Møtet ble ledet av fung. leder, Erna Solberg.
Energi- og miljøkomiteens medlemmer var innkalt for å delta under behandlingen av sak nr. 1.
Til stede var: Erna Solberg, Marit Nybakk, Vidar Bjørnstad, Åslaug Haga, Morten Høglund, Siv Jensen, Anne Margrethe Larsen, Øyvind Vaksdal, Svein Roald Hansen, Marianne Aasen, Gjermund Hagesæter, Øystein Djupedal, Laila Dåvøy, Bent Høie, Steinar Gullvåg, Eirin Faldet, Sonja Mandt-Bartholsen, Bjørn Jacobsen.
Fra energi- og miljøkomiteen: Ivar Kristiansen, Tore Nordtun, Ann-Kristin Engstad, Asmund Kristoffersen, Marianne Marthinsen, Erling Sande, Ingrid Skårmo, Ketil Solvik-Olsen, Inga Marte Thorkildsen.
Fra Regjeringen var utenriksminister Jonas Gahr Støre og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim til stede.
Følgende embetsmenn fikk adgang til møtet:
Ekspedisjonssjef Hæge Andenæs, Miljøverndepartementet, avdelingsdirektør Agnethe Dahl, Miljøverndepartementet, førstekonsulent Dag Svarstad, Miljøverndepartementet, ekspedisjonssjef Christian Syse, Utenriksdepartementet, avdelingsdirektør Per Strand Sjaastad, Utenriksdepartementet, underdirektør Else Underdal, Utenriksdepartementet.
Videre var Ingrid Mollestad, fung. sekretær, til stede.
Dagsorden:
1. Miljø- og utviklingsministeren vil etter planen redegjøre for:
- EUs klima- og energipakke
- EUs skogpakke og behovet for tett samarbeid med EU på dette området (jf. det norske skoginitiativet)
- Gjennomføringen av REACH og deltakelse i kjemikaliebyrået i Helsinki
- Luftfart inn i kvotesystemet
- Revisjon av direktivet om integrert forebygging og begrensning av forurensning
2. Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:
- Regjeringens møte med kommisjonskollegiet i Brussel 12. november
- EØS-rådets møte 13. november
- situasjonen på Island
- tjenestedirektivet
- EUs Arktis-strategi – norsk innspill
- Pakkemøtet med EFTAs overvåkingsorgan 20.– 21. november
3. Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 5. desember 2008. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 24. november d.å. samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.
4. Eventuelt.
Sak nr. 1
Miljø- og utviklingsministerens vil etter planen redegjøre for:
- EUs klima- og energipakke
- EUs skogpakke og behovet for tett samarbeid med EU på dette området (jf. det norske skoginitiativet)
- gjennomføringen av REACH og deltakelse i kjemikaliebyrået i Helsinki
- luftfart inn i kvotesystemet
- revisjons av direktivet om integrert forebygging og begrensning av forurensning
Statsråd Erik Solheim: I denne redegjørelsen skal jeg i hovedsak tak for meg EUs klima- og energipakke. Jeg vil også komme inn på EUs skogpakke, revisjonen av EUs forurensingsdirektiv, det nye europeiske kjemikalieregelverket REACH og luftfartens plass i EUs klimakvotesystem.
Siden jeg ikke tidligere har innledet i dette forum, vil jeg si at jeg tar forbehold om at jeg eventuelt kan få korrigeringer til senere om hvordan Stortinget ønsker slike orienteringer.
Norge har et utstrakt samarbeid med EU på miljøområdet. EU er en drivkraft i det regionale miljøsamarbeidet og en viktig pådriver og alliert i det globale miljøsamarbeidet. EU har satt miljø øverst på dagsordenen de siste to årene. Det veldig positive i den dagsaktuelle situasjonen slik jeg ser det, er at både president Sarkozy, på vegne av presidentskapet, og president Barroso, på vegne av kommisjonen, så ettertrykkelig i alle sammenhenger, senest på konferansen for utvikling som var i Doha i helgen, der jeg også deltok, har vært helt ettertrykkelig klare på at man ikke vil finanskrisen på noen måte føre til senking av ambisjonene, verken når det gjelder fattigdomsbekjempelse eller når det gjelder klima.
Kommisjonens forslag til tiltak for å avdempe effekten av finanskrisen, som ble fremmet 26. november, har som delmål å påskynde overgangen til lavkarbonsamfunnet. Flere av tiltakene vil fremme renere teknologi, ”grønne” produkter og energieffektivisering. Planen skal behandles av EUs stats- og regjeringssjefer 11.–12. desember. Norge vil studere denne planen grundig for å se om det er elementer her som kan være av interesse for våre egne kommende pakker.
Europautvalget er godt kjent med de ulike elementene i EUs klima- og energipakke. Utenriksministeren har vært innom dem i en rekke ulike redegjørelser, senest 23. oktober.
EU er nå inne i intense sluttforhandlinger om klima- og energipakken. Det franske formannskapet har stor prestisje i å få pakken i havn innen utgangen av året. Det er usikkert om tidsplanen vil holde. Med den pakken vil EU vise resten av verden at rike land leverer utslippsreduksjoner på hjemmebane, og pakken er derfor også koplet sammen med klimaforhandlingene i Poznan, som startet nå i helgen, og som har sin høynivådel i midten av neste uke.
Regjeringen her hjemme har utviklet norske posisjoner på ulike elementer i pakken. Disse er gjort til kjenne også på høyt politisk nivå i Brussel og i sentrale hovedsteder. Noen av dem var også oppe i det møtet som ble holdt mellom kommisjonen og et betydelig antall regjeringsmedlemmer for ikke så lenge siden.
Jeg vil her fokusere på utestående problemstillinger i EU, og hvordan vi forholder oss til dem fra norsk side.
Det haster med å få på plass et utvidet og effektivt revidert kvotedirektiv. Utestående spørsmål knyttes til:
- begrensning av såkalt karbonlekkasje
- beskyttelse av konkurranseutsatt industri
- omfanget av gratiskvoter og hvorvidt energisektoren skal måtte kjøpe alle sine kvoter selv
- øremerking av kvotesalgsinntekter
- begrensninger i bruk av kvoter – det gjelde de prosjektbasert Kyoto-mekanismene
Regjeringen er positiv til forslaget om å redusere antall gratiskvoter. Det er ellers for tidlig å si hvordan dette forslaget eventuelt vil bli tilpasset for Norge. Men det er selvfølelig et veldig sentralt direktiv for Norge, som skal være en del av EUs felles kvotemarked. Dette direktivet og det eventuelt framtidige kvotedirektivet må anses å bli gjort gjeldende for Norge.
Mens jeg er inne på kvoter, vil jeg benytte anledningen til å informere Stortinget om status for den nasjonale tildelingsplanen for EUs nåværende kvotedirektiv. Forslaget til lov- og forskriftsendring for å imøtekomme ESAs innvendinger har vært på høring. Regjeringen vil i meget nær framtid legge fram en odelstingsproposisjon om endring av klimakvoteloven. Regjeringen sender samtidig et revidert tildelingsplan til ESA, med forbehold om Stortingets samtykke til de foreslåtte endringene. Som det framgår er det en tett dialog med ESA hele tiden for å være sikre på at det som blir framlagt, tilfredsstiller de synspunktene som gjør seg gjeldende i ESA, slik at vi kan regne med at de vil gå gjennom.
Målet om økt bruk av fornybar energi er en sentral del av EUs klima- og energipakke. Fornybardirektivet vil delvis erstatte det eksisterende fornybardirektivet, som er en del av EØS-avtalen. Dette vil være en katalysator for økt andel fornybar energi og en mer bærekraftig energiforsyning i EU. Regjeringen har høye ambisjoner når det gjelder fornybar energi. Vi er glade for EUs offensive politikk på dette området. Norge bør også ta del i denne utviklingen, selv om vi allerede har en fornybarandel som er tre ganger så høy som EUs mål om 20 pst. Regjeringen har en klar positiv grunnholdning til fornybardirektivet. Men det er en del utestående spørsmål som må løses, hovedsakelig knyttet til at den norske energimiksen er så grunnleggende forskjellig fra energimiksen i EU totalt sett, og dramatisk forskjellig fra mange toneangivende EU-land.
Det har vært mye fokusering på biodrivstoff og kommisjonens forslag om 10 pst. fornybar energi til transport innen 2020. De viktigste temaene i de pågående forhandlingene her er:
- fastsettelse av bærekraftkriterier, f.eks. at vi sikrer at regnskog ikke blir hogd ned for å lage biodrivstoff
- krav til klimagassinnsparinger, slik at man er sikker på at produktene gir reelle og vesentlige reduksjoner i klimautslippene
- prosentmål for transportsektoren
- behov for gjennomgang av 2020-målet midtveis, dvs. 2014
Regjeringen har ved flere anledninger uttrykt støtte for utvikling av robuste bærekraftkriterier for biodrivstoff, som også skal sikre nødvendige klimagassinnsparinger. Vi ønsker en grundig revisjonsprosess i 2014 før endelig fastsettelse av 2020-målet. Målet bør regelmessig vurderes og revideres for å sikre bærekrafthensyn. Som jeg gjentatte ganger har sagt, er det overhodet ikke praktisk at Norge skal utvikle egne bærekraftskriterier for en så politisert vare som biodrivstoff. Så det vil være helt naturlig for Norge å være en del av denne omfattende diskusjonen om et felles europeisk regelverk på dette området, og EU har tatt ledelsen i å definere regelverket. For å illustrere hvor politisk sensitivt slikt tema er kan jeg nevne at da statsministeren og jeg besøkt president Lola i Brasil, hadde han inne på sitt eget kontor nærmest en egen paviljong om biodrivstoff, for åpenbart å kunne orientere utenlandske gjester om alle biodrivstoffets fordeler. Det illustrerer hvor høypolitisert temaet er og følgelig hvor store fordeler det vil ha å utvikle felles europeiske standarder og kriterier på området.
Den siste del av pakken er forslag til direktiv om fangst og lagring av karbon. Dette er et helt nytt direktiv som skal fastsette det juridiske rammeverket for geologisk og miljømessig sikker lagring av CO2. Det skal i de enkelte tilfeller utstedes en tillatelse til lagring, i tråd med hvordan lagring av CO2 fra Sleipner og Snøhvit reguleres i dag.
Direktivforslaget bygger i stor grad på regelverk som allerede er etablert under internasjonale havmiljøkonvensjoner som Norge er bundet av, og der norske myndigheter hadde en ledende rolle i utarbeidelsen. Direktivforslagets bestemmelser om tillatelse til leting etter og utbygging av reservoarer for lagring av CO2 er bl.a. tuftet på EUs konsesjonsdirektiv, som er gjennomført i norsk rett i petroleumsloven. Direktivet vil være avgjørende for å skape trygghet i Europa for at lagring av CO2 foregår på en miljømessig sikker måte og dermed for den videre satsingen på fangst og lagring av CO2 som klimatiltak. Direktivet anses foreløpig EØS-relevant.
Den største utfordringen i dag er å få på plass finansiering av EUs planlagte demonstrasjonsprosjekter for fangst og lagring av CO2. Det er ingen overdrivelse å si at det så langt har vært vesentlig mer snakk om dette enn om reelle prosjekter, ikke bare i EU, men globalt. Europaparlamentet har foreslått å bruke inntektene fra salget av 500 millioner kvoter årlig til å finansiere programmet for nye CO2-håndteringsprosjekter. Forslaget er ambisiøst og forventes ikke å gå gjennom. Kommisjonen og det franske formannskapet har nylig presentert kompromissforslag hvor omfanget av kvoter er betydelig redusert.
Europaparlamentet har også foreslått krav til utslippstak for nye kullkraftverk fra 2015. Et slikt krav, utslipp maksimum 500 g CO2 pr. KWh, vil i praksis nødvendiggjøre karbonfangst for alle større nye kullkraftverk. Medlemslandene ønsker ikke dette. De mener det er tilstrekkelig at det skal tilrettelegges for framtidig CO2-håndtering ved utbygging av nye kraftverk.
Utfallet av disse diskusjonene er svært viktig for Norge. Norge har lang erfaring med å lagre CO2 og vil gå foran med demonstrasjonsprosjektet på Mongstad. Det er viktig for Norge at flere land bygger demonstrasjonsprosjekter og bidrar til at denne teknologien kan utvikles til et effektivt virkemiddel for å nå våre felles globale klimamål. Den posisjonen vi veldig tydelig har tatt overfor EU i hele dette arbeidet, er at det er ingen utsikt til å realisere karbonfangst og lagring uten vesentlige statlige subsidier. Markedet i seg selv vil ikke kunne skape noe som krever så store investeringer med et mer usikkert utfall et betydelig antall år fram i tid, så det må subsidieres. De forslagene Europaparlamentet har framlagt er interessante og spennende forslag. Det kan også tenkes andre forslag, men uten offentlige subsidier vil ikke karbonfangst og lagring ta av. Det gjelder EU, og det gjelder like mye andre steder der dette er aktuelt.
La meg gi en kort oppdatering på andre miljøsaker innenfor EU- og EØS-arbeidet.
I likhet med Norge er EU opptatt av å redusere klimagassutslipp knyttet til avskoging og skogforringelse. EUs ”skogpakke” ble presentert 17. oktober. Den inneholder to forslag:
- en melding om utfordringer ved avskoging for klima og biologisk mangfold, og
- et lovforslag om å bekjempe ulovlig hogst
Målet er å redusere den tropiske avskogingen med 50 pst. innen 2020 sammenlignet med dagens nivå, og stanse avskogingen innen 2030. Til dette formål vil EU etablere et program for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Videre foreslås en ny mekanisme, Global Forest Carbon Mechanism, i en ny internasjonal klimaavtale, med formål å gi utviklingsland insentiver til å stanse avskoging og redusere CO2-utslipp. En grundig gjennomgang av disse spørsmålene med EU-kommisjonen viste at norske synspunkter og EUs synspunkter er identiske, og de forslag til nye institusjoner som EU kommer med her, bærer mer preg av at EU ønsker selv å komme med institusjoner, enn at det er forslag til institusjoner som er annerledes enn dem som allerede eksisterer. Det er iallfall fullstendig enighet om opplegget.
Kommisjonen har også lagt fram et forslag om en forordning som skal bekjempe ulovlig hogst og handel med tropisk tømmer. Forordningen setter et omfattende dokumentasjonskrav til markedsaktørene om at tømmeret er lovlig hogd.
Jeg ser med interesse på EUs arbeid for å hindre avskoging og ulovlig hogst. Dette er et utfordrende område å regulere, særlig i lys av globale handelsavtaler. Det er behov for en robust og samordnet internasjonal støttestruktur, der FN og Verdensbanken har sentrale roller. Regjeringen har ennå ikke tatt stilling til detaljene i EUs forslag. Vi har imidlertid god dialog med EUs institusjoner om disse problemstillingene. Det legges opp til et tett samarbeid på skogområdet fram mot København-toppmøtet. Det samarbeidet er i full gang allerede i forbindelse med Poznan. Bare kanskje for å presisere i forhold til hva som står i manus: EUs forslag til å hindre innførsel av ulovlig hogd tømmer, krever at markedsaktørene skal kunne dokumentere opprinnelsen til det tømmeret som bringes inn på EUs marked, at det tømmeret er lovlig hogd. Forbrytelsen vil i så fall være ikke å kunne dokumentere tømmerets opprinnelse, ikke den ulovlige hoggingen i seg selv. Man må kunne dokumentere at tømmer er kjøpt i et tropisk land, er hogd i henhold til dette landets lover og regler.
Kommisjonen har lagt fram et forslag om revidering av EUs forurensingslovgivning, Integrated Pollution Prevention and Control. Direktivet regulerer utslippstillatelser til luft, jord og vann for bedrifter innen flere bransjer og stiller krav til bruk av best tilgjengelig teknologi. Forslaget innebærer en innskjerping av praksis med utslippstillatelser. De viktigste endringene er:
- flere bransjer vil bli omfattet
- det oppstilles et øvre tak på utslipp i tillegg til kravet om bruk av beste tilgjengelige teknologi
- skjerpede krav til rapportering og miljøinspeksjoner
Forslaget er til behandling i Europaparlamentet. Regjeringen vil jobbe aktivt for å bidra til et best mulig forurensingsdirektiv i EU, samtidig som det tas høyde for spesifikke norske nasjonale forhold.
Mye av vår kontakt med EUs institusjoner handler også om å forsøke å påvirke innholdet i nytt regelverk. Det er også svært viktig å følge opp vedtatt regelverk som skal gjennomføres og videreutvikles. Her er EUs kjemikalieregelverk, REACH, særlig viktig. Siden 30. mai 2008 har REACH vært det grunnleggende systemregelverket for kjemikalieforvaltning også i Norge. Norsk industri har fått samme rammebetingelser som europeisk industri på dette området.
Regjeringen vil fortsette arbeidet for å påvirke utviklingen av dette viktige regelverket. Vi har allerede foreslått seks miljøgifter til godkjenningsordningen i REACH. Det er opprettet et nytt kjemikaliebyrå under REACH, der Norge deltar i ulike fora. Vi er også invitert til å sitte i styret for dette nye kjemikaliebyrået.
Til slutt: EU har vedtatt å innlemme luftfartssektoren i det eksisterende europeiske kvotesystemet fra 2012. Endringen innebærer at det blir kvoteplikt for samtlige flyselskaper som lander eller tar av fra en flyplass innenfor EU, inkludert innenriksflygninger og flygninger til og fra land utenfor EU. Det må med andre ord svares kvoter tilsvarende CO2-utslippene fra disse flygningene. Tildeling av kvoter vil bli harmonisert på EU-nivå. Det innebærer at tildelingsreglene vil være de samme i alle medlemsstatene, men det praktiske arbeidet med kvotetildeling, overvåking og rapportering vil foregå på medlemsstatsnivå. Direktivet vil omfatte norske flyselskaper, som dermed også vil bli kvotepliktige.
Regjeringen stiller seg positiv til tiltak for å redusere klimautslipp fra fly og er prinsipielt tilhenger av å utvide kvotesystemet til transportsektoren. Vi vil arbeide for at EUs kvotesystem baseres på at det ikke skal tildeles kvoter vederlagsfritt etter 2012. Regjeringen arbeider også på lik linje med EU for at klimagassutslipp fra internasjonal luftfart skal bli omfattet av forpliktelsene under Kyoto-protokollen.
La meg helt til slutt legge til at Norge har lagt fram forslag som vil bidra til at også internasjonal skipsfart vil komme inn under kvotesystemet, både i den Internasjonale maritime organisasjonen og i FNs klimaforhandlinger. Norge har større innflytelse på skipsfartsområdet enn på luftfart.
Ivar Kristiansen (H): Jeg takker for en grundig redegjørelse.
Det er jo veldig mange av disse spørsmålene, de ulike sider, der Norge er forsinket når det gjelder implementering og gjennomføring. Og en del av disse spørsmålene har vi jo for så vidt til behandling i Stortinget, bl.a. fikk vi jo gjennom nysalderingen på fredag en slags orientering om kjøp og salg av kvoter, og indirekte også klimakvotedirektivet og klimakvoteloven. Her var statsråden inne på at man jobber for at denne snart skal implementeres, men hva betyr statsrådens definisjon av ordet «snart»? Vi er snart ett år på etterskudd i denne saken.
Mitt andre spørsmål går på fornybardirektivet, som jeg også følte statsråden omtalte veldig positivt, og som man har en aktiv tilnærming til fra Regjeringens side. Hvis jeg oppfattet statsråden rett, ble det vel gitt uttrykk for at Norge vil ta del i dette arbeidet, men hva vil eventuelt være Norges posisjon i forhandlingene med EU når det gjelder andelen fornybar energi som vi skal forplikte oss til å delta i? Har man tatt noen runder, noen drøftinger, på dette spørsmålet, i og med at dette er så høyst vesentlig, i alle fall etter min oppfatning, også som et politisk signal og en anvisning fremover i hvor stor grad vi skal delta aktivt i arbeidet med å utvikle ny fornybar energi?
Så har jeg to korte spørsmål til. Statsråden omtalte begge deler. Det gjelder fangst og lagring av CO². Statsråden har helt sikkert dekning for å si at her er det vesentlig mye mer snakk enn handling, men kan statsråden si noe om den status som Mongstad og Kårstø vil ha i EUs program for demonstrasjonsanlegg? Hvor langt er man eventuelt kommet der?
Og helt til slutt, når det gjelder REACH: Der oppfattet jeg det sånn at her vil EØS-landene kunne delta i kjemikaliebyrået i Helsingfors, og også bli tilbudt en styreplass.
Erling Sande (Sp): Takk til statsråden for ei god orientering.
Eg har spørsmål om tre av dei tinga som statsråden var inne på. Det fyrste er fornybardirektivet, der vi frå Senterpartiet si side er glade for den offensive haldninga ein gjev uttrykk for, og for at ein er positiv i utgangspunktet – ikkje fordi vi generelt er så opptekne av å få direktiv implementert fortast mogleg, men fordi dette er i tråd med det vi meiner er rett vegval for Noreg som nasjon i forhold til å auke fornybarproduksjonen og etter kvart bidra til netto eksport av rein energi til Europa. Spørsmålet er om statsråden kan seie litt meir om kva særskilte utfordringar Noreg møter i ei eventuell implementering av dette direktivet.
Så er vi opptekne av å gje støtte til det å få på plass ei sertifiseringsordning for biodrivstoff, som er særdeles viktig fordi ein må sikre at drivstoffet i realiteten fører til kutt i CO²-utsleppa, men òg fordi ein må sikre at produksjonen ikkje går ut over anna verdifullt areal, og kanskje særskilt matjord. Det er flott dersom ein kan få ei stadfesting frå statsråden om at det er eit viktig område òg i dei innspela vi gjev på det.
Det siste spørsmålet går på det som blei sagt om REACH. Er det grunn til å tru at vi får større gjennomslag for det som kanskje er typiske norske posisjonar i forhold til kjemikaliar, og det som òg var EU-parlamentet sine opphavlege posisjonar når det gjeld kva REACH skal innehalde i den vidare utarbeidinga av kjemikaliepolitikken i unionen?
Ketil Solvik-Olsen (FrP): Når det gjelder EUs fornybardirektiv: Kan en få en presisering på hva en ser som Norges rolle? Ser en det som naturlig at dette er EØS-relevant, og vil en jobbe for å implementere det? Grunnen til at det er viktig, er jo at i dag peker en på Sverige, at en må vente på svenskene for et grønt sertifikat-marked. Hvis vi er sinker på det området, kan det fort hende at svenskene sier at nå må svenskene vente på Norge, så får en heller finne et sertifikatmarked i neste runde. Så en tydelig presisering på Regjeringens holdning der er viktig.
Når det gjelder klimakvoteregimet, forstår statsråden det sånn at en i EU nå ser viktigheten av å ha en prosessindustri og unngår karbonlekkasje i klimakvotetildeling, og at de gir industrien rett til 100 pst. vederlagsfri kvotetildeling. Og hvordan vil en fra norsk side da stille seg? Vil en legge seg på EUs nivå, eller er det egentlig ikke så veldig relevant fra Regjeringens side hva som er EUs tildelingskriterier?
Når det gjelder biodrivstoff, bærekraftskriteriet, er det veldig bra hvis en legger seg på EUs linje. Men kan en si litt om omsetningspåbud, hva slags påbud en legger opp til i EU, og hvordan Norge eventuelt vil rette seg etter det?
Når det gjelder CO2-fangst og -lagring, sa vel statsråden at man legger opp til en grense på 500 g pr. Kwh. Det er fortsatt større utslipp enn ved urenset gasskraft, men en konkluderte med at det betyr at en må ha rensing. Er det sånn en òg ser på det i EU, eller er det norsk ønsketenkning?
Og: Hvilke behov for notifisering ser en for seg i forhold til Kårstø-rensing? Er det notifisert fra Norges side, eller er det noe en fortsatt lar ligge på vent? Og hvor raskt håper en at EU i så fall behandler det, i og med at Regjeringen legger opp til en investeringsbeslutning?
Svein Roald Hansen (A): Det gjelder det nye kvotedirektivet i EU fra 2012 som ventelig og forhåpentligvis vil omfatte luftfart. Det å få innlemmet dette kvotedirektivet i EØS-avtalen ble jo forsinket et år fordi islendingene var imot det. Og i EFTA-parlamentarikerkomiteen kremter de alvorlig hver gang vi berører luftfarten inn i kvotesystemet. Så spørsmålet er om det holdes kontakt med Island og Liechtenstein, slik at vi ikke risikerer en forsinkelse når det gjelder å innlemme det nye kvotedirektivet i EØS-avtalen når det omfatter luftfart og kanskje også skipsfart, for det er de heller ikke noe glade i på Island.
Øystein Djupedal (SV): Takk for en god redegjørelse. Min første utfordring til statsråden dreier seg om litt av det samme som Svein Roald Hansen nå var inne på, nemlig dette med luftfart, og ikke bare Islands posisjon. Det er jo sånn at man aldri ble enig om luftfart i Kyoto-avtalen. Altså: Det finnes ikke noen internasjonal avtale overhodet på luftfart og utslipp fra luftfart, og særlig gjaldt dette den krevende fordelingen mellom internasjonale ruter. Man vil da si at man skal ha et kvotedirektiv. Det har jo vært kjent en god stund at det også skal gjelde internasjonale destinasjoner: Betyr det da at man tar for gitt at man skal klare å komme fram til en avtale der også USA og andre land skal akseptere at det gjelder internasjonale destinasjoner, også på reiser fra New York til Brussel – at de også skal være med i dette? Hvordan ser man for seg dette, for dette har jo vært aktivt motarbeidet fra svært mange land, også betydelig større land enn Island. Jeg håper selvfølgelig at det går bra – for all del – men jeg bare lurer på om dette er avklart, og at man faktisk er innforstått med at mange land har hatt en helt annen posisjon enn dette.
I forlengelsen av det samme: Betyr det da at man kan opprettholde den norske CO²-avgiften i hele perioden fram til direktivet blir vedtatt? Er det sånn at det, når man innfører er annet regime enn CO²-kvoter, eller en CO²-avgift, vil være mulig for Norge, på samme måte som i dag, å sørge for at disse inntektene går til Norge, at de ikke går til noe annet?
Når det gjelder fangst og lagring av CO², ønsker jeg å presisere at EU må akseptere at fangst og lagring er en del av kvotepolitikken, og at Norge får tildelt kvoter også på dette feltet. Betyr det at vi nasjonalt – dette har jo vært veldig omstridt, og er veldig omstridt, jeg har jo snakket med et betydelig antall europeiske politikere som er meget skeptiske til dette – gjennom et sånt direktiv vil få godskrevet lagring og fangst av norske CO²-utslipp, som da lagres i et reservoar eller et deponi – om det er Sleipner eller Snøhvit eller hvor det måtte være – og at dette da er en del av den utslippspolitikken som vi nasjonalt kan ha kontroll på?
Marit Nybakk (A): Jeg skal bare kort nevne REACH, som vi har hatt oppe i Europautvalget mange ganger før, og som vel ble vedtatt innlemmet i EØS-avtalen for et halvt år siden. Hvis jeg husker riktig, har vi her fått et system som regulerer omtrent 30 000 kjemikalier. Jeg har to korte spørsmål. Jeg vil bare få bekreftet nok en gang at nasjonale regler som er strengere, kan videreføres. For det andre: Har det vært noen diskusjon om de miljøgiftene som Norge selv har meldt inn på dette, og er det mye som er meldt inn?
Fung. leder: Da har jeg to spørsmål på veien over til svarene på den lange listen av spørsmål. Det ene er knyttet til dette nye skoginititativet og skogpakken til EU, altså en vesentlig del av iallfall et relativt stort kvantum av vårt hjemlige klimaforlik er forutsatt også å løses gjennom at skog skal telle med i det. Er det mulig å få en vurdering av om disse mekanismene, om det temaet i det hele tatt berøres av disse EU-reglene, altså slik at hjemlige skogtiltak, ikke bare regnskog, er med i spørsmålet, eventuelt hvilken strategi vi måtte ha for å få dette inn i forhold til København-møtet neste høst?
Det andre spørsmålet: Det er alltid interessant når det kommer en liten bisetning, hvor det ble sagt om revisjon av direktivet om integrert forebygging og begrensning av forurensning at vi der hadde tatt forbehold om spesifikke nasjonale hensyn. Hvilke spesifikke nasjonale hensyn har vi som forutsetter at vi trenger å ta forbehold, eller er det bare generelt?
Statsråd Erik Solheim (SV): Det var veldig mange og gode spørsmål, men jeg går ut fra at det er ønskelig at jeg skal forsøke etter fattig evne å svare på dem alle. Da starter jeg som seg hør og bør med spørsmålet fra komiteens leder. Jeg er ikke kjent med spesifikke nasjonale hensyn utover det generelle, men jeg kan eventuelt komme tilbake med en vurdering av om det skulle være noen spesielle. Vi skal finne en måte å orientere om det på.
Når det gjelder skog, er det en veldig komplisert sak hvordan vern av skog, eventuelt planting av skog, skal kunne komme inn i et framtidig klimaregime. Jeg tror, hvis jeg skal gi en vurdering av det, at sjansene for at det kommer til å bli en del av København-møtet i 2009, ikke er de aller største. Det er fordi det er en veldig utbredt oppfatning at det kreves et meget langsiktig arbeid med regelverket for hvordan det skal kunne foregå. I utgangspunktet er det delte meninger om hvorvidt skog, nå snakker jeg internasjonalt, bør være en del av en avtale, men selv blant dem av oss som mener at det er den klart sikreste og beste langsiktige finansiering at skogtiltak bør være gjennom karbonmarkedet, er det likevel slik at det kreves et meget detaljert regelverk for å sikre at det blir et område som gir et faktisk, reelt bidrag og ikke et område hvor det finnes ulike bakveier. Men vi skal bidra alt vi kan fra norsk side til å være med og formulere den typen regelverk, slik at vi i hvert fall kan komme et vesentlig skritt lenger i 2009 enn vi er internasjonalt i dag. Det er et helt relevant spørsmål, fordi bistandsfinansiering av eller alminnelige bevilgninger over statsbudsjettet til skogtiltak vil nesten sikkert ikke kunne skape de midlene som skal til for det omfattende vernet som trengs i årene framover.
Så hadde Ivar Kristiansen en rekke spørsmål, og for så vidt har andre også vært inne på det samme. Når jeg sier ”snart”, mener jeg snart, men vi kan vel si at det er en klar ambisjon at dette skal sluttføres i år, så la meg presisere det på den måten. Jeg er enig i at dette har tatt for lang tid, men det har også tatt for lang tid fordi vi har måttet gå inn i en lang dialog med ESA om det. Det var på basis av at vi ønsket å kunne ta et strengere og sterkere regelverk på dette området enn ESA gav anledning til. Men målet må være at vi nå får dette klarlagt i løpet av dette året.
Så til fornybardirektivet, som også Erling Sande og flere andre var inne på. For det første er dette et direktiv som drastisk vil forbedre tilstanden i EU, det gir klare, nye, sterke ambisjoner og vil dermed drive fram teknologi og prosjekter i EU selv for fornybar energi. Det er i seg selv veldig positivt. For det andre skal Norge ha høye ambisjoner på området og bidra til at vi også bidrar til å øke vår fornybarandel. Vi ser også fornybar energi som et betydelig industrielt og økonomisk fortrinn i årene framover, et potensielt eksportprodukt i betydelig skala fra Norge, men det er likevel et direktiv hvor det fordres mer utredning av hva det faktisk vil bety for Norge å skulle direkte implementere det, eventuelt med utgangspunkt i at vi er positive til direktivet, hvilken dialog vi da trenger med EU for å se på de spesielle forholdene som gjelder Norge på dette området, og som jo er med en helt annen energimiks enn EU. Men jeg tar de synspunktene som er kommet herfra, som en veldig klar tilskynding til Regjeringen om å arbeide raskt på dette området, og at man har en positiv grunnholdning til at Norge skal bidra på dette området.
Så er det spørsmål om CO2 og Mongstad og Kårstø. Jeg kan ikke gi noe klart svar på de formelle sidene, men det var jo – det kan Jonas også bekrefte – en veldig positiv holdning i den lunsjen vi hadde med Barroso og en del andre EU-kommissærer, til Norges innsats på dette området. Vi får masse skryt for det, det er stor interesse for det. Når Mongstad kommer opp og stå, vil det være et internasjonalt demonstrasjonsprosjekt som vil tiltrekke seg folk fra hele verden for å se på det. Det som dessverre er problemet for øyeblikket, er at vi har kommet for langt i forhold til de andre – problemet er ikke at vi har kommet langt, men problemet er at det er for få andre som har kommet så langt. Vi må derfor sterkt tilskynde at EU kommer opp med flere egne prosjekter, og nøkkelen til det er finansiering. Det er finansiering som mangler, det er ikke politisk vilje, ikke politiske talemåter, men det er faktiske midler til å få til flere prosjekter, og det vil også gjøre det mye lettere for oss å lykkes om EU, Australia, USA, som er de andre mest sannsynlige landene, Canada kanskje, også kommer opp med finansiering.
Så er det kjemikalieforordningen. Det er etter vår oppfatning et godt eksempel på et område hvor vi har en veldig god dialog med EU, hvor vi faktisk har stor innflytelse på det som foregår i EU, selv om vi ikke er medlemmer. Vi er invitert til å sitte i styret. Vi vil ikke kunne stemme, men det er jo et organ hvor det ikke er den formelle stemmeretten som til syvende og sist avgjør, men det å legge fram god, saklig, faglig dokumentasjon og være engasjerte nordmenn som deltar. Så vi føler at det går utmerket.
Så spurte Marit Nybakk om vår oppfatning av hvorvidt det er mulig å gå lenger fra norsk side. Ja, vår oppfatning er at det er mulig for Norge å gå lenger enn denne forordningen. Hvis vi gjør det på konkrete områder, vil det eventuelt kunne prøves for EFTA-domstolen om det er anledning til dette, men i utgangspunktet er det vår oppfatning at det er det anledning til. Hvor praktikabelt det vil være, kan bare demonstreres gjennom praksis.
Så spurte Erling Sande om sertifisering av biodrivstoff. Vi skal ha et eget møte mellom Regjeringen og forlikspartnerne i klimaforliket, jeg tror det er på onsdag, om det temaet. Jeg mener det er helt avgjørende. Dette er et marked hvor det har vært så ufattelig mye hopp og sprett de siste årene. Først ble det hevdet at vi måtte ha full innfasing av maksimalt med biodrivstoff – og med en gang. Så ble det hevdet at biodrivstoff tok maten ut av munnen på verdens sultne, så ble det hevdet at biodrivstoff var årsaken til den store matvareprisøkningen i verden, og så faller matvareprisen, og så er det ikke sånn allikevel. Den enkelte forbruker som skal kjøpe dette, må ha en trygghet for at dette er et produkt som både selvfølgelig er av god kvalitet som drivstoff og bidrar til å redusere klimaproblemene i verden. Å skape den langsiktige tryggheten er avgjørende for dette markedet. Det ønsker vi å gjøre. Da trengs det sertifisering av særlig to ting, slik jeg ser det. Det ene er at det er en faktisk, reell klimagevinst ved drivstoffet. Der har EU foreslått 30 pst. Vi mente at man burde gå høyere, 45 pst. hvis jeg ikke husker feil, slik at altså klimagevinsten i forhold til normalt drivstoff skulle være 45 pst. når man kjøper det. Det andre temaet er at man ikke hogger ned regnskog eller ødelegger jordområder eller myrområder eller andre ting slik at det kommer ut i minus. Disse tingene er det da EU forsøker å sertifisere, og vi tror at et sertifisert marked for dette, som vil ha folks tillit, vil være den beste veien videre. Da bør vi også innføre innfasingsregler, men jeg har ikke lyst til å gå inn på de innfasingsreglene her nå, i og med at det vil være en hoveddel i det konsultasjonsmøtet med klimaforlikspartnerne som skal holdes på onsdag. Men vi bør på basis av gode sertifiseringsregler ha en opptrappet innfasing av biodrivstoff også i Norge.
Så spurte Ketil Solvik-Olsen om karbonlekkasje. Det er et veldig viktig tema, som har vært mye diskutert i EU, og som også har vært en vesentlig del av den amerikanske diskusjonen. Men det er veldig tidlig å ta opp det, fordi karbonlekkasje må jo nødvendigvis ses i lys av hvilke regler konkurrerende land har. Vi vet i dag hvilke regler EU har, men vi vet ikke hva en 2009- eller 2012-avtale vil innebære av forpliktelser for land som konkurrerer med norsk industri eller EUs industri, og det er jo hvilke forpliktelser de har, som vil være avgjørende for hvordan man skal vurdere spørsmålet om karbonlekkasje. Men at det vil være sentralt i diskusjonen, er det ingen tvil om.
Solvik-Olsen spurte også om omsetningspåbud for biodrivstoff. Det har jeg vært inne på.
Forslaget fra Europaparlamentet, som satte krav til maksimum 500 g CO2 pr. kWh, var nettopp et forslag laget for å fremme karbonfangst og lagring, så selve formålet med det forslaget var å pålegge industrien et regelverk som drastisk ville påskynde den teknologiske utviklingen av karbonfangst og lagring. Så det er et forslag som de som har fremmet det i EU, selv oppfatter som virkemiddel for å framskaffe den finansieringen som skal til for å få til karbonfangst og lagring.
Svein Roald Hansen spurte om kontakt med Island og Liechtenstein. Det skal jeg i hvert fall klart ta til meg at det bør vi ha. Det er jo ingen tvil om at islendingene f. eks. når det gjelder luftfart oppfatter at de er i en så særegen situasjon og vil være mye mer avhengig av luftfart, og kanskje også har bygd opp Icelandair som en bro mellom Europa og Amerika, at de føler seg særlig utsatt på dette området. Men alle land har jo ting som er særegne for dem, og hvorvidt det er lett å få forståelse fra andre europeiske land for at dette er så særegent, gjenstår å se – jeg har mine tvil. Men vi skal iallfall ha kontakt med dem om det.
Det grunnleggende temaet i de internasjonale klimaforhandlingene, som har effekt på både dette og skipsfart, er jo u-landenes krav, som alle er enige om, om felles, men differensierte forpliktelser. Spesielt på skipstrafikk, men til dels også på lufttrafikk, er det jo ikke lett å tenke seg at de skal være veldig differensierte. Ta skipsfart: Man kan ikke ha differensiert regelverk i den forstand at det skal være et regelverk for USA og Europa og et annet regelverk for den tredje verden, i og med at de fleste skip i verden jo er registrert i utviklingsland – de er registrert i Liberia, Bahamas og alle mulige utviklingsland, så det er ikke lett å tenke seg det alminnelige prinsippet fra industri, kraftverk osv. gjennomført på samme måte i skipsfart.
Øystein Djupedal spurte om luftfarten. I og med at dette er regler som vil gjelde alle selskaper som trafikkerer enten internt i EU-land eller internt i EU eller mellom EU-land og andre, blir det ingen forskjell her mellom American Airlines eller Air France eller SAS hvis du reiser mellom USA og Europa. Det blir akkurat de samme forpliktelsene for alle, så derfor er det ansett ikke å være konkurransevridende på bekostning av europeiske selskaper.
Det er mulig jeg har glemt noe – det skyldes min egen dårlige håndskrift. Men jeg har forsøkt etter fattig evne å svare på en del.
Øystein Djupedal (SV): Det var mer til det andre spørsmålet jeg stilte, nemlig dette med fangst og lagring, og om det nå er allment akseptert som et prinsipp, og at vi også kan godskrives dette. Ligger det i det direktivet som er, eller hva er posisjonen på dette? Jeg vet at vi gikk gjennom et eller annet fra EU-parlamentet eller kommisjonen her nylig som gjaldt dette, men om man kunne opplyse litt om det, hadde det vært interessant.
Statsråd Erik Solheim: Svaret er vel: Ja, men. Ja, det ligger inne i direktivet, som sådant er det godkjent, men ”men” i den forstand at selve ideen om karbonfangst og lagring er ikke alminnelig akseptert i verden, det er ikke alminnelig akseptert i de internasjonale klimaforhandlingene. En god del land har betydelig skepsis til det. Slik jeg ser det, er det bare to måter å bryte gjennom den skepsisen på. Den ene er å demonstrere i praksis at vi har sikker lagring i Norge, og har hatt det over en god periode, og å utvikle et europeisk, eventuelt internasjonalt regelverk for hva sikker lagring skal bety, slik at man kan demonstrere overfor dem som er usikre, at man har tatt hånd om sikkerheten. Det andre er en rask utvikling av teknologien, slik at folk i praksis ser at teknologien virker.
Jeg har ingen tro på at man kan vinne dette som en debatt i klimaforhandlingene alene. Det er utviklingen av teknologien og demonstrasjon av at man faktisk tar sikkerhetsspørsmålet alvorlig, som vil overbevise de skeptiske.
Fung. leder: Flere har ikke tegnet seg.
Vi sier takk til miljø- og utviklingsministeren og permitterer medlemmene av energi- og miljøkomiteen.
Sak nr. 2
Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:
- Regjeringens møte med kommisjonskollegiet i Brussel 12. november
- EØS-rådets møte 13. november
- Situasjonen på Island
- Tjenestedirektivet
- EUs Arktis-strategi – norsk innspill
- Pakkemøtet med EFTAs overvåkingsorgan 20.-21. november
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg vil først få vise til den diskusjonen vi hadde her 4. november, om formen på dialogen mellom Regjeringen og utvalget. Jeg har fått et brev fra utvalget – jeg fikk det nylig – med en del forslag som vi skal gi svar på. Jeg forsøker i dette møtet å levere en såkalt kommentert dagsorden. Jeg tror også vi skal legge vekt på de sakene der det handler om områder hvor det er viktig å få tilbakemelding fra komiteen, og ikke gi lange redegjørelser av beskrivende karakter.
Jeg skal være ganske kort når det gjelder det første punktet, om Regjeringens møte med Kommisjonen 12. november, for jeg tror mediene har dekket det møtet ganske grundig. Det var et nyttig møte, hvor vi møtte representative kommisjonærer og fikk god diskusjon. Vi hadde da en grundig diskusjon om klima- og energipakken, som miljø- og utviklingsministeren kommenterte. Jeg har inntrykk av at CCS blir viet mye oppmerksomhet, og det store spørsmålet nå er hvordan man kan finne finansieringsmåter for CCS-prosjekter i EU. Det er det store, springende punkt. Vi gjentok at vi ønsker Mongstad som et av EUs demonstrasjonsprosjekter.
Det er stor interesse fra Kommisjonens side når det gjelder videreutviklingen av norsk sokkel. Det gjenspeiler jo norsk energis stilling i Europa. Fornybardirektivet ble diskutert, og vi orienterte om Norges spesielle situasjon, med 95 pst. fornybar andel av elektrisitetsproduksjonen. Jeg tror Kommisjonen fikk øynene opp for at her var det en spesiell situasjon, men vi gav også uttrykk for at vi var veldig positive til intensjonene i direktivet. Vi påpekte at nye transportveier, nye energiframkomster, som blir tilgjengelige, samt bærekraftig ressursforvaltning kan bidra til endringer i nordområdene, som f.eks. klimaendringer, issmelting osv. Her er Kommisjonen og vi helt enige. Jeg vil senere komme tilbake til punktet om at havretten gjelder i Arktis, at vi har et rettslig rammeverk, men at vi trenger sterkere politisk fokusering – ikke nødvendigvis mer rett, men mer politikk – for at Arktis kan forvaltes klokt.
Vi var innom forvaltningen av torskestammen i Barentshavet – langt mer harmonisk enn ved tidligere diskusjoner om torsk i Barentshavet når det gjelder EU. Her er samarbeidet i og for seg godt, men vi la vekt på dette med f.eks. utkast av fisk. Vi mener EU har noe å følge opp med hensyn til måten vi forvalter på. Det ble notert.
Vi var så vidt innom EØS-midlene etter 2009 og markedsadgang for fisk og fiskeprodukter. Og vi hadde en god diskusjon om finanskrisen og om forholdet til Russland. Så det var en bred gjennomgang.
Dagen etter var det møte i EØS-rådet. Jeg mener at dette i sin litt underlige form er et veldig nyttig møtepunkt for oss, både politisk og oppdateringsmessig. Vi får ledende folk fra EU-siden til å bli godt oppdatert på EØS-avtalens virkemåte. Den franske europaministeren, Joyet, leder på EU-siden, karakteriserte EØS som et meget velfungerende samarbeid. Det ble også gitt uttrykk for solidaritet med Island. Jeg tror vi fikk gjort et godt stykke arbeid for Island i det møtet, ved å vektlegge den spesielle situasjonen de er i. Vi støttet franskmennene og gav uttrykk for tilfredshet med at de har prioritert klimaet, og tilfredshet med den innsatsen de har gjort når det gjelder Georgia, ved å gi EU en ledende rolle. Franskmennene er nå godt opplest på CCS. Joyet gjentok EUs støtte til dette, men bekreftet at finansieringsspørsmålet var det utestående, krevende problemet.
Kommisjonen tok i tillegg opp forhandlingene om handel med ubearbeidede landbruksprodukter under EØS-avtalens artikkel 19, der de ønsket større innrømmelser fra norsk side. Jeg markerte da at disse forhandlingene skal være balanserte, at man tar skritt for skritt. Men det er en krevende sak.
Når det gjaldt forhandlingene om nye EØS-midler etter 2009, mente Kommisjonen at det særlig var to spørsmål som var vanskelige, størrelsen på bidraget og spørsmålet om mottakerland. Kommisjonen var tilfreds med at man hadde kommet langt i spørsmålet om selve innretningen på nye midler – jeg tror ikke det blir vanskelig. Kommisjonen gav uttrykk for at spørsmålet om markedsadgang for fisk og fiskeprodukter også var vanskelig, men pekte på at her var det et visst handlingsrom.
La meg bare si litt om mottakerland. Det handler om hvorvidt Spania, Hellas og Portugal fortsatt skal være en del av ordningen. Her pågår det et spill på EU-siden som vi ikke er direkte berørt av, men det er ganske brutalt. Hvis disse landene skal være en del av ordningen, betyr det nedgang for de nye medlemslandene, slik som de ville innrette seg. Men dette er altså ikke noe som direkte berører oss. Vi mener at det er de nye medlemslandene som skal prioriteres. Jeg gav også uttrykk for – jeg skal ikke komme mer inn på den saken nå – at det kravet Kommisjonen antydet når det gjaldt nye EØS-midler, for oss var uakseptabelt høyt, at vi ikke anså det som akseptabelt. Vi kan ikke diskutere beløp som følger en vekstkurve som ikke står i forhold til noe rimelig sammenligningsgrunnlag. Det er nytt møte senere i uken, og vi kommer til å fortsette det utpå nyåret og framover, så det skal vi holde komiteen oppdatert på.
Når det gjelder situasjonen på Island, er det en sak både i dette møtet og i det neste. Men deltakerne er ikke de samme, så jeg ber om at dette unntas fra det offentlige referatet, hvis det er akseptabelt. Mye er falt på plass for Island siden vi sist hadde en diskusjon. Styret i IMF har godtatt avtalen mellom Island og pengefondet om et rammeverk for stabilisering av landets økonomi. Island arbeider nå for å få fullfinansiert dette programmet, som har en ramme på 5 milliarder dollar. IMF dekker nesten halvparten, 2,1. De nordiske landene er innstilt på å dekke mesteparten av det gjenstående. Vi har meddelt om et beløp fra Norges Bank som et langsiktig lån, og vi er også åpne for at vi kan måtte heve det noe for å bidra til å nå målene. Det er lettelse på Island over at dette er gått igjennom. Allikevel er situasjonen dramatisk. Underskuddet på neste års statsbudsjett, som var estimert til 57 milliarder islandske kroner da budsjettet ble presentert kort tid etter at krisen brøt ut, vil antakelig bli mer enn 100 milliarder islandske kroner, som tilsvarer omtrent 5 milliarder norske kr. Videre rapporteres det om 17 pst. inflasjon på årsbasis, og det er den høyeste i OECD-området.
Så har vi EU-debatten på Island. Jeg tror ikke jeg bør orientere noe om den her, for den har vært grundig belyst fra alle hold. Selvstendighetspartiets har framskutt årsmøte og skal få en EU-utredning. Da må partiene som er enige om ikke å søke, eventuelt ta en endelig beslutning. Det avventer de, og vi vil selvfølgelig følge det med stor interesse.
Det kreves at en eventuell medlemskapsavtale vedtas ved simpelt flertall av to Allting før Island kan bli medlem. Det vil med andre ord være nødvendig med et mellomliggende nyvalg. Nyvalg kan utlyses etter Islands statsskikk, i motsetning til i Norge. Samtlige partier har sagt at en folkeavstemning er nødvendig før Island eventuelt kan bli medlem av EU. Det diskuteres også hvorvidt det skal være en folkeavstemning også før en søknad. Det er i det hele tatt vanskelig å ha et presist syn på tid når det gjelder medlemskapsprosessen, men man kan tenke seg en søknad, sies det fra Island, tidlig i 2009, med sikte på et medlemskap i 2011. Men det er mange usikkerhetsfaktorer knyttet til det.
Når det gjelder tjenestedirektivet, har Regjeringen besluttet å gå inn for at tjenestedirektivet innlemmes i EØS-avtalen. Beslutningen er tatt på bakgrunn av de utredninger om direktivet som Regjeringen har fått gjennomført. Det har stått sentralt i vurderingen at vi med vår åpne økonomi er avhengig av at den internasjonale handelen fungerer, for å opprettholde høyt sysselsetting og verdiskaping. Vår vurdering er at tjenestedirektivet ikke er til hinder for de kravene som LO fremmet i sitt brev til Regjeringen.
Vi tar sikte på å legge saken fram for Stortinget i form av en stortingsproposisjon rundt årsskiftet, før behandling i EØS-komiteen. I proposisjonen vil vi gi svar på – og vår vurdering av – de spørsmålene bl.a. LO har reist. Så vil vi i forbindelse med behandlingen i EØS-komiteen ta sikte på å fremme en erklæring som understreker at det ikke er noen motsetning, slik vi ser det, mellom det å føre en ambisiøs politikk mot sosial dumping og det å innlemme tjenestedirektivet i EØS. Odelstingsproposisjonen med forslag til gjennomføringslovgivning vil bli lagt fram for Stortinget til våren.
Når det gjelder Arktis-strategi, kom EU-kommisjonen med sin melding 20. november. EU har med dette sagt klart fra at de har interesser i Arktis, og at de ønsker å bidra til løsninger på spørsmål der. De viser at de har ambisjoner om å bli en viktigere aktør i internasjonale prosesser og samarbeidsorganer av relevans for Arktis enn det de hittil har vært. Norge har ønsket å få struktur på den måten EU arbeider på her, og vi ønsker det velkommen. Kommisjonen anbefaler at EU utvikler en helhetlig Arktis-politikk i dialog med alle berørte parter og de arktiske stater, hvorav EU har tre blant sine medlemmer. Vi ser fram til et slikt samarbeid.
Meldingen har en rekke konkrete forslag. Strategien og forslagene er første skritt i arbeidet med å utvikle en Arktis-politikk for EU. Kommisjonen ønsker at strategien skal bidra til koordinering og strukturering av spørsmål om Arktis fra EU-landenes side. Så får vi se om EU i framtiden vil la spørsmål om Arktis bli gjenstand for større grad av fellesskapskompetanse. Det sier ikke denne kommunikasjonen noe om foreløpig.
Kommisjonen anbefaler at EU arbeider for videreføring av det internasjonale samarbeidet, med utgangspunkt i Havrettskonvensjonen. Meldingen anbefaler å iverksette eksisterende forpliktelser framfor å foreslå nye juridiske instrumenter. Det er vi tilfreds med. Kommisjonen anerkjenner at det er et omfattende internasjonalt regelverk som styrer bruken av Arktis, herunder Havrettskonvensjonen som den viktigste. Det har fra EU-parlamentet, som vi har diskutert flere ganger, vært reist spørsmål om det trengs et nytt regelverk. EU-parlamentet har tatt til orde for en gjennomgang av dagens rettsorden. Enhver slik referanse er fjernet i Kommisjonens utspill, og det er vi i grunnen tilfreds med. Vi har i vår kontakt med Kommisjonen underveis i arbeidet lagt vekt på å få fram at de fem kyststatene i Polhavet – Norge, Danmark, Russland, USA og Canada – er enige om at dagens legale instrumenter regulerer staters atferd i og rundt Polhavet på en fullt ut tilfredsstillende måte.
Det er også vår vurdering at det ikke finner sted et ”kappløp om ressursene” i Arktis, og at dette skyldes manglende og ufullstendige regler. Utfordringen er å implementere de eksisterende regler på en effektiv måte. Dette er blitt reflektert i Kommisjonens melding på en tydelig og ryddig måte. Europaparlamentets henstilling til Kommisjonen om å gå inn for en egen traktat er dermed ikke tatt til følge. Her mener vi at det arbeidet vi har hatt sammen med Danmark, hvor man fastslår kyststatenes ansvar, har hatt gjennomslag og langt på vei er blitt tatt til følge, den såkalte Ilulissat-erklæringen.
Jeg tror vi kan møte utfordringer i forhold til EU når det gjelder balanse mellom hensynet vern og forsvarlig utnyttelse av ressursene, særlig de marine ressursene. Dette er kjempeproblemstillinger som ikke er nye. Spørsmål knyttet til skipsfart og utvinning av olje og gass bør helle ikke gå på bekostning av miljøet, det er vi enig i. Men der vil vi måtte ha brede diskusjoner.
Det er også interessant at meldingen tar til orde for økt satsing på miljøovervåking i Arktis. Det er viktig også med hensyn til søke- og redningsperspektivet og kunnskapen om overvåkingen, som Norge iallfall ikke kan løfte alene. Det må vi ha et samarbeid om.
Meldingen omtaler EUs interesser i Arktis og foreslår tiltak for EUs medlemsland og institusjoner knyttet til tre hovedmålsettinger:
1. vern og bevaring av Arktis i samsvar med lokalbefolkningens interesser, dvs. ut fra et urfolksperspektiv
2. fremme av bærekraftig bruk av ressurser
3. bidrag til styrking av internasjonalt samarbeid i Arktis
Dette kan de fleste stille seg bak. Utfordringen blir nå å konkretisere disse målene og tilpasse tiltak som tar hensyn til at store deler av Polhavet allerede er underlagt nasjonal jurisdiksjon. La meg bare nevne et eksempel når det gjelder mulig olje- og gassutvinning i framtiden. Sannsynligheten for at alt dette vil ligge innenfor kyststatenes økonomiske soner, ganske stor. Dermed vil det spørsmålet bli håndtert etter kjente mønstre.
Vi ønsker som sagt det velkommen at EU har engasjert seg. Globalt vil vi prøve å trekke EU med når det gjelder å vektlegge arktiske spørsmål opp mot København-møtet i 2009, klimatoppmøtet. Det håper vi skal stå på Arktisk Råds dagsorden når vi har ministermøte i Tromsø 28. og 29. april, hvor Danmark overtar formannskapet, og at det blir et ordentlig konkret møte med innspill til København-prosessen. Da overtar Danmark Arktisk Råd, og Sverige skal etter planen overta EU-formannskapet. Da kan vi få en god nordisk miks i det samarbeidet. Vi jobber mye med det arktiske møtet nå.
Det er stor interesse fra EU-kommisjonen for Arktisk Råd. De ønsker å delta som observatør. Det er vi fra norsk side i utgangspunktet positive til. Det er også interesse for observatørskap fra Kina, India, Japan og Sør-Korea. Vi stiller oss i spissen for at det er en måte å gjøre Arktisk Råd til det ledende organ. Men her er det altså flere avvikende meninger. For eksempel er Danmark mindre lystne på å ha EU for tett innpå i Arktisk Råd. Man kan kanskje gjette seg til hvorfor. Russerne er også skeptiske til å ha noen andre inn. Vi tror at det vil øke Arktisk Råds relevans.
Til slutt: Vi hadde et såkalt pakkemøte med EFTAs overvåkingsorgan 20. og 21. november. Det var en gjennomgang av status for alle saker i forhold til ESA.
Fra norsk side understreket vi bl.a. den vekt vi legger på den uformelle dialogen vi har med ESA, som gir mulighet til å fremme synspunkter, styrke kommunikasjonen og sikre løsninger i en tidlig fase. Siden siste pakkemøte har vi utarbeidet en veiledning for myndighetenes uformelle dialog med ESA. Fra norsk side har vi framhevet at Norge har redusert antall utestående forordninger betraktelig. Det er jo en type vedtak i EU der vi har ligget i etterkant med implementering. Det har ESA varslet oss om. Vi har fått tilbakemelding på at det nå har bedret seg.
ESAs president anførte at finanskrisen har krevd mye av ESA i høst, særlig med hensyn til Island. Han påpekt at Norges etterlevelse av sine EØS-forpliktelser gjennomgående er god og tilfredsstillende. ESA vil i tiden framover har økt fokus på forsinkelser i gjennomføringen av rettsakter og stramme inn fristene for å innlede traktatbruddssaker. Antallet åpne saker med Norge er redusert med 8 pst. i forhold til i fjor.
I ekspertmøtene i de forskjellige departementene ble rundt 90 saker av ulik karakter diskutert. Det var en god og konstruktiv dialog i møtene.
Gjermund Hagesæter (FrP): Eg vil først takke for ei grundig og god utgreiing.
Eg har tenkt å komme litt tilbake til Island og EU-debatten og den prosessen som skjer der. Dersom det skjer at Island søkjer medlemskap tidleg i 2009, er det eit anna spørsmål som òg dukkar opp: Kva skjer med Liechtenstein og Noreg? Er det på nokon måte mogleg å halde oppe EØS-avtalen dersom Island går inn i EU? Kva andre alternativ vil Noreg realistisk sett ha, i tillegg til å bli EU-medlem, altså i form av ein frihandelsavtale osv., dersom EØS-avtalen ikkje kan haldast oppe?
Øystein Djupedal (SV): Spørsmålet mitt er ikke så vidtrekkende som Hagesæters. Jeg takker for en god redegjørelse.
Spørsmålet mitt dreier seg om den arktiske strategien til EU. Det er selvfølgelig uhyre interessant at EU nå har en strategi. Da må jeg også få gratulere med at det for oss er helt sentralt at henvisningen til et nytt regelverk knyttet til havretten er fjernet. Det har enorm betydning for oss som kystnasjon at man aksepterer det internasjonale regelverket som ligger der. La meg bare få gratulere med det. Det er viktig.
Spørsmålet mitt er: Deler vi felles posisjon med Russland i all hovedsak i disse spørsmål? Vi og Russland har historisk og tradisjonelt vært to betydelige arktiske nasjoner som over tid har hatt litt forskjellig tilnærming. Hvis Arktisk Råd skal bli enda mer sentralt enn det er i dag, må jeg si at det er meget positivt og støtter utenriksministeren fullt ut i at andre land kan få observatørstatus i Arktisk Råd og gi Arktisk Råd en politisk tyngde som det i dag ikke har. Det synes jeg er interessant, selv om jeg også forstår at danskene har litt mer blandede følelser her, vil det fra norsk side være utelukkende positivt, så langt jeg er i stand til å se det.
Hvordan er forholdet vårt til Russland i disse avveiningene rundt den arktiske strategien?
Fung. leder: Bare til oppfølging på spørsmålet fra Gjermund Hagesæter: Har Regjeringen lagt noen plan for hvordan de vil håndtere dette spørsmålet, og hvordan Regjeringen vil orientere oss om eventuelle konsekvenser av de forskjellige leddene som islandsk medlemskap faktisk berører: fiskerisektoren, EØS-avtalen, kanskje også utviklingen på eurosiden. Har Regjeringen noen strategi for dette?
Bent Høie (H): Mitt spørsmål går litt i samme retning.
Nordisk Ministerråd har diskutert de fire EFTA-landene og ber om at det gis en vurdering av landenes forhold til EU, og at dette drøftes innen årsslutt.
Spørsmålet er hvordan Regjeringen tenkt å følge dette opp?
Fung. leder: Det var spørsmålene.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Bare helt formelt er vårt utgangspunkt at EØS-avtalen ikke er antallbegrenset. Det står ikke hvor mange land det må være med. Da vi forhandlet EØS-avtalen, var Sverige, Finland, Østerrike og til og med Sveits med i innledende fase. Vi legger til grunn av EØS-avtalen kan videreføres selv om Island eller Liechtenstein skulle søke medlemskap i EU og gå over til EU-delen av EØS. Rettslig sett er det ikke noe som tilsier at en slik videreføring ikke skulle være mulig. Hvis det skulle skje, vil det være åpenbart behov for tekniske justeringer i domstolen, i overvåkingsordningen, dersom bare to land, Liechtenstein og Norge, blir igjen på EFTA-siden. Det vil knytte seg til sammensetning av arbeidsmåte ved EFTA-domstolen og ESA, sikre uavhengigheten der, slik at det er full tillit til domstolens og overvåkningsordningens uavhengighet. Hvorvidt vi i tillegg har behov for enkelte tekniske justeringer i avtalen, får vi diskutere med EU dersom dette skulle bli aktuelt.
Så spør lederen om det er en plan og en strategi for dette. Og i og med at spørsmålet er litt ladet, så vil jeg svare at det har vi en plan og en strategi for: Det møter vi, hvis det skjer, med en grundig gjennomgang av de konsekvensene som måtte være. Men vi har ikke i dag laget en plan for et islandsk medlemskap i EU, og det er fordi vi nå først og fremst følger Islands situasjon. Den er meget usikker.
Jeg mener det hefter stor usikkerhet ved tidsramme, sekvens og de valg Island måtte komme til å ta. Men jeg kan være helt åpen på at det er så pass god oversikt i norsk forvaltning over EØS-avtalens virkeområde at idet det skulle begynne å avtegne seg et slikt løp, vil vi både på de enkelte fagområdene og på institusjonsområdene ha klar veldig raskt en vurdering av hva dette vil stille oss overfor av utfordringer. Det er da en ren teknisk gjennomgang i forhold til EØS.
Så må jo den politiske debatten, og partiene, ta stilling til om dette utløser andre debatter om norsk tilknytningsform. Men jeg anser at for Regjeringen og forvaltningen på dette området er det viktige å være oppdatert på hvilke konsekvenser det får. Jeg tror f.eks. Island i en eventuell søknadsperiode – om de skulle søke – og fram til en avgjørelse, vil fungere som et normalt EØS-medlem. Så det blir ikke akutt pr. januar 2009. Vi oppretter ikke noe eget prosjekt for dette, for vi tror vi har god nok oversikt over Island og de berøringspunktene til å kunne gi fortløpende svar.
Når det gjelder Russland, og spørsmålet fra Øystein Djupedal, er jo realiteten at i de grunnleggende spørsmål om folkeretten er Russland og Norge veldig omforent. Vi er også enige om hvordan vi er uenige om delelinjen. Og jeg kan opplyse komiteen om at vi i dag har et forhandlingsmøte om det spørsmålet, så det går jo langs den veien.
Når det gjelder synet på havretten, har Russland og Norge vært førende i den saken, og også når det gjelder spørsmålet om kontinentalsokkelens utstrekning og det å legge inn data på det, er Norge og Russland de to arktiske statene som har gjort det først. Det sannsynlige er at vi blir ferdig og godkjent før Russland, for det er mye mer komplikasjoner og innsigelser til det russiske fremlegget.
Men det gjelder det rent rettslige. Når det gjelder russisk politikk i Arktis, tror jeg vi skal få langt mer å bestille med dem, ut fra det jeg her tidligere har kalt en framoverlent holdning. Som et eksempel på et nærvær i Arktis har altså Russland flere havgående isbrytere enn alle andre arktiske stater til sammen. Og det sier noe om kapasitet og nærvær til å gjøre seg gjeldende. Vi har for ordens skyld ikke noe fartøy av den kategori.
Så er det dette med å gi Arktisk Råd politisk tyngde. Der må vi bare skynde oss på en riktig måte, for Arktisk Råd har fått lov til å virke til tross for ganske store bremseklosser, herunder USA, som ikke har villet ha noe særlig politikk inn i dette, og ikke noe særlig klima. Det merket vi begynte å løsne på det siste møtet nå for et par uker siden. Og jeg vil jo forvente at den nye amerikanske Obama-administrasjonen vil være langt mer positive på den veien.
Til Høie: Jeg var ikke klar over det. Hvis Norge skal redegjøre for Nordisk Ministerråd om vårt forhold til EU, skal vi gjøre det med utgangspunkt i at vi er medlem av EØS, og ikke har noen offentlig politikk om å endre det, og da følger det av det at vi gjør det vi kan for å ivareta EØS-avtalen og sikre den mot stormer og vinder som måtte komme.
Øystein Djupedal (SV): Jeg er veldig godt tilfreds med svaret. Det jeg vil spørre om, er: Er det noe i vedtaket fra EU-parlamentet om Arktis-strategien som vi ikke stiller oss bak? Eller la meg si det sånn: Er det noe vi som nasjon bør reagere på? Eller er det EU har vedtatt, i tråd med det som også er norsk posisjon?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg mener jo at den oppmerksomheten som var i deler av norsk media om at EU-parlamentet ville ha en traktat for Arktis – det ble fremstilt vel konspiratorisk, at her er de ute etter å gå forbi oss. Jeg har ikke tolket det sånn etter å ha snakket med EU-parlamentarikere. Jeg tror det mer er et uttrykk for at de ønsker et vern av Arktis på samme måte som man har et vern av Antarktis.
Når de snakker om traktat, er det ikke et substitutt for havrett-konvensjonen, men det er kanskje et dokument som kan samle ideelle mål for Arktis på vern og utvikling.
Diana Wallis, som jo de fleste av oss her kjenner, som er en nordområdevenn og norgesvenn, har vært en pådriver for dette, og jeg ser ikke at det ligger en spiss mot oss på det. Men der jeg ser det kommer et område som kan bli krevende for oss, er på vernesiden, særlig da på det levende, i havet. For der møter vi den samme problemstillingen som vi har møtt i Europa-parlamentet på hval helt siden for mange år tilbake. Det vil være litt mer krevende i parlamentet enn det vil være i forhold til kommisjonen. Men det er jo ikke ukjent.
Det viktige med disse dokumentene er at i løpet av høsten 2008 har EU definert Arktis som et område de må være opptatt av, og det tror jeg vi alt overveiende bare har å tjene på. Det kan bli noen utfordringer også, men i all hovedsak ser de jo veldig mye mot oss og spør oss om det, så det gir oss et inngrep med det.
Fung. leder: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
Sak nr. 3
Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 5. desember 2008
Fung. leder: Ingen har bedt om ordet til sak nr. 3.
Sak nr. 4
Eventuelt
Fung. leder: Ingen har bedt om ordet til sak nr. 4.
Møtet hevet kl. 17.30.