6.1 Sammendrag

Alle skal få del i velstandsutviklingen

Høy samlet verdiskaping er viktig, men ikke tilstrekkelig, for høy velferd. Den samlede velferden i befolkningen avhenger også av hvordan verdiene fordeles. Velferden påvirkes dessuten av flere forhold enn de som inngår i målt inntekt og formue, slik som helse, utdanning, trygghet, sosialt nettverk og naturgoder.

Norge har klart å kombinere høy økonomisk vekst og lav ulikhet. Det viser både offisiell statistikk og bredere indikatorer for levekår og livskvalitet. Den nordiske modellen med lav lønnsulikhet og omfattende, skattefinansierte velferdsordninger gir både trygghet, fleksibilitet og omstillingsevne. Dette har bidratt til at Norge er et av landene i verden med høyest velstandsnivå og samtidig minst forskjeller i levekår, og et land som oppfattes som godt å bo i. Norge har gjennom en årrekke kommet svært godt ut i FNs levekårsundersøkelse.

Ulikheten i Norge har økt noe de siste 30 årene, men mindre enn i mange andre land. Den økte ulikheten kan delvis forklares med at kapitalinntektene har økt og lønnsandelen har falt, mens eierskapet til kapital har blitt mer konsentrert. Samtidig har fordelingen av lønnsinntekter blitt noe skjevere. Internasjonale drivkrefter som globalisering, teknologisk utvikling med såkalt vinneren tar alt-teknologier og økt markedskonsentrasjon trekker i retning av økt ulikhet.

I møte med disse globale drivkreftene stilles fordelingspolitikken overfor nye utfordringer. Dette forsterkes av at det er blitt mer krevende å omfordele gjennom skattesystemet. Kapitalen kan lett flyttes over landegrenser, og multinasjonale selskaper kan utnytte forskjeller i skatteregler mellom land. Det setter begrensninger på hvor langt en kan gå i å skattlegge kapital og selskaper. Samtidig vil den demografiske utviklingen gi knapphet på arbeidskraft, økte utgifter og lavere skatteinntekter i tiårene fremover. Også klimautfordringen er altomfattende og kan ha virkninger på fordeling.

Ansvaret for å opprettholde en god fordeling av velferd og inntekt er fordelt på flere politikkområder. En koordinert lønnsdannelse bidrar til jevn fordeling av lønnsinntekter. Konkurransepolitikken skal så langt som mulig bidra til at markedskreftene virker til det beste for samfunnet og hindre at enkeltaktører gis mulighet til å utnytte markedsmakt. Et omfordelende skattesystem, gode overføringsordninger og velferdstjenester som er tilgjengelige for alle uansett inntekt, er avgjørende for en god fordeling og at alle skal få mest mulig like muligheter til å leve gode liv.

Dette kapittelet redegjør for begrepene velferd, livskvalitet, fordeling og ulikhet, se avsnitt 6.1. Deretter beskrives utviklingen i økonomisk ulikhet i Norge, se avsnitt 6.2. I avsnitt 6.3 omtales inntekt over livsløpet, inntektsmobilitet og vedvarende lavinntekt. Til slutt, i avsnitt 6.4, trekkes noen av de viktigste driverne for økonomisk ulikhet frem.

6.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at et samfunn med mindre forskjeller er betydelig bedre rustet til å håndtere de problemene og omskiftningene et samfunn til stadighet stilles overfor. At alle i Norge får ta del i den samme velferden, er et gode som bidrar til den høye livskvaliteten og tilliten til hverandre.

Sett i et slikt lys er disse medlemmer bekymret for den tiltakende konsentrasjonen av formue i Norge. At inntektsskatten blir regressiv for dem som har de største inntektene fra kapital, er en utfordring som må tas på alvor. Formuesskatten er et viktig verktøy for å sikre omfordeling og rettferdig beskatning i Norge. Fundamentet for den norske velferdsstaten er vår felles tillit til at alle bidrar etter evne og deretter får etter behov.

Disse medlemmer registrerer at andelen barn som vokser opp i familier i vedvarende lavinntekt, er redusert de siste årene, og mener dette er en positiv utvikling. Disse medlemmer har flere ganger prioritert å bedre det økonomiske handlingsrommet til barnefamilier, og dette gir resultater.

Disse medlemmer mener det er en global utfordring at en stadig større del av overskuddet ser ut til å gå til å dekke kapitalen og ikke arbeidskraftens innsats. De fleste nordmenn er vanlige lønnstakere, og en nedgang i lønnsandelen vil over tid bidra til økonomisk ulikhet. I Norge er frontfagsmodellen et viktig verktøy for å sørge for at arbeidsfolk får sin rettmessige andel av verdiskapingen, og disse medlemmer viser til tidligere merknader i denne innstilling om å beskytte og forsterke det organiserte arbeidslivet i Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at den sosialdemokratiske samfunnsmodellen legger grunnlaget for en rettferdig omfordeling som bidrar til lavere forskjeller mellom folk. Et progressivt skattesystem bidrar til at de med de sterkeste økonomiske musklene bærer tyngre. Skatteinntektene brukes igjen til universelle velferdsgoder, som kommer hele befolkningen til gode. Gode offentlige tjenester og et sosialt sikkerhetsnett skal være tilgjengelig uavhengig av bakgrunn eller hvor du bor i landet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at Norge har små økonomiske forskjeller sammenlignet med mange andre land. For å bevare et samfunn med små forskjeller er det avgjørende å opprettholde høy sysselsetting og et inkluderende arbeidsliv. Disse medlemmer understreker betydningen av en sterk arbeidslinje, hvor det skal lønne seg å jobbe, og at det må tilrettelegges for flere veier inn i arbeidslivet. En effektiv offentlig sektor og et konkurransedyktig skattesystem som fremmer verdiskaping og sikrer bærekraftige velferdsordninger, er også sentralt.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til SSB-rapporten «Innvandring og inntektsulikhet i Norge (1993–2022)» side 4, hvor byrået skriver:

«Vi finner også at økningen i andelen innvandrere fra bredt definerte landgrupper isolert sett har ført til en økning i ulikhet målt ved Gini-koeffisienten for husholdningsinntekt etter skatt på omtrent 1 prosentpoeng siden 1993. Til sammenlikning økte Gini-koeffisienten for husholdningsinntekt etter skatt med 2 prosentpoeng fra 1993 til 2022.»

Disse medlemmer vil påpeke at også en streng innvandringspolitikk og god integrering er viktig for å bevare et samfunn med små forskjeller.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet viser til Senterpartiet sin hovudmerknad i kapittel 1 og særleg til avsnittet «Eit samfunn med små skilnader».

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener de økonomiske forskjellene i Norge er for store. De rikeste ti prosentene eier mer enn alle andre til sammen. Ulikheten må ned dersom vi skal bevare og styrke den norske velferdsmodellen og sørge for et rettferdig samfunn for kommende generasjoner. I årene som kommer, trenger vi en aktiv fordelingspolitikk som tar grep i begge ender av inntekts- og formuesfordelingen for å oppnå dette. De som har minst, må få mer, samtidig som de som har mest, må bidra mer. Disse medlemmer vil ha et samfunn med små forskjeller.

Disse medlemmer er også bekymret for den fallende lønnsandelen vi har sett både i Norge og andre land de siste tiårene. Disse medlemmer viser til at når en mindre andel av verdiskapingen går til arbeidstakerne (lønnsandelen), øker den økonomiske ulikheten. Det skyldes at kapitalen en langt mer konsentrert en arbeidsinntekt. Den økte ulikheten i Norge kan delvis forklares med at kapitalinntektene har økt og lønnsandelen har falt, mens eierskapet til kapital har blitt mer konsentrert. Samtidig har fordelingen av lønnsinntekter blitt noe skjevere. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av fagbevegelsen for å sikre en rettferdig fordeling av verdiskapningen i Norge, og mener vi må gjøre mer framover for å sikre rettferdig fordeling av ressursene.

Særlig når man tar høyde for tilbakeholdte selskapsinntekter, er ulikheten urovekkende høy. Da ser man at den rikeste 1 pst. av befolkningen mottar om lag 20 pst. av inntektene. «Man må til USA for å finne noe lignende», sa SSB-forsker Rolf Aaberge til NRK i 2021, og dessverre finnes denne ulikheten fortsatt i dag. Når vi bruker dette målet, kan vi også se at ulikheten har økt dramatisk over tid. I tillegg viser tallene at skattesystemet er svært regressivt på toppen. En sykepleier eller lærer betaler en større andel skatt enn den rikeste 1 pst. av befolkningen. Det er oppsiktsvekkende i et land som ellers har en progressiv beskatning, bare ikke for de aller rikeste.

Disse medlemmer viser også til forskning basert på lekkasjer fra skatteparadiser, som viser at de aller rikeste i Norge skjuler så mye som en femtedel av sine formuer fra skattemyndighetene, noe som tilsier at formuesulikheten i realiteten er mye større enn den framstår i offisiell statistikk. Videre viser disse medlemmer til at den rikeste 1 pst. av norske husholdninger eier en stadig høyere andel av all nettoformue, og at de årlige gjennomgangene fra tidsskriftet Kapital indikerer at de reelle formuene til Norges aller rikeste er mye større enn den offisielle statistikken viser. Disse medlemmer peker på at det bl.a. kommer av at ikke-børsnoterte aksjer ikke verdsettes til sin reelle markedsverdi i formuesstatistikken.

Disse medlemmer mener den store ulikheten også er urovekkende fordi rikdom og fattigdom i samfunnet speiler hverandre. Det som skjer øverst i fordelingen, påvirker dem som befinner seg på bunnen, som ulikhetsforskeren Anthony Atkinson har påpekt. Det betyr at man må gjøre grep øverst i inntektsfordelingen for å løfte i bunnen og generelt oppnå en jevnere fordeling. Vi kan ikke bekjempe fattigdom med å gi skattekutt til landets rikeste mennesker, slik Erna Solbergs regjering gjorde i forrige stortingsperiode.