Møtet ble ledet av første nestleder i utenrikskomiteen, Erna Solberg.
Til stede var: Erna Solberg, Marit Nybakk, Vidar Bjørnstad, Morten Høglund, Dagfinn Høybråten, Anette Trettebergstuen, Øyvind Vaksdal, Ågot Valle, Finn Martin Vallersnes, Svein Roald Hansen, Marianne Aasen Agdestein, Gjermund Hagesæter, Øystein Djupedal, Laila Dåvøy, Bent Høie, Steinar Gullvåg, Sonja Mandt-Bartholsen og Erling Sande.
Fra Regjeringen var utenriksminister Jonas Gahr Støre til stede.
Følgende embetsmenn fikk adgang til møtet: ekspedisjonssjef Elisabeth Roderburg, Utenriksdepartementet, avdelingsdirektør Siri Sletner, Utenriksdepartementet, underdirektør Else Underdal, Utenriksdepartementet, ekspedisjonssjef Ole Anders Lindseth, Olje- og energidepartementet og avdelingsdirektør Johan Vetlesen, Olje- og energidepartementet.
Videre var Christian Syse, komiteens faste sekretær, til stede.
D a g s o r d e n:
1. Redegjørelse ved utenriksministeren om aktuelle saker.
2. Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 14. mars 2008.
Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 5. mars d.å., med oversikt over de relevante rettsakter.
3. Eventuelt.
Dagfinn Høybråten (KrF): Leder – til dagsordenen!
Fung. leder: Dagfinn Høybråten får ordet til dagsordenen.
Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg ber om ordet til dagsordenen fordi jeg over tid har observert hvordan dette organ fungerer, og vi har gjort noen forandringer etter at Stortinget behandlet innstillingen til Europameldingen. Jeg mener at det er svært utilfredsstillende, særlig for oss på denne siden av bordet, å få en dagsorden som dette hvor det står – ja, det stod – at olje- og energiministeren skal orientere om aktuelle saker; det er blitt fjernet. Og så står det at utenriksministeren orienterer om aktuelle saker, uten at vi vet noe om hva det er. Det kan være interessant å lytte – det er alltid interessant å lytte til utenriksministeren. Men dette forums rolle som et sted hvor man lytter og nikker og strør sand eller lar være å strø sand, er ikke særlig tilfredsstillende.
Dette har jeg tatt opp i ulike sammenhenger i utenrikskomiteen, og det skal ha vært tatt opp med Regjeringen. Men når det ikke skjer noen forandring fra Regjeringens side i måten å melde til Stortinget på hva man faktisk har tenkt å snakke om, slik at man har et snev av mulighet til å være forberedt til møtet, finner jeg å måtte ta det opp her. Jeg vil be om at utenriksministeren sørger for at dette skjer på egnet måte. Man må finne sine former for dette som er forenlig med sakenes karakter og alt det der. Men det må være mulig å gi Europautvalget en indikasjon på hva man har tenkt å snakke om i møtene, slik at man kan komme og sitte her som noe annet enn nikkedokker.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Representanten Høybråten får velge sine substantiver selv. Jeg har aldri sett på denne gruppen som ”nikkedokker”. Det vil jeg gjerne få lov til å presisere.
Jeg må også innrømme at denne type innvending mot Europautvalgets virkemåte er ny for meg. Jeg opplever at vi har hatt en gjennomgang av hvordan utvalget skal fungere. Det er gjort endringer, og senest så jeg et brev fra Presidentskapet om det. Men jeg vil alltid gjøre det jeg kan for å gjøre disse diskusjonene så nyttige som mulig. Hvis vi kan se på det i en dialog med både Presidentskapet og andre, er jeg åpen for det. Det er ikke noe i veien for at disposisjonen for mitt innlegg – hvilke saker jeg har tenkt å omtale f.eks. – oversendes. Innlegget mitt er klart på forhånd. Hvis titlene kan være til hjelp for representantene når det gjelder å forberede spørsmål, kunne det være en måte å gjøre det på.
Selve tonen i innvendingen kom litt overraskende på meg, for å si det slik. Men vi vil alltid gjøre det vi kan for å medvirke til at debattene blir så nyttige som mulig.
Marit Nybakk (A): Det er riktig som Høybråten sier, at utenrikskomiteen har drøftet dagsordenen på møtene i Europautvalget, og at utenrikskomiteen også kom fram til at når det gjelder punktet som heter ”Redegjørelse fra utenriksministeren om aktuelle saker”, skulle det spesifiseres. Så jeg antar at det er en kommunikasjonssvikt mellom oss og Utenriksdepartementet som nå gjør at det ikke er virksomt allerede fra dette møtet. Jeg vil bare foreslå at man gjør det fra og med neste møte i Europautvalget.
Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg er glad for det. Jeg er ikke overrasket over tonen i utenriksministeren svar – han må svare som han vil – men jeg er overrasket over at han overhodet ikke har hørt om dette. Men nå er det nå sånn, så da får vi ta det derfra.
Jeg er glad for at det vises imøtekommenhet i forhold til dette. Jeg har forholdsvis lang erfaring nå med å sitte på begge sider av dette bordet, og min opplevelse er helt reell.
Fung. leder: Da konkluderer vi med at fra neste møte av forsøker vi å få en indikasjon på forhånd på hovedtemaene som det blir redegjort for. Da kan vi også gjøre noen grunnlagsundersøkelser før vi kommer hit.
Sak nr. 1
Redegjørelse ved utenriksministeren om aktuelle saker
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg skal få lov til å gå igjennom en del saker, og vil legge hovedvekten innledningsvis på energispørsmål.
Kommisjonspresident Barroso besøkte Norge 25. februar. Energi- og klimaspørsmål stod da øverst på agendaen for besøket. Energi og klima vil også være blant hovedtemaene på EUs toppmøte i morgen og fredag, i tillegg til en gjennomgang av Lisboa-strategien og en drøfting av finansmarkedenes stabilitet. Sistnevnte vil bl.a. om handle kommisjonens forslag til felles EU-tilnærming til statlige investeringsfond, som også ble omtalt under Barrosos besøk i Oslo.
Kommisjonen foreslår enighet om retningslinjer for åpenhet og godt styresett i statlige investeringsfond. Vårt eget Statens pensjonsfond – Utland trekkes fram som et eksempel til etterfølgelse i denne sammenheng. Barroso brukte vel ordet at det var ”gullstandarden”. Men vi opplever stadig mer fokus på disse statlige investeringsfondene, også da OECDs generalsekretær var i Oslo for kort tid siden.
Så til energi og klima. Jeg varslet i møtet 25. januar at jeg ville komme tilbake med en utfyllende informasjon om energi- og klimapakken som ble framlagt 23. januar 2008. Pakken har som kjent tre hovedmål: 20 pst. CO2-reduksjoner i 2020, 20 pst. andel fornybar energi og 20 pst. forbedring i energieffektivitet. Før jeg sier noe om deler av den, vil jeg omtale energimarkedspakken.
EUs mål er å skape det de kaller en mer helhetlig energipolitikk og balansere de ulike hensyn for denne politikken – forsyningssikkerhet, klima og miljø og økt konkurranseevne. Energimarkedspakken som ble framlagt i september 2007, er fortsatt gjenstand for drøftinger i rådet og Europaparlamentet. Fra norsk side følges drøftingene både som EØS-land, som viktig energiaktør i Europa innen olje, gass og elektrisitet og ut fra ambisjonen om å være et foregangsland innen energi og miljø. EUs ambisjon er at nødvendige vedtak skal fattes innen medio 2009.
Norge er positiv til at det utvikles rammer som skal sikre bedre fungerende elektrisitets- og gassmarkeder i EØS-området. Som stor gasseksportør og som en integrert del av det regionale nordiske elmarkedet har vi en interesse av at slike rammer utvikles. Jeg forventer ikke at energimarkedspakken vil få vesentlige konsekvenser for den interne organisering av virksomheten på elektrisitets- og naturgassområdet.
Et hovedspørsmål har vært å skille ut transmisjonsdelen i vertikalt integrerte energiselskaper på en effektiv måte. Dette vil, slik forslaget er formulert, ikke få konsekvenser for Norges organisering, siden det allerede er gjennomført et effektivt eierskapsmessig skille mellom produksjon og transmisjon av kraft på elsektoren. Forslaget berører heller ikke direkte den norske organiseringen av transport av gass oppstrøms.
Fra norsk side er det viktig at vi som EØS-land får mulighet til å delta i de nye fora som er foreslått gjennom energimarkedspakken. Dette inkluderer et nytt byrå, men også et tettere samarbeid mellom systemoperatørene. Det er presedens for i EØS at de relevante norske aktører kan oppnå gode deltakelsesrettigheter. Dette er et spørsmål vi nå må jobbe med når vi får større klarhet og EU fatter sine vedtak. Men det vil være vår holdning her som ellers å sikre oss så godt inntak og god påvirkning som mulig.
Så til klima- og energipakken. Norge har etablert en god dialog med EU om klima- og energipakken. Den stod sentralt i samtalen mellom statsministeren og Barroso i forrige måned, og olje- og energiministeren drøftet den også med energikommissær Piebalgs på Sanderstølen i februar.
Gjennom vår gode dialog med EU og gjennom EØS-avtalen ønsker vi å være en del av den satsing og de ambisjoner som EU har profilert i energi- og klimapakken.
La meg så kort redegjøre for status for forslaget til nye direktiver om fornybar energi og om lagring av CO2. Forslaget til nytt direktiv om fornybar energi vil erstatte det eksisterende direktivet om fornybar energi, som er innlemmet i EØS-avtalen. Direktivforslaget setter bindende mål for EU totalt på 20 pst. andel fornybar energi innen 2020, og dette er ambisiøst i forhold til dagens gjennomsnittsandel i EU på 8,5 pst. Det er satt et eget krav om 10 pst. biodrivstoff i transportsektoren.
Alle medlemslandene har i forslaget fått tildelt nasjonale mål. Målene er fordelt ved at alle må øke sin andel med 5,5 prosentpoeng, mens resten er fordelt ut fra en kombinasjon av landenes betalingsevne og siste års utvikling av andelen fornybar energi. Sverige har fått det høyeste målet blant EU-landene med 49,5 pst. Norge har allerede en høyere andel fornybar energi enn dette.
Direktivet representerer en betydelig utvidelse sammenlignet med dagens direktiv om fornybar energi, som kun omhandler elektrisitet. Regjeringen vil se på hvilke føringer et nytt direktiv vil ha for vår politikk framover. Vi kan altså ikke trekke en konklusjon av det nå.
Så til fangst, transport og lagring av karbondioksid, CCS. For å lykkes med å redusere de globale utslippene av CO2 tilstrekkelig, må vi finne løsninger for internasjonal utbredelse av teknologi for fangst, transport og lagring av CO2. Det er positivt at kommisjonen er konsistent over tid i sin støtte til CO2-håndtering. Blant annet legger kommisjonen opp til omfattende forskning på utvikling av teknologi for fangst av CO2 gjennom tolv demonstrasjonsprosjekter, som skal være på plass innen 2015. Norge og EU har felles interesse i at dette skjer så raskt som mulig.
Regjeringen ønsker kommisjonens forslag til CO2-lagringsdirektiv velkommen som et rammeverk som vil være med på å legge til rette for satsing på CO2-lagring som klimatiltak i Europa. Et godt rammeverk vil være nødvendig for å sikre tiltro til at lagringen skjer på en miljømessig sikker måte.
Regjeringen fører en ambisiøs politikk for å utvikle fangst og lagring av CO2 og vil bidra til bred anvendelse av slike teknologier. Det er vel nær sagt på absolutt alle dagsordener som Regjeringens medlemmer har internasjonalt i disse dager. Vi arbeider med viktig teknologiutvikling gjennom et testsenter på Mongstad, som skal stå ferdig i 2011, og planene er klare for fullskala fangst og lagring av CO2 på Kårstø og Mongstad.
Ingen av de planlagte CO2-håndteringsprosjektene i Norge kan gjennomføres uten betydelig offentlig finansiering. Kommisjonen viser til at mangel på erfaring med slike prosjekter gjør at man ikke vil fastsette retningslinjer for statsstøtte til CO2-håndteringsprosjekter nå. Spørsmålet vil fortsatt måtte vurderes direkte i forhold til statsstøttereglene – herunder unntaksbestemmelsene – i EØS-avtalen og EF-traktaten. Dette er et godt utgangspunkt for Norge.
Testsenteret på Mongstad og fullskalaanlegget for fangst, transport og lagring av CO2 på Kårstø er notifisert til ESA i forhold til statsstøttereglene i EØS-avtalen. Notifikasjonene er fulgt opp gjennom tett dialog mellom norske myndigheter og ESA, kommisjonen og en rekke europeiske land. Blant annet er energikommissær Piebalgs godt kjent med de norske prosjektene, og det er etablert en gruppe på embetsnivå mellom norske myndigheter, ESA og kommisjonen der hensikten er å informere om utviklingen i de norske CCS-prosjektene.
Både Norge og EU har tydelig kommunisert viktigheten av å realisere tidlige CO2-håndteringsprosjekter. Vår oppfatning er derfor at vi så snart som mulig, og i god tid før investeringsbeslutningene på Mongstad testsenter og på Kårstø, bør få klarering fra ESA på at statens investering i disse prosjektene er forenlig med statsstøttereglene i EØS-avtalen.
Så vil jeg si litt om EØS-finansieringsordningene etter 30. april 2009. Utvalget er godt kjent med EØS-finansieringsordningene som skal bidra til sosial og økonomisk utjevning i et utvidet Europa. Vi har hatt diskusjoner om forhandlingene om den siste avtalen bl.a. med Romania og Bulgaria. Norge har gitt og gir betydelig bidrag til utviklingen i disse landene innen miljø, energieffektivisering, forskning, helse og utdanning – for å nevne noen sentrale områder. Overføringene har også skapt grunnlag for nye samarbeidsrelasjoner mellom Norge og EUs nye medlemsland.
Formelt løper dagens ordninger fram til 30. april 2009.
EU har varslet at de har forventninger til fortsatte bidrag også etter 2009. Regjeringens grunnholdning er at Norge fortsatt skal bidra til økonomisk og sosial utjevning i et utvidet Europa – ikke fordi vi er juridisk forpliktet til det, men fordi det tjener grunnleggende norske interesser og er en del av vårt politiske ansvar.
Vi er i dialog med Island og Liechtenstein om dette. Jeg vil komme tilbake til Europautvalget med nærmere informasjon. Men la meg bare understreke at det vi har av signaler foreløpig, tyder på et særdeles høyt ambisjonsnivå fra visse deler av EUs medlemsland, så vi kan ikke forvente at dette blir en enkel forhandling, hvis vi med enkelhet mener at vi skal slippe så billig unna som mulig.
Så en omtale av datalagringsdirektivet, som har vært gjenstand for bred medieomtale i den senere tid. Jeg har tidligere orientert kort om direktivet, og jeg vil i dag omtale direktivets forhold til EØS-avtalen og videre framdrift.
Direktivets formål er å harmonisere lovgivningen til de enkelte medlemslandene når det gjelder plikt for tilbydere av offentlige elektroniske kommunikasjonsnett og –tjenester til å lagre definerte data framkommet ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Hensikten med datalagringen er å gi justismyndighetene et verktøy for å etterforske, avdekke og rettsforfølge alvorlig kriminalitet.
Hva skal så lagres? Trafikkdata, lokasjonsdata og abonnements/brukerdata som framkommer ved bruk av elektronisk kommunikasjon som fasttelefoni, mobiltelefoni og Internett, skal lagres. Dette er data som er nødvendig for å spore og identifisere kilder til en kommunikasjon, sted det er ringt fra og til, dato, tid og varighet av kommunikasjonen og data nødvendig for å identifisere type kommunikasjon og utstyr. Jeg vil understreke at innholdet i kommunikasjonen ikke skal lagres.
I dag er det ingen lovbestemt plikt for tilbyder til å lagre data framkommet ved elektronisk kommunikasjon i Norge. Tvert imot oppstiller lov om elektronisk kommunikasjon en sletteplikt. Tilbyderne har imidlertid gjennom konsesjoner utstedt av Datatilsynet rett til å lagre data til kommunikasjons- eller faktureringsformål. Som følge av dette lagres data vanligvis i tre til fem måneder. Etter ekomloven har tilbyderne en plikt til å tilrettelegge for lovlig innsyn fra politiet i forbindelse med etterforskning av kriminalitet. Politiet har kun rett til innsyn der det foreligger mistanke om straffbar handling og vilkårene i straffeprosessloven er oppfylt. Også Kredittilsynet har på visse vilkår hjemmel for innsyn i trafikkdata ved mistanke om brudd på verdipapirhandelloven.
Hva er nytt med dette direktivet? Dersom direktivet gjennomføres i norsk rett, vil det være nytt at alle tilbyderne blir pålagt å lagre en utvidet mengde data i lengre tid enn det som i dag gjøres av hensyn til egen forretning/drift. Direktivet overlater til nasjonale myndigheter å fastsette en lagringstid mellom seks og 24 måneder. Direktivet sier klart at tilbyderne kun skal lagre informasjon som de allerede har i sine systemer som en følge av de tjenestene de leverer. Informasjonen som eventuelt skal lagres, finnes altså hos tilbyderne i en viss periode helt uavhengig av om de får en lagringsplikt eller ikke. En lagringsplikt vil medføre en klargjøring av hvilken informasjon som skal være tilgjengelig hos alle tilbyderne, og hvor lenge den skal være tilgjengelig. For tilbyderne vil en lagringsplikt innebære at de må lagre informasjon for et annet formål, nemlig hensynet til kriminalitetsbekjempelse.
Politiet har allerede i dag tilgang til data som er lagret for fakturerings- og kommunikasjonsformål. Politiets rett til innsyn vil ikke bli utvidet som følge av en eventuell innføring av direktivet. Direktivet overlater til nasjonale myndigheter å fastsette de vilkår og prosedyrer som skal gjelde for politiets og påtalemyndighetens tilgang. Justisdepartementet ønsker en skjerping av straffeprosesslovens regler slik at rettssikkerheten til den enkelte blir enda bedre ivaretatt. Det legges ikke opp til at andre myndigheter eller private skal få tilgang. Tilbyderne vil på sin side kun ha rett til innsyn i data som er nødvendige av hensyn til egen forretningsvirksomhet. Dersom direktivet blir innført i Norge, vil Post- og teletilsynet og Datatilsynet ha ansvar for å føre tilsyn med at gjeldende regler om informasjonssikkerhet blir fulgt slik at dataene i størst mulig grad sikres mot misbruk. Regjeringen er opptatt av å gå grundig inn i de personvernmessige sidene ved direktivet, som det nå pågår debatt om.
Fristen for gjennomføring av direktivet i EU var 15. september 2007. Medlemsstatene kan utsette iverksettelsen når det gjelder internettaksess, IP-telefoni og e-post til 15. mars 2009. 16 medlemsland har bedt om slik utsettelse.
Hva er så forholdet til EØS-avtalen? Det har vært reist spørsmål ved om datalagringsdirektivet er EØS-relevant. Vurderingen tar utgangspunkt i om direktivet etter sitt innhold faller innenfor EØS-avtalens saklige virkeområde, og i hvilken grad direktivet påvirker konkurranseforholdene i EØS-området. Det må her tas med i vurderingen at EØS-avtalen inneholder flere beslektede rettsakter, og også rettsakter med kriminalitetsbekjempelse som formål.
Selv om det ikke er avgjørende, er det også av betydning hvilket rettsgrunnlag EU har benyttet i forbindelse med vedtakelsen av direktivet, og hvordan EU-siden vurderer spørsmålet om EØS-relevans. EU har vedtatt datalagringsdirektivet med hjemmel i bestemmelsene om det indre marked, noe som kan medføre at EU vil anse direktivet som EØS-relevant. Foreløpige signaler fra kommisjonen går også i retning av at EU anser direktivet som EØS-relevant.
Samtidig har Irland reist ugyldighetssøksmål for EF-domstolen med påstand om at direktivet skulle vært vedtatt med hjemmel i EUs justissamarbeid – såkalt søyle III. Søksmålet er rettet mot Rådet og Europaparlamentet, som formelt har vedtatt direktivet. Irland er ikke selv imot datalagring, og det er trolig prinsipielle grunner bak søksmålet. Irland var en av initiativtakerne til direktivet og har krav om tre års lagring i sin nasjonale lovgivning.
Selv om dommen fra EF-domstolen ikke vil være direkte bestemmende for direktivets EØS-relevans, vil både konklusjonen og premissene kunne være relevante for vurderingen. Dersom direktivet kjennes ugyldig, vil spørsmålet om EØS-innlemmelse bortfalle. Mye kan derfor tale for å avvente endelig stillingtaken til en eventuell innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen til EF-domstolens dom foreligger. Dette spørsmålet må vi imidlertid vurdere sammen med øvrige parter i EØS-samarbeidet.
Regjeringen vil drøfte datalagringsdirektivet om kort tid, herunder hvorvidt det er ønskelig å sende ut på høring et forslag til hvordan regler om lagringsplikt kan innføres i norsk rett. En eventuell høring kan i så fall bidra til å klarlegge norske interesser ytterligere, men vi vil holde utvalget løpende orientert om de vurderingene.
Så noen ord om REACH – EUs regelverk om registrering, vurdering og godkjenning og begrensning av kjemikalier og opprettelse av et kjemikaliebyrå, som vi har omtalt flere ganger i dette forum. Det er ventet at EØS-komiteen i sitt møte 14. mars 2008 – altså om to dager – vil treffe beslutning om å innlemme REACH-forordningen i EØS-avtalen.
Rettsaktens formål er som kjent å oppnå bedre beskyttelse av helse og miljø ved å få bedre kontroll med produksjon, import, bruk og utslipp av kjemiske stoffer. Det er også en målsetting med REACH å opprettholde og forbedre konkurranseevnen til den europeiske industrien og sikre fri omsetning av stoffer i det indre marked. Hensynet til dyrebeskyttelse er også sentralt i REACH, ved at dyreforsøk skal begrenses og unngås hvis mulig. Ved tilslutning til forordningen vil Norge også bli deltaker i et særskilt EU-byrå for kjemikalier – European Chemical Agency – ECHA.
Beslutningen i EØS-komiteen vil bli tatt med forbehold om Stortingets samtykke, og det vil bli fremmet en proposisjon om dette i etterkant av beslutningen. Det er viktig at proposisjonen kan bli behandlet i Stortinget i god tid før 1. juni 2008, slik at alle formaliteter er på plass når preregistreringen av kjemikalier i henhold til forordningen starter pr. denne dato.
Morten Høglund (FrP): Kun to kommentarer: Jeg vil takke for redegjørelsen og vil få lov til å kommentere finansieringsmekanismen og de forhandlingene som utenriksministeren nå varsler vil starte, og som kan bli tøffe. Som vi tidligere har tatt opp, ønsker vi at vi kunne kommet i en situasjon hvor vi baserte oss på tildeling etter type objektive kriterier for hvilke land og eventuelt regioner som sluses inn i et slikt system, og ikke minst prøve å sluse noen ut etter hvert som velstanden i disse landene øker. Jeg tror viljen hos enkelte både politisk i Norge og blant andre vil være større hvis noe slikt skulle skje.
Datalagringsdirektivet har vi en kritisk holdning til, og vi imøteser eventuelle diskusjoner med Regjeringen fremover på det spørsmålet.
Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg takker utenriksministeren for en grundig og viktig redegjørelse. Jeg har spørsmål til det som går på finansieringsordningene. Jeg skjønner at vi står overfor en ny runde med betydelig press. Det som slår meg, er at Norge kunne være mye bedre på å markedsføre hva vi faktisk gjør, hva vi faktisk bidrar med gjennom disse finansieringsmekanismene. Det er svært lite kjent både i Norge og ute, også i de landene som man faktisk bidrar til – omfanget og andelen når det gjelder Norges bidrag her. Så det får være en oppfordring.
Når det gjelder datalagringsdirektivet, er vi meget skeptiske til det. Jeg vil jo bare støtte utenriksministeren i det å gjøre en meget grundig og kritisk vurdering av EØS-relevansen i første omgang, og så får en komme tilbake til spørsmålet om hva som er alternative implementeringsmuligheter, hvis det er slik at vi må implementere det. Men jeg støtter at man går forsiktig fram, at man nærmer seg dette kritisk i forhold til å unngå en vidtrekkende binding for Norge.
Når det gjelder den energipolitiske delen av redegjørelsen, var den viktig og omfattende og hadde vel egentlig forsvart både olje- og energiministerens og komiteens tilstedeværelse i dette møtet. Men jeg vil bare høre med utenriksministeren om hans vurdering av dette som går på CCS, om han vurderer det slik at det er gode muligheter for at det vi har på gang, blir klarert i ESA innen rimelig tid, slik at en unngår at det i hvert fall bidrar til å stikke kjepper i hjulene for de viktige prosjektene.
Finn Martin Vallersnes (H): Bare noen få kommentarer fra vår side: Det gjelder først de finansielle mekanismene. Min kommentar går på noe av det samme som Høglund nevnte. Jeg husker fra forrige runde at vi hadde en del diskusjon om kriteriene og i hvilken grad vi hadde mulighet for å påvirke dem, og det skjønner jeg at det ble gjort betydelige forsøk på også. Så spørsmålet nå er jo om en ser det som en diskusjon på ny om volumet, eller om det gir en foranledning til å gå inn på en diskusjon om kriteriene på ny. Det ville vært ønskelig, for vi har jo egentlig en litt annen forhandlingsposisjon denne gangen, skulle jeg tro – om det gikk an å få en kommentar på det. Og i den grad det blir en diskusjon om kriteriene på ny, er jeg enig med Høglund i at jo mer objektive de er, jo bedre.
Den andre kommentaren går på datalagringsdirektivet. Det er en komplisert sak. Det er mange meninger om dette, det er sikkert en god del behov for mer informasjon. Det at en nå vil avvente de formelle avklaringene i forhold til domstolen, gir oss en anledning til å tenke oss om i mellomtiden og gjøre oss bedre kjent med dette, så min oppfordring må jo da bare være at en benytter denne anledningen også til å sørge for at Stortinget på sin side får tilført den informasjonen som er mulig.
Ågot Valle (SV): Også jeg vil takke for en grundig og god redegjørelse på veldig viktige områder. Jeg har også lyst til å knytte noen kommentarer til datalagringsdirektivet. Det har jo blitt en veldig viktig debatt i Norge på grunnlag av dette og de problemene som reiser seg rundt det. Jeg vil ikke legge skjul på at det i SV er betydelige bekymringer og svært kritiske tilnærminger, for å si det på den måten, til dette datalagringsdirektivet, men jeg synes det er veldig bra at Regjeringa og utenriksministeren nærmer seg dette med en viss distanse, som Høybråten sa, og at en avventer dommen etter det søksmålet som Irland har reist, og går grundig inn i personvernproblematikken, som utenriksministeren sa.
Jeg har lyst til å nevne en annen ting kort – vi kan jo komme tilbake til det i neste sak – og det går på REACH. Det er bra at vi går inn i det, fordi det vil hjelpe oss til å teste nye kjemiske stoffer, men på samme tid oppfatter vi jo dette som et minimumsdirektiv, som gjør at vi fritt kan stille strengere krav til stoffer når våre faglige myndigheter mener at felleskravene er for svake. Det har vi jo gjort tidligere, og jeg går ut fra at den praksisen vil fortsette.
Svein Roald Hansen (A): Jeg slutter meg til det de andre sier om redegjørelsen. Jeg har et spørsmål når det gjelder datalagringsdirektivet, hvis nå EF-domstolen skulle komme til at det burde vært vedtatt ikke etter EØS-regelverket, men etter Schengen-regelverket, som Irland krever. Det er jo et regelverk hvor vi er med, og hvor vi har sluttet oss til ulike elementer etter hvert som de har oppstått. Jeg bare lurer på om det kan gjøres noen vurderinger rundt hvilke konsekvenser det i så fall kan få, om det ligger noen klausuler i disse avtalene som gjør at det blir vanskeligere for oss å ta del i det samarbeidet når det gjelder bekjempelse av kriminalitet og alt som ligger der. Det er jo det området som nå utvikles sterkest mellom EU-landene. Ellers er jeg enig i det som er sagt om kritisk tilnærming. Det er mulig det er klokt å avvente dommen for å se hvordan dette eventuelt skal håndteres.
Så har jeg bare et spørsmål i tilknytning til de økonomiske mekanismene. Som utenriksministeren understreket, og som vi i enhver sammenheng pleier å si, er vi ikke juridisk forpliktet til å fortsette dem. Da vil jeg bare reise problemstillingen: Hvis vi, som det er uttrykt her, går i retning av et ønske om objektive kriterier, nærmer vi oss da en situasjon der vi glir inn i noe som kan være juridisk forpliktende? Ligger det en liten revefelle der? – Bare så vi har med oss det i vurderingen.
Øystein Djupedal (SV): Takk til utenriksministeren for redegjørelsen!
I forlengelsen av det som Svein Roald Hansen tar opp, og bare for å få det utdypet: Volumet på bidraget er selvfølgelig er gjenstand for diskusjon og forhandling. Men betyr det at fordelingen mellom landene også er det? Det er vel ingen tvil om at hvis vi skulle ha fordelt de pengene vi i dag gir, ville vi gitt mindre til Polen og mer til Romania – eller sagt på en veldig klar måte: Hvis man ikke diskuterer volumet som sådan, men innretningen på det. Jeg vil be utenriksministeren kommentere om det ut fra kriterier finnes muligheter, for at det er andre land som faktisk ville ha mer bruk for pengene enn f.eks. Polen, som definitivt har kommet på et langt høyere nivå i dag enn da vi inngikk avtalen med Polen.
Det andre poenget som jeg ber utenriksministeren gi en vurdering av, er at det i de avtalene vi har i dag, ligger noen gjensidighetsmekanismer. Jeg har selv hatt gleden av å forhandle fram en forskningsavtale med Polen, som har vært til gjensidig glede og berikelse. Man vil også med de pengene som Polen får fra oss, forhandle fram en avtale om doktorgradsutveksling. Dette bidrar til utvikling i de land vi samarbeider med, ikke minst i Polen. Dette er en relativt liten volummessig del av de store pengene, men kan likevel være viktig for våre institusjoner, våre doktorgradskandidater, eller hva det måtte være. Her er det bare å bruke kreativitet og finne ut hva slags utveksling man kan ha på ulike felt. Er det noe vi kan bake inn i dette, slik at vi får litt gjensidig berikelse og utveksling av akademisk kraft? Det er bestandig godt for et land.
Det siste poenget mitt gjelder det samme som Ågot Valle tok opp, nemlig REACH. Jeg forstår deg dit hen at proposisjonen skal legges fram for Stortinget om kort tid. Hvis den skal sluttbehandles i Stortinget i god tid før 1. juni, betyr det at proposisjonen nesten må være ferdigskrevet. Er det da slik å forstå, som Ågot Valle sier, at dette er et minimumsregelverk, og at Norge står fritt, i den grad vi selv mener det, til å kunne ha et strengere regelverk for kjemikalier der vi ønsker det? Hvis det kan bekreftes, er det i så måte en svært god ting.
Vidar Bjørnstad (A): Først takk til utenriksministeren for en god redegjørelse. Jeg slutter meg til det andre har sagt.
Når det gjelder bidraget og medfinansieringsordningen, er grunnholdningen vår at vi fortsatt bør bidra som resten av Europa, uten å være medlem av EU.
Jeg har lyst til å understreke noe vi har vært opptatt av i innstillingene fra utenrikskomiteen, at endringene i de nye avtalene med Romania og Bulgaria, gjorde at man sikret seg den bilaterale kontakten og det forpliktende samarbeidet mellom de nye EU-landene og Norge. Tidligere var det mye på mottakerlandenes premisser, uten at man hadde noen mulighet for – la oss si – styring fra norsk side. Jeg synes de nye avtalene er bedre i formen nettopp for å knytte de kontaktene vi er ute etter, men samtidig må vi selvsagt legge til grunn mottakerlandenes ønsker. Det har vært en lang innkjøringsfase for disse finansieringsordningene i forhold til de ti, men jeg håper at det går lettere nå, når man har en god del erfaring å bygge på.
Jeg er også interessert i å høre om man foreløpig vet om alle landene som tidligere var med på finansieringsordningene, også blir med i den nye runden.
Så gjelder det datalagringsdirektivet. Etter å ha hørt bakgrunn og innhold, og at det er en kritisk diskusjon i det norske samfunnet og blant organisasjonene, har jeg forstått det slik at man avventer om direktivet i det hele tatt er relevant for EØS-avtalen, om det er relevant i forhold til Schengen- og justissamarbeidet, eller om man på eget initiativ, uavhengig av dette, skal sende ut på høring noe Norge uansett må ta stilling til.
Marit Nybakk (A): Jeg vil også slutte meg til rosen av utenriksministeren for hans grundige redegjørelse.
Bare en kort kommentar om REACH, som også et par andre har tatt opp. Det er noe vi har hatt oppe i dette utvalget flere ganger tidligere. Hvis jeg husker rett, er dette et system som kommer til å regulere ca. 30 000 kjemikalier. Det er altså et omfattende regelverk, som inneholder forbud mot enkelte bruksområder og totalforbud av enkelte stoffer.
Det jeg mener vi har diskutert her tidligere, er det spørsmålet som både Djupedal og Ågot Valle reiste, om vi kan ha nasjonale regler som er strengere, og som kan videreføres. Kan utenriksministeren bekrefte det? Det er i og for seg det samme spørsmålet som har blitt tatt opp av de to andre.
Bent Høie (H): Jeg har et spørsmål knyttet til datalagringsdirektivet.
Slik jeg forstår det, er hensikten med datalagringen, uavhengig av om direktivet blir forankret i EØS eller i Schengen, bekjempelse av alvorlig kriminalitet. Jeg lurer på hvilke vurderinger som er gjort fra Regjeringens side om hvilke konsekvenser det kan ha for norsk lovgivning knyttet til personregisterlovgivning, når hensikten med lagringen er bekjempelse av alvorlig kriminalitet. Direktivet gir et grunnlag for å lagre opplysninger om hele befolkningen, uavhengig av om det er noen som helst sammenheng mellom grunnlaget for og hensikten med lagringen. Jeg oppfatter at det vil være et klart brudd på det som er norsk rett i dag.
Fung. leder: Jeg har et par oppfølgingsspørsmål – og den tradisjonelle etterlysningen. Kanskje folk allerede vet hva jeg kommer til å spørre om.
I det forrige møtet hadde vi en diskusjon om de nye direktivene og hele pakken om energi og klima. Det var vel en forventning om at vi i dette møtet ville få en redegjørelse om hvilke konsekvenser denne pakken ville ha for norsk næringsliv, for klimaforliket og for hvor veien går videre, særlig tatt i betraktning at dette utvalget også skal brifes om substansen i de saker man tar opp, om det er problematisk for norske forhold eller ikke. Det jeg registrerer, er på en måte at det er CO2-håndtering på Mongstad og regelverket der som det nå er lagt vekt på. Betyr det at det ikke eksisterer andre deler i klimapakken i EU som oppfattes som problematiske for norske myndigheter? Jeg synes Stortinget burde få en litt dypere gjennomgang av dette – og litt raskere, for å si det slik. Jeg trodde at energiministeren hadde kommet på dette møtet, slik at vi hadde fått en gjennomgang nå. Det var de forventningene som ble lagt i det forrige møtet. Pr. dags dato kan vi ikke forholde oss til hvordan klimapakken i EU gir utslag for norske forhold, for det er ikke Stortinget informert om fra Regjeringens side. Jeg skjønner at dette er stort og komplisert, men skal dynamikken fungere, må vi få det på plass.
Jeg opplever at man i mange kretser diskuterer spørsmål knyttet til veto. Datalagringsdirektivet er bl.a. ett av temaene. Mange utradisjonelle partier har også drøftet spørsmålet om veto, ikke bare de tradisjonelle. Jeg føler at det er et behov for at vi gjennomgår litt mer systematisk hva veto i ulike saker betyr. Jeg har tidligere hatt noen skriftlige spørrerunder med utenriksministeren om dette. Jeg synes at en ganske vesentlig del av den offentlige debatten bør dreie seg om hva det betyr å legge ned veto, hvilke reaksjonsmuligheter foreligger, og hvordan de institusjonelle tingene fungerer i EØS-avtalen, slik at man har litt klarere for seg hva det vil bety hvis vi kommer med reaksjoner. Min utfordring til Regjeringen er at man faktisk setter i gang en slik type arbeid, og klargjør litt mer hva man kan anta vil være reaksjonene på ulike områder.
Så til etterlysningen: Når får vi tjenestedirektivet?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Takk for gode spørsmål.
La meg bare gjenta, slik at det ikke er noen tvil om det, at vi neste gang vil sørge for at dere får en disposisjon om innlegget, som kan brukes som bakgrunn for forberedelser. Jeg opplever at det nå kom mange gode og relevante spørsmål. Jeg skal etter beste evne forsøke å svare på dem.
Når det gjelder finansieringsordningene, først til volum: Jeg tror holdningen er at EU ser at de har en kilde der de kan hente penger. De har et politisk utgangspunkt som gjør det mulig å fremme et krav, og det kommer til å bli fremmet. De som har meste å hente, fremmer selvfølgelig krav med størst tyngde. Så enkelt er det.
Så kunne man komplisere det lite grann. Vi mener å ha en betydelig forståelse hos tyskerne for at det å slippe dette helt løst, ikke vil tjene samarbeidet. Vi prøver å bygge opp en allianse, slik at vi har noen allierte. Det er ikke mange av EU-landene som strukturelt er på Norges side i debatten om å begrense de norske bidragene i volum. Dette er svaret på det første spørsmålet. Men vi kommer til å insistere veldig hardt på objektive kriterier.
Jeg erfarte fra den runden jeg var ansvarlig for – den forrige regjeringen var ansvarlig for de ti, og jeg var ansvarlig for de to – at man, som i veldig mange andre saker, kan bruke objektive kriterier og komme fram til veldig ulike tall. Det var jo slik i vår forhandlingsrunde om Romania og Bulgaria at vi gjorde objektive beregninger som vi la inn i forhandlingene. Vi kom til et langt lavere – et radikalt lavere – tall enn det EU gjorde i sine objektive kriterier. Jeg tror at vi i arbeidet med å forberede oss denne gangen, må komme med noe i retning av at vi ikke skal påta oss en større byrde enn tilsvarende EU-land. Et ikke-medlem burde tvert imot ligge noe under, men det er heller ingen rungende forståelse for det resonnementet. Det er noe vi må arbeide med så godt vi kan.
Punkt to: Gjelder den samme gruppen land? Det er et veldig interessant spørsmål. Alle land som får i dag, vil kjempe knallhardt for å beholde, men internt i EU er det også en diskusjon om at f.eks. Hellas og Spania kan være på vei ut av de objektive kriteriene som skulle gi dem rett til å få såkalte ”cohesion”-penger i EU. Jeg tror det er en oppvask EU-landene må ta. Det er krevende for oss å si at vi vil peke på de landene og ikke på de landene, for jeg tror ikke det kommer til å endre på beløpet. Det blir eventuelt færre land med større andel, eller hvis det er flere land, blir det mindre på hver.
Også fordelingsnøkkelen er noe som EU langt på vei vil være førende på. Jeg ser poenget når det gjelder Polen, og det er absolutt relevant. Det kunne være andre land som kunne trenge det bedre, men der tror jeg ikke vi har et veldig godt utgangspunkt for å kunne påvirke det.
Det vi derimot har et godt utgangspunkt for å påvirke, og som jeg har forsøkt i alle mine samtaler med kommisjonen å argumentere for, er at det må være en større grad av partnerskap i midlene, altså når Norge betaler midler inn, må det være relevans for Norge. Der var Romania- og Bulgaria-avtalene et skritt framover. De er sånn sett mer fokuserte, mer gjensidige. Djupedal har helt rett i at forskningsavtalen med Polen er et eksempel på at det er et betydelig rom innenfor dette, hvis vi er kreative, og det må vi være mer. Det vil vi forsøke å jobbe med, å velge ut områder, snevre inn og ha en større grad av gjensidig interesse.
Så vil jeg gi Høybråten rett i at det er viktig å arbeide for å utbre informasjon om disse ordningene, både hjemme og ute. Vi har i morgen en stor partnerskapskonferanse i Oslo, som fokuserer på de partnerskapsdelene, altså der hvor det også er en norsk aktør inne. Omtrent 20 pst. av midlene er til nå på det nivået. Det høres lavt ut, men det er egentlig veldig bra i forhold til hva som var utgangspunktet, for det har vært tungt å informere norske miljøer om de mulighetene som ligger her.
I parentes bemerket – jeg kan ta som eksempel at da jeg selv var leder i Røde Kors, forsøkte vi å se om Røde Kors kunne søke på avtaler med de baltiske Røde Kors-foreningene innenfor sivilt samfunn. Da måtte de søke om midlene som eventuelt kunne innbefatte samarbeid. Det fikk vi ikke til fordi det var ikke mulig å få det etablert med de foreningene der nede. Det var ikke attraktivt nok. Det viser bare at det er et komplisert bilde, men vi må arbeide med det.
Vi forsøker nå, jeg tror med større hell nå, å informere om ordningene ute. Vi har godt informasjonsmateriale. Det ligger godt tilgjengelig på nettet. Ambassadene er veldig tydelige på det i de landene som mottar, med godt oppdatert informasjonsmateriale. Vi forsøker også å være ute med den informasjonen på alle naturlige steder hvor det er potensielle, norske aktører. Men det er selvfølgelig en oppfordring vi tar med oss, at det kan gjøres bedre.
La meg gjenta at det er krevende å komme fram til et objektivt kriterium for hva forskjellen er når du er EØS-medlem eller EU-medlem, for hva du skal bidra med. Men vi jobber iallfall med det, og våre beste folk på regnemaskinen er med på å gjøre den jobben.
Så til datalagringsdirektivet. Da vil jeg begynne med det som Høie er inne på, at det er et direktiv som er laget ut fra et antatt behov i kriminalitetsforebyggende arbeid. Det er der dette begynner, og som vi må gå i gang med å analysere. Så er det viktig at det har en annen tilnærming enn det vi har, også i forhold til eksisterende norsk lovgivning. Men det er ikke et direktiv som primært, slik jeg forstår det, er ment å gjøre livet vanskeligere for folk. Det er fordi man ser at kriminaliteten tar nye veier, og det kreves nye virkemidler. Ikke desto mindre reiser det en lang rekke spørsmål. Jeg oppfatter det slik at det er støtte til Regjeringens holdning om å avvente rettsgrunnlaget, og det er viktig i alle fall, men også støtte til å starte en intern vurdering av hva dette betyr. Det kommer vi til å begynne med.
Om dette blir Schengen-søyle eller indre marked-søyle, tror jeg det er riktig å si at det ikke er avgjørende for om det er relevant for oss. I tillegg kommer jo, og det må vi forberede oss på, at med Lisboa-traktaten forsvinner søylene. En av utfordringene for EØS-avtalen i dette nye samarbeidet er at det blir noen nye utfordringer når det gjelder hvordan vi definerer hva som er EØS-relevant eller ikke.
Jeg tror, som også Høie er inne på, at vi må kartlegge hva betydningen for dette er, og det kan vi egentlig begynne med nå i det små, for jeg tror det er ganske sannsynlig at EU kommer til å se dette som EØS-relevant.
Så til lederens spørsmål om veto. Det er et godt spørsmål. Jeg kunne jo gitt et svar på det over den lesningen vi har nå, og det tror jeg er noe som vi alle er kjent med, hva som ligger i EØS-avtalen, hva som ligger av prosess. Det er ment å være det siste tiltaket på en ganske lang, allerede etablert vei med konfliktløsningsmodeller for dem som har problemer. Men hva er den andre siden av medaljen? Det er ofte det som blir diskutert. Så vi kan godt sette av en seanse i denne sal, eller jeg kan gjøre det i min redegjørelse i Stortinget, men jeg tror kanskje det egner seg bedre her, til å problematisere det forholdet.
Så til energi. Der vil jeg si, som jeg sa i mitt innlegg her om konsekvensene for Norge, at det er slik at det regelverket som springer ut av pakken, altså de direktivene som følger av pakken, er ennå til behandling. EU jobber fortsatt med dette. Vi må ha behandling hos oss i forhold til det som er prosesser i EØS, og derfor kommer vi til å komme grundig tilbake med redegjørelse av de detaljerte virkningene for Norge og norsk næringsliv av klima- og energipolitikken. Derfor er det egentlig ikke mulighet nå for annet enn å gi informasjon om innholdet i pakken, og det drøftes på toppmøtet i EU i disse dager. Det kommer til å bli et helt klart konflikttema i EU. Det er ikke noen tvil om det, ikke minst fordelingsbitene.
Det er også et element som jeg ikke omtalte i mitt innlegg, nemlig de endringene som kan komme i kvotedirektivet, altså ”mission trading”-systemet til EU, som følge av pakken. Det får relevans for oss. Hvilke konsekvenser det får for oss som nå slutter oss til dette systemet, gjenstår ennå å gå nærmere inn på. Det må vi også gå inn på i nødvendig høringssammenheng.
Vår oppfatning er at CCS-arbeidet vårt går i riktig spor. Jeg tror vi er kommet i gang med gode prosesser med EU, etter at vi ble klar over den utfordringen som kunne ligget her. Vi er i en gjennomføringsfase, mens EU er i en planleggingsfase og har definert disse 12–15 CCS-pilotprosjektene. Situasjonen er jo ganske interessant, for nå får ESA et nybrottsarbeid å gjøre på bakgrunn av Mongstad og Kårstø. Så ESA som normalt ser hen til kommisjonens vurderinger, vil nå kanskje komme litt mer i front, og det vil bli en interessant rettslig situasjon.
Som jeg sa, har vi god kontakt med ESA, både skriftlig og muntlig. Vi har en arbeidsgruppe, men noen avgjørelse er ikke tatt ennå. Men vi mener at vi har argumentert godt for dette og demonstrert at disse prosjektene bør tilfredsstille unntaksbestemmelsene i statsstøttereglene. Vi har i notifikasjonene pekt på at vi mener at unntak bør kunne gis dersom prosjektet er av allmenn europeisk interesse. Jeg mener at det vi hører fra EU i disse dager, trekker i den retning, og de har også stor økonomisk verdi. Begge de kriteriene bør vi kunne argumentere godt for.
Til sist når det gjelder REACH, så er det helt riktig at dette er et viktig direktiv. Vi har jo ikke hatt grundige diskusjoner om det. Jeg tror at en skeptisk holdning ble snudd til at dette også kunne være i Norges interesse, og det er riktig, som det ble sagt fra flere, at dette er minimumsregler. Vi har inne i det vi nå fremmer – om få dager kommer det framlegget – tilpasningsformuleringer for hva vi kan gjøre for å ha strengere regler. Men det gjelder det samme her som ellers i dette store EØS-regelverket, at vi kan ikke innføre strengere regler med det formål å beskytte norsk industri og norske varer, men vi kan gjøre det ut fra å beskytte mennesker og miljø og den type formål.
Når det gjelder tjenestedirektivet, så er svaret det samme på det spørsmålet jeg har fått: Det kommer vi grundig tilbake til.
Fung. leder: Da er vi ferdige med sak nr. 1, og vi er kommet til neste punkt på dagsordenen.
Sak nr. 2
Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 14. mars 2008.
Fung. leder: Er det noen som ber om ordet?
Ågot Valle (SV): Jeg har en betraktning – så får jeg se om det blir et spørsmål ut av det – når det gjelder likestilling, og som vi finner på side 5 i det heftet som vi har fått.
Det er jo slik at formålet med det direktivet, sies det i saksframlegget, er å forenkle og modernisere regelverket, og en slår sammen flere direktiv til ett. Men på samme tid er det viktig å si at i EUs likestillingsarbeid ligger det til grunn en mye mer mekanisk forståelse av likestilling enn det norsk tradisjon har bygd på, og at det fremdeles vil være umulig å gripe inn dersom kvinner som gruppe trenger spesielle tiltak. Da minner jeg om det som f.eks. skjedde med de øremerkete post.doc.-stillingene på Universitetet i Oslo.
Det er også slik at ESA med stor nidkjærhet følger opp dette og med kanskje større ressurser enn det som ligger i EF-domstolen. Men spørsmålet mitt blir da: På hvilken måte jobber vi for å få til en større forståelse, lik den vi har i Norge, av jobbinga med likestilling?
Steinar Gullvåg (A): Min kommentar går egentlig på et av Samferdselsdepartementets arbeidsområder, og det gjelder det tredje førerkortdirektivet, som faktisk fører til en betydelig omlegging av førerkortordningen i Norge. Førerretten må fornyes hvert tiende år. Rask hoderegning viser at norske trafikanter påføres en utgift på mellom 40 mill. kr og 50 mill. kr i året som følge av fornyelse av førerkortet.
Nå er dette en administrativ forføyning, men jeg går ut fra at siden det er slik at det er opp til medlemslandene å innføre bestemmelser omkring fornyelsen av førerkortet, kan man også bestemme hvorvidt det skal kreves helseattest, eller om det skal kreves prøver av ulike slag. Dessuten er det slik at de ulike førerkortgruppene vil få nye bestemmelser, og jeg vil tro at det vil påvirke også opplæringsinnsatsen på disse områdene. Når dette nå skal ut på høring, og det skal det jo, og høringsgrunnen skal konkluderes, vil jeg anmode om at vi på et egnet tidspunkt kan få et samlet forelegg for Stortinget med en gjennomgang av førerretten og førerkortopplæringen.
Fung. leder: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.
Nå har jeg tenkt å stenge, så hvis noen tenker på oppfølgingsspørsmål, blir det ikke anledning til det fordi vi må ned i salen.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg merker meg Ågot Valles kommentar. Spørsmålet hennes var presist: Hva kan vi gjøre for å få mest mulig gjennomslag for norsk likestilling i Europa og EU? Mitt svar på det vil være i strid med Soria Moria-erklæringen. Jeg vil ikke fremme det nå, men det vil være å drive bredt påvirkningsarbeid i alle de organene vi kan slippe til i, for å si det slik.
Så merker jeg meg også Gullvågs kommentar. Dette får konsekvenser for Norge, men jeg merker meg det som er sagt, og vil ta det med tilbake.
Fung. leder: Da hever vi møtet.
Møtet hevet kl. 09.55.