Leiaren: Då gjev eg ordet til arbeids- og inkluderingsministeren.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg vil konsentrere min redegjørelse om fri bevegelighet for personer med hovedvekt på direktiv 2004/38/EF om unionsborgere, dvs. statsborgere i et EØS-land, og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium. Det er aktuelt å orientere om dette fordi vi regner med at EØS-komiteen vil vedta å innlemme dette direktivet i EØS-avtalen på sitt møte 7. desember i år. Det er også naturlig å si noe om forberedelsene for å kunne iverksette direktivets innhold i Norge. Direktivet inngår som en viktig brikke i arbeidet med å legge til rette for arbeidsmigrasjon innenfor det europeiske arbeidsmarkedet, et tema Stortinget vil få en utførlig gjennomgang av i Regjeringens melding om arbeidsinnvandring.

Gjennomføring av en slik beslutning i EØS-komiteen i norsk rett vil kreve lovendring. Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning er derfor nødvendig. Det vil på vanlig måte bli fremmet en egen stortingsproposisjon om dette når EØS-komiteens vedtak foreligger. Vi vil etter en høringsrunde fremme en odelstingsproposisjon med nødvendige lovforslag. Jeg kommer tilbake til det.

Direktivet omhandler retten til å ferdes og oppholde seg fritt i medlemsstatene for EØS-borgere og deres familiemedlemmer. Direktivet innebærer at man nå har en samlet rettsakt som regulerer fri personbevegelighet, i stedet for mange forskjellige forordninger og direktiver basert på ulike grunnlag for opphold. Konkret endres en rådsforordning, og ni direktiver og en kommisjonsforordning oppheves.

Praksis fra EF-domstolen opp gjennom årene er også tatt inn i direktivet. Rettstilstanden framstår dermed som mer oversiktlig og enklere å følge opp både for privatpersoner og myndighetene i de ulike landene.

Direktivet innebærer en videreutvikling av rettigheter som allerede følger av EØS-avtalen, og innfører også helt nye ordninger. Det siste gjelder særlig ordningen med permanent oppholdsrett for alle EØS-borgere og deres familiemedlemmer – uavhengig av nasjonalitet. Varig oppholdsrett oppnås etter fem års forutgående lovlig opphold i vertslandet. I løpet av disse fem forutgående årene må EØS-borgeren oppfylle kravene for å få rett til opphold, enten det er som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, tjenesteyter, selvforsørgende eller student. Som i dag er rettighetene til EØS-borgerens familiemedlemmer avledet av EØS-borgerens. Dette innebærer at dersom EØS-borgeren ikke har rett til opphold, eller retten bortfaller, vil heller ikke familiemedlemmene ha rett til å oppholde seg i vertslandet.

Permanent oppholdsrett er ikke ukjent i norsk rett. I noen bestemte tilfeller får arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer også i dag rett til varig opphold. Disse tilfellene er knyttet opp mot forhold som er skjedd mens de aktuelle borgerne har vært i Norge, slik som ved yrkesskade, arbeidsuførhet, oppnådd pensjonsalder o.l. Da er det ikke noe krav om fem års forutgående lovlig opphold i vertslandet. Reglene ved yrkesskade mv. videreføres i direktivet for EØS-arbeidstakere, de selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer. Det nye er altså at også andre EØS-personer og deres familiemedlemmer på generell basis får rett til varig opphold etter fem år.

Direktivet innfører også enkelte nye rettigheter til familiemedlemmer ved EØS-borgerens død eller utreise og ved opphør av ekteskap eller partnerskap. Gjennomgående stilles det krav om for en slik rett at familiemedlemmene oppholder seg lovlig i vertslandet. Ikke alle rettighetene gis tredjelandsborgere, og generelt stilles det strengere krav til familiemedlemmer som er tredjelandsborgere enn familiemedlemmer som selv er EØS-borgere.

En annen viktig side ved direktivet gjelder forenklinger. Administrative formaliteter er redusert sammenliknet med tidligere. Direktivet fjerner systemet med utstedelse av oppholdstillatelser for opphold utover tre måneder og åpner opp for innføring av en registreringsordning for EØS-borgere. For tredjelandsborgere som omfattes av direktivet på grunn av familietilknytning til EØS-borgere, innføres en ordning med oppholdskort som erstatning for dagens ordning med oppholdstillatelser. Disse administrative endringene innebærer klare forenklinger i forhold til i dag. Manglende registreringsbevis eller oppholdskort vil ikke ha betydning for retten til opphold. Oppholdsretten vil fortsatt reguleres av vilkårene for opphold og ikke av om oppholdsretten er formalisert i et registreringsbevis eller et oppholdskort.

Det er bare EØS-relevante rettsakter fra EU som skal innlemmes i EØS-avtalen. Dette direktivet med bestemmelser om rett til å ferdes og oppholde seg fritt omhandler en av våre kjerneforpliktelser etter EØS-avtalen. EØS-relevansen kompliseres likevel noe ved at direktivet knytter retten til fri bevegelighet av personer til EUs regler om unionsborgerskap.

Reglene om unionsborgerskap ble innført ved Maastricht-avtalen og er ikke en del av EØS-avtalen. Begrepet ”unionsborger” refererer seg både til visse politiske rettigheter for et medlemslands borger, f.eks. stemmerett ved lokalvalg, og retten til fri bevegelighet som en del av et felles marked. De politiske rettighetene faller helt klart utenfor EØS-avtalen, mens retten til fri bevegelighet er åpenbart innenfor.

En nærmere gjennomgang viser at direktivet regulerer reglene for fri bevegelighet av personer og ikke spørsmål om unionsborgerens politiske rettigheter. ”Unionsborger” brukes som en fellesbetegnelse på den personkrets, altså arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende, student eller selvforsørgende personer, som omfattes av den frie bevegeligheten, dvs. samme personkrets som faller inn under EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet av personer.

De elementene i direktivet som samler og erstatter gjeldende rettsakter om fri bevegelighet av personer, anses naturlig nok å være relevante for våre EØS-forpliktelser. Begrepet ”unionsborger” skal forstås som ”statsborger av et EØS-land”.

EØS/EFTA og kommisjonen er enig i løsningen her. Det er også enighet om at EØS-avtalen ikke omhandler innvandringspolitikk. Rettigheter for tredjelandsborgere faller utenfor avtalen, med mindre disse er familiemedlemmer til en EØS-borger. Det at enkelte rettigheter for tredjelandsborgere går noe lenger i dette direktivet, rokker ikke ved EØS-avtalens utgangspunkt.

Gjennomføringen i norsk rett vil kreve endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften, jf. ovenfor om bl.a. EØS-borgeres og deres familiemedlemmers rett til permanent opphold etter fem års sammenhengende, lovlig opphold i landet, bortfall av kravet om oppholdstillatelser mv.

Det er tatt hensyn til kommende behov for lovendringer i forslaget til ny utlendingslov som ble lagt fram for Stortinget i juni i år, Ot.prp. nr. 75 for 2006-2007 Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). Arbeidet med å utforme regelverk til et nytt kapittel 13 i lovforslaget er påbegynt. Et høringsnotat er sendt ut med frist for uttalelser i slutten av januar. Jeg vil deretter fremme en odelstingsproposisjon for Stortinget med mulighet for behandling i løpet av vårsesjonen.

Direktiv 2004/38, som jeg nå har redegjort for, er i stor grad en rydding i eksisterende regler for fri bevegelighet av personer i EØS-området.

Samtidig skjer det også i EU en drøfting av arbeidskraftinnvandring fra tredjeland. Som kjent er migrasjon fra tredjeland ikke en del av EØS-avtalen, og direktiv på dette feltet får ikke virkning for EØS-området. Ettersom det felles arbeidsmarkedet i EØS er av stor viktighet for Norge, vil vi følge denne saken nøye. EU-landenes regulering vil ha stor betydning når vi i Norge skal utforme våre regler. Jeg vil derfor avslutningsvis kort gjengi hovedinnholdet i et direktivforslag om arbeidskraftinnvandring, en såkalt ”EU Blue Card-ordning”, som kommisjonen la fram nå i oktober.

Kommisjonen la samtidig fram et direktivforslag som bl.a. legger opp til en felles og enklere prosedyre for tredjelandsborgere som søker arbeidstillatelse og opphold. Direktivene er som nevnt ikke EØS-relevante og heller ikke Schengen-relevante.

Bakgrunnen for direktivforslagene er at EU-landene vil trenge høyt kvalifisert arbeidskraft i tiden som kommer, og er opptatt av hvordan de skal klare å tiltrekke seg denne typen arbeidskraft i konkurranse med andre land og områder.

Kommisjonens forslag til ”EU Blue Card-ordning”, dvs. arbeids- og oppholdstillatelse for høyt kvalifiserte arbeidstakere fra tredjeland, skal gjøre det lettere og mer attraktivt for denne gruppen å ta jobb i EU. Arbeidssøkeren må ha en arbeidskontrakt med varighet på minimum ett år og må vise til lønn som ikke er lavere enn vertslandets ”normallønn” på fagfeltet eller tre ganger vertslandets minstelønn. Arbeidstillatelsen gis for inntil to år og kan fornyes. Etter to år kan arbeidstakeren flytte til et annet EU-land dersom vedkommende fyller vilkårene for å få jobb hos en arbeidsgiver der. Etter fem år i EU-land får arbeidstakeren rett til varig opphold i EU-27. Det er gunstige vilkår for å ta med familie. Arbeidstakerne skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som landets egne borgere.

Det er viktig å merke seg at medlemslandene selv bestemmer omfanget av ordningen i eget land, dvs. at det er nasjonale regler som avgjør hvor mange som får komme inn på den såkalte ”Blue Card-ordningen”. Direktivets reguleringer omfatter først og fremst hva som skjer etter at en tredjelandsborger er kommet til et EU-land.

Behandlingen av direktivforslagene er nettopp startet i EU. Vi har ikke satt oss inn i forslagene i detalj ennå, og det er også litt tidlig å si noe om hvor mange endringer som vil komme underveis, og hvor lang tid prosessen vil ta. Det vil vi selvsagt følge med på. Det antydes at direktivforslagene kan være vedtatt i løpet av et par års tid.

Leiaren: Då seier me takk til det.

Er det spørsmål og kommentarar?

Erna Solberg (H): Det er egentlig ikke et spørsmål. Jeg vil bare understreke at det ligger et forslag i Stortinget der man ønsker en stortingsmelding om flyktning- og innvandringsspørsmål, en stortingsmelding som belyser migrasjonsforslagene i EU og konsekvensene for oss, som er en ganske vital del av begrunnelsen for det. Jeg håper at Regjeringen vil vurdere om ikke det er naturlig. Det er såpass store endringer i Europa som vil ha en indirekte påvirkning, slik at det ville være naturlig å få en bredere drøfting av dette pluss en del andre saker.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg merker meg selvfølgelig dette. Jeg håper og tror at den stortingsmeldingen om arbeidsinnvandring som kommer i vårsesjonen, vil svare på mange av de forventningene Stortinget har, slik at man får et grunnlag for å drøfte saken. Men jeg merker meg det forslaget Erna Solberg viser til, og vil se på om vi fullt ut imøtekommer ønskene.

Leiaren: Då kan ikkje eg sjå at fleire har bede ordet til dagsordenens punkt 2.

Stortinget.no

Europautvalget - EØS-utvalet tysdag 4. desember 2007 kl. 16.20

Sak nr. 2