Leiaren: Då går me rett på dagsordenen. Første sak er utgreiing ved kunnskapsministeren om sjuande rammeprogram for forsking og handlingsprogrammet for livslang læring. Me skal ha ei audiovisuell framsyning.

Statsråd Øystein Djupedal: Den audiovisuelle framsyninga styres av andre enn meg. Den kommer etter hvert.

Jeg er glad for å kunne komme til EØS-utvalget og gi en grundig redegjørelse for to viktige programmer innenfor utdanning og forskning. Samarbeidet med EU består som kjent ikke bare av direktiver og forordninger, men også av programmer. Størst av disse er rammeprogrammet for forskning og teknologi og utdanningsprogrammene – og større skal de bli: I løpet av EUs nye langtidsbudsjettperiode fram til 2013 får de nye programmene en kraftig økning i sine budsjetter. Dette er et klart uttrykk både for EUs og Norges syn på utdanning, forskning og innovasjon som helt sentrale elementer for Europas utvikling, mer presist formulert gjennom EUs såkalte Lisboa-strategi. EUs strategi samsvarer helt med Regjeringens syn på betydningen av kunnskap og kunnskapsutvikling for vårt samfunns framtid.

Regjeringen vil fremme en proposisjon for Stortinget om norsk deltakelse i EUs utdanningsprogram så snart dette er mulig, mest sannsynlig allerede i høst, og tidlig neste år en proposisjon om deltakelse i EUs forskningsprogram. Men i lys av størrelsen på disse programmene vil jeg gjerne allerede nå gi EØS-utvalget en kort redegjørelse om de to programmene. Regjeringen ønsker at Norge fortsatt skal delta i disse viktige programmene og har derfor lagt inn midler til disse i St.prp. nr. 1 for 2007, som jo er til behandling i Stortinget nå.

Norge har siden EØS-avtalen trådte i kraft deltatt aktivt i EUs rammeprogrammer for forskning og teknologi. Deltakelsen representerer vårt desidert største internasjonale FoU-engasjement. Rammeprogrammene har imidlertid endret innhold og karakter. De første programmene fokuserte særlig på europeisk nettverksbygging, prosjektsamarbeid og forskerutveksling mellom individuelle forskere og institusjoner. Denne satsing bidro klart til endrede samarbeidsmønstre innenfor forskning i Europa. Norske forskere og bedrifter har gjennom programmet opparbeidet betydelige nettverk med partnere i Europa.

Det pågående sjette rammeprogram, som startet i 2003 og som nå går mot slutten, har gått et steg videre ved å fokusere på tiltak som kan etablere og strukturere et felles europeisk forskningsområde: ”European Research Area” eller ERA. Det har bl.a. ført til et stort antall konkrete samarbeidsprosjekter – såkalte ERA-NET – mellom forskningsråd i Europa, som vårt eget Norges forskningsråd. Målet har bl.a. vært å få til samtidige utlysninger i nasjonale programmer og også gjennomføre felles prosjektevalueringer. Norge har vært et av de mest aktive land i disse prosessene. Norge har også gjennom Nordisk Ministerråd søkt å bidra til en tilsvarende strukturering av det nordiske forskningsområdet.

Europakommisjonen la i fjor fram forslag til innhold og budsjett for det sjuende rammeprogrammet, og dette er nå inne i sluttbehandlingen i Ministerrådet og Europaparlamentet. Endelig vedtak forventes i desember i år. Man er allerede enige om et budsjett på drøyt 50 milliarder euro, eller ca. 425 milliarder norske kroner, men da over en sjuårsperiode. Tidligere rammeprogram har dekket en fireårsperiode. I gjennomsnitt gir dette et årlig budsjett for det sjuende rammeprogrammet på ca. 60 milliarder kr, mens det sjette rammeprogrammet har hatt i underkant av 40 milliarder kr pr. år til disposisjon. Det meste av veksten, som det framgår av plansjen, vil komme senere ute i programperioden. Kontinuitet er en viktig side ved det sjuende rammeprogrammet.

Programmet vil ha fire pilarer. Konkrete, tematiske samarbeidsprosjekter mellom forskere, institusjoner og bedrifter i Europa vil være hovedinnsatsen i rammeprogrammet og finnes i pilaren ”Cooperation”. Faglig vil også dagens temaer i det sjette rammeprogrammet videreføres i det sjuende rammeprogrammet. Disse samsvarer langt på vei med de faglige prioriteringene i forskningsmeldingen som ble lagt fram i 2005.

Av de ti prioriterte temaene er IKT og helseforskning gitt de største budsjettene. Et nytt, større tema er imidlertid kommet til, nemlig sikkerhetsforskning. Formålet er primært å aktivisere europeisk industri innenfor dette området. Rammeprogrammet vil imidlertid også finansiere samfunnsvitenskaplige problemstillinger og prosjekter innenfor dette temaet.

De øvrige tre søylene i det sjuende rammeprogrammet dekker henholdsvis grensesprengende grunnforskning, tiltak for å styrke de menneskelige ressursene innenfor forskning og ulike støttetiltak. Med større budsjetter vil rammeprogrammet også gi lys til nye strukturer og virkemidler i europeisk forskning. La meg derfor utdype dette.

I forbindelse med utformingen av det sjuende rammeprogram har Europakommisjonen oppfordret europeisk industri til å strukturere og formulere sine strategiske, langsiktige forskningsbehov gjennom såkalte europeiske teknologiplattformer. Disse vil ikke få midler fra rammeprogrammet, men vil i stedet gi viktig input til rammeprogrammets innhold og retning og bidrar til å øke næringslivsrelevansen. På et vis er plattformene en parallell til ERAnettene: samlet søker de å strukturere og effektivisere Europas forskning i henholdsvis privat og offentlig sektor.

Til nå har 30 slike industriplattformer sett dagens lys, og flere er under etablering. Norske miljøer og industriforetak har her deltatt meget aktivt og er direkte eller indirekte med i nesten alle plattformene. Plattformene har også observatører utpekt av myndighetene for å muliggjøre koordinering med nasjonale forskningsstrategier. Noen av plattformenes forslag vil kunne utvikles til såkalte ”Joint Technology Initiatives”, dvs. storstilte industrielle samarbeidsprosjekt med støtte fra EUs rammeprogram. I forslaget til sjuende rammeprogram har Europakommisjonen nevnt seks mulige initiativ av denne typen. Disse er innenfor områdene hydrogenøkonomi, flysikkerhet, miljøovervåking, bioteknologi, dataelektronikk og nanoteknologi. Det er ventet at kommisjonen neste år vil fremme formelle forslag om igangsetting av noen av disse.

Et helt nytt element i rammeprogrammet er etableringen av et europeisk grunnforskningsråd – ERC, European Research Council. Dette vil langt på vei bli en uavhengig institusjon av kommisjonen, hvor de faglige beslutningene skal tas av et vitenskapsråd på 22 personer, som ble utpekt allerede i fjor. Vitenskapsrådet har besluttet at ERC i sin første fase skal prioritere unge, talentfulle forskere. Disse skal etter endt stipendiattid og postdoktorperiode få sjansen til å starte egne forskningsgrupper, bygge opp nye laboratorier og stake ut nye retninger.

Undersøkelser har vist at Europa ofte mister forskerne på dette stadiet i karrieren til USA og andre land, fordi den nødvendige fleksibiliteten og finansieringen ikke er til stede i Europa. Senere i rammeprogrammets periode, når de tilgjengelige budsjettene vil være større, vil ERC også åpne opp for andre aldersgrupper.

Andre nye strukturelle tiltak i rammeprogrammet er finansiering av europeisk forskningsinfrastruktur og uttesting av gunstige låneordninger for slike formål. Norges kontingent for deltakelse i EUprogrammer beregnes i forhold til vårt BNP, og med dagens nivå vil Norge måtte skyte inn et beløp som tilsvarer 2,15 pst. av EUs programbudsjett for å sikre full deltakelse. Som jeg allerede har nevnt, vil rammeprogrammets budsjett øke betydelig. Det er imidlertid viktig å være klar over at denne økningen vil komme gradvis. Dette skyldes profilen på EUs langtidsbudsjett for perioden 2007–2013, som ble vedtatt av Europaparlamentet og Det europeiske råd i mai i år. Prisjustert vil derfor kontingenten øke gradvis fra dagens nivå til nesten det dobbelte i 2013.

For Norge betyr det forpliktelser, eller tilsagn, på drøyt 800 mill. kr i 2007, 1,1 milliarder kr i 2010 og kanskje nær 1,6 milliarder kr i 2013. De nøyaktige tallene vil avhenge av både eurokursen og størrelsen på vårt eget BNP.

De årlige overføringene til EU på statsbudsjettet vil ligge noe under disse tallene, fordi vår kontingent følger EUs utbetalingsbudsjett og ikke EUs tilsagnsbudsjett. I 2007 vil vi derfor betale vel så mye til avslutningen av dagens sjette rammeprogram som til oppstarten av det sjuende rammeprogram. Vi skyver altså deler av veksten foran oss. Den gradvise budsjettøkningen vil likevel fort merkes og må ivaretas i vår budsjettplanlegging.

Den gode nyheten er at profilen gir brukerne av programmene og det norske virkemiddelapparatet tid til å forberede seg på økt deltakelse og engasjement i EU-prosjekter. For med økende budsjetter forventer vi også at enda flere forskningsmiljøer og bedrifter engasjerer seg i europeiske samarbeidsprosjekter.

Hvordan ligger det så an med norsk deltakelse i EUs rammeprogram? De siste oppdaterte tallene fra Norges forskningsråd viser at det i det sjette rammeprogrammet er registrert norsk deltakelse i over 830 EU-prosjekter, eller i hvert tiende EU-prosjekt. Det antas at kanskje 4 000 norske forskere er involvert i disse prosjektene på en eller annen måte. Den norske deltakelsen er særlig sterk innenfor energi, miljø og bærekraftig utvikling, mens det bør arbeides for høyere uttelling på områdene IKT og nanoteknologi. Det er en god balanse mellom deltakelse fra universiteter, forskningsinstitutter og industri. Høyskoler og offentlige forvaltningsinstitusjoner er imidlertid relativt svakt representert.

I gjennomsnitt har over 28 pst. av søknadene med norsk deltakelse fått gjennomslag i Brussel, målt i antall søknader. Norge ligger slik sett faktisk på topp i Europa og langt høyere enn snittet for EUsøknader, som ligger på drøyt 18 pst.

Dette viser at norsk forskning er konkurransedyktig og har funnet fram til dyktige partnere i utlandet. Men det viser også at det norske virkemiddelapparatet for EU-forskning, gjennom både veiledning og forprosjektstøtte, har fungert bra.

Målt i kroner og øre er det grunn til å tro den norske kontingenten til sjette rammeprogram i sin helhet er blitt returnert i form av prosjektmidler til norske deltakere. Da korrigerer vi for administrasjon og andre fellesutgifter. Dette er selvsagt meget betryggende. Men like viktig, ja kanskje egentlig viktigere, er verdien av all kunnskap og teknologi de norske miljøene på denne måten har fått adgang til, gjennom det europeiske samarbeidet.

Regjeringen har derfor i sin samarbeidserklæring understreket betydningen av at norske forskere må delta i internasjonale samarbeidsprosjekter og forskningsprosjekter som går på tvers av landegrensene.

Vi prioriterer deltakelse i rammeprogrammet høyt, og som jeg sa, har vi altså gjennom forslaget til neste års budsjett allerede tatt høyde for dette, slik at forskere og bedrifter kan delta for fullt fra første dag når programmet starter opp fra årsskiftet.

EØS-landenes deltakelse er regulert gjennom en egen protokoll i EØS-avtalen, som må endres for hvert nytt rammeprogram. Stortinget vil bli forelagt en proposisjon om tilslutning til det sjuende rammeprogrammet. Denne kommer så snart EU har fattet sitt endelige vedtak, trolig rett rundt årsskiftet. I forbindelse med denne proposisjonen vil det også bli lagt fram en egen rapport om det sjuende rammeprogrammet. Denne vil omhandle resultatet av norsk deltakelse i det sjette rammeprogrammet, og hvordan vi på norsk side vil arbeide for å få god uttelling og møte utfordringene i det sjuende rammeprogrammet.

La meg i den anledning, før jeg går over til utdanningsprogrammet, nevne at jeg selv drøftet det nye programmet med forskningskommissær Janez Potocnik i forrige uke i København. Jeg framhevet bl.a. betydningen av nordområdene, også for landene i Europa, og polarforskning, som nå også er inkludert i rammeprogrammet. Jeg er meget tilfreds med at han har sagt ja til å besøke Svalbard som min gjest, både for å vise ham UNIS, den omfattende forskningsinfrastrukturen vi har der i Ny Ålesund, og ikke minst tilrettelegge for enda tettere forskningssamarbeid knyttet til polaråret, som starter i mars neste år.

Og så over til det andre programmet, som jeg vil anbefale for dere at Norge deltar i fra og med januar neste år. Etter planen legger vi fram i november en stortingsproposisjon om norsk deltakelse i EUs nye program for livslang læring. Europaparlamentet vedtar dette programmet i disse dager. Fra norsk side har vi i løpet av beslutningsprosessen bidratt aktivt. Våre synspunkter er langt på vei ivaretatt. Etter planen er det oppstart i januar 2007, og det skal, som forskningsprogrammet, gå over sju år.

Det nye livslang læring-programmet betyr i hovedsak tre ting:

For det første viderefører programmet eksisterende utdanningstilbud som Norge allerede deltar i. Leonardo da Vinci, Comenius, Erasmus er kjente navn som jeg er sikker på at dere også forbinder med utdanningsmuligheter i utlandet. Jeg kan iallfall forsikre dere om at det gjør norske elever og studenter. Mange av dem har allerede benyttet seg av disse mulighetene. Jeg ønsker at enda flere skal få mulighet til å benytte seg av disse i årene som kommer.

For det andre betyr det nye livslang læring-programmet at de eksisterende EU-aktivitetene på utdanningsområdet ses under ett. Det mener jeg er riktig og viktig. Administrasjonsmessig er det synergieffekter å vinne på dette. Politisk sett reflekterer det målsettingen om at alle skal ha tilgang til utdanning og utviklingsmuligheter gjennom hele livet. I Europa, som her hjemme, er det betydelig økt fokusering på betydningen av kunnskap og kompetanse: For den enkelte som skal leve i et stadig mer komplisert arbeids- og samfunnsliv, for vekst, sysselsetting og konkurranseevne, for toleranse og for gjensidig forståelse. Kunnskap er altså ikke bare et gode i seg selv.

For det tredje innebærer dette nye utdanningsprogrammet, som jeg sa innledningsvis, en betydelig økt finansiell satsing fra EUs side. Det betyr også at det norske bidraget vil øke.

Den samlede rammen for hele programperioden er 6,97 milliarder euro. Som for forskningsprogrammet beregnes fordelingen mellom EUlandene og EFTA-landene årlig ut fra bl.a. BNP. Den årlige norske kontingenten vil i snitt ligge på rundt 150 mill. kr. For 2007 er det beregnet at Norges kontingent vil være i underkant av 142 mill. kr. Dette betyr en økning på ca. 45 mill. kr i forhold til inneværende års budsjett. Jeg er overbevist om at dette er vel anvendte penger.

La meg kort gå over til å redegjøre om hva dette nye programmet består av. Jeg vil i tillegg kort redegjøre for erfaringer vi har gjort oss i deltakelsen i de europeiske utdanningsprogrammene fram til nå. EUs program for livslang læring skal først og fremst bidra til økt utveksling, samarbeid og mobilitet mellom utdanningssystemene i Europa. Målsettingene skal nås gjennom seks ulike typer tiltak: ett tverrgående program, fire sektorprogram og det såkalte Jean Monnetprogrammet.

Det tverrgående programmet skal omfatte samarbeid på tvers av utdanningsnivåene innen politikkområdet livslang læring, dvs. utdanningsmuligheter fra vugge til grav. Et virkemiddel er bl.a. utveksling av resultater og statistikkinnhenting. I tillegg gis språkopplæring en spesiell plass her, som et uttrykk for at dette er en hovedprioritering i det europeiske utdanningssamarbeidet. I tillegg skal Jean Monnet-programmet gi støtte til studenter, forskere og institusjoner som arbeider med europeisk integrasjon. Dette gjelder f.eks. College of Europe i Brügge og Natolin. Hit sender vi norske studenter hvert eneste år.

De fire sektorprogrammene er de vi kjenner fra før, og som jeg nevnte innledningsvis. De tre første utgjør hovedbestanddelen av dagens Sokratesprogram.

– Comenius-programmet, som hovedsakelig skal støtte skolesamarbeid fra førskole til og med videregående skole. Det gis støtte til mobilitet for lærere og de litt eldre elevene, altså 12+-elever,

– Erasmus-programmet, som skal rette seg mot studenter i høyere utdanning til og med doktorgradsnivå og mot de faglig ansatte ved universiteter og høyskoler,

– Grundtvig-programmet retter seg mot voksenopplæring og alternative utdanningsveier.

– Leonardo da Vinci-programmet omfatter tiltak for yrkesopplæring på videregående nivå, inkludert etter- og videreutdanning,

Som et ledd i forberedelsene til dette nye programmet har Kunnskapsdepartementet sett på den norske deltakelsen i EUs utdanningssamarbeid fram til i dag. Vi har satt oss fore å kartlegge oppslutning, ringvirkninger og betydning av deltakelse for den enkelte student, elev, lærer eller undervisningsinstitusjon.

Oppslutningen og aktivitetsnivået taler et tydelig språk. Gjennom dette samarbeidet har norske elever, studenter og lærere fått faglige utfordringer og møtt andre europeiske språk og kulturer. For eksempel har flere enn 14 500 norske studenter vært på utveksling gjennom Erasmus-programmet. Samtidig har over 100 000 norske elever deltatt i skolesamarbeid gjennom Comenius. Omtrent 11 000 elever og 1 300 lærere deltar årlig i skolesamarbeidet. I regi av Leonardo da Vinciprogrammet har over 1 500 elever og lærlinger innen yrkesfag deltatt i utveksling i Europa.

Internasjonalt utdanningssamarbeid oppfattes av deltakerne som et verdifullt og styrkende komplement til nasjonal satsing og læringsmiljø. Gjennom Comenius-samarbeidet har flere hundre norske skoler fått nye perspektiver og nye dimensjoner innenfor utdanningen. Møtet med fremmede kulturer og andre undervisningssystem har brakt med seg nye ideer og impulser. Nøkkelord i tilbakemeldingene fra elever som har deltatt i skolesamarbeid, er større selvstendighet, forbedrede prestasjoner og økt motivasjon for læring. Det rapporteres også om holdningsendringer og positive ringvirkninger i nærmiljøet.

En stor del av de utreisende, norske studenter på delstudium reiser i dag med Erasmus-stipend i bagasjen. Flere og flere norske studenter griper sjansen og fordelene Erasmus-programmet gir. Veksten i studentmobilitet ut av Norge de tre siste årene er markant. Ja, økningen er klart høyere enn i de fleste andre land. Interessant er det også at norske studenter – og norske lærere – i stadig større grad velger ”utradisjonelt” når de reiser ut etter nye impulser. Land som Spania, Frankrike og Tyskland vinner terreng i forhold til de engelskspråklige landene. Mange velger også å reise til de nye medlemslandene i EU.

Mange høyere utdanningsinstitusjoner bruker Erasmusprogrammet bevisst som et verktøy for å heve sitt akademiske nivå og å synliggjøre seg internasjonalt. Hele 46 norske institusjoner deltar aktivt i Erasmus i 2006. Det vil si stort sett alle våre offentlige universiteter og høyskoler og mange av de private. Samarbeidsavtaler med institusjoner i andre europeiske land og gjensidig utveksling av studenter og lærere gir nyttige erfaringer både for den enkelte og for institusjonene. Det rapporteres om god regional spredning på deltakerne, men også om rom for forbedringer og enda bedre utnyttelse av de mulighetene som ligger.

Tilbakemeldingene fra deltakelsen i programmet for voksnes læring, Grundtvig, er også positive. Sammenliknet med flere andre land har Norge vært rimelig bra representert i disse tiltakene, og søknadene i fjor var flere enn noensinne. Deltakelsen har hatt særlig stor betydning for tverrgående institusjonssamarbeid, undervisning av norsk som andrespråk og fengselsundervisningen. Gjennom Grundtvig har f.eks. undervisningen i norske fengsler gjort seg mer synlig nasjonalt og i Europa.

Internasjonalisering har bevisst blitt brukt for å øke statusen til yrkesrettet utdanning. Interessen fra videregående skoler, opplæringskontor og fylkeskommuner er stadig økende. En rekke norske skoler har brukt Leonardo-mulighetene aktivt og framstår i dag med en klar internasjonal profil. Det er tydelig at det å kunne tilby internasjonale prosjekter ses på som et konkurransefortrinn for å tiltrekke seg elever.

Internasjonalisering og mobilitet er viktige mål for norsk utdanning på alle nivå. Internasjonalt samarbeid gir rom for nye impulser og nytenkning. For undervisningsinstitusjonene er internasjonal kontakt med på å styrke evnen til å vurdere egen virksomhet. For elever og studenter fremmer internasjonal kontakt gjensidig toleranse og større læringsutbytte. Mellommenneskelig forståelse, språklig kompetanse og kunnskap om andre kulturer er meget viktig for at Norge og norsk næringsliv skal kunne fungere i en åpen verdensøkonomi. Dette er også viktige forutsetninger for at nyutdannede skal være kvalifiserte for et stadig mer internasjonalt samfunns- og næringsliv.

Det er derfor Regjeringens mål at alle studenter som tar en høyere eller lavere grad i Norge, skal få tilbud om å ta deler av utdanningen sin i utlandet. Deltakelsen i det nye europeiske utdanningsprogrammet vil være et viktig virkemiddel for å gjennomføre dette. Livslang læringprogrammet vil åpne store muligheter for samarbeid og utveksling på tvers av Europa for hele utdannings- og opplæringssektoren. Programmet vil således, gjennom tildeling av stipend og annen økonomisk støtte, komme til sammen titusener av norske elever, studenter, lærere, instruktører og lærlinger til gode.

Jeg mener at norsk utdanning og forskning fortsatt bør få nyte godt av den muligheten som ligger i det å delta i verdens største utdannings- og forskningsprogram, og har derfor tillatt meg å gå ganske grundig gjennom disse programmene, for det er en givet anledning nå som disse programmene skal fornyes.

Leiaren: Takk skal du ha.

Då blir det opna opp for spørsmål og eventuelle kommentarar.

Ine Marie Eriksen Søreide (H): Jeg takker for redegjørelsen. Jeg har egentlig tre spørsmål.

Det første handler om det sjuende rammeprogrammet som jo på et tidlig tidspunkt ble omtalt som ganske massivt i forhold til det sjette, og hvor det også ble vurdert opprettet eget felles europeisk forskningsfond. Har man gått videre på det, eller blir det fortsatt separate forskningsfond i landene?

Det andre spørsmålet handler om hvilken uttellingsgrad både Norge og andre hadde i det sjette rammeprogrammet. Norge, som statsråden nevnte, hadde jo ganske god uttelling, men totalt sett innfridde rammeprogrammet bare 20 pst. av de søknadene som kom inn. Hvordan ser man på mulighetene for å innfri flere søknader nå med en såpass sterk økning i budsjettene?

Det tredje spørsmålet gjelder både utvekslingsprogrammer og utvekslingsstudenter – kanskje noe på sida av utdanningsprogrammene, men likevel. Vi får stadig tilbakemeldinger fra norske organisasjoner, særlig ANSA, om at spesielt å reise til Storbritannia er vanskelig på grunn av at man må betale dyre ”overseas fees” for å studere der. I hvilken grad tar Norge det opp når en møter sine motparter i EUsystemet?

Anders Anundsen (FrP): Jeg vil takke for en svært grundig og god redegjørelse fra statsråden.

Vi fikk en grundig gjennomgang av Norges deltakelse i det sjette rammeprogrammet, hvor Norge har hatt relativt god uttelling. Har statsråden og departementet gjort noen analyser om hvorvidt det er mulig å oppnå like gode, eventuelt bedre uttellinger innenfor det sjuende rammeprogrammet? Det er litt i oppfølgingen av Søreides spørsmål. Eller har en ikke gjort det, og forventer en da at institusjonene selv, som i stor grad i det sjette program, har den aktiviteten som er nødvendig?

Finn Martin Vallersnes (H): Takk først for en fyldig og veldig informativ redegjørelse.

Jeg skjønte av det som ble sagt, at når det gjaldt handlingsprogrammet for livslang læring, hadde en vært inne og deltatt i utformingen av det. Jeg hørte ikke noe om det når det gjaldt forskningsprogrammet. Én ting er at vi får tilslag og deltakelse i programmene, men en annen ting er innflytelse på utformingen og temaene, kanskje særlig i lys av Regjeringens ambisjoner om økt engasjement og innflytelse på muligheter gjennom EØS-avtalen. Går det an å si noe om i hvilken grad vi har deltatt også i utformingen av dette programmet?

Vidar Bjørnstad (A): Jeg er glad for ministerens understreking av EUs betydning på dette området. Vi gir sjølsagt vår fulle tilslutning til videre samarbeid med EU og Norges medvirkning.

Jeg har bare ett anliggende, og det gjelder forskning og tilslag. Her vet vi at det kan være en veldig lang prosess, fra start i en søknadsperiode til en endelig får tilslag, og vi vet at mange forskningsmiljøer er relativt små. Det er mer en oppfordring til at departementet er oppmerksom på at en kanskje ser på muligheter til å bistå flere forskningsmiljøer til å engasjere seg i forhold til søknader overfor rammeprogrammene. Det kan gjelde kunnskaper om det, men også administrativ bistand.

Statsråd Øystein Djupedal: Vi får ta det siste først. Det er ca. 20 årsverk i Forskningsrådet som bl.a. bistår med utforming av søknad. Den veldig høye prosenten som vi nå har på suksessraten – hvis en skal tillate seg å bruke et slikt ord – viser jo at norske forskningsmiljøer og forskere nå er blitt kjent med systemet. Dette er i stor grad det samme systemet som vi etter hvert har også i Forskningsrådet. Det betyr at alt skal dokumenteres med omfattende søknader. Når vi har en suksessrate på 28 pst. mot et snitt i EU på 18 pst., viser jo det at våre folk er dyktige. Disse 20 i Forskningsrådet som bistår og veileder norske forskere med søknader, er åpenbart dyktige mennesker som lykkes med dette. La meg i tillegg også si at det finnes mye kompetanse om dette i næringslivet, for mange av disse søknadene inkluderer næringslivet.

Nå startet jeg nederst på spørsmålslista, så la meg da hoppe øverst – for ikke å foregripe rekkefølgen her. Så langt jeg kjenner til, eksisterer det ikke et felles, europeisk forskningsfond, men jeg tror det har vært diskutert i det sjuende rammeprogrammet. Med alle forbehold så tror jeg ikke det foreligger noe om det. Nå har vi etter hvert fått etablert NordForsk i Norden, ikke i regi av EU, men i regi av Nordisk Råd. Det er en sånn bit, og det er ikke noen tvil om at ambisjonene nok ligger mer i retning av det Eriksen Søreide spør om. Men så langt jeg i dag kjenner til det, er en ikke kommet videre på det.

Når det gjelder spørsmålet om å innfri søknader, som Eriksen Søreide også spør om, er det vel det å si at mitt inntrykk er at prosessen er lang, den er kronglete, men at vi etter hvert har blitt dyktige til å beherske dette systemet. Med så stor deltakelse som vi nå har, virker det som at vi klarer dette ganske bra. Jeg må si at jeg tror våre folk ute i institusjonene er flinke til dette. Men hvorvidt det er mulig og realistisk å tenke seg noen større suksessrate enn det vi har, skal jeg ikke ha noen formening om. Grunnen til at man lykkes med dette, er en kombinasjon av to ting. Det ene er at man kjenner systemet, selvfølgelig. Det er veldig viktig. Det andre er at man har gode søknader, og det er jo det vi har vist, at vi har gode søknader. Jeg tror faktisk at for alles vedkommende er dette fellessøknader mellom mange land og forskere. Jeg tror ikke det finnes egne nasjonale søknader i dette systemet. Det betyr at man må samarbeide med institusjoner og forskere i andre land, og det at man lykkes med dette i så stor grad, er et veldig pluss for våre institusjoner og våre forskere.

Når det gjelder dyre skolepenger i England, så er det riktig. De har et system som gjør at de som ikke er med i EU, har et annet system for skolepenger. Dette er noe som jeg tror utenriksministeren og andre ved ulike anledninger har tatt opp. Jeg har ennå ikke møtt min engelske kollega ansikt til ansikt for å ta opp dette, men dette vil definitivt være ett av de temaene som vi vil ta opp. Men jeg tror dette ligger utenfor England å bestemme. Jeg tror det er en del av omfattende avtale.

Anundsens spørsmål om godkjenning tror jeg kanskje jeg allerede har besvart, i hvert fall det som ligger tematisk i nærheten. Når det gjelder Vallersnes’ spørsmål om innflytelse i forskningsprogrammene, har Norge – både vår regjering og også den forrige regjering – hatt en omfattende dialog med EU om det. Det var særlig marin og maritim forskning som Norge var opptatt av skulle komme inn som en del av dette, og noe av det har kommet inn. Det betyr at vi har hatt mulighet til å påvirke tematiske områder i prosessen, men til syvende og sist er det ikke vi som avgjør innholdet i forskningsprogrammene. Jeg må nok si at tematisk ligger de områdene som jeg beskrev for utvalget, tett opp til de prioriteringene som ligger i forskningsmeldingen, som da er retningsgivende, og det som også ligger i Soria Moria-erklæringen fra vår regjering. Så tematisk ligger dette godt innenfor det våre institusjoner er forberedt på, og derfor er det også grunn til å tro at de vil lykkes godt i den pågående prosessen når dette endelig vedtas i EU. Og så vil Stortinget få seg forelagt dette i en egen proposisjon, der vil vi gå nøyere inn i alle enkeltheter.

Jeg tror det var svar på de spørsmål jeg fikk.

Marit Nybakk (A): Jeg skal ikke forlenge noen diskusjon, men bare et par ord om dette med ”home fees” og ”foreign fees”, som Ine Marie Eriksen Søreide tok opp. Så vidt jeg husker, var dette en del av EØS-forhandlingene da EØS-avtalen ble inngått. Storbritannia hadde ”foreign fees” for såkalte ”overseas students”, egentlig beregnet på rike arabiske studenter. Så havnet da Norge og Island – og Liechtenstein, går jeg ut fra – i den situasjonen at vi ikke greide dette i EØSforhandlingene. Men det jeg da lurer på, er om dette når som helst kan tas opp igjen, eller om det betyr at man ikke kan røre det på grunn av EØSavtalen.

Statsråd Øystein Djupedal: Kort om studieavgiften. Det er forankret, som det er sagt av flere, i EØS-avtalen, i protokoll 29. Det betyr at for KD er det ikke mulig å ta opp dette uten videre. Dette er en omforhandlet avtale. Hvorvidt dette kan tas opp av Norge, tror jeg nesten utenriksministeren må være rette vedkommende til å svare på.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Det er egentlig ikke i kapasitet som utenriksminister, men som tillitsmann i ANSA i sin tid! Dette mener jeg kom som et resultat av Margaret Thatchers politikk tidlig på 1980-tallet, hvor hun innførte det for alle utenfor EEC. Så det er altså noe som vi ikke er beskyttet av. Det ble ikke noen endring av det som følge av EØS-avtalen. Det er ting vi kan ta opp, men jeg tror ikke det er særlig von i det snøret, for å si det slik.

Statsråd Øystein Djupedal: Hvis jeg kan legge til en liten kommentar: I ERASMUS-systemet har vi ikke denne typen studieavgift. Det er positivt å se at våre studenter nå i større grad velger ikkeengelskspråklige land. Det er en veldig stor gevinst for oss som nasjon at man ikke tar den mest lettvinte veien, nemlig det språket man i utgangspunktet er best på, men velger fransk-, tysk- eller spansktalende land i Europa. Det er også et stigende antall som drar til det som heter Sentral-Europa nå, altså Tsjekkia og Ungarn og den typen ting. Det er veldig gledelig. Denne spredningen av studentpopulasjonen er veldig positiv.

Jeg kan ta medisin som et eksempel. Jeg besøkte bare for få dager siden våre medisinerstudenter i Krakow. Der betaler vi 10 000 dollar pr. år for en medisinerstudent. Det er meget rimelig. En tilsvarende medisinerstudent i Dublin vil koste 300 000 – 400 000 NOK. Det er altså snakk om 1/3, 1/4, kanskje 1/5. De ”beste” engelske universitetene ligger også over dette, uten at kvaliteten på utdanningen nødvendigvis er så vesentlig mye bedre. Så for oss er det en stor fordel at man velger å dra til engelskspråklige program i Krakow for å bli medisinere framfor å ta det i Dublin. Og det er det mange studenter som ser, for de har også en vesentlig høyere levestandard i Krakow enn de vil få i Dublin med de støttesystemene vi har. Vi ser nå at studentstrømmen i stigende grad også motiveres ut fra denne typen forhold. Sett fra et norsk ståsted er dette positivt.

Leiaren: Det ser ut til at denne debatten har medført større interesse.

Ine Marie Eriksen Søreide (H): Mitt poeng med å stille spørsmålet om ”overseas fees” i Storbritannia er at jeg vet at Kunnskapsdepartementet ikke kan ta opp dette ved alle høve når de møter sine britiske motparter. Men det er nå engang sånn at Norge betaler en ganske stor kontingent for sitt EØS-medlemskap, og det er i den egenskap jeg syns det hadde vært interessant å vite litt om hvor ofte dette tas opp, litt uavhengig av hvem som eventuelt innførte det i sin tid. For det er et vesentlig hinder for mange norske studenter i forhold til å komme seg til Storbritannia.

Jeg er helt enig med statsråden i at det er viktig at norske studenter også velger ikke-engelskspråklige land, og det var derfor også den forrige regjeringa la til rette for et såkalt tilretteleggingssemester, der man kan få støtte til å lære et språk som ikke er engelsk, før man studerer f.eks. i Tyskland eller Ungarn eller andre land. Men jeg er interessert i å følge opp i hvilken grad man tar det opp i forbindelse med den store kontingenten Norge betaler.

Statsråd Øystein Djupedal: Det jeg kan forsikre EØS-utvalget om, er at vi fra Regjeringens side selvfølgelig har dette på vår blokk, og i den grad det er naturlig å ta det opp, vil både jeg og utenriksministeren ta opp dette.

Hvis jeg i forlengelsen av det kan si at jeg, som sagt, akkurat var i Polen, for bare få dager siden, og at vi er nå i sluttforhandlingene om et felles forskningsfond med Polen med de pengene vi betaler i kontingent. Dette vil ha et volum på 120 mill. NOK. 100 mill. kommer fra den norske EØS-finansieringsordningen, Polen skyter inn 20 mill. Dette vil være et bilateralt forskningsfond innenfor helse og miljø særlig. Men det er en form som vi nå kan tilrettelegge for, som gjør at norske institusjoner og forskere får noe igjen for den store kontingenten. Vi betaler altså nesten 5 milliarder kr til Polen over avtaleperioden.

Utenriksministeren kan sikkert redegjøre for mange av de andre forholdene som er berørt. Det er den måten vi også jobber på for at Norge skal få gevinst av de pengene vi bruker gjennom EØS-kontingenten. Når det gjelder England, vil vi komme tilbake til det så snart det gir seg en anledning og mulighet for det. Både jeg og utenriksministeren vil sørge for det.

Leiaren: Då ser det ut til at me har konkludert på sak nr. 1. Før me går vidare til sak nr. 2, kan eg permittera kyrkje-, utdannings- og forskningskomiteens medlemer som ikkje òg er medlem av EØS-utvalet.

Stortinget.no

Europautvalget - EØS-utvalet måndag 23. oktober 2006 kl. 15:15

Sak nr. 1