Møtet ble ledet av lederen for utenriks- og forsvarskomiteen, Ine M. Eriksen Søreide.
Til stede var:
Fra utenriks- og forsvarskomiteen: Ine M. Eriksen Søreide, Svein Roald Hansen, Peter Skovholt Gitmark, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Dagfinn Høybråten, Peter N. Myhre, Sverre Myrli, Tore Nordtun, Trygve Slagsvold Vedum, Karin S. Woldseth, Sigvald Oppebøen Hansen og Trond Helleland.
Fra EFTA/EØS-delegasjonen: Harald T. Nesvik, Laila Marie Reiertsen, Jan Tore Sanner, Gina Knutson Barstad, Steinar Gullvåg og Kåre Simensen.
Fra finanskomiteen: Gerd Janne Kristoffersen og Christian Tybring-Gjedde.
Fra energi- og miljøkomiteen: Siri A. Meling, Eirin Sund, Oskar J. Grimstad, Line Henriette Hjemdal, Bjørn Lødemel, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen.
Fra regjeringen var utenriksminister Jonas Gahr Støre, finansminister Sigbjørn Johnsen og olje- og energiminister Terje Riis-Johansen til stede.
Fra Finansdepartementet møtte dessuten statssekretær Ole Morten Geving.
Følgende embetsmenn fikk adgang til møtet: Ekspedisjonssjef Christian Syse, Utenriksdepartementet, avdelingsdirektør Per Strand Sjaastad, Utenriksdepartementet, seniorrådgiver Else Underdal, Utenriksdepartementet, avdelingsdirektør Øystein Løining, Finansdepartementet, avdelingsdirektør Halvor Hvideberg, Finansdepartementet, ekspedisjonssjef Sigurd Tveitereid, Olje- og energidepartementet, og seniorrådgiver Mari Hegg Gundersen, Olje- og energidepartementet.
Videre var komiteens faste sekretær, Øystein Bø, og delegasjonssekretær Øyvind Søtvik Rekstad til stede, samt Grete Karin Granholt, observatør.
Dagsorden:
1. Finansministeren vil etter planen redegjøre for:
Endringer i innskuddsgarantidirektivet
Det vil bli gitt en redegjørelse for Kommisjonens forslag om å fullharmonisere dekningsbeløpet i banksikringsordninger til 100 000 euro, som tilsvarer rundt 800 000 kroner. Dekningsnivået i Norge er i dag 2 millioner kroner per innskyter per bank. Det vil bli redegjort for den prosessen som nå pågår overfor Kommisjonen, med sikte på å få beholde den norske ordningen. Videre vil det bli redegjort for hovedtrekkene i de endringene i innskuddsgarantidirektivet som ble fremmet av Kommisjonen 12. juli i år.
Ny europeisk tilsynsstruktur
EU vedtok den 22. september den såkalte tilsynspakken. Pakken består av flere forordninger som til sammen etablerer en ny europeisk tilsynsstruktur. I den nye strukturen opprettes et nytt organ for overvåkning av systemrisiko og dessuten tre uavhengige tilsynsorganer, som erstatter dagens tilsynskomiteer, og som skal drive tilsyn på mikronivå. Det vil bli gitt en redegjørelse for hovedinnholdet i tilsynspakken, herunder over hvilken deltakelse Norge og de øvrige EØS-EFTA-landene er tiltenkt i de nye organene.
Annet på finansmarkedsområdet
Baselkomiteen har hatt på høring strengere regler om krav til kjernekapital og likviditet for banker, de såkalte Basel III-reglene, og disse ble vedtatt 12. september. Reglene skal fases inn over en lang periode og vil først få virkning fra 1. januar 2019. Enkelte av de nye kravene vil ikke få full virkning før fra slutten av 2023. De internasjonale prosessene vil først og fremst ha betydning for Norge ved at endringer i gjeldende EU-regelverk på finansmarkedsområdet tas inn i EØS-avtalen.
EUs arbeid for tiltak mot den økonomiske krisen og styrket økonomisk styring på europeisk nivå
For å klare sine betalingsforpliktelser måtte Hellas i mai inngå avtaler med EU og IMF om en omfattende redningspakke. Videre ble EU-landene enige om en generell krisefinansieringsordning for euroland, i tilfelle flere euroland skulle få tilsvarende problemer. I tillegg har EU satt i gang et arbeid for å styrke den interne økonomisk-politiske koordineringen. Det vil bli redegjort nærmere for dette arbeidet og de statsfinansielle utfordringene for eurolandene og EU.
2. Olje- og energiministeren vil redegjøre for fornybardirektivet (oppfølging av spørsmål stilt på møtet i Europautvalget 30. september i år).
3. Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:
Forholdet EU/Kina etter toppmøtet 6. oktober 2010
EU har som mål å bli en sterkere global aktør. EU er Kinas største handelspartner, og Kina er EUs nest største handelspartner. Det er igangsatt et større arbeid i EU for å etablere klarere strategier overfor partnerne, blant annet overfor Kina.
Status i arbeidet med EUs nye utenrikstjeneste
Den nye utenrikstjenesten (”European External Action Service” – EEAS) skal etter planen være operativ fra 1. januar 2011. Målsettingen er en bedre samordning i utenrikspolitiske spørsmål. Kommisjonen har vært vår motpart på EU-siden i EØS-sammenheng. Det ligger an til at EEAS vil overta et koordinerende ansvar for EØS på EU-siden.
Østlig partnerskap – Kort oppdatering etter møtet i Europautvalget 26. mai 2009
EU forhandler med alle partnerland unntatt Hviterussland om assosieringsavtaler. Norge deltar i det første prosjektsamarbeidet som ble lansert. Det er et program for energisikkerhet og energieffektivisering med Ukraina som pilotland. Norge vil bidra med valgobservatører ved presidentvalget i Hviterussland i desember.
4. Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 10. november 2010. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 12. oktober d.å. samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.
5. Eventuelt.
Lederen: Jeg ønsker velkommen til møte i Europautvalget.
Det er folksomt her i dag, og vi har, som dere ser, en veldig stram agenda og tidsplan. Statsrådene har fått beskjed om korte innledninger fra deres side. Det betyr at også spørsmål som stilles, må være veldig korte og konsise, slik at vi klarer det innenfor den tidsrammen vi har, 1 time.
Finansministeren begynner. Jeg foreslår at han tar alle finanssakene under ett, og deretter alle spørsmål til disse.
Sak nr. 1
1. Finansministeren vil etter planen redegjøre for:
Endringer i innskuddsgarantidirektivet
Det vil bli gitt en redegjørelse for Kommisjonens forslag om å fullharmonisere dekningsbeløpet i banksikringsordninger til 100 000 euro, som tilsvarer rundt 800 000 kroner. Dekningsnivået i Norge er i dag 2 millioner kroner per innskyter per bank. Det vil bli redegjort for den prosessen som nå pågår overfor Kommisjonen, med sikte på å få beholde den norske ordningen. Videre vil det bli redegjort for hovedtrekkene i de endringene i innskuddsgarantidirektivet som ble fremmet av Kommisjonen 12. juli i år.
Ny europeisk tilsynsstruktur
EU vedtok den 22. september den såkalte tilsynspakken. Pakken består av flere forordninger som til sammen etablerer en ny europeisk tilsynsstruktur. I den nye strukturen opprettes et nytt organ for overvåkning av systemrisiko og dessuten tre uavhengige tilsynsorganer, som erstatter dagens tilsynskomiteer, og som skal drive tilsyn på mikronivå. Det vil bli gitt en redegjørelse for hovedinnholdet i tilsynspakken, herunder over hvilken deltakelse Norge og de øvrige EØS-EFTA-landene er tiltenkt i de nye organene.
Annet på finansmarkedsområdet
Baselkomiteen har hatt på høring strengere regler om krav til kjernekapital og likviditet for banker, de såkalte Basel III-reglene, og disse ble vedtatt 12. september. Reglene skal fases inn over en lang periode og vil først få virkning fra 1. januar 2019. Enkelte av de nye kravene vil ikke få full virkning før fra slutten av 2023. De internasjonale prosessene vil først og fremst ha betydning for Norge ved at endringer i gjeldende EU-regelverk på finansmarkedsområdet tas inn i EØS-avtalen.
EUs arbeid for tiltak mot den økonomiske krisen og styrket økonomisk styring på europeisk nivå
For å klare sine betalingsforpliktelser måtte Hellas i mai inngå avtaler med EU og IMF om en omfattende redningspakke. Videre ble EU-landene enige om en generell krisefinansieringsordning for euroland, i tilfelle flere euroland skulle få tilsvarende problemer. I tillegg har EU satt i gang et arbeid for å styrke den interne økonomisk-politiske koordineringen. Det vil bli redegjort nærmere for dette arbeidet og de statsfinansielle utfordringene for eurolandene og EU.
Lederen: Da gir jeg ordet til finansminister Sigbjørn Johnsen.
Vær så god.
Statsråd Sigbjørn Johnsen: Takk skal du ha, og takk for invitasjonen til Europautvalget. Jeg skal prøve å fatte meg i korthet om tre-fire punkter.
Jeg vil begynne med noen betraktninger rundt det mange EU-land nå står midt oppe i, nemlig å måtte justere den økonomiske kursen, ta ned budsjettunderskudd og etter hvert også klare å få grep om den store gjelden som mange av dem har. Det underskuddskriteriet som ligger i Maastricht-traktaten, er på 3 pst. av BNP. Denne maksimumsgrensen blir nå brutt av de fleste EU-land og av samtlige land i euroområdet. Samtidig har også mange land fått en veldig sterk gjeldsvekst. I EU-området er det nå en gjennomsnittlig bruttogjeld på 80 pst. av BNP, mens Maastricht-kriteriet er på 60 pst. Så det er betydelige økonomiske utfordringer i EU-området.
I den sammenheng har EU satt ned en arbeidsgruppe ledet av Herman Van Rompuy, en gruppe som ellers består av samtlige medlemslands finansministere. Gruppen har arbeidet med det formål å styrke den interne økonomisk-politiske samordningen. Den la fram sitt bidrag i går. Jeg har hatt tid til bare raskt å gå gjennom pressemeldingen. Det første sporet det er snakk om, er en sterkere og bredere økonomisk overvåkning, særlig med hensyn til det å bli klar over så tidlig som mulig f.eks. finansielle bobler og det å være tidlig ute for å hindre at en kommer i en vanskelig situasjon. Det andre sporet er større økonomisk disiplin, eller Fiscal Discipline, som det heter i EU-systemet. Det inkluderer også det som har vært diskutert tidligere, mulige sanksjoner mot land som ikke følger opp. Så skal de ha en utrykningsstyrke, eller Task Force, som det heter. Samtidig mener de at det er nødvendig med et mer robust rammeverk for krisehåndtering og, ikke minst, sterkere institusjoner. Dette ble altså lagt fram i går, og det er meningen at det skal bli behandlet på toppmøtet i EU, som er neste helg. Jeg sier ikke mer om dette, jeg bare viser til det som ligger ute på EUs pressesider om det som Van Rompuy-gruppen la fram for offentligheten i går.
Jeg kan gjerne legge igjen redegjørelsen her in extenso, slik at dere kan lese den i fred og ro, for det tar mer enn 10 minutter.
Så vil jeg si litt om finansmarkedsregulering og den internasjonale utviklingen som foregår her. Når det gjelder finansmarkedet, vil jeg først rette oppmerksomheten mot de nye Basel III-reglene, som kom for kort tid siden, og som har som siktemål å styrke kapitalgrunnlaget i finansinstitusjonene, bygge opp bufferfond for å være mer forberedt på å håndtere kriser når og hvis de kommer. Dette er krav som skal innfases over lang tid, helt fram til 2019. Ytterligere krav skal innfases i en tidsperiode fram til 2023. Det er tre forhold en retter søkelyset mot. Det ene er kapitalkrav, det andre er tilsyn, og det tredje er oppfølging av tilsyn og av de enkelte institusjoner.
Om Norge er det å si følgende: Norge er på mange måter i forkant, for vi var jo igjennom mye av dette i etterkant av bankkrisen tidlig på 1990-tallet. Men det som skjer videre, er at vi vil jobbe med norsk gjennomføring i forskrift, og tar sikte på at disse reglene skal tre i kraft for norske finansinstitusjoner fra årsskiftet. Men, som sagt, her ligger Norge i forkant, slik at det på en måte er få konsekvenser for norske banker som følge av dette. Samtidig er innfasingstiden lang, som jeg påpekte.
Det tredje punktet jeg vil belyse lite grann, er innskytergarantiordningen, eller innskuddsgarantidirektivet, som det heter, i EU. Jeg vil også legge igjen brevvekslingen jeg har hatt med kommissær Michel Barnier, som på en god måte både belyser saken og gir den argumentasjonen vi ønsker å bruke for å få til en tilpasning som gjør at vi kan videreføre vår innskytergarantiordning, som er betydelig bedre enn det som ligger i det foreslåtte direktivet. Vi vil prøve å få en tilpasning i teksten som gjør det mulig å ivareta norske interesser. Det vi har tilbudt overfor EU, er at finansinstitusjoner og banker i EU som etableres i Norge, skal få anledning til å bli medlem av den norske ordningen ved å betale såkalt ”topping-up fee”, som det heter på utenlandsk, slik at de kan bli et slags medlem av den norske ordningen. Samtidig sier vi at vi ikke skal eksportere den norske ordningen. For norske banker som etablerer seg i EU, vil regelverket i EU gjelde.
Det som nå skjer, og som er en interessant utvikling i saken, er at det er økende motstand i europeiske parlamenter mot denne ordningen. Det siste er et vedtak i den tyske Forbundsdagen som går i den retningen. Her er ordningen er slik at hvis en tredjedel av medlemslandene motsetter seg direktivet, ligger det i det at Kommisjonen da må vurdere dette på nytt. Så det skjer en interessant utvikling i EU i forbindelse med det direktivet som nå ligger til behandling.
Når det gjelder vårt videre arbeid med dette, har jeg bedt om et møte med Barnier. Jeg håper at jeg skal kunne avholde dette møtet i løpet av oktober, eller i hvert fall i løpet av ganske kort tid nå i høst. Som sagt, jeg legger igjen den brevvekslingen vi har hatt. Det betyr at de av dere som måtte møte denne problemstillingen i møter med internasjonale kollegaer, får en veldig god gjennomgang av den argumentasjonen som vi bruker for å passe på den norske innskytergarantiordningen.
Jeg har lyst til å avrunde denne biten med å vise til hvor viktig dette er for Norge. Hvis en ser på hvordan banksparingen i EU-området er, er det slik at med en dekning på 100 000 euro, som ligger i EU-direktivet, altså ca. 800 000 norske kroner, er det hele 72 pst. av den samlede innskuddsmassen i EU som vil bli dekket. For Norge er det tilsvarende tallet 47 pst. Det viser at tilbøyeligheten til banksparing er mye høyere i Norge enn i EU-området. Så er det sikkert store variasjoner i EU. Jeg vil anta at Tyskland ligger høyt på listen, mens andre land ligger lenger nede på listen. Dette understreker hvor viktig denne saken er for oss, og understrekes også av det faktum at under finanskrisen var det ingen som møtte opp i norske banker og ba om å få ut pengene sine. Innskytergarantien gir også en trygghet for norske innskytere.
Det siste jeg vil nevne, er det en kaller en ny europeisk tilsynsstruktur. Det er et spørsmål som en har jobbet med i etterkant av finanskrisen, for å styrke tilsynet med finansinstitusjoner i EU-området. Der har en lagt fram en ny pakke, som ble vedtatt i Europaparlamentet 22. september i år. Denne pakken har en jobbet med i ca. to år, fra oktober 2008, og innebærer etablering av en ny europeisk tilsynsstruktur. Den skal være operativ fra 1. januar neste år og har to hoveddeler. Det ene er at det opprettes tre nye tilsynsbyråer, som det heter i EU-sammenheng, som skal drive tilsyn med enkeltinstitusjoner. Det er et byrå for bank, et byrå for forsikring og pensjon og et byrå for verdipapirmarkedet.
I Norge har vi ett felles finanstilsyn. Noe som jeg har framført, i hvert fall i møter med kollegaer ute i Europa, er at det er mange fordeler med ett tilsynsorgan. Men de har altså valgt å ha tre.
EU har i tillegg opprettet spesielle overvåkningsorgan. Ett heter European Systemic Risk Board, Risikorådet, som skal drive makroøkonomisk overvåkning. I dette organet åpner EU for at EØS/EFTA-land kan ha observatører i det de kaller Board of Supervisors, altså et slags styre. Men det er én begrensning ved den deltakelsen. Det er at en ikke får anledning til å være til stede under diskusjoner som dreier seg om enkeltinstitusjoner, med mindre vi har direkte interesse av det som foregår i den enkeltinstitusjonen.
De har altså noe som heter Risikorådet, der det også åpnes for at EØS/EFTA-land kan delta på ad hoc-basis. Der har en den samme avskjæringen, at en ikke kan delta der enkeltselskaper eller enkelte medlemsland blir diskutert.
Til slutt vil jeg si følgende: Her dreier det seg om til dels overnasjonale organer, som vil kunne få utvidede fullmakter i forhold til dagens tilsynskomiteer. Det betyr at disse forskjellige organene vil kunne ha en overnasjonal karakter, og vil i enkelte situasjoner kunne fatte vedtak som er bindende både for nasjonale tilsynsmyndigheter og for enkeltinstitusjoner. Dersom disse tilsynsforordningene skal innlemmes i EØS-avtalen, vil det innebære en myndighetsoverføring. Hvis en slik myndighetsoverføring blir aktuelt, reiser det særlig spørsmål i forhold til den norske Grunnloven. Derfor har vi, for å forberede oss på en slik situasjon, sendt et brev til Justisdepartementet av 16. september i år, der vi ber om en vurdering av de konstitusjonelle sidene ved en eventuell innlemmelse av tilsynsforordningen i EØS-avtalen, med påfølgende gjennomføring i norsk rett. Vi vil være i tett dialog med Justisdepartementet og Utenriksdepartementet dersom dette skulle bli aktuelt.
Jeg har prøvd å være så kort som mulig, og, som sagt, jeg legger hele redegjørelsen ved protokollen.
Lederen: Det syns jeg du greide på en utmerket måte.
Da er det åpent for spørsmål. Foreløpig har Jan Tore Sanner tegnet seg. Mens han snakker, settes strek. Spørsmålene må være korte, og finansministeren svarer på dem samlet til slutt.
Jan Tore Sanner (H): Først til det siste, som er en viktig sak. For det er helt åpenbart at når økonomien er globalisert, må også politikken følge etter, slik at jeg håper at regjeringen vil ha en positiv holdning både til at Norge kan delta mer aktivt og til at Norge kan delta i et mer overnasjonalt samarbeid på dette området. Jeg tror det er svært viktig. Vårt utgangspunkt er at det ikke er tilfredsstillende at Norge kun kan delta på adhocbasis og at vi avskjæres i så stor grad i disse tilsynsordningene, for på dette området er økonomiene så sammenvevd at det vil være viktig at man får til organer hvor Norge kan ha en mer sentral rolle.
Så til innskuddsdirektivet: Høyre har også tatt opp den saken med våre representanter i EPP, som jo er den største grupperingen i Europaparlamentet, og jeg mener det er viktig at flest mulig forsøker å påvirke i denne for Norge viktige saken. Der har jo, i tillegg til Tyskland, også Danmark sagt at de er skeptiske til i hvert fall deler av innskuddsdirektivet, så spørsmålet er hvordan finansministeren nå jobber for at Norge skal få gjennomslag. Én ting er at vi deltar på møter og sender brev, men det er klart at her er det også mulighet til å bygge noen allianser, og om ikke vi får til våre primærstandpunkter, så vil det jo være deler av dette man kan få gjennomslag for. I forlengelsen av det er det viktig at vi nå har en strategi for å unngå at vi får flere overraskelser av denne sorten, så det siste spørsmålet er om departementet nå jobber med å komme tidligere inn i prosessene. For mitt inntrykk er at særlig på innskuddsgarantiordningen har man kommet litt sent i gang med å forsøke å påvirke før EU har kommet så langt i prosessen som de nå har gjort.
Lederen: Takk for det – det var svært lange korte spørsmål, men siden det ikke er flere som har tegnet seg, får vi akseptere det. – Statsråd Sigbjørn Johnsen.
Statsråd Sigbjørn Johnsen: Jeg deler Jan Tore Sanners synspunkter innledningsvis om at konsekvensene av en globalisert økonomi så vi gjennom finanskrisen. Det fikk umiddelbar virkning i en lang rekke land, og det er noe av grunnen til at en har diskutert både på europeisk og på noe bredere internasjonalt nivå mulighetene for en sterkere samordning og en slags overordnet tilnærming til tilsyn. Og der er det jo slik at vi har et organ som på en måte er større enn EU også, nemlig IMF, hvor dette er en sentral problemstilling. Jeg hadde gleden av å delta på et møte i Berlin tidligere i år som en forberedelse også til G-20-møtet i Toronto om en mer samordnet internasjonal tilnærming til tilsynsspørsmål. Norge har faktisk noe å lære bort på dette området, fordi vi kunne forberede oss til et sterkere tilsyn i kjølvannet av den norske bankkrisen. Så en grunn til at Norge har vært en interessant samtalepartner om disse spørsmålene, er at vi faktisk har prøvd ut og har hatt noe å bidra med.
Så tar Sanner opp spørsmålet om ønsket om en bredere deltakelse i disse to EU-organene i forbindelse med den nye tilsynsstrukturen. Dette var et spørsmål som jeg tok opp både med folk i kommisjonen og i Europaparlamentet da jeg var i Brussel i fjor høst, og jeg hadde nok den forståelse på et tidligere tidspunkt at mulighetene var større enn det som ble resultatet, for det skjedde prosesser i Europaparlamentet som gikk i en litt annen retning. Men jeg er enig i at det hadde vært viktig å få anledning til å delta på mer fast basis. Vi har ikke tenkt å gi opp den muligheten, og dette er spørsmål som vi må kunne komme tilbake til også i forbindelse med møter vi har med våre kollegaer. Det skader heller ikke at dere tar opp dette med partifeller i f.eks. Europaparlamentet, for det er viktig at EFTA/EØS-interesser også får delta her, for det dreier seg i grunnen om forhold som kan få konsekvenser for oss selv.
Når det gjelder innskytergarantiordningen, jobber jo jeg først og fremst mot mine finansministerkollegaer. Jeg har tatt det opp i den nordiske kretsen, jeg hadde det oppe senest i et bilateralt møte jeg hadde med den franske finansministeren i forbindelse med IMF-ILO-konferansen i Oslo i september. Så jeg tar det opp med mine kollegaer, og så har jeg da min primære, kan du si, diskusjonspartner, kommissær Barnier. Så dere skal være trygge på at vi kjører den saken så langt det lar seg gjøre, for dette er en viktig sak for Norge. Jeg mener jo at vi har et godt opplegg med det forslaget som vi har lagt på bordet om at europeiske banker inviteres til å delta i den norske ordningen ved etablering i Norge, og at vi pålegger oss selv et eksportforbud på den norske innskytergarantiordningen ved etablering når det gjelder norske banker ute. Det at ordningen viste sin berettigelse under finanskrisen, er også et godt argument for at det er en ordning som det er verdt å jobbe og kjempe for.
Så bør vi alle ha åpne øyne og ører i forhold til det som skjer i EU. Vi har en bred representasjon i Brussel, og jeg er også ganske regelmessig, i hvert fall en til to ganger i året, i Brussel – vi har et fast møte i året der vi møter Ecofin, men samtidig møtes vi også på bilateral basis, og det er viktig her at vi følger godt med i det som skjer. Men samtidig ligger det jo en begrensning i det at vi ikke er medlemmer av EU, så vi må i noen tilfeller bygge på annenhåndsinformasjon og det vi klarer å plukke opp på egen hånd i Brussel.
Lederen: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1. Finansministeren må gjerne bli sittende, men han kan også forlate åstedet hvis han ønsker det.
Sak nr. 2
Olje- og energiministeren vil redegjøre for fornybardirektivet (oppfølging av spørsmål stilt på møtet i Europautvalget 30. september i år).
Statsråd Terje Riis-Johansen: Jeg håper finansministeren har interesse også av denne viktige saken!
Jeg viser til utenriksministerens redegjørelse for status i arbeidet med fornybardirektivet i dette forum 30. september i år. Direktivet vil sikre et langsiktig samarbeid på europeisk nivå om videreutvikling av fornybar energi.
Både Norge og Island har nå hatt sonderingssamtaler med kommisjonen. For Norge har samtalene på embetsnivå vært brukt til å redegjøre for den norske energisituasjonen. Det har vært viktig å bruke noe tid på dette, siden situasjonen i Norge er så forskjellig som den faktisk er fra den i EU.
Vi har hatt en grundig gjennomgang av direktivet og betydningen for Norge, dette inkluderer også juridiske vurderinger. En av konklusjonene fra denne gjennomgangen er at direktivet er EØS-relevant, men at selve beregningsmetoden for å sette et nasjonalt mål i 2020 ligger utenfor direktivet.
EU skal øke sin fornybarandel fra 8,5 pst. i 2005 til 20 pst. i 2020. Som alle her er kjent med, betyr det at landene har fått hvert sitt nasjonale mål, og det er basert på både en byrdefordeling mellom landene og en vurdering av det enkelte lands situasjon. Alle EU-land skal bidra.
Det er vår vurdering at EFTA-landene ikke er med i denne byrdefordelingen, og det er ikke klart at beregningsmetoden skal gjelde for andre land enn EU-land. I 2005, som er utgangspunktet for beregning av mål i 2020, var vår fornybarandel 58,2 pst. Det er godt over den øvre grensen på 50 pst. i 2020 som angis i beregningsmetoden, og som er benyttet for Sverige. Vi må derfor finne en alternativ metode for å beregne mål for land som Norge og Island.
To viktige formål med direktivet er hensynet til klima og hensynet til forsyningssikkerhet. Vår særegne situasjon med en vesentlig høyere fornybarandel enn andre land innebærer at direktivet ikke vil ha en tilsvarende virkning for reduksjonen av fossilbasert energiproduksjon som for andre land. Sammenliknet med øvrige land i Europa har vi langt mindre mulighet til å fase ut fossil energi, som følge av at vi allerede har en elektrisitetssektor som er nær 100 pst. fornybar.
Vi har i dag en politikk innen fornybar energi som er i tråd med intensjonene i direktivet. En videreføring av dagens satsing på energiomlegging og energieffektivisering i Enova samt felles sertifikatmarked med Sverige fra 2012 vil øke vår fornybarandel i åra som kommer. Hvor stor denne økningen blir, er avhengig også av forbruksutviklingen.
Vår høye andel fornybar energi i utgangspunktet gjør også at vi i større grad merker svingninger i forbruksutviklingen. Sjøl om vi satser sterkt på energiomlegging og energieffektivisering er dette et område som en ikke har mulighet til å ha full kontroll, full oversikt, over i perioden fram til 2020. Denne utviklingen vil påvirkes av konjunkturer, temperaturer og befolkningsvekst. Usikkerheten i forbruksutviklingen gjør at det er utfordrende å planlegge det konkrete framtidige målet. Svingningene gir større utslag i vår fornybarandel enn i EU-land med betydelig lavere fornybarandeler.
Vi deler EUs ambisjoner på fornybar energi, og vi har signalisert til kommisjonen at direktivet er EØS-relevant. Vi er innstilt på å øke vår fornybarandel utover nivået i 2005. Det skal vi gjøre ved å føre en ambisiøs politikk nasjonalt for å øke fornybarandelen. Samtidig mener jeg det er viktig å finne en balansert løsning mellom direktivets krav og Norges særegne situasjon. Vi må ha som utgangspunkt at den norske forpliktelsen i 2020 skal være rimelig og fornuftig, både ut fra vår andel i 2005 og ut fra vårt potensial. Slik sett er jo sommerens diskusjon rundt deler av kraft- og energipolitikken i Norge en interessant refleksjon verdt.
Når det gjelder målet om 10 pst. fornybarandel i transportsektoren, har vi signalisert at dette også skal gjelde for Norge. Et mål om 10 pst. fornybarandel i transportsektoren er krevende, men på dette punktet er ikke Norge veldig annerledes enn mange EU-land.
Framdriften i arbeidet med fornybardirektivet er viktig, også i forhold til oppstart av det felles sertifikatmarkedet med Sverige. Det har vært nødvendig å bruke noe tid på fornybardirektivet, men vi har brukt tida godt. Etter flere sonderingssamtaler med kommisjonen, som er vanlig EØS-prosess, er vi nå klare for å gå videre mot en mer formell EØS-prosess. Vi har startet en prosess med Island, og vi skal sammen med dem utarbeide et utkast til EØS-vedtak. Jeg er opptatt av at vår framdriftsplan er i tråd med framdriftsplanen for sertifikatmarkedet med Sverige.
Så snart direktivet med tilpasninger for Norge er innlemmet i EØS-avtalen, kommer gjennomføringsfasen. Det betyr videreutvikling av nasjonal politikk, en handlingsplan og videre internasjonalt samarbeid om fornybar energi.
Lederen: Takk for det. Da er Svein Roald Hansen første inntegnede taler. Vi kjører samme prinsipp her, man tegner seg under hans innlegg.
Svein Roald Hansen (A): Takk for redegjørelsen.
Jeg har to spørsmål, med utgangspunkt i det som statsråden pekte på, at vi allerede ligger godt over det som er EUs mål i 2020, og at vi har noen bestemte utfordringer. Hvis man ikke skulle lykkes i å finne det statsråden kalte ”en balansert løsning” som er rimelig og fornuftig – jeg regner med at man også tenker ut fra samfunnsøkonomiske betraktninger – vil regjeringen da vurdere å bruke reservasjonsretten på denne saken?
Det andre spørsmålet gjelder Island. Statsråden sa at man hadde kontakt med Island. Kan det sies noe om hvordan Island vurderer dette spørsmålet – altså hvis man ikke kommer fram til en fornuftig og balansert løsning, vil de bruke reservasjonsretten? Det vil jo i så fall også omfatte oss.
Siri A. Meling (H): Takk for redegjørelsen.
Er det ut fra det statsråden sier, riktig forstått at Norge forhandler ned et utgangspunkt som EU har gitt oss? Kan statsråden eventuelt si noe om det?
Neste spørsmål: Vil Norge kunne ha mulighet til å gå inn og erstatte andre EU-lands kvoter i den grad de ikke klarer å oppfylle sine forpliktelser? Har det vært en del av samtalene?
Det tredje spørsmålet gjelder tidsplanen. Når ser statsråden for seg at vi kan være i mål med disse forhandlingene?
Ketil Solvik-Olsen (FrP): En liten oppfølging til Siri Melings spørsmål: Kan statsråden si noe om hvilket nivå Norge ønsker å legge seg på i forhandlingene? Har regjeringen et eget mål? Og kan statsråden si noe om hvilket nivå en uansett vil havne på hvis regjeringen gjennomfører sine målsettinger i fornybar energi-politikken, og gjennomfører 10 pst. fornybar energi i transportsektoren? Det vil jo i seg selv påvirke både teller og nevner i den brøken?
Line Henriette Hjemdal (KrF): Statsråden sier at regjeringen legger opp til en alternativ metode i beregningsgrunnlaget av direktivet. Kan han si noe om hvordan man får disse brøkene på plass i forhold til det som ligger i direktivet?
Mitt andre spørsmål gjelder framdriftsplanen. Statsråden var så vidt inne på at denne saken også henger sammen med avtalen med Sverige om grønne sertifikater. Hva mener statsråden er de mest kritiske punkter for å komme i mål med grønne sertifikater, slik at de kan tre i kraft 1. januar 2012?
Statsråd Terje Riis-Johansen: Først til spørsmålet fra Svein Roald Hansen: I den fasen vi er i nå, har ikke vi noen annen strategi enn å finne en løsning på denne saken. Jeg mener at det må være mulig å få til. Så vil jo andre spørsmål, jf. reservasjonsrett m.m., falle på plass, gitt at vi når det jeg tror vi skal nå, at vi altså skal få på plass en løsning i saken.
Siri Meling stilte to spørsmål, det første om vi forhandler opp eller ned i denne saken. Jeg tror at det i alle EU-landene som har hatt prosesser med kommisjonen, i utgangspunktet har vært en forhandlingsprosess hvor kommisjonen har ønsket å legge en større del av byrden for gjennomføring av dette direktivet på det enkelte medlemsland utover det det enkelte medlemsland har ønsket. Da er jeg over på spørsmål 2 fra representanten. Dette går jo strengt tatt på at det er en byrdefordeling mellom EU-landene som legges til grunn. Man er først enige om et mål, og så diskuterer man hvilke land som skal ta ulike forpliktelser for å nå målet. Spørsmålet om muligheten for Norge til å bidra til at andre land når sine mål, er jo interessant nettopp i den konteksten. En kan se to scenarier. Det ene er at Norge i utgangspunktet får et veldig lavt mål – si dagens nivå, helt teoretisk, for å ta et utgangspunkt. Hvis vi i 2020 har 58,5 pst. som mål og en fornybarandel på 65 pst., vil Norge i teorien kunne selge sitt overskudd av fornybarandelen til land som ikke oppfyller sine forpliktelser. Det andre er at hvis Norge har en forpliktelse på 80 pst. – igjen bare for å ta et tall – og vi fortsatt lander på 65 pst., må vi kjøpe av land som har overskudd på fornybarandelen i forhold til det målet de har fått. Vi må huske på at fornybardirektivet ikke sier noe om hvor Norge er i andel fornybar energi, på hvilket nivå vi er når det gjelder konkrete prosjekter utbygd i Norge i 2020. Men det er en avtale mellom landene om hvem som skal ta ulike deler av forpliktelsene som har basis i et 20 pst.-mål i 2020.
Det som representanten Solvik-Olsen tok opp, gikk jo på litt av det samme som det representanten Meling tok opp – forhandle opp/ned, hvilket nivå vi skal legge oss på. I de prosessene vi har gjennomgått nå, har ikke vi definert noe tall. Det som jeg sa i min redegjørelse, var at vi mener at vi må finne en balansert løsning. Det betyr at vi også bør kunne øke vår fornybarandel, slik som andre land i Europa skal. Men vi kan ikke se bort fra hvilke konsekvenser det får for Norge. Det må jo være et mål som det er praktisk mulig å nå, og som står i rimelig forhold til det andre land skal ta. Og igjen: Hvilke nasjonale mål vi setter for utbyggingen av fornybar energi, kan det jo være andre vurderinger knyttet til.
Hvilket nivå vi kommer opp på med dagens nasjonale politikk: Med en fortsatt satsing på Enova på det nivået som er nå og en innfasing av grønne sertifikater, vil fornybarandelen i Norge stige noen prosent. Med en videreføring/gjennomføring av dagens politikk pluss sertifikatene vil vi åpenbart være på 60-tallet. Å komme med en eksakt prosentsats kan jeg ikke, for her spiller forbruksutvikling osv. inn. Men det ligger an til en vekst i fornybarandelen i Norge som følge av den politikken som nå føres.
Så spurte representanten Hjemdal om hva som ligger i alternative beregningsmetoder. Det ligger ikke noe mer i det enn at direktivet ikke hjemler den prosessen som vi nå er inne i. Som jeg sa, ser vi at direktivet er EØS-relevant, mens beregningsmetodikken ikke er det. Det betyr at vi bare må bli enige med kommisjonen om hva slags ramme vi skal legge for forhandlingene. Vi kan ikke bare gå inn og ta malen fra kommisjonens prosesser med medlemslandene og bruke den, fordi direktivet ikke hjemler tredjeland eller EØS-land i den prosessen.
Grønne sertifikater: Det mest kritiske rundt dem vil jeg mene er tidsaspektet. Sertifikatene, prosessen med Sverige og fornybardirektivet går veldig fint sammen teknisk. EU synes iallfall det er bra det vi gjør. Det vil jo være det første prosjektet et EU-land har med et land utenfor EU der man innfører handelssystemer med sertifikater, som jo også er i tråd med tenkingen i direktivet, hvor handelssertifikater jo er spesifikt nevnt. Så jeg ser ikke at det er noen store praktiske problemer ved å gjennomføre innfasing av sertifikatene i Norge opp mot fornybardirektivet, men det skal jo notifiseres. Det er jo viktig for både Norge og Sverige at det er avklart opp mot fornybardirektivet, slik at f.eks. norske investeringer i Sverige kan notifiseres opp mot den norske fornybarandelen. Jeg vil si at svaret på spørsmålet er tid.
Lederen: Jeg vet at flere har signalisert at de ønsker oppfølgingsspørsmål, men det har vi dessverre ikke tid til. Vi må gå raskt videre til pkt. 3 på dagsordenen.
Sak nr. 3
Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:
- Forholdet EU/Kina etter toppmøtet 6. oktober 2010
EU har som mål å bli en sterkere global aktør. EU er Kinas største handelspartner, og Kina er EUs neste største handelspartner. Det er igangsatt et større arbeid i EU for å etablere klarere strategier overfor partnerne, blant annet overfor Kina.
- Status i arbeidet med EUs nye utenrikstjeneste
Den nye utenrikstjenesten (”European External Action Service” – EEAS) skal etter planen være operativ fra 1. januar 2011. Målsettingen er en bedre samordning i utenrikspolitiske spørsmål. Kommisjonen har vært vår motpart på EU-siden i EØS-sammenheng. Det ligger an til at EEAS vil overta et koordinerende ansvar for EØS på EU-siden.
- Østlig partnerskap – Kort oppdatering etter møtet i Europautvalget 26. mai 2009
EU forhandler med alle partnerland unntatt Hviterussland om assosieringsavtaler. Norge deltar i det første prosjektsamarbeidet som ble lansert. Det er et program for energisikkerhet og energieffektivisering med Ukraina som pilotland. Norge vil bidra med valgobservatører ved presidentvalget i Hviterussland i desember.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg skal forsøke å være kort. Det handler om Kina – om ikke Norge/Kina, men forholdet EU/Kina.
Toppmøtet 6. oktober 2010 var et møte som etter rapportene kunne vært verre – og kunne vært bedre. Det ble et slags midt-på-treet-møte.
EU har som mål å bli en sterkere global aktør, og de har en dialog med Kina. Men EUs forhold til Kina, slik vi ser det, er preget av at EUs felles utenrikspolitikk ikke er mer enn det medlemslandene blir enige om. Dermed framstår den som fragmentert. Det kommer til syne når de møter en aktør, enten det er USA eller Kina. Men det er en uttrykt målsetting i EU å utarbeide en enhetlig og felles politisk strategi. Dette inngår i et større arbeid som er igangsatt for å etablere en klarere strategi overfor EUs partnere. Høyrepresentant Ashton kommer med en framdriftsrapport om strategiske partnerskap til Det europeiske råd på toppmøtet i EU i desember. Denne vil få betydning for politikken overfor Kina.
Toppmøtet som ble avholdt den 6. oktober i Brussel, var det første av slike møter etter at Lisboa-traktaten trådte i kraft. Hovedsaken var de økonomiske spørsmålene som valuta, markedsadgang og immaterielle rettigheter. Menneskerettigheter ble også tatt opp. Det er en erkjennelse, både i EU og i Kina, at for at disse møtene ikke skal miste relevans, bør neste toppmøte har høyere ambisjoner. Det var en slags gjensidig frustrasjon.
Jeg vil legge til at fredspristildelingen til Liu Xiaobo ble positivt mottatt av EU. Både høyrepresentant Ashton og kommisjonspresident Barroso sa at prisen er en inspirasjon for menneskerettighetsforkjempere i hele verden, og at dette er grunnleggende verdier som EU er tuftet på. Men det er likevel verdt å merke seg frustrasjonen på begge sider etter dette møtet. Når kineserne har investert tungt i Hellas og vært til stede andre steder, hadde de ventet en annen mottagelse i Brussel enn den de opplevde at de fikk. Så her er det mye som må gå seg til.
Så følger vi med interesser status i arbeidet med EUs nye utenrikstjeneste. Den har vi omtalt her før, men jeg vil si et par ord om det. Vedtak om dette ble fattet 26. juli i år. Det såkalte EEAS vil være organisatorisk og administrativt uavhengig av både kommisjonen og rådet. Tjenesten skal være operativ fra 1. januar 2011. Målsettingen er en bedre samordning i utenrikspolitiske spørsmål. Det legges opp til en evaluering i 2013, og først deretter regner man med at EEAS får sin endelige form.
For Norge er oppgaven å få fram synspunkter overfor EU i denne overgangsfasen og arbeide for å oppnå den samme inkluderende holdningen i den nye strukturen som vi har hatt til nå.
Kommisjonen har vært vår motpart på EU-siden i EØS-sammenheng. Det ligger nå an til at dette nye organet, EEAS, vil overta det koordinerende ansvar for EØS i EU-organene. Kommisjonen, ved de ulike fagdirektoratene, vil fortsatt ha ansvaret på alle sektorområder som er relevant for EØS-avtalen. Vår rett til deltakelse i ekspertgrupper og komiteer under kommisjonen berøres derfor ikke av opprettelsen av EEAS.
Norge har flere konsultasjonsordninger med EU, som vil bli søkt videreført med EEAS: halvårlige konsultasjoner på politisk nivå, halvårlige møter på embetsnivå, i tillegg til møter med arbeidsgruppene i rådet av medlemsstater på områder av betydning for norsk politikk. Det kan gjelde Russland, Midtøsten, Vest-Balkan, OSSE/Europarådet og Afrika.
Jeg vil legge til at vi, som mange av EUs medlemsland, opplever en ganske stor usikkerhet om hvor dette beveger seg. Det pågår nå en veldig intern arbeidsinnsats i EU for å få dette på plass, og som jeg opplever tar mye fokus bort fra EUs oppmerksomhet utover, slik at oppmerksomheten fokusertes innover. Det ryktes – bare for å illustrere dette – at høyrepresentanten selv ikke bare intervjuer alle lederkandidater til de forskjellige stillingene i dette store systemet, men også nr. 2-kandidater intervjuer hun selv. Dette er et system som altså skal opp i flere tusen mennesker. Så det er klart det legger beslag på tid.
Så om en helt annen sak: Det europeiske flysikkerhetsbyrået (EASA), som har en forordning om bøtelegging. Jeg har redegjort for denne saken her tidligere, den 8. juni i år. Jeg ønsker å gi en kort oppdatering: Formålet med denne forordningen er først og fremst å utvide flysikkerhetsbyrået EASAs kompetanse til å omfatte luftfartsoperasjoner, sertifisering av flybesetninger og forhold knyttet til tredjelands luftfartøyer. Det gjelder altså sikkerhetstiltak. Så lenge denne forordningen ikke er gjennomført i Norge, kan det være fare for at Norge blir en bakvei inn i EØS-området for fly som ikke holder riktig standard. Det ønsker heller ikke vi.
Kommisjonen gis i forordningen mulighet til å ilegge tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr i saker der vilkårene for sertifikater utstedt av EASA ikke etterleves. Formålet er som sagt sikkerhetshensyn. Bøtene ilegges etter anmodning fra EASA. Kommisjonen mener tilsvarende myndighet til å ilegge bøter på vår side bør tillegges ESA, vårt overvåkingsorgan. Fra vår side ønsker vi av prinsipielle grunner at bøteleggingsmyndighet skal tillegges våre nasjonale myndigheter. Vi har hatt sondering med EU om hvordan vi kan finne en mellomvei der luftfartsmyndighetene gis kompetanse til å ilegge bøter, men der ESA gis myndighet til å overvåke om luftfartsmyndighetene i sin bøteleggingspraksis faktisk følger regelverket i forordningen. En slik løsning skulle etter vårt syn ivareta kommisjonens ønske om å gi ESA en rolle for å sikre likebehandling, samtidig som norsk ønske om ikke å gi ESA utvidet kompetanse, respekteres. I nærmere kontakt med kommisjonen vil vi få klarhet i om dette er mulig.
Så vil jeg legge til en kort merknad om selsaken – som er en slager i dette forum også, leder!
Som kjent vedtok EU i september i fjor et forbud mot omsetning av selprodukter. Sammen med Canada avholdt Norge i desember i fjor tvisteløsningskonsultasjoner i WTO med EU. Basis for konsultasjonene var forordningen som etablerte forbudet. Siden den tid har EU vedtatt en gjennomføringsforordning. Denne trådte i kraft samtidig med selforordningen 20. august i år.
Nå har Canada anmodet – nærmere bestemt i forrige uke – om en ny runde med tvisteløsningskonsultasjoner med EU. I lys av det har Norge i dag anmodet om en ny slik runde med WTO, altså tett samkjørt med Canada. Formålet med disse supplerende konsultasjonene er å få belyst nye problemstillinger knyttet til gjennomføringsreglene for selforordningen, herunder hvordan reglene blir praktisert, og hvorvidt de innebærer ytterligere brudd på WTO-regelverket.
Tidspunkt for nye konsultasjoner er ikke fastsatt, men vil trolig finne sted i november eller desember. Så vil vi vurdere om vi skal be om et WTO-panel.
Så vil jeg si, for å spare tid: Jeg varslet i et møte i Europautvalget 26. mai at jeg ville gi en orientering om det såkalte østlige partnerskapet, men av tidshensyn tror jeg vi kan ta det på neste møte.
Lederen: Takk for det.
Da har Peter N. Myhre tegnet seg til et spørsmål.
Peter N. Myhre (FrP): Mange takk, og takk for en interessant redegjørelse.
Spørsmålet mitt dreier seg om forholdet mellom EU og Kina, og for så vidt også Norge. Vi vet jo at den kinesiske valutaen yuan er sterkt underkurset. 1 euro er nå tilsvarende litt i underkant av 10 yuan. Dette har vært et tema som har vært sterkt diskutert i forholdet mellom Kina og USA.
Utenriksministeren nevnte ikke dette i denne sammenhengen, men spørsmålet er om dette også vil være viktig for EU når EU, som det står her, skal etablere klare strategier overfor partnerne.
Vi ser jo at land som Sør-Korea og Japan faktisk hver for seg importerer mer fisk fra Norge enn det Kina gjør, og en riktigere og mer normal prising av den kinesiske valutaen vil ikke minst gi veldig store muligheter for norsk eksportindustri.
Jeg vil gjerne høre utenriksministerens vurdering av det.
Lederen: Da har jeg tegnet meg sjøl til et spørsmål.
Det gjelder EEAS. Det er en veldig interessant redegjørelse utenriksministeren gir. Kan han si noe mer om det nå ser ut til å bli en egen norgesdesk eller om det blir en hel EØS-desk?
Spørsmål to: Er det sannsynlig at det vil være mulig for EEAS, enten det da blir en norgesdesk eller en EØS-desk, å håndtere EØS-avtalen på en rimelig måte?
Komiteen besøkte sine motparter i Brussel i februar, og fikk unektelig inntrykk av et foreløpig noe kaotisk bilde på europeisk side av hvordan de har tenkt å håndtere forholdet til EØS-land nå etter Lisboa-traktaten. Så hvis det er mulig å si noe mer om det, hadde det vært fint.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Vi kan ta det siste først, og så det andre etterpå, hvor kanskje også finansministeren vil supplere, siden han fortsatt er med oss.
Svaret på det er at vi ikke fullt og helt vet hvordan dette kommer til å bli. Det siste jeg har sett, og dette har jeg bedt om å få vite mer om, er at EU leker med tanken om at i de østlige partnerskapene, innenfor den delen av EEAS, vil det ligge en EFTA/EØS-dimensjon. Jeg tror ikke vi nødvendigvis skal ta det personlig, men det er nå måten de organiserer forholdet til Europa utenfor EU på.
Jeg har for min del full tillit til at det kommer til å bli ryddig gjort. Hvis det er noe det systemet er i stand til å gjøre, så er det å ha byråkratiske ordninger for forpliktelser og oppfølging av avtaler. Jeg tror veldig mye er opp til oss, hvordan vi klarer å løfte over de konsultasjonsordninger vi nå har.
Hvis vi begynner med denne brevvekslingen mellom Alain Juppé og Grete Knudsen i 1995, som etablerte halvårige konsultasjoner rett etter folkeavstemningen, så har de ligget til grunn og blitt respektert i oppfølgingen.
Det er klart at vår konsultasjon med påtroppende formannskapsland har mindre betydning i dag enn det hadde for 3 år siden.
Etter planen skal statsministeren og jeg ha samtale med Ungarn, innkommende formannskapsland. De vil lede en rekke råd og møter i EU, men er jo ikke i dag det sentrale politiske sentrum. Det er Van Rompuys tjeneste og det er Lady Ashtons tjeneste.
Vi skal arbeide for at essensen i disse ordningene blir ivaretatt med det nye systemet. Og det er ingen grunn til at EU ikke skulle ønske det. Jeg har sagt mange ganger i dette forum at EØS-avtalen er en lett avtale å administrere for EU. Den blir tatt veldig godt vare på av ESA og av oppegående medlemsstater, så dette er en effektiv avtale som de ved hvert møte gir uttrykk for at de er tilfreds med virkemåten til. Men vi vil selvfølgelig være veldig fokusert på det og holde full oppmerksomhet rundt det.
Jeg vil legge til, som jeg sa i stad, at det som uroer meg rundt dette i et større globalt bilde, er at jeg tror innkjøringen av denne tjenesten og Lisboa vil bidra til å svekke Europas rolle ute, før den eventuelt, etter planen, blir styrket. Og det er ikke noe som er positivt for oss, for vi spiller ofte på lag med de kreftene.
Når det gjelder det andre spørsmålet, vil jeg for min del si følgende: Forsiden på denne ukens The Economist er de nye valutakrigene. Dette er en interessant illustrasjon av internasjonal økonomi og overspill på politikk. Det store temaet er jo, som representanten Myhre sier, nivået for yuan. Og der er det interessant nå at den amerikanske kongressen har vedtatt at USA bør innføre sanksjoner mot Kina på grunn av det forholdet. Det er riktignok i en ganske mild språkdrakt, som jeg merket meg at nobelprisvinner Paul Krugman mente var altfor mild; den burde skjerpes.
Hvis man følger valgkampen i USA nå før kongressvalget, vil man se at dette er et tema som ikke hører hjemme i fjerne, krevende tekniske kretser, det trekkes rett inn i delstatsvalg, hvor det kobles opp til hvor mange arbeidsplasser den delstaten mistet til Kina i forrige måned.
Det er også en problemstilling i Europa, slik at stillingen til den kinesiske valutaen var et sentralt tema på det møtet som her var, hvor det fra Barrosos side ble gitt uttrykk for at den valutaen burde appresieres.
Samtidig har den kinesiske statsminister sagt veldig tydelig at en styrking av den kinesiske valuta – en kraftig styrking – ville kunne få katastrofale følger i Kina. Og hva mener han med det? Jo, han er tilbake igjen til en retorikk som man nesten er kommet med også i forbindelse med nobelprisen, nemlig at det vil kunne rokke ved sosial stabilitet – selvfølgelig på et helt annet spekter, men retorikken er noe av den samme.
Nå er det mange forhåpninger til G20-møtet i Seoul, som på en måte er siste anledning hvor politikk, konsultasjoner, dialog og samordning kan bringe en løsning på noe av dette. Men slik jeg leser dette bildet, er sjansen for at vi får mer, hva skal vi si, en middelvei framover, en slags krevende middelvei, stor, for man ser ikke en løsning avtegne seg sånn helt uten videre. Hvis en løsning er økning av den kinesiske valutaen, er det et tap for Kina. Hvis den ikke er det, er det et tap for USA.
Da merker jeg meg også det som Financial Times skrev for noen dager siden, at dette er en krig som USA uansett vil vinne, fordi de har noe ingen andre har, nemlig anledningen til å trykke penger. Det synes jeg er en ganske interessant problemstilling i forhold til hvor pengene da for øvrig kommer til å gå, i retning av land som har oppadgående økonomier, og som har sterke valutaer – det er jo et felt som ikke er helt uinteressant for oss – og i forhold til valutaer som kan bli enda sterkere.
Så jeg tror at valutadimensjonen ved internasjonal politikk kommer til å bli helt sentral i månedene som kommer, og det har vi forsøkt å legge vekt på også i redegjørelser til Stortinget om både utenrikspolitikk og europapolitikk i de siste år.
Statsråd Sigbjørn Johnsen: Det er ikke så mye å tilføye til det utenriksministeren nå sa.
Jeg var jo på årsmøtet i IMF for litt over en uke siden i Washington, og der ble dette spørsmålet brakt på bane av Geithner, altså den amerikanske finansministeren. Og vi kan vel ikke helt utelukke, som utenriksministeren var inne på, at dette også er en del av en pågående valgkamp i Amerika, altså at det for så vidt har blitt et tema i den sammenhengen.
Så er det slik at begrepet «valutakrig» og valutadiskusjon helt sikkert er noe som kommer til å stå sentralt på dagsordenen i Seoul. Finansministrene i G20 samles der nå til helga, og jeg vil anta at dette blir et ganske hett tema.
IMF sier også i sin rapport om utsiktene for verdensøkonomien at den kinesiske valutaen er undervurdert. Så det er mange ting som på en måte nå trekker i den retning: at det blir en økt diskusjon om dette i internasjonal politikk framover.
Så er det flere som har vært inne på en slags parallell til det som skjedde i Japan tidlig på 1990-tallet, da Japan altså skrev opp sin valuta, og de erfaringer Japan hadde. Det er interessant nå å følge med i den diskusjonen som er der ute, og ikke minst særlig følge med i Financial Times og andre organer som er opptatt av dette. Men, som sagt, litt valgkamp i USA må vi nok regne inn i det. Samtidig er dette et tema som absolutt er på dagsordenen internasjonalt.
Lederen: Takk for det. Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
Sak nr. 4
Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 10. november 2010.
Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 12. oktober d.å. samt liste med omtale av de enkelte rettsakter
Lederen: Ingen har bedt om ordet til sak nr. 4
Sak nr. 5
Eventuelt
Lederen: Dagfinn Høybråten, vær så god.
Dagfinn Høybråten (KrF): Gjennom media har vi jo blitt oppdatert om den siste utviklingen når det gjelder saken om alkoholreklame i forbindelse med dette audiodirektivet.
Jeg vil gjerne høre utenriksministerens vurdering av hvordan den saken nå står, i lys av de klare signaler som er gitt her i Europautvalget tidligere om hva som bør være Norges faste oppfatning.
Lederen: Det var ett spørsmål til, fra Siri A. Meling. Da tar vi det samtidig.
Siri A. Meling (H): Jeg ble litt usikker i forhold til disse eventueltsakene vi har meldt inn til olje- og energiministeren, om vi må løfte dem fram muntlig, eller om olje- og energiministeren vil gi en orientering om disse sakene. Det gjelder bl.a. dypvannsboring og felles regelverk for olje- og gassutvinning.
Lederen: Vi har ganske marginalt med tid igjen, men hvis det er saker som olje- og energiministeren kan ta nå, kan vi gi rom for noen minutter til det. Men vi begynner først med spørsmålet fra Dagfinn Høybråten.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg opplever jo at vi har en ganske sammenfallende problemforståelse og også et sammenfallende syn på hvilken linje Norge bør følge.
Et sentralt moment i dette direktivet er at senderlandets regler skal gjelde for tv-sendinger. Det gjelder også audiovisuelle tjenester på bestilling, som f.eks. Internett, som er tv-lignende.
Nå er ikke vi alene om å ønske muligheter for strengere regler, og vi må bare konstatere at mange EU-land, eller iallfall en god del, har hatt samme mål som oss, men har måttet gi opp. I stedet har de da fått en konsultasjonsordning mellom enkeltland dersom et land opplever at det sendes reklame i strid med sitt nasjonale regelverk fra et annet land. Det er altså å løfte det ned fra det overordnede, mellom EU og landet, til mellom landene.
Vi har, som representanten vet, et tidsbegrenset unntak fra gjeldende direktiv som gjør det mulig å stanse reklame for alkohol i rettede sendinger fra utlandet. I forbindelse med det nye direktivet ønsket vi som kjent å videreføre dette unntaket.
Vi har hatt forhandlingsmøte med kommisjonen på embetsnivå. De har systematisk ikke vært positive til Norges og EØS-landenes ønsker. Saken ble senest tatt opp 1. oktober, og der ga kommisjonen igjen uttrykk for at EØS/EFTA-landene nå må akseptere direktivet uten tilpasninger.
Det er Kulturdepartementet som er ansvarlig for implementering av dette direktivet. Vi tar nå sikte på en runde også på helseministernivå, opp mot kolleger i Europa. Det er satt på dagsordenen mellom helseministeren og fagansvarlig kommisjon den 15. november.
Vi er jo enige om – i alle fall mange av oss – at alkoholreklameforbudet er et viktig alkoholpolitisk virkemiddel, sammen med bl.a. bevillingssystemet og monopolordningen.
Dersom vi ikke får gjennomført unntaket etter EØS-avtalen, vil vi måtte forsøke å få til bilaterale ordninger med aktuelle senderland – så vidt jeg forstår det, er dette i første rekke aktuelt nå med Storbritannia – som gjør det mulig å stanse slik reklame.
Så er det jo kjent at vi fortsatt vil ha mulighet til å regulere sendinger i Norge. Men det er altså fra utlandet, og ut. Men det er ikke en veldig optimistisk prognose jeg her gir.
Lederen: Det ser ut som Dagfinn Høybråten har et oppfølgingsspørsmål. Vi tar det før olje- og energiministeren slipper til.
Dagfinn Høybråten (KrF): La meg bare kort minne om at vi har hatt alkoholreklameforbudet siden 1975, og som utenriksministeren sier, er det en sentral del av norsk alkoholpolitikk. Det er grunnleggende forankret i helsehensyn, og dermed står argumentasjonen for det meget sterkt faglig sett. Jeg vil også, siden vi har et medlem av en tidligere regjering som forhandlet EØS-avtalen, til stede i dette møtet, minne om at det var en brevveksling mellom Kristelig Folkepartis stortingsgruppe og daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i forkant av at Kristelig Folkeparti støttet EØS-avtalen, som erklærte at våre alkoholpolitiske ordninger kunne beholdes med EØS-avtalen. Vi ser derfor veldig alvorlig på den situasjonen at regjeringen skulle være tvunget til å bøye seg for dette diktatet fra kommisjonen, og jeg vil på Kristelig Folkepartis vegne be om at regjeringen vurderer alle de virkemidler som EØS-avtalen gir for å motsette seg et slikt pålegg.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg husker den brevvekslingen og er meg den bevisst. Jeg vil bare understreke igjen at vi er ikke helt i mål, men prognosene er ikke gode. Det handler ikke om reklame i tv generelt, men det handler om rettede sendinger fra utlandet, så det er en del av det. Men vi tar med den klare oppfordringen.
Statsråd Terje Riis-Johansen: Det er et godt spørsmål som representanten Meling tar opp rundt diskusjonen knyttet til moratorium og oppfølging av Deepwater Horizon-ulykken. To hovedinnganger fra min side: På den ene siden er det grunn til oppmerksomhet og litt mer enn det fra norsk side knyttet til at det tas initiativer fra kommisjonen inn mot deler av olje- og gasspolitikken som kan være utfordrende for Norge. Jeg er opptatt av at reguleringen av virksomheten er noe vi best håndterer sjøl. På den positive siden vil jeg mene at vi har en veldig god prosess inn mot kommisjonen knyttet til disse spørsmålene. Jeg har sjøl tatt opp disse sakene med kommissær Oettinger, og oppfatter at det er en god forståelse for de synspunktene Norge har rundt at reguleringer knyttet til olje- og gassvirksomheten ikke er noe som en uten videre ser at kommisjonen skal befatte seg mer med enn i dag. Jeg har tatt det opp, min statssekretær har tatt det opp, embetsverket har tatt det opp i møter med sine kollegaer i Brussel, og delegasjonen i Brussel har også tatt opp dette spørsmålet.
Så har vi diskutert dette med Storbritannia, som er et land som vi har åpenbare felles interesser med når det gjelder forvaltningen av petroleumsressursene, og vi har en felles prosess, en felles vurdering av viktigheten av å sørge for at vi beholder den nasjonale handlefriheten knyttet til helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål, dypvannsboringer og organiseringen av olje- og gassvirksomheten framover.
Siri A. Meling (H): Hvordan oppfatter statsråden at dette blir mottatt i EU? Det har vel gjerne vært en forståelse av at EU ønsker og ser det som naturlig at Norge deltar innen et slikt felles regelverk, og hvis det blir konklusjonen, hvordan vil statsråden da se på utsiktene for at vi, som kanskje er verdensledende innenfor HMS, får beholde våre standarder, og ikke trenger å fire og kompromisse innenfor HMS?
Statsråd Terje Riis-Johansen: For det første vil jeg vise til den avstemningen som var i parlamentet her før helgen, var det vel, som jo var relativt grei sett med norske øyne. Som direkte svar på spørsmålet oppfattet jeg kommisjonen og min kollega Oettinger som lydhør i forhold til norske synspunkter her. Det faktum at det særlig er Norge og Storbritannia som forvalter disse ressursene, og som har kompetanse på området, gjør at jeg mener at sannsynligheten er stor for at vi ikke her får prosesser med sikte på et rammeverk som blir komplisert for Norge. Men utenriksministeren viste jo akkurat til en annen sak som med rette viser viktigheten av at de som forvalter regimet – jeg er da mer over på spørsmål knyttet til håndtering av dyr – de som har ansvaret, også har kunnskap om det som skal håndteres.
Lederen: Takk for det. Da vil jeg takke både våre tre statsråder og Europautvalget for stor samarbeidsvilje, som gjorde at vi kom i havn kun 5 minutter på overtid. – Møtet er hevet.
Møtet hevet kl. 16.50.