Statsråd Olav Akselsen: Gassmarknadsdirektivet skal vera gjennomført i nasjonal lovgjeving innan 10. august 2000. Ettersom direktivet er heimla i EU-traktaten sine føresegner om den indre marknaden, vil gassmarknadsdirektivet vera relevant for innlemming i EØS-avtalen. Det inneber at EFTA-statane skal vurdera om direktivet skal innlemmast i EØS-avtalen.

Føremålet med gassmarknadsdirektivet er å skapa større konkurranse i den europeiske gassmarknaden for å oppnå lavare prisar til brukarane. Det skal skje ved at andre enn eigarane skal få tilgjenge til gassrørleidningane. Denne utviklinga vil gå framover utan omsyn til korleis Noreg stiller seg til direktivet.

Gassmarknadsdirektivet omhandlar m.a. ein rett for gasskjøparar til å få tilgjenge til rørleidningar som transporterer produsert gass til marknaden, såkalla oppstraumsrørleidningar. Desse reglane vil òg gjelda våre ilandføringsrørleidningar. Det er likevel ikkje helt klart kva direktivet vil innebera for Noreg.

Den førre regjeringa har tidlegare orientert EØS-utvalet om at dei norske styresmaktene melde frå til EU-kommisjonen og sentrale medlemsland i 1999 at direktivet kan bli innlemma i EØS-avtalen, dersom ein får aksept for at det noverande ressursforvaltningssystemet for gass er konsistent mot direktivet. Reaksjonane var klart at det ville bli svært vanskeleg å få aksept for dette frå alle i EU.

Det vil derfor ha lite for seg å halda fram med drøftingane med EU på dette grunnlaget. Slik forvaltinga av gassressursane er organisert i dag, vil det likevel ikkje utan vidare vera enkelt å tilpassa systemet fullt ut til reglane i direktivet. Det er tvil om kva for tilpassingar i systemet som vil bli nødvendige.

Det er òg serleg viktig å peika på at det enno ikkje er tatt avgjerd om kva felt som skal levera gass under fleire av dei langsiktige avtalene om gassal som er gjorde. Totalt omfattar dette om lag 410 milliardar sm3 eller over 25 pst. av dei totale mengdene gass som er selde. Fleire felt er i ferd med å modna sine ressursar i tillit til at dei vil få konkurrera om desse kontraktane. Det er viktig at ein ikkje no skapar uro rundt det norske systemet, og at desse felta kan utviklast slik ein ynskjer.

Desse vurderingane vil ta tid. For å få den naudsynte klarleiken i høve til dei faktorane som er nemnde, samt tid å gjera eventuelle tilpassingar til gassforvaltingssystemet, er truleg ein overgangsperiode på inntil fem år frå den tida det skal vera gjennomført i nasjonallov i EU ynskjeleg.

I lys av dette har norske styresmakter hatt samtalar med EUkommisjonen på embetsplan tidlegare i år om at målsettinga frå norsk side framleis er å innlemma direktivet i EØS-avtalen. Ein har i desse samtalane gjeve uttrykk for at det kan visa seg å vera nødvendig med ein overgangsperiode før direktivet kan gjennomførast i norsk rett, og at ein periode på fem år kan vera ynskjeleg. Formelt vil dette skje ved at EØSkomiteen tek avgjerd om innlemming av direktivet i EØS-avtalen så snart tilhøva ligg til rette for det. Komiteen må samtidig ta avgjerd om kva tid vedtaket skal setjast i verk.

Sjølv om det kan verta svært vanskeleg å få aksept i EU for ein så lang overgangsperiode som fem år, vil Regjeringa halda fram med denne strategien for innlemming av direktivet i EØS-avtalen. Det er svært viktig å sikra den best moglege langsiktige forvaltinga av gassen vår.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Dette er jo en relativt vanskelig og også viktig sak. Jeg er enig med olje- og energiministeren i at vi må sikte oss inn mot en betydelig overgangsperiode for å se om vi kan få organisert gassforvaltningen for øvrig, slik at den er robust. Det som etter mitt skjønn er viktig, er at en bruker tiden framover til å forsøke å få forsikringer fra EU-hold – og for så vidt også fra EFTAs ESA – om at det øvrige gassforvaltningssystemet som vi måtte tilpasse og gjøre mest mulig robust, ikke blir utsatt for nye angrep dersom og når vi innlemmer gassmarkedsdirektivet i Norge.

Nå har vi som kjent forskriftsfestet GFU, som jo er en veldig viktig del av gassmarkedsforvaltningen, det var for å gjøre den viktige delen av gassforvaltningen mer robust mot angrep, slik at en da ikke bare kan angripe selskapet, men da vil en i tilfelle gå mot norske myndigheter, siden dette er forskriftsfestet. Det er en posisjon jeg tror det er viktig å holde fast ved, så hva det endelige gassmarkedsregimet vil bli, er det selvsagt for tidlig å si noe om nå, men jeg vil i hvert fall bare understreke alvoret i saken og at Regjeringen virkelig jobber med slike saker som jeg her har nevnt. På det grunnlaget kan jeg gi min støtte til at en arbeider i retning av en inntil fem års overgangsperiode med sikte på senere innlemmelse.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg forstår det òg sånn som Bondevik. Dette er eigentleg ei korrigering av ein strategi som vi har jobba etter før.

Eg har to spørsmål. Det eine går på GFU og den saka som er i ESA, om det er noe nytt i forhold til den.

Det andre spørsmålet er knytt til eigarskap til infrastrukturen, altså til sjølve rørleidningssystemet, om ein vurderer dette direktivet i forhold til den saka som pågår i forhold til statleg eigarskap i petroleumssektoren.

Jan Tore Sanner (H): Først må jeg få slutte meg til det som er sagt om at det er viktige norske interesser vi her diskuterer, og at det er store verdier som er involvert. Fra Høyres side mener vi at det også vil være en fordel å få til en overgangsperiode. Om den skal være fem år, eller om det vil være tilstrekkelig med kortere overgangsperiode, det vil ikke vi sette noe absolutt punktum etter. Så hvis det er nødvendig å korte noe ned på denne overgangsperioden for å få til en smidig løsning med EU, vil vi kunne støtte det.

Helt avslutningsvis vil jeg bare understreke at liberaliseringen av gassverkene i Europa ikke bare er et problem for oss, her ligger det også store muligheter, så en må ikke stirre seg helt blind på alle de problemene som ligger der. Det er klart at vi har forskjellige interesser. EU ønsker lavere priser og vi som selger, ønsker selvfølgelig høyere priser. Men her ligger det altså muligheter ved at det er et ekspanderende marked, og at vi som en stor produsent også vil kunne spille en rolle i prisdannelsen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg fikk nå behov for noen angrep, for det er sikkert jeg som ikke kan nok, men det brukes en del uttrykk som jeg ikke helt skjønner. Hva menes med at man skal ha et robust system mot angrep? Hva slags angrep er det man egentlig snakker om? Jeg er så naiv, jeg lurer på hva dette egentlig dreier seg om. Er det ikke slik at disse rørledningene – på samme måte som vi her hjemme driver og sloss om telelinjer og veier og jernbanelinjer – skal åpnes for konkurranse, og at man ikke skal kunne bruke noen monopolmakt? Det må da være en politikk som norske myndigheter tilstreber generelt, at man får en større grad av konkurranse inn i denne sektoren. At vi som lovgivende myndighet og regjering skal motsette oss det, det skjønner jeg ikke. Så jeg vil gjerne at noen opplyser meg om hvorfor det er så farlig med å få litt økt konkurranse inn også i denne sektoren som vi tilstreber på alle andre sektorer. Hva er det som skal være robust, og hva er dette angrepet? Jeg håper noen føler seg påkallet til å gi noen opplysninger på norsk som også jeg skjønner, istedenfor dette merkverdige språket som har utviklet seg.

Lederen: Kanskje olje- og energiministeren vil gjøre et forsøk.

Statsråd Olav Akselsen: Eg veit ikkje om eg er i stand til å klara opp i den misforståingen, men eg kan prøva. Eg tolkar det iallfall slik at det er støtte for hovudstrategien til Regjeringa. Det er klart at Noreg og EU har ulike interesser her. EU er i hovudsak ein kjøpar av gass og vil derfor ha billigast mogleg gass og størst mogleg konkurranse, mens Noreg er ein seljar av gass, og me vil i utgangspunktet ha høgast mogleg betalt for den ressursen vår. Det er slik at me sjølvsagt håpar på å koma fram til ei semje med EU som gjer at me beheld eit system som ivaretar våre interesser. Men det er rett som Bondevik seier, at ein kan ikkje allereie i dag konkludera med korleis det systemet vil bli når denne overgangsperioden er ferdig. Det er altså ei utvikling som pågår, men me vil gjera det me kan for å ivareta våre interesser.

Så er diskusjonen kvar begynnar marknaden og kva tid tar produksjonen slutt, og då er det slik at dei norske felta er knytte nært saman slik at dersom det f. eks. er uver eller vedlikehald, så kan ein stengja av enkelte plattformar og opna andre. Så det er veldig mykje som talar for at marknaden ikkje skal gå heilt til foten av plattformen, for å seia det på den måten.

Så er det blitt stilt spørsmål ved Gassforhandlingsutvalet, som me har hatt no, uavhengig av gassdirektivet, men med bakgrunn i EØSavtalen som sådan. Det pågår altså allereie ei sak der som gjer at me må førebu oss på at det kan vera behov for å leggja dette om. Det me ber om, er at dersom ein allereie no gir tilsegn om at me vil slutta oss til og bli ein del av dette direktivet, at EU òg samtidig legg vekk det som her er kalla for eit angrep, men som iallfall er ei sak retta mot Gassforhandlingsutvalet. Eg trur det var svar på spørsmålet frå Langeland. Pr. i dag er det iallfall ingenting nytt på det området, men vårt utgangspunkt er at den saka blir lagt til side.

Når det gjeld eigarskap og forholda om det er nokon samanheng, er det ingen automatisk samanheng i det. Det vert sjølvsagt slik at me når så langt kjem, må vurdera kva som er best for å oppnå best mogleg pris, men det er ingen automatisk samanheng med dette.

Når det gjeld varigheita på overgangen, sa eg i innlegget mitt at vårt utgangspunkt er fem år, men at det samstundes kan vera vanskeleg å få gjennomslag for fem år, men det er likevel det som er vårt utgangspunkt, og så får me sjå kva me greier å oppnå i forhold til EU.

Då håpar eg at eg har svart på spørsmåla.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Siden Hagens spørsmål sikkert også var delvis rettet mot meg, i tilknytning til robust, er det altså ikke tykkelsen på rørledningene. Men det har vel i veldig stor grad med Norges muligheter til å inngå langsiktig avtale om gassforskriften å gjøre, for hvis rørledningssystemet skal utsettes for en mer utstrakt konkurranse hvor andre kan komme inn og på kortere sikt kjøpe kapasitet, vil vi ikke lenger ha samme kontrollen over kapasiteten i rørledningen. Her ligger det en betydelig interessekonflikt som Norge i det videre arbeid må søke å ivareta så godt som mulig.

Statsråd Olav Akselsen: Eg vil berre slutta meg til det.

Carl I. Hagen (Frp): Vi stiller oss sterkt tvilsomme til at denne strategien er riktig, fordi den er ensidig passiv proteksjonistisk og ikke har noe av den offensive muligheten til å se muligheter ved større grad av vertikal integrering av de selskaper som opererer i Norge, slik at vi kan gå inn i Europa. Det er altså en ensidig negativ beskyttelse istedenfor å se muligheter på lang sikt. Så jeg vil ikke gi min tilslutning, men vil bare registrere at sånn er ståa.

Lederen: Det aner meg at dette ikke har noe med oppklaring å gjøre, men er mer politisk.

Carl I. Hagen (Frp): Det ble sagt at det er full oppslutning om denne linjen. Vi er nok mer enig i forhold til gassdirektivet og en kortere overgangsperiode enn det som andre har gitt uttrykk for. Vi ser ikke farene, vi ser faktisk mulighetene.

Lederen: Det er behørig notert.

Da er vi ferdig med sak nr. 2 også. Da sier vi takk til energiministeren og hans folk. Her gjelder det samme som tidligere. Vi vil gjerne at de orienteringene, disse opplysningene av generell art, slik at de kan frigjøres.

Einar Steensnæs (KrF): Da går vi over til punkt 3.

Stortinget.no

Europautvalget - EØS-utvalget torsdag 30. mars 2000 kl. 16

Sak nr. 2