Møtet ble ledet av utenrikskomiteens andre nestleder, Marit Nybakk.
Til stede var: Marit Nybakk, Vidar Bjørnstad, Morten Høglund, Dagfinn Høybråten, Anne Margrethe Larsen, Svein Roald Hansen, Gjermund Hagesæter, Steinar Gullvåg, Per-Kristian Foss og Bjørn Jacobsen.
Fra Regjeringen var utenriksminister Jonas Gahr Støre til stede.
Følgende embetsmenn fikk adgang til møtet: ekspedisjonssjef Christian Syse, Utenriksdepartementet, avdelingsdirektør Per Strand Sjaastad, Utenriksdepartementet og underdirektør Else Underdal, Utenriksdepartementet.
Videre var Victor C. Rønneberg, komiteens faste sekretær, og Thomas Strømme, delegasjonssekretær, til stede.
Dagsorden:
1. Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:
- EUs arbeid med finanskrisen
- Handlingsrommet for anvendelse av statsstøtteregelverket i lys av finanskrisen
- Den politiske statusen på Island frem til valget i april
- EØS-finansieringsordningene etter 30. april 2009
- Avvikling av overgangsordninger for fri bevegelighet for arbeidstakere fra EU8 fra 1. mai 2009 og videreføring av overgangsordningene for arbeidstakere fra Bulgaria og Romania til 1. januar 2012
- EUs Østersjøstrategi
2. Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 13. mars 2009. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 27. februar d.å., samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.
3. Eventuelt.
Sak nr. 1
Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:
- EUs arbeid med finanskrisen
- Handlingsrommet for anvendelse av statsstøtteregelverket i lys av finanskrisen
- Den politiske statusen på Island frem til valget i april
- EØS-finansieringsordningene etter 30. april 2009
- Avvikling av overgangsordninger for fri bevegelighet for arbeidstakere fra EU8 fra 1. mai 2009 og videreføring av overgangsordningene for arbeidstakere fra Bulgaria og Romania til 1. januar 2012
- EUs Østersjøstrategi
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Det er mye fokus på finanskrisen, som vi tenkte å ta opp i dag, og slik gi rom for diskusjon om hvordan EU og institusjonene har møtt den. Den rammer Europa hardt. Det anslås nå en negativ vekst, på minus 2 pst., i eurosonen. Land utenfor eurosamarbeidet er også sterkt berørt. Storbritannia har eksempelvis en prognose på minus 2,8 pst. Disse tallene synes å være i negativ utvikling hver gang de blir oppdatert. Bekymringen er sterkest i de øst- og sentraleuropeiske landene. Landene har fått forsterket problemene ved at vestlige investeringsinstitusjoner og banker har trukket ut kapital og sagt nei til nye lån. Det er interessant å merke seg at banker, særlig i Skandinavia, Sverige, er særlig sårbare i forhold til engasjement i disse landene. Ledigheten vokser.
I Island og Latvia har krisen fått politiske konsekvenser. Jeg tror kanskje Latvia er det landet i dag som får mest omtale, etter Island, med sterk fallende vekst og store økonomiske problemer. Økende ledighet og krav om beskyttelse av nasjonalt næringsliv har nok politisk sprengkraft i seg selv til at det europeiske samarbeidsprosjektet kan utfordres. Det uformelle toppmøtet i Brussel forrige helg viste at det er store spenninger innad i unionen – skillet går grovt sett mellom øst og vest, mellom nye og gamle medlemsland. Toppmøtet bekreftet behovet for å stå sammen og fortsatt koordinert opptreden. Men det ble ikke vedtatt noen redningspakke til Sentral-Europa. Hvert enkelt land skal vurderes individuelt.
Krisen berører selvfølgelig også Norge – vi skal ikke gå inn på det her – om enn i mindre grad enn våre nordiske og europeiske naboland. Vi har stilt midler til rådighet i form av lån til Island og Latvia. Selv om vi er heldigere stilt enn mange andre, vil vi ikke kunne bistå alle som har behov for støtte. Jeg tror det er klokt at vi konsentrer oss om nærområdene våre.
EU er en betydelig internasjonal aktør som deltar aktivt i de internasjonale prosessene som nå pågår, f.eks. G20. Vi vil jobbe aktivt for å fremme norske synspunkter i forhold til disse landene, men ikke minst overfor Storbritannia, som skal være vertskap for G20-møtet om noen uker i London. EU har også en viktig rolle når det gjelder å utvikle et regelverk for finanssektoren. Det vil ofte være relevant for EØS-avtalen, og derfor må vi følge det særlig nøye.
Når det gjelder handlingsrommet for anvendelse av statsstøtteregelverket i lys av finanskrisen, tester jo dette både overvåkningsmekanismene, notifiseringsprosessene og regelverket. Vi er bundet av EØS-avtalens regler, som også gjelder nå under finanskrisen – jeg snakker da om statsstøtte. Artikkel 61 i EØS-avtalen forbyr offentlig støtte til foretaksvirksomhet dersom dette kan vri konkurransen og påvirke samhandelen i EØS. Det finnes imidlertid unntak som åpner for lovlig offentlig støtte. Norske myndigheter skal i utgangspunktet forhåndsmelde, notifisere, ny støtte til ESA, som avgjør om støtten er forenlig med EØS-avtalen. I EU har kommisjonen tilsvarende rolle overfor EU-landene.
Etter at finanskrisen ble utløst i fjor høst, har kommisjonen godkjent en rekke støttetiltak i EU-landene rettet mot finanssektoren. Slik støtte har blitt ansett som lovlig i medhold av unntaksbestemmelse for støtte for å avbøte en alvorlig forstyrrelse av statenes økonomi. Generelle vilkår for at støtten anses lovlig, er at den er målrettet, nødvendig og ikke minst forholdsmessig – står i forhold til utfordringen.
Kommisjonen har vedtatt mer konkrete kriterier for anvendelse av statsstøttereglene i den aktuelle krisesituasjonen. 29. januar 2009 vedtok ESA EØS-tilpassede versjoner av disse retningslinjene, som skal sikre at ESA vurderer norske tiltak etter samme kriterier som gjelder for EU-landene – like spilleregler, med andre ord.
Så la som kjent Regjeringen og Norges Bank 12. oktober fram to målrettede tiltak for å bedre bankenes likviditet og muligheter for finansiering. Det ene tiltaket var den såkalte bytteordningen som innebærer at bankene for en periode får låne statspapirer av staten i bytte mot obligasjoner med såkalt fortrinnsrett. Der la Finansdepartementet til grunn at bytteordningen ikke var et statsstøttetiltak. ESA sluttet seg til dette i brev til oss av 12. desember.
Det andre tiltaket var en utvidet av Norges Banks ordning med fastrentelån, som gjorde ordningen mer attraktiv for mindre banker. Heller ikke denne ordningen innebar noen statsstøtte
Statens finansfond, som er foreslått i Ot.prp. nr. 35 framlagt 9. februar, er et statsstøttetiltak, som må godkjennes av ESA. Vi har hatt uformell kontakt med ESA om dette og tar sikte på å notifisere ordningen.
Statens obligasjonsfond, som også er foreslått, er ikke ansett som statsstøttetiltak. Så tre av fire anses ikke som statsstøttetiltak, det fjerde har vi da dialog med ESA om.
Kort om Island: Der vet vi at det kom ny regjering, en mindretallsregjering av det sosialdemokratiske partiet Samfylkingen og Venstre Grønne, etter at den forrige brøt sammen. Den nye regjeringen har støtte av sentrumspartiet Framsoknarflokkurinn. Skiftet fant sted etter omfattende politisk uro og demonstrasjoner.
Det blir sannsynligvis valg 25. april, og Alltinget vil på grunn av valget oppløses om få uker. Det betyr at den korte tiden mindretallsregjeringen har, gjør det lite mulig å legge fram omfattende planer eller tiltak for Alltinget. Valget vil gi en ny regjering et mer langsiktig mandat for den videre krisehåndteringen.
EU-spørsmålet har kommet noe mer i bakgrunnen i den islandske debatten den siste tiden. Regjeringsskiftet og den økonomiske krisen har naturlig nok dominert den politiske dagsordenen. Regjeringserklæringen mellom de to partiene begrenser seg i EU-spørsmålet til å gi et utvalg i oppgave å avlevere rapport om spørsmålet innen 15. april.
Meningsmålingene har gått opp og ned på Island om dette spørsmålet. Den siste måneden er flertallet mot å søke på 53,9 pst., mens tilhengerne av EU-søknad utgjorde 45 pst. Sist høst var tilhengertallet oppe i 68 pst, så vi ser at det er store svingninger som følger med både konjunkturer og kriser og islendingenes reaksjon på dette. Men vi følger den utviklingen nøye, som vi har snakket om i andre fora her i Stortinget.
Så har det vært et visst fokus på spørsmålet om valutasamarbeid mellom Norge og Island, bare for kort å ta med noe om det. Det har vært diskutert uformelt med norske representanter, men det er ikke fremmet som en aktuell problemstilling. Det skyldes nok at selv om det på papiret kan virke forlokkende, er det så store forskjeller på islandsk og norsk økonomi og måten valutaen er eksponert på, at det er ikke det mest realistiske alternativet.
Så vil jeg omtale EØS-finansieringsordningene, og jeg vil be om at denne delen av innlegget, som omtaler forhandlingene, holdes hemmelig.
Jeg har tidligere orientert om at vi er innstilt på å bidra med nye midler i en femårsperiode når dagens ordninger opphører 30. april i år. Forhandlingene med EU startet opp i september i fjor. De fire forhandlingsrundene som er gjennomført så langt, har vist at bidragets størrelse og spørsmålet om mottakerland er vanskelige tema – ikke overraskende.
Kommisjonen har vist til at EU-landene øker sin innsats til sosial og økonomisk utjevning, og at EØS/EFTA-landene høster store fordeler av deltakelse i det indre marked. Kommisjonen hevder derfor at våre bidrag må økes betydelig, og framsatte krav om at dagens nivå på 293,4 mill. euro pr. år – la oss si 300 mill. euro for regnskapets skyld – økes til et nivå på om lag 500 mill. euro pr. år. Det ville innebære et permanentnivå som ligger om lag 70 pst. høyere enn i dag. Kommisjonen har også pekt på behov for forenkling, konsentrasjon og fleksibilitet.
Vi har gjort det klart at vi er rede til å bidra i en ny femårsperiode. La meg bare gjenta: Vi ser oss ikke som juridisk pliktige til dette, men vi har politisk gitt det signalet. Vi har gjort det helt klart at kommisjonens krav om 70 pst. økning er totalt uakseptabelt. Vi har videre sagt at vi er innstilt på å etablere en ny norsk ordning parallelt med EØS-ordningen, men at totalbeløpet skal være på om lag dagens nivå. Fra norsk side er det understreket at midlene skal gå til de nye EU-landene. Spania og Hellas bør etter vårt syn utgå fra disse ordningene.
Vi har understreket at nye bidrag må knyttes til sektorer som er viktige både for mottaker- og giverland, spesielt tiltak innen klima og miljø, herunder tiltak innen fangst og lagring – CCS – teknologiutvikling, fornybar energi og energieffektivisering. Vi har videre understreket betydningen av partnerskap, altså at det kan komme parter fra våre land, med deres land, rundt prosjekter.
Vi har også foreslått at det avsettes minst 1 pst. av en eventuell ny norsk ordning til tiltak for å fremme trepartssamarbeid og anstendige arbeidsvilkår – Decent Work. Eksempler på tiltak som kan støttes, vil være knyttet til arbeidsmigrasjon, helse og sikkerhet på arbeidsplassen, ikke-diskriminering og likestilling. Det er noe partene i arbeidslivet her, både NHO og LO, har vært opptatt av.
Til tross for finanskrisen har Island gjort det klart at de vil være delaktig i en ny ordning. Island anser det imidlertid ikke riktig å påta seg økte økonomiske forpliktelser. De øvrige partene har forståelse for dette.
Vi har påpekt at nye norske finansielle bidrag er avhengig av tilfredsstillende resultat på markedsadgang for fisk. Kommisjonen har akseptert at forhandlinger om markedsadgang og økonomiske bidrag foretas parallelt.
I utgangspunktet var målet å sluttføre forhandlingene ved årsskiftet. Dette var ikke mulig, ikke minst på grunn av finanskrisen – endrede forutsetninger – og spesielt Islands situasjon. Island var jo egentlig ikke i stand til å stille substansielt i disse møtene gjennom flere uker. Fra alle parter legges det nå opp til at forhandlingene kan sluttføres før de eksisterende ordningene utløper 30. april. Vi må være forberedt på at de videre forhandlingene kan bli meget krevende. Neste forhandlingsmøte finner sted neste fredag, 13. mars. – Dermed avslutter jeg den hemmelige delen av innlegget.
Så til avvikling av overgangsordninger for fri bevegelighet av arbeidstakere fra EU8 – altså nye medlemsland – fra 1. mai 2009 og videreføring av overgangsordningen for arbeidstakere fra Bulgaria og Romania til 1. januar 2012. Norge innførte som kjent overgangsordninger for arbeidsinnvandrere fra åtte av de landene som ble EØS-medlemmer i mai 2004. Overgangsordningene for EU8-landene ble videreført etter en ny vurdering i 2006. Dette utløper 1. mai i år.
Da Bulgaria og Romania ble EØS-medlemmer i 2007, ble overgangsordningene gjort gjeldende også for disse to landene. Regjeringen besluttet før jul å videreføre overgangsordningene for Bulgaria og Romania fram til 1. januar 2012. Ordningene vil så bli vurdert årlig.
Usikkerheten knyttet til arbeidsinnvandringen fra Bulgaria og Romania, kombinert med generell usikkerhet om utviklingen i det norske arbeidsmarkedet framover, er bakgrunnen for at Regjeringen har videreført overgangsordningene for disse to landene. Norge er ikke alene om en slik beslutning – det er viktig å legge til det. Også Belgia, Frankrike, Irland, Island, Italia, Luxembourg, Malta, Nederland, Storbritannia, Tyskland og Østerrike viderefører overgangsordningene for Bulgaria og Romania.
Ordningene overfor de nye EU-landene ser ikke ut til å ha hindret tilgangen på arbeidskraft.
Bakgrunnen for at overgangsordningene ble innført, var bekymring for ubalanser i arbeidsmarkedet og fare for sosial dumping og misbruk av velferdsordninger. Erfaringene så langt er at arbeidsinnvandringen fra nye EU-land har vært positiv for norsk økonomi og arbeidsmarked. Man kan vel strekke det enda lenger og si at det har vært nesten avgjørende for den utviklingen vi har hatt de senere årene. Samtidig avdekkes fortsatt mange tilfeller av sosial dumping, særlig i byggebransjen, men også i industrien, landbruket og servicebransjen, særlig renhold og hotell- og restaurantbransjen. Regjeringen foreslo derfor i nasjonalbudsjettet for 2009 en handlingsplan 2 mot sosial dumping, som vi har snakket mye om i andre sammenhenger.
Når det gjelder bruken av velferdsordninger, er erfaringene at den har vært lav blant borgere fra disse nye landene. Blant personer fra Bulgaria og Romania har vi ennå ikke fullstendig informasjon om virkninger og bruk av velferdsordninger, ettersom disse landene først kom med i det felles europeiske arbeidsmarkedet i 2007. Så langt har det kommet relativt få personer til Norge fra disse to landene.
Vi vil nå legge fram en proposisjon om overgangsordningene for Stortinget.
Så om EUs Østersjøstrategi – veldig kort. Jeg har orientert om det her, i møtet 2. juni i fjor. Dette er en intern EU-strategi, men det berører jo oss, fordi Norge, Russland og Island er med i Østersjørådet og inngår sammen med EU som partnere i Den nordlige dimensjon.
Kommisjonen har igangsatt en bred høringsprosess der medlemsland og en rekke institusjoner og samarbeidsstrukturer i regionen har kunnet uttale seg. Vi har deltatt i denne prosessen og kommet med skriftlig innspill til kommisjonen. Dessuten er det god kontakt mellom vår EU-delegasjon og fagkontoret som jobber med dette i EU-kommisjonen.
Litt om de innspillene vi har fokusert på:
- Et hovedsiktemål med strategien er å videreutvikle det indre marked. Her vil Norge være berørt gjennom EØS-avtalen, og vi har interesser å ivareta.
- På miljøområdet vil miljøutfordringene i selve Østersjøen stå sentralt. Men utfordringene kan ikke begrenses bare til sjøbassenget. De berører også klima og energi i vid forstand, inkludert fornybar energi, energieffektivisering og innføring av ny miljø- og energiteknologi. Dette er viktig for Norge.
- Det er gjort klart at strategien vil bli sett i nær sammenheng med EUs maritime politikk, som har vært omtalt her flere ganger, hvor Norge er aktivt engasjert.
- Strategien vil fokusere på det økonomisk-sosiale grunnlaget for de som er bosatt i regionen. Gjennom EØS-midlene, som jeg nettopp omtalte, og andre tiltak deltar Norge i arbeidet med å fremme økonomisk og sosial utvikling, og vi følger derfor dette nøye.
- Det er viktig at det utstrakte samarbeidet som allerede er igangsatt, og som er vellykket, blir reflektert. Det er viktig med inkludering av parlamentarikersiden, som Baltic Sea Parliamentary Conference.
- Russland kommer også inn her, som et viktig Østersjøland. Det vil være viktig at strategien utformes på en måte som gjør at Russland ønsker å delta i gjennomføringen.
Kommisjonen legger fram sitt forslag til strategi, etter drøftelser med medlemslandene, for Det europeiske rådet i juni. Det svenske EU-formannskapet vil ta prosessen videre, prioriterer dette høyt, og fullføre den i løpet av høsten 2009. Implementeringen av strategien vil således i praksis begynne for fullt i januar 2010.
Så har Fremskrittspartiet anmodet om at jeg omtaler Europakommisjonens forslag til forordning om handel med selprodukter.
Jeg har tidligere redegjort for kommisjonens forslag om forbud mot handel med selprodukter. Forslaget ble framlagt 27. juli i fjor og er til behandling i både Europaparlamentet og Ministerrådet. Begge steder skal dette behandles grundig. I parlamentet behandles forordningen av de fire komiteene for miljø, handel, landbruk og indre marked – med sistnevnte som hovedansvarlig. Denne komiteen kom 2. mars med sin innstilling om å forby import av selprodukter, med svært få unntaksmuligheter. Europaparlamentet vil ventelig behandle saken i plenum i april.
Saken er med andre ord ennå ikke ferdigbehandlet på EU-siden. Det gjenstår å se om parlamentet og Ministerrådet følger opp komiteens vedtak og kommer til enighet.
Vi har på flere nivåer arbeidet meget aktivt mot dette forslaget – direkte, i brev, i kontakter, i møter – siden prosessen ble satt i gang av EU høsten 2006. Og la meg bare si: Vår stemme har på ingen måte vært fraværende, slik det er påstått i enkelte medier.
Vi har hatt omfattende kontakt med EU. Saken er tatt opp på politisk nivå og på embetsmannsnivå overfor Kommisjonen, medlemslandene og parlamentet – både før og etter at forslaget ble framlagt. Vi har også deltatt aktivt i en relatert sak, nemlig EUs utredning om dyrevelferdsaspektet ved selfangst, og vært en viktig bidragsyter her. Norske myndigheter samarbeider med andre land som har interesse av å forsvare bærekraftig bruk av selressursene. Det gjelder både innenfor og utenfor EU, f.eks. Canada.
I vårt arbeid overfor EU bygger vi på det syn at norsk selfangst er bærekraftig – selv om vi jo tar færre sel enn det som er potensielt. Ingen selarter som Norge fanger, står på CITES’ lister over truede arter. Jakt- og avlivningsmetodene gjennomføres på en etisk forsvarlig måte. Dersom selfangst skal gjøres til gjenstand for internasjonal regulering, må det skje i et representativt organ hvor også fangstnasjonene deltar. Det er vårt prinsipielle syn. Vi er innstilt på å delta i et slikt arbeid i regi av NAMMCO, North Atlantic Marine Mammal Commission, eller i andre aktuelle fora. Dersom EU vedtar en forordning om handel med selprodukter, søker vi å påvirke utformingen slik at den sikrer unntak for land med slike avlivningsmetoder som Norge har.
Så følger vi også opp saken i lys av EUs WTO-forpliktelser og Norges WTO-forpliktelser. Hvordan den endelige forordningen vil forholde seg til WTOs regelverk, vil være avhengig av hvordan den blir utformet. Fra norsk side har vi i WTO-sammenheng forbeholdt oss retten til å forfølge saken i dertil egnede fora, dersom det skulle vise seg å bli nødvendig.
La meg også si at vi ennå ikke har tatt stilling til om denne saken er EØS-relevant, eller om den er å anse som et ressursforvaltningsanliggende.
Så stilte representanten Svein Roald Hansen på forrige møte et spørsmål som gjaldt hvorfor direktiv 2004/35/EF om ansvar for miljøskade, ikke er innlemmet i EØS-avtalen tidligere. Fordi direktivet bl.a. viser til EUs fugle- og habitatdirektiv, som ikke er en del av EØS-avtalen, var det nødvendig å utarbeide tilpasninger for EØS/EFTA-landene som klargjør at direktivet om ansvar for miljøskade skal forstås i sammenheng med dette faktum. Henvisninger i direktivet til EUs fugle- og habitatdirektiv får følgelig ikke anvendelse for EØS/EFTA-landene. Det har her vært en dialog mellom Kommisjonen og EØS/EFTA-landene som har tatt tid, og grunnen er å finne i dette.
Fung. leder: Takk til utenriksministeren.
Da gir jeg Morten Høglund ordet først.
Morten Høglund (FrP): Takk for en grundig redegjørelse.
Jeg vil først kommentere finansieringsordningen. Vi støtter Regjeringens strategi. Vi er fra vår side veldig fornøyd med at man nå søker å få avviklet Spania og Hellas som mottakerland, og at man viderefører ordningen med partnerskap. Jeg synes det er to viktige punkter.
Så til selsaken. Vi er ikke i tvil om at Norge på diplomatisk og politisk nivå fra UDs side har jobbet aktivt med denne saken. Hvor vi mener det er et uutnyttet potensial, er når det gjelder det å bruke de parlamentariske kontakter som finnes. Her må Utenriksdepartementet være en støttespiller og gi nødvendig informasjon.
Vi har to delegasjoner i Stortinget som har regelmessig og formalisert kontakt med grupper i Europaparlamentet, samt at det er mye uformell kontakt. Jeg tok opp dette spørsmålet – ikke i forbindelse med selsaken, men litt generelt og i forbindelse med et par andre direktiver – i EØS-utvalget, som det het den gangen, for fire og et halvt år siden, 26. oktober 2004, også fordi jeg erfaringsmessig så at her var det mer vi kunne gjøre sammen. Og den beskjeden jeg også får fra mine kolleger i Europaparlamentet, er at de setter vel så stor pris på å bli lobbet av en parlamentariker som av en tjenesteperson utsendt fra en ambassade.
Dette er selvfølgelig noe som Regjeringen må vurdere fra sak til sak, og det er jo heller ikke noe man kan pålegge Stortinget eller stortingsrepresentanter. Men man kan informere om at sensitive saker er under oppseiling, og anmode om at dette tas med i samtalepunkter der det anses nødvendig.
Jeg mener det fortsatt er mulig å gjøre noe frem til plenumsmøtet 2. april. Delegasjonen for forbindelser med Europaparlamentet skal ha et møte i Brussel om halvannen uke. Vi vil selvfølgelig ta det opp der, men jeg synes også man bør vurdere andre tiltak, som ikke minst viser at det er stor politisk bredde bak det norske syn, altså at man slutter seg til det, slik at vi kan bruke våre ulike politiske kontakter til å fremme – lobbe, rett og slett – den norske oppfatningen. Så får Regjeringen og andre vurdere hensikten med og hensiktsmessigheten av dette.
Per-Kristian Foss (H): Jeg takker for en god og grundig redegjørelse og ønsker Regjeringen lykke til med å forhandle beløpet ned fra 500 mill. euro. Der er jo ikke erfaringene av de aller, aller beste, men la meg si det slik: Etter den kommende budsjettkonferansen er man sikkert enda mer inspirert til å forhandle det ned, i den grad den inspirasjonen også kan nå motparten.
Ett synspunkt og to spørsmål: Jeg deler det synspunkt som jeg forstod utenriksministeren gav uttrykk for, nemlig at det er en fare for at særlig de nye EU-landene kan tape i forbindelse med kampen om mest mulig statsstøtte. Jeg registrerer det norske synspunktet her og er ikke uenig i det. Men fremfor alt tror jeg det er viktig at vi ikke bidrar til å støtte de EU-land som vil gjøre kampen om mest mulig statsstøtte til et hovedpoeng i løsningen av finanskrisen. Det vil svekke de land som ikke har evne til å gjøre det, altså de nye medlemslandene, og kan skape nye skillelinjer, både politiske og økonomiske, noe som vil være uheldig.
Utenriksministeren brukte uttrykket ”norske synspunkter” og berørte litt den andre diskusjonen som pågår i EU, nemlig om behovet for strengere reguleringer av finansmarkedet, altså finansinstitusjonene. Og jeg registrerte at det har kommet frem en del forslag allerede, bl.a. et meget interessant forslag som jeg håper Norge støtter, nemlig å opprette et overvåkningsorgan. Selv om vi ikke er direkte berørt av det, er vi – EØS-avtalen eller ei – berørt av at institusjonene i Europa fungerer. Et av forslagene var å opprette et eget overvåkningsorgan under banken som skulle følge ekstra godt med – og gi varsel om fare for bobler og kriser i de enkelte medlemsland.
Jeg kjenner godt til Gordon Browns synspunkter. Han er en pådriver for både felles organer og strengere lovgivning på fellesskapsnivå mellom landene. Norge er en aktiv tilhenger av dette, fordi det stemmer godt med norske synspunkter under skiftende regjeringer. Det er faktisk et paradoks at EU, så langt, ikke har hatt felles regler når det gjelder bank, finans og forsikring, og ikke har hatt felles overvåkningsorganer. Så her er det god støtte for å være en tilhenger av flere felles regler og strengere overvåkingsorganer på fellesskapsplan.
Jeg har to spørsmål. Jeg forstår det slik at overgangsordningen nå skal avvikles. Vi var motstandere av at den skulle innføres. Derfor har jeg følgende naturlige spørsmål: Har man noen erfaringer med hvordan den har virket? Utenriksministeren berørte egentlig bare hvordan handlingsplan 1 og 2 har virket, nemlig godt, og det er jeg enig i. Men har disse overgangsordningene egentlig gitt noen effekt?
Og så til det siste spørsmålet. Jeg slutter meg til veldig mye av det som ble sagt av Fremskrittspartiet om behovet for kontakt og mer lobbyvirksomhet også når det gjelder selfangst. Jeg har en viss erfaring med å reise rundt og presentere slike synspunkter, og, la meg si det slik, de er jo ikke alltid like lette å presentere: De virker litt sære for en del politikere som ikke har dette helt på kroppen – men som dessverre har sett for mye på tv. Det er problemet. Vi har i dag kontakt innen de største gruppene på parlamentsnivå og stiller gjerne opp og bruker de kontakter vi måtte ha. Utenriksministeren brukte et uttrykk om at det også har vært kontakt på politisk nivå overfor parlamentet. Kan utenriksministeren være litt mer spesifikk når det gjelder det?
Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg skal fatte meg i korthet, for jeg kan slutte meg til veldig mye av det som representantene Høglund og Foss har tatt opp, og skal ikke gjenta det.
Jeg vil understreke at Kristelig Folkeparti stiller seg ett hundre prosent bak den linje som Regjeringen har lagt seg på når det gjelder finansierningsmekanismene og forhandlingene der. Og vi liker den vektlegging som Regjeringen har på de pengene som først skal brukes i en slik sammenheng. De bør bidra inn mot store sosiale og miljømessige utfordringer i Europa, slik som utenriksministeren redegjorde for.
Det er også en stor fare i tilknytning til finanskrisen at det utvikler seg en nasjonalt orientert og mer proteksjonstisk holdning. Det er klare tegn på det. Til tross for besvergelser fra toppmøtet er det tunge realiteter som drar i den retningen, og som også kan bidra til en sterkere todeling i Europa enn det man allerede har. Det ville være interessant om utenriksministeren kunne si noe om hvorvidt han tror at de finansieringsmekanismer som vi er delaktige i – og skal være delaktige i framover – kan bidra noe til å motvirke den type tendenser.
Jeg har et spørsmål i forlengelsen av spørsmålet fra Foss når det gjelder uavhengig finanstilsyn og overvåking. Det foregår også en prosess globalt i tilknytning til de tradisjonelle Bretton Woods-institusjonene. Det er en viktig debatt, som jeg går ut fra Norge også er delaktig i, men kunne utenriksministeren si noe om hvordan han ser på forholdet mellom den europeiske prosessen, som vi er på siden av i denne sammenheng, og den globale diskusjonen? Dette er noe av det aller viktigste som må komme ut av denne finanskrisen, slik Kristelig Folkeparti ser det.
Vidar Bjørnstad (A): Jeg tar selvsagt redegjørelsen til etterretning og har bare noen få kommentarer.
Når det gjelder finanskrisen, er det interessant å se på innholdet i ordskiftet i forbindelse med tiltak – regulering, transparens, innsats mot skatteparadiser, tilsyn med avlønnings- og bonussystemer. Det er på en måte skapt en helt ny og annen virkelighet i diskusjonen. Så gjenstår det da å se hva som blir realiteten i dette. Men ett er sikkert: En må best mulig unngå det som også Dagfinn Høybråten nevnte, dette med proteksjonisme i internasjonal økonomi, fordi det er noe som spesielt går ut over et land som Norge, med en veldig åpen økonomi.
Så vil jeg kvittere ut positivt oppdateringen av situasjonen på Island i forhold til hvordan det berører oss, både gjennom EØS-avtalen og også som naboland, og dermed også kvittere ut at utenriksministeren i brev til Stortinget har sagt at han løpende vil informere Stortinget om utviklingen på Island. Ut fra dagens orientering om at det er skiftende vurderinger av saker og endret fokus ettersom månedene går – og samtidig i brev fra utenriksministeren til utenrikskomiteen – er det positivt at hvis, om, når, eventuelt Island skulle søke om medlemskap, så vil Utenriksdepartementet foreta en vurdering og forelegge det for Stortinget.
Når det gjelder EØS-finansieringsordningene, ønsker vi selvsagt det best mulige resultat både når det gjelder beløp og fisk. Her vil jeg bare berømme utenriksministeren fordi man har lagt inn i forhandlingene det som utenrikskomiteen har vært opptatt av gjennom flere år i budsjettforhandlingene, og det er hvordan en kan inkludere den sosiale dimensjonen og arbeidslivets parter, trepartssamarbeidet. Så får vi se hvor langt en kan komme der som ett av formålene.
Vi støtter Regjeringen i arbeidet mot forbud av handel med selprodukter. Jeg vil bare understreke det som noen andre allerede har vært inne på, at det kan være en vanskelig sak. Vi har også litt erfaring fra Europarådet, og det blir ofte lett litt sånn irrasjonell, følelsesmessig argumentasjon som kanskje er langt fra en direkte kontakt med virksomheten.
Jeg er fornøyd med at Regjeringen også har kontaktet sentrale komiteer og sentrale skikkelser i Europaparlamentet, men vil gjerne henge meg på det Morten Høglund er opptatt av, at en i slike og andre saker under diskusjon der en føler at Europaparlamentet til stadighet får større betydning og tiltar seg stadig mer innflytelse, får til et samarbeid mellom regjering og storting der en kan bruke de ulike partigruppene, ut fra de synspunkt i første omgang Regjeringen fremmer overfor kommisjonen.
Bjørn Jacobsen (SV): Takk for gode utgreiingar.
Først til finansieringsordningane, der vi støttar fullt opp om alt som er blitt sagt. Eg vil berre halde oppe ei lita fane som går på NGO-er, og det gode arbeidet som har blitt gjort ikkje minst på miljøområdet. For dette har etter mitt skjønn vist seg å vere god demokratiutvikling. Så vi gjev full støtte til det.
Så er det veldig bra at opposisjonen vil hjelpe Regjeringa i selsaka. Det er jo ingen som nektar nokon å snakke om sel kvar som helst og kva tid som helst. Det må jo vere eit kjempetema, i alle fall under litt uformelle samankomstar. Då er det jo ingenting som er betre enn å snakke om sel! Men frå spøk til alvor: Det er ingen tvil om at denne saka kan vinnast. Det gjorde vi jo faktisk i Europarådet der vi hindra ho i å kome opp i plenum fordi ein skjønte at ein ikkje kan diskutere slaktemetodar i plenum i Europarådet. Anten ein tok opp slakt av ku, høns eller sel, så kan ein ikkje gjere det. Det vil aldri bli ein god debatt. Han hører ikkje heime på slike stader. Han høyrer heime i andre fora.
Det som er viktig for oss ut frå eit dyrevernomsyn, er jo å vere heilt sikre på at den måten som vi foretek avlivinga på, faktisk er etter forskriftene. Og vi veit at både professorar på Blindern og fangstfolk kan dette ut og inn. Om det blir gjennomført i praksis, har vi inspektørar til å sjå etter. Men det er klart at slakting, raudt blod på kvit is, aldri er eit nydeleg bilete. Ein slik debatt vil ein alltid måtte tape.
Om Regjeringa har gjort nok i forhold til Europaparlamentet, kan ikkje eg seie noko om, men her må ein i alle fall gå stille fram, for ein kan iallfall ikkje vinne ein mediekrig der desse bileta blir viste.
Fung. leder: Takk til deg.
Jeg vil fra min side også bare understreke, før jeg gir ordet til utenriksministeren, at jeg tror det er viktig med økt kontakt mot et stadig mer selvbevisst EU-parlament. Jeg synes innlegget til Bjørn Jacobsen illustrerer at dette med parlamentarikerkontakt er viktig, og at også stortingsrepresentanter kan spille en avgjørende rolle, kanskje også fram mot plenum, som jeg tror er 1. april.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg tar til meg det som Morten Høglund sa, og i ettertankens lys ser jeg at vi kunne vært mer aktive her, tror jeg, overfor norske parlamentarikere. De PM, som det heter, som vi har overlevert, bør vi f.eks. meget raskt, og jeg håper innen dagens utløp, få overbrakt til Stortinget, slik at dere kan bruke dem i alle mulige sammenhenger. Jeg slutter meg helt til det Foss, Høglund, Jacobsen og alle har sagt, at vi prøver å gjøre det så godt tilgjengelig som mulig, for her tror jeg vi har tverrpolitisk felles sak.
Så vil jeg bare si, som Bjørn Jacobsen også sier, at det er jo ingen festmarsj å ta opp dette, men jeg tror at man må ta den prinsipielle siden av saken veldig høyt, altså dette med flerbestandsforvaltning, bærekraftig forvaltning av havets ressurser, dette at vi ikke går etter truede arter – det samme som vågehval-problematikken. Man kommer lenger med det enn de etiske sidene ved å kle seg i pels, og de syn man måtte ha på det. – Så det tar jeg med, og vi skal gjøre kort prosess i positiv forstand, for å si det sånn. Og det er klart at det møtet som skal være i Europaparlamentet om kort tid, hvis det er om halvannen uke, vil være en god anledning, så jeg skal forsøke å få gjort noe med det allerede i dag.
Når det gjelder politisk nivå i Europaparlamentet, som Foss spurte om, så er det vel slik at jeg tror jeg har tatt det opp i noen av mine møter om nordområdene i parlamentet hvor det har kommet opp, men det er helt riktig at denne forsamlingen egentlig er tettere innpå politisk nivå i Europaparlamentet enn det vi er. De siste gangene jeg har vært i parlamentet, har vært i møter om Midtøsten og om nordområdene, og dette hører ikke hjemme i Midtøsten-diskusjoner, for å si det sånn, selv om avlivningsmetoder, noen av dem, også der kommer på dagsordenen. – Så det skal vi ta til etterretning.
Det andre spørsmålet fra Foss gjaldt erfaringen med overgangsordningene. Det er jo først og fremst en registreringsordning, så jeg tror vi kan si mer eller mindre komplett at overgangsordningene ikke har hatt noen begrensende effekt på arbeidsinnvandring verken fra det første EU8, eller de to siste. Men de ble jo innført som en sikkerhetsmekanisme om dette fenomenet skulle komme ut av kontroll. Så det tror jeg er erfaringene å legge vekt på der.
Så hadde Foss også fokus på dette med reguleringen av finansmarkedene. Jeg legger jo til grunn at de forslagene som nå kommer fram under bankenes myndighet om å lage mekanismer for å avdekke og komme i inngrep med såkalte bobler, er noe Norges Bank og våre tilsynsmyndigheter følger nøye. Og, som Foss vet, er det jo veldig tett kontakt mellom Norges Bank og Finansdepartementet mot de strukturene, uformelle og formelle. Vi vil på generelt grunnlag støtte opp om dem, og forsøke, i tråd med EØS-avtalens innledende formulering om like rammevilkår, å gjøre det så likt vi mulig evner for oss. Det er helt riktig at det ikke er felles regler for bank og forsikring. Det er jo nesten på linje med utfordringene med å lage felles regler for energi, at man snakker mye om det, men det er langt igjen. Kanskje gir dette oss et påskudd.
Selfangst og den arktiske strategien tok jeg spesifikt opp med Diana Wallis, som vi alle kjenner, som jo er en pådriver for dette, og som kan denne saken godt fra vår side, i et møte i Brussel i november i fjor. Så da er det nevnt.
Til Dagfinn Høybråten: Jeg takker for støtten jeg har fått fra alle her til EØS-finansieringsordningene. Det er, som Foss sier, ingen enkel forhandling om beløp, men jeg har ikke noen tro på at pluss 70 pst. er et realistisk nivå, for å si det slik. Det tror jeg de ser tydelig på den andre siden. Vi skal forsøke å lande dette så godt som mulig. Og min strategi, for å være helt åpen om det – og dette kan også være unntatt offentlighet – har vært at det beløpet vi ser på, må stå i forhold til innholdet i programmene, ikke bare det som gjelder fisk, som er utenfor programmene, men også innad i programmene. Hvis vi får bedre ordninger å betale for, gjør det oss litt rundere i kantene når det gjelder å bli enige på finanssiden, uten at jeg skal antyde hvor grensen vår går.
Todelingen i Europa er jo ganske følbar. La meg si det slik: Nå har jeg vært gjennom 1 ½ døgn i NATO, hvor vi har sett en annen todeling av Europa. Det gjelder synet på forholdet til Russland. Der er det ganske betydelige motsetninger, og denne gangen særlig mellom Litauen og andre land. Litauen ble egentlig stående alene i synet på å gjenoppta dialogen med Russland. Og for å referere fra de videre diskusjonene: Rundt bordet ble det sagt tydelig at hvis ikke NATO-Russland-rådet kommer i gang, kan vi heller ikke ha kommisjonene angående Ukraina og Georgia gående. Satt på spissen var det i går omtrent slik at man måtte true med å sende hjem delegasjonene fra Georgia og Ukraina hvis man ikke fikk i gang NATO-Russland-rådet. Den polske utenriksministeren formulerte seg slik at det ville være historisk om en tidligere ”captive nation” – ordene han brukte om Litauen – skulle blokkere for dialogen med Georgia og Ukraina. Så dette kom på plass. Men her lå det både motsetninger ikke bare mellom de nye landene og de etablerte landene, men også mellom de nye landene.
På økonomisiden er det jo slik at de felles utfordringene for alle de europeiske landene som møtes, ikke er veldig problematiske å diskutere, men, slik jeg ser det, er det noen særutfordringer som rammer nøkkelindustrier i de store landene som Frankrike og Tyskland, f.eks. bilindustrien, med veldig klare utfordringer når det gjelder statsstøtteregelverket. Hvor langt kan myndighetene strekke seg i forhold til regelverket? I Øst-Europa har man utfordringene med oppblåste finanssektorer. Store verdier har blitt blåst opp. Dette boblefenomenet, som er litt upresist, gjør seg veldig gjeldende der. Latvia er jo et slikt eksempel. Disse utfordringene krever ulike virkemidler. Når f.eks. Frankrike blir oppfattet som å intervenere mot at bilindustri flytter investeringer fra Frankrike til Øst-Europa, reagerer jo de østeuropeiske landene voldsomt på det, ut fra likebehandlingsreglene og statsstøttereglene. På den andre siden har de finansielle problemene i de nye medlemslandene, særlig i de baltiske og i Ungarn, også direkte konsekvenser for de øvrige medlemslandene, som har store bankinteresser der. Så her er det altså et skille mellom industriproduksjon og finans. Det er gjennomgående her – bare for å dele en refleksjon rundt det.
Så er det også slik at jeg tror at Bretton Woods-institusjonene har en nøkkelbetydning. For et halvt år siden hadde vi diskusjoner om behovet for å opprette nye institusjoner som skulle svare på nye utfordringer. Jeg tror at det vi ser, er at det internasjonale samfunnet ikke har kraft eller konsensus til å opprette nye institusjoner. Så er spørsmålet: Er det ønskelig? Den andre metoden er å ta de vi har, og videreutvikle deres virkning. Det er interessant at en organisasjon som mange avskrev som spesielt viktig, IMF, nå kanskje står fram som den viktigste. Det kan den bli hvis den får økt finansieringstilgang, noe som vi også må vurdere aktivt fra norsk side. Det å gi IMF økte rammer, er ingen dårlig investering. De er stort sett langsiktige og kan få igjen for det de engasjerer seg i. Jeg tror at mange av løsningene i forhold til videreutvikling ligger innenfor Verdensbanken, IMF og de private finansieringsinstitusjonene som ligger i Bretton Woods. Dette blir tema på G20-møtet i London 2. april, der vi tar sikte på å ha nær dialog særlig med Storbritannia, sammen med de nordiske landene, og også med andre land. Som Dagfinn Høybråten sier, tror jeg at det gjennom dette kommer koblinger mellom den europeiske og den globale agendaen.
Jeg vil også legge til at G20 er et dilemma. Som jeg sa i min utenrikspolitiske redegjørelse: Når man setter et tall etter G, er det alltid nr. 21 og 22 osv., og hvem er det? Et G20 som er seg selv nok, er en prinsipiell like stor utfordring som G7 eller G8, som er seg selv nok. Men G20 er bedre, for der er det flere med. Det er mer representativt. De vedtakene som fattes, kan faktisk ha effekt. Men det er samtidig et dilemma for veldig utadvendte land som Norge, Sverige, de nordiske landene. Og som jeg har sagt tidligere: Hvis man slår sammen de nordiske økonomiene, vil den økonomien være den sjuende eller åttende største økonomien i verden. Det er en krevende utfordring å komme inn. Her har jo Norge som utenforland i EU erfaring med hvordan vi på en måte kan snike inn, komme på og forsøke å markere noen synspunkter.
Til Vidar Bjørnstad når det gjelder Island: Det blir vel en forventet stabilitet etter valget. Man har grunn til å tro at de får et stabilt grunnlag, enten i en mindretalls- eller flertallsregjering, sannsynligvis flertallsregjering, til å ta fatt på de helt fundamentale utfordringene de har. Jeg tror det er for tidlig å konkludere på hvordan EU-saken kommer til å gå. Men som representanten sier, hvis, om og når, følger vi dette på nær distanse. Vi vil selvfølgelig komme til Stortinget både med vurderingene og med konsekvensene. Nå har vi også et godt inngrep når det gjelder hvordan man tenker i sentralbanken, så vi skal følge nøye med på det også.
Til sist NGO-enes rolle i finansieringsordningen. Som Bjørn Jacobsen sier, er det egentlig noe av det mest spennende og oppløftende å følge med på. Der har vi jo en type inngrep.
Det ble stilt spørsmål om EØS-finansieringsordningene kunne motvirke noen av de utfordringene som kommer. Da må vi ikke glemme at selv om dette er store beløp for oss, er de egentlig veldig små i den store sammenheng. Dette er jo materielle prosjekter. Jeg var og besøkte kripos i Tallinn, som nå får rustet opp sin kapasitet til å bekjempe organisert kriminalitet. Dette var veldig imponerende, og det er våre penger som hadde gjort det mulig. Man kan ha helt klare historier om forbindelsen mellom dette og kriminaliteten i våre land, for det er med på å bekjempe kriminalitet.
Jeg var i Riga – eller kanskje det var i Tallinn det også – og besøkte et sykehus for smittsomme sykdommer, som ble rustet opp for finansieringspenger. Det er også i vår interesse. Men når det gjelder finanskrisen, biter jo egentlig ikke dette. De sektorene som er definert som miljø, kulturvern, NGO osv. ligger litt på utsiden. Det er jo allikevel friske penger inn i kassa. Arbeid som antakeligvis ellers ikke ville blitt finansiert av hjemlandet, eller overhodet ville blitt gjort, blir gjennomført.
Jeg er fortsatt opptatt av at den største utfordringen for oss er å hente ut politisk kapital av investeringen. Jeg synes ambassadene er dyktige til å tydeliggjøre det. Men vi har hele tiden overfor opinionen, skattebetalerne og norske fylker, som har mange interesser her, en jobb å gjøre ved å informere om betydningen av EØS-finansieringsordningene. Det er kanskje upresist, men den løpende kommunikasjonsutfordringen, som jeg synes vi er kommet ganske langt i å håndtere, er vår viktigste og mest målrettede bistandsinnsats.
Fung. leder: Takk til utenriksministeren!
Jeg kan ikke se at det er flere som ønsker ordet til sak nr. 1, og da er den ferdigbehandlet.
Sak nr. 2
Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 13. mars 2009. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 27. februar d.å., samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.
Fung. leder: Er det noen som har synspunkter på eller kommentarer til de aktuelle rettsaktene? – Det er det ikke.
Sak nr. 3
Eventuelt
Fung. leder: Det er ikke meldt inn noe til Eventuelt. Ønsker noen ordet? – Det er det ikke.
Møtet hevet kl. 09.50.