3.1 Teknologinøytralitet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, legger vekt på at lovgivningen om motorferdsel i utmark og vassdrag bør være utformet teknologinøytralt. I løyper for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag og tilhørende rastesoner kan det benyttes snøskuter eller lignende lettere transport- og fremkomstmidler, slik som ATV med påsatte belter, elektriske beltesykler og lignende. Flertallet mener loven derfor ikke bør spesifisere hvilke konkrete typer fremkomstmidler som omfattes av tillatelser etter loven, men i stedet regulere motorferdsel ut fra de virkninger og hensyn som er relevante for lovens formål. Herunder skal reguleringen av motorferdsel ta utgangspunkt i underlaget motorferdselen skjer på, og hvilket formål motorferdselen har.

En slik teknologinøytral utforming innebærer blant annet at bruk av snøskuter på vann vil være tillatt innenfor lovens rammer, for eksempel på åpne vann i samsvar med § 18 i enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Tilsvarende skal lettere motoriserte fremkomstmidler kunne tillates på samme grunnlag som andre kjøretøy.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre viser til at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets argumentasjon om teknologinøytralitet innebærer en utvidelse og liberalisering av motorferdsel i utmark. Slik det fremkommer i disse partienes merknader, så innebærer dette at vannskuter og lettere motoriserte fremkomstmidler vil sidestilles med snøskuter og «andre kjøretøy». Disse medlemmer registrerer også at henvisningen til skuterløyper i regjeringens opprinnelige proposisjon i det nye lovforslagets § 27 for eksempel kun spesifiserer at «løyper» generelt kan åpnes for motorferdsel av kommunen.

3.2 Naturhensyn og friluftsliv

Komiteen fremhever at hensyn til natur og friluftslivet er et av kriteriene i anmodningsvedtak nr. 973 av 25. mai 2021. Komiteen merker seg at seg at Motorferdsellovutvalget viser til at motorferdsel i utmark har økt i omfang siden motorferdselloven ble vedtatt i 1977. Departementer understøtter dette i sine vurderinger og skriver at det fremdeles er behov for reguleringer av motorferdsel.

Forslag til ny lov sikter på å ivareta dette ved at motorferdsel i utmark og vassdrag fortsatt er forbudt og at loven legger til rette for unntakene. Loven er formulert slik at den skal åpne for motorferdsel som er nødvendig og motorferdsel som trengs for å ivareta allmennyttige formål og næringsforhold.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, merker seg at departementet viser til at motorferdselsloven skal åpne for vurderinger langs to akser: nytteverdien av motorferdselen og motorferdselens skadevirkninger for natur, friluftsliv og samisk kulturutøvelse.

Flertallet merker seg at hensynet til å ivareta natur fremkommer tydelig i formålsparagrafen, § 1 i enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Behovet for å ivareta natur har de siste årene fått en større oppmerksomhet i Norge.

Komiteen merker seg videre at motorferdsel i utmark ikke er klassifisert som friluftsliv, ved lov og i departementets vurderinger.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre viser til at formålsbestemmelsen i Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sitt nye lovforslag innebærer en betydelig svekkelse av naturhensyn og friluftsliv sammenlignet med regjeringens opprinnelige lovforslag. Særlig problematisk er det at § 1 i enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet nå inneholder en ny formulering om at «(…) loven skal legge til rette for motorisert ferdsel i utmark (…)» Disse medlemmer er svært kritiske til en slik dreining, som utfordrer formålet med den nåværende motorferdselsloven.

Disse medlemmer viser til at hensikten med den første motorferdselloven som ble vedtatt i 1977, var å begrense motorferdsel i utmark av hensyn til naturmangfoldet. Siden den gang har motorferdselen økt. Disse medlemmer mener det er særlig viktig å skjerme villmarkspregede områder og inngrepsfri natur, og å redusere ferdselen i leveområder for sårbare arter. Her skal motorferdsel være et unntak, ikke en regel. For å ivareta disse hensynene, og samtidig sikre det kommunale selvstyret, er forslaget om å innlemme regulering av motorferdsel i plan- og bygningsloven en god løsning. Det vil både sikre nødvendige konsekvensutredninger og gode prosesser for medbestemmelse for etablering av nye løyper.

Disse medlemmer viser også til at motorferdsel kan være forstyrrende for friluftsliv. Disse medlemmer peker på Norsk Friluftslivs innspill til høringen om lovproposisjonen om at 70 pst. vil ha strengere regler for motorferdsel i naturen, at 75 pst. mener det er viktig å bevare store områder uten motorisert ferdsel, og at 60 pst. mener at det bør bli mer kontroll av motorferdsel i norsk natur.

Disse medlemmer registrerer at unntaket for motorferdsel for betjente turistanlegg i § 13 ikke omfatter transport av gjester til slike anlegg, ubetjente turistforeningshytter eller private utleiehytter (Prop. 61 L (2025–2026), side 287). Disse medlemmer uttrykker likevel sterk bekymring for hvordan økende masseturisme, særlig fra utlandet, i alt større grad bidrar til å forsterke presset på norsk natur. Etter disse medlemmers syn fremstår en politikk som ensidig legger til rette for økt tilgjengeliggjøring av norsk natur, som lite bærekraftig, og i utilstrekkelig grad tilpasset naturens tålegrenser. Økt ferdsel kan også føre til økt ulykkesrisiko, noe som igjen kan medføre et større behov for motorisert ferdsel i forbindelse med rednings- og beredskapsoppdrag.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en helhetlig nasjonal strategi for å begrense overturisme i norsk natur.»

Disse medlemmer viser til at Norge har en internasjonal forpliktelse for å forvalte villreinen. Den norske villreinen har også en unik egenverdi og er en ressurs for jakt, mat, kulturlandskap og biologisk mangfold. Derfor er det nødvendig å sterkt begrense all menneskelig aktivitet og ferdsel som truer villreinen og dens leveområder.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til en reduksjon i bruken av motoriserte kjøretøy i villreinens leveområder samt økt kontroll med motorferdsel i disse områdene.»

Disse medlemmer viser til at allemannsretten er en bærende del av norsk kultur, og mener at den bør sikres som en grunnleggende rettighet. Hensynet til allmennhetens tilgang til og bruk av naturen bør tillegges avgjørende vekt ved iverksetting og praktisering av regelverk om motorferdsel og annen bruk av utmark i henhold til lovforslaget. Disse medlemmer viser videre til Dokument 12:29 (2023–2024) Grunnlovsforslag om ny § 111 (om grunnlovfesting av allemannsretten), og varsler sin støtte til dette forslaget.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at elsykler har vært tillatt i utmark siden 2017, og at ingen kommuner i denne perioden har benyttet den eksisterende hjemmelen til å innføre lokale restriksjoner.

Dette medlem støtter at loven viderefører et generelt unntak for elsykkelbruk i utmark, og at det innføres særlige begrensninger i villreinområder og reindriftsområder. Dette er en målrettet og velbegrunnet regulering.

Dette medlem kan imidlertid ikke slutte seg til § 17 andre ledd som gir kommunene hjemmel til å forby eller begrense elsykkelbruk i utmark. Elsykkel er et stille og skånsomt fremkomstmiddel som bidrar til folkehelse og gir en større del av befolkningen tilgang på gode naturopplevelser.

Det foreligger ikke dokumentasjon på at gjeldende ordning har medført vesentlige negative konsekvenser for natur eller friluftsliv. Dette medlem mener derfor det ikke skal være åpning for å særbehandle elsykkel fremfor annen sykkelbruk.

3.2.1 Regulering av motorferdsel som ellers er tillatt (§ 8)

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at kommunen kan gi forskrift om midlertidig begrensninger eller forbud mot motorferdsel som ellers er tillatt. Flertallet mener det skal stilles tydelige krav til grunnlaget for slike vedtak. Det må foreligge et reelt behov for regulering eller forbud, og dette må være forholdsmessig sett opp mot det hensynet som begrunner inngrepet. Flertallet mener derfor at det bare skal kunne vedtas slik forskrift når dette er strengt nødvendig.

Når det er strengt nødvendig for å ivareta reindrift, viltlevende arter, sårbar natur eller samisk eller annen tradisjonell kulturutøvelse, skal departementet kunne fastsette forskrift om midlertidig regulering eller forbud mot motorferdsel som ellers er tillatt. Flertallet presiserer i loven at kommunen skal gis anledning til å uttale seg før forskrift fastsettes, og at kommunens syn skal tillegges stor vekt i departementets vurdering av om forskrift skal gis.

Flertallet understreker at aktører som ønsker løyper stengt, bør redegjøre for årsaken til at stenging anses nødvendig. Det er kommunen som må sørge for at vilkårene for å forby motorferdsel er oppfylt, dersom de velger å benytte seg av adgangen til å fastsette midlertidig forbud. Manglende respons på kommunens henvendelser kan som eksempel etter flertallets syn ikke alene danne grunnlag for stenging av løyper, eller begrense kommunens adgang til å videreføre bruk av løypene etter gitte datoer på våren.

Flertallet viser videre til at kommunen etter § 8 syvende ledd i enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kan fastsette midlertidig alternativ trasé når et forbud eller en begrensning etter første og andre ledd påvirker en løype for motorisert ferdsel i utmark. En slik alternativ trasé som etableres for å ivareta natur, dyreliv eller andre interesser, ivaretas av utredningen for opprinnelig løype og vil ikke kreve ytterligere utredninger. Flertallet oppfordrer kommunen til å fastsette en slik alternativ trasé i samråd med departementet, for å unngå at den nye traseen kommer i strid med de hensynene forbudet eller begrensningen opprinnelig skulle ivareta, altså hensyn til reindrift, viltlevende arter, sårbar natur eller samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre er kritiske til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets forslag om å gi kommunene adgang til, gjennom forskrift, å opprette nye løyper som avbøtende eller kompenserende tiltak dersom forbud eller begrensninger påvirker andre løyper. Etter disse medlemmers syn kan dette undergrave formålet med slike restriksjoner.

Disse medlemmer viser videre til formuleringen i den opprinnelige proposisjonen, som disse partiene har ivaretatt, der departementets forskriftshjemmel er begrenset til tilfeller «når det er strengt nødvendig (...) å ivareta reindrift, viltlevende arter, sårbar natur eller samisk eller annen tradisjonell kulturutøvelse.» Disse medlemmer mener at denne terskelen fremstår som uklar, og vil understreke at terskelen for å ivareta disse hensynene skal være lav, og at staten har et særlig ansvar for å sikre naturmangfold, friluftsliv og urfolks- og minoritetskulturer.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet viser videre til flertallets lovforslag § 8 sjette ledd og merker seg at flertallet gir departementet hjemmel til å gi forskrift dersom det er nødvendig for å ivareta natur og friluftsinteresser av nasjonal eller viktig regional betydning. Disse medlemmer mener det er å gi departement, og den departement delegerer til, typisk statsforvalter, for stor påvirkningsmulighet i det lokale selvstyret. Disse medlemmer mener en mer hensiktsmessig tilnærming er at det er Kongen i statsråd som skal ha en slik mulighet, og bare dersom det er strengt nødvendig, og viser til § 8 i sitt eget lovforslag og tilhørende merknad.

3.2.2 Sesongslutt

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at dagens regelverk og regjeringens forslag legger opp til to ulike datoer for sesongslutt, henholdsvis 5. mai som alminnelig sesongslutt og 25. april i sentrale områder for reindriften. Flertallet mener en slik to-trinns datostyring ikke er hensiktsmessig, og at de aktuelle datoene bør fjernes fra lovforslaget. Alminnelig sesongslutt bør i stedet kunne settes til 5. mai. I sentrale områder for reindriften bør kommunen vurdere om sesongen skal slutte tidligere, men det bør ikke være krav til en konkret dato.

Lokale forhold varierer i betydelig grad mellom kommunene, og flertallet mener at kommunene må gis økt beslutningsmyndighet i spørsmålet om hvorvidt sesongslutt for det enkelte år likevel kan forlenges utover den dato kommunen har fastsatt i forskrift eller i arealplan (som senest er 5. mai). Statsforvalteren skal etter dette ikke være beslutningsmyndighet for sesongavslutningen, slik praksis er enkelte steder i landet i dag.

Flertallet legger til grunn at kommunen i forskrift skal kunne fastsette utvidet sesong for det enkelte år, så lenge dette ikke kan antas å føre til nevneverdig skade eller ulempe for de interessene loven skal ivareta. Flertallet bemerker at manglende tilbakemelding på henvendelser fra kommunen om utvidelser av sesong i løyper ikke i seg selv er til hinder for å utvide sesongen.

For sentrale reindriftsområder forutsetter flertallet at kommunene har tett dialog med berørte reindriftsaktører om hvordan motorferdselen må tilpasses de interessene loven skal ivareta, og at det utvises særlig aktsomhet i kalvingsperioden.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre viser til at lovforslaget fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet legger opp til at snøskuterløyper kan brukes helt fram til 5. mai, unntatt i sentrale områder for kalving og flytting av tamrein, der lovforslaget har 25. april som dato, og overlater også dette til kommunene. Disse medlemmer mener at dette kan skapte økte utfordringer for tamreinen og også for andre dyr som er særlig sårbare om våren. Disse medlemmer peker på at menneskelig aktivitet påvirker dyrelivet ulikt gjennom året, og at dette varierer fra sted til sted. Disse medlemmer merker seg at lovforslaget legger opp til at snøskuterløyper, med mindre kommunene vedtar noe annet, kan brukes helt fram til 5. mai, unntatt i sentrale områder for kalving og flytting av tamrein, der lovforslaget har 25. april som dato. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fjerner kravet om kortere sesong i reinbeiteområdene og overlater også dette til kommunene. Disse medlemmer mener at dette kan skape økte utfordringer for tamreinen og også for andre dyr som er særlig sårbare om våren.

3.2.3 Rastesoner

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet åpner for mer fleksibilitet når det gjelder hvor langt fra løypa det er tillatt å raste (rastesone) overalt i landet. Flertallet mener at gjeldende praksis fra Nord-Troms og Finnmark, der rastesonen kan strekke seg inntil 300 meter fra løypa, kan videreføres som yttergrense i hele landet.

Flertallet viser til at dagens ordning er innarbeidet og etter flertallets vurdering fungerer godt. Flertallet kan ikke se at det er dokumentert et behov for å utvide rastesonens utstrekning utover gjeldende rammer, og mener at en videreføring av 300-metersgrensen vil gi forutsigbarhet og opprettholde en velprøvd avveining mellom brukerinteresser og øvrige hensyn etter loven.

Flertallet viser til praksisen i Nord-Troms og Finnmark, hvor det har vært mulighet å åpne for rasting på hele vannet som løypen går over, har hatt stor positiv betydning for utøvelse av fiske og friluftsliv, og flertallet mener denne praksisen kan videreføres i hele landet for kommuner som ønsker det.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre viser til at lovforslaget fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet åpner for at rastesonen kan strekke seg inntil 300 meter fra løypa i hele landet. I dag begrenses dette til 30 meter, med unntak for Nord-Troms og Finnmark, der 300 meter aksepteres. Disse medlemmer mener at en slik utvidelse av mulighetene for å kjøre ut av løypene i praksis kan innebære at man får korridorer som er 600 meter brede der motorferdsel kan utøves. Disse medlemmer støtter ikke denne utvidelsen. Ifølge lovforslaget mener departementet at det skal være gode grunner for å sette rastesonen lenger ut enn 30 meter fra løypa.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet merker seg at flertallet kommenterer i merknad hva som skal gjelde for rastesoner. Det er disse medlemmers oppfatning at kommunens mulighet til å fastsette rastesoner langs snøskuterløyper bør beskrives nærmere i selve loven, og det vises til disse medlemmers lovforslag § 26.

3.2.4 Motorsport

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre viser til at § 22 i lovforslaget, både det opprinnelige fra regjeringen og fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, åpner for organisert motorsport i mindre områder som er avsatt til motorsportanlegg. Disse medlemmer vil anmode departementet om å presisere at motorsport etter denne bestemmelsen skal foregå i klart avgrensede og tilrettelagte anlegg, og at bestemmelsen ikke gir hjemmel for frikjøring eller rekreasjonskjøring i utmark utenfor fastlagt bane.

3.3 Økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati

Komiteen påpeker at økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati knyttet til praktiseringen ved loven var en del av anmodningsvedtaket fra Stortinget i 2021 og 2025. Departementet skriver i kapittel 4 side 43 at hovedutfordringen med dagens regelverk kan sammenfattes med at regelverket er uoversiktlig, uklart og utdatert, og oppfattes som tungvint og ressurskrevende å bruke.

Komiteen merker seg at departementet beskriver hvor de mener kommunene har fått ny eller utvidet myndighet på blant annet adgang til å fastsette øvingsområder for obligatorisk kjøreopplæring, adgang til å utvide sesonglengden for snøskuterløyper, adgang til å åpne for uttransport av ved på barmark enten i forskrift eller etter enkelttillatelse, større adgang til å åpne for motorferdsel på mindre vann, større adgang til å regulere direktehjemlet ferdsel og myndighet til å kreve gebyr for behandling av søknader og motorferdsel.

Grunneiere og andre rettighetshavere har samme mulighet til å nekte eller regulere motorferdsel i ny motorferdsellov, og det er fortsatt ikke adgang til ekspropriasjon til snøskuterløyper.

Komiteen merker seg at intensjonen med nytt lovforslag er at en opprydning i og samling av dagens fragmenterte regelverk i loven skal kunne gjøre det enklere å orientere seg i regelverket. Videre fremhever departementet at direkte tillatt motorferdsel i loven hindrer unødvendig saksbehandling. Departementet utreder et digitalt system for saksbehandling og rapportering som skal bidra til å forenkle søknads- og saksbehandlingsprosesser. Det er gjort flere forsøk på mindre byråkrati blant annet ved at tillatelser om motorferdsel til fritidsbolig kan ha en varighet på opptil åtte år.

Komiteen merker seg at ny motorferdsellov knyttes tettere til plan- og bygningsloven ved at enkelte former for motorferdsel tillates direkte gjennom at arealer for aktiviteten fastsettes gjennom plan- og bygningsloven, ikke forskrift som i dag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at lovforslaget legger opp til at fastsetting av løyper og enkelte andre arealer for motorferdsel skal skje etter plan- og bygningsloven. Flertallet mener at kommunene i tillegg bør gis adgang til å fastsette arealer for motorferdsel i forskrift, slik at kommunene selv kan velge den ordningen som er best tilpasset lokale forhold.

Flertallet mener det er viktig at alminnelige forvaltningsrettslige regler som sikrer forsvarlig utredning og ivaretakelse av nasjonale og viktige regionale interesser, ivaretas uavhengig av hvilken modell kommunen velger. Dette omfatter blant annet krav til kartlegging og vurdering av konsekvenser for natur og berørte interesser samt øvrige saksbehandlingskrav som følger av forvaltningsloven og relevant særlovgivning. Flertallet understreker at styrkingen av det kommunale selvstyret ikke innebærer en svekkelse av kravene til faglig forsvarlig saksbehandling. Flertallet legger til grunn at kommunene kjenner sitt eget areal best, og at de gjennom loven får et utvidet ansvar for forvaltningen av natur lokalt.

Flertallet understreker videre at selv om kommunen har et ansvar for ivaretakelse av natur og friluftsliv, og derfor skal forvalte motorferdselregelverket på en bærekraftig måte, er det viktig at staten også fortsatt er i stand å ivareta nasjonale hensyn og viktige regionale interesser der det er nødvendig, herunder ivaretakelse av villreinstammen. Flertallet mener derfor det er viktig at regelverket også har bestemmelser om at staten kan regulere motorferdsel på visse vilkår. Det er kommunene som i første rekke forvalter motorferdselregelverket. Det kommunale handlingsrommet som følger av loven, gjelder likevel innenfor de rammer som settes av nasjonale hensyn og overordnet regulering.

Flertallet mener det bør være opp til kommunene selv å bestemme om det skal stilles vilkår om et begrenset antall turer i tillatelser som gis etter lovens kapittel 5. Det samme gjelder forslaget om at det i tillatelser der det stilles antallskrav, også skal stilles krav om å registrere turer på forhånd. Flertallet mener at kommuner som ønsker det, kan stille slike krav, for å på den måten lettere ha kontroll og oversikt over det totale omfanget motorferdsel i kommunen. Men flertallet mener dette ikke bør være et krav i loven om at kommunene stiller slike vilkår.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet mener kommunene i større grad bør gis mulighet til å åpne for motorferdsel der lokale forhold og hensyn tilsier at dette kan skje på en forsvarlig måte. Det er i flere deler av landet et behov for mer lokale og tilpassede løsninger for motorferdsel i utmark. Disse medlemmer fremmer derfor en rekke endringer som samlet sett innebærer et styrket lokalt selvstyre og mindre byråkrati, og som legger til rette for bolyst og trivsel, innenfor rammene av bærekraftig bruk og hensynet til natur, friluftsinteresser og tradisjonell kulturutøvelse, og viser til sitt eget lovforslag i innstillingens underkapittel 3.10 Lovforslag fra Høyre og Senterpartiet.

Disse medlemmer viser til at flertallet i sitt lovforslag åpner for bruk av enten plan- og bygningsloven eller kommunal forskrift ved fastsetting av løyper og enkelte andre arealer for motorferdsel i utmark og vassdrag. Disse medlemmer merker seg samtidig at flertallet i sin merknad peker på at denne type fastsetting i lovforslaget skal skje etter plan- og bygningsloven. At flertallet deretter tilføyer at kommunene i tillegg bør gis adgang til å anvende forskrift, peker etter disse medlemmers syn på en mindre preferert løsning. Disse medlemmer mener dette ikke kan tolkes på annen måte enn at lovforslaget fra flertallet legger en føring om at det er plan- og bygningsloven som helst skal brukes ved fastsettelse av løyper, og at valgfriheten for kommunene i realiteten dermed blir begrenset.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre understreker behovet for tydelig nasjonal veiledning og klare forventninger til kommunenes praktisering av bestemmelsene om bærekraftig bruk i naturmangfoldloven, slik disse er spesifisert i lovforslagets § 7.

Disse medlemmer stiller seg kritisk til lovforslagets § 29 som etter disse medlemmers vurdering i realiteten pålegger landets kommuner å gi adgang til undersøkelse fra mineral- og gruveselskaper etter mineralloven § 4. Disse medlemmer viser til at undersøkelser etter mineralloven varer i tre år og kan forlenges inntil tre år av gangen, og at en slik plikt risikerer å få betydelige negative konsekvenser, både for naturmiljøet og for samiske interesser, herunder kultur- og næringsutøvelse.

Disse medlemmer viser til lovforslagets kapittel 5, som inneholder en rekke bestemmelser om omstendigheter hvor kommunen kan eller skal gi tillatelse til motorferdsel i utmark. Etter disse bestemmelsene kan kommunen, med varierende grad av skjønnsutøvelse, gi tillatelse til blant annet leiekjøring, godstransport, preparering av skiløyper og alpinanlegg, transport for personer med funksjonsnedsettelser, naturrestaurering og vitenskapelige undersøkelser.

Disse medlemmer merker seg imidlertid at kapittel 5 kun inneholder én bestemmelse hvor kommunen er pålagt å gi tillatelse, og at dette gjelder mineralundersøkelser. Dette innebærer etter disse medlemmers syn at kommunenes handlingsrom i slike saker i vesentlig grad innskrenkes, sammenlignet med andre formål hvor det er lagt opp til lokal skjønnsutøvelse, og utgjør et unødvendig inngrep i det kommunale selvstyret.

3.3.1 Utredningskrav

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener at fastsetting av løyper for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag, og andre arealer for motorferdsel, krever at konsekvensene for berørte interesser utredes. Dette gjelder uavhengig av om kommunene velger å fastsette slike arealer i forskrift eller arealplan. Flertallet understreker at forskrift om konsekvensutredning ikke har vært gjeldende for etablering av snøskuterløyper tidligere, og skal ikke gjelde for løyper eller andre motorferdselsarealer som vedtas som forskrift eller etter plan- og bygningsloven. Kommunen skal ved etablering av nye løyper og arealer for motorisert ferdsel i forskrift og etter plan- og bygningsloven benytte forvaltningslovens prinsipper. Utredningskravene skal være hensiktsmessige, stå i forhold til den faktiske og økte påvirkningen den enkelte løype kan medføre. Disse utredningskravene for både forskrift og plan- og bygningsloven skal redegjøres nærmere for i en veileder til loven som Klima- og miljødepartementet utarbeider etter å ha fått innspill fra alle landets kommuner. Kommunene og statsforvalteren skal benytte denne veilederen. Endringer av eksisterende løyper vil som hovedregel ikke utløse ytterligere utredninger.

Flertallet understreker at statsforvalteren ikke skal kreve at kommunen utreder forhold som ikke åpenbart påvirkes av den aktuelle løypa. Flertallet forutsetter videre at statsforvalteren, dersom statsforvalteren har synspunkter på hva som bør utredes, skal fremme slike krav på et tidlig tidspunkt i prosessen. Flertallet legger til grunn at utredningskrav som først fremmes sent, og som gjelder forhold uten åpenbar betydning for løypa, ikke skal være til hinder for at løypa fastsettes.

Flertallet viser til at skogsbilveier og veier i utmark som ikke er brøytet, er å anse som utmark etter denne lov, og motorferdsel er ikke tillatt. Kommunen kan fastsette løyper for motorferdsel på slike veier etter § 20 i enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Flertallet mener man kan benytte lempeligere utredningskrav for å etablere snøskuterløyper på ubrøytede veier og traseer som allerede benyttes til andre formål.

Flertallet påpeker at eksisterende løyper og områder for motorisert ferdsel på snødekt mark og islagte vassdrag er å anse som ferdig utredet og kan uten ytterligere utredning videreføres i ny kommunal forskrift eller arealplan etter plan- og bygningsloven.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet merker seg at flertallet ikke direkte i loven vil tillate at kommunene kan gi forskrift om motorferdsel på barmark etter traktorvei, noe disse medlemmer mener burde tilligge det lokale selvstyret. Det vises til egen merknad og disse medlemmers forslag til § 20 a. Disse medlemmer registrerer også at flertallet ikke direkte i loven vil tillate at kommunene kan gi forskrift for ferdsel på ubrøytet vei, noe disse medlemmer mener bør være en del av det lokale selvstyret, og viser til egen merknad og forslag til § 20 b.

3.3.2 Statsforvalterens rolle

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, ser det som viktig å unngå omkamper og lange prosesser for å etablere snøskuterløyper. Det er derfor viktig at statsforvalterens myndighet på dette området ikke står like sterkt som etter dagens lov. I dag er situasjonen at statsforvalter kan klage på kommunenes skuterløype-forskrifter, og at denne klagen behandles av en settestatsforvalter. Dersom kommunen er uenig, har de ikke mulighet til å ta dette til domstolene. Med lovforslaget åpnes det for å fastsette arealer for motorferdsel etter plan- og bygningsloven. Da vil statsforvalternes eventuelle innsigelser til snøskuterløyper som kommunen ikke ønsker å ta til følge, på vanlig måte bli gjenstand for mekling og avklares av Kommunal- og distriktsdepartementet. Kommunene kan også gå til domstolene for å prøve gyldigheten av innsigelser og gyldigheten av departementets endelige avgjørelse. Koblingen til plan- og bygningsloven legger etter flertallets syn til rette for bedre avklaringsprosesser enn dagens regelverk og gir kommunene mer myndighet over løypene sammenlignet med i dag, blant annet fordi statsforvalteren ikke har siste ord i saken. Kommunens syn skal tillegges stor vekt i rettsanvendelse og skjønnsutøvelsen.

Flertallet viser til at innsigelse i utgangspunktet skal brukes der kommunen legger ut arealer til en bruk som er i strid med nasjonale og vesentlige regionale interesser, eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for et innsigelsesorgans område. Flertallet peker på at statsforvalteren bør delta aktivt tidlig i planprosessene med kunnskap og veiledning om natur- og friluftslivsinteresser som kan bli berørt, og slik legge til rette for at kommunen best mulig kan ivareta nasjonale og vesentlige regionale verdier i sin arealplan, og slik at innsigelse i størst mulig grad unngås på et senere stadium. Der det likevel fremmes innsigelse må statsforvalteren innsigelse være grunngitt.

Flertallet forutsetter videre at statsforvalterens adgang til å fremme innsigelse mot kommunale planer etter loven skal gjelde spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning. Flertallet understreker at terskelen for å fremme innsigelse skal settes høyt, og at statsforvalteren skal utvise tilbakeholdenhet i saker som i hovedsak gjelder lokale avveininger og prioriteringer.

Flertallet understreker at statsforvalteren har et selvstendig ansvar for å involvere seg på et tidlig tidspunkt i kommunale prosesser etter motorferdselloven, slik at faglige innspill og eventuelle nasjonale hensyn kan tas opp og avklares mens saken fortsatt er under utvikling. Tidlig involvering vil etter flertallets syn redusere behovet for senere innsigelser, bidra til bedre opplyste beslutninger og gi mer effektive og forutsigbare prosesser for kommunene og berørte interesser.

Flertallet mener statsforvalterens myndighet til å omgjøre kommunale enkeltvedtak etter loven skal være avgrenset til tilfeller der vedtaket er ugyldig. Statsforvalteren skal ikke kunne sette til side kommunens skjønnsmessige vurderinger så lenge vedtaket holder seg innenfor lovens rammer og er forsvarlig saksbehandlet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre reagerer på at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet foreslår å svekke statsforvalterens myndighet, med begrunnelsen i å unngå «[...] omkamper og lange prosesser [...].» Disse medlemmer støtter både økt lokal selvstyre på generelt grunnlag og intensjonen bak regjeringens opprinnelige lovforslag som forankrer kommunenes myndighetsutøvelse i plan- og bygningsloven. Samtidig understreker disse medlemmer at utvidet kommunalt ansvar ikke bør kombineres med svekket tilsyn og oppfølging, herunder statsforvalterens rolle. Denne rollen er ikke et uttrykk for mistillit til lokaldemokratiet, men en nødvendig del av plansystemet for å sikre at nasjonale og vesentlige regionale hensyn faktisk blir ivaretatt. Tvert imot er en velfungerende kontroll- og klageadgang avgjørende for å sikre lik praktisering av regelverket. Dette er særlig viktig for å opprettholde lovens formål om å beskytte naturverdier, friluftsliv og samisk kulturutøvelse.

3.3.3 Persontransport i utmarksnæring og til fritidsbolig

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at gjeldende rett begrenser motorferdsel knyttet til hytter til transport av bagasje og utstyr. Flertallet mener det nå skal åpnes for persontransport til hytter, slik at også personer kan transporteres med motorisert kjøretøy mellom bilvei og hytte. Dette innebærer en utvidelse sammenlignet med dagens regelverk.

Flertallet legger til grunn at kommunen kan sette nærmere begrensninger på utøvelsen av denne adgangen, herunder begrensninger i antall turer og krav om turregistrering. Flertallet forventer at kommunene foretar en samlet vurdering av den totale belastningen motorferdselen medfører i området, og fastsetter rammer som sikrer en forholdsmessig avveining mellom hytteeiernes behov og hensynet til natur, friluftsliv og berørte interesser.

Flertallet viser til at bestemmelsen gjelder transport til «søkerens fritidsbolig». I dette ligger at søkeren må disponere fritidsboligen som sin egen. Dette innebærer at det ikke kan gis tillatelse til transport til fritidsbolig som søkeren disponerer på grunnlag av korttidsleie. Fritidsbolig som søkeren disponerer eksklusivt på grunnlag av langvarig leiekontrakt, vil derimot være omfattet.

Flertallet viser videre til at § 29 i enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet åpner for nødvendig motorferdsel for transport av gods og personale i utmarksnæring. Flertallet understreker at begrepet «personale» omfatter de personene som deltar i næringsutøvelsen for foretaket, og at begrepet ikke er begrenset til foretakets faste ansatte. Også frivillige og familiemedlemmer omfattes når de bidrar i næringsutøvelsen for foretaket. Dette er etter flertallets syn viktig av hensyn til hvor nært utmarksbruk er knyttet til tradisjonell kulturutøvelse. Samtidig bemerker flertallet at det bare er motorferdsel for transport som er nødvendig for næringsutøvelsen som skal omfattes. Transport av personale må derfor etter omstendighetene planlegges og koordineres slik at motorferdselen begrenses til det som faktisk er nødvendig for å utøve virksomheten. Kommunen kan sette begrensninger for dette (i form av for eksempel antall turer) i vedtak om tillatelse til motorferdsel i utmarksnæring.

Flertallet understreker samtidig at «personale» avgrenser mot ren persontransport. Bestemmelsen gir ikke grunnlag for transport av gjester eller deltakere i aktiviteter som for eksempel snøskutersafari, snørekjøring eller catskiing. Det er kun motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre selve utmarksnæringsaktiviteten, som omfattes av tillatelsen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre viser til at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil utvide definisjonen av lovens § 29, som åpner for nødvendig transport av gods og personale. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet skriver at personale «ikke er begrenset til foretakets fast ansatte», men at det også kan omfatte «frivillige og familiemedlemmer».

Disse medlemmer mener at en slik utvanning er upresis og svært uheldig. Selv om det kan finnes gode argumenter for unntak for hele familier som driver tradisjonell samisk næringsvirksomhet, vil utvidelsen som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet foreslår, gjelde langt flere. I praksis vil denne uthulingen av § 29 også gjelde for eksempel familiemedlemmer eller det enda vagere begrepet «frivillige» til næringsaktører som driver med for eksempel gruvedrift (mineralnæringen). Konsekvensene av en slik endring synes ikke gjennomtenkte.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet merker seg at flertallet begrenser kjøring til fritidsbolig til «søkerens fritidsbolig». Det innebærer at flertallet ikke tillater at kommunen kan gi tillatelse til kjøring til leid fritidsbolig. Etter disse medlemmer syn innskrenker dette kommunens handlefrihet til å gi tillatelser på en uhensiktsmessig måte. Disse medlemmer viser til sitt eget lovforslag § 36, og mener at kommunen skal kunne gi tillatelse som er nødvendig for kjøring til leid fritidsbolig.

3.3.4 Dispensasjon til motorferdsel ved særlige behov

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at kommunen kan gi dispensasjon etter § 40 i enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet til motorferdsel dersom det er nødvendig i enkelte tilfeller eller for å dekke et særlig behov. I tillegg er det et vilkår at motorferdselen ikke fører til nevneverdig skade på naturen eller vesentlig ulempe for andre friluftsinteresser eller samisk eller annen tradisjonell kulturutøvelse. Innenfor disse rammene kan kommunen for eksempel gi etablerte turistbedrifter dispensasjon for transport av personer til nærmeste løypestart. Kommunen skal fastsette trasé for slik motorferdsel i dispensasjonen. Innenfor disse rammene kan kommunen også gi tillatelse til enkeltarrangementer. Eksempler på enkeltarrangementer som kan gi grunnlag for dispensasjon, er større enkeltstående arrangementer eller filminnspillinger, herunder også enkeltarrangement for motorsport på islagte vann, i alpinbakker og lignende anlegg.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet de Grønne og Venstre viser til at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets nye § 40 liberaliserer kommunenes mulighet til å gi dispensasjon fra forbudet mot motorferdsel i utmark. Forbeholdet om «streng nødvendig[het] for å dekke et særskilt behov» for å gi slik dispensasjon i regjeringens opprinnelige proposisjon er nå formulert som kun «nødvendighet i enkelte tilfeller eller for å dekke et særskilt behov». I de tilhørende merknadene spesifiserer disse partiene at dispensasjonsretten omfatter turistbedrifters transport av personer til nærmeste løypestart og enkeltarrangementer. Disse medlemmer mener at dette strekker dispensasjonsbestemmelsen for langt, siden en dispensasjonshjemmel skal være en snever sikkerhetsventil, ikke et redskap for å åpne nye former for motorisert ferdsel til turist- og rekreasjonsformål.

3.4 Utvide adgangen til motorferdsel for personer med funksjonsnedsettelser

Komiteen viser til at departementet foreslår å utvide adgangen til motorferdsel i utmark betydelig for denne gruppen. Denne adgangen blir blant annet utvidet gjennom at ferdsel med lettere motoriserte rullestoler og lignende hjelpemidler skal være unntatt fra lovens forbud mot motorferdsel overalt i utmark og at ferdsel med tyngre rullestoler skal være unntatt fra lovens forbud mot motorferdsel på vei og turvei. Kommunen kan ifølge forslaget til ny lov gi personer med varige funksjonsnedsettelser som gir vesentlig redusert bevegelsesevne, tillatelse til bruk av snøskuter (og ev. andre fremkomstmidler på snødekt mark og islagt vassdrag).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at § 32 åpner for at kommunen kan gi personer med funksjonsnedsettelser som gir vesentlig redusert bevegelsesevne, tillatelse til motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag. Flertallet mener at loven ikke skal stille krav om at funksjonsnedsettelsen skal være «varig». Kommunen har dermed også adgang til å gi tillatelse der funksjonsnedsettelsen er forbigående.

3.5 Konsekvenser ved overtredelser

Komiteen merker seg at Klima- og miljødepartementet, i likhet med motorferdselsutvalget, mener det ikke vil være tilstrekkelig å basere håndhevingen av loven ved administrative sanksjoner eller forvaltningstiltak. Departementet foreslår som utvalget at strafferammen settes til bøter eller fengsel i inntil et år for alminnelige overtredelser og bøter eller fengsel i inntil to år for grove overtredelser.

Komiteen viser til at departementet understreker at bøter i de aller fleste tilfeller vil være den normale straffen for overtredelser, og at fengselsstraff vil være forbeholdt mer alvorlige overtredelser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, legger til grunn at straff for overtredelser av loven skal være forholdsmessig sett opp mot handlingens karakter og alvor. Flertallet viser til at regjeringens lovforslag beskriver hva som kan utgjøre de groveste overtredelsene etter loven, men mener at strafferammen for grov overtredelse bør reduseres til bøter eller fengsel inntil ett år. Etter flertallets vurdering vil dette gi en mer balansert straffereaksjon, samtidig som loven gir tilstrekkelig grunnlag for å reagere mot overtredelser slik som blant annet Økokrim har etterspurt.

Flertallet bemerker at departementet, på s. 264 i Prop. 61 L (2025–2026), omtaler første og andre ledd i straffebestemmelsen som to ulike straffebud. Flertallet mener derimot at andre ledd i straffebestemmelsen skal anses som en sideramme til hovedrammen i første ledd. Dette innebærer blant annet at det er den forhøyede siderammen som er bestemmende for om straffeprosessuelle tvangsmidler kan benyttes, eller ikke.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at ulovlig motorferdsel i utmark er et omfattende problem, og at myndighetene i dag har utfordringer med å kontrollere og forebygge slik aktivitet. Selv om ulovlig motorferdsel ikke var eksplisitt omtalt i Stortingets anmodningsvedtak som ligger til grunn for lovforslaget, utgjør dette likevel et sentralt tema i saken, og reduksjon av ulovlig kjøring er en eksplitt målsetting bak regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Rødt viser til at både politiet og Økokrim har etterlyst et strengere straffenivå enn det som følger av gjeldende regelverk. Videre viser dette medlem til flere høringsinnspill som presiserer nødvendigheten av varsomhet i utstedelsen av fengselsstraff som bør forbeholdes særdeles grove overtredelser. Dette medlem understreker at fengselsstraff etter motorferdselloven skal gjelde kvalifiserte og forsettlige lovbrudd.

3.6 Samisk nærings- og kulturutøvelse

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre viser til at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets nye lovforslag bidrar til å uthule vernet om samiske rettigheter sammenlignet med regjeringens opprinnelige lovforslag. I formålsbestemmelsen (§ 1), samt i en rekke andre bestemmelser i lovforslaget, så er den tidligere henvisningen til «samisk tradisjonell kulturutøvelse» erstattet med formuleringen «samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse».

Disse medlemmer understreker at denne endringen ikke er en språklig justering, men innebærer en reell innholdsmessig endring. Ved å utvide begrepet til å omfatte «annen» tradisjonell kulturutøvelse svekkes den særskilte retten det samiske folk har til å utøve sin kultur og sitt samfunnsliv i tråd med Grunnloven § 108. En slik utvanning av begrepsbruken bidrar til å gjøre det mindre tydelig hvilke hensyn loven faktisk skal ivareta, og åpner for en praksis der samiske interesser i større grad må vike i avveininger mot andre formål.

Komiteens medlem fra Rødt viser til at Grunnloven § 108 pålegger norske myndigheter å tilrettelegge for at det samiske folk, som Norges urfolk, kan utvikle sin kultur og sitt samfunnsliv.

Dette medlem er uenig i departementets vurdering om at en generell sikring av naturgrunnlaget er tilstrekkelig for å ivareta tradisjonell samisk utmarksbruk (meahcásteapmi) utenom reindriftsnæringen (jf. Prop. 61 L (2025–2026), side 49).

Dette medlem understreker at hensynet til naturmangfold og samiske tradisjonsnæringer bør gis status som forpliktende rettigheter, og ikke kun fremgå som generelle hensyn i lovverket. Etter dette medlems syn er dagens regulering utilstrekkelig, idet den åpner for at slike hensyn kan vektlegges, men samtidig settes til side gjennom dispensasjonsadgang.

Dette medlem viser til at praktiseringen av dagens motorferdsellov siden 2015 har medført at kommunenes handlingsrom fremstår som styrket og beskyttet, mens hensynet til natur og reindrift i større grad har vært gjenstand for avveininger som kan falle ut til ugunst for disse interessene. Dette indikerer et behov for en tydeligere rettslig forankring av natur- og urfolksinteresser, slik at disse ikke kan fravikes gjennom enkeltvedtak.

Dette medlem understreker videre nødvendigheten av at sentrale og lokale forskrifter samt kommunale enkeltvedtak som berører samiske interesser direkte, skal utarbeides og treffes etter reell konsultasjon med Sametinget og berørte samiske foreninger. Dette medlem viser videre til at Sametinget har fremmet kritikk av manglende representasjon av og utilstrekkelig konsultasjon med samiske interesser, både i arbeidet med NOU 2024:10 og i departementets påfølgende utarbeidelse av lovproposisjonen, og mener dette reiser prinsipielle spørsmål om ivaretakelsen av samiske rettigheter i prosessen.

På bakgrunn av dette fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i konsultasjon med berørte samiske institusjoner, organisasjoner og interesser utrede en lovhjemmel i motorferdselloven som sikrer at tradisjonelle samiske næringer utover reindrift omfattes av et generelt unntak fra forbudet mot motorferdsel i motorferdselloven § 5.»

3.7 Generelle bestemmelser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil understreke at kommunen i § 29 Utmarksnæring kan gi foretak som er registrert i Enhetsregisteret, tillatelse til nødvendig motorferdsel for transport av gods og personale i utmarksnæring. I Finnmark kan disse tillatelsene også gis langs godt etablerte barmarkstraseer. Med det nye lovforslaget kan også personale transporteres i forbindelse med utmarksnæring. Flertallet understreker at det åpnes for dette fordi utmarksnæring er nært knyttet til tradisjonell kulturutøvelse. Etter flertallets syn vil et generelt unntak fra forbudet mot motorferdsel i lovens § 5 for tradisjonelle samiske næringer utover reindrift kunne få store negative konsekvenser for naturen.

3.7.1 Redningstjenesten og Fjelloppsyn

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, anerkjenner øvelser og nødvendig områdebesiktigelse etter godkjent øvelsesplan som en nødvendig og integrert del av redningstjenesten, og dette må være en del av unntaket redningstjenesten har fra motorferdelsforbudet i § 9 i enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Det muliggjør en kompetent og trent redningstjeneste, og senker risikoen for innsatspersonellet i redningstjenesten under oppdrag.

Flertallet mener søknadsprosess for frivillig organisert redningstjeneste må være så enkel og ubyråkratisk som mulig, og mener øvelser som er godkjent av politimesterembetet som hovedregel skal få dispensasjon fra motorferdselforbudet på snødekt mark og islagte vassdrag, også i verneområder, ettersom redningsaksjoner regelmessig finner sted i slike områder. Politimesteren er egnet til å foreta den nødvendige avveiningen mellom behovet for kompetent og trent redningstjeneste, vernehensyn og andre berørte interesser.

Flertallet mener motorferdselloven i § 9 i enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet skal forstås slik at Fjelloppsynet (underlagt Fjellstyret) skal ha mulighet til å bruke motorisert ferdsel i gjennomføringen av sine pålagte oppgaver jf. lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova) § 36.

3.7.2 Preparering av skiløyper og alpinbakker

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at frivilligheten spiller en avgjørende rolle i preparering av skiløyper og alpinbakker for allmennheten. Flertallet mener det er uhensiktsmessig at frivillige aktører må søke om tillatelse for å preparere skiløyper, og legger derfor til grunn at slik preparering gis direkte hjemmel i loven. Samtidig legger flertallet til grunn at kommunene kan ha behov for å avgrense hvor, og hvordan preparering av løyper skal gjennomføres og hvem som skal utføre det. Kommunene bør derfor kunne gi forskrift med bestemmelser som regulerer preparering av skiløyper og alpinbakker, for eksempel ved å fastsette traseer, avgrense til bestemte aktører eller til bestemte tider.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet mener regulering av skiløyper og løyper for motorferdsel gjennom plan- og bygningsloven vil være for lite fleksibelt relativt til motorferdselens natur, og være for ressurs- og tidkrevende. Mange kommuner, særlig i distriktene, har begrensede administrative ressurser og store utmarksområder. Det er derfor behov for et regelverk som i større grad bygger på tillit til lokal forvaltning, samt legger til rette for bærekraftige løsninger med lokal forankring innenfor rammene som settes sentralt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre registrerer at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets flytter adgang til motorferdsel for preparering av skiløyper og alpinbakker fra en tillatelse som kommunen kan gi etter kapittel 5, til å bli et generelt unntak i kapittel 4 fra motorferdselsforbudet. Disse medlemmer understreker at dette er en uheldig endring som senker terskelen for bruk av motoriserte kjøretøy i utmark og dermed bidrar til å uthule forbudet.

3.7.3 Vedtransport

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener at kravet til tinglysing i direktehjemmelen for vedtransport innebærer en unødig administrativ byrde, og at avtalefestet hogstrett bør være tilstrekkelig grunnlag for slik motorferdsel. En slik endring bør følges opp med et dokumentasjonskrav i § 15 i enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Føreren skal under motorferdselen ha den aktuelle avtalen tilgjengelig, slik at den kan fremvises ved kontroll. Det er tilstrekkelig for å oppfylle kravet om dokumentasjon at avtalen kan fremvises digitalt.

3.7.4 Beltebil og barmarkstraseer i Nord-Troms og Finnmark

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, med mener det er viktig å ivareta tradisjonell kulturutøvelse, og ser positivt på at departementet etter § 56 i enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kan videreføre adgang til bruk av motorkjøretøy som har vært tillatt etter særlige bestemmelser om motorferdsel i forskrifter fastsatt med hjemmel i tidligere motorferdsellov, slik som blant annet å videreføre adgangen til motorferdsel med beltebil, persontransport etter bestemte løypetraseer og videreføring av eksisterende barmarkstraseer i Nord-Troms og Finnmark.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre mener det er oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet definerer beltebil som en form for «tradisjonell kulturutøvelse». Ved å definere beltebil slik, samtidig som de samme partiene utvider lovens formålsparagraf til å gjelde «annen tradisjonell kulturutøvelse», går man bort fra forankringen unntaket for tradisjonell kulturutøvelse er ment å ha i konvensjonsforpliktelser, urfolksrettigheter eller hensyn til nasjonale minoriteter. Resultatet av denne endringen er frislipp for en rekke motoriserte kjøretøy.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet mener en lovregulering av bruken av beltebilbruk i større grad vil sikre forutsigbarhet for denne aktiviteten enn en eventuell forskrift gitt av departementet. Denne typen motorferdsel siden 2004 har vært regulert i forskrift, og Norsk Beltebillag etterlyser i sitt høringssvar større forutsigbarhet gjennom en lovregulering. Disse medlemmer viser til at transport med beltebil skaper næringsaktivitet i næringsfattige områder, og at et kollektivt transportmiddel som beltebil reduserer behovet for snøskuterkjøring og er et mer skånsomt alternativ enn vinterbrøytet vei. Disse medlemmer fremmer derfor forslag om en lovregulering av dagens bruk av beltebil der beslutningskompetansen flyttes til kommunen. Videre mener disse medlemmer at kommunen også må kunne gi tillatelse til bruk av beltebil i kulturhistorisk sammenheng.

3.7.5 Sjøfly

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til § 23 i enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet og landingsplasser og mener det er viktig at loven ikke begrenser kommunens adgang til å tillate start og landing med luftfartøy, og at kommunen kan fastsette landingsplasser i kommunal forskrift eller i arealplan etter plan- og bygningsloven.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre mener at loven ikke skal gi adgang til start og landing med luftfartøy, og at en slik adgang må begrunnes med særskilte hensyn.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet viser til at § 18 første ledd siste punktum i regjeringens og flertallets lovforslag, som sier at «start og landing med luftfartøy er likevel ikke tillatt», innebærer en særskilt streng regulering av sjøfly og en vesentlig innstramning, noe også Norges luftsportforbund påpeker i sitt høringssvar. Dette går også mot Motorferdsellovutvalgets anbefaling. Disse medlemmer fremmer derfor forslag om at denne bestemmelsen skal tas ut av loven.

3.8 Anmodningsforslag fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede konsekvensene av og mulighetene for å åpne for økt kommunalt selvstyre ved barmarkskjøring, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at frivillig kjøreopplæring for snøskuter er tillatt i løyper for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at eksisterende løyper for motorisert ferdsel på snødekt mark og islagte vassdrag anses som ferdig utredet, og at de uten ytterligere utredning kan videreføres i ny kommunal forskrift eller arealplan etter plan- og bygningsloven.»

«Stortinget ber regjeringen foreslå lempeligere utredningskrav for å etablere snøskuterløyper på ubrøytede veier, ved å kreve konsekvensutredning kun dersom tiltaket kan ha vesentlige virkninger på miljøet. Dette kan gjøres ved å innta ‘Snøskuterløyper på ubrøytede veier’ i forskrift om konsekvensutredninger vedlegg II.»

3.9 Øvrige forslag fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Motorferdselloven § 17 annet ledd skal lyde:

Kommunen kan gi forskrift som begrenser eller forbyr bruk av fremkomstmidler som nevnt i første ledd i hele eller deler av utmarka.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Venstre fremmer følgende forslag:

«Vedtak til lov

om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven)

Kapittel 1 Innledende bestemmelser

§ 1 Formålet med loven

Loven skal sikre at motorferdsel i utmark og vassdrag skjer på en bærekraftig måte som ivaretar naturen og friluftslivet og tar hensyn til samisk kulturutøvelse.

§ 2 Lovens virkeområde

Loven regulerer motorferdsel i utmark og vassdrag.

Som motorferdsel regnes ferdsel med enhver type motorisert transport- og fremkomstmiddel til lands eller vanns, inkludert start og landing med motorisert luftfartøy. Som landing regnes også lasting og lossing fra motorisert luftfartøy som holdes i en fast posisjon over bakken eller vannflaten. Ferdsel med motorisert transport- og fremkomstmiddel med avslått motor anses også som motorferdsel.

Som utmark regnes udyrket mark som ikke er innmark eller likestilt med innmark etter friluftsloven § 1 a. Setervoll, hustomt, engslått og kulturbeite som er omgitt av utmark, skal regnes som utmark etter loven her. Det samme gjelder veier i utmark som ikke er opparbeidet for kjøring med bil, og veier i utmark som ikke er brøytet for kjøring med bil.

Som vassdrag regnes åpne og islagte elver, bekker og innsjøer.

Loven gjelder ikke på Svalbard eller Jan Mayen.

Departementet kan gi forskrift om at ferdsel med bestemte lettere transport- og fremkomstmidler ikke skal omfattes av loven.

§ 3 Forholdet til enkelte andre lover

For områder som er vernet etter naturmangfoldloven kapittel V eller vernet etter eldre vedtak som er videreført som nevnt i naturmangfoldloven § 77, gjelder verneforskriftens regler om motorferdsel i tillegg til loven her.

Loven gjelder ikke for områder som omfattes av markaloven, eller ved start og landing med luftfartøy på landingsplasser som har konsesjon etter luftfartsregelverket.

§ 4 Forholdet til grunneiers og andre rettighetshaveres rettigheter

Loven påvirker ikke grunneieres og andre rettighetshaveres mulighet til å nekte eller regulere motorferdsel.

Kapittel 2 Alminnelige regler om motorferdsel i utmark og vassdrag

§ 5 Forbud mot motorferdsel i utmark og vassdrag

I utmark og vassdrag er motorferdsel forbudt, med mindre ferdselen er tillatt i eller i medhold av loven her eller annen lov.

§ 6 Aktsom og hensynsfull motorferdsel

All motorferdsel i utmark og vassdrag skal være aktsom og hensynsfull, slik at ferdselen ikke unødig påfører naturen, friluftslivet eller den samiske kulturutøvelsen skade eller ulempe. Det skal utvises særlig aktsomhet ved motorferdsel i vårløsningen eller i vått terreng, i yngletiden for vilt og i kalvingstiden for rein.

§ 7 Retningslinjer for avgjørelser om motorferdsel

Ved vurderinger av om motorferdsel skal tillates etter denne loven, gjelder prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 til 12. Det skal legges vekt på om motorferdselen skjer på den måten, det tidspunktet, langs den traseen og med den teknologien som innebærer minst påvirkning på natur, friluftsliv og samisk kulturutøvelse. Det skal særlig legges vekt på å unngå skader av motorferdsel i vårløsningen eller i vått terreng, i yngletiden for vilt og i kalvingstiden for rein.

Avgjørelser etter denne loven skal, så langt det er rimelig, bygges på etterprøvbar kunnskap om natur, friluftsliv og samisk kulturutøvelse. Det skal fremgå av begrunnelsen for avgjørelser om motorferdsel etter denne loven hvordan prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 til 12 og retningslinjene i denne paragrafen er vurdert.

§ 8 Myndighet til å regulere motorferdsel som ellers er tillatt

Kommunen kan gi forskrift som for avgrensede områder midlertidig begrenser eller forbyr motorferdsel som ellers er tillatt etter denne loven, når det er nødvendig for å ivareta reindrift, viltlevende arter, sårbar natur eller samisk kulturutøvelse.

Dersom det er strengt nødvendig for å ivareta reindrift, viltlevende arter, sårbar natur eller samisk kulturutøvelse, kan departementet gi forskrift som nevnt i første ledd. Kommunen skal i slike tilfeller få anledning til å uttale seg.

Forskrift etter første og andre ledd skal kun fastsettes for den tidsperioden som er nødvendig, og kan ikke gjelde for mer enn to år. Første og andre ledd gjelder ikke for motorferdsel som er tillatt etter §§ 9, 10, 12 eller 14.

Dersom forbud eller begrensninger etter første eller andre ledd medfører avvik fra en fastsatt arealplan, kreves ikke dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 for nødvendige tiltak i samsvar med forbudet eller begrensningene.

Kommunen kan av hensyn til interessene loven skal ivareta, fastsette traseer som skal benyttes til ferdsel etter §§ 10, 13 og 14, så lenge det ikke er vesentlig til hinder for å gjennomføre den nødvendige ferdselen.

Dersom det er nødvendig for å ivareta natur- og friluftslivsområder av nasjonal eller viktig regional betydning, kan departementet gi forskrift om begrenset tidsrom, begrenset antall turer eller begrensede eller endrede traseer for motorferdsel etter kapittel 5.

Kapittel 3 Generelle unntak fra forbudet mot motorferdsel

§ 9 Offentlige oppgaver

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig

• a. for politiet, redningstjenesten, ambulansetjenesten, brann- og redningsvesenet og det statlige naturoppsynet

• b. ved lovhjemlet kontroll med at regelverk overholdes

• c. ved Forsvarets øvelser og operative virksomhet

• d. ved domstolenes transport knyttet til merking og oppmåling i jordskiftesaker

• e. for å gjennomføre skjøtsel etter naturmangfoldloven § 47 og skjøtsel og vedlikehold etter kulturminneloven §§ 11 første ledd bokstav a og 21, inkludert transport til slike områder

• f. for transport utenfor markalovens virkeområde til områder som skal skjøttes etter markaloven § 11

• g. ved naturrestaurering som utføres av eller på vegne av offentlige myndigheter

§ 10 Veier og anlegg

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig

• a. for etablering, drift, vedlikehold og fjerning av veier

• b. for etablering, drift, vedlikehold og fjerning av infrastrukturanlegg og andre anlegg som tjener allmenne samfunnsbehov.

§ 11 Viltforvaltning og uthenting av vilt

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig

• a. for kommunen ved akuttiltak for å hindre at storvilt blir påkjørt

• b. for kommunen ved ettersøk etter skadet storvilt og håndtering av fallvilt av storvilt

• c. for kommunale fellingslag, innenfor rammen av vedtak om skadefelling av rovvilt fattet av statsforvalteren eller direktoratet

• d. for uthenting av felt elg, hjort, villsvin og bjørn.

Departementet kan gi forskrift om at bestemte kommuner gis adgang til å gi forskrift om unntak fra forbudet i § 5 for uthenting av annet storvilt enn nevnt i første ledd bokstav d, eller for uthenting av sel.

Kommunen kan gi forskrift som setter krav til bruk av bestemte transport- og fremkomstmidler ved motorferdsel etter første ledd bokstav d.

§ 12 Jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring.

§ 13 Betjente turistanlegg

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på snødekt mark eller vassdrag som er nødvendig for transport av personale og gods til driften av betjente turistanlegg.

§ 14 Faste bosteder

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig for transport til og fra faste bosteder.

§ 15 Vedtransport

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel med beltekjøretøy på snødekt mark og islagt vassdrag for grunneiere og for innehavere av tinglyst eller lovfestet hogstrett, dersom motorferdselen er nødvendig for uthenting av ved.

Kommunen kan gi forskrift om at grunneiere og innehavere av hogstrett som nevnt i første ledd kan kjøre ut ved på barmark og med andre typer transportmidler enn beltekjøretøy, og om gjennomføringen av slik motorferdsel, for eksempel når og hvor det kan kjøres ut ved.

§ 16 Rullestoler og liknende hjelpemidler

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel med hjelpemidler som er laget for å kompensere for redusert bevegelsesevne, dersom ferdsel med hjelpemiddelet ikke har nevneverdig større skadeevne enn ferdsel til fots, eller ferdsel på vei og turvei opparbeidet med jevnt dekke av grus eller lignende med fremkomstmidler som er klassifisert som rullestol etter veitrafikkreglene.

Departementet kan gi forskrift om hvilke hjelpemidler som omfattes av første ledd.

§ 17 Elektriske sykler

Forbudet i § 5 gjelder ikke bruk av motoriserte fremkomstmidler som er klassifisert som sykkel etter veitrafikkreglene. Det er likevel ikke tillatt å bruke slike fremkomstmidler i villreinområder eller i områder der bruken vil være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften.

§ 18 Åpent vassdrag

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på åpent vann på

• a. elver

• b. innsjøer med overflateareal på over to kvadratkilometer

• c. innsjøer som inngår i et vassdrag som er farbart med fartøy.

Start og landing med luftfartøy er likevel ikke tillatt.

Kommunen kan i arealplan etter plan- og bygningsloven forby eller regulere ferdsel som er tillatt etter første ledd. Reguleringen kan blant annet gå ut på å begrense adgangen til motorferdsel til bestemte formål, tider, områder eller fremkomstmidler.

Kapittel 4 Planfestede unntak fra forbudet mot motorferdsel

§ 19 Preparering av løyper og områder for friluftslivs- og idrettsaktiviteter

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på snødekt mark eller islagt vassdrag som er nødvendig for å preparere løyper eller områder for friluftslivs- og idrettsaktiviteter for allmennheten, dersom løypa eller området er fastsatt i arealplan etter plan- og bygningsloven. All motorferdsel må skje innenfor rammene som er fastsatt i arealplanen.

§ 20 Snøskuterløyper

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag i løyper og tilhørende rastesoner som er fastsatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. I rastesoner er det kun tillatt med nødvendig motorferdsel til og fra løypa og rastestedet. All motorferdsel må skje innenfor rammene som er fastsatt i reguleringsplanen.

§ 21 Kjøreopplæring

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som inngår i obligatorisk kjøreopplæring på snødekt mark og islagt vassdrag i øvingsområder som er fastsatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. All motorferdsel må skje innenfor rammene som er fastsatt i reguleringsplanen.

§ 22 Motorsport

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel under motorsportkonkurranser eller -trening i regi av den organiserte idretten i mindre områder som er avsatt til motorsportanlegg i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. All motorferdsel må skje innenfor rammene som er fastsatt i reguleringsplanen.

§ 23 Landingsplasser

Forbudet i § 5 gjelder ikke start og landing med luftfartøy på landingsplasser som er fastsatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. All motorferdsel må skje innenfor rammene som er fastsatt i reguleringsplanen.

§ 24 Små innsjøer

Forbudet i § 5 gjelder ikke på åpent vann på innsjøer med overflateareal på mindre enn to kvadratkilometer der kommunen har åpnet for motorferdsel i arealplan etter plan- og bygningsloven. All motorferdsel må skje innenfor rammene som er fastsatt i arealplanen.

§ 25 Fastsetting av arealer til motorferdsel i arealplan etter plan- og bygningsloven

Kommunen kan i arealplan etter plan- og bygningsloven fastsette følgende arealer der motorferdsel er tillatt etter kapittelet her:

• a. løyper og områder for preparering for friluftslivs- og idrettsaktiviteter på snødekt mark og islagt vassdrag, jf. § 19

• b. løyper for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag (snøskuterløyper) og tilhørende rastesoner, jf. § 20

• c. øvingsområder for obligatorisk kjøreopplæring på snødekt mark og islagt vassdrag, jf. § 21

• d. områder for motorsport, jf. § 22

• e. landingsplasser for luftfartøy, jf. § 23

• f. hele eller deler av innsjøer med overflateareal på mindre enn to kvadratkilometer, jf. § 24

Arealer etter første ledd bokstav b til f kan ikke legges i

• a. foreslåtte verneområder som er kunngjort etter naturmangfoldloven § 42

• b. verneområder, med mindre verneforskriften åpner for det

• c. villreinområder, unntatt arealer etter første ledd bokstav e og f der slik motorferdsel har vært tillatt i medhold av lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag

• d. områder der de vil være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften.

Landingsplasser kan heller ikke legges på fjelltopper, utsiktspunkter, breer eller andre lignende steder der landingsplassen i hovedsak vil være utgangspunkt for rekreasjon og friluftsliv.

§ 26 Bestemmelser om bruk og merking av arealer til motorferdsel

Kommunen kan i medhold av plan- og bygningsloven fastsette nærmere bestemmelser om motorferdsel i områder angitt i § 25, inkludert om når og hvordan ferdsel kan skje, og hvilke transport- og fremkomstmidler som kan benyttes.

I snøskuterløyper etter § 25 første ledd bokstav b kan det bare åpnes for motorferdsel med snøskuter eller lignende eller lettere transport- og fremkomstmidler. Det kan ikke gis bestemmelser om at snøskuterløypene bare kan anvendes til bestemte formål.

Kommunen skal i arealplan fastsette sesongslutt for snøskuterløypene på snødekt mark og islagt vassdrag etter § 25 første ledd bokstav b. Sesongen skal senest slutte 5. mai. I sentrale områder for reindriften skal sesongen slutte senest 25. april. Kommunen kan gi forskrift om utvidet sesong for det enkelte året til og med 16. mai dersom dette ikke kan antas å føre til nevneverdig skade eller ulempe for de interessene loven skal ivareta. Dersom det er gitt slik forskrift, kreves ikke dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 for gjennomføring av tiltak i samsvar med forskriften.

Kommunen kan i arealplan fastsette at landingsplasser etter § 25 første ledd bokstav e bare skal benyttes til ferdsel for angitte formål, og at kommunen skal varsles før landing.

Kommunen skal sørge for forsvarlig merking av arealer til motorferdsel. Departementet kan gi forskrift som fastsetter krav til merking, skilting og informasjon om arealer til motorferdsel.

Kapittel 5 Kommunale tillatelser til motorferdsel

§ 27 Leiekjøring

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel for leiekjørere som tar på seg transportoppdrag på snødekt mark og islagt vassdrag. Tillatelse til leiekjøring kan bare gjelde

• a. transport som er tillatt etter kapittel 3

• b. transport som det er gitt tillatelse til etter kapittelet her

• c. transport mellom bilvei og fritidsbolig

• d. transport for nødvendig tilsyn med og vedlikehold av bygninger etter oppdrag fra eieren

• e. transport for redaktørstyrte journalistiske medier på reportasjeoppdrag.

§ 28 Utmarksnæring

Kommunen kan gi foretak som er registrert i Enhetsregisteret, tillatelse til nødvendig motorferdsel for godstransport i utmarksnæring. Slik tillatelse kan bare gis til transport med luftfartøy, transport på vassdrag, transport på snødekt mark og transport på traktorvei. I Finnmark kan slik tillatelse også gis til transport langs godt etablerte barmarkstraseer.

§ 29 Mineralundersøkelser

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for undersøkelse av mineraler etter mineralloven kapittel 4.

For aktører som har søkt om undersøkelsestillatelse etter mineralloven, kan oversendelse av undersøkelsesplan fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard til kommunen anses som søknad om motorferdsel etter første ledd.

§ 30 Skiløyper og alpinbakker

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag når ferdselen er nødvendig for preparering av skiløyper og alpinbakker for allmennheten og for konkurranser.

§ 31 Personer med funksjonsnedsettelser

Kommunen kan gi personer med varige funksjonsnedsettelser som gir vesentlig redusert bevegelsesevne, tillatelse til motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag.

§ 32 Forundersøkelser til planlegging av veier og anlegg

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre forundersøkelser i forbindelse med planlegging av veier og anlegg som nevnt i § 10.

§ 33 Vitenskapelige undersøkelser

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre vitenskapelige undersøkelser i regi av godkjent forskningsorganisasjon.

§ 34 Naturrestaurering

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre naturrestaureringstiltak.

§ 35 Fiskekultivering

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre fiskekultiveringstiltak.

§ 36 Godstransport til fritidsbolig

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for godstransport til søkerens egen fritidsbolig. Dette gjelder bare transport på vassdrag og transport på snødekt mark.

§ 37 Byggearbeid

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å transportere gods og personer i forbindelse med byggearbeider som det er gitt tillatelse til etter plan- og bygningsloven. Dette gjelder bare for transport med luftfartøy, transport på traktorvei, transport på vassdrag og transport på snødekt mark.

§ 38 Uthenting av ved

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å hente ut ved.

§ 39 Dispensasjon til motorferdsel ved særlige behov

Kommunen kan gi tillatelse (dispensasjon) til motorferdsel dersom det er strengt nødvendig for å dekke et særskilt behov og det ikke er grunn til å anta at motorferdselen vil føre til nevneverdig skade på naturen eller vesentlig ulempe for friluftsliv eller samisk kulturutøvelse.

Dersom det er nødvendig for å ivareta nasjonale eller viktige regionale natur- og friluftslivsinteresser eller hensynet til samisk kulturutøvelse, kan Kongen gi forskrift som midlertidig legger myndigheten til å gi dispensasjon etter første ledd til et statlig eller regionalt organ. En slik forskrift kan bare gis dersom kommunen ikke endrer en ulovlig praksis til tross for veiledning fra statsforvalteren. Kommunen skal forhåndsvarsles og gis anledning til å endre praksis før et forslag til forskrift sendes på høring.

Kapittel 6 Kommunal saksbehandling og behandling av personopplysninger

§ 40 Avgrensing av tidsrom, antall turer og fastsettelse av traseer

Kommunen kan bare gi tillatelser etter kapittel 5 for et avgrenset tidsrom, maksimalt fire år. Tillatelser etter §§ 31 og 36 kan gis for inntil åtte år.

Kommunen skal fastsette hvor mange turer tillatelser etter §§ 32 til 39 gjelder for. Det kan bare gis tillatelse til det antall turer som er nødvendig for å dekke transportbehovet. I tillatelser etter §§ 32 til 39 skal kommunen stille krav om at turene skal registreres på forhånd.

Når kommunen gir tillatelse til kjøring etter §§ 28 til 39, skal den kartfeste eller på annen entydig måte angi hvilken trasé eller hvilket område tillatelsen gjelder.

Kommunen kan i tillatelse etter kapittel 5 fastsette vilkår for motorferdselen.

Departementet kan gi forskrift om hva tillatelser etter kapittel 5 skal inneholde, for eksempel hvordan registrering skal skje, eller om hvordan traseer skal kartfestes.

§ 41 Tillatelse til motorferdsel i verneområder eller foreslåtte verneområder etter naturmangfoldloven

Når et tiltak trenger tillatelse både etter loven her og etter en verneforskrift etter naturmangfoldloven kapittel V, gjelder reglene i naturmangfoldloven § 48 tredje ledd.

Når tillatelse til motorferdsel kan påvirke verneverdiene i et verneområde, gjelder reglene i naturmangfoldloven § 49.

For saker om motorferdsel i foreslåtte verneområder etter naturmangfoldloven kapittel V gjelder reglene i naturmangfoldloven § 44.

§ 42 Adgang til å ta gebyr og brukerbetaling

Kommunen kan gi forskrift om gebyr for behandling av søknader om motorferdsel etter denne loven.

Kommunen kan gi forskrift om brukerbetaling (løypeavgift) for motorferdsel i snøskuterløyper etablert etter § 25 første ledd bokstav b, til dekning av kommunens kostnader til utredning, etablering og drift av slike løyper. Kommunen kan føre kontroll med betaling av løypeavgift.

Kommunen kan gi forskrift om at den som ferdes i snøskuterløyper der det er innført løypeavgift, skal fremvise dokumentasjon på at løypeavgiften er betalt når det statlige naturoppsynet eller kommunen ber om det.

Gebyrer eller løypeavgifter kan ikke være større enn de nødvendige kostnadene kommunen har med slike saker.

§ 43 Elektronisk kommunikasjon og digital saksbehandling

Departementet kan gi forskrift om elektronisk kommunikasjon og digital saksbehandling i forvaltningen av motorferdselregelverket. Det kan blant annet stilles krav om bruk av elektronisk skjema ved søknad om tillatelse til motorferdsel og om kommunenes plikt til å benytte digitale saksbehandlingssystemer.

§ 44 Behandling av personopplysninger

Kommunen, statsforvalteren, direktoratet og departementet kan behandle personopplysninger, også personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9, når dette er nødvendig for å utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter loven her.

Departementet kan gi forskrift om behandling av personopplysninger, blant annet om formålet med behandlingen, hva slags opplysninger som skal behandles, hvordan opplysningene skal behandles, vilkår for utlevering av informasjon, krav om sletting og krav til eventuelle sammenstillinger som skal kunne brukes for forskning og statistiske formål.

§ 45 Rapportering av motorferdsel

Kommunen skal rapportere data om løyper for motorferdsel som nevnt i § 25 første ledd bokstav b. Departementet kan gi forskrift om innrapporteringen.

Departementet kan gi forskrift om plikt til å føre inn enkeltvedtak gitt i medhold av loven og vedtak om arealplaner som nevnt i § 25 i et miljøvedtaksregister.

§ 46 Endring, omgjøring og tilbakekall av tillatelse

Kommunen kan, så langt det er nødvendig, endre eller trekke tilbake en tillatelse som er gitt etter denne loven, dersom

• a. det viser seg at skader eller ulemper blir vesentlig større eller annerledes enn ventet da tillatelsen ble gitt

• b. skader eller ulemper kan reduseres uten urimelig kostnad for den som har fått tillatelsen

• c. ny teknologi gjør det mulig å redusere skader eller ulemper i vesentlig grad

• d. det foreligger grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser som er gitt i eller i medhold av denne loven

• e. vesentlige forutsetninger for tillatelsen er bortfalt.

Første ledd innskrenker ikke adgangen til å omgjøre etter ellers gjeldende omgjøringsregler. Statsforvalteren har samme myndighet til å omgjøre kommunens vedtak som overordnet organ har etter forvaltningsloven.

§ 47 Klagemyndighet

Statsforvalteren er klageinstans for kommunens enkeltvedtak etter denne loven.

Direktoratet er klageinstans for statsforvalterens enkeltvedtak etter denne loven.

Kapittel 7 Kontroll og sanksjoner

§ 48 Kontroll med at loven overholdes

Det statlige naturoppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av denne loven, overholdes. Oppsynet kan kreve at føreren viser frem dokumenter som det er påbudt å ha med under motorferdselen. For øvrig gjelder reglene om oppsynets kontrolladgang i naturoppsynsloven § 3.

Departementet kan gi forskrift om særskilte kontrolltiltak, som for eksempel bruk av digitale soner (geofencing) og krav til rapportering, registrering og sporing.

§ 49 Krav om dokumentasjon for oppdragstakere

Oppdragstakere og leiekjørere som gjennomfører transportoppdrag på vegne av noen som har rett til motorferdsel etter kapittel 3, må ha med seg skriftlig dokumentasjon på oppdraget.

§ 50 Dokumentasjon av tillatelse til motorferdsel

Ved motorferdsel med tillatelse gitt i medhold av loven skal føreren ha tillatelsen tilgjengelig under motorferdselen.

§ 51 Retting

Dersom motorferdsel har forårsaket skade på miljøet, kan kommunen iverksette egnede tiltak for å gjenopprette den tidligere miljøtilstanden, som oppsamling, rydding, fjerning og planering.

Kommunen kan pålegge den som har skadet miljøet ved ulovlig motorferdsel, å utføre tiltak som nevnt i første ledd. Dersom pålegget ikke etterkommes, kan kommunen iverksette retting og kreve utgiftene til tiltaket dekket av den ansvarlige. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

Dersom det er nødvendig å ta i bruk andres faste eiendom for å utføre rettingen, skal bruken avtales med eieren. Dersom særlig tungtveiende grunner tilsier at skaden må rettes, kan kommunen gjennomføre retting mot eierens vilje. Ved bruk av andres faste eiendom skal kommunen erstatte tap eieren eller rettighetshavere påføres som følge av rettingen. Skyldes skaden ulovlig motorferdsel, kan kommunen kreve at den ansvarlige skal erstatte slikt tap. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 52 Tvangsmulkt

For å sikre at bestemmelser som er gitt i eller i medhold av denne loven blir gjennomført, kan kommunen fatte enkeltvedtak om tvangsmulkt.

Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelse av en bestemmelse er oppdaget. Tvangsmulkten begynner å løpe når den ansvarlige oversitter den fristen kommunen har fastsatt for retting av forholdet. Det kan fastsettes tvangsmulkt på forhånd dersom særlige grunner taler for det, og mulkten løper da fra en eventuell overtredelse tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forholdet varer, eller at den forfaller for hver overtredelse. Tvangsmulkten løper likevel ikke dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige. Tvangsmulkt kan fastsettes som løpende mulkt eller som engangsmulkt.

Tvangsmulkten pålegges den som er ansvarlig for overtredelsen. Dersom tvangsmulkt er pålagt et selskap som inngår i et konsern, kan en påløpt tvangsmulkt inndrives også hos morselskapet.

Departementet kan frafalle påløpt tvangsmulkt. En avgjørelse om å frafalle tvangsmulkt regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Tvangsmulkt tilfaller statskassen.

§ 53 Overtredelsesgebyr

Direktoratet kan ilegge overtredelsesgebyr til den som forsettlig eller uaktsomt overtrer §§ 5, 6, 49 eller 50, rammer for motorferdsel som nevnt i § 18 andre ledd og §§ 19 til 24 eller forskrift som nevnt i § 8 første eller andre ledd, § 11 tredje ledd, § 17 andre ledd, § 26 tredje ledd eller § 55, som ikke overholder vilkår i tillatelser gitt etter kapittel 5 eller etter forskrifter gitt i medhold av § 55, eller som ikke har betalt løypeavgift som fastsatt etter § 42. Overtredelsesgebyr kan også ilegges ved brudd på plikter etter naturoppsynsloven § 3 fjerde ledd, jf. andre ledd, ved kontroll etter motorferdselloven.

Departementet skal gi forskrift om standardiserte satser for utmåling av overtredelsesgebyr i det enkelte tilfelle. For øvrig gjelder forvaltningsloven §§ 44 og 46.

Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes to år etter at overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes ved at direktoratet gir forhåndsvarsel eller fatter enkeltvedtak om overtredelsesgebyr.

Departementet kan gi forskrift om at den enkelte kommune får myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr for manglende betaling av løypeavgift etter § 42, om gjennomføringen av slike ordninger, hvordan kommunalt oppkrevde gebyrer skal brukes, og gebyrets størrelse.

Overtredelsesgebyret tilfaller statskassen, med mindre annet er bestemt etter fjerde ledd.

§ 54 Straff

Med bøter eller fengsel inntil ett år straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i §§ 5, 6, 49 og 50, rammer for motorferdsel som nevnt i § 18 andre ledd og §§ 19 til 24 eller forskrift som nevnt i § 8 første og andre ledd, § 11 tredje ledd, § 17 andre ledd, § 26 tredje ledd og § 55, eller som ikke overholder vilkår i tillatelser gitt etter kapittel 5 eller etter forskrifter gitt i medhold av § 55.

Grov overtredelse av bestemmelsene angitt i første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil to år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det legges særlig vekt på om overtredelsen har medført eller voldt fare for betydelig skade på naturen, friluftsliv eller samisk kulturutøvelse, om overtredelse har skjedd gjentatte ganger, om skaden må anses som uopprettelig, om overtrederen har gjennomført forebyggende eller avbøtende tiltak, og på graden av skyld.

Kapittel 8 Avsluttende bestemmelser

§ 55 Videreføring av særlige bestemmelser om motorferdsel

Departementet kan gi forskrift som viderefører adgangen til bruk av motorkjøretøy som har vært tillatt etter særlige bestemmelser om motorferdsel i forskrifter fastsatt med hjemmel i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag. Forskriften kan ikke åpne for ferdsel i større omfang enn det som var tillatt da loven her trådte i kraft.

Departementet kan gi forskrift om at kommuner i Nord-Troms og Finnmark kan gi tillatelse til nødvendig motorferdsel på snødekt mark, islagte vassdrag og langs opparbeidede barmarkstraseer, så fremt det ikke er til vesentlig ulempe for formålet med loven og det ikke åpner for ferdsel i særlig større omfang enn det som var praksis da loven her trådte i kraft.

Departementet kan gi forskrift om rutetransport som ikke omfattes av yrkestransportlova. Forskriften kan bare åpne for rutetransport på snødekt mark og islagt vassdrag som alternativ til transport på offentlig vei.

§ 56 Ikraftsetting

Kongen bestemmer når denne loven trer i kraft.

Når loven trer i kraft, oppheves lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag.

§ 57 Overgangsbestemmelser

Enkeltvedtak fattet i medhold av lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag og forskrifter gitt i medhold av samme lov gjelder i inntil fem år etter at denne loven trer i kraft, med mindre reguleringen av motorferdsel erstattes av bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne loven eller gjennom planvedtak etter plan- og bygningsloven §§ 11-15 eller 12-12. Departementet kan gi forskrift om forlengelse av overgangsfristene i første punktum.

Forskrifter vedtatt med hjemmel i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag § 4 a annet ledd om løyper for kjøring med snøskuter på vinterføre gjelder inntil de erstattes av vedtak etter plan- og bygningsloven §§ 11-15 eller 12-12, men faller uansett bort senest ti år etter at denne loven trer i kraft.

Forbudet i § 5 er ikke til hinder for motorferdsel for opparbeiding og preparering av skiløyper og alpinbakker for allmennheten og for konkurranser, når det foretas av kommuner, hjelpekorps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter i en periode på fem år etter at denne loven trer i kraft.

§ 58 Endringer i andre lover

1. Lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet endres slik:

§ 2 tredje ledd skal lyde:

Om motorferdsel i utmark gjelder også lov … om motorferdsel i utmark og vassdrag.

§ 6 andre ledd skal lyde:

Om ferdsel på innsjøer og elver (åpent eller islagt vassdrag) gjelder reglene i lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann og lov … om motorferdsel i utmark og vassdrag.

2. Lov 22. mai 1981 om rettergangsmåten i straffesaker endres slik:

§ 67 andre ledd bokstav c skal lyde:

• c. overtredelse av militær straffelov § 34 annet ledd annet straffalternativ, jf. tredje ledd, vareførselsloven § 12-9, skatteforvaltningsloven §§ 14-12 og 14-13, utlendingsloven § 108 tredje ledd, jf. sjette ledd, regnskapsloven § 8-5 første ledd første og tredje punktum, jf. tredje ledd første punktum, bokføringsloven § 15 første ledd første og tredje punktum, jf. tredje ledd første punktum, alkoholloven § 10-1 annet ledd, arbeidsmiljøloven § 19-1 annet ledd, allmenngjøringsloven § 15, kystvaktloven § 36 annet ledd, viltloven § 56 første ledd annet punktum, forurensningsloven § 78 første ledd og § 79 tredje ledd, produktkontrolloven § 12 første ledd, svalbardmiljøloven § 99 første ledd første punktum, motorferdselloven § 54 andre ledd og transplantasjonslova § 23a.

3. Lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn endres slik:

§ 2 første ledd nr. 3 skal lyde:

• 3. lov … om motorferdsel i utmark og vassdrag,

4. Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) endres slik:

§ 16 første ledd bokstav d skal lyde:

• d. motorisert ferdsel på åpent eller islagt vassdrag når det skjer i samsvar med lov … om motorferdsel i utmark og vassdrag og grunneieren ikke har nedlagt forbud etter annet ledd.

5. Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling endres slik:

§ 11-7 andre ledd nr. 5 bokstav b og ny bokstav c skal lyde:

• b. areal for spredt bolig-, fritids- eller næringsbebyggelse mv., jf. § 11-11 nr. 2,

• c. løyper for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag og tilhørende rastesoner.

§ 11-9 nr. 8 og ny nr. 9 skal lyde:

• 8. forhold som skal avklares og belyses i videre reguleringsarbeid, herunder bestemmelser om miljøoppfølging og -overvåking,

• 9. motorferdsel i områder angitt i motorferdselloven § 18 og § 25, når og hvordan slik ferdsel kan skje, og hvilke transport- og fremkomstmidler som kan benyttes.

§ 12-5 andre ledd nr. 5 skal lyde:

• 5. landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift, samlet eller hver for seg, herunder områder for jordbruk, skogbruk, reindrift, naturvern, jordvern, særlige landskapshensyn, vern av kulturmiljø eller kulturminne, friluftsområder, seterområder, og landbruks-, natur- og friluftsområder der kommuneplanens arealdel tillater spredt bolig-, fritidsbolig- og næringsvirksomhet, samt løyper for motorferdsel på snødekt mark, islagte vassdrag og tilhørende rastesoner, og øvingsområder for obligatorisk kjøreopplæring på snødekt mark og islagte vassdrag,

§ 12-7 nr. 14 og ny nr. 15 skal lyde:

• 14. hvilke arealer som skal være til offentlige formål eller fellesareal,

• 15. motorferdsel i områder angitt i motorferdselloven § 18 og § 25, når og hvordan slik ferdsel kan skje, og hvilke transport- og fremkomstmidler som kan benyttes.

§ 16-2 nytt syvende ledd skal lyde:

Ekspropriasjon av grunn som er regulert til løyper for motorferdsel på snødekt mark, islagt vassdrag og tilhørende rastesoner etter § 12-5 nr. 5, er heller ikke tillatt.

6. Lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner endres slik:

§ 10 første ledd fjerde punktum bokstav m og ny bokstav n skal lyde:

• m. nødvendig istandsetting ved akutt utfall i områder som er vernet eller midlertidig vernet etter § 11,

• n. skjøtsel etter § 11 i loven her, inkludert transport til områdene som skal skjøttes.

§ 10 syvende ledd skal lyde:

Er det nødvendig for å gjennomføre skjøtselstiltak i verneområder vernet etter § 11, kan myndighetene etter loven benytte motorferdsel på fast eiendom som ikke inngår i verneområdet. Denne loven innskrenker ellers ikke grunneiers eller rettighetshavers adgang til å forby eller begrense motorferdsel på sin eiendom.

7. Lov 20. juni 2025 nr. 107 om mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser endres slik:

§ 4-6 første ledd bokstav h og ny bokstav i skal lyde:

• h. planlagte kostnader og investeringer

• i. planlagt adkomst til og ferdsel i undersøkelsesområdet, herunder behov for motorferdsel i utmark og vassdrag.»

3.10 Lovforslag fra Høyre og Senterpartiet

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet viser til regjeringens lovutkast i Prop. 61 L (2025–2026) Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven) og har følgende merknader som i hovedtrekk begrunner de endringer disse medlemmer mener bør gjøres.

Disse medlemmer viser til § 1, formålsbestemmelsen, og mener bestemmelsen må tydeliggjøre at loven skal bygge på en balansert tilnærming hvor vern og bruk ses i sammenheng, og hvor lokale hensyn og lokale prioriteringer skal tillegges betydelig vekt. Disse medlemmer mener også at annen tradisjonell kulturutøvelse i tillegg til den samiske må tas større hensyn til i lovverket. Disse medlemmer legger til grunn at dette omfatter historisk forankrede og stedbundne bruksformer av utmark. Dette inkluderer blant annet praksiser knyttet til høsting, jakt, fiske, seterdrift og utmarksnæring, og omfatter lokale tradisjoner med lang kontinuitet. Det er ment å sikre at etablerte og tradisjonelle praksiser inngår som relevante hensyn i vurderingene etter loven. Samtidig legger disse medlemmer til grunn at samisk kulturutøvelse har en særskilt stilling, blant annet som følge av Norges folkerettslige forpliktelser overfor samene som urfolk.

Disse medlemmer viser til § 2 andre ledd, om lovens definisjon av utmark. Disse medlemmer mener denne lov bør ha tilsvarende definisjon av utmark og innmark som friluftsloven.

Disse medlemmer viser til § 7 første ledd, og mener det bør legges vekt på lokale hensyn ved vurderinger av om motorferdsel skal tillates etter denne loven. Dette vil være i samsvar med disse medlemmers syn på lovens formål.

Disse medlemmer viser til § 8 andre ledd og mener at kommunens syn bør tillegges stor vekt dersom departementet finner det strengt nødvendig å gi forskrift som regulerer motorferdsel for å ivareta reindrift, viltlevende arter, sårbar natur eller samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse. Disse medlemmer viser også til sjette ledd, og mener at muligheten til å gripe inn for å ivareta natur- og friluftslivsområder av nasjonal eller viktig regional betydning skal forbeholdes Kongen i statsråd. Dette vil tydeliggjøre det politiske ansvaret for en slik beslutning. Disse medlemmer mener også en slik inngripen skal ha høy terskel og være midlertidig og tidsbegrenset. Disse medlemmer mener for øvrig at kommunen også skal ha anledning til å etablere alternativ trasé av sikkerhetshensyn eller hensyn nevnt i første ledd i denne paragraf. Slike midlertidige, alternative traséer skal kunne etableres raskt uten nye videre utredninger.

Disse medlemmer viser til § 9 første ledd bokstav b og mener at oppsyns- og tilsynsoppdrag gitt av Kongen bør være unntatt fra forbudet mot motorferdsel. Disse medlemmer mener også kommunen skal være unntatt i forbindelse med kartlegging av løyper og traseer, påvirkning på natur og ettersyn reindrift. Videre mener disse medlemmer at departementet også gjennom forskrift burde kunne gi unntak for motorferdsel for andre offentlige oppgaver ved behov. Dette vil gi departementet fleksibilitet til å vurdere generelle unntak fra forbudet for andre offentlige oppgaver der motorferdsel i utmark er nødvendig.

Disse medlemmer viser til § 11 og mener at også utkjøring og tilsyn av jervbåser, åte og åtebuer bør gis unntak fra forbudet mot motorferdsel dersom det er knyttet til lisensfelling. Innehaver av fellingslisens bør kunne vise frem dokumentasjon på lisensen ved eventuell kontroll.

Disse medlemmer viser til § 13 og mener det bør presiseres at turistanlegg også inkluderer fjellstuer. Dette kan f.eks. være fjellhytter som tar imot besøk og er drevet i privat regi.

Disse medlemmer viser til § 15 og mener det av hensyn til redusert byråkrati bør være nok å ha avtalefestet hogstrett for å kunne benytte motorferdsel med beltekjøretøy på snødekt mark og islagt vassdrag for å hente ut ved. Innehaver av hogstrett skal i så fall ha med seg dokumentasjon på hogstretten. Dokumentasjonen kan f.eks. være fysisk dokumentasjon eller elektronisk. Disse medlemmer mener også at slik uthenting av ved bør kunne gjøres med bruk av motorferdsel av andre dersom de har skriftlig avtale med grunneier eller innehaver av hogstrett.

Disse medlemmer viser til § 17 og mener at elektriske sykler ikke automatisk skal være forbudt i villreinområder eller i områder der bruken vil være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften, men at kommunen kan gi forskrift som forbyr eller begrenser bruken nærmere. Kommunen skal fremdeles ta særlig hensyn til villreinområder og områder der bruken kan være til ulempe for reindriften.

Disse medlemmer viser til § 18 andre ledd, og mener start og landing av luftfartøy skal være lov, forutsatt at vilkårene i første ledd er oppfylt og at lovens øvrige bestemmelser er overholdt.

Disse medlemmer viser til § 19 og mener preparering av skiløyper og alpinbakker bør gis et generelt unntak fra forbudet mot motorferdsel i utmark, slik at byråkratiet rundt dette reduseres. Preparering av løyper og områder for andre friluftslivs- og idrettsaktiviteter bør tillates etter kommunal tillatelse.

Disse medlemmer viser til § 20 og mener muligheten for forskriftsfestede unntak for motorferdsel i utmark også bør utvides til løyper for motorferdsel på barmark etter traktorvei. Disse medlemmer mener det også bør vurderes nærmere hvorvidt og eventuelt hvordan det generelt bør åpnes noe mer for forsvarlig og bærekraftig motorferdsel på barmark, blant annet etter godt etablerte barmarkstraseer eller andre veier i utmark som ikke er opparbeidet for kjøring med bil.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede behov og muligheter for, og konsekvenser av, å åpne for noe økt barmarkskjøring, herunder etter godt etablerte barmarkstraseer eller andre veier i utmark som ikke er opparbeidet for kjøring med bil, og legge frem en sak for Stortinget innen utgangen av 2028.»

Disse medlemmer mener videre at forbudet mot motorferdsel i utmark ikke bør gjelde motorferdsel på ubrøytet vei der kommunen tillater det. Kommunen bør gis kompetanse til i forskrift å fastsette arealer der motorferdsel på ubrøytet vei i utmark er tillatt.

Disse medlemmer viser til § 21 og mener kjøreopplæring i privat regi i snøskuterløyper også bør gis unntak fra forbud mot motorferdsel i kommunal forskrift.

Disse medlemmer viser til § 22 og mener også ideelle organisasjoner som driver med motorsportkonkurranser eller -trening burde kunne gis unntak fra forbud mot motorferdsel i kommunal forskrift, på lik linje med den organiserte idretten.

Disse medlemmer viser til § 25 andre ledd bokstav a, samt § 41 tredje ledd, og mener arealer som kan fastsettes til motorferdsel, ikke bør begrenses av foreslåtte verneområder som er kunngjort etter naturmangfoldloven § 42. Denne type begrensning vil gjelde når vernevedtaket eventuelt er gjort, og disse medlemmer ser ikke grunn til å begrense motorferdselen i påvente av et eventuelt vedtak.

Disse medlemmer viser til § 26 tredje ledd og mener at bestemmelsene rundt sesongslutt og utvidet sesong bør være mindre detaljerte og sentralstyrte. Disse medlemmer oppfordrer samtidig kommunene til særskilt å vurdere tidligere avslutning av sesong i sentrale områder for reindriften. Disse medlemmer forutsetter at kommune og reindrift har god dialog om hensiktsmessig avslutning av sesongen. Disse medlemmer mener også det bør presiseres at rastesoner langs snøskuterløyper bør kunne fastsettes inntil 300 meter fra løypen, slik som er praksis i Nord-Troms og Finnmark. Kommunen bør også kunne foreta mindre terrenginngrep og andre tiltak når det er nødvendig for å bedre sikkerhet eller for å redusere risiko for naturskade.

Disse medlemmer viser til § 27 bokstav c og mener kommunen også bør kunne tillate motorferdsel for leiekjøring til hytter, som kan ha lavere standard enn fritidsboliger. Disse medlemmer mener tillatelse til leiekjøring også kan gis av kommunen ved transport av personer med funksjonsnedsettelser.

Disse medlemmer viser til § 28 og mener at kommunen også burde kunne gi tillatelse til persontransport i tillegg til godstransport i utmarksnæring for foretak som er registrert i Enhetsregisteret.

Disse medlemmer viser til § 31 og mener at kommunen også burde kunne gi tillatelse til bruk av motorferdsel for personer med vesentlig svekket helse og førlighet, i tillegg til personer med varige funksjonsnedsettelser. Slik motorferdsel bør også kunne inkludere ferdsel på barmark etter traktorvei, i tillegg til motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag.

Disse medlemmer viser til § 36 og mener at kommunen også burde kunne gi tillatelse til bruk av motorferdsel til persontransport til fritidsbolig, herunder hytte og gamme, i tillegg til godstransport. Slik motorferdsel bør også kunne inkludere ferdsel på barmark etter traktorvei, i tillegg til motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag.

Disse medlemmer viser til forskrift 7. november 2005 nr. 1264 om tillatelse til bruk av beltebil og motorferdselforskriften § 3 første ledd bokstav c, og mener at den adgangen som tidligere har vært regulert i forskrift til å gi tillatelse til nødvendig motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag for transport av gjester til betjente turistanlegg, bør fremgå direkte av loven. Disse medlemmer mener videre at kompetansen til å gi slike tillatelser bør legges til kommunen. En slik bestemmelse er ment å omfatte motorferdsel som tidligere har vært tillatt i medhold av forskrift 7. november 2005 nr. 1264 om tillatelse til bruk av beltebil og motorferdselforskriften § 3 første ledd bokstav c.

Disse medlemmer viser til § 40 og mener kommunens tillatelser gitt etter bestemmelsene i lovens kapittel 5 skal gjelde en avgrenset tidsperiode, men at det ikke i loven skal være spesifisert hvor lang denne tidsperioden maksimalt kan være. Disse medlemmer mener også kommunen skal ha mulighet til å begrense antall turer tillatelsene gjelder for. Kommunen bør oppfordres til å ta i betraktning hva som er nødvendig for å dekke transportbehovet. Det bør også være mulig å la være å angi et bestemt antall turer som tillatelsen gjelder for. For å gjøre det lettere å kontrollere at tillatelsene blir overholdt, mener disse medlemmer at kommunene også skal ha mulighet til å stille vilkår om dokumentasjon av dette.

Disse medlemmer viser til § 45 andre ledd og mener det ikke bør innføres en plikt om å føre enkeltvedtak i et miljøvedtaksregister.

Disse medlemmer viser til § 46 andre ledd og mener at statsforvalteren bare skal ha myndighet til å oppheve ugyldige vedtak som overordnet organ har etter forvaltningsloven.

Disse medlemmer viser til § 47 og mener departementet skal være klageinstans for statsforvalterens enkeltvedtak, slik at man i større grad får en politisk ansvarliggjøring.

Disse medlemmer viser til § 48 og mener loven ikke allerede nå trenger å inkludere en hjemmel for bruk av digitale soner (geofencing), da det er uklart konkret hva et slikt tiltak vil innebære. Dersom dette blir en viktig løsning for å redusere byråkrati senere, vil man kunne tilføye det på egnet tidspunkt.

Disse medlemmer viser til § 49 og mener at begrepet skriftlig må forstås til å omfatte både fysisk og elektronisk dokumentasjon. For å tydeliggjøre dette foreslås det å eksplisitt presisere at det skal være godtatt.

Disse medlemmer viser til § 52 og mener at både departement og kommunen skal kunne frafalle påløpt tvangsmulkt, og at tvangsmulkt skal tilfalle kommunen.

Disse medlemmer viser til § 54 og mener loven ikke bør gi hjemmel for fengselsstraff for uaktsom overtredelse av loven. Fengsel bør være forbeholdt grove overtredelser, og strafferamme på ett år er da mer forholdsmessig.

Disse medlemmer viser til sine øvrige merknader i denne innstillingen og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Vedtak til lov

om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven)

Kapittel 1 Innledende bestemmelser

§ 1 Formålet med loven

Loven skal legge til rette for at det lokale selvstyret kan sikre at motorferdsel i utmark og vassdrag skjer på en bærekraftig måte som ivaretar naturen, fremmer trivsel og bolyst, legger til rette for samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse og tar hensyn til friluftsinteresser. Innenfor disse rammene skal loven legge til rette for tilgang til og bærekraftig bruk av naturen.

§ 2 Lovens virkeområde

Loven regulerer motorferdsel i utmark og vassdrag.

Som motorferdsel regnes ferdsel med enhver type motorisert transport- og fremkomstmiddel til lands eller vanns, inkludert start og landing med motorisert luftfartøy. Som landing regnes også lasting og lossing fra motorisert luftfartøy som holdes i en fast posisjon over bakken eller vannflaten. Ferdsel med motorisert transport- og fremkomstmiddel med avslått motor anses også som motorferdsel.

Som utmark regnes udyrket mark som ikke er innmark eller likestilt med innmark etter friluftsloven § 1 a. Det samme gjelder veier i utmark som ikke er opparbeidet for kjøring med bil, og veier i utmark som ikke er brøytet for kjøring med bil.

Som vassdrag regnes åpne og islagte elver, bekker og innsjøer.

Loven gjelder ikke på Svalbard eller Jan Mayen.

Departementet kan gi forskrift om at ferdsel med bestemte lettere transport- og fremkomstmidler ikke skal omfattes av loven.

§ 3 Forholdet til enkelte andre lover

For områder som er vernet etter naturmangfoldloven kapittel V eller vernet etter eldre vedtak som er videreført som nevnt i naturmangfoldloven § 77, gjelder verneforskriftens regler om motorferdsel i tillegg til loven her.

Loven gjelder ikke for områder som omfattes av markaloven, eller ved start og landing med luftfartøy på landingsplasser som har konsesjon etter luftfartsregelverket.

§ 4 Forholdet til grunneiers og andre rettighetshaveres rettigheter

Loven påvirker ikke grunneieres og andre rettighetshaveres mulighet til å nekte eller regulere motorferdsel.

Kapittel 2 Alminnelige regler om motorferdsel i utmark og vassdrag

§ 5 Forbud mot motorferdsel i utmark og vassdrag

I utmark og vassdrag er motorferdsel forbudt, med mindre ferdselen er tillatt i eller i medhold av loven her eller annen lov.

§ 6 Aktsom og hensynsfull motorferdsel

All motorferdsel i utmark og vassdrag skal være aktsom og hensynsfull, slik at ferdselen ikke unødig påfører naturen, friluftsinteresser eller samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse skade eller vesentlig ulempe. Det skal utvises særlig aktsomhet ved motorferdsel i vårløsningen eller i vått terreng, i yngletiden for vilt og i kalvingstiden for rein.

§ 7 Retningslinjer for avgjørelser om motorferdsel

Ved vurderinger av om motorferdsel skal tillates etter denne loven, gjelder prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 til 12. Det skal legges vekt på lokale hensyn og om motorferdselen skjer på den måten, det tidspunktet, langs den traseen og med den teknologien som innebærer minst påvirkning på natur, friluftsinteresser og samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse. Det skal særlig legges vekt på å unngå skader av motorferdsel i vårløsningen eller i vått terreng, i yngletiden for vilt og i kalvingstiden for rein.

Avgjørelser etter denne loven skal, så langt det er rimelig, bygges på etterprøvbar kunnskap om natur, friluftsliv og samisk kulturutøvelse. Det skal fremgå av begrunnelsen for avgjørelser om motorferdsel etter denne loven hvordan prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 til 12 og retningslinjene i denne paragrafen er vurdert.

§ 8 Myndighet til å regulere motorferdsel som ellers er tillatt

Kommunen kan gi forskrift som for avgrensede områder midlertidig begrenser, eller forbyr motorferdsel som ellers er tillatt etter denne loven, når det er nødvendig for å ivareta reindrift, viltlevende arter, sårbar natur eller samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse.

Dersom det er strengt nødvendig for å ivareta reindrift, viltlevende arter, sårbar natur eller samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse kan departementet gi forskrift som nevnt i første ledd. Kommunen skal i slike tilfeller få anledning til å uttale seg. Kommunens syn skal tillegges stor vekt.

Forskrift etter første og andre ledd skal kun fastsettes for den tidsperioden som er nødvendig, og kan ikke gjelde for mer enn to år. Første og andre ledd gjelder ikke for motorferdsel som er tillatt etter §§ 9, 10, 12 eller 14.

Dersom forbud eller begrensninger etter første eller andre ledd medfører avvik fra en fastsatt arealplan, kreves ikke dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 for nødvendige tiltak i samsvar med forbudet eller begrensningene.

Kommunen kan av hensyn til interessene loven skal ivareta, fastsette traseer som skal benyttes til ferdsel etter §§ 10, 13 og 14, så lenge det ikke er vesentlig til hinder for å gjennomføre den nødvendige ferdselen.

Dersom det er strengt nødvendig for å ivareta natur- og friluftslivsområder av nasjonal eller viktig regional betydning, kan Kongen i statsråd gi midlertidig forskrift om begrenset tidsrom, begrenset antall turer eller begrensede eller endrede traseer for motorferdsel etter kapittel 5. Denne forskriften skal kun fastsettes for den tidsperioden som er nødvendig, og kan ikke gjelde for mer enn to år.

Kommunen kan for avgrensede områder midlertidig gjennom vedtak etablere alternativ trasé når det er nødvendig for å ivareta sikkerheten eller hensyn nevnt i første ledd. Et slikt vedtak kan ikke gjelde for mer enn ett år.

Kapittel 3 Generelle unntak fra forbudet mot motorferdsel

§ 9 Offentlige oppgaver

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig

• a. for politiet, redningstjenesten, ambulansetjenesten, brann- og redningsvesenet og det statlige naturoppsynet

• b. ved lovhjemlet kontroll med at regelverk overholdes, eller ved oppsyns- og tilsynsoppdrag gitt av Kongen

• c. ved Forsvarets øvelser og operative virksomhet

• d. ved domstolenes transport knyttet til merking og oppmåling i jordskiftesaker

• e. for å gjennomføre skjøtsel etter naturmangfoldloven § 47 og skjøtsel og vedlikehold etter kulturminneloven §§ 11 første ledd bokstav a og 21, inkludert transport til slike områder

• f. for transport utenfor markalovens virkeområde til områder som skal skjøttes etter markaloven § 11

• g. ved naturrestaurering som utføres av eller på vegne av offentlige myndigheter

• h. for kommuner for å kartlegge løyper og traseer, påvirkning på natur og ettersyn ved reindrift.

Departementet kan gi forskrift som gir unntak fra forbudet i § 5 om nødvendig motorferdsel for andre offentlige oppgaver.

§ 10 Veier og anlegg

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig

• a. for etablering, drift, vedlikehold og fjerning av veier

• b. for etablering, drift, vedlikehold og fjerning av infrastrukturanlegg og andre anlegg som tjener allmenne samfunnsbehov

§ 11 Viltforvaltning og uthenting av vilt

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig

• a. for kommunen ved akuttiltak for å hindre at storvilt blir påkjørt

• b. for kommunen ved ettersøk etter skadet storvilt og håndtering av fallvilt av storvilt

• c. for kommunale fellingslag, innenfor rammen av vedtak om skadefelling av rovvilt fattet av statsforvalteren eller direktoratet

• d. for uthenting av felt elg, hjort, villsvin og bjørn

• e. for utkjøring og tilsyn med jervebåser, åte og åtebuer ved lisensfelling.

Kommunen kan gi forskrift om unntak fra forbudet i § 5 for uthenting av annet storvilt enn nevnt i første ledd bokstav d, eller for uthenting av sel.

Kommunen kan gi forskrift som setter krav til bruk av bestemte transport- og fremkomstmidler ved motorferdsel etter første ledd bokstav d.

§ 12 Jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring.

§ 13 Betjente turistanlegg

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på snødekt mark eller vassdrag som er nødvendig for transport av personale og gods til driften av betjente turistanlegg inkludert fjellstuer.

§ 14 Faste bosteder

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som er nødvendig for transport til og fra faste bosteder.

§ 15 Vedtransport

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel med beltekjøretøy på snødekt mark og islagt vassdrag for grunneiere og for innehavere av avtalefestet eller lovfestet hogstrett, dersom motorferdselen er nødvendig for uthenting av ved. Innehavere av avtalefestet hogstrett som skal hente ut ved, må ha med seg skriftlig tilgjengelig dokumentasjon på hogstretten. Denne dokumentasjonen kan også være elektronisk.

Kommunen kan gi forskrift om at grunneiere og innehavere av hogstrett som nevnt i første ledd kan kjøre ut ved på barmark og med andre typer transportmidler enn beltekjøretøy, og om gjennomføringen av slik motorferdsel, for eksempel når og hvor det kan kjøres ut ved.

Motorferdsel etter første og andre ledd kan gjennomføres på vegne av grunneier eller innehaver av hogstrett etter skriftlig avtale.

§ 16 Rullestoler og liknende hjelpemidler

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel med hjelpemidler som er laget for å kompensere for redusert bevegelsesevne, dersom ferdsel med hjelpemiddelet ikke har nevneverdig større skadeevne enn ferdsel til fots, eller ferdsel på vei og turvei opparbeidet med jevnt dekke av grus eller lignende med fremkomstmidler som er klassifisert som rullestol etter veitrafikkreglene.

Departementet og kommunen kan gi forskrift om hvilke hjelpemidler som omfattes av første ledd.

§ 17 Elektriske sykler

Forbudet i § 5 gjelder ikke bruk av motoriserte fremkomstmidler som er klassifisert som sykkel etter veitrafikkreglene.

Kommunen kan gi forskrift som begrenser eller forbyr bruk av fremkomstmidler som nevnt i første ledd i hele eller deler av utmarka. Det skal særlig tas hensyn til villreinområder og områder der bruken kan være til ulempe for reindriften.

§ 18 Åpent vassdrag

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på åpent vann på

• a. elver

• b. innsjøer med overflateareal på over to kvadratkilometer

• c. innsjøer som inngår i et vassdrag som er farbart med fartøy.

Kommunen kan i forskrift forby eller regulere ferdsel som er tillatt etter første ledd. Reguleringen kan blant annet gå ut på å begrense adgangen til motorferdsel til bestemte formål, tider, områder eller fremkomstmidler.

§ 19 Preparering av skiløyper og alpinbakker

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på snødekt mark eller islagt vassdrag som er nødvendig for å preparere skiløyper og alpinbakker for allmennheten og for konkurranser.

Kapittel 4 Forskriftsfestede unntak fra forbudet mot motorferdsel i utmark

§ 20 Snøskuterløyper

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag i løyper og tilhørende rastesoner som er fastsatt i kommunal forskrift etter loven her eller i forskrift vedtatt med hjemmel i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag § 4 a annet ledd om løyper for kjøring med snøskuter på vinterføre. I rastesoner er det kun tillatt med nødvendig motorferdsel til og fra løypa og rastestedet.

§ 20 a Løyper for motorferdsel på barmark

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på barmark i løyper og ferdselsårer som er fastsatt i kommunal forskrift etter loven her.

Løyper for motorferdsel på barmark etter første ledd kan kun etableres etter traktorvei.

§ 20 b Ubrøytet vei

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel på veier i utmark som ikke er brøytet for kjøring med bil der kommunen har åpnet for motorferdsel i kommunal forskrift etter loven her.

§ 21 Kjøreopplæring

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel som inngår i obligatorisk kjøreopplæring på snødekt mark og islagt vassdrag i øvingsområder som er fastsatt i kommunal forskrift etter loven her. Privat øvelseskjøring er tillatt i løyper for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag.

§ 22 Motorsport

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel under motorsportkonkurranser eller -trening i regi av den organiserte idretten eller ideelle organisasjoner i mindre områder som er avsatt til motorsportanlegg i kommunal forskrift etter loven her.

§ 23 Landingsplasser

Forbudet i § 5 gjelder ikke start og landing med luftfartøy på landingsplasser som er fastsatt i kommunal forskrift etter loven her.

§ 24 Små innsjøer

Forbudet i § 5 gjelder ikke på åpent vann på innsjøer med overflateareal på mindre enn to kvadratkilometer der kommunen har åpnet for motorferdsel i kommunal forskrift etter loven her.

§ 25 Fastsetting av arealer til motorferdsel i forskrift

Kommunen kan i forskrift fastsette følgende arealer der motorferdsel er tillatt etter kapittelet her:

• a. løyper for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag (snøskuterløyper) og tilhørende rastesoner, jf. § 20

  • løyper for motorferdsel på barmark, jf. 20 a

  • veier i utmark som ikke er brøytet for kjøring med bil, jf. 20 b

• b. øvingsområder for obligatorisk kjøreopplæring på snødekt mark og islagt vassdrag, jf. § 21

• c. områder for motorsport, jf. § 22

• d. landingsplasser for luftfartøy, jf. § 23

• e. hele eller deler av innsjøer med overflateareal på mindre enn to kvadratkilometer, jf. § 24

Arealer etter første ledd bokstav b til f kan ikke legges i

• a. verneområder med mindre verneforskriften åpner for det

• b. villreinområder, unntatt arealer etter første ledd bokstav e og f der slik motorferdsel har vært tillatt i medhold av lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag

• c. områder der de vil være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften

Landingsplasser kan heller ikke legges på fjelltopper, utsiktspunkter, breer eller andre lignende steder der landingsplassen i hovedsak vil være utgangspunkt for rekreasjon og friluftsliv.

§ 26 Bestemmelser om bruk og merking av arealer til motorferdsel

Kommunen kan i medhold av loven her fastsette nærmere bestemmelser om motorferdsel i områder angitt i § 25, inkludert om når og hvordan ferdsel kan skje, og hvilke transport- og fremkomstmidler som kan benyttes.

I snøskuterløyper etter § 25 første ledd bokstav b kan det bare åpnes for motorferdsel med snøskuter eller lignende eller lettere transport- og fremkomstmidler. Det kan ikke gis bestemmelser om at snøskuterløypene bare kan anvendes til bestemte formål.

Kommunen skal i forskrift etter loven her fastsette sesongslutt for snøskuterløypene på snødekt mark og islagt vassdrag etter § 25 første ledd bokstav b. Sesongen skal senest slutte 5. mai. Kommunen kan gi forskrift om utvidet sesong for det enkelte året dersom dette ikke kan antas å føre til vesentlig skade eller ulempe for de interessene loven skal ivareta. Dersom det er gitt slik forskrift, kreves ikke dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 for gjennomføring av tiltak i samsvar med forskriften.

Kommunen kan i forskrift fastsette at landingsplasser etter § 25 første ledd bokstav e bare skal benyttes til ferdsel for angitte formål, og at kommunen skal varsles før landing.

Kommunen skal sørge for forsvarlig merking av arealer til motorferdsel. Departementet kan gi forskrift som fastsetter krav til merking, skilting og informasjon om arealer til motorferdsel.

Kommunen kan i forskrift fastsette rastesoner langs snøskuterløyper etter § 25 første ledd bokstav b inntil 300 meter fra løypa. Der løypa går over islagt vann, kan kommunen i forskrift tillate rasting på hele vannet.

Kommunen kan foreta mindre terrenginngrep og andre tiltak når det er nødvendig for å bedre sikkerheten i traseer for motorferdsel eller redusere risikoen for naturskade.

Kapittel 5 Kommunale tillatelser til motorferdsel

§ 27 Leiekjøring

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel for leiekjørere som tar på seg transportoppdrag på snødekt mark og islagt vassdrag. Tillatelse til leiekjøring kan bare gjelde

• a. transport som er tillatt etter kapittel 3

• b. transport som det er gitt tillatelse til etter kapittelet her

• c. transport mellom bilvei og fritidsbolig eller hytte

• d. transport for nødvendig tilsyn med og vedlikehold av bygninger etter oppdrag fra eieren

• e. transport for redaktørstyrte journalistiske medier på reportasjeoppdrag

• f. transport av personer med funksjonsnedsettelser

§ 28 Utmarksnæring

Kommunen kan gi foretak som er registrert i Enhetsregisteret, tillatelse til nødvendig motorferdsel for person- og godstransport i utmarksnæring. Slik tillatelse kan bare gis til transport med luftfartøy, transport på vassdrag, transport på snødekt mark og transport på traktorvei. I Finnmark kan slik tillatelse også gis til transport langs godt etablerte barmarkstraseer.

§ 29 Mineralundersøkelser

Kommunen skal gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for undersøkelse av mineraler etter mineralloven kapittel 4.

For aktører som har søkt om undersøkelsestillatelse etter mineralloven, skal oversendelse av undersøkelsesplan fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard til kommunen anses som søknad om motorferdsel etter første ledd.

§ 30 Løyper og områder for friluftslivs- og idrettsaktiviteter

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag når ferdselen er nødvendig for preparering av løyper og områder for friluftslivs- og idrettsaktiviteter for allmennheten og for konkurranser.

§ 31 Personer med funksjonsnedsettelser

Kommunen kan gi personer med vesentlig svekket helse og førlighet eller varige funksjonsnedsettelser som gir vesentlig redusert bevegelsesevne, tillatelse til motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag og på barkmark etter traktorveier.

§ 32 Forundersøkelser til planlegging av veier og anlegg

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre forundersøkelser i forbindelse med planlegging av veier og anlegg som nevnt i § 10.

§ 33 Vitenskapelige undersøkelser

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre vitenskapelige undersøkelser i regi av godkjent forskningsorganisasjon.

§ 34 Naturrestaurering

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre naturrestaureringstiltak.

§ 35 Fiskekultivering

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre fiskekultiveringstiltak.

§ 36 Gods- og persontransport til fritidsbolig

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for gods- og persontransport til fritidsbolig. Dette gjelder bare transport på vassdrag, transport på snødekt mark og transport på barmark etter traktorveier.

§ 37 Byggearbeid

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å transportere gods og personer i forbindelse med byggearbeider som det er gitt tillatelse til etter plan- og bygningsloven. Dette gjelder bare for transport med luftfartøy, transport på traktorvei, transport på vassdrag og transport på snødekt mark.

§ 38 Uthenting av ved

Kommunen kan gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å hente ut ved.

§ 38A Transport av gjester til betjente turistanlegg

Kommunen kan gi tillatelse til nødvendig motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag for transport av gjester til betjente turistanlegg der slik transport har vært tillatt etter forskrift i medhold av lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag. Det kan bare gis tillatelse til motorferdsel i samme omfang og langs de samme traseer hvor motorferdsel har vært tillatt tidligere.

§ 39 Dispensasjon til motorferdsel ved særlige behov

Kommunen kan gi tillatelse (dispensasjon) til motorferdsel dersom det er nødvendig i enkelte tilfeller eller for å dekke et særskilt behov og det ikke er grunn til å anta at motorferdselen vil føre til nevneverdig skade på naturen eller vesentlig ulempe for friluftsliv eller samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse.

Dersom det er nødvendig for å ivareta nasjonale eller viktige regionale natur- og friluftslivsinteresser eller hensynet til samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse, kan Kongen gi forskrift som midlertidig legger myndigheten til å gi dispensasjon etter første ledd til et statlig eller regionalt organ. En slik forskrift kan bare gis dersom kommunen ikke endrer en ulovlig praksis til tross for veiledning fra statsforvalteren. Kommunen skal forhåndsvarsles og gis anledning til å endre praksis før et forslag til forskrift sendes på høring.

Kapittel 6 Kommunal saksbehandling og behandling av personopplysninger

§ 40 Avgrensing av tidsrom, antall turer og fastsettelse av traseer

Kommunen kan bare gi tillatelser etter kapittel 5 for et avgrenset tidsrom.

Kommunen kan velge å fastsette antall turer i tillatelser etter §§ 32 til 39. Det bør tas hensyn til hva som er nødvendig for å dekke transportbehovet.

Når kommunen gir tillatelse til kjøring etter §§ 28 til 39, skal den kartfeste eller på annen entydig måte angi hvilken trasé eller hvilket område tillatelsen gjelder.

Kommunen kan i tillatelse etter kapittel 5 fastsette vilkår for motorferdselen, blant annet om krav til dokumentasjon av at vilkårene i tillatelsen overholdes.

Departementet kan gi forskrift om hva tillatelser etter kapittel 5 skal inneholde, for eksempel hvordan registrering skal skje, eller om hvordan traseer skal kartfestes.

§ 41 Tillatelse til motorferdsel i verneområder eller foreslåtte verneområder etter naturmangfoldloven

Når et tiltak trenger tillatelse både etter loven her og etter en verneforskrift etter naturmangfoldloven kapittel V, gjelder reglene i naturmangfoldloven § 48 tredje ledd.

Når tillatelse til motorferdsel kan påvirke verneverdiene i et verneområde, gjelder reglene i naturmangfoldloven § 49.

§ 42 Adgang til å ta gebyr og brukerbetaling

Kommunen kan gi forskrift om gebyr for behandling av søknader om motorferdsel etter denne loven.

Kommunen kan gi forskrift om brukerbetaling (løypeavgift) for motorferdsel i snøskuterløyper etablert etter § 25 første ledd bokstav b, til dekning av kommunens kostnader til utredning, etablering og drift av slike løyper. Kommunen kan føre kontroll med betaling av løypeavgift.

Kommunen kan gi forskrift om at den som ferdes i snøskuterløyper der det er innført løypeavgift, skal fremvise dokumentasjon på at løypeavgiften er betalt når det statlige naturoppsynet eller kommunen ber om det.

Gebyrer eller løypeavgifter kan ikke være større enn de nødvendige kostnadene kommunen har med slike saker.

§ 43 Elektronisk kommunikasjon og digital saksbehandling

Departementet kan gi forskrift om elektronisk kommunikasjon og digital saksbehandling i forvaltningen av motorferdselregelverket. Det kan blant annet stilles krav om bruk av elektronisk skjema ved søknad om tillatelse til motorferdsel og om kommunenes plikt til å benytte digitale saksbehandlingssystemer.

§ 44 Behandling av personopplysninger

Kommunen, statsforvalteren, direktoratet og departementet kan behandle personopplysninger, også personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9, når dette er nødvendig for å utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter loven her.

Departementet kan gi forskrift om behandling av personopplysninger, blant annet om formålet med behandlingen, hva slags opplysninger som skal behandles, hvordan opplysningene skal behandles, vilkår for utlevering av informasjon, krav om sletting og krav til eventuelle sammenstillinger som skal kunne brukes for forskning og statistiske formål.

§ 45 Rapportering av motorferdsel

Kommunen skal rapportere data om løyper for motorferdsel som nevnt i § 25 første ledd bokstav b. Departementet kan gi forskrift om innrapporteringen.

§ 46 Endring, omgjøring og tilbakekall av tillatelse

Kommunen kan så langt det er nødvendig endre eller trekke tilbake en tillatelse som er gitt etter denne loven dersom

• a. det viser seg at skader eller ulemper blir vesentlig større eller annerledes enn ventet da tillatelsen ble gitt

• b. skader eller ulemper kan reduseres uten urimelig kostnad for den som har fått tillatelsen

• c. ny teknologi gjør det mulig å redusere skader eller ulemper i vesentlig grad

• d. det foreligger grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser som er gitt i eller i medhold av denne loven

• e. vesentlige forutsetninger for tillatelsen er bortfalt.

Første ledd innskrenker ikke adgangen til å omgjøre etter ellers gjeldende omgjøringsregler. Statsforvalteren har samme myndighet til å oppheve ugyldige vedtak som overordnet organ har etter forvaltningsloven.

§ 47 Klagemyndighet

Statsforvalteren er klageinstans for kommunens enkeltvedtak etter denne loven.

Departementet er klageinstans for statsforvalterens enkeltvedtak etter denne loven.

Kapittel 7 Kontroll og sanksjoner

§ 48 Kontroll med at loven overholdes

Det statlige naturoppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av denne loven, overholdes. Oppsynet kan kreve at føreren viser frem dokumenter som det er påbudt å ha med under motorferdselen. For øvrig gjelder reglene om oppsynets kontrolladgang i naturoppsynsloven § 3.

§ 49 Krav om dokumentasjon for oppdragstakere

Oppdragstakere og leiekjørere som gjennomfører transportoppdrag på vegne av noen som har rett til motorferdsel etter kapittel 3, må ha med seg skriftlig eller elektronisk tilgjengelig dokumentasjon på oppdraget.

§ 50 Dokumentasjon av tillatelse til motorferdsel

Ved motorferdsel med tillatelse gitt i medhold av loven skal føreren ha tillatelsen tilgjengelig under motorferdselen.

§ 51 Retting

Dersom motorferdsel har forårsaket skade på miljøet, kan kommunen iverksette egnede tiltak for å gjenopprette den tidligere miljøtilstanden, som oppsamling, rydding, fjerning og planering.

Kommunen kan pålegge den som har skadet miljøet ved ulovlig motorferdsel, å utføre tiltak som nevnt i første ledd. Dersom pålegget ikke etterkommes, kan kommunen iverksette retting og kreve utgiftene til tiltaket dekket av den ansvarlige. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

Dersom det er nødvendig å ta i bruk andres faste eiendom for å utføre rettingen, skal bruken avtales med eieren. Dersom særlig tungtveiende grunner tilsier at skaden må rettes, kan kommunen gjennomføre retting mot eierens vilje. Ved bruk av andres faste eiendom skal kommunen erstatte tap eieren eller rettighetshavere påføres som følge av rettingen. Skyldes skaden ulovlig motorferdsel, kan kommunen kreve at den ansvarlige skal erstatte slikt tap. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 52 Tvangsmulkt

For å sikre at bestemmelser som er gitt i eller i medhold av denne loven blir gjennomført, kan kommunen fatte enkeltvedtak om tvangsmulkt.

Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelse av en bestemmelse er oppdaget. Tvangsmulkten begynner å løpe når den ansvarlige oversitter den fristen kommunen har fastsatt for retting av forholdet. Det kan fastsettes tvangsmulkt på forhånd dersom særlige grunner taler for det, og mulkten løper da fra en eventuell overtredelse tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forholdet varer, eller at den forfaller for hver overtredelse. Tvangsmulkten løper likevel ikke dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige. Tvangsmulkt kan fastsettes som løpende mulkt eller som engangsmulkt.

Tvangsmulkten pålegges den som er ansvarlig for overtredelsen. Dersom tvangsmulkt er pålagt et selskap som inngår i et konsern, kan en påløpt tvangsmulkt inndrives også hos morselskapet.

Kommunen kan frafalle påløpt tvangsmulkt. En avgjørelse om å frafalle tvangsmulkt regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Tvangsmulkt tilfaller kommunen.

§ 53 Overtredelsesgebyr

Direktoratet kan ilegge overtredelsesgebyr til den som forsettlig eller uaktsomt overtrer §§ 5, 6, 49 eller 50, rammer for motorferdsel som nevnt i § 18 andre ledd og §§ 19 til 24 eller forskrift som nevnt i § 8 første eller andre ledd, § 11 tredje ledd, § 17 andre ledd, § 26 tredje ledd eller § 55, som ikke overholder vilkår i tillatelser gitt etter kapittel 5 eller etter forskrifter gitt i medhold av § 55, eller som ikke har betalt løypeavgift som fastsatt etter § 42. Overtredelsesgebyr kan også ilegges ved brudd på plikter etter naturoppsynsloven § 3 fjerde ledd, jf. andre ledd, ved kontroll etter motorferdselloven.

Departementet skal gi forskrift om standardiserte satser for utmåling av overtredelsesgebyr i det enkelte tilfelle. For øvrig gjelder forvaltningsloven §§ 44 og 46.

Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes to år etter at overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes ved at direktoratet gir forhåndsvarsel eller fatter enkeltvedtak om overtredelsesgebyr.

Departementet kan gi forskrift om at den enkelte kommune får myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr for manglende betaling av løypeavgift etter § 42, om gjennomføringen av slike ordninger, hvordan kommunalt oppkrevde gebyrer skal brukes, og gebyrets størrelse.

Overtredelsesgebyret tilfaller statskassen, med mindre annet er bestemt etter fjerde ledd.

§ 54 Straff

Med bøter straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i §§ 5, 6, 49 og 50, rammer for motorferdsel som nevnt i § 18 andre ledd og §§ 19 til 24 eller forskrift som nevnt i § 8 første og andre ledd, § 11 tredje ledd, § 17 andre ledd, § 26 tredje ledd og § 55, eller som ikke overholder vilkår i tillatelser gitt etter kapittel 5 eller etter forskrifter gitt i medhold av § 55.

Grov og forsettlig overtredelse av bestemmelsene angitt i første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil ett år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov og forsettlig, skal det legges særlig vekt på om overtredelsen har medført eller voldt fare for betydelig skade på naturen, friluftsinteresser eller samisk eller annen tradisjonell kulturutøvelse, om overtredelse har skjedd gjentatte ganger, om skaden må anses som uopprettelig, om overtrederen har gjennomført forebyggende eller avbøtende tiltak, og på graden av skyld.

Kapittel 8 Avsluttende bestemmelser

§ 55 Videreføring av særlige bestemmelser om motorferdsel

Kommunen kan gi forskrift som viderefører adgangen til bruk av motorkjøretøy som har vært tillatt etter særlige bestemmelser om motorferdsel i forskrifter fastsatt med hjemmel i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag. Forskriften kan ikke åpne for ferdsel i større omfang enn det som var tillatt da loven her trådte i kraft.

Departementet kan gi forskrift om at kommuner i Nord-Troms og Finnmark kan gi tillatelse til nødvendig motorferdsel på snødekt mark, islagte vassdrag og langs opparbeidede barmarkstraseer, så fremt det ikke er til vesentlig ulempe for formålet med loven og det ikke åpner for ferdsel i særlig større omfang enn det som var praksis da loven her trådte i kraft.

Departementet kan gi forskrift om rutetransport som ikke omfattes av yrkestransportlova eller § 38a i loven her. Forskriften kan bare åpne for rutetransport på snødekt mark og islagt vassdrag.

§ 56 Ikraftsetting

Kongen bestemmer når denne loven trer i kraft.

Når loven trer i kraft, oppheves lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag.

§ 57 Overgangsbestemmelser

Enkeltvedtak fattet i medhold av lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag og forskrifter gitt i medhold av samme lov gjelder i inntil fem år etter at denne loven trer i kraft, med mindre reguleringen av motorferdsel erstattes av bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne loven. Departementet kan gi forskrift om forlengelse av overgangsfristene i første punktum.

Forskrifter vedtatt med hjemmel i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag § 4 a annet ledd om løyper for kjøring med snøskuter skal fortsatt gjelde også etter at loven her har trådt i kraft.

§ 58 Endringer i andre lover

1. Lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet endres slik:

§ 2 tredje ledd skal lyde:

Om motorferdsel i utmark gjelder også lov … om motorferdsel i utmark og vassdrag.

§ 6 andre ledd skal lyde:

Om ferdsel på innsjøer og elver (åpent eller islagt vassdrag) gjelder reglene i lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann og lov … om motorferdsel i utmark og vassdrag.

2. Lov 22. mai 1981 om rettergangsmåten i straffesaker endres slik:

§ 67 andre ledd bokstav c skal lyde:

• c. overtredelse av militær straffelov § 34 annet ledd annet straffalternativ, jf. tredje ledd, vareførselsloven § 12-9, skatteforvaltningsloven §§ 14-12 og 14-13, utlendingsloven § 108 tredje ledd, jf. sjette ledd, regnskapsloven § 8-5 første ledd første og tredje punktum, jf. tredje ledd første punktum, bokføringsloven § 15 første ledd første og tredje punktum, jf. tredje ledd første punktum, alkoholloven § 10-1 annet ledd, arbeidsmiljøloven § 19-1 annet ledd, allmenngjøringsloven § 15, kystvaktloven § 36 annet ledd, viltloven § 56 første ledd annet punktum, forurensningsloven § 78 første ledd og § 79 tredje ledd, produktkontrolloven § 12 første ledd, svalbardmiljøloven § 99 første ledd første punktum, motorferdselloven § 54 andre ledd og transplantasjonslova § 23a.

3. Lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn endres slik:

§ 2 første ledd nr. 3 skal lyde:

• 3. lov … om motorferdsel i utmark og vassdrag,

4. Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) endres slik:

§ 16 første ledd bokstav d skal lyde:

• d. motorisert ferdsel på åpent eller islagt vassdrag når det skjer i samsvar med lov … om motorferdsel i utmark og vassdrag og grunneieren ikke har nedlagt forbud etter annet ledd.

5. Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling endres slik:

§ 11-7 andre ledd nr. 5 ny bokstav c skal lyde:

• c. løyper for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag og tilhørende rastesoner.

§ 11-9 ny nr. 9 skal lyde:

• 9. motorferdsel i områder angitt i motorferdselloven § 18 og § 25, når og hvordan slik ferdsel kan skje, og hvilke transport- og fremkomstmidler som kan benyttes.

§ 12-5 andre ledd nr. 5 skal lyde:

• 5. landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift, samlet eller hver for seg, herunder områder for jordbruk, skogbruk, reindrift, naturvern, jordvern, særlige landskapshensyn, vern av kulturmiljø eller kulturminne, friluftsområder, seterområder, og landbruks-, natur- og friluftsområder der kommuneplanens arealdel tillater spredt bolig-, fritidsbolig- og næringsvirksomhet, samt løyper for motorferdsel på snødekt mark, islagte vassdrag og tilhørende rastesoner, og øvingsområder for obligatorisk kjøreopplæring på snødekt mark og islagte vassdrag,

§ 12-7 nr. 14 og ny nr. 15 skal lyde:

• 14. hvilke arealer som skal være til offentlige formål eller fellesareal,

• 15. motorferdsel i områder angitt i motorferdselloven § 18 og § 25, når og hvordan slik ferdsel kan skje, og hvilke transport- og fremkomstmidler som kan benyttes.

§ 16-2 nytt syvende ledd skal lyde:

Ekspropriasjon av grunn som er regulert til løyper for motorferdsel på snødekt mark, islagt vassdrag og tilhørende rastesoner etter § 12-5 nr. 5, er heller ikke tillatt.

6. Lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner endres slik:

§ 10 første ledd fjerde punktum bokstav m og ny bokstav n skal lyde:

• m. nødvendig istandsetting ved akutt utfall i områder som er vernet eller midlertidig vernet etter § 11,

• n. skjøtsel etter § 11 i loven her, inkludert transport til områdene som skal skjøttes.

§ 10 syvende ledd skal lyde:

Er det nødvendig for å gjennomføre skjøtselstiltak i verneområder vernet etter § 11, kan myndighetene etter loven benytte motorferdsel på fast eiendom som ikke inngår i verneområdet. Denne loven innskrenker ellers ikke grunneiers eller rettighetshavers adgang til å forby eller begrense motorferdsel på sin eiendom.

7. Lov 20. juni 2025 nr. 107 om mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser endres slik:

§ 4-6 første ledd bokstav h og ny bokstav i skal lyde:

• h. planlagte kostnader og investeringer

• i. planlagt adkomst til og ferdsel i undersøkelsesområdet, herunder behov for motorferdsel i utmark og vassdrag.»