klart at norske miljøer ikke utnytter disse mulighetene godt nok. At vi øker deltakelsen, er også helt nødvendig for at vi skal nå målsettingene for samarbeidet. Når budsjettet for Horisont 2020 blir på hele 77 mrd. euro, med en anslått norsk kontingent på 17–18 mrd. kr, er det viktig at vi arbeider systematisk for å oppnå god utnyttelse av de mulighetene programmet byr på.
Regjeringen vil før sommeren legge frem en nasjonal strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU for å bidra til at vi utnytter mulighetene i samarbeidet enda bedre. Hvis vi skal lykkes i Horisont 2020, må alle, dvs. regjeringen, virkemiddelapparatet og institusjonene, bidra. Regjeringen skal sørge for å tilrettelegge for deltakelse, for at den norske deltakelsen er godt forvaltet og koordinert, og for å utnytte de mulighetene vi har til å drive påvirkning gjennom politiske kanaler.
Innenfor virkemiddelapparatet har Forskningsrådet hovedansvaret for støtte- og mobiliseringsarbeidet. Dette innebærer bl.a. veiledning og forvaltning av incentivordningene. Forskningsrådet skal også bidra til at europeiske og nasjonale virkemidler og satsingene ses i sammenheng.
Vi kommer til å være godt forberedt når strategien er på plass. Men i siste instans er suksessen i begge programmer avhengig av at søknadene skrives, og det gjøres lokalt. Skal vi lykkes i Horisont 2020, er det avgjørende at programmet tas opp i de strategiske målene til institusjoner og bedrifter, og at de også støttes opp med tiltak og hjelpemidler lokalt. Med andre ord: Skal vi få en høyere andel av midlene våre igjen, må alle bidra, og det hjelper ikke bare med en nasjonal strategi.
De to programmene innebærer store investeringer, men potensielt også større gevinster for det norske samfunnet. Første steg er at vi klarer å spre iver og entusiasme rundt Erasmus+ og Horisont 2020, og at søknadene blir skrevet og sendt.
Nikolai Astrup (H): Jeg er blant dem som mener vi skal delta med entusiasme i EUs programmer på dette området, og jeg er enig i at vi må sørge for å få mer ut av det fra norsk side.
Mitt spørsmål er imidlertid om noe annet: Nå har Sveits blitt utestengt fra Erasmus+ og Horisont 2020 som følge av folkeavstemningen tidligere i år, da de sa nei til prinsippet om fri flyt av personer over landegrensene. Får det noen implikasjoner for norske forskere og studenter?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Etter hva jeg er kjent med, får det selvfølgelig den implikasjonen at Sveits nå ikke lenger er deltaker i programmet, med de følger det får. Det får ikke noen direkte følger for norsk deltakelse, annet enn at det er en partner mindre i programmet. Meg bekjent er det ikke noen andre følger for programmet og Norges deltakelse.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Statsråden sier at han er opptatt av at man skal få en stor andel av forskningsmidlene som vi investerer gjennom Horisont 2020, tilbake. Vi er opptatt av å ha forskning på tvers av landegrenser, men hva er strategien for at vi skal få en større andel tilbake? Når mener statsråden at vi skal være fornøyd? Med de tallene vi har sett før, blir dette et svært kostnadskrevende prosjekt som vil bety et stort og tungt innhogg på statsrådens forskningsbudsjett, så hvilken strategi har statsråden for det? Og hvordan tror statsråden det kan vri forskning i Norge fra forskning på det vi ser på som nasjonale behov, til andre typer prosjekter?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Takk for spørsmålene. Det er fristende å svare at vi er fornøyd når vi får nok igjen. Strategien vil konkretiseres når regjeringen legger frem en strategi for forskningssamarbeidet med Europa, men jeg kan si noe om det allerede nå.
For det første må vi vurdere om vi skal sette et konkret mål for andelen tilbake. Da er det viktig at det målet er ambisiøst, men realistisk. Det kan også være en måte å mobilisere sektoren på. I forbindelse med både 7. rammeprogram og Horisont 2020 – særlig Horisont 2020 – har det også vært en del ekstra utfordringer for instituttsektoren. Norge har veldig mange forskningsinstitutter som er uavhengige, og som ikke nødvendigvis har den egenkapitalen – for å kalle det det – som skal til for å delta i forskningsarbeidene. Det er en av grunnene til at disse stimulimidlene, STIM-EU-midlene, ble styrket i budsjettet for 2014 – det er en viktig del av strategien for å få instituttsektoren opp.
Så er det nok her, som på mange andre områder, slik at vi har noen strukturelle virkemidler som handler om midler inn og å forsøke å få dette inn i strategiene. Dette er også en viktig del av styringsdialogen departementene har med institusjonene. Men i siste instans – som jeg også nevnte i innlegget – handler det også om at den enkelte institusjon, og ikke minst det enkelte forskningsmiljø og den enkelte forsker, må føle at her er det noe å hente. Så det handler også rett og slett om en kultur for at man søker og finner internasjonale partnerskap, og søker seg inn til Horisont 2020 som rammeprogram.
Helt til slutt har jeg lyst til å nevne at det er ekstra spennende muligheter her, i og med at EUs Horisont 2020-program slår sammen forsknings- og innovasjonsprogrammene til EU. Det er altså veldig mange spennende muligheter her for samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringsliv. Det er spennende muligheter for mer tradisjonell forskning – hvis man kan kalle det det – men også veldig mange spennende muligheter for partnerskap mellom forskning og næringsliv, og for å finne praktiske, gode løsninger på problemer som samfunnet står overfor.
Fung. leder: Da har jeg Bård Vegar Solhjell og Elin Rodum Agdestein. Jeg foreslår at vi setter strek under Solhjells innlegg. Vær så god, Solhjell.
Bård Vegar Solhjell (SV): Eg òg er for deltaking i Horisont 2020, og til det med entusiastisk eller ikkje: Eg er for forskarar som deltek, anten dei gjer det entusiastisk eller ikkje, så lenge dei produserer god forsking. Det viktigaste er trass i alt at Horisont 2020 produserer god, ny forsking som vi er med og tek i bruk. Det er viktigare enn den eksakte prosentdelen i kvart land.
Likevel er det klart at vi ligg veldig lågt no i forhold til der vi kunne vere. Det har eg lyst til å spørje om. Når det gjeld universitet og høgskular, har regjeringa og Kunnskapsdepartementet noko større moglegheiter til å ta i bruk direkte verkemiddel for å påverke dette. Det nemnde du i liten grad. Vil det vere aktuelt å lage ein plan, ein strategi, å gjere noko for aktivt å bruke dei moglegheitene ein har f.eks. overfor styra, for å auke deltakinga i Horisont 2020?
Fung. leder: Jeg lurer på om du skal samle opp litt, for nå fikk vi noen flere på listen. Da var det Elin Rodum Agdestein.
Elin Rodum Agdestein (H): Takk, leder, og takk for en god orientering om disse programmene. Det er flott at Norge nå blir en del av dette, det er bra med en strategi, og det er også bra at man lager systemer så forskermiljøene kan få støtte til å utforme søknader som er gode nok.
Det er jo dette som kanskje er en av de store utfordringene: hvordan kvalifisere norske forskningsmiljøer for å komme inn under kriteriene for tildeling. Det kan, i hvert fall ifølge signalene jeg har oppfattet, oppleves som krevende, fordi nivået i Europa i de miljøene er veldig høyt. En del av de norske miljøene har også hatt en utfordring med lav finansiering av egen forskning gjennom veldig mange år. Hvordan vurderer ministeren sammenhengen mellom nivået på finansiering av norsk forskning gjennom våre budsjetter, opp mot muligheten for å ha suksess i Horisont 2020?
Fung. leder: Da har Kåre Simensen, Kristin Vinje, Sylvi Graham og Odd Omland tegnet seg. Strek er satt. Jeg gir Simensen ordet før statsråden nå svarer.
Kåre Simensen (A): Jeg har et spørsmål i forbindelse med at det er store midler som skal brukes i disse forskningsprogrammene. Det synes jeg i utgangspunktet er veldig spennende. Men ser man at dette kan gå på bekostning av de innenlandske forskningsmiljøene, f.eks. de regionale forskningsfondene, i og med at det er såpass mange milliarder kroner som skal brukes på disse to forskningsprogrammene? Får det konsekvenser innenlands?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Til representanten Solhjell: Jeg møtte hele sektoren på Kunnskapsdepartementets kontaktkonferanse. Da var dette en veldig viktig del av punktene vi la frem, som er regjeringens planer for sektoren. Det er også en veldig naturlig del av styringsdialogen. Jeg tror jeg må få be om å komme tilbake til det i denne strategien som vi vil legge frem, der alle disse spørsmålene vil bli vurdert og besvart. Når jeg legger så stor vekt på at det er institusjonene selv som må ta mye av ansvaret, er det åpenbart et mål for departementet å stimulere til at institusjonene gjør det.
Representanten Agdestein spør om norsk forskning har mulighet til å hevde seg. Det har man absolutt. Hvis man ser på hvilke områder Horisont 2020 omfatter, kan jeg nevne at det er forskning knyttet til store samfunnsutfordringer i syv delprogrammer, f.eks. helse, mat, landbruk og marin sektor. Bare på de stikkordene vil man se at dette er områder hvor Norge har store, gode forskningsmiljøer, flere av dem også i verdenstoppen. Så det burde ikke være noe kvalitativt i veien for at norske forskere i større grad kan søke og få godkjennelse. Men det er også viktig å si at noe av nøkkelen her er at man finner partnerskap ute i andre europeiske land.
Representanten Simensen spurte om dette vil gå på bekostning av norsk forskningspolitikk. Jeg mener for det første at dette forutsetter en offensiv forskningspolitikk – deltagelsen i Horisont 2020 forutsetter det. For det andre mener jeg at vi ikke kan se på dette som atskilt fra norsk forskningspolitikk. Dette er en viktig del av den forskningspolitikken som Stortinget ønsker å føre, så de to tingene må ses i sammenheng. Men dette betyr ikke at vi skal slutte å gjøre alt annet, hvis det er spørsmålet.
Fung. leder: Da foreslår jeg at vi tar de tre siste før statsråden avslutter denne bolken. Da var det Kristin Vinje først.
Kristin Vinje (H): Takk skal du ha.
Jeg ser på deltagelse i EUs rammeprogram for forskning som en strategisk veldig viktig mulighet til å realisere konkurransekraft og kunnskapsnasjonen Norge. Det er selvfølgelig viktig med den strategien du viser til for å klare å hente inn nok av det vi betaler inn, men er det også et arbeid på gang for å visualisere de enorme verdiene samarbeid i seg selv gir? I tillegg til at vi får prosjekter tilbake i form av kroner og øre, får jo forskerne våre enorme muligheter til tilgang til markeder og til forskningsmiljøer i verden. Gjør dere noe arbeid for å visualisere den verdien som ligger der, i tillegg til de rene økonomiske returer vi får av dette?
Sylvi Graham (H): Jeg deler både statsrådens entusiasme og håp om deltagelse i programmene, ikke minst på grunn av det som også Kristin Vinje var innom, norske forskeres deltagelse i større miljøer. Men jeg noterer meg det statsråden sa om at i Horisont 2020 slås forsknings- og innovasjonsprogrammene i EU sammen, og det betyr at norsk næringsliv får muligheter til å komme i inngrep med innovasjonsprogrammer. Nå er vi ikke lenger med i COSME, som riktignok gjelder små og mellomstore bedrifter. Men kan statsråden si noe om akkurat dette, f.eks. om det er derfor vi ikke lenger er med i COSME?
Odd Omland (A): Mitt spørsmål går ut på noe av det samme, dette med COSME. Sånn jeg har skjønt det, er det kanskje en hjelp og et verktøy for bedriftene for å komme med i Horisont 2020. På en studietur vi var på til Brussel, ble dette understreket av de regionale aktørene. Spørsmålet er: Hvordan ser statsråden på det, er det et verktøy som er viktig når det gjelder Horisont 2020, og vil man vurdere det på nytt?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Det går vel egentlig nesten an å svare på disse spørsmålene under ett. Jeg lar statsråd Helgesen svare om COSME, for det går mer over til hans felt. Men jeg kan si noe om Horisont 2020, som består av tre hovedsøyler, hvorav en av dem er industrielt lederskap, hvor bl.a. arbeidet med SMB – små og mellomstore bedrifter – og utviklings- og forskningsarbeidet der er en viktig del. Innovasjon Norge kommer til å få et spesielt ansvar for det. Også på dette området er det for det første viktig at ansvaret er plassert, men også at Innovasjon Norge, Forskningsrådet, departement og institusjoner klarer å samarbeide og lage fellesarenaer, sånn at næringslivet og de små og mellomstore bedriftene også klarer å utnytte de mulighetene som ligger i programmet.
Når det gjelder å visualisere verdien, er jeg enig i at det er en veldig viktig jobb, nettopp fordi vi – for å si det veldig enkelt – må få det enda tydeligere frem for ikke bare institusjonene og ledelsene, men for den enkelte forsker, det enkelte forskningsmiljø og den enkelte bedrift, at her er det en honningkrukke som er tilgjengelig. Hvis ikke vi søker og forsøker å få noe ut av den honningkrukken, går det til andre. Så det er et mål å vise at dette er en stor satsing. Vi bruker mye av skattebetalernes penger på dette, og gevinstene og mulighetene er kjempestore, men det forutsetter altså en innsats fra vår side, og det forutsetter også en del strukturvirkemidler av typen STIM-EU, som ble styrket i 2014-budsjettet for å gjøre f.eks. instituttsektoren i stand til å delta fullt ut.
Så er det vel ikke jeg som skal gi ordet til statsråd Helgesen.
Fung. leder: Det kan jeg gjøre.
Statsråd Vidar Helgesen: Når det gjelder COSME, har vår vurdering vært at evalueringen av COSMEs forgjenger ikke var veldig oppløftende, og at elementer av COSME nå er inntatt i Horisont 2020. Det er slik at Horisont 2020 har et betydelig større innovasjonsfokus enn det forrige rammeprogrammet, og at mye av dette som var interessant i COSME, er ivaretatt gjennom Horisont 2020-deltagelse. Det er også sånn at man på et hvilket som helst tidspunkt kan bestemme seg for å ta del i programmer. Men vår vurdering når det gjelder COSME, er altså at det får bevise sin berettigelse først – at det ikke har vært tilstrekkelig interessant.
Fung. leder: Da setter vi strek for denne sekvensen. Vi har relativt knapp tid, så vi går videre i programmet. De som føler at de kan gå glipp av resten, kan nå forlate oss. De andre må gjerne bli sittende.
Da går vi over til EU/EØS-statsråd Vidar Helgesen. Jeg vil anbefale for statsråden og for forsamlingen at vi tar rettsaktene og kommentarene til dem først, slik at vi ikke glipper med å få en runde på dem i et relativt kort møte. Det er mange andre saker å redegjøre for også.
Sak nr. 3
Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 4. april 2014
Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 26. mars d.å., samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.
Statsråd Vidar Helgesen: Når det gjelder rettsaktene, ligger de i kommentert liste, men det er også to rettsakter som ikke er omtalt på den listen, men som etter planen vil bli innlemmet i EØS-avtalen ved skriftlig prosedyre før 30. april.
På den kommenterte listen er det omtalt to rettsakter som gjelder EUs kvotesystem. Det er forordning 1123/2013 og 206/2014. De er omtalt på sidene 37 og 38. Disse vil etter planen bli innlemmet i EØS-avtalen ved skriftlig prosedyre i løpet av april.
Etter at kommentert liste ble sendt Europautvalget, har det vist seg at det er nødvendig å innlemme en tredje forordning om EUs kvotesystem. Det er forordning 389/2013. Årsaken er at den henger sammen med en av de øvrige forordningene, 1123/2013, om de kvotepliktige virksomhetenes rett til å levere billige kreditter fra prosjekter i utviklingsland. Det er ikke mulig å innlemme forordning 1123/2013, den såkalte RICE-forordningen i EØS-avtalen uten at man også innlemmer forordning 389/2013, også kalt den sjette registerforordningen. Utvalget har fått ettersendt en omtale av den sjette registerforordningen.
I tillegg legges det opp til at ytterligere en forordning som vedtas i EU i slutten av april, vil bli innlemmet ved skriftlig prosedyre før 30. april. Den gjelder innskrenkninger i EUs kvotesystem. Europautvalget vil få oversendt omtale av den forordningen så snart den er vedtatt i EU i slutten av april med sikte på gjennomføring av skriftlig prosedyre.
Fung. leder: Det er riktig som statsråden sier, at det har kommet to brev, et av 26. mars og et av 31. mars. Er det noen som ønsker ordet til disse? – Det ser ikke slik ut. Da anses de som redegjort for.
Vi går da over til sak nr. 2.
Sak nr. 2
EØS- og EU-ministeren vil etter planen redegjøre for følgende:
• Regjeringens Europa-strategi
Det utarbeides en strategi for regjeringens samarbeid med EU i perioden 2014-2017. Det tas sikte på at strategien skal kunne legges fram i mai/juni.
• Forhandlinger om nye EØS-midler og markedsadgang for fisk etter 1. mai 2014
Det vil bli gitt en oppdatering om status i forhandlingene.
• EUs klima- og energirammeverk fram mot 2030
Det vil bli gitt en kort redegjørelse for regjeringens videre oppfølging av arbeidet i EU med å utforme et nytt rammeverk for klima- og energipolitikken mot 2030. Europakommisjonens melding ble diskutert på møtet i Det europeiske råd 20.-21. mars, men ingen beslutninger vedrørende de konkrete forslag til mål og virkemidler er foreløpig fattet. Statsministeren sendte i forkant av dette møtet et brev med norske synspunkter og kommentarer til EUs rådspresident.
• Tredje energimarkedspakke
Tredje energimarkedspakke vil ferdigstille et indre marked for energi i EØS i 2014. Målsettingen er å innlemme energimarkedspakken i EØS-avtalen inneværende år. Det vil bli redegjort for status i dette arbeidet.
• Differensiert arbeidsgiveravgift
Europakommisjonen har vedtatt nye retningslinjer for regionalstøtte for EUs medlemsland for perioden 1. juli 2014 – 31. desember 2020. Tilsvarende retningslinjer gjeldende for Norge ble vedtatt av EFTAs overvåkingsorgan 23. oktober 2013. Norge har nylig sendt forslag vedrørende differensiert arbeidsgiveravgift til ESA for godkjenning.
• Statsstøtte (miljø og energi)
Som et ledd i moderniseringsprosessen av regelverket for offentlig støtte har Europakommisjonen lagt frem utkast til nye retningslinjer for offentlig støtte til energi- og miljøtiltak.
• Kyststatsforhandlinger om forvaltningen av makrell
Etter flere måneder med forhandlinger er det inngått en trepartsavtale mellom Norge, Færøyene og EU om forvaltningen av makrellbestanden i Nordøst-Atlanteren.
• Håndhevingsdirektivet
Det er oppnådd enighet i trilog-forhandlingene i EU om bedre plattform for håndheving av direktivet om utsendte arbeidstakere.
• Deltakelse i EASO
Norge har signert avtalen med EU om norsk deltakelse i støttekontoret på asylfeltet (EASO).
• EØS-notatbasen
Utviklingen av EØS- og Schengen-notatbasen startet høsten 2011. Den er nå ferdig og lanseres 7. april.
Statsråd Vidar Helgesen: Det er mange saker, og jeg skal forsøke å berøre dem så effektivt som mulig, også for å få tid til dialog rundt sentrale spørsmål.
Det første er at regjeringen i løpet av våren vil legge frem en strategi for samarbeidet med EU. Strategien skal inneholde regjeringens mål for europapolitikken, og hvordan vi skal arbeide for å nå dem. Den skal gjelde frem til stortingsvalget 2017. Det kommer til å være et dokument av overordnet karakter. Den mer detaljerte omtalen av enkeltsaker vil fortsatt være å finne i det årlige arbeidsprogrammet for EU/EØS-saker, men prioriteringene i arbeidsprogrammet vil også naturlig nok bli farget av strategien.
Når det gjelder målene, er det naturlig at strategien reflekterer de satsingsområdene i regjeringsplattformen som krever samspill med og løsninger på europeisk nivå for å kunne gjennomføres. Når det gjelder virkemidlene, vil de tuftes på prinsipper om tidlig medvirkning, effektiv samordning, åpenhet og inkludering. Jeg ser frem til å presentere strategien for Europautvalget før sommeren.
La meg i denne sammenhengen også nevne at vi står foran valg til Europaparlamentet i mai og utpeking av ny kommisjon til høsten. Det betyr at EUs hovedprioriteringer for de nærmeste årene kommer til å bli fastlagt i løpet av de nærmeste månedene. Vi må forvente at det kommer nye initiativ, nye strategier, nye politikkdokumenter. Dette vil derfor være en viktig periode for Norge, og et viktig bakteppe for iverksettelsen av vår egen europastrategi. Vi må være aktive og medvirke i EUs prosesser på områder hvor dette er naturlig og spesielt hvor vi har viktige interesser å ivareta. Jeg har som et ledd i dette arbeidet gjennomført en møterunde med alle mine nordiske ministerkolleger for å søke et sterkere nordisk samarbeid i europaspørsmål. Det har vært bred enighet om at vi skal satse på mer og tidligere nordisk samarbeid om håndtering av aktuelle EU- og EØS-saker av felles interesse. En naturlig sak å arbeide tungt med de kommende måneder, er klima- og energispørsmål, og jeg kommer tilbake til det temaet.
Jeg vil også i denne sammenheng si at vi har blitt enig med den islandske regjeringen om et tettere og mer operativt samarbeid når det gjelder innlemmelse av EØS-rettsakter, den løpende håndteringen av disse spørsmålene, med det siktemål at vi skal få ned etterslepet av rettsakter. Dette er viktig fordi det indre marked er et marked med viktige markedsaktører, som våre bedrifter konkurrerer med, og er et marked som beveger seg raskt. I et raskt bevegelig marked er det viktig at regelverket som våre bedrifter skal konkurrere på grunnlag av, ikke går i deres disfavør, og at de får samme regelverk som europeiske aktører. Derfor er rask innlemmelse viktig for næringslivet og viktig for norsk økonomi.
La meg så gå til spørsmålet om forhandlinger om nye EØS-midler og markedsadgang for fisk etter 1. mai 2014. Jeg ber om at denne delen unntas offentlighet.
Som nevnt på siste møte i Europautvalget, ble forhandlingene om EØS-midler for perioden 2014–2019 innledet 22. januar i Brussel. Partene har senere møttes på arbeidsgruppenivå.
EUs krav i forhandlingene er en betydelig økning av våre bidrag sammenliknet med inneværende periode. En stor del av denne økningen har EU foreslått som et separat bidrag til å bekjempe ungdomsarbeidsledighet i EU, også i land som ikke kvalifiserer for støtte verken fra EUs samhørighetsfond eller fra EØS-midlene per i dag. Dette kan ikke aksepteres. Vi vil være positive til at fremtidige EØS-midler kan benyttes til, og bør benyttes til, kompetansetiltak for å skape nye arbeidsplasser for ungdom, men da innenfor de etablerte rammene for EØS-midlene.
Vi har i forhandlingene så langt indikert vilje til å videreføre våre nåværende bidrag. Vi har i den forbindelse lagt til grunn at EUs egne bidrag til økonomisk og sosial utjevning går ned i reelle termer – EU har for første gang i historien redusert sine budsjetter – og det har funnet sted en positiv økonomisk utvikling i flere av mottakerlandene de senere år.
Vi ønsker derfor at kriteriene for våre bidrag skal være de samme som tidligere. Bidragene skal være til sosial og økonomisk utvikling og utjevning, og kun land som mottar støtte fra EUs eget samhørighetsfond, er kvalifisert for å motta EØS-midler.
Som tidligere nevnt, forhandler vi også om videreføring av fiskekvoter. I motsetning til under tidligere forhandlinger, har EU denne gangen akseptert å forhandle om dette parallelt med forhandlingene om finansielle bidrag. Det er positivt, og det kan bidra til å fremme en god løsning for fisk.
En veldig viktig oppgave nå der vi står i forhandlingene, er å finne frem til en fornuftig plattform for den videre prosess. Det er vårt syn at det er EU som må bevege seg for at vi skal komme videre.
Så til EUs klima- og energirammeverk frem mot 2030 og energidiskusjonen i Europa i lys av problemene i Ukraina.
Det europeiske råds møte den 20. og 21. mars ble preget av Ukraina, naturlig nok. Dette gjelder også diskusjonene om klima og energi. Med utgangspunkt i mange EU-lands sterke avhengighet av gassimport, ble Europakommisjonen bedt om å fremlegge en plan innen juni for hvordan EU kan redusere importavhengigheten. Planen skal bl.a. omhandle diversifisering, energieffektivisering, utvikling av fornybar energi og andre energikilder i EU, samt utbygging av infrastruktur.
Energisikkerhet sto også høyt på dagsordenen da president Obama besøkte Brussel i forrige uke, og følges opp videre i den årlige energidialogen mellom EU og USA, som finner sted i dag. Fortsatt diversifisering av energikilder og mulige fremtidige leveranser av flytende gass, LNG, fra USA til Europa, vil være sentrale temaer her. Det er naturlig at vi fra norsk side, med betydelige interesser i dette, følger med på dette arbeidet, vurderer betydningen av det for Norge og engasjerer oss for å ivareta norske interesser.
Når det gjelder klima- og energirammeverket for 2030, signaliserte Det europeiske råd at et endelig EU-vedtak skal fattes senest i oktober 2014.
Statsministeren oversendte i forkant av Det europeiske råds møte et brev med norske synspunkter og kommentarer til EUs rådspresident, og deltok for øvrig også på Det europeiske folkepartis, EPPs, toppmøte i forkant av møtet. Brevet baserte seg på innspillet vi kom med før jul, og ble relatert til Europakommisjonens melding fremlagt i januar.
Vi er enig med Europakommisjonen i at det indre marked må fullføres, og at ytterligere infrastruktur i Europa må bygges ut. Det vil bidra til bedre ressursutnyttelse, det vil bidra til bedre energisikkerhet og kan legge grunnlaget for utslippsreduksjoner. Fra norsk side ble det også pekt på at en økende andel periodisk fornybar energi, som sol- og vindkraft, skaper utfordringer for kraftsystemene i Europa, og at videre investeringer i nødvendig infrastruktur er påkrevd.
Vi har også tidligere fremhevet at den norske vannkraften kan samspille godt med utviklingen i det europeiske kraftsystemet, og at bruk av naturgass kan spille en viktig rolle både for å balansere fornybar, ikke-regulerbar kraft og som erstatning for kull.
Utformingen av EUs rammeverk for klima- og energipolitikk mot 2030 er en prioritert sak for regjeringen. Vi formidler norske synspunkter i alle relevante politiske samtaler med kommisjonen og EUs medlemsland. Vi vil ha en tett oppfølging av denne prosessen videre.
Jeg går videre til den tredje energimarkedspakke. EUs målsetting er å ferdigstille det indre energimarked i 2014. Norsk deltakelse i dette markedet er meget viktig. Derfor gir vi arbeidet med EUs tredje energimarkedspakke høy prioritet. Vår målsetting er at den pakken skal innlemmes i EØS-avtalen så raskt som mulig.
Pakken omfatter regelverk knyttet til både elektrisitet, gass og samarbeid mellom regulatorer, det såkalte ACER. De viktigste endringene i den tredje energimarkedspakken omfatter nye krav til eiermessig skille, bestemmelser om uavhengig nasjonal regulatormyndighet, samt mer tekniske regler for handel med kraft og naturgass. Oppstrøms gassvirksomhet faller i hovedsak utenfor pakken.
Reglene om eiermessig skille gjelder for transmisjon av elektrisitet eller naturgass. Kravene innebærer at den som eier infrastrukturen, ikke samtidig kan eie produksjon eller omsetning. Det er lagt opp til en viss grad av valgfrihet og unntak for enkelte former for organiseringen av transmisjon som forelå da pakken ble vedtatt i 2009.
EUs tredje energimarkedspakke reiser noen spørsmål, som må avklares gjennom en dialog med EU. Det dreier seg først og fremst om følgende forhold:
- spørsmålet om bøteleggingskompetanse på EFTA-siden
- den geografiske avgrensningen og tidsperspektivet for unntaket for nedstrøms naturgass
- vår tilknytning til ACER. Vi ønsker å sikre den norske regulatoren best mulig deltakelse i dette byrået. Samtidig berører dette hvilken virkning beslutninger i ACER skal ha for EFTA-landene. Vi må finne en løsning som er innenfor to-pilarstrukturen i EØS-avtalen og innenfor rammene av Grunnloven. Muligens kan det her hentes inspirasjon fra det pågående arbeidet med vår tilknytning til EUs finanstilsyn.
Flere departementer er involvert i arbeidet med pakken. Vi arbeider med å sende et nytt forslag til EU innen sommeren med sikte på et EØS-vedtak innen utgangen av 2014.
Spørsmålet om differensiert arbeidsgiveravgift har fått stor oppmerksomhet, og det er ikke rart fordi det har stor betydning for norsk regionalpolitikk. Vi har som kjent nylig sendt vårt forslag vedrørende differensiert arbeidsgiveravgift til ESA for godkjenning. Dette er nødvendig for at ordningen skal kunne fortsette etter 1. juli.
Som kjent er de to viktige spørsmålene området for differensiert arbeidsgiveravgift og de såkalte sektorunntakene. Frem til ESA har godkjent den differensierte arbeidsgiveravgiften, er det fortsatt noe usikkerhet knyttet til hvordan ordningen kan utformes etter 1. juli. Vi er i løpende dialog med ESA for å få en smalest mulig definisjon av sektorunntakene, og vi vil søke på alle måter vi kan, å tilpasse reglene på en måte som er i Norges interesse.
Parallelt med at vi nå vil bringe klarhet i de konkrete virkningene av endringene, vil vi vurdere tiltak som kan dempe uheldige virkninger av det nye regelverket. Det vil vi komme tilbake til i forbindelse med budsjettprosessen.
Europakommisjonen sendte i desember i fjor på høring forslag til retningslinjer for energi- og miljøstøtte for 2014–2020. På energisiden tar retningslinjene sikte på å støtte utviklingen av en klimavennlig energiforsyning og fremme konkurranse i energimarkedene. Mer konkret inneholder forslagene kriterier for bl.a. støtte til kapasitetsmekanismer, fornybar energi, energieffektivisering, karbonfangst og -lagring og energiinfrastruktur. Statsstøtte for utvinning av fossil energi er ikke omfattet av disse retningslinjene.
Retningslinjene omfatter også mulighet til å ha reduserte miljø- og energiavgifter for energiintensiv industri for å hindre konkurransevridning mot tredjeland og mulig karbonlekkasje.
Høringsfristen for forslaget var 14. februar, og i vårt høringssvar er Norge stort sett positive til retningslinjene, men vi ønsker bl.a. mulighet for høyere støttesatser innenfor energieffektivisering, og vi understreker at støtte til kapasitetsmekanismer ikke må ødelegge for infrastrukturutbygging og utvikling av det indre energimarkedet. Innenfor fornybar energi er det viktig for Norge å klargjøre at det finnes sertifikatordninger, sånn som den norsk-svenske, som ikke innebærer statsstøtte. Det forventes at retningslinjene vedtas i EU før påske, og at retningslinjene trer i kraft 1. juli. Når kommisjonen har vedtatt retningslinjene, vil ESA utarbeide tilsvarende retningslinjer for EØS/EFTA-landene. Disse vil så bli sendt på høring. I løpet av tolv måneder må Norge sikre at eksisterende støtteordninger er i samsvar med de nye retningslinjene.
Så til kyststatsforhandlingene om forvaltningen av makrell. Etter flere måneder med forhandlinger mellom Norge, EU, Færøyene og Island om en avtale om fordeling av makrellbestanden i Nordøst-Atlanteren, måtte vi til slutt konstatere at det ikke var mulig å få en løsning som alle fire parter kunne godta. Men det viste seg å være mulig å få i stand en trepartsavtale, uten Island.
Verken Norge, EU eller Færøyene bestrider Islands rett til en del av makrellbestanden. Siden makrellen begynte å vandre inn i islandske farvann for en seks–syv år siden, har man ikke klart å enes om hvor stor andel Island skal ha rett til. I forhandlingene i år har Norge strukket seg svært langt. Vi har avstått andeler som ligger godt over det sonetilhørigheten skulle tilsi, men det var ikke nok for Island. I årets forhandlinger har det også vært uenighet om størrelsen på totalkvoten og om deltakelse i det nye makrellfisket ved Grønland.
Det er ingen tvil om at islendingene har reagert sterkt på nyheten om en makrellavtale mellom de tre andre kyststatene. Fra norsk side har vi understreket at avtalen setter av en rimelig andel til tredjeland, og at den er åpen for tiltredelse av flere parter. Vi har også uttrykt håp om at Island vil benytte seg av denne åpningen.
Jeg orienterte i Europautvalget 12. februar om forhandlingene om håndhevingsdirektivet til utsendingsdirektivet. Den 27. februar ble det oppnådd enighet i forhandlingene mellom Europaparlementet, rådet og kommisjonen. Direktivet må fortsatt vedtas formelt, men vi kan nå konstatere hva forslaget innebærer.
Det opprinnelige forslaget fra Europakommisjonen hadde en uttømmende liste over tillatte kontrollmekanismer. Den enigheten som nå er oppnådd, åpner for at statene kan innføre nasjonale kontrolltiltak for å sikre etterlevelse av utsendingsreglene – utover de tiltakene som er opplistet i direktivet. Forutsetningen er at tiltakene er nødvendige og proporsjonale.
Det er også enighet om at statene må innføre solidaransvar i kontraktskjeden i byggebransjen. Det åpnes samtidig for å ha strengere regler om solidaransvar også i andre bransjer.
Et annet viktig resultat av forhandlingene er at det er enighet om regler som skal klargjøre hvilke situasjoner som regnes som utsending av arbeidstakere. Det vil bidra til å motvirke misbruk og omgåelse av reglene.
Enigheten er i tråd med hva vi har arbeidet for overfor EU. Denne enigheten vil kunne gi oss mulighet til å videreutvikle og videreføre våre ordninger knyttet til utsendte arbeidstakere fra EØS-land.
Den 19. mars signerte Norge avtalen med EU om deltakelse i EUs støttekontor på asylfeltet, EASO. Tilslutningen til EASO ble behandlet i Stortinget i juni 2013.
Deltakelsen gir Norge mulighet til å delta i det praktiske samarbeidet på asylfeltet i Europa. Byrået skal bl.a. bidra til at det felles europeiske asylsystemet, CEAS, blir gjennomført. Byrået skal også kunne gi støtte til medlemsland som mottar uforholdsmessig mange asylsøkere. Dette gjøres bl.a. ved å sende ut støtteteam. Norge har allerede deltatt i flere slike team, noe som er et eksempel på at Norge kan bidra positivt inn i samarbeidet. Avtalen gjør det mulig også for Norge, dersom et slikt behov skulle oppstå, å anmode støttekontoret om assistanse.
Vår deltakelse i EASO er nær forbundet med deltakelsen vår i Dublin-samarbeidet, som gir reglene for hvilket land som skal ha ansvaret for å behandle en søknad om asyl. Det er viktig for oss at mottaksforhold, asylpraksis og asylprosedyrer i landene vi samarbeider med, er i samsvar med internasjonale rettslige standarder.
La meg så si litt om den nye EØS/Schengen-notatbasen. Utviklingen av denne basen startet høsten 2011. Den er nå ferdig og kommer til å bli lansert 7. april. UD vil arrangere lanseringsmøter for forvaltningen og kurs for nye brukere.
EØS-notatbasen ble opprettet i 2004 og inneholder alle EØS-notater som er utarbeidet siden opprettelsen av basen. EØS-notatene inneholder nøkkelinformasjon og omtale av EU-regelverk som vurderes innlemmet i EØS-avtalen, og inneholder også vurdering av hvordan regelverket kan innlemmes i norsk rett.
Dette er en notatbase som er et viktig saksbehandlingsverktøy i forvaltningens arbeid med EØS-rettsaktene, og som informasjonskanal til samfunnet. Ansatte i statsforvaltningen kommer til å oppleve at den nye notatbasen er betydelig mer brukervennlig. Selve visningen av notatene på Europaportalen er uendret.
Den nye løsningen kommer til å effektivisere EØS- og Schengen-arbeidet. Det kan gjennom bevisst bruk hjelpe oss med å komme tidligere på banen når nytt regelverk initieres i Brussel.
Det er parallelt med utviklingen av ny EØS-notatbase opprettet en Schengen-notatbase. Den vil være tilgjengelig på Europaportalen på samme måte som EØS-notatene. Schengen-notatene vil bli lagt inn i basen på et noe senere tidspunkt.
Fung. leder: Takk skal du ha – det var en hel del. Jeg skal nå lese opp dem som har tegnet seg, og så prøver vi å ta det en for en, siden det er så mange forskjellige temaer. Det er Trygve Slagsvold Vedum, så Helga Pedersen, Gjermund Hagesæter, Karin Andersen, Sylvi Graham, Harald T. Nesvik og Bård Vegar Solhjell. Jeg gir ordet til Slagsvold Vedum først.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Jeg skal prøve å være rask, for her er det knapp tid. Jeg vil begynne med punktet på dagsordenen om EØS-midler og markedsadgang for fisk og gi uttrykk for det som jeg også har gitt uttrykk for før, at da EØS-avtalen ble inngått i 1992, ble det understreket både fra EUs side og fra norsk side at det er en avtale som er gjensidig fordelaktig, at det skulle være størst mulig utbytte for begge parter, og at det er en balansert karakter i avtalen. Det var bare et minimalt startbeløp vi bidro med de første årene, så har det blitt større og større. og fra Senterpartiets side mener vi at det er helt urimelig at det nå skal være en økning. Det bør være en reduksjon, ikke minst med tanke på at det er en balansert karakter i avtalen, og at EUs egne midler går ned. Jeg tror det er svært sjelden at man gjør den type koblinger med markedsadgang på enkelte produkter og betaling for markedsadgang ved andre områder innenfor EØS-avtalen der det går motsatt vei. Vi tar ikke betalt for at EU får markedsadgang på våre markeder, og avtalen skulle være balansert. Det er en kommentar.
Så et spørsmål. Den 5. februar svarte Siv Jensen til Stortinget at regjeringen jobbet aktivt, og at vilkårene rundt regelverket for differensiert arbeidsgiveravgift var usikre. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva gjorde regjeringen mellom 5. februar og det tidspunktet da man sendte notifisering til ESA?
Spørsmål nr. 2. Jan Tore Sanner uttalte at man skulle kompensere en eventuell avgiftsøkning krone for krone. Hvordan skal det legges fram? Er det fylkesvis, eller mot bedrifter, kommuner? Hva er tanken bak krone for krone, og når får vi se et system for det?
Statsråd Vidar Helgesen: Jeg er i stor grad enig i vurderingen av EUs krav i EØS-forhandlingene.
Vi har hele tiden arbeidet aktivt når det gjelder den differensierte arbeidsgiveravgiften, også i angjeldende periode. Når det gjelder spørsmålet om hvilke tiltak vi vil komme tilbake til av kompenserende art, har vi svart, og står fast på det, at det kommer vi til i forbindelse med budsjettprosessen.
Fung. leder: Da går vi til Helga Pedersen.
Helga Pedersen (A): Jeg vil takke statsråden for redegjørelsen. Det er ingen tvil om at de sektorunntakene man får på regionalt differensiert arbeidsgiveravgift, har svært negative konsekvenser, og finansministeren har svart i et brev til Stortinget at man nærmest for sikkerhets skyld la seg på en bred definisjon av transport. Det medfører bl.a. at skiheiser i Trysil blir omfattet av transportbegrepet. Nå har NHO fått gjort en juridisk utredning som konkluderer med at EUs retningslinjer for regionalstøtte ikke gjør det påkrevd å unnta transportsektoren fra ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Jeg vil derfor spørre: Hvordan vil regjeringen følge opp den henvendelsen og utredningen fra NHO, som også er oversendt finansministeren? Vil man ta opp dialogen med ESA på nytt igjen?
I fortsettelsen av det har vi fått innspill fra NHO, LO og andre hold om at regjeringen har lagt seg på en for bred definisjon også av energisektoren, for den omfatter altså ikke bare kraftproduksjon, men også nettselskaper og bredbåndsselskaper f. eks. Da er spørsmålet: Ser regjeringen den forrige saken om regionalstøtte opp mot den prosessen som nå går på energi- og miljøstøtteregelverket – altså, med andre ord, vi må bruke den prosessen for å drive skadebegrensning i forhold til det man dessverre fikk til i den forrige?
Mitt tredje spørsmål handler om kompensasjonsordninger, for det er ikke tvil om at jo mer målrettet og treffsikre kompensasjonsordningene er, jo mer tvilsomme er de i Brussel. Gjør regjeringen nå en aktiv innsats overfor kommisjonen og ESA for å få mest mulig treffsikre kompensasjonsordninger?
Statsråd Vidar Helgesen: Vi har den utfordring at hovedelementene i regelverket ble spikret fast i første halvår i fjor. Men i EU-reguleringer er det to faser. Det er en fase når regelverket blir utformet, og så er det en fase når regelverket skal finjusteres, tilpasses og implementeres, og det er et handlingsrom der. Det er det handlingsrommet vi nå har mulighet til å vurdere, det er der vi søker gjennom aktivt arbeid og gjennom konsultasjoner å få en så smal definisjon av sektorunntakene som mulig.
Vi ser også, når det gjelder kompensatoriske tiltak, andre støtteordninger som en mulig løsning. Det er riktig at jo mer spesifikke støtteordninger er, desto høyere risiko er det for at de er konkurransevridende og dermed strider mot hele grunntanken i EØS-samarbeidet. Men det finnes muligheter, ikke minst på miljø- og energiområdet, fordi det innenfor regelverket er interessante og relativt romslige unntak for noen områder. Det gjør at dette er noe vi vurderer i kompensasjonsøyemed. Som sagt, vi vil komme tilbake til de konkrete tiltakene i forbindelse med budsjettprosessen.
Fung. leder: Da er Gjermund Hagesæter nestemann på talerlisten. Siden sist jeg refererte den, har Elin Rodum Agdestein, Svein Roald Hansen og Marit Arnstad tegnet seg – der kommer det en til ja. Kan jeg da sette strek? – Det kan jeg.
Gjermund Hagesæter (FrP): Eg vil også takke statsråden for ei god og grundig utgreiing. Det som eg tenkte å kome litt inn på, var dette med forhandlingar om nye EØS-midlar og marknadsadgangen for fisk. No er eg for så vidt heilt einig i at det er urimeleg med auking av den norske betalinga, men samtidig har eg forståing for at dette er krevjande forhandlingar. EU har 500 millioner innbyggjarar, Noreg har 5 millioner innbyggjarar, og sjølv om vi plussar på Island og Liechtenstein, blir det ikkje så veldig mykje meir enn 5 millionar innbyggjarar på den sida. Samtidig er det slik at eit brot – ein manglande avtale – vil gå mest ut over Noreg. Dette er sjølvsagt EU fullt klar over, og då er spørsmålet mitt, som ei oppfølging av orienteringa: Kor stor er moglegheita etter statsråden sine vurderinger for å kome fram til ei einigheit innanfor fristen? Og det neste spørsmålet er: Kva skjer dersom ein ikkje kjem fram til einigheit? Kva for konsekvensar vil det få for Noreg? Og eventuelt også, kva for konsekvensar vil det få for EU?
Statsråd Vidar Helgesen: Det er nok riktig som Hagesæter sier, at det er ingen overraskelse at EU har kommet med et krav om økning. Det er nok årets minste overraskelse. Bildet av Norge i et Europa som er preget av økonomisk krise, er selvsagt av et land med betydelige økonomiske ressurser, så derfor er vi ikke overrasket over det. Men vi mener at det må være en rimelighet, og at det må være en balanse mellom EUs egen politikk, som altså har vært å redusere budsjettene til økonomisk og sosial utjevning, og kravene de fremsetter om bidrag fra vår side.
At forhandlingene er krevende, er det ingen tvil om. Når det gjelder tidsfristen, har vel tidsfristen alltid blitt oversittet i disse forhandlingene. I forrige århundre ble det i hvert fall en veldig lang utsettelse, uten at det fikk dramatiske konsekvenser. Vi er ikke i en situasjon med EU hvor det er to parter som vurderer tunge mottiltak dersom man ikke kommer frem til forhandlingsløsninger innenfor en tidsfrist.
Vi er opptatt av at vi gir et solidaritetsbidrag, vi ønsker å gi et solidaritetsbidrag. EØS-avtalen som helhet er gjensidig fordelaktig. Det at vi gir et bidrag, er også et uttrykk for at vi nyter godt av det indre marked, og våre bidrag sikter jo mot å styrke funksjonsmåtene i det indre marked. Så her er det også fordeler for oss, men vi mener at det konkrete bidraget og det konkrete kravet fra EU skyter over mål. – Jeg ber om at også dette selvsagt unntas offentlighet.
Fung. Leder: Da var det Karin Andersen.
Karin Andersen (SV): Takk, leder.
Først til dette som regjeringen varsler, nemlig en egen europastrategi. Der er det listet opp en del punkter. Jeg regner med at listen selvfølgelig ikke er utfyllende, det får man ikke til på et slikt ark, men jeg savner et punkt som burde være en del av den norske strategien, nemlig å utnytte det handlingsrommet vi har innenfor avtalen til å ivareta særegne norske interesser. Vil det være en del av det som regjeringen jobber med?
Så til EØS-midlene. Vi har diskutert det flere ganger her, og jeg tror et så å si enstemmig storting har ment at vi bl.a. skal bruke større deler av EØS-midlene til direkte hjelpetiltak for rombefolkning i enkelte EU-land. Det er det stort behov for, for det er nok, det går det vel an å si i dette rommet, en del politikk i en del av disse landene som pusher folk ut – så vi må sikre at pengene blir brukt til det vi hadde tenkt. Det er behov for en økt innsats på det området. Kunne man si litt om det?
Så til håndhevingsdirektivet. Oppfatter jeg det riktig at disse reglene nå er et minimumsdirektiv, og at det, for å si det sånn, er fritt for Norge å innføre egne ordninger utover det som i dag er vedtatt, og at det ikke ligger noen nye begrensninger på tiltak som Norge ser behov for når det gjelder sosial dumping.
Det siste spørsmålet gjelder differensiert arbeidsgiveravgift. Her sier statsråden at man ønsker en så smal definisjon av sektorunntakene som mulig. Betyr det at man f.eks. ser på hvordan man kan avgrense transport, gjøre det så smalt som mulig, for slik transportsektoren er kodet nå, er den veldig bred, fra skiheiser til kollektivtransport – absolutt alt som flytter på seg. Det er en veldig bred definisjon.
Statsråd Vidar Helgesen: For det første til strategien. Hele strategien vil dreie seg om å utnytte mulighetene for å ivareta norske interesser. Så vil det selvsagt være et uttrykk for regjeringens politikk og hva vi ser som de viktigste interessene å kjempe for. Jeg har ikke presentert hele strategien, men vi vil legge vekt på å prioritere de sakene som er viktigst for oss, som uttrykk for våre nasjonale interesser, og som uttrykk for våre politiske prioriteringer.
Så til rombefolkningen. Vi gjør allerede en god innsats med EØS-midlene, og jeg er opptatt av at det må vi fortsette å gjøre. Men vi må også unngå at våre tiltak for rombefolkningen blir plastring på politikk som går i gal retning. Derfor må vi ikke «prosjektifisere» dette spørsmålet, for dette er et rettighetsspørsmål. Dette er Europas mest marginaliserte befolkningsgruppe. Derfor må vi se også på institusjonelle spørsmål. Vi må se på rettslig beskyttelse og forsøke å påvirke politikken. Så jeg kan forsikre Andersen om at jeg har dette på dagsordenen, men vi ser på en mulig endring av innretningen og tilnærmingen her.
Så til håndhevingsdirektivet. Det er riktig oppfattet at det er en liste over tillatte kontrollmekanismer som ikke er utfyllende. Vi kan ha våre egne tiltak så lenge de er nødvendige og proporsjonale. Og jeg kan ikke se for meg at vi vil vurdere tiltak som ikke vil bli ansett som nødvendige og proporsjonale.
Når det gjelder differensiert arbeidsgiveravgift, sektorunntakene og definisjonen av dem, er det klart at det er grenser for hva vi kan gjøre i forhold til regler som allerede er vedtatt, men vi gjør hva vi kan for å smalne inn definisjonen i appliseringen av regelverket. Her ser vi på absolutt alle muligheter.
Sylvi Graham (H): Det er mulig at dette er et slags oppfølgingsspørsmål til det som Andersen hadde, for mitt spørsmål gjelder også håndhevingsdirektivet til utsendingsdirektivet. Jeg ber om tilgivelse hvis jeg nå spør feil statsråd, men for det første er det den eneste vi har her akkurat nå, og for det andre har statsråd Helgesen sagt at resultatet av enigheten i trilogforhandlingene gir oss en mulighet til å videreutvikle og videreføre våre ordninger osv.
Så er det, slik jeg forstår det, når det gjelder artikkel 12, solidaransvar, opp til hvert medlemsland om man vil ha en ordning som gjør at hovedarbeidsgiver er ansvarlig for alle tjenesteyterne i kontraktskjeden. Det er også interessant at fagbevegelsen i Norge og Europa er delt i synet på kompromisset som er kommer fram, hvor Den europeiske bygningsarbeiderføderasjonen er kritisk til artikkel 12 fordi ansvar der bare gjelder ett ledd med underleverandører, og derfor lett kan omgås i forbindelse med postordrefirmaer osv.
Nå er det sånn at svenskene i sitt momsregelverk har innført at det ikke er moms mellom tiltakene i kontraktskjeden, og så vidt jeg vet anbefalte også NHO dette, i hvert fall for noen år siden, her i Norge, sånn at det kun er hovedentreprenør som sitter med ansvaret for «å momse» fram til tiltakshaver, og at man derfor kan stoppe momssvindlerne eller postkassefirmaene. Hvis dette da er opp til vår egen tilpasning, vet statsråden om dette er noe man vurderer? Og vil det bli jobbet videre med tiltak av lignende karakter som svenskene har?
Statsråd Vidar Helgesen: Det jeg kan svare på, er at denne type tiltak, og vurderinger av denne type tiltak, er mulig innenfor rammene av håndhevingsdirektivet. Det jeg også kan si, er at vi er opptatt av og vil prioritere – og må prioritere – innsats mot uakseptable og til dels kriminelle forhold i byggebransjen. Dette er en del av et større europeisk problemkompleks. Det er faktisk en linje her til en diskusjon vi må ta i forbindelse med EØS-midlene, hvor det allerede er innsats mot internasjonal organisert kriminalitet. Jeg ser for meg at det kan komme til å bli enda viktigere i vårt europeiske arbeid.
Når det gjelder konkrete løsninger i Norge og i det norske arbeidsmarkedet, er det arbeids- og sosialministeren og andre ministre som svarer på det.
Harald T. Nesvik (FrP): Da skal jeg gå inn på et tema som sikkert engasjerer de aller fleste her, nemlig makrell.
I en periode på flere år nå har Island og Færøyene på mange måter tatt seg til rette og satt egne kvoter som bl.a. har vært i strid med de anbefalingene som har vært gitt. Nå har man altså inngått en avtale med en av partene, Færøyene. Færøyene premieres for det man har gjort over tid, med en kvote på 12,5 pst. av den totale fordelingen. De har vel fått en kvote på 150 000 tonn. Dette er en avtale som skal gjelde over fem år.
Spørsmålet mitt til statsråden er: I hvor stor grad reflekterer dette det historiske fisket i færøyske farvann nettopp knyttet til makrellbestanden? For vi så bl.a. at fiskerikommissær Damanaki på eget initiativ, i forkant av forhandlingene, tok seg en tur til Island og Færøyene og ga et tilbud som andre parter ikke var klar over.
Hvis dette tallet som nå er tilbudt til Færøyene, er riktig, det var også den gangen henvist til at også Island var forespeilet en kvote i størrelsesordenen 12,5 pst., vil det tilsi at Norge må gå enda mer ned på sine kvoter.
Spørsmålet mitt til statsråden er som sagt følgende: Hvilke er de historiske rettighetene som Færøyene har hatt på makrell, som skulle tilsi 12,5 pst.?
Spørsmål to: Selv om dette er en femårig avtale, svinger disse kvotene mye, og det er vel svært få som tror at makrellbestanden vil kunne tilsi et uttak med biomasse på over 1 million tonn i årene som kommer. Hvilke rom er det da for nye forhandlinger knyttet til disse avtalene?
Statsråd Vidar Helgesen: Jeg skal ikke forsøke å konkurrere med Nesvik i detaljkjennskap til makrellnæringen, men jeg kan si at vi her har hatt en veldig krevende prosess, hvor vi først har hatt ensidige tiltak fra Islands side og Færøyenes side som vi har ansett som uakseptable, og som det har vært veldig viktig ikke å premiere gjennom de enighetene vi har forhandlet frem.
Så er det selvsagt slik at det er endringer i makrellens vandringsmønster som også er krevende å håndtere i denne type forhandlinger, særlig når man skal se noen år frem i tid. Men det gjør også at det nødvendigvis er vanskelig å ha noen direkte forlengelse av de historiske rettighetene inn i nye avtaler.
Vi har hatt den fordel i prosessen at det er vekst i bestanden, hvilket gjør at næringene kan komme bedre ut selv om man går ned i prosenttall, og vi har i hele prosessen vært veldig opptatt av å holde nær kontakt med næringen. Fiskeriministeren har gjort en meget god innsats her, ikke minst fordi vi i prosessen har sett noen manøvre fra EUs side som det har vært nødvendig å stå klart opp mot. Det har vi klart, og vi har funnet en løsning som totalt sett er akseptabel, og som også på lang sikt vil være bærekraftig.
Bård Vegar Solhjell (SV): La meg først igjen få takke for at det vert lagt opp til ei så grundig involvering av Stortinget i så mange saker. Det synest eg er svært positivt.
EU sitt klima- og energirammeverk og heile debatten om det vil vere eit heilt avgjerande politisk spørsmål i 2014 – ikkje berre fordi kva EU kjem fram til vil bety mykje for utsleppskutt mot 2030, men det kan ha avgjerande verdi for moglegheitene for å få til ein ambisiøs klimaavtale i 2015. Vi kan ikkje rekne med at særleg mange av dei andre rike store landa i verda kjem til å spele ei pådrivarrolle med store eigne ambisjonar der. Desto viktigare er det at EU gjer det, elles vil det vere veldig vanskeleg å få land som Kina, Brasil osv. med på noko.
Det er tre tunge spørsmål som no vert diskutert i EU kor det har vore konflikt med tanke på forslaga, og som framleis ligg der. Det første er ambisjonsnivået. På det tidspunktet var 35 og 40 dei to store spørsmåla – ein endar foreløpig på 40. Det andre er om ein skal ha fleire mål, særleg om ein skal fortsetje å ha eit eige energimål. Europaparlamentet behandlar, så vidt eg veit, ein resolusjon og har gitt støtte til han med eit ganske knapt fleirtal. Det tredje spørsmålet er energieffektivisering, der ein ikkje har nokre bindande mål, men der det vil vere veldig viktig å få det – det er eit enormt stort utsleppspotensial der. Regjeringa har varsla at dei skal kome med eit styrkt kvantitativt mål.
Mitt inntrykk er at Noreg ikkje på nokre av dei tre områda har spelt ein pådrivarrolle i den europeiske debatten. Vi har ikkje sjølve teke stilling til eit eige mål, vi har gått imot å ha fleire mål, t.d. på fornybar energi, og vi har heller ikkje gjort det på energieffektivisering, som kunne ha vore det tredje viktigaste. Det meiner eg er sterkt beklageleg å høyre frå Europa, at vi ikkje vert oppfatta å vere på pådrivarsida i dei viktige debattane.
Eg har to spørsmål. Vi kunne ha vore på pådrivarsida på eit ambisiøst mål viss vi no ganske raskt vedtok eit mål for Noreg, og der vi viste og brukte det i den europeiske debatten. Mitt første spørsmål er: Kor raskt vil regjeringa kome til Stortinget med ei sak om å vedta eit eige mål? Det er viktig at det skjer så raskt som mogleg fordi EU vil vedta sine mål i haust på FN og Ban Ki-moon sitt toppmøte. Fristen er i starten av 2015, men dei som vil påverke andre i ei retning, må vere ute lenge før det.
Det andre spørsmålet er: Er det aktuelt for regjeringa å kome med ei utgreiing eller ei sak, eller på anna måte kome til Stortinget breiare og offentleg, om korleis dei ser for seg å påverke EU i riktig retning i debatten som går?
Statsråd Vidar Helgesen: Jeg vil si at det å fremme og foreslå at man skal ha ett hovedmål i klima- og energirammeverket, ikke betyr at man ikke er en pådriver. Det er mange ulike synspunkter på hva som kan være det mest effektive, men vi mener at vi i måten det europeiske energi- og klimaspillet har pågått, har sett mange nok eksempler på at de tre målene har virket til dels kompliserende, og at det å ha ett hovedmål ikke er til forkleinelse for fornybarsatsing eller energieffektiviseringssatsing.
Når det gjelder nasjonale prosesser, er vi selvsagt helt klar over de store, internasjonale møtene som kommer, og de tidspunkter som gjelder for at vi skal melde kort. Der er det prosesser på gang, men jeg kan ikke nå tidfeste det, og det tilligger heller ikke min portefølje.
Elin Rodum Agdestein (H): Takk for en veldig bred og grundig redegjørelse. Det var veldig mange ting man kunne kommentere og stilt spørsmål om, men jeg vil først og fremst gi en honnør til regjeringen for arbeidet med å fremme tettere og bedre nordisk samarbeid når det gjelder EU- og EØS-saker. Vi ser naturligvis fram til framleggingen av europastrategien før sommeren.
Den andre viktige saken er selvfølgelig arbeidet med et klima- og energirammeverk mot 2030. Da må jeg si at det er veldig bra å registrere at regjeringen faktisk er en pådriver gjennom at Norge via statsministeren har spilt inn en rekke synspunkter på klima- og energipolitikken til EU gjennom et eget brev i mars, og signalisert at Norge er utålmodig i denne saken. Flere av de punktene var statsråden inne på i redegjørelsen sin, og vi ser nå at vedtak om klimamål i EU står litt i stampe på grunn av situasjonen i Ukraina. Det er forståelig. Det er også ulike interesser internt i EU når det gjelder hvilke klimamål man ønsker. Så at Norge, norsk energi og norsk gass, kan spille en viktig rolle i EU når det gjelder å nå klimamålene, er det viktig å understreke. Det er også viktig at Norge kan bidra mer med energi til Europa og redusere den maktposisjonen som Russland har overfor en del enkeltstater gjennom den kontrollen de har på energiforsyningen. Det er egentlig et viktig utenrikspolitisk tema.
Det jeg hadde lyst til å spørre statsråden om, er en oppfølging av et tema som ble veldig kraftig understreket under det møtet som EFTA- og EØS-landene hadde med EU i Reykjavik i forrige uke, der man sa at man sjelden hadde hørt så tydelig understreket forventingen om at etterslepet på rettsaktene må reduseres. Nå vet vi at det er avhengig av det partnerskapet som statsråden var inne på, og det jobbes fra norsk side med å forbedre dialogen internt mellom Norge, Liechtenstein og Island på dette området. Hvordan vurderer statsråden konkret mulighetene for økt framdrift på det arbeidet og hvilke utfordringer som ligger der? Hvordan arbeides det internt for å bedre samspillet med Island og Liechtenstein på det området?
Statsråd Vidar Helgesen: La meg bare si til klima- og energi og Ukraina at i tillegg til at vi har lagt vekt på klima- og energirammeverket, har Ukraina-krisen ytterligere aksentuert viktigheten av dette.
For det første har vi betydelige interesser når det gjelder gass, og det er viktig å forsøke å motvirke noen panikkreaksjoner på EU-siden – gass kommer til å spille en viktig rolle i den europeiske energimiksen i, etter hva kommisjonen har anslått, 20–30 år. Vi er en stabil leverandør, og det har tradisjonelt også i hovedsak vært stabile leveranser fra Russland. Den nervøsiteten som nå gjør seg gjeldende, bør ikke lede til panikkreaksjoner. Det har vi vært veldig opptatt av å spille inn. Så er det klart at EUs nye oppmerksomhet om og utarbeidelsen av utredningen om redusert energiavhengighet også åpner muligheter for norsk vannkraft. Da må EU gjøre de rette vedtakene på sine kapasitetsmarkeder, slik at de tar høyde for norsk vannkraft.
Så er det helt åpenbart at dette på EU-siden vil gi ytterligere incentiver til fornybarsatsing – den såkalte alternative energien, som ikke lenger er så alternativ. Og vi må med et langsiktig perspektiv i mente i Norge se hva som vil være implikasjonene både energimessig og økonomisk for Norge av dette, og hvordan vi kan bidra og hvordan vi kan videreføre og intensivere en omstilling. Her er det veldig store spørsmål som står på spill for Norge, og de har bare blitt mer brennende aktuelle med Ukraina-situasjonen.
Når det gjelder Island, har den islandske utenriksministeren og jeg – som jeg nevnte – konkret blitt enige om et nærmere operativt samarbeid mellom våre utenriksdepartementer og forvaltninger om innlemmelsesprosessen. Det er klart at dette også er en prosess hvor det islandske Alltinget til syvende og sist er avgjørende. Men det er viktig for oss at ikke bare vi får ned vårt etterslep av rettsakter, hvilket vi gjør, men at vi får andre EFTA- og EØS-partnere til å få ned etterslepet. For gjør de ikke det, blir de ikke innlemmet i EØS-avtalen, og det er en konkurranseulempe for norsk næringsliv. Dette jobber vi tett på, det er helt riktig at dette er et viktig tema fra EU-siden overfor islendingene, men det viktigste for oss er ikke om dette gir oss bedre eller dårligere karakterer i EUs karakterbok. Det viktigste for oss er hva som er viktig for norsk næringslivs konkurransevilkår, og da er regellikhet – like konkurransevilkår – det helt avgjørende.
Svein Roald Hansen (A): Jeg har et par kommentarer og et spørsmål.
Det ene gjelder europastrategi. Der var statsråden veldig overordnet, og jeg går ut fra at dette bare var en orientering om at dette kommer, fordi rent prinsipielt må regjeringen selv legge fram sin strategi. Det kan ikke være et resultat av noe gruppearbeid her i Europautvalget.
Spørsmålet er: Ser regjeringen for seg at denne skal behandles i Stortinget, eller er dette bare en intern strategi som man offentliggjør?
Så til EØS-midlene: Jeg skal ikke svekke budskapet herfra, som han bør ta med seg til Brussel, om at det ikke er lett for regjeringen å komme tilbake med betydelige økninger og få det gjennom i Stortinget. Men det er også en annen side av det, og det er markedsadgang for fisk, slik at summen her kan ikke ses helt løsrevet fra hvor spenstig man eventuelt måtte få det til på det området. Jeg har bare lyst til å nevne at det også hører med.
Jeg skal stoppe der siden det ringer inn til timen.
Statsråd Vidar Helgesen: La meg si om strategien at det vil være en strategi fra regjeringen, vi legger ikke opp til stortingsbehandling. Jeg omtalte den her og vil også omtale den her når den fremlegges. Grunnen til at jeg omtalte den nå, er at vi legger vekt på brede konsultasjoner også utenfor regjeringsapparatet og departementsstrukturen. Derfor kan det være at man hører om at dette er på gang, så derfor ønsket jeg å orientere om det her.
Marit Arnstad (Sp): Jeg har to korte spørsmål om EUs tredje energimarkedspakke.
Jeg tar det for gitt at det som blir sagt om kravene til skille mellom produksjon og nett – eller transmisjon, som det sies – ikke vil ha noen betydning for måten man har organisert dette på i Norge, ettersom statsråden ikke kom inn på det.
Så synes jeg at spørsmålet om bøteleggingskompetanse og ACERs rolle igjen aktualiserer behovet for at Stortinget får en grundigere mulighet til å gå gjennom spørsmålet om myndighetsoverføring til EU, og om det er i tråd med Grunnlovens bestemmelser. Det har vært etterlyst tidligere, og denne saken er enda en aktualisering av det. Spørsmålet er om regjeringen vil gi Stortinget muligheten til å drøfte dette på et bredere grunnlag.
Eirik Sivertsen (A): Jeg skal fatte meg i korthet.
Først vedrørende den differensierte arbeidsgiveravgiften: Statsråden har nå gjentatte ganger henvist til at kompenserende tiltak vil bli omtalt i budsjettet. Men når statsråden sier budsjettet, mener han revidert nasjonalbudsjett, mener han kommuneproposisjonen, eller er det statsbudsjettframleggelsen for 2015? Problematikken er knyttet til at dette nye regelverket trer i kraft fra 1. juli, så det vil være en rekke aktører, bl.a. fylkeskommuner og staten med tanke på kjøp av tjenester, og ikke minst markedskaktørene, som vil leve i betydelig usikkerhet hvis de skal vente til desember.
Punkt nr. 2: Er det noen grunner til at dette har skapt mye uro og unødvendig uro av manglende involvering av berørte aktører i prosessen? Vil regjeringen ta initiativ til bredere dialog underveis i prosessen for å skape mer forutsigbarhet for aktørene?
Punkt nr. 3 er om støtte for flyplasser: Er det nå avklart – er det slik at EU har akseptert at norske regimer med tanke på statsstøtte til flyplasser ikke blir omfattet av sektorunntaket?
Statsråd Vidar Helgesen: Når det gjelder tredje energimarkedspakke, er det riktig at organiseringer av transmisjonssystemer som forelå i 2009, ikke vil bli berørt av dette. Det legger vi til grunn.
Når de gjelder spørsmålet om Grunnloven og myndighetsoverføring, har vi en konstitusjonell praksis og stortingsbehandling i det enkelte tilfellet. I tillegg ble det skrevet et brev til presidentskapet om å ta opp dette spørsmålet. Det har, så vidt jeg vet, blitt besvart fra presidentskapet med at det vil bli organisert et seminar, eller en konferanse, i forbindelse med grunnlovsjubileumsaktivitetene.
Når det gjelder kompenserende tiltak, legger vi opp til å komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett, og at det i den prosessen vil være dialog med berørte aktører.
Spørsmålet om flyplasstøtte er noe som må vurderes i den sammenheng. Jeg har ikke svaret på det nå.
Fung. leder: Da takker jeg forsamlingen for konsise og korte spørsmål. Jeg antar at det ikke er noe til sak nr. 4 eventuelt – det er det ikke. Takk til statsråden.
Møtet hevet kl. 09.58.