Kostnader

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at endringer i arbeidsulykkesbegrepet og endringer i presumpsjonsregelen vil innebære en noe høyere kostnad forbundet med å forsikre arbeidstakere både i offentlig og privat sektor. Disse medlemmer understreker viktigheten av at det føres en forutsigbar økonomisk politikk for kommunene og for næringslivet. Det trengs store forenklinger i regelverk for å minimere den administrative belastningen for kommuner og bedrifter, og det trengs et vesentlig lavere skatte- og avgiftsnivå for å legge til rette for økt aktivitet og verdiskapning. Disse medlemmer mener bedre rammevilkår og forenklinger er en forutsetning og en nødvendighet for arbeidsgivere når det blant annet innføres nye regler om yrkesskade som kan bidra til noe økte kostnader.

Arbeidsulykkesbegrepet

Komiteen viser til forslaget til nytt arbeidsulykkesbegrep. Komiteen støtter forslaget til ny lovtekst i folketrygdloven § 13-3.

Komiteen mener det har foregått en gradvis glidning i negativ retning for arbeidstakere, ved at rettspraksis godkjenner færre skadetilfeller og dermed en praksis i strid med det lovgiver forutsatte som klart formål med reglene da dagens arbeidsulykkesbegrep ble vedtatt. I lys av dette mener komiteen at det er riktig og viktig å presisere arbeidsulykkesbegrepet samt å utvide dekningsområdet, særlig med det formål å sikre alle arbeidstakere samme vern og dekning ved yrkesskade, uavhengig av den daglige risikoen og belastningen i yrket. Ordlyden i forslaget gir nødvendig presisering av arbeidsulykkesbegrepet, slik at relativiseringen opp mot det normale for arbeidet fjernes.

Komiteen understreker at denne lovendringen må forstås utelukkende som en utvidelse av yrkesskadedekningen, og at enhver skade og situasjon som godkjennes etter dagens trygderetts- og rettspraksis også vil godkjennes som arbeidsulykke med denne lovendringen.

Komiteen vil presisere at denne lovendringen dreier seg om en utvidelse for å fange opp risikoyrkene og yrker med tunge og belastende arbeidsoppgaver. Komiteen vil derfor understreke at lovgivers intensjon er at en arbeidstaker skal være dekket ved skader som skjer i arbeid eller som følge av arbeidsplassen i tråd med det klart uttrykte formål med yrkesskadebestemmelsene – nemlig å dekke risikoen ved deltakelse i arbeidslivet i arbeidsgivers og samfunnets interesse. Den negative praksisen knyttet til relativiseringen av arbeidsulykkesbegrepet fjernes for å likebehandle arbeidstakere uavhengig av yrket og risiko. Dette vil også være viktig for å sikre en likebehandling av de kvinnedominerte arbeidsplassene hvor det er tunge og belastende løft, slik som i for eksempel helse- og omsorgstjenesten. Dette er også viktig for å likebehandle arbeidstakere i risikoyrker som ambulansetjenesten, brann- og redningsvesenet, politi, fengsel og Forsvaret, hvor det er påkrevd med øvelser og trening for å sikre forsvarlige tjenester til samfunnets beste.

Komiteen peker på at departementet har gått vekk fra begrepet livets alminnelige risiko i høringsrunden til helt bagatellmessig risiko, både i lovteksten og i merknadene i proposisjonen. Komiteen viser videre til at departementet i lovproposisjonen uttaler at man går vekk fra begrepet fra høringsrunden, slik at føringene i høringsnotatet knyttet til tolkningen av livets alminnelige risiko i daværende foreslåtte lovtekst, ikke kan legges til grunn for tolkningen av begrepet i nåværende foreslåtte lovtekst, der begrepet bagatellmessig risiko nå benyttes.

Komiteen viser til at departementet skriver i særmerknader at med risiko «som ikke er helt bagatellmessig», menes et meget lavt risikonivå, og et godt stykke unna å nærme seg betydelig risiko, og langt unna høy eller alvorlig risiko. Vilkåret er ment å avgrense mot hendelser som har så lav risiko at det er helt uvanlig at de kan føre til skader. Endringen er ment utelukkende å utvide dagens regler, og komiteen understreker viktigheten av dette.

Komiteen mener lovtekstens vilkår om at skader under påkjenninger og belastninger dekkes når disse er utslag av en risiko ved arbeidet eller arbeidsstedet som ikke er helt bagatellmessig, må forstås i henhold til ordlyden. Det betyr at der en skade skjer som følge av arbeidsoppgavene eller arbeidsplassen, for eksempel som følge av et løft, skyving eller hindring av en pasient som faller, eller annen belastning, anses denne som en arbeidsulykke. Det skal ikke ha betydning om vedkommende arbeidstaker også gjør tilsvarende oppgaver i den private sfære. Det viktige er at arbeidstaker er dekket når vedkommende blir skadet eller syk som følge av arbeidet eller arbeidsplassen.

Komiteen understreker at vurderingen ikke skal knyttes til statistisk skadehyppighet eller til om hendelser vanligvis fører til skade. Det er den konkrete hendelsen og skaden som må være utgangspunktet. Alvorlige skader i arbeid kan ikke avvises fordi hendelsen isolert sett er uvanlig.

Komiteen mener det er behov for å følge utviklingen nøye for ansatte i fysiske krevende yrker, for å sikre at lovendringene faktisk bidrar til bedre dekning for denne gruppen.

Komiteen understreker viktigheten av at regelverksendringene og praktisering av regelverket skal styrke skadeliddes rettigheter og sikre flere yrkesskadedekning.

Forsvaret

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at politiet fikk sin egen erstatningsordning for skader oppstått under pålagt organisert trening, kursing eller øvelse i 2021 i Stortingets behandling av Innst. 607 L (2020–2021) jf. Prop. 152 L (2020–2021) Endringer i politiloven (erstatning for skader som skyldes pålagt trening mv.). Det samme fikk ansatte i kriminalomsorgen dersom de ble skadet som følge av pålagt organisert trening og øvelse i 2024, i Stortingets behandling av Innst. 380 L (2023–2024) jf. Prop. 54 L (2023–2024) Endringer i straffegjennomføringsloven (erstatning for skader under pålagt organisert trening mv.).

Disse medlemmer viser til at det ikke er etablert noen egen særordning for personell i Forsvaret. På samme måte som i politiet og i kriminalomsorgen foregår også omfattende og realistisk trening i Forsvaret. Den sikkerhetspolitiske situasjonen og målsettingene i Forsvarets langtidsplan tilsier at øvings- og treningsaktiviteten også vil øke de neste årene samtidig som personellstrukturen blir større.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en hjemmel i forsvarsloven som sikrer erstatning for skader oppstått under pålagt trening, øving og operativ ledelse. En slik bestemmelse bør utformes etter mønster av politiloven § 23 a.»

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til proposisjonens kapittel 5.3.3 der det uttales at:

«Ved skader i forbindelse med Forsvarets øvelser, øvelser som PLIVO, samvirke og samtreningsøvelser, og fullskadeøvelse eller lignende, anses kravet om arbeidsulykke for å være oppfylt.»

Dette flertallet viser til at generelle endringer i yrkesskaderegelverket er å foretrekke fremfor egne ordninger for enkelte yrker. Endringene som nå foreslås vil gjøre ordningene som er innført for politiet og i kriminalomsorgen overflødige. Dette flertallet mener det er lite hensiktsmessig å utrede ytterligere særordninger for enkeltyrker når man nå vedtar lovendringer i det generelle regelverket som gjelder alle yrkesgrupper, og som håndterer de utfordringene som ga opphav til ønske om særordningene som er etablert.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til skriftlig innspill fra Befalets Fellesorganisasjon (BFO), som peker på sentrale utfordringer for Forsvarets personell. BFO skriver blant annet:

«Samtidig er det etter BFOs vurdering avgjørende å understreke at selv et forbedret generelt regelverk ikke fullt ut kan ivareta særlige sektorer hvor risiko er systematisk, planlagt og pålagt.»

Og:

«BFO har over tid påpekt at Forsvarets virksomhet ikke fullt ut sammenfaller med de universelle reglene i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Konsekvensen er at personell i praksis kan bli pålagt risiko uten tilstrekkelig dekning, og i enkelte tilfeller må føre sin egen sak gjennom flere instanser i etterkant.»

Disse medlemmer understreker at Forsvarets personell befinner seg i en rettslig særstilling sammenlignet med arbeidstakere i ordinære virksomheter. Militært personell kan beordres inn i oppdrag med betydelig og til dels uforutsigbar risiko, uten reell reservasjonsrett. Risikoen er ikke tilfeldig eller selvpålagt, men systematisk, planlagt og pålagt av staten som arbeidsgiver.

Disse medlemmer mener dette skaper rettslige gråsoner som er krevende å håndtere gjennom et generelt regelverk, og at det derfor bør vurderes et særregelverk i forsvarsloven. Disse medlemmer mener derfor at regjeringen bør utrede og vurdere innføring av et særregelverk i forsvarsloven som sikrer Forsvarets personell en dekning som er tilpasset den særskilte risikoen de er pålagt å bære på vegne av samfunnet.

Løft og håndtering av personer

Komiteen viser til departementets retningslinjer for anvendelsen av det avdempede arbeidsulykkesbegrepet. Komiteen understreker at skader/tilfeller som etter dagens praksis er godkjent, fortsatt skal falle inn under arbeidsulykkesbegrepet. I tillegg medfører endringen en utvidelse og forbedring av bestemmelsene, for å sikre at arbeidstakere som har høy risiko i sitt vanlige arbeid, også skal være dekket.

Komiteen viser til vurderingene knyttet til løft og håndtering av personer, og vil fremheve at det foreligger en risiko som må dekkes av arbeidsulykkesbegrepet ved rene løft av personer. Skader som skjer som følge av arbeidet eller arbeidsplassen, skal dekkes dersom risikoen er mer enn helt bagatellmessig. En helsefagarbeider eller sykepleier som skader seg mens vedkommende bistår en eldre og hjelpeløs pasient med påkledning, som skal hindre at en pasient faller, eller hjelpe en pasient som har falt, opp, vil dermed omfattes av begrepet.

Komiteen viser til at det i proposisjonen fastslås at skade som oppstår som følge av løft av voksen person, regnes som arbeidsulykke, og presiserer at skader som oppstår som følge av løft av barn, også kan regnes som arbeidsulykke. Ansatte innen oppvekstsektoren, institusjoner og andre som håndterer barn i sitt arbeid, vil alltid måtte ta hensyn til barnets sikkerhet og fallrisiko ved løft, noe som i realiteten betyr at løft av en annen person, barn eller voksen alltid vil kunne medføre risiko for skade. Dessuten innebærer arbeidshverdagen ikke bare løft av barn, men også bæring av barn med ulik størrelse, sprellende barn, holdesituasjoner eller lignende. Det vises her også til mennesker som er omfattet av for eksempel psykiatrien, hvor det kan være utagering og avverging for å hindre skade. Tilsvarende gjelder situasjoner hvor arbeidstaker er i en ugunstig arbeidssituasjon der barn faller eller hopper mot den ansatte.

Risiko og frekvens

Komiteen er enig i regjeringens formål med lovendringen om å gi nettopp yrkesgrupper med risiko for skade et bedre vern, og vil presisere at lettere løft, som for eksempel av kroppsdeler, til en pleietrengende person, også kan omfattes av arbeidsulykkesbegrepet. Også tilsynelatende enkle oppgaver eller løft kan i visse tilfeller medføre alvorlig og varig skade. Den enkelte skal ikke måtte bære risikoen for alvorlig skade og frafall fra arbeidslivet dersom skaden er skjedd i arbeid eller som følge av arbeidsstedet.

Komiteen understreker videre at arbeidstaker ikke skal tape rettigheter som følge av mangelfullt HMS-arbeid. Manglende risikovurdering fra arbeidsgiver kan ikke begrunne avslag.

Komiteen viser til at det også med nytt lovverk vil være gunstig og nødvendig for arbeidsgiver å sikre et systematisk HMS-arbeid. Systematisk HMS-arbeid reduserer risiko ved arbeidet og kan forhindre arbeidsulykker.

Fallskader og harmonisering av det to-sporede systemet

Komiteen viser til at fallskader gjennom langvarig trygderettspraksis dekkes etter folketrygdloven, men alle dekkes likevel ikke etter yrkesskadeforsikringsloven.

Komiteen viser til at yrkesskadereglene har et tosporet system, der en arbeidstaker har rettigheter etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven.

Komiteen viser til at departementet i proposisjonen viser til at endringer i arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven får tilsvarende endret betydning etter yrkesskadeforsikringsloven. Komiteen understreker viktigheten av at samme endrede forståelse av arbeidsulykkesbegrepet skal legges til grunn i praksis etter begge lover.

Derfor mener komiteen at det må vurderes ytterligere lovendringer for å oppnå økt harmonisering.

Psykisk vold og trusler

Komiteen understreker at fysisk, psykisk og seksuell vold regnes som yrkesskade også etter det nye arbeidsulykkesbegrepet, og at flere vil være dekket når relativiseringen fjernes. Komiteen viser også til at psykiske belastninger over tid kan falle inn under § 13-4 (yrkessykdom). Komiteen viser samtidig til at psykiske belastninger som oppstår gjennom gjentatte hendelser i arbeidshverdagen, i praksis kan være vanskelig å få godkjent. Komiteen understreker derfor behovet for å følge utviklingen nøye, for å sikre at arbeidstakere i utsatte yrker faktisk får den dekningen regelverksendringer er ment å gi. Komiteen understreker at dagens rettspraksis, hvor skader som skyldes vold og trusler i liten grad fanges opp av ulykkesbegrepet, og hvor terskelen for yrkesskadegodkjenning etter praksis er svært høy, ikke kan videreføres.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at Norsk Sykepleierforbund i høringen har løftet behovet for et regelverk som i større grad fanger opp slike belastninger. Etter gjeldende praksis må psykisk vold være av en slik alvorlighetsgrad at den kan likestilles med fysisk vold, som ran eller overgrep, for å dekkes av arbeidsulykkesbegrepet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, peker også på at mange arbeidstakere utsettes for høy samlet belastning over tid, herunder psykisk vold og trusler i arbeidshverdagen. Flertallet understreker derfor behovet for en snarlig oppfølging av Vedtak nr. 811, slik at regelverket i større grad dekker den reelle belastningen arbeidstakere utsettes for i sin yrkesutøvelse.

Tydeliggjøring av omvendt bevisbyrde

Komiteen støtter regjeringens forslag til ny lovtekst i folketrygdloven § 13-4, og mener forslaget til lovtekst er riktig og i tråd med Stortingets tidligere anmodningsvedtak nr. 815.

Komiteen støtter innføringen av en presumsjonsregel i § 13-4. Formålet er å gjøre det mulig å få godkjent yrkessykdom også der årsakssammenhengen er vanskelig å dokumentere, særlig ved sykdom som utvikler seg over tid. Komiteen legger til grunn at den som er syk, først må sannsynliggjøre sykdom og påvirkning fra arbeid. Deretter er det forvaltningen som eventuelt må bevise manglende årsakssammenheng. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Komiteen viser til at formålet med yrkessykdomsreglene er å oppstille et særlig økonomisk vern for den som rammes av yrkessykdom. For yrkessykdommer som skyldes skadelig eksponering som ligger mange år tilbake, kan det være vanskelig å dokumentere de konkrete, skadelige stoffene, og hva som kreves av eksponering i tid og konsentrasjon for å forårsake sykdom. Dette vil særlig kunne gjøre seg gjeldende for kreftsykdommer, fordi det kan gå mange år fra eksponering til man blir syk – typisk ved asbesteksponering og lungekreft. Den foreslåtte bestemmelsen og formål tilsier at arbeidstakeren må slippe å bevise den faktiske årsaken til sykdommen, men at det bygges opp en presumsjon (formodning eller antagelse) for at det foreligger yrkessykdom. Komiteen mener det er viktig at en ny regel speiler disse hensynene.

Komiteen viser i den forbindelse til at etter lovforslagets § 13-4 andre ledd vil skadelidde fortsatt ha bevisbyrden for å ha en sykdom med tilhørende eksponering som er tatt inn på den nye yrkessykdomslisten. Beviskravet (bevisets styrke) er alminnelig sannsynlighetsovervekt. For å tydeliggjøre en presumsjon i favør av skadelidde endres andre ledd slik at Arbeids- og velferdsetaten på nærmere vilkår må føre motbevis for at skadeliddes listesykdom ikke er en sykdom som skal likestilles med yrkesskade (yrkessykdom). Sykdommen skal regnes som en yrkessykdom med mindre Arbeids- og velferdsetaten sannsynliggjør at

1. sykdomsbildet ikke er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle,

2. vedkommende i tid og konsentrasjon ikke har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet,

3. symptomene ikke har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, eller

4. det er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.

Komiteen viser til at forslaget innebærer at når den skadelidte har sannsynliggjort å ha en sykdom med tilhørende yrkeseksponering som er tatt inn på den nye yrkessykdomslisten, er det ikke lenger den skadelidde som må sannsynliggjøre en årsakssammenheng. Det er i stedet Arbeids- og velferdsetaten som enten må sannsynliggjøre manglende årsakssammenheng etter bokstavene a til c for at sykdommen ikke skal regnes som en yrkessykdom, eller at det er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene (bokstav d). Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Komiteen viser til Stortingets høring der flere har gitt uttrykk for usikkerhet rundt begrepet «indikasjoner for manglende i årsakssammenheng» i særmerknadene i proposisjonen. Komiteen understreker at dette skal forstås som å sannsynliggjøre manglende årsakssammenheng med alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Komiteen understreker at presumsjonsregelen må være reell i praksis. Det legges derfor til grunn at forvaltningen må sannsynliggjøre manglende årsakssammenheng med alminnelig sannsynlighetsovervekt. Komiteen understreker at det ikke må utvikle seg en praksis med skjerpet eller dobbelt krav til årsakssammenheng.

Komiteen understreker at endringene utelukkende skal forstås som en forsterking av skadeliddes rettighetsbilde ved yrkessykdom, og slutter seg til den foreslåtte tydeliggjøringen av bevisbyrden i favør av skadelidde.

Komiteen vil understreke at Nav som statlig forvaltningsorgan er pliktig å følge forvaltningslovens bestemmelser og sørge for at saker er godt opplyst. Komiteen viser samtidig til at proposisjonens forslag om et nytt yrkesskadebegrep og omvendt bevisbyrde må praktiseres slik at de reelt styrker den skadelidtes stilling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til Vedtak nr. 820 jf. Innst. 361 S (2024–2025, jf. Representantforslag 134 S (2024–2025) om et rettferdig yrkesskaderegelverk:

«Stortinget ber regjeringen etablere et hurtigspor for å sikre at de syv kreftformene der IARC har funnet en sammenheng med brann- og feieryrket, godkjennes som yrkessykdom i tråd med IARCs klassifisering.»

Flertallet viser til at hensynet bak å opprette et hurtigspor, jf. Vedtak nr. 820, var å raskt sikre at syke arbeidstakere i brann- og feieyrket skulle få sine saker behandlet og avgjort. Siden dette anmodningsvedtaket ikke er fulgt opp, må alle avgjorte saker etter 2. juni 2025 og saker til behandling etter 2. juni 2025 få sine krav vurdert i tråd med de nye reglene som vedtas i foreliggende proposisjon og i tråd med Stortingets intensjon i Vedtak nr. 820. Dette innebærer at avgjorte og pågående saker, etter at anmodningsvedtaket om etablering av hurtigspor ble vedtatt i Stortinget, får muligheten til å bli vurdert etter Stortingets intensjon i vedtak nr. 820.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at pågående og avgjorte saker etter 2. juni 2025 blir vurdert etter intensjonene i Vedtak nr. 820 (2024–2025) når regjeringen følger opp dette vedtaket om etablering av hurtigspor.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at presumsjonsregelen er et viktig virkemiddel for å forbedre den erstatningsrettslige stillingen til arbeidstakere som har fått yrkessykdommer. Disse medlemmer mener at det må påligge Arbeids- og velferdsetaten å sannsynliggjøre at det ikke foreligger en (liste)sykdom omfattet av yrkessykdomsforskriften, og at den samme bevisbyrde må gjelde øvrige vilkår for yrkessykdom i folketrygdloven § 13-4 annet ledd bokstavene a–c og yrkesskadeforsikringsloven § 11 annet ledd. Disse medlemmer mener det må stilles krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt (minst 50 pst.).

Med dobbel bevisbyrde menes dagens praksis hvor Høyesterett har tolket loven slik at presumsjon gjelder til en viss grad etter loven (folketrygdloven/yrkesskadeforsikringsloven), men at arbeidstaker har bevisbyrden etter yrkessykdomsforskriften. Disse medlemmer viser til at dagens praksis gjør at det blir svært vanskelig å få godkjent en sykdom på grunn av bevisbyrden etter yrkessykdomsforskriften.

Eksempelet covid-19 med alvorlige komplikasjoner kan illustrere dette: Etter folketrygdloven § 13-4 kan en sykdom på listen godkjennes etter vilkårene:

1. sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle,

2. vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet,

3. symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og

4. det ikke er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.

Disse medlemmer påpeker at med disse vilkårene vil noen med covid-19 kunne greie å sannsynliggjøre yrkessykdom under dagens regelverk. Allikevel, når Høyesterett har bestemt at det er arbeidstaker som har bevisbyrden etter forskriften, herunder om det foreligger en situasjon der arbeidstaker har blitt syk etter påvirkningen i arbeid, blir det svært vanskelig å få godkjent covid-19 som yrkessykdom. Det understrekes at det vil være nærmest umulig for arbeidstaker å dokumentere at vedkommende ble smittet på jobben og ikke på bussen hjem eller i privatlivet.

Avsluttende merknader

Evaluering

Komiteen mener avslutningsvis at det er behov for å følge praksisutviklingen tett. Praksisen må evalueres for å sikre at regelverket fungerer i tråd med forutsetningen bak de lovendringene som nå vedtas.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen evaluere endringene i folketrygdloven om nytt arbeidsulykkesbegrep og tydeliggjøring av bevisbyrden innen 3–4 år og om disse praktiseres i henhold til intensjonene, inkludert følgeforskning.»