Møtet ble leidd av leiaren i utanrikskomiteen, Olav Akselsen.
Til stades var: Erna Solberg, Marit Nybakk, Vidar Bjørnstad, Åslaug Haga, Dagfinn Høybråten, Anne Margrethe Larsen, Anette Trettebergstuen, Øyvind Vaksdal, Ågot Valle, Svein Roald Hansen, Gjermund Hagesæter, Øystein Djupedal, Steinar Gullvåg, Lodve Solholm og Ola Borten Moe.
Frå Regjeringa var utanriksminister Jonas Gahr Støre til stades.
Følgjande embetsmenn fekk tilgjenge til møtet: ekspedisjonssjef Christian Syse, Utanriksdepartementet, avdelingsdirektør Per Strand Sjaastad, Utanriksdepartementet, og underdirektør Else Underdal, Utanriksdepartementet.
Vidare var Victor C. Rønneberg, komiteens faste sekretær, og Thomas Strømme, delegasjonssekretær, til stades.
Dagsorden:
1. Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:
EØS-finansieringsordningene etter 30. april 2009
Utenriksministeren vil anmode om at denne delen av redegjørelsen holdes hemmelig.
Finanskrisen – EUs håndtering
Det er viktig i tiden framover å følge opp kommunikeet fra G20-møtet i London 2. april. Europeiske land har siden finanskrisen startet, iverksatt en rekke tiltak. Initiativet til flere av disse kommer fra EU. Kommisjonen har blant annet foreslått endringer i regelverket for finansielle tjenester. Dette er viktig for Norge, siden finansielle tjenester er en del av det indre marked og EØS.
Utviklingen på Island
Det holdes valg på Island 25. april. Den politiske situasjonen er preget av bevegelser. De to regjeringspartiene har flertall ifølge meningsmåling. Ingen av de fire største partiene på Island utelukker søknad om EU-medlemskap, selv om to av dem i utgangspunktet er mot medlemskap. Også i befolkningen er det et skille mellom ønsket om EU-søknad og ønsket om EU-medlemskap.
Selsaken
Tidsplan for EUs videre behandling av saken er at de pågående forhandlingene mellom Rådet, Parlamentet og Kommisjonen avsluttes 22. april, deretter fremleggelse for COREPER, behandling i plenum i Parlamentet 4. – 7. mai og vedtakelse i et rådsmøte umiddelbart deretter. Fra norsk side er det varslet at vi vil be om konsultasjoner under tvisteløsningsmekanismen i WTO dersom det innføres et omfattende forbud.
Det europeiske institutt for likestilling – EØS/EFTA-landenes deltakelse
I det nyopprettede likestillingsinstiuttet har EU-landene innført en ordning der deltakelsen i instituttets administrative styre er begrenset til 18 av 27 EU-land etter rotasjonsprinsippet. Kommisjonen har i lys av dette ikke akseptert at EØS/EFTA-landene kan delta som observatør i styret, til tross for at de er observatør i styret i alle andre byråer de er medlem av. EØS/EFTA-landene vurderer det derfor som uaktuelt å delta i likestillingsinstituttet på nåværende tidspunkt, for å unngå at det her settes en uheldig presedens.
Ikrafttredelse av EFSA/Matlovpakken
EØS-komitébeslutningene om EUs matlovsforordning om blant annet deltakelse i EFSA (Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet) og forordningene om næringsmiddelhygiene har ikke trådt i kraft for EØS/EFTA-landene fordi Alltinget på Island ikke har gitt sitt samtykke. Det er viktig for Norge å gjennomføre EU-regelverket, og vi er derfor i dialog med Kommisjonen for å forsøke å finne en løsning der EØS-komitébeslutningene kan gjennomføres midlertidig i Norge.
2. Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 24. april 2009. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 15. april d.å., samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.
3. Eventuelt.
Sak nr. 1
Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:
· EØS-finansieringsordningene etter 30. april 2009
· Finanskrisen – EUs håndtering
· Utviklingen på Island
· Selsaken
· Det europeiske institutt for likestilling – EØS/EFTA-landenes deltakelse
· Ikrafttredelse av EFSA/Matlovpakken
Leiaren: Før eg gjev ordet til utanriksministeren, vil eg berre seia at eg dessverre må nå eit fly om ei stund, men at eg har avtalt med nestleiaren i komiteen at ho – dersom me er midt i utgreiinga – på diskret vis tek over.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg håper systemet med at dagsordenen kommer på forhånd, fungerer. Hvis det er sider ved det som ikke fungerer, håper jeg vi får høre også det.
Når det gjelder EØS-finansieringsordningene, skal jeg være ganske kort, for jeg har ikke mye prinsipielt nytt å berette om dette. Jeg ber om at det jeg nå sier, holdes hemmelig, siden det er en del av pågående forhandlinger.
Som kjent opphører finansieringsordningene innen utgangen av denne måneden, dvs. 30. april. Vi nærmer oss sluttfasen i forhandlingene. Vi har hatt fem forhandlingsrunder. De er kompliserte, men vi har god mulighet, mener jeg, til å få gjennomslag på for oss viktige områder. Jeg vil gjenta: Vi framholder at en betydelig del av midlene bør gå til miljø- og klimatiltak, støtte til det sivile samfunn og sosial dialog. Vi har foreslått å sette av en andel til karbonfangst og -lagring. Dette er godt mottatt av Kommisjonen, men det er også noe skepsis i enkelte mottakerland. Vi forhandler fortsatt for å få på plass tilfredsstillende formuleringer om partnerskap, altså også norsk deltakelse, og videreutvikling av vårt bilaterale samarbeid med mottakerlandene.
Nivået på bidraget er, som dere alle vet, et av de vanskeligste temaene.
EU krever at vi øker våre bidrag betydelig. Vi har tilbudt en ny, separat norsk ordning i tillegg til EØS-ordningen, samt et totalbeløp tilsvarende dagens nivå.
Jeg vil her skyte inn: I et møte i et annet av Stortingets organer ble det foreslått av Fremskrittspartiet at Norge burde tilby seg å overta hele ordningen, slik at vi kunne kalle den en norsk ordning. Jeg sa at jeg syntes det var et interessant forslag. Økonomisk ville det ikke bety all verden, men det ville være ganske tydelig hvor pengene kom fra, slik det i realiteten allerede er. Når vi ikke går inn for det, er det, som jeg antydet i mitt svar den gangen, fordi det vil rokke ved integriteten ved ordningen. Det er et prinsipp at det er tre land som står bak – institusjonene har tre land. Norge er i dag i og for seg stort også når det gjelder andre fordelingsnøkler i dette samarbeidet. Om vi begynner å løsne på én, kan det rakne. Men jeg tar poenget til Morten Høglund, at vi skal være fokusert på å få fram den betydningen de norske midlene har, og de fleste av midlene er jo norske.
Min vurdering er at en ren videreføring av dagens nivå ikke er tilstrekkelig for å kunne sluttføre forhandlingene. Vi må altså bevege oss noe oppover. Det er det forhandlingene står om nå.
Så har det vært et stridsspørsmål om Hellas og Spania. Jeg har tidligere orientert om – i et annet organ i huset – at Norge mener at de to landene ikke kvalifiserer for støtte. Problemet er at medlemslandene må være enige i alt for at vi skal komme i mål. Derfor er dette noe som vi ikke kontrollerer. Og om vi i sluttfasen må akseptere at disse to landene kommer med som mottakerland, arbeider vi for å sikre at de ikke mottar mer enn i dag, og at vi får formuleringer i avtaleteksten som legger en føring på hvordan land fases ut.
Vi arbeider for en pakke med innrømmelser når det gjelder markedsadgang for fisk. Mitt syn er at en økning utover dagens beløp må resultere i ytterligere innrømmelser når det gjelder markedsadgang.
Vi har hatt som mål å bli enige innen utgangen av april. Jeg er ikke sikker på at det vil lykkes. Det har to årsaker. Den ene er valgene på Island, som gjør at våre islandske venner er i en parentes, for å si det slik, i disse dager – det har egentlig vart i ganske mange uker – og det skyldes også noen møtekomplikasjoner på EU-siden. Når det er slik, har ikke jeg ønsket å forhaste framlegget av norske konsesjoner. Om vi må stå over i mai, er etter mitt skjønn ingen katastrofe. Det er ingen som så langt har begynt å true med at det vil sette noe i fare. Men jeg synes ikke vi skal være de første som kommer løpende med innrømmelser, når problemet med framdriften ligger alle andre steder enn her hos oss. Jeg vil holde Stortinget nøye orientert om framdriften i dette.
Så går jeg over til finanskrisen og EUs håndtering. Da er det ikke lenger noen restriksjoner når det gjelder referatet.
Det har gått tre uker siden toppmøtet mellom G20-landene i London. Dette møtet ble langt på vei den milepælen vi hadde håpet på.
Det viktigste nå blir oppfølgingen av kommunikeet. Fra norsk side følger vi særlig hvordan EU-landene følger opp dette, og på hvilken måte det får betydning for oss, gjennom vår EØS-deltakelse.
Europeiske land har iverksatt en rekke ekstraordinære tiltak. Flere av disse initiativene kommer fra EU, men det er i stor grad opp til medlemslandene å bestemme hvilke tiltak de vil gjennomføre, innenfor rammen av statsstøtteregelverket og konkurransereglene.
Kommisjonen har arbeidet med en rekke direktivforslag over et bredt felt vedrørende finansielle tjenester. Formålet er å forhindre en ny krise lik den vi nå opplever. Det handler altså om kontroll og reguleringsmyndighet. Forslagene er viktige for Norge, siden finansielle tjenester er en del av det indre marked og EØS.
La meg nevne noen av de viktigste tiltakene:
Kommisjonen har lagt fram forslag om regulering av kredittvurderingsbyråer og vil legge fram forslag om regulering av hedge funds i løpet av våren. Krisen har også hatt betydning for det pågående arbeidet med bl.a. forbedringer i kapitaldekningsregelverket for banker og et nytt kapitaldekningsdirektiv for forsikringsselskaper. Videre er debatten om organisering av tilsynet med finansmarkedene, som fortsatt er et nasjonalt ansvar, blitt aktualisert. Kommisjonen vil snart legge fram et forslag om mer aktiv tilsynsorganisering i EU-regi.
Et interessant forhold: Omtrent halvparten av tapene på verdipapirer basert på amerikanske boliglån antas å befinne seg i Europa, men store deler av verdipapirene er fortsatt ikke nedskrevet. Kommisjonen har laget retningslinjer for håndtering av forringede verdipapirer, hvor de bl.a. gir råd om hvordan man foretar slik prisfastsettelse. Jeg tror det er et godt uttrykk for at vi er midt i krisen – og ikke ved utgangen av den – at slike spørsmål henger ved.
Det er enighet i EU om at en ikke vil la de viktigste bankene gå konkurs. Det er imidlertid opp til det enkelte medlemsland å vurdere hvordan dette skal forstås og iverksettes. Sentralbanken har satt ned renten med 3 prosentpoeng siden oktober, til 1,25 pst. Det er betydelig, selv om det er mindre enn kuttene i USA og Storbritannia.
EUs stats- og regjeringssjefer sluttet seg 2. april i fjor til et forslag fra Kommisjonen om en finanspolitisk stimulans på totalt 1,5 pst. av BNP, hvorav 1,2 pst. skulle komme over medlemslandenes budsjetter. Videre er Den europeiske investeringsbankens utlånsramme til små og mellomstore bedrifter økt, og reglene for statsstøtte er midlertidig gjort mer lempelige.
EU-landene er generelt skeptiske til å iverksette nye stimuleringstiltak før man ser effekten av de tiltakene som allerede er vedtatt. I hele Europa er man bekymret for økende budsjettunderskudd og raskt økende gjeld.
Langt på vei sammenfaller de europeiske synspunktene på finanskrisen med våre syn. Vi har hele veien hatt god kontakt med EU på ulike nivåer og har søkt å gjøre våre syn gjeldende. Vi legger her særlig vekt på konsultasjon i Norden.
Europa er generelt hardt rammet av krisen. Ifølge OECDs seneste prognose vil bruttonasjonalproduktet i eurosonen samlet falle med over 4 pst. i inneværende år. Blant Europas største utfordringer er situasjonen i enkelte av de nye medlemslandene i Sentral- og Øst-Europa. Latvia, Ungarn og Romania har måttet be om støtte fra IMF og vil i den forbindelse også motta lån fra EU gjennom en egen ordning for land utenfor euroområdet. Norge har, sammen med Danmark, Finland og Sverige, gitt løfte om bilaterale lån til Island, som kjent, og til Latvia, for å fullfinansiere deres IMF-program.
Island og Latvia er blant landene som har opplevd store politiske omveltninger som en følge av krisen. I flere land har vi sett tegn til at de økonomiske krisetidene fører til sosial uro. Ettersom arbeidsledigheten stiger, kan vi forutsette at vi vil se mer av dette i Europa. Landene på Balkan befinner seg også i en særlig utsatt posisjon, og vi følger utviklingen her.
Norge legger vekt på at IMF må være den primære institusjonen for håndtering av finansielle krisesituasjoner i enkeltland. Vi har derfor, som kjent, tilbudt en ekstra låneramme til IMF på opp til 30 milliarder kr, gitt Stortingets samtykke. Det har blitt meget godt mottatt. I tillegg prioriterer Regjeringen som kjent støtte til våre nærmeste naboer og allierte. Denne linjen vil vi videreføre, men samtidig følge utviklingen i Europas mest sårbare områder. Vi har prioritert – i den grad vi skal intervenere når det gjelder enkeltland – å fokusere på de aller nærmeste, som f.eks. Island og Latvia. Det har vi forsøkt å gjøre på en grundig måte.
Når det gjelder utviklingen på Island, har kronen falt i kurs, til tross for at det har vært overskudd på handelsbalansen de siste månedene. Den ustabile islandske kronen kompliserer Islands situasjon, og høy styringsrente, på 15,5 pst., som skal støtte kronen, gjør situasjonen vanskelig for befolkningen.
Det er valg på Island 25. april. Meningsmålinger har vist flertall for de to regjeringspartiene Samfylkingen og Venstre Grønne. Regjeringspartiet Samfylkingen gikk under sitt landsmøte i mars inn for en EU-søknad raskt etter alltingsvalget 25. april. Koalisjonspartner Venstre Grønne holder fast ved sin EU-motstand, men åpner for folkeavstemning om en søknad. Venstre Grønnes landsmøte utelukket en koalisjon med Selvstendighetspartiet for å danne en nei-regjering. Også Selvstendighetspartiet mener Island bør stå utenfor EU, men åpner for dobbel folkeavstemning om spørsmålet, altså først om hvorvidt man skal søke, og siden om forhandlingsresultatet. Sentrumspartiet Framsoknarflokkurin har gått inn for å søke medlemskap, men med vilkår knyttet til råderett over islandske ressurser.
Dette betyr, slik vi ser det, at ingen av de fire største partiene på Island utelukker en EU-søknad, selv om to av dem i utgangspunktet er mot EU-medlemskap. I befolkningen har opinionen svingt, og det er også et skille mellom ønsket om en EU-søknad og ønsket om EU-medlemskap. Siste måling viste rundt 45 pst. for en søknad, mens 55 pst. var imot. Samtidig viser målinger flere motstandere enn tilhengere av islandsk EU-medlemskap. Dette har altså svingt, men ligger nå på dette nivået.
En tverrpolitisk komité i Alltinget presenterte før helgen en ny rapport om Island og EU. Rapporten avdekker at det fortsatt er ulike syn blant partiene og interesseorganisasjonene. Det lyktes ikke å komme fram til en samstemt holdning, utover at det er nødvendig å fortsette en åpen og demokratisk debatt om fordeler og ulemper ved islandsk medlemskap. Vi har dermed ingen indikasjon på om, når og på hvilken måte det vil komme en søknad.
Vi kan ikke vente noen videre avklaring på prosessen framover før etter valget. Om det blir en avklaring da, er også usikkert.
Så til selsaken, en viktig og vanskelig sak for oss. EUs behandling av Kommisjonens forslag til forbud mot handel med selprodukter er inne i en kritisk fase. Som nevnt i dette utvalget 6. mars vedtok hovedansvarlig komité i Europaparlamentet 2. mars en innstilling som fremmer forslag om et totalforbud.
På et møte 27. mars åpnet Rådet for et totalforbud, med et begrenset unntak for inuitt- og småskalafangst. Dette ligger til grunn for de forhandlinger som nå er igangsatt mellom Rådet, Parlamentet og Kommisjonen. Tidsplanen tilsier at disse forhandlingene avsluttes innen 22. april. Dersom partene enes om en løsning, legges denne fram for Rådet, sannsynligvis 24. april. Forutsatt tilslutning fra Europaparlamentet i plenumssesjonen 4. – 7. mai kan forordningen vedtas i rådsmøte umiddelbart etter.
Dersom EU vedtar et totalforbud, vil det stenge for handel og transitt med selprodukter i forhold til EU-området. Det vil også påvirke våre muligheter til å føre en politikk basert på økosystemforvaltning og bærekraftig forvaltning av de levende ressursene i havet – et kjent norsk argument i denne sammenheng.
Jeg har i brev av 3. april til EUs handelskommissær Ashton varslet om at Norge vil be om konsultasjoner under tvisteløsningsmekanismen i WTO dersom EU innfører et forbud uten unntak som ivaretar norsk fangst. Det er ikke aktuelt å be om opprettelse av panel før det foreligger et endelig vedtak i EU.
Parallelt vil Regjeringen fortsatt søke å påvirke. Dette innebærer politisk kontakt med EU-systemet. Prioritet gis til relevante medlemmer av Kommisjonen og utvalgte medlemsland. Jeg har således tilskrevet kommissær ansvarlig for utenrikssaker, Benita Ferrero-Waldner, og utenriksministrene i flere sentrale land, Frankrike, Tsjekkia, Spania og Portugal. Det samme har fiskeri- og kystminister Helga Pedersen gjort overfor miljøkommissær Dimas og fiskerikommissær Borg samt overfor sine motparter i Spania, Portugal og de nordiske landene. Muligheten for å påvirke Europaparlamentet i denne fasen er etter vår vurdering liten, men fiskeri- og kystministeren har tilskrevet lederen av hovedansvarlig komité i Europaparlamentet, Arlene McCarthy.
Vi argumenterer fortsatt for behovet for økosystemforvaltning, at Norge har strenge regler for gjennomføring av fangsten, og at et importforbud vil stride mot WTO-reglene på en rekke punkter. La meg også anerkjenne det arbeidet som er gjort fra parlamentarikere mot parlamentarikere. Som vi har snakket om her, tror vi det er viktig.
Saken står der den nå står. Selv om vi ikke er uten meningsfeller, særlig fra de nordiske landene, er dette en krevende sak for oss, som vi – med tanke på om denne rettsakten kan hevdes å være EØS-ansvarlig, og der vi på langt nær har konkludert – må forfølge både overfor EU og overfor WTO-organisasjonen.
Leiaren: Er det nokon som ber om ordet til det som no er blitt sagt? – Det er først Erna Solberg, deretter Dagfinn Høybråten.
Erna Solberg (H): Jeg vil stille et spørsmål knyttet til EØS-finansieringsordningene.
Spørsmålet om å ta opp temaet fisk og økt markedsadgang har vært diskutert tidligere – det ble nevnt at det så vidt har vært oppe. Mitt spørsmål er om det i det hele tatt blir imøtekommet fra EUs side å diskutere økt markedsadgang for fisk i forbindelse med finansieringsordningene.
Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg forstod det slik at utenriksministeren var ferdig med de punktene han hadde til sak nr. 1.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Nei, jeg har to punkter til.
Dagfinn Høybråten (KrF): Da kommer jeg tilbake, for jeg regner med at disse vil bli redegjort for.
Leiaren: Då går me til dei siste punkta.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Det var litt kluss i papirene mine her.
Jeg skulle også omtale Det europeiske institutt for likestilling, der EØS/EFTA-landene har ønsket å delta. Imidlertid har Kommisjonen ikke akseptert at EØS/EFTA-landene kan delta som observatører i byråets administrative styre. Begrunnelsen er at EU-sidens egen deltakelse er begrenset, dvs. at ikke alle er med. Kun 18 av 27 EU-land deltar etter rotasjonsprinsippet.
Fra EØS/EFTA-siden har det gjentatte ganger blitt presisert at EØS/EFTA-landene, i alle de byråene de er medlemmer av, har deltatt i styrene som observatører. Dette prinsippet må også gjelde selv om en på EUs side begrenser medlemsstatenes representasjon. Vi har for vår del sagt at også EØS/EFTA-landene kan delta etter et slikt rotasjonsprinsipp på linje med EU-landene. Så har vi lagt vekt på at vi kan, og det tror vi vi har god grunn til å kunne si, bringe inn kunnskap og erfaringer i likestillingsarbeidet. Til tross for det og til tross for flere møter med formannskapet har EU-siden ikke vist vilje til å endre sitt standpunkt. Så lenge ikke alle EU-landene sitter i styret, kan kommisjonen ikke akseptere at EØS/EFTA-landene deltar som observatører.
Det er ikke hensiktsmessig at EØS/EFTA-landene aksepterer en løsning uten observatørstatus. Det vil kunne skape en uheldig presedens i forhold til vår deltakelse i framtidige byråer eller lignende ordninger. EØS/EFTA-landene har derfor meddelt kommisjonen at man ikke ser deltakelse i det europeiske likestillingsinstituttet som aktuelt på disse premissene. Hvis kommisjonen senere vil revurdere sitt standpunkt, vil spørsmålet om deltakelse i likestillingsinstituttet igjen være aktuelt.
Så til ikrafttredelse av EFSA/matlovpakken: EUs matlovsforordning fra 2002 om bl.a. deltakelse i EFSA – den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet – og forordningene om næringsmiddelhygiene og kontroll fra 2004 ble innlemmet i EØS-avtalen 26. oktober 2007.
Beslutningene i EØS-komiteen ble tatt med forbehold om Stortingets og Alltingets samtykke. Stortinget gav sitt samtykke 12. juni 2008. Fra norsk side er det dermed lagt til rette for gjennomføring.
EØS-komitébeslutningene trer imidlertid ikke i kraft for EØS/EFTA-landene før også Alltinget har gitt sitt samtykke. Saken blir ikke ferdigbehandlet i Alltinget før valget på Island 25. april, og må derfor forelegges Alltinget på nytt – det nyvalgte tinget. Saken vil dermed ikke kunne behandles av Alltinget før til høsten.
Dette er en viktig sak for oss, og det er viktig for Norge å gjennomføre det nye EU-regelverket i norsk lov. Saken er fra norsk side tatt opp med kommisjonen i EØS-komiteen og ved bilateral kontakt, og vi er i dialog med kommisjonen for å forsøke å finne en løsning hvor EØS-komitébeslutningene kan gjennomføres midlertidig i Norge i påvente av behandlingen på Island.
Leiaren: Ønskjer Dagfinn Høybråten framleis ordet?
Dagfinn Høybråten (KrF): Nei, jeg tror faktisk det gjelder neste sak.
Erna Solberg (H): Til likestillingsinstituttet: Er det da slik at vi ikke kommer til å delta i arbeidet under dette i det hele tatt, eller betyr det bare at vi ikke deltar i deler av arbeidet, med den konsekvensen dette har? For det er jo en stor sannsynlighet for at denne rotasjonsprinsippmodellen kommer til å være en modell EU velger for mange styrer framover, basert på dette med landmengden. Legger en da i vår strategi fremover nå opp til at hvis vi ikke får sitte som observatører i styret på en eller annen måte, deltar vi ikke i disse instituttene? Det synes jeg er en ganske prinsipiell sak. Det er jo slik at man argumenterer med at vi ikke skal delta nå basert på at det vil ha presedensvirkning i forhold til andre saker, men hvis vi nå skaper den presedens at vi ikke deltar i arbeidet til et institutt fordi vi ikke får sitte i styret, kan det etter min mening ha en større konsekvens enn vår manglende observatørstatus på et styremøte.
Øystein Djupedal (SV): La meg først få gi uttrykk for tilfredshet med utenriksministerens opptreden i går. Jeg synes den var helt riktig, jeg synes at det ble håndtert riktig fra UDs side, og jeg synes også at man i offentligheten har kommet godt ut med begrunnelsen for det standpunktet man tok.
Så til mitt spørsmål, om håndteringen i EU av finanskrisen. Et todelt spørsmål: Vil det ha konsekvenser for norsk lovgivning, og vil det være noe av det som kommer der, som ikke vi har, og som vi på en eller annen måte da må implementere? Og det andre spørsmålet: Hvilken konsekvens vil det ha for de små bandittstatene som finnes i Europa, som er skatteparadiser? Vil det medføre at Liechtenstein, Monaco, San Marino, Andorra og andre, Sveits inkludert, som i denne sammenhengen er en bandittstat, må endre sin lovgivning?
Leiaren: Før eg gjev ordet til Ågot Valle, vil eg berre seia at eg håpar at me ikkje brukar dette høvet til i for stor grad å kommentera møte som for så vidt ikkje vedkjem seansen her.
Ågot Valle (SV): Det skal jeg gjøre i andre sammenhenger. Men jeg vil bare følge opp spørsmålene til Øystein Djupedal, for det som er viktig, er å prøve å få på bordet hvor det vil være standpunkter fra EU som Norge ikke kan dele når det gjelder å rydde opp i finanskrisa. Er det noen av disse direktivene som nå seiler opp, som vil være kontroversielle i Norge? I så fall vil det jo være viktig å starte opp en konsekvensutredning eller en debatt rundt det ganske tidlig.
Marit Nybakk (A): Det gjelder selsaken, og jeg skal for så vidt ikke gå inn i substans. Men siden også utenriksministeren nevnte det, vil jeg også for protokollen her gi ros til de stortingsrepresentantene som har vært engasjert i å dra til Brussel for å påvirke Europaparlamentet. Og grunnen til at jeg også tar opp det, er at jeg vil si til Utenriksdepartementet at det kan nok hende at også departementet og ikke minst vår ambassade i EU bør være litt mer aktiv i forhold til selve parlamentet enn det man har vært hittil.
Erna Solberg overtok her møteledelsen.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Til Erna Solberg først: Jeg er ikke sikker på at det er innen rekkevidde å få en fisk for hver krone vi gir ekstra, for å si det slik, hvis det var det som var målet, men det var vel essensen i spørsmålet. Forholdet er at de to temaene er formelt frakoblet, så EU har på et vis formelt sitt på det tørre. Vi slutter oss til det, men vi mener at det allikevel er en parallellitet i det. Og så er det heller ikke slik teknisk sett, så vidt jeg forstår, at det er umiddelbart lett å komme opp med nye områder, rent bortsett fra satsene som kan komme ned når det gjelder noen av tollbelastningene for våre fiskesorter. Men vi kjemper litt en tofrontskrig, for bare det å få gjennomslag for videreføring av disse lettelsene er noe vi må arbeide for. Det å få ytterligere lettelser må vi kjempe ekstra for. Jeg tror nok at i sannhetens øyeblikk kommer det til å bli koblet på et vis, hvor vi kan bruke det, men det er altså ingen automatikk i det. Jeg kan imidlertid forsikre at vi har fokus på det.
Så er jeg helt enig i det representanten Solberg sier, at dette med rotasjonsspørsmålet er noe vi må følge veldig nøye. Jeg går ut fra at det kommer til å bli noe vi ser mer av hvis Lisboatraktaten blir vedtatt – forenkling av beslutningsstrukturene, 27 land, kanskje flere etter hvert, hvordan kan de tynne det ned? Hvis de tynner det ned, blir det ikke noen automatikk at alle land som slutter seg til, får komme inn, og det er vel av de broene vi må vurdere grundig når vi kommer dit. Vi får nå noen eksempler på dette området, og så kan det komme andre. Resultatet av det som gjelder dette likestillingsarbeidet, er at vi ikke kommer til å delta. Det vi da må forsøke å gjøre, er å følge nøye hva de gjør – det har vi gode ordninger for – søke å kartlegge om det er arbeid de gjør som vi kan hente hjem, og så kan vi selvfølgelig hevde og mene at vi også har erfaringer på dette området – og det mener vi – som vi kan bidra med. Men jeg tror vi må leve med at kanalene innenfor, evnen til å kunne ha en mikrofon man kan slå på for å formidle det, blir færre.
Så til Øystein Djupedal: Ja, i gjennomgangen av EUs finanskrisehåndtering ser de på et bredt spekter av regulerings- og fellesskapslovgivning. Det vil da være naturlig at Finansdepartementet på de områdene som er EØS-relevante, ser hvilke av de områdene som berører EØS-relevante direktiver. Det det jo er snakk om her, er en type skjerping av lovgivning og å gjøre den mer relevant i forhold til de problemer man nå har erfart. Jeg vil legge til grunn på generelt grunnlag at det er noe vi vil være støttende til, og jeg vil også tenke at vi vil være tjent med at måten dette foregår på, er mest mulig harmonisert, og der er det kontakt både mellom våre tilsynsmyndigheter og departementet.
Nå skal ikke jeg bruke begrepet ”bandittstat” på noen av de statene Djupedal nevnte, men de er jo satt under et voldsomt press. Det har vi jo både lest om og sett, fra enkeltland i EU, fra G-20 og fra EU som sådan. Det inntrykket jeg har, er at det presset blir følt, slik at det nå gjøres ganske aktivt arbeid fra deres side for å åpne opp og skape mer innsyn og unngå at de er en del av problemet med slike ”safe havens”.
Så var det til Ågot Valle, hvorvidt det kan komme nye direktiver som er kontroversielle i Norge. Vi har ikke til nå kommet til det, men det vil vi selvfølgelig holde Stortinget løpende orientert om.
Så til Marit Nybakk, å være mer aktiv overfor Europaparlamentet: Jeg tror det er en erkjennelse vi har gjort for mange år siden, og at vi i stortingsmeldingen om Europa-politikken også understreket betydningen av å jobbe mot parlamentet. Vi har jo noen ganger i dette forum også vært åpne for at vi må være flinkere til å jobbe mellom parlamentarikere og regjeringen på de områder hvor vi har bred felles sak i Norge. Så det er noe vi erkjenner. Vi vet jo også at Europaparlamentet er et av de mest åpne organene i EU, men samtidig kanskje et av de vanskeligste å jobbe inn mot for et land som ikke er medlem og har egne parlamentarikere.
Øystein Djupedal (SV): Noe av den samme problemstillingen som man er borti når det gjelder likestillingsinstituttet, hadde vi i en felles sak i Joint Parliamentary Committee for kort tid tilbake på ulike institutter under utdanningsområdet, der vi tidligere har hatt observatørstatus. Det resulterte i en enstemmig, sterk oppfordring fra dette fellesorganet om at kommisjonen skulle se på dette på nytt, der også representanter for EU-siden stemte for, bare slik at utenriksministeren er kjent med at en sak med denne problemstillingen nylig ble behandlet. Strømme bak der husker kanskje når det var – for ca. et halvt års tid tilbake var det en problemstilling.
Så bare to ord om dette begrepet som utenriksministeren også kommenterer. La meg bare understreke veldig tydelig for protokollens del at dette gjelder den lovgivning de har på dette finansielle området. Det bidrar til kriminalitet, og i så måte er det veldig sunt at det ryddes opp i, og i så måte er begrepet dekkende for denne del av lovgivningen disse land har. På andre deler er det selvfølgelig helt greie legitime nasjonalstater. Men at det blir ryddet opp i de finansielle smutthullene som disse lever av, er meget sunt, og godt for Europa.
Fung. leder: Jeg vil gjerne få legge til litt om disse utvalgene: Jeg er enig i at vi ikke kan ta generelt standpunkt til det, men jeg har lyst til bare å advare mot tanken om at vi legger oss på en linje hvor vi ikke deltar, hvis dette viser seg å bli mange. For det er et viktig kunnskapstilfang for mange miljøer i Norge og beslutningstakere å delta i disse ulike instituttene som etableres, og hvis vi skal legge oss på en linje om at vi ikke deltar, må vi forsøke å finne en annen måte å knytte oss opp til dem på, hvis det ikke er akseptabelt at vi skal være medlemmer uten å kunne være aktivt med i selve styringen av instituttene. Jeg tror vi vil tape betydelig og oppleve isolasjonen mye større for deler av våre beslutningsmiljøer hvis vi ikke kan delta i noen av disse instituttene framover.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg er enig i det. Vi har jo forsøkt å være kreative med ideene, at vi også kunne rotere for å komme inn, men det vinner ikke gjennomslag, og man kan forstå hvorfor. Her kan vi altså ha en utfordring som vi får prøve å tenke grundig gjennom hva vi gjør med.
Sak nr. 2
Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 24. april 2009
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg skal ikke kommentere rettsaktene, men bare si et ord om tjenestedirektivet, for det er jo ikke liten interesse for det spørsmålet politisk i Norge. Det jeg vil si, når det nå ligger an til innlemming av tjenestedirektivet i EØS-avtalen, er at vi jo har vært opptatt av forholdene rundt vår anledning til å beskytte mot sosial dumping. Her har det vært strid både innenfor det ene og det andre selskapet, for å si det sånn. Så vi legger til grunn at innlemmelse av tjenestedirektivet ikke vil begrense Regjeringens mulighet til å fortsette å arbeide mot sosial dumping, sikre offentlig styring med viktige samfunnssektorer og videreføre trepartssamarbeidet. Vi vil i møte med EØS-komiteen avgi en erklæring om dette fra norsk side. Vi har gjennom dialog med kommisjonen gode holdepunkter for at kommisjonen er enig i erklæringens innhold, og vi forventer at dette vil bli bekreftet i EØS-komiteen.
Så har det vært en diskusjon: Hvorfor ikke en felles erklæring med kommisjonen? Det er helt uvanlig at kommisjonen avgir den type felles erklæringer. Hvis vi kunne fått det, hadde vi gladelig tatt imot det, men forholdet er at kommisjonen sjelden eller aldri gjør det. Den har aldri gjort det, i alle fall ikke i EØS-sammenheng. Det er viktig for oss at kommisjonen erklærer at den er enig i erklæringens innhold, og at det kan bekreftes i og rundt når det vedtaket treffes. Men det er en viktig presisering fra vår side om det som har vært Regjeringens forutsetning slik det er kommunisert til Stortinget.
Ågot Valle (SV): Debatten rundt tjenestedirektivet blir tatt i Stortinget på torsdag, og da vil det gå fram at vi kommer til å stemme imot innlemming av dette direktivet, så det skal jeg ikke utbrodere noe mer her. Men når det gjelder erklæringa – det er jo også noe som Regjeringa varslet i proposisjonen – har jeg to bekymringer som jeg vil gi uttrykk for her: Hvis den hadde vært en erklæring som også kommisjonen hadde sluttet seg skriftlig til, altså gjerne en felleserklæring, og den erklæringa hadde vært veldig detaljert og stram, så kunne det faktisk ha betydd at tjenestedirektivet ville fått et annet innhold, en annen praktisering, i EØS-området enn i EU-området. Her støtter jeg meg til ekspertise på EØS-rett.
Nå er vi redd for at denne erklæringa er for rund, og at den ikke er en skriftlig felles erklæring, noe som gjør at frykten for at den ikke vil være noe særlig bindende, er stor hos oss. Jeg vil gjerne ha utenriksministerens vurdering av det. Hadde den vært detaljert, kunne det faktisk betydd at en ikke ville fått de dommene i EFTA-domstolen og i ESA som en har fått i Laval-, Viking Line-, Rüffert- og Luxembourg-sakene. Men dette kommer vi også tilbake til i Stortinget på torsdag.
Åslaug Haga (Sp): Senterpartiet er uenig i at Norge skal gi sin tilslutning til tjenestedirektivet i EØS-komiteen. Det er kjent, men jeg mener like fullt at det er riktig å understreke det i dette forumet. Vi har tatt dissens i regjering, og vi vil stemme imot i Stortinget.
Når Senterpartiet velger dette, er det fordi vi er urolige for konsekvensene av direktivet på sikt. Vi er urolige for hva det kan bety for sosial dumping, for allmenngjøringsinstituttet, for styringsretten over viktige områder som helse og utdanning, for muligheten for rekommunalisering, og for trepartssamarbeid.
Direktivet er i ordlyd diffust, og det gir stort rom for tolkning. I praksis vil det bety at EF-domstolen vil definere mye av det reelle innholdet og dermed konsekvensene av direktivet. Vi har sett i de seinere åra at EF-domstolen har avsagt dommer på det arbeidsrettslige området som definitivt ikke har gått i arbeidstakernes retning.
Så har det vært en diskusjon om garantier og erklæringer. Vi vil bare for vår del si at vi ikke har gode erfaringer med garantier i EØS-sammenheng. Det har ikke vært ting nedfelt på papiret i forhold til EU når det gjelder disse sakene, men det har vært gitt garantier i Stortinget om at EØS-avtalen ikke ville få konsekvenser for f.eks. hjemfall og differensiert arbeidsgiveravgift. Det har vist seg ikke å holde stikk. Og man skal kanskje ikke være overrasket over det, i lys av EØS-avtalens dynamikk.
Vi har vondt for å se at en erklæring à la den som ligger på bordet nå, vil ha noen praktisk konsekvens i den ikke helt umiddelbare nærhet. I den umiddelbare nærhet er det mulig at den kan ha en viss betydning, men på sikt tror vi ikke at den vil ha betydning.
Utover det har ikke vi noen kommentarer til rettsaktene.
Dagfinn Høybråten (KrF): Min kommentar og mitt spørsmål knytter seg også til innlemmelsen av tjenestedirektivet.
La meg bare først si at når Kristelig Folkeparti i innstillingen som skal behandles i Stortinget på torsdag, støtter innlemmingen, er det på det klart definerte grunnlaget at vi har tiltro til Regjeringens forsikringer om at de krav bl.a. fagbevegelsen har stilt i forhold til sosial dumping, i forhold til viktige prinsipper i norsk arbeidsrett og i norsk arbeidsliv, kan opprettholdes under dette regelverket. Det er på det grunnlaget vi støtter innlemmelsen. Men det har vært en viktig forutsetning for oss at Regjeringen skulle lykkes med å få til en slik erklæring. Og det er jo slik at en felles erklæring har en formell status i EØS-avtalen. En ensidig erklæring har en mer uklar status, så langt jeg forstår det. Og jeg vil gjerne vite i hvilken grad man har prøvd å få til en felles erklæring. Hva er i så fall begrunnelsen for at det ikke har lyktes, eller bakgrunnen for og forklaringen på at det ikke har lyktes, siden det er en del av systemet? Og: Hva slags juridisk og politisk status har en ensidig erklæring? Og hva slags prosess har Regjeringen hatt mot fagbevegelsen når det gjelder akkurat dette spørsmålet om erklæringens utforming og status?
Fung. leder: Det er jo slik at flere partier kommer til å støtte innlemmingen. Vi er også fra Høyres side usikre på hva denne erklæringen vil ha av realtilleggsverdi i form av det juridiske rammeverket. Vi mener at tjenestedirektivet er levelig for oss uansett, men vi mener at det kan være interessant å få svar på nettopp det som Dagfinn Høybråten stilte spørsmål om: Hva er den juridiske, rettslige vurderingen av hva en sånn erklæring i det hele tatt betyr?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Spørsmålene kretser jo rundt det samme. La meg begynne med å si at Ågot Valle i alle fall forklarer én dimensjon ved hvorfor en felles erklæring ikke er akseptert av EU-siden. Hvis det var slik at en felles erklæring var juridisk bindende, som jeg kommer tilbake til, hvilket den ikke er – selv ikke en felles erklæring skaper rett i forhold til EU-domstolen – så sier representanten Valle at hvis den var blitt vedtatt, så hadde den endret tjenestedirektivet i EU/EØS-området. Jeg ser det jo som ganske selvsagt at EU-kommisjonen ikke kan endre et direktiv i EU/EØS-området ved å inngå en separattolkning med Norge, Liechtenstein og Island, når det er 27 andre EU-land som er på den andre siden. Da måtte de har gjort det gjennom regulært direktivlovgivningsarbeid i EU, Europaparlamentet og hele den konsultasjonsprosessen.
Så jeg tror utgangspunktet er helt klart: Tjenestedirektivet er slik tjenestedirektivet leses, det er vedtatt av EUs organer, det er EØS-relevant, og Norge, Liechtenstein og Island aksepterer innlemmelse. Det er realiteten. Så avgir Norge en erklæring som understreker og tydeliggjør vår lesning av det direktivet, og hvordan vi tenker å praktisere det. Det signaliseres da veldig tydelig ved inngåelse. Det har politisk betydning. Det har ikke rettslig betydning i forhold til EF-domstolen, men det har en politisk betydning i et hierarki av politiske erklæringer.
Jeg tror det da er slik at erklæringer mellom Norge og EU, EFTA-siden i EØS og EU, hva gjelder forståelse av EØS-direktiver, altså det som blir EØS-relevant, ikke har juridisk binding til å gi en ny tolkning av det direktivet i forhold til hva EUs fellesskap allerede har vedtatt. Hvis det var slik, ville man jo avvike fra det som er hovedessensen i innledningen i EØS-avtalen, nemlig likeverdighet for regler, «level playing field», og da samme anvendelse for alle landene, alle borgerne, alle bedriftene, alle rettssubjektene.
Vi mener at en ensidig erklæring har politisk betydning. Det er noe som vil virke styrende for hvordan norsk regjering og norske myndigheter vil forstå og følge opp denne avtalen. Vi mener at når kommisjonen sier at den har forståelse for, slutter seg til og er enig i den tolkningen, styrker det også måten vi kommer til å praktisere direktivet på, for vi gjør da slik – ikke ut fra en norsk tolkning av hvordan vi ser på direktivet, men vi får et nikk fra kommisjonen om at den tolkningen har de ikke innvendinger mot. Det har betydning. Så sier jeg ikke da inntil domstolen vurderer noe annet, for jeg tror at det er rådende for hvordan vi og kommisjonen forstår direktivet. Så har EU og EØS-avtalen tvisteløsningsmekanismer, om det skulle oppstå, både for tolkning eller om noen vil bestride. Om det kommer til å skje her, vet ikke jeg, men vi har i hvert fall satt en kurs for hvordan vi forstår, tolker og vil anvende det direktivet, og vi gjør det fordi det har fått mye oppmerksomhet i Norge, og det er et viktig saksområde som Regjeringen er engasjert i.
Til Dagfinn Høybråten: Det er altså slik at vi inviterte til en felles erklæring. Kommisjonen var, slik som jeg oppfattet det, ikke avvisende til det, men det som jeg da antok, var at når de ikke var avvisende, var det fordi de så vårt utkast og ikke hadde problemer med substansen. De var enig i at denne substansen kunne de slutte seg til, men juridisk tror jeg vurderingen var at det ville åpne for en ny praksis om kommisjonen skulle slutte seg til erklæringer knyttet til tolkning av EU-lovgivning med land som ikke er EU-medlemmer. Det får vi ta til etterretning og respektere, men like fullt tror jeg det er viktig at vi kommer med den erklæringen.
Dagfinn Høybråten (KrF): Så vidt jeg er kjent med, er det slått fast i en dom i EFTA-domstolen tilbake til 2002 at slike felles erklæringer kan avgis og kan ha en slik fortolkende eller presiserende status eller funksjon. Men jeg skjønner at det har vært prøvd, og må forstå det slik at det har vært avvist, selv om man ikke var avvisende til det. Det som jeg da vil spørre om, er: Hva slags nikk er det man kan forvente seg fra EU-siden? Vil det bli nedfelt en reaksjon på den ensidige erklæringen i protokollen fra dette møtet, eller er dette først og fremst et norsk papir som man formelt ikke vil forholde seg til?
Så svarte vel ikke utenriksministeren på spørsmålet mitt om prosess mot fagbevegelsen. Det er mulig det ikke kan besvares, men jeg vil i hvert fall gjenta det spørsmålet.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Det beklager jeg. For å ta det siste først: Vi har utformet den erklæringen basert veldig mye på de fire punktene som lå i brevet fra LO. Vi har holdt LO løpende orientert, forholdt oss til LO-sekretariatets tolkning av måten Regjeringen tolker og legger dette opp på, og mener at vi da har en god samforståelse om tjenestedirektivets stilling og dets innvirkning på arbeidet mot sosial dumping – hvis det er svar godt nok på spørsmålet.
Når det gjelder formen på EUs nikk, tror jeg det vil skje på følgende måte: Norge vil framføre denne erklæringen i EØS-komiteen. Det vil selvfølgelig gjøres skriftlig kjent alle veier, og så er vår forventning og forhåpning at EU i et tilsvar i EØS-komiteen vil komme med den type muntlige nikk. Det vil da bli nedfelt i referatet, på samme måte som det er referat fra andre møter, og slik sett stå i annalene for det møtet i EØS-komiteen.
Fung. leder: Da er sak nr. 2 ferdig behandlet.
Sak nr. 3
Eventuelt
Fung. leder: Jeg har to etterlysninger og ett spørsmål.
De to etterlysningene dreier seg om postdirektivet og EUs datalagringsdirektiv. For et år siden lovet statsråden at Regjeringen snart skulle diskutere EUs datalagringsdirektiv og komme tilbake. Det er ikke skjedd. I februar avklarte man prinsippene i domstolen. Det kunne vært interessant å få en oppdatering om saksbehandlingen i Regjeringen av de to sakene.
Spørsmålet dreier seg om et tema som ble reist for komiteen noe uformelt under vårt besøk i Brussel, nemlig om EØS står foran en utvidelse med det kjente storlandet Andorra, at det skulle være følere ute i dette spørsmålet, og at Andorra visstnok var i en viss prosess. Jeg tror hele komiteen kunne tenke seg å høre hvilken substans det egentlig var i den forklaringen eller den historien vi fikk før påske.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: La meg si at til datalagringsdirektivet har jeg ikke noe nytt å meddele. Men jeg noterer det, og da foreslår jeg å sette det på dagsordenen i neste møte, hvis det ikke er ting nå som er slik at vi bør komme tilbake før. Det skal vi gjøre skriftlig.
Postdirektivet ble vedtatt 20. februar 2008. Samferdselsministeren orienterte her 4. november i fjor, og direktivet er nå til vurdering i Samferdselsdepartementet. Det er status. La meg utdype: Direktivet har høyest mulig tjenestekvalitet som mål gjennom gradvis å åpne markedet ved å redusere omfanget av eneretten. Størstedelen av det europeiske postmarkedet er allerede liberalisert, og eneretten omfatter nå bare brev opp til 50 g. Direktivet pålegger medlemsstatene å opprettholde universelle tjenester for alle kunder når det gjelder innsamling og levering av post minst fem dager i uken til overkommelige priser i hele territoriet. Dato for liberalisering av det indre marked for posttjenester er satt til 31. desember 2010, men det er mulighet for å utsette liberaliseringen i to år til 31. desember 2012.
Direktivet inneholder også en bestemmelse om gjensidighet, dvs. at land som liberaliserer, kan utestenge postselskaper fra land som utsetter liberaliseringen. Dette kan også berøre norske interesser fordi posten er til stede i både Sverige og Danmark gjennom Bring Citymail.
Direktivet er EØS-relevant og vurderes for innlemmelse i EØS-avtalen. Det må særlig vurderes om Norge skal fjerne eneretten fra 31. desember 2010, eller ta sikte på å bli med i gruppen av land som utsetter liberaliseringen i to år. Behovet for andre tilpasningstekster vil også bli vurdert. Samferdselsdepartementet har fått Samfunns- og næringslivsforskning til å utrede konsekvensen av en liberalisering av det norske postmarkedet. Utredningen er nå sendt på en bred høring med frist til i morgen 22. april. Etter at resultatet fra høringen foreligger, må det tas stilling til spørsmålet om liberalisering og en implementering i norsk rett.
Det er viktig at et revidert regelverk utformes slik at det gir Norge mulighet til å ivareta et landsdekkende tilbud av postsendinger til rimelig pris og til god kvalitet. Samferdselsdepartementet kommer da tilbake til Stortinget med et eventuelt forslag om endring av postloven.
La meg også si at de mest berørte departementene for datalagringsdirektivet er Samferdselsdepartementet og Justisdepartementet, og de vil i løpet av kort tid vurdere hvordan Regjeringen tar denne saken videre.
Når det gjelder Andorra – vel, jeg må medgi der at for meg er det en sak som jeg har fulgt gjennom rapporter fra folk som har reist og hørt. Det er ikke noen formell prosess, så vidt jeg kan se. Hvis jeg kan si det litt spøkefullt, er det en annen sentral makt, nemlig Færøyene, som kanskje har kommet lenger i sin prosess overfor oss politisk med å gi uttrykk for interesse for EØS-medlemskap. Men vi skal selvfølgelig orientere Stortinget grundig når vi vet mer om det.
Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg har bare lyst til å understreke det som lederen sa om postdirektivet og datalagringsdirektivet, og si at jeg syns det haster med å få en redegjørelse av samferdselsministeren her i dette forum. Hun har nylig gått ut offentlig og varslet at det kan bli aktuelt med veto i begge disse sakene, eller reservasjon, som det heter. Siden hun er konstitusjonelt ansvarlig statsråd for postdirektivet i hvert fall, muligens også for datalagringsdirektivet, syns jeg at den type budskap bør framføres her, med den anledning det gir til spørsmål og reaksjoner.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg synes det er et legitimt poeng. Så jeg tar det med og skal vurdere det.
La meg bare presisere at Færøyene kan ikke bli EØS-medlem på grunn av riksfellesskapet med Danmark. Det regnet jeg med var en selvfølge at utvalget merket seg.
Fung. leder: Da er sak nr. 3 avsluttet.
Møtet hevet kl. 17.10.