3.1 Generelle merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til det høye og vedvarende konfliktnivået mellom reindrift og jordbruk flere steder i landet, særlig som følge av at rein beiter utenfor lovlig beiteområde og gjør skade på innmark. Flertallet understreker at tilliten mellom næringene og til forvaltningen forutsetter at lovbrudd følges opp. Det er derfor avgjørende at statsforvalteren benytter de hjemlene som reindriftsloven gir, blant annet til å gi pålegg om opphør av ulovlig beiting og ilegge tvangsmulkt dersom slike pålegg ikke etterkommes.

Flertallet viser videre til at reineier har et objektivt ansvar for skade voldt av rein utenfor lovlig beiteområde, og at den klare hovedregelen etter gjeldende rett er at skadelidte skal få dekket sitt økonomiske tap fullt ut. Dette prinsippet er slått fast av Høyesterett, og det er rettsforståelsen i den såkalte Femund-dommen (HR-2018-872-A) som danner grunnlaget for gjeldende rett, også i vurderingen av forholdet mellom grunneiers eventuelle medvirkning og erstatningsutmåling.

Flertallet mener derfor at departementets uttalelser i proposisjonen om at «reindriften sjelden vil komme i erstatningsansvar, dersom eiendommen ikke er hensiktsmessig gjerdet inn» kan oppfattes som at rettsregelen endres, og at det pålegges en generell gjerdeplikt, noe som ikke medfører riktighet. Flertallet tar klart avstand fra en utvikling som kan tolkes dit hen at grunneier i praksis får bevisbyrden eller økonomisk ansvar for skade påført av andres dyr. Å innføre et krav om at eiendommer må gjerdes inn for å kunne gjøre gjeldende et ellers ubestridt ansvar, ville være både rettslig betenkelig og svært kostnadskrevende for grunneierne, både økonomisk og praktisk.

Flertallet mener det er viktig å slå fast at ansvaret for å holde rein innenfor lovlig beiteområde hviler på reindriftsutøveren. Når slike skadeforhold gjentar seg, taler dette for en skjerpet tilsynsplikt fra reineiernes side. Dersom skade skjer gjentatte ganger, kan det forutses, og det må forventes at det tas nødvendige grep for å forhindre slike situasjoner – også når forhold som vær eller vanskelige scooterforhold spiller inn.

Flertallet understreker også at reindriftslovens bestemmelser om objektivt erstatningsansvar ikke er gjenstand for realitetsendringer i proposisjonen, og at dette er et viktig prinsipp som bør videreføres og håndheves tydelig. Det er avgjørende for rettssikkerheten og tilliten til lovverket at den som påføres skade, får sitt økonomiske tap erstattet i tråd med gjeldende rett.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at både jordbruk og reindrift er viktige samiske næringer. Det er i alles interesse at disse to primærnæringene kan leve side om side og utvikle seg for framtiden. Slik sikres ikke bare matproduksjonen, men også bosetting i samiske lokalsamfunn og at samisk språk blir brukt i hverdagen. Dessverre har konfliktene mellom reindrift og jordbruk de siste årene vært økende i alle reindriftsfylker fordi rein i stadig større grad trekker ned på innmark. For en bonde kan det å få en reinflokk inn på et jorde bety kostnader på mange hundre tusen kroner. I tillegg medfører det en ekstra arbeidsbyrde med å pløye og så på nytt i en kort og hektisk sommersesong.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet understreker at reindrifta er viktig for å bevare samisk kultur, samfunnsliv og språk. Disse medlemmer viser til at regjeringen anerkjenner reindrifta som en viktig kulturbærer som er familiebasert og bygger på et unikt levesett. Disse medlemmer merker seg videre at endringene som fremmes, støtter opp om reindrifta som næring og de reindriftspolitiske måla om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft.

Disse medlemmer er kjent med at reindriftas rettigheter er vernet både i Grunnloven, gjennom folkerettslige konvensjoner og gjennom nasjonal lovgivning.

Disse medlemmer viser til at reindriftsloven av 2007 nå har virket i 17 år, og at det over tid har bygget seg opp et behov for en gjennomgang av loven. Disse medlemmer merker seg videre at lovrevisjonen har prioritert bestemmelser i dagens lov som ikke fungerer etter sin hensikt, og endringer i erstatningsreglene som har sitt opphav i reindriftsloven av 1933, og at endringsforslagene i lovproposisjonen har tre hovedtema: distriktsstyring (herunder reintallsreduksjon), erstatning og tilgjengeliggjøring av jordskiftelova på interne forhold i reindrifta, slik at reindrifta gis lik tilgang til jordskifteretten som andre rettighetshavere til fast eiendom.

Disse medlemmer viser til at konsultasjonene mellom staten ved Landbruks- og matdepartementet på den ene siden og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) og Sametinget på den andre siden startet opp høsten 2023, og merker seg at det ble oppnådd enighet gjennom konsultasjonene.

3.2 Bruksregler, reduksjon av reintall og distriktsplaner

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at antallet rein må tilpasses beiteressursene i hvert reinbeitedistrikt. Det store presset på innmark de senere årene ser ut til å skyldes et høyt antall rein som står i misforhold til beiteressursene i eget distrikt. Dette har gitt en økning i konflikten mellom reindrift og jordbruk i alle reindriftsfylker. For å dempe denne konflikten er det helt avgjørende at antallet rein ikke overstiger det som er økologisk bærekraftig innenfor reinbeitedistriktets egne grenser. Behovet for å tilpasse antallet dyr til beiteressursene, eventuelt i kombinasjon med fôring, gjelder uavhengig av årsaken til at det er for lite mat, enten det er tale om overbeiting, klimaendringer eller utbygging.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at i det siste tilfellet, ved utbygging, skal reindriften ha erstatning i samsvar med Grunnloven § 105 og ILO-konvensjonens bestemmelser, men heller ikke dette gir rettslig adgang til å oppholde seg utenfor lovlige beiteområder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker seg at regjeringen foreslår å endre bestemmelsene om bruksregler, et nytt system for reduksjon av reintall og å utvide kravene til hva en distriktsplan skal inneholde. Disse medlemmer merker seg videre at et av de større grepene som foreslås, gjelder reintallsreduksjon, som skal avhjelpe en utilsiktet effekt av dagens regelverk som åpner for posisjonering (reintallstilpasning). Disse medlemmer ser det som positivt at de foreslåtte endringene vil gi reindriften større muligheter og fleksibilitet til å gjennomføre reduksjonen i egen regi, ved at siidaen gis større mulighet til å utforme en egen reduksjonsplan. Disse medlemmer ser det som positivt at det blir opp til siidaen og reindriften selv, som kjenner situasjonen best, å avklare dette.

Disse medlemmer har merket seg at det under høringen ble fremmet forslag fra noen av høringsinstansene om å innføre et bunnfradrag i reduksjonsbestemmelsen for å skjerme de minste siidaandelene. Disse medlemmer merker seg at departementet vurderer at den foreslåtte reduksjonsbestemmelsen er bedre egnet enn et bunnfradrag dersom siidaen ønsker å skjerme de minste siidaandelene, ettersom siidaen da eksempelvis ved enstemmighet kan bestemme et differensiert reintall etter § 60 a annet ledd, som helt eller delvis skjermer de minste siidaandelene. Alternativt kan flertallet i siidaen gjennom § 60 a tredje ledd beslutte at det skal settes en lik øvre grense som tar hele eller deler av den nødvendige reduksjonen. Disse medlemmer merker seg også at siidaene med dette gis mulighet til å ta mer hensyn til aktive utøvere i reduksjonsprosessen.

Disse medlemmer merker seg at konsultasjonspartene er enige om at det er hensiktsmessig at det etter en tid foretas en vurdering av de foreslåtte reduksjonsreglene, for å se om disse har fungert etter sin hensikt. Disse medlemmer støtter dette.

Disse medlemmer merker seg også at årsmøtet blir distriktets øverste myndighet. Disse medlemmer støtter også forslaget om å utvide kravene til hva distriktsplanen skal inneholde, som innebærer at også siidaenes bruk av distriktets arealer synliggjøres. Disse medlemmer merker seg at bruksreglene vil bli unntatt offentlighet, og merker seg at en rekke høringsinstanser har pekt på at distriktene i større grad kan arbeide med og ta i bruk bruksreglene som et internt styringsverktøy dersom bruksreglene unntas offentlighet.

Disse medlemmer merker seg videre at det også er foreslått endringer av bestemmelser knyttet til siidaandelen. Dette gjelder blant annet krav til siidaandelsleders deltagelse i siidaens daglige drift, endring av bestemmelsen om overføring av ansvaret som leder av siidaandelen og innføring av en mulighet for å utsette avvikling av andeler med færre enn 50 rein.

3.3 Sperregjerder

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener at det må legges til rette for flere sperregjerder for å hindre trekk utenfor distriktsgrensene. Sperregjerder er et effektivt konfliktdempende tiltak, og det er stort behov for økte bevilgninger til dette. Gjerdene må gå i distriktsgrensen, og ikke utenfor. For å sikre at gjerdene blir mest mulig effektive, må også grunneierne ha innflytelse på prosjektering og oppføring, ikke reindriften alene. I tillegg må det åpnes for å etablere sperregjerder i beitegrenser der det er en konflikt mellom grunneier og reindrift, selv om reindriften ikke ønsker dette.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i lover og forskrifter om at det åpnes for å etablere sperregjerder i beitegrenser der det er en konflikt mellom grunneier og reindrift, selv om en av partene ikke ønsker det.»

3.4 Tilsyn, jf. reindriftsloven § 28

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser at formålet med reindriftsloven § 28 er en velordnet reindrift som ikke er til unødig skade eller ulempe internt eller i forhold til andre interesser, jf. Ot. prp. nr. 25 (2006–2007). Ved vedtakelsen av gjeldende reindriftslov, og heller ikke nå ved revideringen, er det meningen å endre reineiers plikter. Av den grunn er fortsatt forarbeidene til 1978-loven også relevant. I Ot.prp. nr. 28 (1994–1995) fremgår det at:

«Det må føres tilsyn med reinen i et slikt omfang at reineieren eller den som på dennes vegne er ansvarlig for driften, vet hvor flokken befinner seg, og har nok mannskap og utstyr til å kunne gripe inn dersom reinen er i ferd med å volde skade, for eksempel ved å beite ulovlig utenfor eget reinbeitedistrikt eller på innmark.»

Disse medlemmer viser videre til NOU 2007:13 Den nye sameretten pkt. 16.3.2, der det fremgår at tilsynsplikten etter § 28 naturlig nok vil variere etter hvor stort skade- og ulempepotensial som foreligger der reinen befinner seg. Følgelig vil tilsynsplikten skjerpes dersom risikoen for skade og ulempe er stor.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker at gjentakende forhold, som eksempelvis har sin årsak i været, langt på vei vil være reindriftens ansvar, jf. kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg Rt. 1983-1563. Disse medlemmer viser til at dette synet også er i tråd med rettsoppfatningen til Landbruks- og matdepartementet, jf. departementets brev av 14. oktober 2022 til Statsforvalteren i Trøndelag.

Disse medlemmer viser til at begrepet «så vidt mulig» i reindriftsloven § 28 er ment å gi reineiere med tilsynsplikt en «nødventil» der det rent faktisk ikke er mulig å flytte reinen. Det bemerkes for ordens skyld at vurderingen av «så vidt mulig» er objektiv.

3.5 Erstatning

3.5.1 Endringer i erstatningsreglene

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at den skadelidte grunneier har behov for avklaring med hensyn til hvem som eier den skadevoldende reinen. Dersom det ikke lar seg gjøre, er alternativet å rette erstatningskrav mot siidaen eller distriktet. Flertallet påpeker at reinbeitedistriktet skal søke å få avklart eierforholdene så raskt som mulig, og at fire uker må anses som en øvre skranke med tanke på hva som er «innen rimelig tid».

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til enkelte særpreg som kjennetegner skader voldt av tamrein sammenlignet med andre beitedyr. Dette gjelder for eksempel antallet dyr, de avstander dyrene ferdes, og smitterisiko. En kombinasjon av disse faktorene øker behovet for økt aktsomhet fra reindriftens side. I reindriftsloven § 67 fremgår det at skade som reinen gjør på «avling og annen eiendom», derfor inkluderer blant annet skade på grunnen, avling, vann- og brønnanlegg, gjerder, hager og produksjonsdyr. Med skader på produksjonsdyr er også skader som følge av smitte av parasitter som hjernemark omfattet. Hjernemark smitter til småfe, og særlig geit påføres store lidelser som nødvendiggjør avliving og derved fører til økonomisk tap for eieren. Denne listen er ikke uttømmende, og også andre skader vil etter en konkret vurdering kunne omfattes av bestemmelsen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker seg at reglene om reindriftens erstatningsansvar foreslås endret, slik at det primært er den enkelte reineier som er erstatningsansvarlig, og at solidaransvaret kun gjelder når det ikke er mulig å identifisere eieren av den skadegjørende reinen. Disse medlemmer merker seg at formålet med endringen er å sikre størst mulig grad av likebehandling av reineiere og husdyreiere. Endringen følger opp Høyesteretts kritikk av reindriftslovens solidaransvar i Femund-dommen (HR-2018-872-A).

3.5.2 Forslaget om å oppheve reindriftsloven § 69

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til forslaget om å oppheve reindriftsloven § 69 om reindriftens adgang til å kreve å få satt opp gjerde til støtte for sin driveplikt og sikring mot erstatningsansvar. Disse medlemmer påpeker at plikten til å holde gjerde etter norsk rett kan variere betydelig fra sted til sted, i samsvar med grannegjerdelova og de lokale rettsregler som er etablert på ulike grunnlag. Forslaget om å oppheve reindriftsloven § 69 vil derfor gripe inn i etablerte grunneierrettigheter, og slike rettsforhold kan ikke settes til side ved endring av reindriftsloven. Den foreslåtte endringen ville dessuten ha betydelige konsekvenser for grunneierne, men denne siden av saken er ikke berørt av departementet i proposisjonen.

3.6 Sanksjoner og tvangstiltak

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet er av den oppfatning at adgangen til å fastsette tvangsmulkt etter reindriftsloven § 76 må overføres til Landbruksdirektoratet. Bestemmelsen gjelder tvangsmulkt når rein er utenfor lovlig beiteområde, herunder på innmark. I dag kan reindriftsstyret eller statsforvalteren fastsette løpende tvangsmulkt i nevnte tilfeller, og videre kan reindriftsstyret eller statsforvalteren helt eller delvis frafalle påløpt tvangsmulkt dersom sterke grunner taler for det.

Erfaringsmessig frafaller reindriftsstyret ofte statsforvalternes vedtak om tvangsmulkt i disse tilfellene under henvisning til at det ikke er mulig å fjerne reinen, jf. reindriftsloven § 28. Disse medlemmer har inntrykk av at et økende antall reineiere avviser fjerning, fordi de regner med at reindriftsstyret vil frafalle eventuell påløpt tvangsmulkt fra statsforvalterne. Dette fører i sin tur til færre pålegg fra statsforvalterne. Å flytte klagemuligheten til et nøytralt organ som Landbruksdirektoratet er hensiktsmessig i de tilfellene der det er interessekonflikt mellom reindrift og andre næringer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, mener at loven må endres slik at det i disse avgrensede tilfellene er Landbruksdirektoratet eller statsforvalteren, og ikke reindriftsstyret, som har kompetanse til å fatte vedtak om pålegg etter § 75 og tvangsmulkt etter § 76.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige lov- og forskriftsendringer som medfører at det er Landbruksdirektoratet eller statsforvalteren, og ikke reindriftsstyret, som har kompetanse til å fatte vedtak om pålegg etter reindriftsloven § 75 og ilegge tvangsmulkt etter reindriftsloven § 76 i konfliktsaker mellom reindrift og landbruk som gjelder ulovlig beiting, herunder på innmark. Dette inkluderer nødvendige lov- og forskriftsendringer som medfører at Landbruks- og matdepartementet er klageinstans for Landbruksdirektoratets vedtak i slike saker.»

3.7 Jordskifte

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Rødt merker seg at verken reindriftsloven eller jordskiftelova gir reindrifta en generell tilgang på jordskifteloven sine virkemidler i dag. Disse medlemmer merker seg at også reindrifta har behov for tilgang til virkemidlene i jordskiftelova, og ser det derfor som viktig at reindrifta nå skal gis tilgang til bruk av relevante virkemidler i jordskiftelova, på linje med andre rettighetshavere til fast eiendom. Disse medlemmer mener dette vil være et viktig tiltak for å løse konflikter om rettigheter og bøte på utjenlige forhold innad i reindrifta. Det vil også kunne føre til at terskelen for å løse konflikter blir lavere enn ved alminnelig domstolsbehandling. Disse medlemmer ser det også som viktig at jordskifteretten sikrer seg reindriftskompetanse for å sikre tillit til jordskifterettens behandling av reindriftssaker.