Møtet ble ledet av utenriks- og forsvarskomiteens første nestleder, Svein Roald Hansen.
Til stede var:
Fra utenriks- og forsvarskomiteen: Svein Roald Hansen, Peter Skovholt Gitmark, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Morten Høglund, Dagfinn Høybråten, Siv Jensen, Sverre Myrli, Tore Nordtun, Karin S. Woldseth og varamedlemmer for Arbeiderpartiet, Per Rune Henriksen og Sigvald Oppebøen Hansen.
Fra EFTA/EØS-delegasjonen: Harald T. Nesvik, Laila Marie Reiertsen, Gina Knutson Barstad og varamedlemmer for EFTA/EØS, Steinar Gullvåg, Irene Johansen og Kåre Simensen.
Fra næringskomiteen: Terje Aasland, Svein Flåtten, Else-May Botten, Rigmor Andersen Eide, Arne L. Haugen og Alf Egil Holmelid.
Fra Regjeringen var utenriksminister Jonas Gahr Støre og nærings- og handelsminister Trond Giske til stede.
Følgende embetsmenn fikk adgang til møtet: Statssekretær Erik Lahnstein, Utenriksdepartementet, ekspedisjonssjef Christian Syse, Utenriksdepartementet, seniorrådgiver Else Underdal, Utenriksdepartementet, politisk rådgiver Jeanette Moen, Nærings- og handelsdepartementet, avdelingsdirektør Ole Andreas Lindeman, Nærings- og handelsdepartementet og underdirektør Sølve Monica Steffensen, Nærings- og handelsdepartementet.
Videre var Victor C. Rønneberg, utenriks- og forsvarskomiteens faste sekretær, til stede. Til stede var også delegasjonssekretær Thomas Strømme og delegasjonssekretær Kirsten Gjemdal.
Dagsorden:
1. Nærings- og handelsministeren vil etter planen redegjøre for:
Aktuelle saker knyttet til EØS-avtalen:
Det legges opp til å orientere om tjenestedirektivet og tjenesteloven, som nå er trådt i kraft, og hvilke effekter dette vil ha for norsk næringsliv. Videre vil det bli orientert om styrket markedsadgang for varer til og fra Tyrkia pga. avtale om gjensidig godkjenning (MRA-avtale) og om status og effekter for norsk næringsliv av nye regler for å gjøre handel med varer enklere og tryggere. Det vil også bli orientert om arbeidet med å forbedre det indre marked og potensialet for å utnytte mulighetene i EØS-avtalen.
EU 2020:
Det legges opp til å orientere om EUs revisjon av strategien for vekst og sysselsetting og om arbeidet med et norsk innspill til kommisjonen i den forbindelse, samt rapporten MENON har skrevet på oppdrag fra NHD om EUs vekst- og sysselsettingsstrategi i et norsk perspektiv. I den sammenheng legges det opp til at EUs tiltak mot finanskrisen og effekter for norsk næringsliv av krisen samt næringslivets muligheter knyttet til fornybar energi blir omtalt.
Programsamarbeid:
Det legges opp til å orientere om status og utfordringer knyttet til norsk næringsrettet forskning og EUs 7. rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling og om betydningen av norsk deltakelse i EUs satellittnavigasjonssystem Galileo.
2. Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:
EØS-finansieringsordningene:
Forhandlingene om ny avtale om EØS-midler for perioden 2009–2014 er avsluttet. Nivået på EØS/EFTA-landenes bidrag vurderes som høyt, men akseptabelt. Ordningene vil dekke områder som Norge prioriterer, bl.a. miljø, klima, fornybar energi og samarbeid med arbeidslivets parter. En viktig nysatsing i avtalen er tiltak for et anstendig arbeidsliv. Når det gjelder markedsadgang for fisk, har Norge fått gjennomslag for hovedprioriteringene.
Utviklingen på Island:
Lovforslaget om statsgaranti til låneavtalene med Storbritannia og Nederland om Icesave ble vedtatt av Alltinget 30. desember 2009. Den islandske presidenten har besluttet at avtalene skal sendes ut til folkeavstemning. Islands statsminister har understreket at Islands regjering vil overholde sine internasjonale forpliktelser. Norge støtter den islandske regjeringens håndtering av Icesave-saken.
Gjennomgang av EØS-avtalen:
Det er nedsatt et forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg som skal foreta en gjennomgang av EØS-avtalen og andre samarbeidsavtaler med EU. Det vil også bli etablert bredt sammensatte referansegruppe(r) som omfatter næringsliv, organisasjoner, politiske partier mv. Gjennomgangen vil ikke være en utredning av alternativer til EØS-avtalen.
EFTA-parlamentarikerne – Oversendelse av forslag til regelverk fra kommisjonen:
Spørsmålet ble på nytt tatt opp av EFTA-siden på EØS-komiteens møte 4. desember i fjor. Kommisjonen er avvisende og påpekte at nasjonalforsamlingene i EUs medlemsland har en rolle i lovgivningsprosessen, mens direkte oversendelse til nasjonalforsamlingene i EØS/EFTA-landene ikke er hjemlet i EØS-avtalen.
Likestillingsdirektivet 2004/113/EF – Tilbakemelding på kommentar fra Steinar Gullvåg på forrige møte:
Etter gjeldende rett anses det ikke som diskriminerende etter likestillingsloven å bruke kjønn som faktor ved beregning av forsikringspremier innen livsforsikring. Det anses for å være et saklig grunnlag for å forskjellsbehandle i forhold til denne type forsikring.
Grønnboken om EUs fiskeripolitikk:
Europakommisjonen offentliggjorde en grønnbok om den felles fiskeripolitikk 22. april i fjor og har hatt en bred høringsprosess, som ble avsluttet ved årsskiftet. Norge leverte et omfattende bidrag til de spørsmålene som blir trukket opp i grønnboken, til Europakommisjonen i oktober i fjor. Bidraget legger særlig vekt på de erfaringene Norge har med kapasitetsreduksjon og strukturpolitikk.
3. Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 29. januar 2010.
Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 14. januar d.å., samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.
4. Eventuelt.
Fung. leder: Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at næringskomiteen vil være til stede under hele møtet. Det er fiskerispørsmål på dagsordenen når utenriksministeren overtar etter nærings- og handelsministeren.
Sak nr. 1
1. Nærings- og handelsministeren vil etter planen redegjøre for:
Aktuelle saker knyttet til EØS-avtalen:
Det legges opp til å orientere om tjenestedirektivet og tjenesteloven, som nå er trådt i kraft, og hvilke effekter dette vil ha for norsk næringsliv. Videre vil det bli orientert om styrket markedsadgang for varer til og fra Tyrkia pga. avtale om gjensidig godkjenning (MRA-avtale) og om status og effekter for norsk næringsliv av nye regler for å gjøre handel med varer enklere og tryggere. Det vil også bli orientert om arbeidet med å forbedre det indre marked og potensialet for å utnytte mulighetene i EØS-avtalen.
EU 2020:
Det legges opp til å orientere om EUs revisjon av strategien for vekst og sysselsetting og om arbeidet med et norsk innspill til kommisjonen i den forbindelse, samt rapporten MENON har skrevet på oppdrag fra NHD om EUs vekst- og sysselsettingsstrategi i et norsk perspektiv. I den sammenheng legges det opp til at EUs tiltak mot finanskrisen og effekter for norsk næringsliv av krisen samt næringslivets muligheter knyttet til fornybar energi blir omtalt.
Programsamarbeid:
Det legges opp til å orientere om status og utfordringer knyttet til norsk næringsrettet forskning og EUs 7. rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling og om betydningen av norsk deltakelse i EUs satellittnavigasjonssystem Galileo.
Fung. leder: Vi starter da med orienteringer av nærings- og handelsminister Trond Giske – vær så god.
Statsråd Trond Giske: Takk for det – og takk for muligheten til å komme til Europautvalget og orientere om viktige saker under mitt ansvarsområde knyttet til EØS og EU.
Som jeg sa til EFTA-parlamentarikerne – når man møtes både her og i Genève: Det er veldig nyttig å spille på lag med stortingsrepresentantene i vårt samarbeid med EU og i EFTA. Det å være godt koordinert – at vi har den samarbeidsformen – har vi i konkrete saker merket gir resultater.
Først: Det viktigste er vel at tjenesteloven trådte i kraft den 28. desember. Den gjennomfører tjenestedirektivet, som nå endelig er på plass. Som det sto i pressemeldingen fra departementet: ”det etterlengtede tjenestedirektivet”. Det var kanskje å ta litt sterkt i, men det er i hvert fall på plass, og vi har gjort vårt i norsk rett.
Imidlertid er tjenestedirektivet ikke trådt i kraft – fordi Island ikke har fått gjort sin jobb. Det skyldes ikke politisk motstand, det skyldes rett og slett kapasitetsproblemer på Island. Island har mange store og vanskelige utenrikssaker, slik at man ikke har fått innhentet det samtykket fra Alltinget som er nødvendig for å få satt tjenestedirektivet i kraft. Dette slår ut for alle de andre EFTA/EØS-landene. Både Island, Liechtenstein og Norge opererer imidlertid som om det har trådt i kraft, dvs. vi etterlever de reglene som er der, som om direktivet gjelder. Det gjelder også det arbeidet som pågår for å sikre gjennomføringen.
Jeg trenger vel ikke dra en lang runde om tjenestedirektivet her, men vårt syn er at det gjør det lettere for norske bedrifter å operere i EØS-området, og for utenlandske bedrifter å etablere seg her, særlig når det gjelder de hindrene som kunne dreie seg om byråkratiske kjepper i hjulene.
Etter tjenestedirektivet skal hvert EØS-land etablere et elektronisk kontaktpunkt. I Norge vil Altinn-portalen bli et slikt kontaktpunkt for å hjelpe bedrifter som skal selge tjenester i Norge, et kontaktpunkt hvor man kan finne informasjon om regelverket som gjelder, og hvor man også kan søke om nødvendige tillatelser i det landet man vil etablere seg i, eller selge tjenester i. I tillegg har vi bestemt at landsomfattende tariffavtaler kan offentliggjøres på Altinn, slik at det blir lettere for bedrifter på en enkel måte å få kunnskap om lønns- og arbeidsvilkår – og dermed være et tiltak i arbeidet mot sosial dumping, som jo har vært en av de bekymringene som har vært fremmet når det gjelder tjenestedirektivet. Samarbeidet mellom myndighetene i EØS-landene kan også gjøre det lettere å kontrollere at bedrifter fra andre land er seriøse.
Så har vi også forhandlet fram en avtale med Tyrkia som innebærer forenklet markedsadgang for industrivarer. Det er en ordning som EU allerede har med Tyrkia. Vi blir nå likestilt med dem, og norske bedrifter får de samme vilkårene som EU-bedrifter har i Tyrkia.
Vi arbeider også med et nytt regelverk for bedre handel med varer, den såkalte varepakken, som består av to forordninger som EU har hatt virkedato for, henholdsvis 13. mai 2009 og 1. januar i år. For at det skal gjelde i Norge, må det også tas inn i EØS-avtalen og gjøres til en del av vår nasjonale lovgivning. Det vil bidra til å effektivisere handelen med de viktigste handelspartnerne i EU for å sikre at varer i det indre markedet oppfyller krav til helse, miljø og sikkerhet, samtidig som handelshindre bygges ned. På den måten skal tilliten til varer som omsettes i det indre marked, styrkes.
Vi har hatt en grundig prosess – med bred involvering fra ulike departementer, berørte aktører og arbeidslivets parter – og det er gitt innspill til Europakommisjonen under utarbeidelse av regelverket. I disse dager sendes det ut et høringsforslag med to lover som gjennomfører forordningene i norsk rett. Stortinget vil få seg forelagt denne saken på vanlig måte, når høringsprosesser og proposisjoner er klare.
Det er ingen tvil om at EØS-avtalen er vår absolutt viktigste handelsavtale. Det er viktig at vi overholder den, og at vi fjerner hindringer som er i strid med den – kanskje spesielt nå, når vi ser noen lyspunkter etter finanskrisen. Men fortsatt er det utfordringer. Den store utfordringen er en arbeidsløshet på 10 pst. Vi har også merket finanskrisen her. Det er viktig at vi nå ikke ser en oppblomstring av nyproteksjonisme og den type tiltak rundt omkring i Europa. Desto viktigere er det at også vi er tydelige på at dette er en avtale som vi respekterer og følger opp.
Det er viktig at vi har god kunnskap om spillereglene innad i det indre markedet. Det kan også gi oss større handlingsrom, ved at vi bruker de mulighetene som finnes der. Undersøkelser viser at kunnskapen ute blant bedriftene fortsatt ikke er god nok når det gjelder EØS-avtalen og mulighetene den gir for norske bedrifter. Det er også viktig at vi løser de konkrete problemene som oppstår underveis, og at det skjer på en enkel og ubyråkratisk måte.
Europakommisjonen la 29. juni i fjor fram en rekommandasjon med forslag til tiltak som kan iverksettes for å styrke arbeidet med det indre markedet. Det er ikke bindende regler, men gir en rekke – skal vi si – gode råd om og forslag til hvordan arbeidet knyttet til det indre marked kan forbedres. Dette ble sendt på høring i fjor høst. Alle høringsinstanser som hadde kommentarer, mente tiltakene kunne bidra til at det indre markedet ble enda bedre. Vi ser nå på hva som skal tas inn i EØS-avtalen. Vi vil signalisere at EØS-markeder som fungerer godt, også er positivt for Norge, og vi vil bidra til at det skal bli enda bedre enn i dag.
Så er, som kjent, Norge og EU-kommisjonen kommet fram til en avtale om nye EØS-finansieringsordninger for perioden 2009–2014. Vi skal bidra med om lag 3 milliarder kr årlig. Dette er penger som bidrar til at EØS-avtalen står sterkt politisk, men bidrar også til sosial utjevning og utvikling i Europa. Det er positivt også for oss, og, ikke minst – det vil utenriksministeren sikkert si mer om – gir det oss veldig gode muligheter til et samarbeid med de tolv nyeste EU-landene. Dette er penger som blir godt mottatt, og som også gir oss politisk handlingsrom til styrket samarbeid.
Ordningene bidrar til å styrke det næringsrettede samarbeidet. Det gjør vi på ulike måter. Bakteppet er kjent: klimaendringer som krever omstilling, og overganger til en grønnere økonomi. Mange av de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa er hardest rammet av finanskrisen. Noen av dem er dramatisk hardt rammet av tilbakegang og høy ledighet. Innovasjon Norge skal legge til rette for den type næringsrettet samarbeid. Målet er å bidra til nye og bærekraftige arbeidsplasser og gjøre eksisterende arbeidsplasser mer miljøvennlige. Maritime næringer, som er en sterk klynge for oss, vil bli prioritert i det arbeidet.
Et annet område hvor vi mener at Norge har mye å bidra med, er våre modeller for trepartssamarbeid – dialog mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter. I et felles europeisk arbeidsmarked er det viktig at vi bidrar med vår erfaring i å styrke sosial dialog mellom arbeidslivets parter. Det er viktig at vi bruker den type satsinger i avtalen, og at vi prioriterer dette arbeidet også fra Regjeringens side.
Norge er blant de landene som vil ha størst utbytte av EUs satellittnavigasjonstjeneste Galileo – på grunn av vår geografi, på grunn av topografien og bosettingsmønsteret. Vi deltar i Galileos styringsorganer. Det gir oss en mulighet til å utvikle retninger på programmet. Det er viktig at vi sikrer at Galileo ivaretar hensynet til tilgjengelighet, sikkerhet og nøyaktighet, særlig når det gjelder det som Regjeringen har prioritert høyt, nemlig nordområdene – at vi også her har nordområdedimensjonen i arbeidet vårt. Det gir også norske myndigheter tilgang til Galileos offentlig regulerte tjeneste, som er en lukket og mer robust navigasjonstjeneste. Det kan ha betydning for samfunnskritisk infrastruktur eller for politiarbeid, så dette er en viktig del av det samarbeidet.
Galileo er et av EUs hittil største industriprosjekter. Vi har viktige bedrifter som er godt posisjonert for å kunne gi leveranser til Galileo, utvikle produkter basert på Galileo-tjenestene. Det er også en tilnærming i samarbeidet med EU at vi deltar for fullt i dette. Det kan egentlig danne en mal eller en modell for vår deltakelse i EUs neste store satsing innen romvirksomhet, GMES, som er et program mellom EU og den europeiske romorganisasjonen ESA, og som fokuserer mest på miljøovervåkning og samfunnssikkerhet. Det skal etter planen settes i drift fra og med 2014. Vi har bedrifter som er i verdensklasse på dette området. Det er ikke ofte man leser i avisen om romnasjonen Norge, men det er faktisk det vi er. Vi har veldig mye teknologi, kompetent arbeidskraft og produktive bedrifter innenfor dette området.
Når det gjelder forsknings- og utviklingsaktivitet i Europa, er 7. rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling det viktigste finansielle redskapet vi har. Målet er å gjøre Europa til verdens ledende forskningsområde – ingen liten ambisjon. Programmet varer fram til 2013, og budsjettet er på totalt 50 521 – dvs. 50 000 milliarder kr. (Dette tallet korrigerer han senere i møtet.) Norges kontingent for deltakelse regnes ut etter andel av BNP – 2, 2 pst. Vi skal da delta med 9 milliarder kr, gjennomsnittlig 1,28 milliarder kr pr. år – gradvis økende i gjeldende periode.
Ettersom en stor del av økningen ventes å komme på det næringsrettede området, er det en viktig oppgave å få norsk næringsrettet forskning til å sende flere og bedre søknader til EU. Norske parter deltar nå i 13 pst. av de innstilte prosjektene, dvs. 351 prosjekter. Tildelt EU-støtte til norske deltakere er 1,4 milliarder kr. I disse prosjektene inngår samarbeid med 97 forskjellige land, og 1 500 forskere er involvert. Det er også kommet en forholdsvis stor flora med forskningsrelaterte initiativ, deriblant programmet Eurostars – for forskningsintensive, små og mellomstore, bedrifter – felles teknologiinitiativer ved Det europeiske institutt for innovasjon og teknologi, felles forskningsprogrammer m.m., som kommer i tillegg til rammeprogrammet. Ikke alle programmene har vært like vellykkede, men EU har veldig høye ambisjoner, og det å delta i forholdsvis store initiativer og betydelige investeringer er viktig også for norsk forskning og utvikling.
Så kjenner vi til at EU er i ferd med å revidere sin vekst- og sysselsettingsstrategi, som har fått navnet EU 2020. Strategien, som først ble vedtatt i 2000, er et forsøk på å styrke medlemsstatenes oppmerksomhet om sysselsetting og økonomisk vekst. Utkastet til EU er basert på den, men med mer vekt på gjenoppbygging etter den økonomiske nedgangstiden.
Det er tre hovedsatsingsområder her. Det ene er verdiskaping gjennom kunnskap – det skulle passe oss veldig bra. Det andre er bedre jobbmuligheter i et inkluderende samfunn, og det tredje å skape en mer konkurransedyktig og miljøvennlig økonomi. Alle tre passer som hånd i hanske med de prioriteringene også Norge har.
Jeg har nettopp sendt et brev til kommisjonen med de norske kommentarene til strategiutkastet. EUs prioriteringer er i veldig stor grad i tråd med norsk politikk for økt verdiskaping og velferd.
Vi har også utarbeidet en rapport om EUs vekst- og sysselsettingsstrategi i et norsk perspektiv. Rapporten beskriver norsk politikk for de områdene som dekkes av strategien, og gir en vurdering av de 14 indikatorene som EU legger til grunn for å måle framgang i arbeidet med vekst- og sysselsettingsstrategien. Norge kommer godt ut av sammenligningen med EU-landene målt ved indikatorsettet, bl.a. ser vi at vi har hatt en langt kraftigere vekst enn EU-landene i perioden som er målt.
Norsk økonomi er mindre rammet av finanskrisen – det kjenner vi til. Vårt Fastlands-BNP falt med 1 pst. i fjor, EUs BNP gikk ned med om lag 4 pst. Utsiktene for 2010 er også dystrere i EU på mange vis. Man har nå rundt 22 millioner arbeidsløse, noen anslag går på at det kanskje blir 5 millioner flere i 2010, og den hovedutfordringen man har på økonomien, er at i motsetning til Norge opplever nå Storbritannia, Tyskland, Spania og Hellas at de store underskuddene som er kommet for å stimulere økonomien, ikke kan opprettholdes på lang sikt, for man har ikke råd. Når Storbritannia har bygd seg opp en offentlig gjeld og har store underskudd, konkurrerer nå Tory og Labour i Storbritannia om hvem som skal få dette underskuddet fortest ned, og det betyr at stimulansen også forsvinner. Jeg tror Helge Lund sa en gang at verdensøkonomien er på dop. Det er kanskje sterkt sagt, men at det nå er sterke stimuleringspakker som det kan bli trøblete å opprettholde på sikt, og som må utfases, kan bli en utfordring også selvsagt for norske bedrifter, som er avhengige av den etterspørselen som er ute.
Det er i veldig stor grad medlemslandene selv som avgjør hvor raskt disse stimuleringstiltakene skal utfases. Selv om EU har gjort noe, er det først og fremst i de nasjonale budsjettene dette ligger, og jeg tror det er en veldig viktig faktor for norsk økonomi hvordan de enkelte landene håndterer dette.
Noe av det første jeg gjorde i fjor høst som næringsminister var å reise til Brussel og møte Nellie Kroes, som da var konkurransekommissær, for å ta opp problemstillingene rundt en frykt for økt proteksjonisme, statssubsidier av verftsindustrien i Europa. Vi er bekymret for at man ikke bare tøyer regelverket, men går langt over det, og vi fikk full støtte fra kommisjonen på det, og hun skulle holde et våkent øye med det. Det er viktig å opprettholde den dialogen i en situasjon hvor også norske verft sliter med kortere og kortere ordrebøker.
Kommisjonen og sentralbanken har jo drevet en aktiv finans-, penge- og kredittpolitikk. Renten i EU er lav. Formålet har også vært å stabilisere banksektoren. Det ser ut til å ha lykkes. I tillegg satte EU i desember 2008 i verk en omfattende tiltakspakke, The European Economic Recovery Plan, som skulle stimulere kjøpekraften. Man anslår i EU en vekst i 2010 på ca. 0,7 pst., men det er veldig usikre tall, fordi det er veldig mange faktorer som foreløpig er uavklart, og igjen, som jeg sa, avhengig av hvor fort de offentlige tiltakspakkene trekkes tilbake. I og med at 80 pst. av vår eksport går til EU, er jo dette veldig, veldig utslagsgivende også for norsk økonomi, så vi må følge den utviklingen tett.
Så ser vi at vi på enkelte områder lykkes også med å få store kontrakter, som Statoil og Statkraft fikk for 14 dager siden. Den store kontrakten for å bygge ut Doggerbanken med havvind, verdens største offshore havvindprosjekt, gir ikke bare spennende muligheter for Statkraft og Statoil, men vi håper også at det gir ringvirkninger for alle de leverandørbedriftene som kan utvikle utstyr innenfor en slik industri. I tillegg til det prosjektet er Statoil og Statkraft allerede involvert i utbyggingen av et havvindprosjekt, Sheringham Shoal, sør for Doggerbanken, og der er allerede norske leverandørbedrifter inne. Dette passer også med vår satsing på fornybar energi. Selv om Norge ikke har de samme ordningene som f. eks. Tyskland og Storbritannia for å subsidiere dette, er det viktig at vi er med på industriutbyggingen. Storbritannia har ca. 2 pst. av sin strøm fra fornybar energi, vi har 100 pst. Hvis de skal komme seg opp på 10 pst., som er målet, er det vindkraft som i veldig stor grad vil bli deres vei til det, og det gir store industrimuligheter.
Vi har en interessant parallell i en annen fornybar energisektor, nemlig solindustrien. Vi er ikke noen stor produsent av solenergi i Norge, av naturlige årsaker, men vi har en betydelig solindustri med utgangspunkt i den kompetansen og de selskapene vi har, og et av tiltakene våre nå er å si at GIEK skal være like aktive og deltakende på f.eks. offshore vind med sine ordninger som de har vært på verftssiden. Her er det også slik at verftene som tidligere bygde understell til olje- og gassektoren, f. eks. kanskje kan utvikle understell til vindmøller og den type ting. Så her har vi en mulighet for å gå fra oljealderen og over i en annen energialder i vår industri og opprettholde viktige arbeidsplasser.
Generelt kan vi vel si at vårt samarbeid med EU på næringsområdet er godt og nært. Det er spennende å se at forslaget til ny kommisjon stort sett ser ut til å passere parlamentet, med et par unntak, og det blir jo veldig viktig, med en gang de nye kommissærene er på plass, at vi etablerer kontakt med de sentrale kommissærene som har betydning for det indre marked, for EØS-avtalen og for konkurransesituasjonen for norske bedrifter. Det vil vi følge opp tett.
Svein Flåtten (H): Det var til redegjørelsen om EU 2020. Kan jeg oppfatte det slik at vesentlige elementer i de innspillene som jeg nå forstår allerede er sendt, er det som statsråden snakker om når det gjelder utfasingen av de økonomiske stimuleringstiltakene og f. eks. proteksjonisme? Er det sentrale elementer i de innspillene som er sendt, og er det i tilfelle andre synspunkter der enn det som vi har sett i budsjetter og andre dokumenter som Stortinget har sett?
Tore Nordtun (A): Et spørsmål til statsråden angående subsidiepolitikken i EU: Du sa at det sågar går noe over streken. Betyr det at man nå, med over 20 millioner arbeidsledige i området, begynner å se mer mellom fingrene med at det skjer en subsidiering og at konkurransevridningen da blir større? Er det slik å oppfatte, at vi ikke nå holder skikkelig stramt på dette med skjulte subsidier, at ikke det kommer inn og ødelegger markedet?
Harald T. Nesvik (FrP): Jeg vil bare spørre om jeg oppfattet riktig tall fra statsråden knyttet til det 7. rammeprogrammet for forskning. Statsråden oppga tallet til å være 50 521 milliarder kr fram til 2013. Jeg lurer på om det er riktig, og jeg lurer på den norske andelen – statsråden sa enten 7 eller 9 milliarder kr – om statsråden bare kan gjenta tallene sine, slik at vi har det korrekt.
Peter Skovholt Gitmark (H): Takk til statsråden for redegjørelsen. To raske spørsmål: Det første går på det spanske formannskapets ønske om en mer bindende gjennomføring av EU 2020. Hva slags konsekvenser vurderer statsråden at det får for Norge?
Punkt 2 går på kommisjonspresident Barrosos ønske om betydelig mer Public-Private Partnership. Betyr det at den norske regjeringen har tenkt å gjøre noe med den oppfordringen?
Statsråd Trond Giske: Først til spørsmålet om EU 2020. Vårt innspill, som jeg skrev på i går, men som sendes i dag eller i morgen, går først og fremst på det som handler om det langsiktige og å unngå proteksjonisme – det er helt riktig, det er en sentral del av det. Dette med hvor fort de ulike regjeringenes tiltakspakke skal utfases, er ikke en del av det, det er mer, kan en si, et akutt nåværende spørsmål. Dette går på en måte mer på den langsiktige konkurransekraften i EU-markedet og EUs økonomi. Det blir jo gjort tilgjengelig når dette sendes, og da kan man gå gjennom det, men det er en støtte egentlig stort sett til den strategien som ligger der, fordi det er veldig i tråd med det som passer oss, altså en grønnere økonomi, kunnskapsbasert vekst, men også en understreking av de mulighetene som ligger i den, skal vi si, skandinaviske modellen for samarbeid mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, altså den nære kontakten, trepartssamarbeidet også.
Så til subsidiering. Spania har, hva skal vi kalle det, en lease-ordning innenfor skipsbygging. Det går veldig ofte på finansiering, av typen hvordan får verftene tilgang til kapital, billig kapital – hvordan staten bidrar til det. Det har vi sett også litt i Tyskland, og at tiltakspakkene der går ganske langt i å gi verft nesten gratis kapital til sine prosjekter. Det ser vi i Kina og Sør-Korea også, der myndighetene går veldig sterkt inn med kapital i verftene, og det er der jeg tror norske verft opplever at man blir skviset, at kapitalen for dem blir dyrere. Vi har ingen linje fra vår side om at vi slakker av på vårt krav om at det må være like konkurransevilkår, og vi opplever heller ikke at EU-kommisjonen gjør det. Men vi opplever at kanskje i noen medlemsland – i en situasjon, og det er jo forståelig, hvor mange, mange tusen allerede er arbeidsledige, og svære verft risikerer å gå konkurs – presses myndighetene på å tøye strikken, og risikerer kanskje å tøye den for langt. Vi må være på vakt mot det, for vi mener jo at hele Europas konkurransekraft mot Sør-Korea, mot Kina, mot dem som faktisk kan utkonkurrere norsk og europeisk virksomhet, blir taperen, hvis vi skal basere oss på den typen støtteordninger, og vi har jo også sagt til kineserne hva vi mener om konkurransemulighetene der. Nå er kanskje de private eiendomsforholdene i Kina litt annerledes enn i Europa, mange av disse verftene er jo offentlige, så det er litt vanskeligere å ta tak i det, men vi tar det opp.
Når det gjelder bindende gjennomføring av 2020-strategien, vil det i så fall komme som rettslige forordninger i EU-systemet, slik at da må vi jo forholde oss til det. Hvis elementer i strategien blir gjort til EU-rett, blir det jo den vanlige prosedyren: Er dette EØS-relevant, skal vi innarbeide, og hvordan skal vi innarbeide? Så det tar vi etter hvert som det eventuelt skjer i EU.
Det samme gjelder vel det med Public-Private Partnership. Det er vel mer et ønske fra kommisjonspresidenten og ikke noe som ser ut til å kunne bli nedfelt i noen lov, dette er på en måte en strategi som man ønsker å forsterke.
Så tallet. Det må være 50 000 millioner euro, altså 50 milliarder euro, dvs. ca. 400 milliarder kroner, hvorav Norges andel er 9. Så hvis jeg sa 50 000 milliarder i stedet for 50 000 millioner, er den tusengangen litt for høy! Det hadde imidlertid vært veldig bra, tror jeg, med en såpass stor forskningsinnsats, da hadde vi gjenreist Europas konkurransekraft ganske raskt! Men budsjettunderskuddene hadde kanskje økt vesentlig.
Fung. leder: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1, og vi sier takk til næringsministeren og hans folk.
Sak nr. 2
5. Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:
EØS-finansieringsordningene:
Forhandlingene om ny avtale om EØS-midler for perioden 2009–2014 er avsluttet. Nivået på EØS/EFTA-landenes bidrag vurderes som høyt, men akseptabelt. Ordningene vil dekke områder som Norge prioriterer, bl.a. miljø, klima, fornybar energi og samarbeid med arbeidslivets parter. En viktig nysatsing i avtalen er tiltak for et anstendig arbeidsliv. Når det gjelder markedsadgang for fisk, har Norge fått gjennomslag for hovedprioriteringene.
Utviklingen på Island:
Lovforslaget om statsgaranti til låneavtalene med Storbritannia og Nederland om Icesave ble vedtatt av Alltinget 30. desember 2009. Den islandske presidenten har besluttet at avtalene skal sendes ut til folkeavstemning. Islands statsminister har understreket at Islands regjering vil overholde sine internasjonale forpliktelser. Norge støtter den islandske regjeringens håndtering av Icesave-saken.
Gjennomgang av EØS-avtalen:
Det er nedsatt et forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg som skal foreta en gjennomgang av EØS-avtalen og andre samarbeidsavtaler med EU. Det vil også bli etablert bredt sammensatte referansegruppe(r) som omfatter næringsliv, organisasjoner, politiske partier mv. Gjennomgangen vil ikke være en utredning av alternativer til EØS-avtalen.
EFTA-parlamentarikerne – Oversendelse av forslag til regelverk fra kommisjonen:
Spørsmålet ble på nytt tatt opp av EFTA-siden på EØS-komiteens møte 4. desember i fjor. Kommisjonen er avvisende, og påpekte at nasjonalforsamlingene i EUs medlemsland har en rolle i lovgivningsprosessen, mens direkte oversendelse til nasjonalforsamlingene i EØS/EFTA-landene ikke er hjemlet i EØS-avtalen.
Likestillingsdirektivet 2004/113/EF – Tilbakemelding på kommentar fra Steinar Gullvåg på forrige møte:
Etter gjeldende rett anses det ikke som diskriminerende etter likestillingsloven å bruke kjønn som faktor ved beregning av forsikringspremier innen livsforsikring. Det anses for å være et saklig grunnlag for å forskjellsbehandle i forhold til denne type forsikring.
Grønnboken om EUs fiskeripolitikk:
Europakommisjonen offentliggjorde en grønnbok om den felles fiskeripolitikk 22. april i fjor, og har hatt en bred høringsprosess, som ble avsluttet ved årsskiftet. Norge leverte et omfattende bidrag til de spørsmålene som blir trukket opp i grønnboken, til Europakommisjonen i oktober i fjor. Bidraget legger særlig vekt på de erfaringene Norge har med kapasitetsreduksjon og strukturpolitikk.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg vil jo også takke næringsministeren for å ha gitt dette perspektivet på dagsordenen her. Det er Regjeringens hensikt at også flere statsråder er med i disse møtene, som vi har snakket med Europautvalget om.
Jeg skal begynne med EØS-finansieringsordningene. Jeg var i kontakt med Stortingets partier før jul og kunne meddele at forhandlingene om en ny avtale om EØS-midler for perioden 2009–2014 var avsluttet. Avtaletekstene ble parafert 18. desember. Fordelt på en ny EØS-ordning og en ny norsk bilateral ordning, altså samme struktur som i siste periode, skal Norge, Island og Liechtenstein fram til 30. april 2014 totalt bidra med 357,7 mill. euro pr. år. Det er ca. 3,15 milliarder kr. Formålet er, som før, utjevning av økonomiske og sosiale forskjeller i Europa i fem år.
Norges andel er om lag 3 milliarder kr pr. år. Dette utgjør ca. 97 pst. av det totale beløpet. Vi er jo da 100 pst. av den norske ordningen, og så er vi på grunn av vår størrelse langt opp på 90-tallet også på EØS-ordningen. Nivået på dette bidraget er høyt, men akseptabelt. Det var grunnen til at Regjeringen til slutt kunne slutte seg til det. Det innebærer en økning i forhold til bidraget i 2008, det siste året i den forrige ordningen, på ca. 22 pst., og det er vesentlig mindre enn det opprinnelige kravet fra EU.
Forhandlingene har vært krevende, også på grunnlag av finanskrisen som rammet flere av mottakerlandene, og som jo ikke akkurat minsket fokuset på at rike Norge kunne bidra.
Vi mener at det er i Norges interesse å medvirke til økonomisk og sosial utvikling i disse landene. Det gir oss også en unik mulighet til å styrke forbindelsene og utvide samarbeidet med våre nyeste partnere i EØS, slik som næringsministeren sa.
Jeg mener at vi med disse ordningene får et redskap til å utvikle det forholdet som egentlig ingen andre land har. Det er ikke slik at dette er som penger på utviklingsbudsjettet, som Norge putter der vi synes det er ønskelig. Det må jo skje i samarbeid med landene, og initiativet skal komme på søknader fra aktører i landene. Samtidig er det store pengesummer som vil være norske fotavtrykk i land der vi ofte har ganske lite nærvær. Jeg minner bare om, som et kuriosum, at den fremste mottaker i dag av det vi kan kalle utviklingspenger fra Norge, er Polen, med 1 milliard kr i året under denne ordningen, omtrent en tredjedel av beløpet. Det kan vi ta med som en observasjon over dagens Europa.
Vi arbeider nå med å utarbeide regelverk og utforming. I løpet av våren vil forhandlingene starte med mottakerlandene om gjennomføringen, én MOU med hvert mottakerland. Ordningene vil i stor grad dekke områder som Norge prioriterer.
Holdningen til Regjeringen var at vi har vært villig til å gå videre og også løfte beløpet noe hvis vi får igjen på utforming, på hva det skal samarbeides om. Områdene blir nå miljø og klima, helse, forskning og utdanning, kulturarv, sosial dialog, sivilt samfunn, justistiltak og menneskelige ressurser. Et nytt prioriteringsområde, grønn industriutvikling, er introdusert for å stimulere til næringsutvikling. Regjeringen vil at støtten rettes mot områder hvor Norge kan utgjøre en forskjell, og som er i tråd med norske og europeiske fellesinteresser. Dette har vi fått gjennomslag for. Det betyr at på de fleste områdene mener vi at norske partnere her har en betydelig mulighet.
Jeg er veldig fornøyd med at klimatiltak skal være et tyngdepunkt i EØS-samarbeidet med de nye landene. Rundt en fjerdedel av midlene skal benyttes til økt satsing på miljø og klima, med direkte referanse til karbonfangst og -lagring.
I dagens felles europeiske arbeidsmarked blir sosial dialog og anstendig arbeidsliv viktigere. Samtidig har partssamarbeidet svært ulike vilkår i de ulike mottakerlandene. Sosiale partnere, arbeidspartnere her i Norge, har oppfordret til å få ordninger her som kunne stimulere til et slikt samarbeid. Det har vi fulgt opp, og det har blitt greit mottatt. En viktig nysatsing er derfor opprettelsen av et fond for anstendig arbeidsliv og trepartssamarbeid. Det følger opp Regjeringens strategi for et anstendig arbeidsliv. Én prosent av den norske finansieringsordningen – én prosent av mye blir ganske mye – dvs. rundt 70 mill. kr, settes av til dette fondet. Fondet er tilegnet arbeidslivets parter for å fremme sosial dialog. Partene i Norge har vært pådrivere, som sagt, og vi vil nå samarbeide med dem om innretningen og strukturen på fondet, hvordan det skal virke. Viktig er det også at et betydelig beløp vil settes av for å videreføre innsatsen for å styrke det sivile samfunn, og til helse og forskning.
Det har også vært viktig for Regjeringen å oppnå enighet om en programbasert forvaltningsmodell. Vi vil legge opp til tett dialog med norske fagmyndigheter i utformingen av nye programmer. Næringsministeren nevnte Innovasjon Norges rolle på noen områder her. Prosjektsamarbeid med norske fagmiljøer, slik det har vært i perioden 2004–2009, vil bli videreført.
Så alt i alt mener jeg at dette er et spennende utgangspunkt, hvor veldig mye er opp til oss: om vi vil kunne få enda mer igjen for det i måten vil utvikler og bruker programmet på.
Så er det slik at de parallelle forhandlingene om markedsadgang for fisk også ble avsluttet 18. desember. Det er ingen formell kobling mellom de to, men vi har kjørt dem parallelt, for det har en forhistorie, og det har vært nyttig i forhandlingene. Vi hadde ved forhandlingsstart som målsetting å få videreført fiskeriprotokollene fra 2004 og 2007 samt å sikre ytterligere bedring av markedsadgang for fisk. Vi lyttet da til næringen, som la særlig vekt på forbedring av markedsadgangen for fryste, pillede reker og bearbeidede sildeprodukter. Det har vi oppnådd.
Derfor mener jeg at vi har fått en god løsning på et politisk sensitivt område. Selv om EU ved oppstart av forhandlingene var motvillig til å drøfte markedsadgang for fisk, fikk vi fra norsk side gjennomslag for hovedprioriteringene våre. Det fremforhandlede resultatet vil bidra til økte eksportmuligheter og økt verdiskaping for norsk fiskerinæring. Midlene bidrar til å utvikle kontakten mellom Norge og land der vi stadig står i første fase av et langsiktig, positivt samarbeid. Disse landene er da alle sammen våre NATO-allierte.
Punkt to, og ikke mindre aktuelt: Utviklingen på Island.
21. oktober i fjor hadde vi en grundig diskusjon om situasjonen i Island her i dette utvalget. Nå har Island igjen preget nyhetsbildet etter at presidenten på nyåret sendte tilleggsavtalene om Icesave til folkeavstemning.
Det er kanskje litt brutalt sagt. Det han gjorde, var jo ikke å sette sin underskrift på dette. Det gir regjeringen to valg: enten å trekke lovforslaget eller å sende det til folkeavstemning. Det har hendt én gang før at presidenten har gjort dette, og det var i 2004 i forbindelse med en medielov, da den daværende regjeringen trakk loven. Hva de gjorde med den, om de fremmet en ny, vet jeg ikke, men det var måten de kom rundt det på.
Oppfølgingen er slik at 8. januar vedtok Alltinget enstemmig, med 49 stemmer, lov om gjennomføring av folkeavstemning om Icesave. Folkeavstemningen skal gjennomføres 6. mars. Men de facto begynner denne folkeavstemningen allerede 28. januar, for da er det åpent for forhåndsavstemning. Det betyr at om Island skulle komme på den tanken å trekke forslaget, så må det, slik jeg ser det, i realiteten skje i neste uke. For 28. januar kan islendinger i utlandet begynne å stemme.
Statsminister Sigurdardottir har understreket at Islands regjering vil overholde sine internasjonale forpliktelser, og at avtalene med Storbritannia og Nederland er en integrert del av Islands økonomiske program. Også presidenten har understreket at hans beslutning om folkeavstemning ikke rokker ved Islands vilje til å etterleve sine internasjonale forpliktelser.
Annen transje av de nordiske lånene vil bli stilt til disposisjon når IMF-styret har hatt sin neste gjennomgang av fremdriften i IMF-stabiliseringsprogrammet. Denne gjennomgangen vil i tillegg utløse første transje av lånet fra Polen.
De nordiske långiverne har helt siden lånetilsagnene ble gitt i november 2008, satt som betingelse at de land som er sterkest berørt av underdekningen i den islandske innskytergarantiordningen, altså Nederland og Storbritannia, gir lån for å finansiere de forpliktelsene som den islandske staten påtar seg i den forbindelse. Sagt med andre ord: De to største kreditorene låner Island penger som Island så skal bruke til å betale tilbake på det de skylder. Denne forståelsen er forankret i St.prp. nr. 47 for 2008–2009, Om fullmakt til å stille statsgaranti for lån fra Norges Bank til Seðlabanki Islands. Icesave-avtalene er formelt ikke et kriterium for utløsing av IMF-lånet. Men håndteringen av islandske innskytergarantiforpliktelser overfor utenlandske innskytere i de fallerte bankene har stor betydning for bærekraften og finansieringen av det islandske stabiliseringsprogrammet. I den sammenhengen er Icesave-avtalene med Storbritannia og Nederland viktige. Men det er altså ikke en direkte kobling.
Statsministeren, finansministeren og jeg har hatt tett og løpende dialog med våre islandske kolleger om denne saken de siste par ukene, nesten daglig. Budskapet fra den islandske regjeringen har vært at IMF-gjennomgangen ikke må bli utsatt som følge av den ventede folkeavstemningen. Vi har fra norsk side hele tiden sagt at vi for vår del er rede til å støtte Island, og til å støtte saken når den måtte komme opp til behandling i IMF. Vi har altså ikke en eksplisitt referanse til selve Icesave-avtalen for vår del. Men vi noterer oss at det trolig ikke er grunnlag for et slikt positivt vedtak i IMFs styre. Vi sitter jo ikke i IMFs styre som Norge, vi sitter som del av en nordisk/baltisk stol, og i den stolen er det ikke flertall for å frikoble forholdet til Icesave. Og det er antakeligvis også, selv om dette ennå ikke er testet, en EU-holdning at det er en direkte kobling.
Så EU-landene, også de nordiske EU-landene, mener at det er best at man avventer utfallet av folkeavstemningen på Island før IMF behandler denne saken på ny, som kan åpne for neste utbetaling.
I vår politikk har vi lagt vekt på følgende:
Punkt én: Norge støtter fullt ut den islandske regjeringens bestrebelser på økonomisk gjenreising. Den islandske regjeringen har gjort en stor innsats det siste halvåret for å rydde opp etter de fallerte bankene og utforme en politikk for stabilisering og gjenreisning av Islands økonomi.
Punkt to: Det er viktig for Island selv og for deres forhold til andre land at de nå overholder sine internasjonale forpliktelser, også EØS-forpliktelsene.
Punkt tre: De nordiske landene støtter Island i dets bestrebelser på økonomisk gjenoppbygging ved å gi bilaterale lån på til sammen 1,8 milliarder euro som finansiering av IMFs låneprogram. De nordiske lånene utgjør halvparten av det totale finansieringsbehovet under programmet.
Punkt fire: Det er viktig at støtten til Island skjer innenfor et internasjonalt samarbeid, og særlig at de nordiske landene står sammen. Med et internasjonalt rammeverk på plass vil Norges støtte få desto større effekt. I det ligger det også at vi er skeptiske til tanken på ensidige løsninger fra noen av støttelandene, fordi det er den brede forankringen Island har som gir dem trygghet og stabilitet for tilbakemeldingen.
Norske myndigheters budskap om at det norske lånetilsagnet står ved lag, og at vi fra norsk side setter lit til islandske myndigheters forsikringer om at de vil opprettholde sine internasjonale forpliktelser, er gjennomgående blitt positivt oppfattet i Island.
Jeg svarer gjerne på utfyllende spørsmål om dette etterpå.
Punkt tre i min orientering, under sak nr. 2, er gjennomgåelse av EØS-avtalen. Som man vil være klar over, har Regjeringen besluttet at det skal foretas en gjennomgang av erfaringene med EØS-avtalen etter 16 år. Det er et svar på et samlet stortings oppfordring siste sesjon i forrige periode. Det er nå nedsatt et forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg som skal gjøre denne jobben. Også andre samarbeidsordninger som Norge har med EU, som passfrihetsavtalen Schengen, vil bli omfattet av gjennomgangen. Utvalgets rapport skal ferdigstilles innen utgangen av 2011. Vi ønsker en åpen og inkluderende prosess, slik vi hadde under Refleks-prosjektet i UD. Det vil bli etablert en referansegruppe med bred deltakelse fra arbeidsliv, næringsliv, organisasjoner, politiske partier og andre berørte. Den vil være et konsultasjons- og diskusjonsforum gjennom hele prosessen.
Gjennomgangen vil som kjent ikke være en utredning av alternativer til EØS-avtalen, det være seg et norsk medlemskap i EU eller en mindre forpliktende handelsavtale. Vår ambisjon er å få en nyansert og konstruktiv diskusjon og økt kunnskap om EØS-avtalen. Så får enhver gjøre seg opp en oppfatning om hvorvidt man skulle ønske andre løsninger når rapporten kommer. Gjennomgangen kan bidra til å tydeliggjøre fakta, hva man er enig om og uenig om, avklare skinnuenigheter og fremme en kunnskapsbasert debatt om Norges forhold til EU. Det er vi alle tjent med.
På bakgrunn av gjennomgangen vil Regjeringen deretter fremme en melding for Stortinget.
Neste punkt er EFTA-parlamentarikerne og spørsmålet om oversendelse av forslag til regelverk fra Europakommisjonen. Det har bl.a. fungerende leder her vært opptatt av.
Spørsmålet om oversendelse til nasjonalforsamlingene i EØS/EFTA-landene av Kommisjonens forslag til regelverk ble på nytt tatt opp med Kommisjonen på EØS-komiteens møte 4. desember i fjor.
Kommisjonen hadde i sin tilbakemelding forståelse for at medlemmene av nasjonalforsamlingene i EØS/EFTA-landene ønsker å bli informert om forslagene, og for at det er viktig at medlemmene involveres i prosessen. Kommisjonen påpekte likevel at oversendelsen til nasjonalforsamlingene i EU-landene er en konsekvens av Lisboa-traktaten og nasjonalforsamlingenes rolle i lovgivningsprosessen i EU. En tilsvarende rolle finnes ikke for nasjonalforsamlingene i EØS/EFTA-landene, og direkte oversendelse er ikke hjemlet i EØS-avtalen. Kommisjonen viste også til at forslagene gjøres tilgjengelige på nettet.
Kommisjonen var likevel innstilt på å drøfte saken på et senere tidspunkt dersom det oppstår nye elementer. Så det er noe vi får vurdere å forfølge om vi anser det nødvendig, altså om vi ønsker å få dette nedfelt på noe vis i et avtaleverk med EU.
Så stilte representanten Gullvåg i forrige møte et spørsmål om likebehandlingsdirektivet. Det har vi boret i for å kunne gi en tilbakemelding i dag. Spørsmålet gjaldt beregning av forsikringspremier for kvinner og menn, direktiv 2004/113/EF. Det er lagt opp til å bruke direktivets unntaksbestemmelser, som gir anledning til å benytte kjønn som faktor ved premieberegning innen livsforsikring.
Likestillingsombudet har konkludert med at bruk av kjønn som faktor ved beregning av forsikringspremier innen livsforsikring ikke er i strid med likestillingsloven. Det anses å være et saklig grunnlag for å forskjellsbehandle i forhold til denne type forsikring. Forutsetningen er at det er statistiske grunnlag for differensieringen, og at det tas hensyn til kjønnsforskjeller konsekvent. Slik skal ulikheter ved f.eks. levealder og uførhet gi seg utslag både når det er til ulempe og til gunst for vedkommende kjønn.
Forsikringsvirksomhetsloven krever at forsikringspremien står i rimelig forhold til risikoen. Som følge av dette kravet kan forsikringsselskaper ved beregningen av premien ikke se bort fra faktorer som har vesentlig betydning for risikoen. Dette er ikke Utenriksdepartementets ansvar. Det er Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet som har gjort den vurdering at gjennomføringen av direktivet ikke vil medføre en praksis som diskriminerer menn i forhold til kvinner. Etter gjeldende rett anses det ikke som diskriminering etter likestillingsloven å bruke kjønn som faktor ved beregning av forsikringspremier innen livsforsikring. Det anses for å være et saklig grunnlag for å forskjellsbehandle i forhold til denne type forsikring.
Så det siste punktet, grønnboken om EUs fiskeripolitikk. EU har tatt initiativ til en omfattende reform av sin felles fiskeripolitikk. Europakommisjonen offentliggjorde en grønnbok den 22. april i fjor og har hatt en bred høringsprosess som ble avsluttet ved årsskiftet. Norge ble invitert til å kommentere spørsmålene som blir trukket opp i grønnboken, og det ble levert et omfattende bidrag til kommisjonen i oktober i fjor. Det er tilgjengelig for dem som måtte være interessert.
Norge og EU har ulik tilnærming på en del områder innen fiskeriforvaltning, men vi har de samme utfordringene. Det handler om langsiktig, bærekraftig forvaltning. Det handler om å redusere overkapasitet som sakte kveler grunnlaget for lønnsomme fiskefartøyer, og det handler om å bygge en næring som står på egne ben og tar ansvar for høstingen av fellesskapets ressurser.
Grønnboken gir en åpen og ærlig framstilling av dagens situasjon for EUs fiskerier. Det er nødvendig å reformere den felles fiskeripolitikken. I en situasjon hvor bestandene beskattes for hardt, og hvor fiskeflåten er langt større enn ressursene gir grunnlag for, er det nødvendig med grunnleggende endringer.
Vi har vært gjennom mange av de samme omstillingene i norsk fiskerinæring. I det norske svaret legges det særlig vekt på erfaringene vi har med kapasitetsreduksjon og strukturpolitikk, og hvordan noen av de samme prinsippene og modellene kanskje kan anvendes i EU. Vi går også inn på ressursforvaltningsområdet med fokus på reduksjon av utkast av fisk, som er et problem for EUs fiskerier.
Det norske svaret tar også opp andre spørsmål som blir trukket opp i EUs grønnbok, bl.a. markedsorganisering, småskalafiske og havbruk.
Morten Høglund (FrP): Jeg takker utenriksministeren for redegjørelsen og vil kommentere to punkter.
Først et spørsmål om finansieringsordningen. Da tenker jeg på at land i EU er i ulike økonomiske situasjoner. Vi ser at noen land faller tilbake, som f.eks. Hellas, som antakeligvis nå havner i en dypt vanskelig situasjon, mens andre land beveger seg positivt fremover. I hvilken grad er avtalen dynamisk? Og i hvilken grad har man sett på mulighetene for å styrke engasjementet, f.eks. i land som er i en mer krevende situasjon, og avslutte engasjementet – for å sette det på spissen – i land som beveger seg inn i en annen og bedret økonomiske situasjon? Det var spørsmålene knyttet til finansieringsordningen.
Når det gjelder Island, er det gledelig å registrere at blant de nordiske landene synes Norge å være det landet som kommer Island i møte, i hvert fall oppfattes det slik på Island. Det er bra. Utenriksministeren refererte til St.prp. nr. 47. Den gir rammer for hvordan Norge skal agere. Forutsetningene har jo antakelig blitt endret etter at den stortingsproposisjonen ble behandlet. Jeg vil sende det signalet at hvis Regjeringen ser seg tjent med å komme til Stortinget for å justere de forutsetningene som ligger til grunn i St. prp. nr. 47, er i hvert fall Fremskrittspartiet beredt til å diskutere det, for nettopp å bidra til at vi finner en løsning for Island. Det går ikke ut over det utenriksministeren nå har sagt, for vi deler de betraktningene, og i likhet med veldig mange andre er vi opptatt av at vi finner en løsning.
Harald T. Nesvik (FrP): Mitt spørsmål går på fiskeribiten. Utenriksministeren redegjorde for markedsadgangen og endringene på fiskerisiden, der man hadde fått på plass en avtale. Men det er klart at vi mangler den endelige fiskeriavtalen med EU om ressursene i Nordsjøen. Det gjelder bl.a. for makrell- og sildefisket. Der begynte jo forhandlingene på nytt igjen på tirsdag etter at det har vært brudd. Jeg skal ikke gå inn i den debatten. Det er det jo fiskeriministeren og andre som i første rekke styrer med.
Når det gjelder grønnboken, som ble lagt fram 22. april i fjor, er det helt åpenbart at EU i hvert fall går i riktig retning hvis den blir vedtatt slik utkastet foreligger, og forhåpentligvis med en del av merknadene.
Det er viktig at vi deltar på de arenaene der det er mulig å påvirke EU i riktig retning. Vi sendte riktignok et skriftlig høringsutkast som var relativt omfattende, men i desember – jeg tror det var 1. desember – var det åpen høring i Brussel med de fiskeriansvarlige, enten det var kommisjonen eller komiteen. Der lar Norge altså være å ta ordet for å legge fram sitt syn. Jeg synes det er litt underlig, iallfall når det gjelder tilbakemeldingene vi har fått, for vi har jo påpekt viktigheten av å komme til orde der det er mulig.
Jeg forventer ikke at statsråden kan ta alt dette på stående fot, men at han iallfall på et eller annet tidspunkt gir en tilbakemelding om hvorfor vi faktisk lot være å bruke den anledningen som den åpne høringen ga oss.
Irene Johansen (A): Jeg har spørsmål om EØS-finansieringsordningene.
I et av skrivene vi har fått om den rapporten som ble laget i forrige runde, står det at man bl.a. anser at gjennomføringen var betydelig ineffektiv, at det bare er det offentlige som er aktører her, og kanskje ikke fullt så mye næringslivet, for det er en tung prosess å søke om prosjektstøtte osv. Er det gjort noe for å forbedre disse rutinene etter at rapporten kom?
Da jeg var fylkespolitiker i Østfold, reiste vi bl.a. til Polen og Latvia for å initiere og prøve å få være med på å bruke disse midlene i felles prosjekter. Er fylkeskommunene fortsatt en aktiv aktør her? Vet du noe om det?
Alf Egil Holmelid (SV): Eg vil først takke for ei ryddig og oversiktleg utgreiing. Eg hadde faktisk tenkt å ta opp det samme spørsmålet som kom i det førre innlegget.
Frå mi tid som forskingsleiar er det mi personlege erfaring at det er relativt byråkratisk og komplisert og relativt vanskeleg å få oversikt over kven som vedtek kva i forhold til aktivitetar innanfor EØS-finansieringsregimet. Mitt spørsmål går òg i retning av om det er gjort noko for å få tydelegare vedtaksstrukturar på polsk og for så vidt også på norsk side for å få i gang gode prosjekt før aktørane kanskje går lei og finn på noko anna.
Elles vil eg seie at målsettingane for finansieringssamarbeidet er veldig bra, men det hjelper ikkje så mykje dersom dei aktørane på norsk side som bør inn, gir opp til slutt fordi vetakskanalane er uklare.
Svein Flåtten (H): Takk for gode innledninger. Nesvik fra Fremskrittspartiet lurte på hvorfor man ikke var til stede på den åpne høringen. Det er det sikkert gode forklaringer på. Mitt spørsmål er litt i forlengelsen av det. Denne saken skal jo ikke avgjøres nå. Man tar sikte på en avklaring i løpet av 2012. Hvordan tenker utenriksministeren seg vårt videre engasjement i forbindelse med behandlingen av dette? Hvordan skal vi påvirke? Hvilke arenaer ser man for seg fremover for å understreke de innspillene som ble gitt skriftlig til selve høringsprosessen?
Dagfinn Høybråten (KrF): Dette spørsmålet går på fiskeripolitikken i EU. Det er jo det sentrale temaet i medlemskapsforhandlingene mellom Island og EU. I hvilken grad man i så fall kommer til et felles standpunkt og en løsning med Island på dette punktet vil jo også kunne påvirke EUs generelle politikk. Det spesielle er jo at man forhandler med en part som har en helt annen fiskeripolitikk, et helt annet forvaltningsregime, enn det EU – med Spania i førersetet – har gjort til sitt varemerke, samtidig som man har sin egen politikk i støpeskjeen. Jeg vet ikke om utenriksministeren kunne reflektere litt rundt hvilken sjanse han ser for seg til at det kan bli en felles utvikling her, som kan bli ganske annerledes enn det som har vært EUs politikk til nå, med Island i en rolle.
Det andre spørsmålet går på EØS-finansieringsordningene. Til tross for at denne hovedrevisjonen av ordningen har blitt kostbar for Norge, gir man støtte til det arbeidet som er gjort, og til det resultatet som er framkommet. Men jeg har lyst til å komme med en utfordring tilbake. Nå dreier dette seg om 15 milliarder kr. Det er mye penger. Det er vel omtrent halvparten av vårt bistandsbudsjett. Polen er nå den største mottakeren av norsk finansiell bistand i denne forstand, større en noe land innenfor vår bistandsportefølje. Vi har et betydelig behov i Norge for å bygge legitimitet rundt denne ordningen, ikke bare når det gjelder måten den fungerer på i det norske samfunn, fylkeskommuner og sivilt samfunn, men også i forhold til hva vi faktisk oppnår med den. Det er ikke vanskelig å gjøre regnestykker og se verdien av Norges plass i det indre marked kontra den avgiften vi betaler for det. Jeg skulle ønske at vi kunne få se mer igjen av det vi faktisk får til i medlemslandene. Det ble nevnt her at det var fokus på offentlig sektor. Så vidt jeg vet, er det et stort fokus på frivillig sektor. Denne ordningen har bidratt til at den i mange av disse landene har vært den første skikkelige finansieringen av frivillig sektor noensinne. Det hører vi lite om i Norge. Jeg tror det kunne bidra til å gi legitimitet til ordningen hvis man informerte litt mer offensivt om hva vi faktisk er med på.
Fung. leder: Før utenriksministeren svarer skal jeg bare opplyse om at vi i forbindelse med møtet i den felles parlamentarikerkomiteen i Brussel slutten av februar, arbeider med å få til et møte med fiskerikomiteen i Europaparlamentet om arbeidet med denne grønnboka for fiskeri. Da vil vi invitere med representanter fra næringskomiteen som jobber med fisk, slik at vi skal gjøre vår del av jobben for å prøve å påvirke fiskeripolitikken i EU i en fornuftig retning.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Takk for gode spørsmål og tilbakemeldinger. Jeg skal prøve å ta ett og ett spørsmål.
Først til Høglund om finansieringsordningene og spørsmålet om avtalen er dynamisk. Nei, den er ikke det. Det er jo slik at fordelingen landene mellom på mange måter er EUs anliggende. Vi ga ganske tydelige tilbakemeldinger om at vi mente at de tre sørlige europeiske landene snart burde se mot en utgang av disse ordningene. Det er klart at det ikke bare er Hellas som er i store problemer. Det er også Spania, med en arbeidsledighet opp mot 20 pst., slik at det forhandlingstaktisk var et spørsmål vi tok opp, men at vi etter hvert fant ut at det ikke ville tjene oss å presse for mye på det. Det får da den konsekvens at pengene må deles på flere, men Spania skal vel etter planen ut i løpet av denne perioden.
Men dette er jo, som det også ble sagt – jeg kommer tilbake til det – kompliserte ordninger, i den forstand at de er på programområder der det på et vis skal søkes nedenfra og opp fra forskjellige aktører. Det er slik at utbetalingen kommer senere enn prosjekter starter opp. Det ligger en slags treghet i dette systemet. Så det å skulle reorientere delingsnøkkelen midtveis i løpet ligger det i hvert fall ikke an til. Det er ikke lagt opp til det. Det var komplisert nok å bli enige om en nøkkel, slik det var nå. Det ble gjort ganske statistisk basert på EUs andre fordelinger.
Så merker jeg meg det Høglund sier om at Regjeringen kan komme tilbake til Stortinget dersom man ønsker endringer i forutsetningene i St.prp. 47. Det er et godt signal å ta med. Vi har vel ikke til nå sett at det er nødvendig, men vi er fullt klar over at det er en mulighet.
Det er riktig som det ble sagt, at Norges holdning kanskje er blitt bedre mottatt på Island enn andre lands holdninger – uten at det i seg selv er et poeng – men vi har jo vært veldig tett på Island. Tidligere i uken sendte vi på eget initiativ en liten ekspertdelegasjon – jeg ber om at det holdes i dette rom – til Island for grundig å kunne forstå hvordan vi skal tenke i fasen etter presidentens veto og en folkeavstemning hvor de har gjort seg vurderinger om hvorvidt det finnes et annet alternativ. Det ble også positivt mottatt. Jeg har også under min kontakt med min islandske kollega – jeg begrenser meg til å si det slik – bistått ham i hans kontakt med kollegaene i de nærmeste berørte landene i Europa.
Bare for å nevne det, vil jeg også vise – uten å si at jeg ber om at dette unntas fra referatet – en viss diskusjon rundt akkurat dette, at dilemmaet her er følgende: Hvis Storbritannia og Nederland nå skulle begi seg inn på en reforhandling, som jeg tror ikke kommer til å handle om beløpet – der er det en helt klar oppfatning om at pengene skal betales tilbake – men f.eks. om en endring i modaliteten, reiser det seg to spørsmål for de to landene Storbritannia og Nederland. Det ene er: Hvis dette kommer ut nå, hvilket signal er det – i forkant av en folkeavstemning som det er vedtak om – at regjeringen prøver å se om det finnes et bedre alternativ? Det er en krevende situasjon. Det andre er: Hvis det blir nei i den folkeavstemningen, må man på et eller annet vis sette seg ned på ny. Er det kanskje mer rimelig å foreta en slik behandling da – enn nå? Dette er de vurderingene islendingene må gjøre, og de må gjøre det med de to landene. Men statsministeren, finansministeren og jeg selv har iallfall lagt vekt på å være veldig tilgjengelige for å kunne dele vurderinger med våre islandske kolleger.
I tillegg skal den islandske regjeringen forsøke å få en forståelse med opposisjonen rundt dette, for hvis det skulle finnes et annet alternativ, må jo det finne bred støtte i Alltinget for å kunne komme rundt et eventuelt nytt veto fra presidenten. Jeg tror at Islands politikk nå er inne i en uhyre krevende fase, hvor dette fellesrommet er vanskelig og arbeidsomt å finne fram til.
Så til Nesvik: Jeg er ikke kjent med hvorfor Norge ikke var på høringen 1. desember. Jeg skal få rede på det. Og jeg bør si at vi framover vil forsøke å bruke de møtepunktene vi har med EU på fiskerisiden, for å påvirke når de skal utforme og gjennomføre regelverket sitt. Men jeg skal gjerne få rede på hva begrunnelsen for dette var – det finnes kanskje et godt svar på det.
Så til både Johansen og Holmelid – om ineffektiviteten. Jeg ser det slik at for det første har vi hatt en grundig gjennomgang av mekanismene rundt en ny avtale. Vårt EFTA-sekretariat i Brussel – sterkt norgesstøttet – som håndterer finansieringsordningene, får gode tilbakemeldinger på effektivitet, punktlighet og ressursutnyttelse. Så i forhold til andre slike ordninger tror jeg vi står ganske godt. Men det er en balanse mellom effektivitet og kontroll av skattebetalernes penger, som i en bred vifte går ut til aktører i de landene som mottar, og som er av veldig varierende type. Det å kunne stå opp mot kontrollorganer – si at vi har kontroll, at vi gjennomgår grundig, og at vi følger opp på riktig måte – og samtidig være raske og punktlige, er, som på mange slike andre områder, en utfordring. Men alt det vi kan få av tilbakemeldinger fra dem som har vært i kontakt, og som har sett at man kan forbedre, tar vi godt imot.
Norske aktører gir opp, blir det sagt her. Vi må ikke glemme at det er ikke norske aktører som er hovedaktører. Som dere begge har erfart, er jo metoden for norske aktører å finne en partner i de berørte landene, bygge tillit til den partneren, fremme en felles søknad, som så eventuelt kan komme en norsk partner til gode. Jeg har selv i mitt tidligere yrkesliv vært i en slik posisjon med Røde Kors i forhold til søsterforeninger i Baltikum. Det ble for komplisert. Det var faktisk slik at selv om vi kunne peke på at det finnes en finansieringsordning i Norge som slik sett kan komme med gratis penger til den delen av et sivilt samfunn, klarte vi rett og slett ikke å utløse interesse. Det kan skyldes at vårt innsalg ikke var godt nok, men hvis vi skulle fått en del i et slikt samarbeid, måtte jo de først tenne på det på ordentlig vis og være i førersetet. Så jeg fikk litt innblikk i den kompleksiteten.
Til Flåtten tror jeg jeg har svart, at vi skal arbeide for påvirkning så godt vi kan.
Så til Høybråten, om fiskeri. Jeg tror det Island kommer til å erfare, er den harde realiteten at de skal forhandle opp mot det berømte acquis communautaire, altså det gjeldende regelverket i EU. Og hvorvidt det acquis vil endres som følge av et islandsk medlemskap – la meg minne om at Island ennå ikke har startet forhandlinger, det er ennå ikke gjort vedtak om oppstart av forhandlinger, det kommer etter planen kanskje på toppmøtet i mars, men det er mye som nå er i spill, som vi vet – hvorvidt selve fellesskapslovgivningen for fiskeri vil endres som følge av pågående forhandlinger med Island, er et usikkert spørsmål. Jeg vil vel tro at det er lite trolig, men hvis det er en parallellitet mellom endringer i det felles EU-regelverket med at de forhandler med en part fra utsiden, kan det jo bli et sammenfall mellom slike hensyn.
Jeg synes for øvrig i samtaler med islandske kolleger at det gjør seg gjeldende en oppfatning som er veldig langt i retning av noe vi også har i norsk debatt, om at de har best ordning, og derfor er det sannsynlig at de får gjennomslag for den ordningen inn i EU. Så ser man etter lyspunkter i EUs egen tenkning om egne soner og nasjonal styring med deler av fiskeripolitikken, som jeg vil mene at vi har hatt erfaringer med er mer komplisert, fordi man igjen treffer dette felles regelverket som er utviklet mellom 12, 15, 19, 27 medlemsland.
Så til EØS-finansieringsordningene. Jeg er helt enig med representanten Høybråten om betydningen av å få ut informasjon om dette. Bare en liten replikk til kommentaren om at 15 milliarder kr er halvparten av norsk bistandsbudsjett. I all rettferdighet, det er 3 milliarder kr i året …
Dagfinn Høybråten (KrF): Men over perioden.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jo, men hvis en legger sammen bistandsbudsjettet over perioden, blir det ikke halvparten.
Dagfinn Høybråten (KrF): Det er jeg klar over.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Så representanten tok en rask en her ved å sammenligne ett års innsats med fem års innsats! Men det er helt riktig som han sier, at det er store, store summer. Der mener jeg at vi står overfor følgende utfordring: Det ene er at det er ikke, har vi erfart i UD – selv om vi har satt egne kommunikasjonsfolk på dette sekretariatet – like lett å velge pressens begeistring og interesse for å dekke dette. Men det er bedring, det skjer en økning i kjennskap til ordningene, og det interessante er at i landene der vi opererer, er det i mange sammenhenger stor kjennskap til det. Når jeg har besøkt ordninger i flere av disse landene, stiller de opp på bredt regjeringsnivå for å være med på det, for, som Høybråten sier, bl.a. er jo dette den største, tror jeg nå, enkeltfinansieringsordningen til frivillige sivile samfunnsorganisasjoner. Så det er noe vi kommer til å legge stor vekt på i tiden som kommer, markedsføring, informasjon, kunnskap om det, og jeg tror at det at Innovasjon Norge og norske aktører kommer mer inn, vil bidra til det.
Fung. leder: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
Sak nr. 3
Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 29. januar 2010
Fung. leder: Dette er 60 sider med interessant lesning! Er det noen som har noen spørsmål? – Ingen har bedt om ordet. Da ligger det vel i dette at man kan regne med tilslutning til å ta det inn i EØS-avtalen.
Sak nr. 4
Eventuelt
Fung. leder: Ingen har bedt om ordet.
Møtet hevet kl. 10.10.